Sosialt sett

Ja. Det har blitt en del filmanmeldelser i det siste. Egentlig er det mest derfor jeg blogger nå. Balanse og sånn, dere veit. Greia er jo egentlig ikke det at det ikke skjer noe, men at det som skjer, ikke er så veldig spennende for utenforstående å lese om. Dessuten har jeg liksom ikke tid til å obsesse lenger engang (i det minste ikke over annet enn irl-mennesker), så... ja. Det må bare bli sånn. Men fordi folk (eller rettere sagt Astrid, i væffal i dette konkrete tilfellet) tydeligvis er nysgjerrig på framgangen her i denne skabbete avkroken av Vestfold, gir jeg den villig bort.

Jeg trives. Sykt godt. Hadde det ikke vært for Vibekes flyktige atterkomst, hadde jeg grua meg til juleferien allerede. The Homicidal Squad har bytta navn til The Deadly Viper Assasination Squad, primært fordi det høres kulere ut, og sekundært fordi Nord har... vel, meldt seg ut, for å si det så nøytralt som mulig. Dessuten må dere være enige, alle i hop, om at vi ser strengt tatt intet mindre enn badass ut:

... vel å merke hvis vi ser bort fra det faktum at jeg ser ut som en halvkødden attpåklatt. Litt sånn som at hvis Tor Espen og Henrik er Jessie og James, er jeg Meowth. Men åh, jeg er fra dypet av mitt hjerte intenst lykkelig for at jeg har greid å bli busser med skolens nydeligste mennesker, da. Og nå som vi har omrokkert på gruppene i filmklassen og, har jeg endt opp på dét dream teamet. Jeg trur quirky romantisk komedie-ideen vår kan gå rett til himmels hvis vi bare jobber litt for den, noe vi selvfølgelig akter å gjøre. Henrik vurderer forresten òg å bytte til klassen vår. Det hadde så klart vært vakkert!

Én liten oppdagelse har jeg gjort her, da. Jeg trur nemlig jeg ser en sammenheng mellom to faktorer som har forandra seg siden videregående/ungdomsskolen og nå. Eller kanskje til og med tre. Vi tar saken i nærmere ettersyn, på en fin og oversiktlig måte som alle blir kloke på, nemlig ved hjelp av den elskede listevarianten:

1. På ungdomsskolen og videregående var det alltid noen jeg kjente. Så sjøl om jeg begynte på nytt, så var det liksom ikke heeeelt på nytt likevel. På FHS kjente jeg som kjent ikke en sjel. Vel, strengt tatt fant jeg ut i ettertid at tre andre her har gått på St. Hallvard, da, men liksom... frisør- og musikklinja, liksom. Og ikke i min vennekrets uansett.
2. På ungdomsskolen og videregående var jeg veldig krampaktig oppmerksomhetssjuk. Jeg kunne finne på tilbakestående ting av én eneste grunn, nemlig å bli lagt merke til. Her, derimot, gir jeg faen i hvor mange som egentlig legger merke til meg, og orker ikke å stresse med å gjøre meg mer speisa enn jeg er. Og jeg trives veldig godt med å chillæxe sosialt på den måten.
3. (og dette er nøkkelgreia, kanskje) På ungdomsskolen og videregående skulle jeg nesten hver gang jeg var i selskap med andre, heller ønske at jeg var aleine, nesten egentlig uansett hvor gøy jeg hadde det. Her er det motsatt. På én måte litt trist og, i og med at jeg blir fortere ensom. Det skal liksom ikke mer til enn et par timer på rommet for meg sjøl før jeg begynner å savne mine homies. Men herregud. Dette er klart den varianten jeg foretrekker.

Jeg gidder ikke å trekke strekene for dere. Dere er såpass oppegående at dere greier det sjøl. Og Tor Espen og Henrik; JEG ELSKER DERE SPENT I HJEL. Jeg har sikkert ikke sagt det til dere før, fordi jeg aldri har vært full nok sammen med dere, men jeg gjør det, altså. Dere er så nydelige at dere veit det ikke sjøl engang.

