Installasjon er en av mine yndlingssjangre når det gjelder visuell kunst. For meg er det å kunne gå inn i eller inn i mellom et kunstverk den ultimate måten å ta innover seg sanseinntrykka på; det kan være som å gå inn i en annen verden, det kan skape en alternativ virkelighet for meg, kunsten omgir meg på alle kanter og trenger gjennom huden min fra alle dimensjoner, kort fortalt: noen av mine aller sterkeste kunstopplevelser er det nettopp installasjoner som har stått for.
Meow Wolf er et kunstkollektiv som har… et galleri? et kunstlokale? en intellektuell leikeplass? i Santa Fe, New Mexico. Jeg kjenner til det fordi artister – og podcastere! – jeg er fan av har opptrådd der. Ifølge hjemmesida deres: "Meow Wolf creates immersive and interactive experiences that transport audiences of all ages into fantastic realms of story and exploration. This includes art installations, video and music production, and extended reality content." Med andre ord: de gjør alt det jeg elsker ved installasjonskunst, eller kunst i det hele tatt.
Jeg har selvfølgelig aldri vært der, fordi min økonomiske situasjon dessverre ikke tillater meg å reise hvor enn jeg vil i verden, så å oppleve Meow Wolf fra avstand er mitt foreløpig eneste alternativ. La oss hoppe gjennom et ormehull og komme ut igjen på den andre sida i et univers som både ligner og ikke ligner vårt eget:
(Fra Trash Temple av Corinne Loperfido og Damon Williams, lagd utelukkende av søppel)
Jeg veit det er lenge siden sist, men dagene sklir over i hverandre for meg. Med det sagt: jeg har klart å finne en slags rutine i hverdagen. Jeg ser mye film, skriver litt nesten hver dag, gjør yoga nesten hver dag, og de gangene jeg verken skriver eller gjør yoga går jeg som regel en tur. Nå har det nesten blitt sånn at jeg ikke skjønner åssen jeg fikk tid til noe som helst da jeg fortsatt var i jobb, og jeg jobba ikke heltid engang. Jeg har til og med lest en del i det siste, godt hjulpet av yoga-spillelista mi på Spotify. Jeg har slitt med konsentrasjonsvansker siden jeg var liten, noe som er hovedgrunnen til at jeg leser så lite som jeg gjør, men jeg har funnet ut at hvis jeg hører på dronete musikk med lite utvikling ganske høyt på headset, klarer jeg å finne et slags fokus også hvis jeg leser på offentlige steder.
Etter mye angst og stress har jeg endelig sendt inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighettil et forlag. I første omgang har jeg sendt det til Oktober, fordi det er yndlingsforlaget mitt, og så skal jeg heller prøve de andre forlaga om det ikke går noen vei der. Det er så skummelt at jeg holder på å dø, men jeg lovte meg sjøl at det var dette jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på tredjeåret i Tromsø – og det gjorde jeg jo ikke. Selv om det blir tidenes nederlag om jeg blir refusert, har jeg jo innsett at jeg i teorien ikke har noen ting å tape fordi jeg nå har nådd det punktet hvor jeg ikke kommer noe videre med prosjektet på egen hånd. For noen år siden ville jeg syntes det var ubehagelig å snakke om at jeg har sendt inn tekst til forlag, sånn i tilfelle det ikke blei noen utgivelse, men det er ingen skam i å bli refusert, og jeg syns det uansett er en ukultur i sosiale medier å bare dele positive opplevelser. Nå er jo ikke jeg akkurat noen influencer som mange ser opp til, og det skal vel også sies at godt over halvparten av blogginnlegga mine er relativt sutrete likevel, men jeg trur også det er sånn at det er mer spennende å kunne følge en prosess enn å bare få vite resultatene. Jeg veit ikke helt hvor spennende bloggen min er i utgangspunktet, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen.
Men dere, dette er jo den forferdelige sannheten om skriving: det er jo nesten like ille om det blir gitt ut som om det ikke blir det. Eller, "ille" er kanskje ikke det riktige ordet. Kanskje "skremmende" er bedre? Denne romanen er jo langt fra å være noen sjølbiografi, men det er likevel stoff som har kommet fra meg, og det er utvilsomt det mørkeste av prosjekta mine. På forfatterstudiet i Tromsø snakka vi om at lesere som kjenner forfatterne har en tendens til å lese alt forfatterne skriver som om det var basert på virkelige hendelser uansett om det er tilfellet eller ikke, ikke minst fordi folk flest er veldig sjølopptatte og har veldig lyst til å se en fiksjonalisert versjon av seg sjøl i bøker skrevet av folk de kjenner. Går man ut fra at hovedpersonen i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er en eller annen versjon av meg sjøl, setter ikke akkurat det meg i noe godt lys. Og det verste av alt er jo at det ikke er så veldig vanskelig å argumentere for at han nettopp er en eller annen versjon av meg sjøl, nettopp fordi han har jo sprunget ut av min bevissthet. Uansett hva det er jeg skriver, tar jeg utgangspunkt i mine egne tanker og erfaringer, for hva ellers skulle jeg tatt utgangspunkt i. De fleste som leser denne bloggen er jo kunstinteresserte mennesker som skjønner at man kan skape ubehagelig kunst uten nødvendigvis å være spesielt ond sjøl, men av erfaring og observasjon er det massevis av folk som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet, eller som leser bøker som er veldig annerledes fra det en sjøl skriver, som syns det er stas å lese akkurat denne boka fordi den er skrevet av noen de kjenner. Jeg blir rett og slett litt ukomfortabel når folk jeg kjenner utafor skrive- og kunstsammenheng sier at de er nødt til å lese boka mi når den kommer ut; jeg må jo bare ta det som et kompliment, men ofte tenker jeg at det er ganske mange folk jeg kjenner som jeg egentlig ikke vil at skal lese denne (eventuelle) boka i det hele tatt… rett og slett fordi jeg er redd de ikke skal forstå at selv om hovedpersonen min har noen likhetstrekk med meg, betyr ikke det at alt han tenker og gjør er ting som jeg tenker og gjør.
Jeg minnes en av yndlingsepisodene mine av Girls som, til tross for all sin komikk og harselering med *kremt* visse typer folk, tross alt hadde et godt poeng:
Opplevelser: Utdrikningslaget til Mari. Spillekveld hos Mari. Hundepass. Tapas på Anchas bodega med Eirin og Eirik. Byturer med gode venner. Besøk hos Vibeke.
Innkjøp: Ikke noe av interesse for omverdenen.
