Buatreff 08, dere <3

Endelig tar jeg meg sammen og blogger om det. Det var sånn på forrige treff og - jeg greide liksom ikke å snakke om det, eller for den saks skyld være på bua, på kjempelenge etterpå. Jeg sliter faktisk fortsatt med ettervirkningene. Før jeg dro på fjorårets treff leste jeg bortimot ALT som blei lagt ut. Etter hvert reduserte det seg til vennene mine, og av og til det som lå på nye tekster-lista, og nå... nå leser jeg nada. Men vi får se når comebacket mitt kommer. For det kommer, alle sammen må slappe av. Men når? Tjæææ.

De aller fleste som leser bloggen min, er jo bubeboere sjøl, men siden jeg veit at jeg av og til får besøk av noen stray dogs, for eksempel fra klassen min, så kan det jo være greit å informere om at med bua mener jeg SKRIVEBUA, a.k.a. mitt hjertebarn.

--------->www.skrivebua.no<---------

Og ikke bare er teh bu en genuin plass for å brife med sine skrivetalenter til likesinna, og i tillegg få tilbakemeldinger, samt at du kan la deg imponere av dem som er flinkere enn deg, og prøve å gi konstruktive kommentarer til... dem som ikke er det... og helst gi konstruktive kommentarer til dem som er flinkere enn deg og, til tross for at du føler deg skutt mellom øra når du gjør det... *pust inn og ut etter lang og unødvendig utbasunering*... MEN det er også en vrimleplass for nydelige menneskesjeler. Og de sjelene har jeg møtt! w00t! Det var gøy i fjor og, og i år blei det gjensyn med gamle kjenninger, samt nye vakre bekjentskaper. Åh, det var kos.

Og nå savner jeg bare. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke bli så emo som sist, da jeg grein og grein og oppførte meg som om jeg hadde fått tildelt alle verdens problemer og fått beskjed om å løse dem innen den neste timen, men det var like før tårene spratt, altså. For det er klart man blir melankolsk. Selvfølgelig var det en hel del "vi ses til neste år"-løfter, men det er alltid noen som ikke kommer, og uansett er et år forferdelig lang tid.

Men det var jo en grunn til at slutten blei så trist som den blei, da, for det hadde jo vært den enkleste tingen i verden å bare ditsje alle sammen hvis bua bare hadde vært en gjeng med tards. Kanskje er vi det og, men at vi i så fall er en gjeng med herrlige tards, det kan ingen ta fra oss! Faktisk er bubeboerne de herrligste tardsene jeg veit om, og du og du, så mye gøy vi hadde! Om emo, premo og poemo, om dendrofili, panofili (forelska i brød!), homofili og heteropeniser, om psykolog, om en alt i alt creepy skole med mange creepy ting i, om PER, ikke minst, og om alle mulige andre interniteter som enten har gått meg hus forbi eller som jeg bare ikke gidder å tenke over akkurat nå. Dancerdamen har ei liste over creepy ting på skolen, og jeg siterer gjerne det jeg husker, eller rettere sagt; det jeg kommer på akkurat nå som er creepy ved den:

- Hele greia så jo mer hjemsøkt ut enn Hogwarts.
- Skolen var slitt. 'nuff said.
- Den hadde lys som gikk av og på, tilsynelatende uten at noen rørte dem.
- I et rom hadde den mange puter, hvorav ei av putene var en Ole Brumm uten øyne.
- I et annet rom fant vi to senger, et piano og en Jungeboken-DVD.
- Det stod en hel gjeng forlatte rullestoler der.
- I øverste etasje var det skrevet på veggen SINGSAKER SKOLE FARVEL.
- Skolen hadde flere mistenkelige likhetstrekk med bygninger fra Eraserhead og en Stephen King-miniserie Eva har sett, men som jeg ikke husker navnet på.
- På datarommet stod alle dataene på, til tross for at det er sommerferie - OG ALLE HADDE WEBKAMERA.
- Knirkelydene fra Per var som tatt rett ut fra en skrekkfilm.
- Det stod containere like i nærheten.
- Skiltet på doen i fjerde etasje var beint fram snuskete.

Summerer vi alt dette, er det tydelig at Singsaker skole en gang før ferien var kontrollert av en barbarisk og pedofil rektor som utnytta alle de stakkars, lamme barna i rullestol på groveste voldtektsmåte oppe i sengerommet hvor han satte på Jungelboken for å roe de stakkars ofra, før han drepte dem og pælma dem i containeren. Etterpå satte han seg ned og spilte gladtoner på pianoet, litt som i A Clockwork Orange der de synger Singin' In the Rain mens de voldtar folk. Eventuelt kan han også ha tydd til puterommet. Jeg mener, Ole Brumm hadde ikke øyne. Say no more.

Og vi fant et el-orgel.

