Gjøremål

Jeg har ting å gjøre. Problemet er at jeg glemmer å gjøre dem når jeg har tid og lyst. De eneste gangene jeg har tid og lyst og husker på det samtidig, er når klokka er to om natta og jeg skal til å sovne. Og da sier greia seg sjøl - jeg er for trøtt.

Så nå gjør jeg opprør mot min tilværelse som stresslave. Jeg skriver nemlig, her og nå, herved opp ei liste over alle gjøremåla mine på bloggen. På den måten kan jeg bli mint på dem når jeg gjør ting jeg egentlig ikke må, som nettopp å glo i ærefrykt på min egen blogg. Så kan jeg i stedet for å være apatisk foran en dataskjerm, skru den av, dra stolen tilbake og skynde meg og gjøre det jeg må. Her er det, i alfabetisk rekkefølge, selvfølglig:

- finne dokka mi som jeg har mista under senga
- finne motiv og plassering til min attenårsgave til meg sjøl (tattis, altså)
- gjøre ukesoppgavene i biologi
- henge opp Death Note-plakaten og Fullmetal Alchemist-plakaten
- henge opp den nydelige Studio Ghibli-kalenderen min som av en eller annen grunn har ligget på gulvet siden jeg skulle bytte måned i mars, men mista hele greia
- legge inn de nye CD'ene mine på PC'en
- prøve lykken hos et forlag ved å sende inn I dypet av en ruin som Thomas var så grei og skrive ut for meg
- rydde bort klærne som ligger på gulvet og på skrivepulten
- sende masemail til ymse forfattere angående skrivebuatreffet
- sende Eva og Xiang dikta jeg har lovt så lenge
- sette bøkene som ligger rundt omkring opp i bokhylla
- sette DVD'ene som ligger på gulvet opp i hylla si igjen
- sette på buttonsene mine på jakka mi
- skrive inn novella Gatelangs i Sacramonte som jeg skreiv i Spania inn på dataen
- skrive videre på Fiji Kitsune-fortellinga og den til Nina
- ta igjen lesestoffet jeg har gått glipp av som vennene mine på Skrivebua har lagt ut

Mulig jeg kommer til å legge til og slette punkt etter hvert. Jeg er jo tross alt myndig nå, mener jeg, og må lære å være voksen, ansvarlig og organisert. Åh satan, som jeg hater de orda...

6. april...

... og hurra for meg. Dagen blei feira uten forviklinger av nevneverdig grad. Familien spiste på Mirawa (Drammens beste kinarestaurant), og før det åpna jeg ei rekke konvolutter, og ikke minst ei firkanta pakke fra min kjære søster som inneholdt Kurr-CD'en til Amiina, Heima-DVD'en til Sigur Rós (ELSK!) og ikke minst: tidenes mest kickass-veske! Sjekk bildet, hvis du skulle tro at jeg farer med usannheter.

Siste oppdatering på såpefronten

Nå er løpet kjørt, og alt er over. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke bryr meg. Men jeg overlever. Jeg gjør vel det.

Heng iTunes. Vær så snill

Når jeg har lasta ned ny musikk, havner den i Min musikk-mappa. Deretter legger jeg dem til i iTunes, fikser på artistnavn og tittel hvis de er litt føkka, før jeg legger dem til i ei mappe som rett og slett heter Musikk. Dette har funka veldig greit, med unntak av at iTunes-mappa i tillegg ligger innpå Min musikk, så når jeg legger inn hele mappa, hender det at sangene kommer flere ganger. For å hindre dette her, bestemte jeg meg for å flytte iTunes-mappa ut til Mine dokumenter, noe som altså ikke skulle vise seg å være et sjakktrekk. Da jeg skulle flytte den, kom en beskjed opp om at det allerede fantes ei mappe ved navn iTunes, og hvis jeg flytta den jeg drassa på nå hit, ville filer ved samme navn overskrives. Ja, ja, tenkte jeg, whatever. Og hva skjer? Jo, når jeg denne gangen åpner iTunes, er hele jævla biblioteket mitt borte! Og jeg lover deg, det var MYE stress å legge inn alt sammen, for jeg kan nemlig ikke bare legge inn hele Musikk-mappa mi heller, for det er så usannsynlig mye møl der jeg ikke trenger. Noen som har opplevd noe lignende og føler for å gi meg et tips om åssen jeg skal få det opprinnelige iTunes-biblioteket mitt tilbake? Angre-knappen funker ikke. Og jeg vil jo ha den snasne lista over mest spilt og sånn, for det var jo litt tøft å ha enkelte sanger spilt 50 ganger og sånn. Jeg vil ikke at alt skal være forgjeves... Hjelp...