TV-serie: Jeg har omsider fått ræva i gir og sett tredje sesong av Westworld, noe jeg egentlig har prokrastinert litt fordi andre sesong gjorde meg så innmari forvirra. Denne gangen venta jeg til alle episodene i sesongen lå ute før jeg ga meg i kast med den, og det trur jeg var en god idé, for tredje sesong minner enda mindre om utgangspunktet enn det andre sesong gjorde. Serien spinner jo i og for seg videre på ideene den introduserte i første sesong, men hvis det var western-aspektet som gjorde at man likte serien i begynnelsen, kan man bare droppe tredje sesong, for nå er det iskald sci-fi for alle penga. Det er tidvis vanskelig å holde tunga rett i munnen gjennom tredje sesong, men for min del hjalp det en del å se episodene med ganske kort mellomrom. Og hvis man bare aksepterer at dette har gått ganske langt vekk fra den serien det hele starta som i første sesong, er dette ganske bra, altså, og framtidsvisjonene av Los Angeles og San Francisco ser rålekre ut. Nå skal det sies at det at man aldri helt veit hva og hvem som er ekte, gjør at det føles som om det ikke nødvendigvis står så mye på spill, og jeg klarer dermed heller aldri å knytte meg ordentlig til noen av karakterene, men jeg syns likevel denne sesongen tar opp mange spennende politiske og filosofiske sci-fi-problemstillinger.
Film: Final Girl, Area 51, It Chapter Two, Scarface, The House That Jack Built, Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, Looper, The Old Guard, Get Out, Det hvite båndet, Thelma & Louise, Jakten på hukommelsen, The Texas Chainsaw Massacre, Mulholland Drive, I morgen danser vi, Under the Skin og Alien.
Det er søtten filmer, det! Og jeg trur jeg må gjøre noe så usolidarisk som å snakke om to av de mest anerkjente filmene av dem, for det var nå en gang sånn at det var de som gikk mest inn på meg.
Dere, Scarface. Jeg endte opp med å se den litt fordi jeg hadde god tid til å se film en kveld, og litt fordi jeg av en eller annen grunn var i humør til å se en sånn film som jeg ikke nødvendigvis tenker at er helt min greie i utgangspunktet, men som jeg likevel føler at jeg på et eller annet tidspunkt "bør" se for å kunne rettferdiggjøre å kalle meg sjøl filmnerd. Jeg hadde faktisk ikke sett for meg hvor intenst underholdende den skulle vise seg å være! Selvfølgelig er det en del ting som føles litt utdatert når man ser en film nærmere førti år etter at den kom, mens andre deler av den oppleves veldig fresht også i dag. Og for et nydelig neonbada åttitalls-Miami vi blir tatt med inn i! Også så mye herlig synthpop på soundtracket, a gitt! Jeg blei rett og slett litt overraska over hvor gøy jeg hadde det mens jeg så denne filmen.
And now for something completely different: Det hvite båndet. Jeg var på ingen måte overraska over hvor bra denne var, for Michael Haneke er en hinsides god filmskaper, men det er få ting som oppleves så tilfredsstillende som når skyhøye forventninger innfris. Denne filmen er perfekt skrevet. Sånn helt seriøst. I min egen skriving er jeg ofte på leiting etter den perfekte balansen mellom underforklaring og overforklaring, ekvilibriet der ting ulmer så ubehagelig under overflata at du ikke klarer å kvitte deg med den ugne følelsen på dagevis, selv om du har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvor det gjør vondt. På sett og vis minner denne filmen meg litt om novellene til Kjell Askildsen. Både han og Haneke er mestere i antydningas kunst. Dette er #goals.
Bok: Jeg har jo prøvd å lure dere til å tru at jeg leste to bøker på én gang denne måneden, men det klarte jeg altså ikke. Jeg har bare klart å konsentrere meg om én av gangen, og det har vært Hva er tid av Truls Wyller. Jeg syns Hva er-serien til Universitetsforlaget er ganske kul, men det må kanskje nødvendigvis bli sånn at ei kjapp og grei innføring i et gitt tema ikke alltid går så i dybden på noe som det man kanskje skulle ønske. Men jeg er likevel takknemlig for denne innføringa, og ikke minst for referanselistene til videre lesning som var å finne etter hvert kapittel.
I går var en sliten søndag for min del. Jeg prøvde å se Westworld, men det blei altfor mye å holde styr på for hjernen min akkurat da, så jeg bestemte meg for å se noe litt mer lettfordøyelig isteden. Endte opp med å se Hannah Gadsbys stand-up-rutine Nanette, som jeg har fått anbefalt flere ganger fra flere forskjellige folk. Stand-up måtte jo være midt i blinken for hjernen min i den tilstanden den var i akkurat da. Tenkte jeg.
Jeg tok jo ikke direkte feil, forsåvidt.
Jeg var bare ikke forberedt på at denne rutinen skulle inneholde så mye mer enn bare komedie. Jeg var riktignok litt ekstra følsom i går, men jeg har likevel aldri opplevd å bli rørt til tårer under stand-up før. Veldig, veldig ofte syns jeg at én definisjon av god kunst (og dette er for all del ikke den eneste definisjonen, det fins helt sikkert maaaange!) er at noe eksisterer i det perfekte ekvilibriet mellom latter og tårer, mellom yin og yang. Jeg snakka en del om det den gangen jeg anbefalte dere ti album å trøstelytte til under både sjøl- og statspålagt karantene, det hadde bare ikke falt meg inn at dette også kunne gjelde stand-up. For jeg så liksom ikke på stand-up som kunst. Grensa mellom "kunst" og "underholdning" er vel relativt relativ, som det heter i hjernen min, kanskje handler det mest av alt om hva som blir betrakta som opphøyd og folkelig av størstedelen av et gitt samfunn (noe forsåvidt også Hannah Gadsby er inne på i Nanette), men i TEDtalken sin under snakker Hannah Gadsby om at hun i Nanette "broke comedy" nettopp ved å dra komedien over i tragedien – og tilbake til komedien igjen. Hun sprengte grensene for hva komedie kan være ved å tørre å gjøre kunst ut av det. På et vis.
Jeg, som en såkalt kreativ utøver, syns det kan være kjempeinteressant å få vite mer om åssen andre kreative utøvere jobber. Hannah Gadsby fikk meg gjennom TEDtalken sin til å innse at det kanskje ikke er så stor forskjell på det jeg gjør og det hun gjør. Kunst kommer ofte fra de samme stedene, men så kommer de til uttrykk på forskjellige måter gjennom forskjellige medier. Ikke minst er hun en utrolig relaterbar person, og i hvert fall jeg kjenner meg veldig igjen i ikke bare det hun snakker om, men i sjølve framtoninga hennes. Hannah Gadsby er liksom like deler utilpass og sjarmerende, som jeg på mitt beste føler at jeg sjøl er (og på mitt verste er jeg bare utilpass), og det gjør henne ekstra menneskelig for meg. Hun er tillitsvekkende ved å nettopp ikke framstå som ekstremt sjølsikker. Der har vi jaggu enda en sjølmotsigelse.
Jeg har skikkelig lyst til at du skal se TEDtalken til Hannah Gadsby, for den er skikkelig bra, og hun er både usedvanlig klok og morsom. Og så vil jeg at du skal se Nanette, og om du ikke er sikker på om du har lyst til å bruke i overkant av en time på å se en stand-up-rutine, kan du se TEDtalken på rundt atten minutter, for akkurat dét trur jeg du har tid til mens du venter på at middagen i ovnen skal bli klar (litt avhengig av hva du lager til middag, selvsagt). Og etter at du har sett TEDtalken trur jeg du har lyst til å se Nanette.