Og Per! Hallo, Per! Alle dere som var på treffet veit veldig godt hvem Per er. For dere som ikke var det, derimot; Per var/er en slags huskeaktig ting som man kunne hoppe rundt på på gummihjul, også kjent under betegnelsen "ri". Så hvis noen på treffet sa "blir du med og rir på Per?" så er tolkninga ikke åpen for kofferttanker. Per var homofil, og hadde regnbuefarger i kløfta si. Ingrid hadde regnbuestrømper, og alle var perofile. Jeg hadde ei innbilt perofil legning, men det viste seg at jeg bare var en kjedelig heteropenis. Andre filer vi støtte på underveis, var dendrofili, panofili, emofili, jomiklofili og ganske mye annet. Panofili er IKKE å bli tent av brød, som både Jo Mikkel og yours truly først tenkte, men altså å bli tent av alt. Tenk panorama. Det betyr at hvis vi innfører en panofil ekteskapslov, kan jeg endelig skride til verks og gifte meg med en animefigur. Du får ingen diplom for å gjette hvem jeg har i tankene.

Jeg kunne ha fortsatt i all evighet, for alt var så herlig, men jeg stopper nå. Dette er sikkert gørr kjedelig for dere som ikke var på treffet uansett. Men alle barn, vit at dere er savna dypt i mitt hjerte!

Og til slutt skal jeg selvfølgelig rydde plass til noen harmløse stemningsbilder.

Om å savne

I går var siste skoledag før ferien. Og det fins vel knapt en frase som klinger bedre i enhver elevs ører enn "siste skoledag før ferien". For tenk deg godt om. Du kjenner den kriblende følelsen, ikke sant? Den ekstatiske gleden av å gli ut fra skolebygningen, la deg omfavne av vinden, se deg tilbake og tenke "so long, suckers", for du skal ikke tilbake til dette torturkammerset på leeenge. Og når du kommer hjem, da. Den altoppslukende roen, harmonien, lykken som venter innenfor dørterskelen. Ferie, kalles det. Ditt eneste håp, lyset i enden av tunnelen som gjør skoledagene utholdelige, det skjer akkurat nå. Det har skjedd. Nyt dine uker i himmelen.

Så hvorfor, åh, hvorfor er jeg nesten bare vemodig? Det er jo sjukt. Og det er ikke mitt siste år engang, for hadde det vært det, hadde det i det minste vært forståelig, men neida. Jeg ser jo gjengen igjen etter to ukers fri, men likevel føltes det altså ufattelig tungt å klemme dem alle som en, ønske god jul, og se dem forsvinne til de forskjellige skolebussene som venta på å frakte dem hjem til seg sjøl. Og det til tross for at jeg og noen flere stakk av gårde til Lerretet i Drammen for å spise lunsj sammen som for å feire ferien. Det var ei verdig avslutning, for all del, men, ja, jeg er nesten melankolsk her jeg sitter.

Det er nok noe med rutiner og hva du er vandt med. Når du har gjort en ting dag ut og dag inn i flere måneder, er det ganske rart når du plutselig får friheten til å la være å gjøre det. Jeg mener, det er direkte berusende å ta en ekstra fridag når du egentlig ikke har den, men når du plutselig får så mye fri du vil, blir du plutselig tiltaksløs. Avspasering og god, gammeldags skulking fører med seg et hav av ting å gjøre - det handler om utnytting av fritida - men når det blir snakk om fri over et ganske mye større tidsrom, det er da ting blir vanskelige. Hva gjør man?

Nå har nok min berømte forelskelse noe med saken å gjøre og, det er jo ikke til å komme ifra. Han er på ferie, og jeg rakk ikke å ønske ham god jul engang. Og jeg vil ikke virke klengete ved å sende ham god jul-SMS heller. Ikke det at jeg trur det ville ha hjulpet på savnfølelsen, men likevel. Nå har jeg for så vidt avslutta skoleåret med en del gode minner, da, kanskje nyligst nevnte lunsj, men også juleballet. Skulle gjerne ha posta noen idylliske bilder her, men fordi det kan bli ramaskrik blant enkelte hvis de finner ut at jeg har blogga om dem - at JEG har blogga om dem, altså - så lar vi det være. Men det var koselig, veldig koselig.

Nå er det på en måte ikke noen trøst at skolen begynner igjen heller, for jeg liker ikke skole. Jeg tilber tidvis den sosiale delen av det, men den faglige kan gå og legge seg i en mørk kjeller og bli der. Men, som med så mye annet, har jeg ikke noe valg på det punktet, og det er kanskje like greit. For se for deg skuffelsen ved å møte opp på skolen, og bare halvparten av folka er der. Dét hadde vært trist, det, da hadde vi for alvor snakka om savn. Så det er kanskje greit som vi har det? Ikke veit jeg. Men jeg har mobiltelefon, og jeg har MSN, og selvfølgelig har jeg Facebook. Jeg har evnen til å holde kontakt med dem, og det akter jeg å gjøre.