Innkjøp: Jeg trur jeg forrige måned glemte å nevne at jeg kjøpte meg noe ny sminke, men det var uansett såpass basic greier at det ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og i oktober kjøpte jeg meg visst ikke noe nytt.
TV-serie: Jeg har omsider kommet meg ut av RPDG-bobla og er mer eller mindre tilbake i virkeligheten. Jeg har fått sett andre sesong av Mindhunter, og er nå godt i gang med tredje sesong av The Handmaid's Tale, som faktisk overrasker meg positivt så langt. Altså, første sesongen er noe av det beste jeg har sett på TV noen gang, men da andre sesong kom, blei det veldig åpenbart for meg at den første sesongen var basert på ei bok. Første sesong er, til tross for alle sine sterke scener, tross alt veldig langsom og med ei seig oppbygging som jeg likte innmari godt, mens når serieskaperne forlater kildematerialet i andre sesong blir det så veldig tydelig at dette er en TV-serie, med ei mye mer typisk TV-serieoppbygging enn ei litterær oppbygging, komplett med cliffhangere og en del andre virkemidler som bærer veldig preg av at dette nettopp er, vel, en TV-serie. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men for meg blei det litt for enkelt å gjennomskue. Jeg veit ikke om tredje sesong egentlig er så mye mer litterær enn sesong nummer to, eller om jeg bare har vent meg til formatet i større grad, men jeg liker det hvert fall, og det føles som om det er genuin utvikling i serien, i motsetning til visse andre serier på HBO (*host* The Walking Dead *kremt*). Med dét sagt: jeg begynner å bli litt lei av at episoder slutter med at June gir the Kubrick stare inn i kameraet.
Film: Tom of Finland, The Thing, Cube, Hedwig and the Angry Inch, Joker, Grey Gardens, Girl, Interrupted, The Wolf of Wall Street og The Ritual. Og dere, jeg blei så utrolig fascinert av Grey Gardens. Den minner meg på sett og vis om den aldeles nydelige Plötsligt i Vinslöv der den ikke egentlig gjør så mye annet enn å vise fram et knippe eksentriske personligheter, og i 1975 var dette en fryktelig big deal, fordi dokumentarer på den tida pleide stort sett å kommentere innholdet. Grey Gardens følger mor og datter Beale der de bor i sitt store, falleferdige hus på den amerikanske nordøstkysten med alle kattene og vaskebjørnene sine. Den er like deler trist som morsom, og minner oss om at virkeligheten i mange tilfeller overgår fiksjonen. You can't make this stuff up, som det heter på godt norsk.
Musikk: Jeg hører fortsatt mest på synthpop, og ifølge last.fm-kontoen min (jeg føler noen ganger at jeg er den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm, men jeg syns faktisk det er et helt genialt nettsamfunn og vil egentlig at alle jeg kjenner skal ha en konto der) er Under Your Spell av Desire den sangen jeg har hørt aller mest på. Og det er egentlig ikke så rart; mot slutten av september så jeg Drive der nettopp Under Your Spell er en essensiell del av soundtracket, og ikke minst varma Desire opp for Chromatics da jeg så dem live på John Dee for noen uker siden. Jeg hadde hørt sangen før jeg så Drive og før jeg opplevde Desire live, men det var noe med den generelle stemninga på konserten som gjorde at det virkelig gikk opp for meg hvor godt jeg egentlig liker denne sangen, til tross for at den er ganske, hva skal jeg si, streit. Altså, reint teknisk er den ikke superspennende produsert på noe som helst vis, så jeg veit nesten ikke hvorfor jeg liker den så godt engang, men det gjør jeg altså. Og dere: jeg er på generell basis veldig begeistra for så å si alt som kommer fra Italians Do It Better. Selv om de forskjellige musikalske prosjekta skiller seg fra hverandre, har de alle liksom en distinkt retro-sound til felles som bare produsent Johnny Jewel får til. Jeg trur Italians Do It Better er det eneste plateselskapet der jeg kan høre ei låt fra et band og tenke "oi, det der høres ut som noe Johnny Jewel har produsert, ja", og ha helt rett.