Dere. Da jeg skreiv om dagbokprosjektet mitt for litt siden, tenkte jeg med gru tilbake på forrige gang jeg skreiv dagbok. Eller, som jeg faktisk skreiv i dagboka mi i mai, og jeg som jeg delte i blogginnlegget: "Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende."
Veit dere hva jeg gjorde nå? Jeg rota fram min forrige dagbok. Som jeg tross alt holdt gående mye lenger enn det jeg huska; jeg begynte den 24. mars 2011, og siste gang jeg skreiv i den var 27. desember 2011. Jeg har fylt ut nesten hele boka.
Noe av grunnen til at jeg slutta å skrive i den, var det at jeg blei så innmari sliten av å skrive for hånd. Til tross for at håndskrifta mi er relativt slurvete, klarer jeg likevel ikke å skrive like fort som jeg klarer å tenke. Jeg klarer hvert fall nesten å skrive like fort som jeg klarer å tenke på dataen, og trenger ikke å gi meg før jeg føler meg ferdig fordi jeg er sliten i handa. En annen grunn er at jeg i november 2011 blei sammen med Jørgen, og en gang tidlig i forholdet vårt spurte han om han kunne lese dagboka mi. Jeg frika litt ut, og etter det klarte jeg liksom ikke å skrive i den igjen uten å ha en sånn murrende frykt for at noen skulle (smug)lese den.
2011 var et ganske turbulent år for meg, og jeg lurer på om det også er noe av grunnen til at jeg har prøvd å glemme at denne dagboka fins. Jeg fullførte siste semester i Bø, jeg møtte og blei sammen med Jørgen, jeg flytta til Oslo. Min psykiske helse var veldig ustabil, og jeg var temmelig impulsiv.
Jeg har lyst til å dele noen korte utdrag med dere. Veldig mye av det jeg har skrevet i denne boka utleverer andre, og jeg trur egentlig ikke det er noe vits i å bytte ut navna engang, for det vil være altfor lett å finne ut av hvem de er, om man ikke allerede veit det. Alle følelsene mine på den tida var sterkere knytta til andre mennesker, jeg er sånn sett mer selvstendig nå. Jeg har med andre ord vært nødt til å redigere bort ganske mye.
6. mai 2011: Jeg vil bare ligge på senga og lese Stig Sæterbakken resten av livet. 25. mai 2011: Endelig har jeg penn igjen. Jeg stod på eksamen. Hurra for meg. Jeg kom ikke inn i Lillehammer. Synd for meg. Jeg var på intervju hos Westerdals i dag. Følte det gikk greit, men de har en veldig annerledes innstilling til dette her med skriving enn for eksempel Bø. Veldig markedsretta og samfunnsorientert, og de mener at det ikke hjelper så mye å ha et godt språk hvis ikke ideen er god. Jeg har jo aldri noen gode ideer når jeg skriver. Veit ikke om jeg faktisk kommer til å si ja hvis jeg kommer inn. Jeg er jo en kunstner. Men bohemkollektiv i Oslo blir det uansett, med Linda, Unnveig, Eirin og Vibeke, trur jeg. Ellers møtte jeg mot all formodning Trine som jeg gikk på Skiringssal med helt tilfeldig i dag. Hun skulle møte Henrik. Så jeg blei med, og så loka vi rundt og var på kafé og litt sånn. Jeg veit ikke, det var jo koselig. Det var jo det, herregud. Men jeg snakka en del om Bø og om folka i klassen min. Savna dem til og med. Hadde aldri trudd at det skulle skje sammen med Skiringsfolk. Utrolig rar følelse, og jeg trur det var lett å merke. Trine mente at jeg lett knytta meg til nye steder. Og i lys av Westerdals-intervjuet, og den utrolig ensomme følelsen jeg fikk av å være der, har jeg ikke lyst til å begynne der, egentlig. Det var ingen av de jeg så der som jeg i væffal følte at jeg bonda med sånn umiddelbart. Og jeg har lyst til at Bø skal vare bare litt til. Eller om ikke Bø, så i væffal folka. Nå flytter jeg jo sannsynligvis og forhåpentligvis sammen med en del av dem til høsten, men jeg vil ikke bytte ut dem med noen andre i den kommende skolehverdagen. Ikke at jeg har møtt alle, men likevel. Og hvis jeg bare jobber og skriver, så blir det på en måte å tviholde på det bare bittelitt lenger. Jeg veit ikke. Hadde igrunn vært veldig praktisk om jeg ikke kom inn på Westerdals. Ingen avgjørelser, liksom. Bohem, fri som faen. 21. juni 2011: Det er bare så utrolig mange ting jeg ikke får til. Ting så godt som alle andre tar som en selvfølge, har jeg store problemer med. Etter å ha sovet noen timer, skal jeg først sette meg på riktig fly til Budapest, og så skal jeg finne fram fra flyplassen til hostellet vi skal bo på, aleine. Jeg har bedt Signe møte meg på flyplassen, men jeg trur egentlig ikke noen helt forstår hvor usannsynlig dysfunksjonell jeg egentlig er. Bare da jeg bodde i Bø og, de dagene jeg ikke skulle noe. Jeg fikk jo ikke alltid til å reise meg fra senga for å lage mat. Jeg kan heller aldri se for meg at jeg kan klare å beholde en jobb fra høsten av, hvis jeg i det hele tatt får til å søke. For jeg utsetter ting til det ekstreme. I steden for å gjøre noe, går jeg enten fram og tilbake i et rom eller ligger stille i senga mi. (…) Jeg, for eksempel, har jo en tendens til å la problema vokse og vokse, helt ut av proporsjoner, til det er mye mye verre for meg sjøl enn hva de hadde vært hvis jeg hadde tatt tak i dem med én gang. (…) Og jeg trur en del av problemet, er at jeg vil jo være normal. Jeg vil kunne fungere som et oppegående menneske, så jeg tar på meg ansvar likevel, for å prøve igjen, for kanskje jeg klarer meg denne gangen, og for å holde fasaden, men jeg gjør det jo egentlig bare verre for meg sjøl. Og deler av meg gruer meg til å bo i kollektiv fra høsten av, for jeg veit ikke hvor godt jeg egentlig funker med andre. Det eneste jeg veit, er at jeg ikke funker aleine. 5. juli 2011: Sånn er greia nå: jeg har ikke noe sted å bo. For å få et sted å bo, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. For å få en jobb, må jeg bo i Oslo a.k.a. få et sted å bo. En jævla ond sirkel, med andre ord. Jeg får sikkert ikke engang lån fordi jeg ikke har jobb, men skal prøve i morra. Er uansett gørrsikker på at jeg ikke kommer til å få, eller i det minste beholde, en jobb uansett. Det å være voksen er liksom ikke tilrettelagt for sånne fuck-ups som meg. På alle jobb-beskrivelser er egenskaper som "utadvendt" og "initiativrik" lista opp, og det er ting jeg ikke får til å fake litt engang. Jeg trur faktisk ingen skjønner hvor helt utrolig ute av stand jeg er til å ta vare på meg sjøl. (…) 19. juli 2011: Jeg har innsett at man kan bare skrive om det samme dritet et visst antall ganger før man føler seg tom.