Vedrørende min tyskundervisning

Jeg veit ikke hvor godt den har gått for seg, jeg. Det har i væffal endt med at jeg har et innsnevra og enspora vokabular. På tysk, altså. Nå skal det nevnes at jeg har hatt tysk i et helt år, i åttende klasse, faktisk, med en gråhåra lærer i femtiårsalderen som hadde med seg en kam i timen som han brukte til å gre håret på brystkassa opp av skjorteåpninga (no kidding - serriøst). Det har gått som det måtte gå. Dessuten har jeg lærevennlige venner som mer enn gjerne vil hjelpe meg til å forbedre mitt tyske ordforråd. Tysk er jo tross alt et viktig språk. Jeg går glipp av så mye fordi jeg ikke forstår tysk. Det er en hel armé morokladder som kødder med tysk, og jeg er ikke i stand til å skjønne noen av sketsjene. Det er trist.

Uttalen min er så som så. Det gjør bare vondt å skarre på r'en, så det dropper jeg vanligvis. Ellers har jeg lært meg at du egentlig bare kan sette "ge-" foran ethvert norsk verb, blande en h inni der et sted, og avslutte med "-en", så har du et fullgodt tysk verb. Jeg er smart!

Her har du mitt samla vokabular, samt hva de ymse frasene betyr. Jeg beklager alle skrivefeil. Jeg har jo, som nevnt, ikke hatt tysk siden åttende klasse, og det begynner å bli fire år sia. Som sagt; det er litt enspora.

Ich heisse Kristine - Jeg heter Kristine
Ich kome aus Norwegen - Jeg kommer fra Norge
Guten tag - God dag
Auf wiedersehen - På gjensyn
Danke - Takk
Bitte - Vær så snill
Entschuldigung - Unnskyld
Ich bin 13 jahre alt - Jeg er tretten år gammal
Ich weiss nicht - Jeg veit ikke
Du hast mich - Du har meg
Scheisse - Dritt
Du bist nicht sexy - Du er ikke sexy
Ich bein geil - Jeg er kåt
Ich will dich nackt gesehen - Jeg vil se deg naken
Ich will dich poppen - Jeg vil knulle deg
Ich habe saurgraut in meinen lederhosen - Jeg har surkål i lærbuksene mine

Miyavi-kun!

Beware! Jeg obsesser igjen. Og med god grunn.

Egentlig har jeg visst om den godeste Miyavi ganske lenge. Men han lager musikk for spesielt interesserte, det skal nevnes, og da jeg først blei introdusert for ham, var jeg skeptisk. Samtidig kom Gackt rekende på ei fjøl, holdt jeg på å si, og da var det lett for meg å omfavne en musikkstil (og en stil generelt) som liksom var litt mer... tja, ikke bare radiovennlig, men hva skal jeg kalle det, likevennlig? Liksom, ikke for utprega, men akkurat så moderat sært at jeg kunne like det. Og ikke ett vondt ord om Gackt her, fyren er utrolig talentfull, har en stemme som kan gi meg følelsen av frelse om jeg så lå naken med et kjøttstykke teipa til kroppen midt mellom ei gruppe løver, i tillegg til at låtrepertoaret hans er spekkfullt av godbiter, men sammenligna med herr Myv blir han nesten litt kjedelig.

For er det noen som tar den helt ut, så er det nettopp Miyavi. Bare se på fyren, da! Han har det som trygt kan kalles utstråling, karisma, attitude, og bare gå inn på hjemmesida hans (som for sikkerthets skyld heter www.o-re-sa-ma.com - der "ore" er en relativt pompøs form av "jeg" på japansk - og suffikset -sama slenges på for å tiltale noen som "ærede") og utforsk som du vil. Fyren er klin sprø! Og i tilfelle du skulle lure, så ja, han er musiker (for så vidt også modell, noe som syns...), og musikken hans låter akkurat som han ser ut. Og det er helt herlig!

Jeg mener, hva er det å ikke elske?

Jeg flauser meg til igjen

Heldigvis ikke foran visse personer denne gangen, men det var ikke så moro for det. I biologitimen i dag hang jeg på fjeser'n på skolebiblioteket (ja, så slapt er det), da plutselig Thomas kom forbi og så hva jeg holdt på med, som altså var å kjøpe ymse folk ved hjelp av Friends for sale. Jeg holdt på å kjøpe Morten, og Thomas bemerka dette, bare sånn, "jasså, du kjøper Morten?", og hadde antakeligvis ikke forventa noe svar på det, for han gikk. Men det merka jo ikke jeg. Og høflig som jeg er, svarte jeg jo på spørsmålet, og ikke bare det, men jeg presiserte at han tross alt befant seg på ønskelista mi, så han måtte ikke bli misunnelig, og se her, her var du jo, Thomas, jeg har deg jo her på ønskelista, shit, du er dyr, ass, og så videre, og så videre, fortsatt mens Thomas ikke var der. Det at Thomas ikke var der, betydde jo selvfølgelig ikke at resten av biblioteket var tomt av den grunn. Tvert imot var det middels folksomt på biblioteket, og da jeg fant ut at det faktisk ikke stod noen Thomas ved siden av meg og hørte på vrøvlet mitt, turte jeg ikke engang å snu meg for å se trynene deres... *dø*