Oh, og dette er jo litt gøy, da. Jeg sa det for så vidt til Eva og Marta da vi møttes i Oslo torsdag for ei uke (allerede!?) siden, men fortsatt: før jeg kom hit, var hip hop-kultur den mest åndsete ungdomskulturen jeg visste om. Men så er det jo bare det, at får du et tilstrekkelig karismatisk menneske til å misjonere om noe, så er jeg villig til å tru på hva som helst. Og som jeg så vidt var innom i persongalleriet mitt, så skjuler det seg en skikkelig gængztah bak Tor Espens bluesgitarspillende, kunstfilmregisserende ytre. Det begynte, som med mye annet, som en opprinnelig nærmest parodisk greie, men så festa det seg visst bare. Og Henrik skater jo fra før, og var sånn sett et lett bytte da Tor Espen kom og "I'm a white nigga from K-town, bitch!". Og siden har liksom bare jeg fulgt etter. Og la meg si det sånn; jeg har endt opp med å bli litt G, da. Det har til og med gått så langt som å innrømme at enkelte rapsanger faktisk ikke er så halvgærne. Og Beastie Boys er jo noen skikkelige røvere. Heh. Men alle impulser er bra impulser, ikke sant? Om ikke annet er jeg litt mindre fordomsfull nå.

I dag skulka Kristian fra Gjøvik, Tor Espen, Henrik og jeg de to siste timene til fordel for kake på rommet til Henrik. I morgen (og med det mener jeg lørdag kveld - sjekk klokkeslettet nederst) er det Halloweenfest, og DVAS har tenkt å nache på Kafka med litt voksenbrus. Jeg ser for meg at denne helga lett kan bli særdeles vellykka.

Oh, og dette innlegget blei mye lengre enn forventa. Hahahaha.

Annie Hall (1977)

Jeg hadde faktisk ikke sett en dritt av Woody Allen før Annie Hall. Og jeg var sykt skeptisk, i og med at jeg strengt tatt egentlig har vært innstilt på å hate alle herr Allens filmer ganske lenge nå. Odd Einar, som vikarierer for Mads i store regissører, greide derimot å få meg til å glede meg til å se den, entusiastisk Woody-fan som han var.

Vel, dette prøver vel egentlig å være en romantisk komedie for de intellektuelle, og i bunn og i grunn har den vel ikke noe helt klart plott, men den er liksom bare en sånn hverdagslig, liten sak som handler om Woody Allen, hvis rollefigur jeg ikke helt husker navnet på nå, som livnærer seg som en ydmyk og temmelig sjenert stand-up-komiker, møter Annie Hall, som jeg egentlig ikke husker en dritt om. De blir forelska, blir sammen, slår opp, savner hverandre, blir sammen igjen og slår opp.

Så, var det fordommene mine som fikk rett, eller var det Odd Einars entusiasme? Egentlig ingen av dem. Jeg kan ikke hate denne filmen av samme grunn som jeg ikke kan elske den, nemlig at jeg ikke følte noen verdens ting etter at jeg hadde sett den. Det gjør jeg for så vidt ennå ikke. Noe av dialogen var ganske artig, det skal jeg ikke nekte for, men jeg husker jo knapt hva den handler om. Egentlig er det litt trist, for sånn som Odd Einar framstilte ham, virka faktisk Woodyboy som en regissør etter min smak. Men det er som Martin sa det, altså; denne filmen virker lang uten å være lang i det hele tatt. Og det er sjelden et godt tegn.

Men som nevnt; manuset er ikke så verst, altså. Det er ikke akkurat Tarantino-takter, men jeg ser jo klart sjarmen. Dessuten blir det jo litt feil å sammenligne dem uansett, med tanke på hvor forskjellige de faktisk er. Og til tross for at jeg sjøl syns den alltid tilstedeværende sødmen i filmen ganske ofte virker krampaktig og påtatt, så er det jo, vel, likevel søtt til en viss grad. Og jeg kan jo for så vidt se hva det er fanklubben til vår venn Woody ser i filmene hans. Og det må jo telle for noe, ikke sant?

Dommeren har talt: 4

The Matrix (1999)

Nei, jeg hadde faktisk ikke sett The Matrix før. Og jeg sier dere én ting, jeg: å se en film som dette ti år etter at den kom ut, har sine ulemper. Åssen faen skal det liksom være mulig å møte denne med et åpent, nøytralt, fordomsløst sinn? Jeg ser ikke bort fra at anmeldelsen hadde sett helt annerledes ut hvis jeg faktisk hadde sett den uten å ha hørt noe som helst om den på forhånd.

Jeg føler meg nesten litt teit ved å belære dere med hva den handler om, men det må liksom med: supernerden Thomas Anderson opplever en vakker dag å bli snakka til av datamaskinen sin. Og ikke bare det; den ber ham om å følge the white rabbit. Når noen folk øyeblikk seinere ringer på og spør om han skal være med ut - hvorav ei av jentene har tatovert en hvit kæniz på skuldra! - kan han liksom ikke si nei. På utestedet møter han svartkledde Trinity, som forteller ham noe helt syyyyykt. Og plutselig er han verdens eneste håp!