5. september 2011: Jeg slites så ofte mellom mitt intense og på grensa til ødeleggende ønske om å ikke ville såre noen og virkelig ikke ville ha kontakt med noen. (…) Hele date-konseptet er ei greie jeg virkelig aldri har forstått. Det sies jo at det er for å bli bedre kjent med en person, og jeg kan jo i og for seg fatte det praktiske ved det hele, men åssen det liksom skal la seg gjennomføre… altså, det er helt fint å møte noen tilfeldig eller via venner noen ganger og så møtes igjen ved ei seinere anledning (men da helst ikke kalle det en date), men jeg takler bare ikke å bli kjent med noen på den måten. Hvis jeg skal bli kjent med noen, skal det være fordi det er naturlig, ikke fordi vi har blitt enige om det. Kan aldri se for meg at et vennskap eller forhold eller whatever ville vært noe annet enn kunstig hvis dét var premissene. Og jeg skjønner jo at når man er ferdig med å bytte skoler og klasser og sånn, så er det sikkert kanskje vanskelig å bli kjent med noen med mindre det er ved en avtale, men jeg bare syns det blir altfor… ja, nettopp kunstig. Og dette er jo folk som overhodet ikke kjenner meg, så jeg forstår ikke hvilket grunnlag de dermed VIL bli bedre kjent med meg på. Hadde de visst åssen jeg er, hadde de sikkert blitt vettaskremt. Eller i det minste forstått såpass at jeg aldri vil være i stand til å gå på date. Kanskje jeg en dag vil kunne klare å være i et forhold, hvis det er med et menneske jeg stoler på og er forelska i, men det skal ikke skje på grunn av en date. Syns å bli bedt på date i det hele tatt er usjarmerende. Det er en såpass stor del av min personlighet at jeg vil i det minste være på det samme awkwarde planet som en eventuell utkåret. (…)
Opplevelser: Grilling hos Pål og Marie. Bursdagen til Mone. Badeturer med Mari og Martina. Donuts hos Lauren på Talormade og pizza på Vaterland. Besøk hos Vibeke.
(Foto: Mari)
Innkjøp: Det blei kanskje ikke Pride-feiring i tradisjonell forstand i år, men jeg kjøpte meg noe ny sminke som gjør at jeg hvert fall er klar for neste år. Jeg er jo uansett en sånn person som glitrer året rundt likevel. Og: hvis du syns Morphe-paletten er så fin at du får lyst på sånn sjøl, så vil jeg bare si at de donerer 100 % av salget til organisasjon Glsen, som jobber for at skeive studenter skal ha en tryggere hverdag. Den kan kjøpes i nettbutikken til Morphe her.
TV-serie: I går så jeg ferdig foreløpig siste episode av Killing Eve, som er en sånn serie der jeg slukte første sesong i ett jafs, og så gikk det gradvis treigere. Jeg må innrømme at jeg syns det virker som at sesong to og tre egentlig bare prøver å kopiere sesong én, og at det ikke er noe særlig utvikling. Det er liksom det samme som skjer, den samme måten å fortelle historien på, den samme oppskrifta, som om serieskaperne så seg såpass fornøyd med første sesong (og den er god, altså) at de bestemte seg for å gjøre cirka det samme i de påfølgende sesongene. Sånn sett kan det minne litt om The Walking Dead, som jeg nå mer eller mindre offisielt har gitt opp av nettopp samme grunn, selv om Killing Eve utover akkurat dét ikke har så mye til felles med post-apokalyptisk zombie-horror. Jeg blei dratt mot det litt fordi det hadde noe av det samme utgangspunktet som Death Note, med en etterforsker og en morder som blir besatte av hverandre, men til tross for et tilsynelatende alvorstungt premiss, er Killing Eve faktisk overraskende gøyalt og underholdende. Og Sandra Oh, Jodie Comer og Fiona Shaw er fantastiske. Jeg har ennå ikke helt gått med på at alle russerne snakker engelsk sammen (selv om det jo selvfølgelig gir mening med tanke på at de spilles av briter og dansker) – forklaringa med at Villanelle sjøl "foretrekker engelsk" er rett og slett ikke ei forklaring jeg aksepterer – så skrivestudenten i meg har definitivt lyst til å levere et ark med konstruktiv kritikk til manusforfatterne her, men nå skal jeg holde kjeft og gi dere en trailer.
Spill: Siden sist har jeg kommet meg forbi det stedet jeg stod fast på i Tomb Raider 2 jeg snakka om i forrige oppsummering, og fryder meg for øyeblikket veldig med å utforske Operahuset i Venezia. Og! Jeg har også lasta ned pek og klikk-spillet VirtuaVerse på Steam på grunn av en generell stil som appellerer veeeeldig til meg. Jeg elsker synthwave-soundtracket, jeg elsker retro-designet, og jeg elsker den åpenbare inspirasjonen fra Blade Runner og Neuromancer (ei bok jeg aldri klarte å lese ferdig), men foreløpig er de litt i overkant randomme løsningene på de forskjellige puzzlesene (jeg kan ikke alltid norsk når jeg snakker om spill, beklager) temmelig frustrerende.
Film: Party Monster (altså spillefilmen basert på dokumentaren), John Carpenter's Vampires, Uncut Gems, Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit, Holding the Man, Jeg er ikke her lenger, Joy, French Dirty og Disclosure. Hvis du føler for å se noe annet enn Hollywoodsk virkelighet en kveld, anbefaler jeg både meksikanske Jeg er ikke her lenger og østerrikske Joy. Begge filmene handler på ulike måter om det å være ulovlig innvandrer, og selv om de begge til tider er vonde å se, nærmer de seg materialet sitt på en så nøktern måte at det aldri blir sentimentalt.
Bok: Jeg har lest ut Echo Mountain av Anna Kleiva. Det er ikke det at den var så sinnssykt bra – det vil si, den var jo bra, den var hvert fall ikke dårlig – men det er det at jeg likte så godt å være i den. Det var en subjektivt sett veldig god leseropplevelse. Og jeg innser at jeg har fått omtrent samme forhold til LA som jeg hadde til Granada på slutten av videregående. Da hadde jeg en drøm om å studere litteraturvitenskap i Granada og bli som Federico García Lorca, men innen jeg hadde kommet så langt, hadde jeg egentlig begynt å drømme om andre ting. Neste punkt på leseplanen å gjøre noe så radikalt som å lese to bøker samtidig! Jeg har teknisk sett ikke begynt på Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale ennå, men den ligger klar til meg, i tillegg til at jeg skal hente Hva er tid avTruls Wyller på biblioteket en dag om ikke så altfor lenge. Satser på at å lese to bøker samtidig går fint når éi bok er skjønnlitteratur og den andre er sakprosa.
