What happens in Nes...

... stays on my harddisk i væffal et års tid før jeg gjør noe med det. Skjønt, "gjøre noe med" er en overdrivelse. Jeg gir dere herved et intervju med meg, utført av Kolbjørn, med en innledende naturdokumentar, uredigert og usensurert!! Bedre deal får du ikke på Kiwi engang.



Men dere, så sykt lite snø det var i fjor påske i forhold til nå? Syke greier. Og herregud, jeg har jo virkelig en helt usannsynlig stygg stemme.

Jeg har forresten ikke glemt at jeg lovte dere bilder fra fordums dager i forrige innlegg. Det er uvisst hvor mye dere egentlig bryr dere om hva jeg poster her, men et løfte er i alle tilfeller et løfte, og det kommer nok en vakker dag. Kanskje til og med i neste uke.

Materialisme utenlands

I tilfelle noen av dere har fått med dere at jeg dro til Praha for litt siden, presenterer jeg herved det jeg kjøpte der. Det er ikke meninga å oppfordre til kjøpepress blant ungdommen, altså, men noe må jeg jo skrive om på denne hersens bloggen.

Ved å se på tinga jeg fikk med meg hjem derfra, kan man jo konkludere med at det var en by etter min smak. Det stripete greiene som maskene ligger oppå, er forresten ei bukse. Og ja, jeg kjøpte den også der. Oh! Jeg kjøpte også vannpipetobakk med ananassmak, men den gadd jeg ikke å ta bilde av.

Forholdsvis snart: bilder fra hendelser dere allerede har glemt at jeg har nevnt.

Skryteskryte

Hey.

Siste utgave av Prosopopeia kan kjøpes på Norli Universitetsgata og Tronsmo i Oslo, eller på Norli Galleriet og Robot i Bergen.

Børrepower

For å veie opp for gårsdagens begredelige innlegg, velger jeg herved å dele med dere kanskje det beste bildet jeg noen gang har tatt.

Takk for meg.

Om å ikke strekke til

Hadde jeg blogga oftere, hadde jeg bare gjentatt meg sjøl i hvert bidige innlegg. Jeg sier vel dette i en eller annen form hver gang jeg skriver noe her, men her er det igjen:

jeg skulle så veldig gjerne vært annerledes. Og det aller mest frustrerende ved nettopp dét, er de overdrevent positive folka som strutter av bollekinn og livsglede og sier at det er opp til meg å gjøre noe med det. Bare jeg kan forandre den jeg er til den jeg vil være. Eller, enda verre, de overdrevent negative folka som er grusomt tilfredse med måten de sjøl lever på, men som ikke har annet til overs enn avsky over mine egne patetiske, krampaktige etterligninger av et liv. Som sier at jeg ikke kan sitte på ræva og klage over hvor fælt jeg har det når jeg ikke engang går ut døra på eget initativ. Når all denne elendigheta strengt tatt er min egen feil.

Vel, folkens, jeg klarer ikke å forandre på det. Det er tydeligvis helt umulig for andre å forstå, men vær så snill,  kan dere ikke i det minste respektere det. Hvis dere trur dere gjør at jeg får mer energi og livsglød av å gjentatte ganger bli fortalt hvor latterlig jeg er, tar dere faen meg feil. Jeg har ikke lyst til å høre deres sympati eller analyse, bare at dere slutter med - ja, jeg bruker m-ordet - mobbinga. For det er sånn det føles.

Og nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg er så feig at jeg poster det på bloggen min, i stedet for å ta det ansikt til ansikt. Vel, av overnevnte grunner, virkelig. Jeg er så lei av å bli kalt lat og svak når jeg prøver å få andre til å forstå hvorfor jeg faktisk ikke klarer å være det flinke, oppegående mennesket så mange andre klarer, at jeg gir opp. Igjen. Og igjen og igjen.

Jeg lover, det var faktisk ikke dette jeg opprinnelig hadde tenkt å blogge om. Egentlig hadde jeg bare tenkt å anbefale Minismartinis, som igrunn er akkurat en sånn blogg jeg har lyst til å skrive - men som ikke går, fordi i stedet for å lage mat, gå turer og ta bilder, ligger jeg på sofaen og drikker lettbrus. Og det var idet jeg innså hvor uendelig stor avstand det er mellom livet mitt og sånn jeg helst vil leve, at dette innlegget blei som det blei.

Herregud, nå trur dere vel at jeg kommer til å hive meg foran første og beste tog. Men slapp av, jeg har Jørgen. Og de cirka to gangene i måneden jeg får sett ham, gjør alt verdt det, tross alt.

I Dreamed a Dream

25.01.2012

Jeg strøk fingrene over den stive kakepynten. Ingen reaksjon, bare tørrheten i noen kalde harde materialer, det ene oppå det andre. Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært min egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

-- Gjennom natten, Stig Sæterbakken