Man enten elsker eller hater Matrix. Og jeg lover deg: jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å hate den. Jeg har skikkelig, skikkelig lyst til å hate den. Helt seriøst. Men sjølve konseptet er jo skreddersydd til min konspirasjonsteorifetisjistiske hjerne, og jeg kan faktisk ikke annet enn å digge det. Dessuten var den banebrytende visuelt da den kom, og jeg, som så den mandag, syns faktisk det var imponerende nå og. Actionscenene er jo en eneste stor orgasme for øyet.

Men nå har jeg tenkt å motsi meg sjøl ved å trekke fram hvorfor jeg ikke elsker den. For dere har vel skjønt allerede at jeg definitivt ikke hater den. Men vel, nå er jeg klar over at enkelte karakterer rett og slett ikke går an å spilles på en annen måte, men er det bare jeg som ser det så smått sjølparodiske i for så vidt alle, men aller mest i Morpheus og Trinity? De nesten SM-aktige kostymene deres i seg sjøl er nok til å tenke "dette kan umulig være seriøst ment", men når de i tillegg smekker på seg solbriller og legger armene i kors over brystet, så blir det faktisk litt... eh, i overkant pompøst?

For ikke å nevne at slutten var så smått litt anti-klimaks. Nå kan det ha sammenheng med at jeg så filmen på en måte jeg hater å se film, nemlig stykkevis og delt, samt at dette som alle veit selvfølgelig bare er første kapittel i en trilogi, men jeg følte meg faktisk litt snytt da plutselig rulleteksten begynte å... vel, rulle. Var det alt, liksom? Skal jeg ikke få oppleve TEH HØYDEPUNKT?

Nå høres jeg sikkert skikkelig kjip ut, men reint teknisk, og for all del tematisk, så er jo dette på langt nær en dårlig film. Joda, skuespillet er vel sjølhøytidelig, og jeg savner en skikkelig final showdown, men det hele er jo en interessant affære. Det er det minste man kan si om den, liksom.

Dommeren har talt: 5

The Big Lebowski (1998)

Det er få personer som er så ubetydelige som Jeffrey Lebowski. Han har tre store lidenskaper i denne verden; bowling, white russians og hasj (og satt på spissen, minner det jo ikke så reint lite om visse andre personer jeg kjenner, og jeg trur ikke sammenhengen er tilfeldig). Han har dårlig med penger, men er tilsvarende glad i teppet sitt. Uheldig for herr Lebowski - eller The Dude, som er hans foretrukne tittel - har han en navnebror. Og han er og har alt som The Dude ikke er og har. En kveld dukker det opp noen tyskere som pisser på teppet til The Dude fordi de blander ham med The Big Lebowski. Og når kona til The Big Lebowski blir kidnappa, er det bare The Dude som kan få henne tilbake igjen.

Du har sett O Brother, Where Art Thou. Du har med andre ord fått bevist at Coen-brødrene kan komediesjangeren så godt at de har gjort det til en kunst. Hvorfor du dermed sitter her og leser denne anmeldelsen framfor å stikke til nærmeste butikk for å kjøpe denne sporenstreks, er med andre ord et godt spørsmål. Kanskje fordi du har den allerede. Og hvis du har den, men ikke har sett den ennå; smekk ned hele nettleseren din, grav fram DVD-spilleren og sett den på nå. You're in for a treat.

Du får et manus fra en annen verden. Hysteriske karakterer, portrettert av mennesker som er så godt som født inn i rollene. Ei helt sinnssyk og oppfinnsom handling som setter det aller meste i skyggen. Fengende musikk. Vanvittige situasjoner man vanskelig kan forestille seg på forhånd. Instant klassisk scene etter instant klassisk scene. Som jeg leste på en annen nettplass; dette er rock 'n' roll. Og til tross for den i teorien lite oppmuntrende hendelsen helt mot slutten, greier du ikke annet enn å gå fra rommet med et gigaglis om munnen og litt den samme følelsen som en lang berg-og-dalbanetur (i væffal hvis du er av typen som digger berg-og-dalbaneturer). Det fenger! Noe så helt sinnssykt! Ikke bare er det morsomt, men du sitter nærmest og vogger i takt med lydeffektene fordi filmen har et sånt grep om deg som jeg sjelden opplever - og når jeg først opplever det, er jeg i ekstase i flere dager etterpå. Sånn som nå. Jeg merker at jeg får lyst til å se den om igjen bare av å skrive om den.