Musikk: I Echo Mountain snakker Anna Kleiva om Frank Ocean, og det jeg leste gjorde meg så nysgjerrig at jeg bestemte meg for å sjekke ut musikken hans, til tross for at hip-hop sannsynligvis er en av de musikksjangerne jeg hører minst på. Jeg er så glad for at jeg gjorde det! Frank Ocean sin musikk er ikke sånn som jeg, noe fordomsfullt selvfølgelig, tenker at nesten all hip-hop er. Det er ikke så mye peking og dissing, men derimot er det veldig jazzete, eksperimentelt, chill og til tider riktig så melankolsk. Jeg har blitt skikkelig glad i White Ferrari, som også islandske JFDR (Jófríður) har en nydelig cover av, og apropos JFDR, så er også låta hennes My Work aldeles fantastisk. Dette blei hele tre anbefalinger i én! Herregud, jeg elsker musikk og de til tider usannsynlige reisene musikk tar meg med på.
Det er kanskje litt ironisk at jeg i forrige innlegg snakka om hvor befriende det er at ingen skal lese det jeg skriver i dagboka mi, og så, i dag, deler jeg fra dagboka mi…? Men likevel, dere, jeg skriver på en annen måte i dagboka enn på bloggen, det er kanskje overraskende nok mer hverdagspjatt, fordi jeg tenker litt at ingen er vel interesserte i å vite om åssen det går med de tette røra på kjøkkenet mitt, for eksempel, så det er ikke noe vits i å blogge om det, men så er det likevel en ting som påvirker meg en hel del på en daglig basis, så… jeg veit ikke. Men jeg liker det rommet som har oppstått i dagboknotatene mine. Jeg var litt redd for at dagbokskriving skulle føre til at jeg skulle forsømme bloggen, men de utfyller så forskjellige funksjoner at det ikke virker som noe nært forestående problem.
Jeg har utelatt og redigert bort det mest personlige og private fra disse notatene, det samme har jeg gjort med de kjedeligste passasjene. Jeg skal ikke påstå at disse skribleriene har noen som helst allmenninteresse, men man veit aldri.
Oslo, 23. mai 2020: Jeg har bestemt meg for å skrive dagbok. Dette er ikke første gangen jeg bestemmer meg for å skrive dagbok. Forskjellen denne gangen er at jeg skal skrive den digitalt. Uansett hvor mye jeg prøver å lure meg sjøl, vil jeg alltid foretrekke digitalt framfor analogt på generell basis. Jeg vil gjerne at det skal være motsatt, men jeg liker hvor praktisk og bekvemt det er, og det er vel ingen synd å like noe fordi det er praktisk og bekvemt. Det jeg skriver trenger ikke å være bra. Det trenger ikke å være interessant. Det trenger ikke å fenge noen som helst, inkludert meg sjøl, men jeg trur det er bra for meg å prøve å skrive hver dag. Det trenger ikke å handle om noe. I dag er det lørdag, og jeg mangler internett i leiligheten min. Tenkte jeg skulle vente til i morra med å spørre huseierne om de kan restarte ruteren. Kanskje det manglende internettet er på grunn av jordfeilen jeg fikk mail om for noen dager siden. Visstnok kan det ha en innvirkning på signaler og sånt, jeg veit ikke, jeg kan veldig lite om akkurat dette, merker jeg. Jeg må rydde og vaske innen elektrikeren kommer på kontroll, det er utrolig flaut om han ser åssen jeg lever. Men å rydde og vaske er det kjedeligste, og vanskeligste, jeg veit om, særlig uten internett. Jeg har i det minste lyst til å høre på Spotify mens jeg gjør det kjedeligste og vanskeligste jeg veit om. Jeg har jo mp3-spilleren min, men jeg er litt lei av å høre de samme albuma igjen og igjen. Internett har vært borte siden torsdag, trur jeg. Det er litt tragisk hvor avhengig jeg har blitt av det. På den annen side: hadde jeg hatt internett, hadde jeg sannsynligvis ikke skrevet ei novelle i dag. Novella jeg skreiv i dag er det første jeg har skrevet siden januar, og det meste jeg har skrevet siden jeg veit ikke når, sikkert i fjor sommer. Jeg trur jeg blei ganske fornøyd med den, men jeg klarer ikke å skjønne om den er bra eller ikke før noen utenforstående som jeg stoler på talentet til har sagt noe om den. Jeg posta den i tilbakemeldingsgruppa jeg er medlem av på Facebook, men jeg tviler på at jeg får noen respons. Folk er veldig glade i å få respons, men ikke så veldig glade i å gi respons, ikke bare på tekst, men generelt i livet, jeg er jo sånn sjøl òg. Alt som angår meg er så utrolig viktig for meg, i motsetning til alt som angår andre. Jeg prøver å tenke på åssen jeg kan framstille meg sjøl så filterløst og ekte som mulig i denne dagboka, en gedigen sjølmotsigelse. Sannheten er at jeg ikke aner åssen jeg egentlig er. Jeg har ikke peiling på åssen jeg er «meg sjøl», har ikke peiling på hvilke deler av meg som er «ekte» og hvilke deler som da nødvendigvis må være «falske». Jeg er jo så mye. Jeg er så fragmentert. Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende. Jeg håper internett er tilbake i morra. Jeg trenger å se RuPaul’s Drag Race Reunited. Jeg vurderer å legge meg. Jeg sovna i seks-tida i morges, våkna igjen klokka ti, sovna igjen, våkna igjen klokka tolv, stod opp. Jeg har sovet vanvittig dårlig helt siden jeg blei permittert fra jobben. Uansett hvor tidlig jeg våkner om morgenen, og hvor trøtt jeg er utover dagen, sovner jeg nesten aldri før på morgenkvisten. Jeg snur ikke døgnet engang, våkner bare uansett en gang mellom ti og tolv. Uten internett er det ikke så mye å finne på. Jeg kan lese – jeg leser Echo Mountain av Anna Kleiva nå og liker den – men jeg er jo så trøtt. Jeg kan spille, men jeg er på et frustrerende sted i Tomb Raider 2, det samme frustrerende stedet jeg var på sist jeg prøvde det spillet for noen år siden, og det frister ikke. Jeg føler etter å ha skrevet ei novelle på ni sider at jeg har skrevet meg ferdig for dagen. Eller hva er det jeg sier. Hva er det jeg sitter her og gjør nå. Dette er allerede så utrolig mye lenger enn de to – tre avsnitta jeg hadde regna med å få skrevet. Fortsetter jeg sånn, er det jo ikke noe igjen å skrive om i morra. Det er jo ikke så mye som skjer fra dag til dag, mener jeg. Jeg kan legge meg nå og høre en podcast-episode før jeg sovner. Jeg liker å sovne til lyden av vennene mine som snakker, bortsett fra at de er ikke vennene mine, de er tre amerikanere jeg aldri har møtt, som jeg sikkert aldri kommer til å møte, som ikke aner hvem jeg er, og likevel kjenner jeg dem så godt. Jeg føler at livet mitt er fullt av venner som ikke aner hvem jeg er. Jeg må huske å skru av varmekablene før jeg legger meg. Termostaten driver og klikker av og på, med et veldig høyt klikk, og det driver meg fra vettet. Det er den samme grunnen til at jeg ikke orker å ha klokker hengende rundt hvor enn jeg er, tikkinga får meg til å gå på veggen, jeg klarer ikke å fokusere på noe annet enn tikkinga når den er der. Det høyre øyet mitt svir. Jeg har tilbrakt store deler av dagen foran en skjerm i dag. Og jeg er allergisk mot alt som fins av pollen om dagen. Hvis jeg går og legger meg nå, er sjansen stor for at jeg fortsetter å tenke i dagbokform også etter at jeg har lagt meg. Sjansen er stor for at jeg får lyst til å gå og finne dataen igjen og ralle i vei enda litt til, fordi tenk om noe jeg tenker viser seg å være veldig viktig. Det er bedre å ha for mange notater enn for få, er det ikke. Men sannsynligvis er det meste av det jeg skriver ekstremt lite interessant. Jeg bør bare sette på en podcast-episode for å overdøve de veldig lite spennende tankene mine. Men jeg må spare litt til i morra. Jeg skal legge meg nå. Skru av varmekablene. Drikke opp brusen, sette moussakaen inn i kjøleskapet. Vente en halvtime etter at jeg har drukket opp brusen før jeg pusser tenner. Så vaske ansiktet. Så høre podcast. Så håper jeg å få sove, men empirien fra de siste månedene tilsier at uansett hvor trøtt jeg er, kommer jeg ikke til å få sove før i morra tidlig.
Nå skal jeg gå og sjekke om moussakaen er kald nok til å settes inn i kjøleskapet.
Oslo, 24. mai 2020:
Dette med å skrive dagbok hver dag. Jeg trur det har noe for seg, litt som at toppidrettsutøvere trener litt hver dag, ikke like hardt som når de girer seg opp før et mesterskap, men det er viktig å holde musklene ved like. Jeg må holde skrivemusklene ved like.
Dette kan gå én av to veier. Jeg slutter etter dager eller uker, eller jeg sitter her fremdeles om ti år og snakker forhåpentligvis om noe annet enn at jeg mangler internett i leiligheten og at jeg ikke får sove. Jeg klarer ikke å komme inn i noen ordentlig yoga-rutine, for eksempel, men så er det andre prosjekter jeg har satt meg fore som jeg holder gående den dag i dag, mange år etter at jeg begynte.
Det ene er at jeg blei vegetarianer da jeg var tretten, eller strengt tatt pesketarianer. Foreldra mine pleide å spørre meg når jeg skulle begynne å spise kjøtt igjen, jeg trakk på skuldrene. Jeg har ikke spist kjøtt siden. Tvert imot har jeg siden den tida kutta ut fisk i tillegg.
Det andre er da jeg begynte å blogge i 2007. Jeg hadde vel ingen ambisjoner utover at «dette var gøy, dette prøver vi», men siden 2007 har jeg blogga minst én gang i måneden, som regel mye oftere, selv om det ikke er så mange som leser bloggen min.
Det tredje er skrivinga mi, men det blir noe litt annet igjen. Det føles ekstremt kleint å si det, men skriving er så utrolig naturlig for meg. Det er ikke en sånn ting jeg bestemte meg for å teste ut en gang, jeg har alltid gjort det, også før jeg faktisk kunne håndverket. Før jeg hadde lært å skrive tegna jeg bilder som jeg stifta sammen til noe som kunne ligne på bøker og fortalte historiene til mamma og pappa mens jeg bladde. Jeg har aldri slutta å skrive, aldri helt, det er fullstendig utenkelig å se for seg ei framtid der jeg ikke skriver. De gangene det er lenge siden jeg har skrevet noe, har jeg det ikke godt med meg sjøl. Jeg trur det var derfor jeg fikk en sånn rush av energi i går kveld, etter å ha skrevet ei novelle og bestemt meg for å begynne på dette dagbokprosjektet. Jeg trudde nesten jeg skulle stupe inn i en sånn virvelvind som jeg befant meg i for et års tid pluss siden. Jeg veit ikke helt hva som skjedde med meg da, men jeg hadde et voldsomt energioverskudd, jeg skreiv masse, sov lite, men i motsetning til nå var jeg heller ikke trøtt, klarte ikke å se en film eller en TV-serie fordi jeg bare ikke hadde ro i ræva, jeg måtte hele tida være på farta, var sykt rastløs. Det gikk over, nå er jeg mitt vanlige tiltaksløse jeg igjen. Men jeg merka det i går, at det er i meg. Det er nesten så jeg fysisk kan kjenne tannhjul i hjernen min som kverner når jeg holder på sånn. Det gjorde selvfølgelig at jeg, som forutsett, ikke fikk sove før på morgenkvisten i dag tidlig, enda så trøtt jeg var. Trur klokka var rundt fire eller fem da jeg sovna. Jeg håper jeg får sove bedre i kveld, men jeg må innrømme at jeg tok meg en liten blund – et ord jeg av ukjente grunner aldri har likt, forresten, men det fins vel ikke noe annet ord for det – før jeg begynte å lage middag i dag. Jeg prøver å unngå å sove på dagtid fordi jeg veit det ikke er bra for døgnrytmen, men jeg sov ikke lenge, og jeg sov ikke djupt. Uansett virker det ikke som om det har noe særlig å si fra eller til likevel, jeg sover tilsynelatende like dårlig uavhengig av dagsoving, koffein, trening eller what have you. Og apropos det: jeg bestilte meg nytt påfyll av Sedix og Lunixen på internett i stad – jeg har internett igjen! Huseierne kom hjem i går kveld og restarta tydeligvis ruteren! – jeg veit ikke om de egentlig hjelper, men jeg trur jeg sover bittelitt dårligere nå etter at jeg gikk tom. Plaseboeffekt er uansett bedre enn ingen effekt.
Sykt deilig å ha internett igjen.
Det er fortsatt ting i hodet mitt jeg ennå ikke har tatt stilling til om jeg bør skrive i denne dagboka eller ikke. Dette er jo i utgangspunktet ikke ment for lesing av noen, kanskje ikke meg sjøl engang, bare mitt lille forsøk på en slags daglig skrivemessig mindfullness, men det er faktisk ting ved meg sjøl som jeg skammer meg så djupt over at jeg ikke engang har lyst til å skrive orda rett ut. Jeg veit jo at det er sant, men å skrive orda virker fortsatt vanskelig. Men det betyr ikke at jeg skal ljuge til meg sjøl. Det har jeg gjort tidligere, og det er ikke bra for meg.