Med det sagt, så er dette en film som SKAL ses i selskap med gode venner. Ikke prøv deg på noe annet. Jeg trur ikke nødvendigvis filmopplevelsen vil bli ødelagt av at du ser den aleine, men den er liksom litt som en fotballkamp; liker du det ikke fra før, kan du ende opp med å likevel kose deg på grunn av sjølve stemninga, og liker du det fra før, kunne du vel ikke fått en kraftigere nytelsesorgasme. Nå var jeg så heldig at jeg satt og så den med en person som ikke bare har denne som yndlingsfilm, men som har en aldeles herlig latter i tillegg. Og om han har påvirka meg ved å sitere denne i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger egentlig helt siden skolestart, veit jeg ikke, men han bygde i væffal opp forventningene mine. Som jeg fikk innfridd til tusen. Nå har jeg bygd opp dine, så nå er det din tur.

Fuck it, let's go bowling.

Dommeren har talt: 6

Drag Me to Hell (2009)

Søte, uskyldsreine Christine gjør bare jobben sin som bankansatt idet hun avviser ei gammal dame som trygler om at huset hennes ikke må bli revet, men som ikke har betalt leia si på gud-veit-hvor-lenge. Kjerringa, kledd som en kvasi-østeuropeer og med en tilsvarende aksent, tar dette dypt personlig, og bestemmer seg for å påkalle demonen Lamia. Hun lover demonen sjela til Christine, som bare har et visst antall dager på seg til å kvitte seg med den helvetes (ha-ha) skjebnen som venter henne.

La det være sagt: jeg har aldri skjønt meg på sjangeren "skrekkomedie." Og med dét ute av verden, er jeg for så vidt heller ikke sikker på om det er det den prøver å være. Egentlig håper jeg det, for det er mer morsomt enn skummelt, samtidig som den nærmest voldtar bø-effektenes vidunderlige verden. I bakhodet er det en liten stemme som hvisker meg at det er Sam Raimi (mannen bak blant annet Spiderman, for n00bza) som har regissert dette lille makkverket, og i og med at vi alle veit at han er en habil kar, har jeg vondt for å tru at han virkelig kan mene de latterlige scenene der den lurvete hurpa spyr inn i kjeften på Christine - noe som, med mindre jeg husker helt feil, ikke bare skjer én gang, men to herlige ganger! - seriøst. Likevel er det liksom ikke så åpenbart som med gullklumpen Black Sheep heller. Og det er jo beint fram urettferdig å i det hele tatt vurdere en film etter hvem som har regissert den, og hadde jeg ikke visst at det var herr Raimi, hadde jeg sikkert vært nådeløs allerede fra første linje.

Så ja. Dette er ei tynn suppe av et plott, noe som for all del ikke er unikt i forhold til andre skrekkfilmer, men i selskap med elendige skuespillprestasjoner, kålete spesialeffekter, så stereotype karakterer at det grenser til det rasistiske, samt det faktum at den ikke fins skummel, blir det ikke den helt store filmopplevelsen. Men som allerede nevnt, så er det jo faktisk en viss grad av... eh, sjarm?... i det hele. Litt artig er det i væffal. For ja, jeg lo. Ganske mye, egentlig, men latterkicka kom stort sett akkompagnert av oppgitte sukk. Om det var tilsikta eller ikke, har jeg ennå ikke helt greid å finne ut av. Men det er jo likevel på en måte litt underholdende, i det minste.

Btw har vi Hell-O-Week (zomg, hvilket ordspill!) i filmklubben nå. Nå som jeg bare er to anmeldeser unna å være i rute igjen, bør dere snart forvente flere skrekkanmeldelser.

Dommeren har talt: 2

Full Metal Jacket (1987)

Vi følger ei gruppe marinesoldater fra de ankommer militæret til de blir sendt til Vietnam og the real thing. Vår mann i det hele kalles Joker fordi han er den som allerede under første møte med den gestapo-inspirerte sersjanten (eller hvilken rang man nå har når man liksom er sjefen for rekruttene... personlig kan jeg ikke sånt) tør å spøke. Etter hvert skal han komme til å utpeke seg som den som tør å stå opp for det han mener er riktig og den som tør å være ærlig, både mot seg sjøl og alle rundt ham.