Jeg har ikke skrevet noe i dag, men det er greit. Jeg skriver jo strengt tatt nå, men «skriving» er ikke skriving, det er helt spesifikk skjønnlitterær skriving, akkurat som at «drikking» er ikke drikking, men konsum av alkohol. Jeg har en følelse av å ha gjort mye, men når jeg tenker meg om, har jeg gjort ganske lite. Jeg har spist frokost, vaska opp – røra på kjøkkenet er tette, men jeg er ennå ikke mentalt klar for å ha en rørlegger her – (og nå må jeg bryte inn i denne setningen med en parentes for å gjøre disse notatene oppmerksomme på at det i dette øyeblikk er et helt nydelig oransj like-før-sola-går-ned-lys ute) bakt paideig, begynt på et blogginnlegg, tatt den tidligere nevnte blunden, og jeg hater å måtte skrive det ordet, lagd resten av paien, spist cirka en tredjedel av paien, og her er jeg nå. Tenk at disse få, små tinga har tatt, hva blir det, ni timer eller deromkring? Vanvittig.
Planen for kvelden er å kanskje se en film. I morra skal jeg dusje og gå en tur til Mortensrud via skogen for å dra på polet.
Jeg håper jeg får sove greit.
Oslo, 25. mai 2020:
Herregud, så sliten det er mulig å bli av å gå en liten tur fra Hauketo til Mortensrud og tilbake igjen. Da jeg kom inn døra igjen for et par timer siden trudde jeg at det bare var en sånn nettopp-kommet-opp-den-lange-bakken-hjem-sliten, at det ville bli bra igjen av å legge meg på sofaen og lese litt, men neida, her sitter jeg etter å ha spist – spiste to paistykker og blei usannsynlig mett – og orker knapt å tenke. Føler meg fullstendig utslitt fortsatt. Jeg trudde det å gå en liten tur liksom skulle gi energi og greier og greier. Håpet er i det minste å få sove ordentlig i kveld; det er i hvert fall Mari sin teori at grunnen til at jeg nesten ikke har sovet siden mars, er at jeg gjør for lite, at jeg ikke blir sliten nok i løpet av en vanlig dag som ikke består av så mye fysisk aktivitet nå som jeg ikke har en jobb å slite meg ut på lenger. Det forklarer jo egentlig ikke hvorfor det er så lett for meg å få sove på dagtid, men tilsynelatende umulig å få sove om natta, men likevel. Jeg veit ikke hvor optimistisk jeg tør å være dog (som er et ord jeg aldri hadde sett for meg at jeg kom til å bruke i en setning, men here we are), for hver eneste kveld trur jeg jo at jeg skal komme til å få sove, jeg er jo så trøtt. Ta gårsdagen, for eksempel: jeg sovna i fire-tida i morges, akkurat som jeg alltid gjør. Det er jo ingen grunn til at det skal være annerledes i dag. Jeg har prøvd å trappe ned på energidrikk-konsumet mitt, men det eneste som er annerledes når jeg drikker en energidrikk en dag kontra når jeg ikke gjør det, er at jeg ikke er trøtt gjennom hele dagen. Jeg sovner til like ukristelige tider uansett.
Jeg fikk et akutt behov for å se Det hvite båndet da jeg spiste middag i stad, men jeg klarte ikke å finne den i DVD-samlinga mi. Jeg aner ikke om jeg noen gang har hatt den på DVD in the first place, men jeg hadde et håp om at jeg hadde den. Kan være jeg ikke har leita godt nok, bare. DVD-samlinga mi er, i likhet med leiligheten forøvrig, et eneste rot for tida. Jeg sier til meg sjøl at en dag skal jeg ta meg sammen og sette dem pent inn i bokhyllene i et system, men det er rart med det, jeg har liksom aldri lyst. Jeg fant But I’m a Cheerleader og vurderte å se den isteden, men den slo meg som litt for slitsom for den utslitte hjernen min akkurat nå. Jeg veit ikke hva det sier om meg som person: at jeg kan tenke meg å slappe av med Det hvite båndet, mens But I’m a Cheerleader er for mye forlangt.
Så hva skal jeg gjøre nå? Det er faktisk for tidlig å legge seg, klokka er bare snart halv åtte, men jeg veit ikke om jeg orker å gjøre så mye annet. Kanskje det må bli But I’m a Cheerleader likevel. Mens jeg drikker den sikkert deilig kalde Alohaen som jeg la i fryseren før jeg begynte å spise. Og hvis jeg er like trøtt når filmen er ferdig, kan jeg tillate meg sjøl å gå og legge meg, kanskje høre en podcast-episode først. Så blir det spennende å se om jeg sovner eller ikke.
Det fine med å ha begynt med dette dagbokgreiene: jeg føler et visst press om å gjennomføre planene jeg har satt meg fore. For hva skulle vel disse notatene bestått av, om jeg ikke hadde gjort annet enn å glo i veggen hele dagen?
Skal jeg rett og slett kline til med å skrive ned planene mine for morradagen òg, mens jeg først er i gang? Jeg skal sette på den nye spillelista til Robert og i løpet av den tida det tar å høre gjennom den, skal jeg gjøre så mye husarbeid jeg kan sånn at jeg forhåpentligvis ikke ender opp med å skamme meg altfor mye over forfatninga leiligheten min er i når elektrikeren kommer i midten av juni. Jeg har i utgangspunktet tenkt at tirsdager og torsdager skal være ordne-dager fram til det ser akseptabelt ut her. Eventuelt må det flere ordne-dager inn i kalenderen når det begynner å nærme seg og det fortsatt ser like ekkelt ut. Etter å ha ordna så lenge spillelista varer, skal jeg liksom gjøre yoga, men akkurat nå virker tanken på mer fysisk aktivitet i morra helt uutholdelig. Forhåpentligvis varer ikke denne utslittheten natta igjennom, men samtidig: hvorfor ikke, jeg sover jo nesten ikke uansett. Kanskje å drikke Alohaen i fryseren er en enda bedre idé enn jeg først tenkte. Alkohol får meg tross alt til å slappe av, både i musklene og mentalt.
Det er en rar suselyd inne i hodet mitt som dukka opp på vei opp den siste bakken hjem i stad. Jeg trudde den egentlig var en hodepine, men jeg veit ikke lenger. Den er som et svakt hvitstøy-signal på venstre side.
Folk jeg følger på Instagram har drevet og posta bilder av jacarandaen som blomstrer i LA nå. Skulle ønske jeg var i en LA-hage under jacarandablomster akkurat nå.
Oslo, 26. mai 2020:
Blei plutselig veldig trøtt. Veldig trøtt, og veldig mett. Dette med å bli plutselig veldig mett er noe som har skjedd flere ganger i det siste. Jeg syns liksom ikke jeg spiser så mye, men jeg blir stappmett likevel, særlig ei lita stund etter at jeg faktisk er ferdig med å spise. Ubehagelig mett, det er ganske rart. Og apropos veldig trøtt: jeg sovna ikke med én gang jeg la meg i går kveld, men relativt kort tid etterpå likevel! Følte meg uthvilt da jeg våkna i dag, og det var sinnssykt digg.