Sjangermessig er dette en krigsfilm, til tross for at det, som Mads sa, er mer riktig å kalle den en antikrigsfilm. Den gir oss et skråblikk på Vietnamkrigen, noe som krevde mer bein i nesa på åttitallet enn i dag. Likevel er det ikke det samme magesuget jeg sitter igjen med etter å ha sett denne som jeg satt igjen med etter å ha sett Platoon, som kom året før. Med unntak av helikopterscena der han ene duden skyter lokalbefolkning for gøy og scena der Joker ikke greier å bare gå fra en dødelig såra snikskytter som nettopp har plaffa ned flere av vennene hans, syns jeg egentlig det er få av de scenene som virkelig, virkelig, virkelig får sympatien til å velle opp i meg. Jeg syns kanskje rett og slett ikke at det blir jævlig nok. Stanley Kubrick var en bra mann, men akkurat her har han ikke greid å trekke i de rette snorene for å få meg i rabiat ekstase.

Men nå snakker jeg om andre del av filmen, som etter mi mening er den svakeste av de to. Hele den første biten er intet dårligere enn genial. Manuset er kvikt, intelligent og sinnssykt morsomt, og sjøl om jeg ikke er sikker på hvem som spiller drillnazien, gjør han en eminent jobb. Så har du selvfølgelig hele greia med Pyle som bygger seg opp på en mesterlig måte. Og ikke minst åssen Joker skaffer seg seernes medfølelse og smertefulle gjenkjennelse ved å oppføre seg som anti-helten alle er i sånne situasjoner, slettes ikke ulik Amir fra Kite Runner.

Med andre ord: del én er et utsøkt stykke filmkunst. Del to er hakket svakere etter egen mening, og trykker ikke hardt nok på mine filmatiske erogene soner. Jeg veit at en film av denne typen har fått gjennom budskapet sitt når jeg sitter og fråder av sinne og engasjement når det hele er over, men den følelsen uteblei. Ikke at det ikke er engasjerende, men jeg blei ikke sint nok. Neste gang jeg ser en antikrigsfilm, vil jeg opprøres!

Dommeren har talt: 5

Meet the Feebles (1989)

Varieté-ensemblet Feebles prøver å gjøre det stort. Det er derimot ikke bare lett når den store stjerna har blitt gammal og dvask, hennes ektemann og sjefen for det hele står i med en annen langt yngre sanger, og løssluppen sex og narkomisbruk krever sitt av atter andre. Og det er bare for å nevne noe. Oppi det hele kommer Robert, hvis store drøm er å bli tatt med i truppen. Det hele kompliseres ytterligere av at han forelsker seg i en søt, uskyldig puddel som en sleip snuskefilmregissør òg har sett seg ut.

... og i det hele tatt er det vanskelig å forklare nøyaktig hva Meet the Feebles handler om, fordi den når alt kommer til alt igrunn bare er masse syke og randomme gags spilt etter hverandre på et budsjett lavere enn mitt månedlige stipend. Likevel er det en viss tråd i det hele (ikke nødvendigvis rød), og om ikke annet greier du ikke å la være å la deg fenge av oppfinnsomheten. For dere som er kjente med Skrivebua, går det egentlig an å sammenligne denne med noen av Håkons mindre oppegående verk, til dømes klassikeren Arild og Johnny lukter giraffhjerne.

Men er det morsomt, da? Både ja og nei. For når den er morsom, så er det sånn at det kjennes som om trynet skal revne av latter, og når den ikke er morsom, er det sånn at det blir bare så dumtdumtdumt at du ikke helt trudde det gikk an. Man må definitivt være en viss type for å like denne filmen, og et visst humør i tillegg kommer garantert godt med. Personlig var jeg på vei til å bli overtrøtt, til tross for at de verste ticsa ikke helt hadde satt inn ennå. Jeg hadde nok fått mer ut av den hvis jeg hadde sett den nærmere daggry, sjøl om jeg for all del got my share.

Så jah. Reint objektivt sett er jo ikke dette en bra film for fem flate øre, men sjarmen er høyst tilstedeværende. Dessuten er jo ikke filmanmeldelser helt kjent for å være akkurat objektive heller, og takk for all del eventuelle høyere makter for det. Men jeg er ikke helt enig med meg sjøl, altså. Som sagt er noe av det bare for dumt, til og med for meg, samtidig som sodomy-sangen til reven mot slutten der og hele dopskilpadda bare eier det meste av det sjølhøytidelige våset som lages i dag. Veldig ustabilt, altså. Og som sagt ikke egentlig en bra film i det hele tatt.

Særdeles interessant, btw, å se åssen Peter Jackson har gått fra dette til The Lovely Bones, da - som jeg forøvrig gleder meg spent i hjel til. Come December!

Dommeren har talt: 3