Suselyden i hodet har ikke blitt borte. Den minner om en hodepine på den måten at den liksom pulserer, og hvert dunk øker i frekvens og intensitet når jeg anstrenger meg, men det gjør likevel ikke direkte vondt. Måtte selvfølgelig google symptomer da jeg våkna i dag og fant ut at det ikke hadde gått over, men for én gang skyld beroliga det meg litt og fikk meg til å innse at det sannsynligvis ikke er en hjernesvulst.
Hadde egentlig tenkt å skrive noe om hvor vanskelig det er for meg å rydde, men jeg trur faktisk ikke jeg orker akkurat nå. Er liksom så innmari mett at alt virker slitsomt, haha. I tillegg til at jeg som nevnt er trøtt, men trøttheten kom liksom nå for kanskje en halvtime siden, det har ikke vært en vedvarende trøtthet i hele dag, så det er helt greit å være trøtt nå. Og jeg har gjort yoga i dag! Var ikke så flink til å rydde som jeg burde vært, men igjen: ryddig er ekstremt vanskelig for meg.
Nå må jeg bare fokusere på å spise opp resten av wrapen min. Det er såpass lite igjen at jeg bør kunne få det til. Det er altfor lite til å ta vare på, mindre enn en halv wrap. Og man kaster ikke mat. Det bør være overkommelig å få i seg mindre enn en halv wrap, sånn at jeg kan vente den designerte halvtimen før jeg pusser tenner og kan legge meg og høre podcast.
Jeg merker jeg gleder meg til å skrive dagbok hver dag. Det er jo ikke verst, bare det.
Oslo, 27. mai 2020:
Jeg står på venteliste for å komme inn på tredjeåret i Tromsø. Jeg fikk beskjeden i dag. Og det er jo selvfølgelig bedre enn tvert nei, samtidig som at sjansen for at noen sier fra seg plassen, ikke er veldig stor når det i utgangspunktet bare er sju plasser. På andreåret var det bare to stykker som sa fra seg plassen, og der var det femten plasser. Likevel håper jeg litt at noen av dem som har kommet rett inn ikke har penger til å fly opp og ned til Tromsø flere ganger i året med den økonomiske krisa corona-pandemien har ført med seg. Man kan sikkert argumentere for at jeg strengt tatt heller ikke har penger til det, jeg som har vært permittert siden mars, men jeg skal få det til å funke, det veit jeg. Jeg skal være forsiktig med å hevde å vite hva andre tenker og føler, men jeg er ganske sikker på at det ikke er noen som har så lyst på den plassen som det jeg har. (...) Til og med Morten sa det til meg på slippfesten til Runa; at blant alle studentene i kullet, var jeg den han hadde minst trua på at kom til å gi opp. Anne og Morten veit det jo: at jeg jobber på, at jeg ikke gir opp, at jeg ville gitt alt om de hadde gitt meg plassen. Jeg aner ikke hvor mange som har søkt eller hvilken plass jeg har i ventelista, men jeg håper så inderlig at det kommer til å åpne seg en plass. Og om det ikke gjør det, kommer jeg til å bli nødt til å gjøre det skumleste i hele verden: å sende inn prosjektet mitt, Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, til et forlag. I første omgang Oktober. Øyvind der har allerede lest Mjuke, svarte stjerner, som selvfølgelig ikke endte med utgivelse, men i det minste med en konsulentuttalelse. Jeg føler det litt på samme måten nå som etter konsulentuttalelsen: det er fint å bli lest og tatt på alvor og sett et potensiale i, men veldig kjedelig å snuble på målstreken. Nå er ikke mållinja fullstendig ute av rekkevidde denne gangen, men jeg prøver å forberede meg på det verste sånn at jeg heller i så fall blir positivt overraska istedenfor dritskuffa. Hvis jeg skal gjøre noe så kleint som å «stirre djupt inn i meg sjøl» kan det hende at hovedgrunnen til at en plass på tredjeåret ville betydd så mye for meg, er at da kan jeg utsette innsending av manus enda litt til. For om forlaga refuserer Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som er det beste jeg noen gang har skrevet, åssen kan jeg da noen gang ha noe håp om å bli utgitt?
Ute gråter Nora hjerteskjærende. Jeg trudde det var noe alvorlig i veien før jeg hørte henne si «jeg falt på gresset!» igjen og igjen, noe som jo tross alt ikke er så ille, hun kunne falt på asfalten. Døra åpna seg nettopp, Suong eller Kjartan hørte henne også, alt går nok mye bedre med henne nå.
Og om ingen forlag vil gi ut Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg ikke kommer inn på tredjeåret i Tromsø, har jeg jo heller ingen måte å utvikle og forbedre meg på. Jeg klarer det ikke på egenhånd. Det er det som er så vanskelig med skriving. Jeg trur jo at det jeg skriver er godt nok til å bli utgitt med litt hjelp fra en redaktør eller et forfatterstudium, men om jeg akkurat ikke er god nok til å få den hjelpa, kommer jeg jo ingen vei.
Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å skrive dette. Jeg hadde planlagt å skrive i dag, men nå har jeg ikke lyst. (...) El-tilsynsmannen kommer i morra. I utgangspunktet skal han jo ikke inn i min leilighet før i juni, men jeg fikk melding fra Suong i stad om at han kommer til dem, så jeg bør sikkert i det minste rydde og støvsuge gangen i tilfelle han vil ta en kikk på sikringsskapet. Forhåpentligvis finner han feilen hos dem i morra sånn at han ikke trenger å komme hit i juni i det hele tatt, men kjenner jeg meg sjøl og mine voksenskills rett, er det nok hos meg.
Jeg snakka med Vibeke i stad, hun minte meg om at jeg virkelig bør ta meg sammen og ringe koronatelefonen i morra sånn at jeg kan vite om jeg kan teste meg eller ikke, og forhåpentligvis få et svar på om hostinga mi, som har vært der siden mars, er noe å bekymre seg for eller ikke. Forhåpentligvis er det ikke korona, men bare lungekreft eller cystisk fibrose. Hvorfor er det så innmari vanskelig og skummelt å ringe? Hadde det vært å gå innom et kontor og spørre om nøyaktig det samme som jeg skal spørre om via telefon, hadde det jo ikke vært noe stress. Kanskje jeg må drikke meg til mot i morra. Det fine med telefon, er jo at ingen kan lukte noen eventuell alkoholånde.
(...)
På den positive sida trur jeg at suset i øret/hodet mitt er borte. Kanskje jeg ikke hadde hjernesvulst likevel.
Fristen for å takke ja eller nei til ventelisteplassen (?) er den 1. juni. Jeg har allerede takka ja, hva annet kan jeg vel gjøre. Kanskje noen glemmer å svare eller lar være å svare eller takker nei til sin plass innen da. Får jeg ikke beskjed om at jeg har kommet inn kort tid etter den 1. juni, trur jeg det aller meste av håpet mitt kommer til å renne ut i dass.
