Når trollmor har lagt sine fem små troll

Nachspiel i Bø. Jeg elsker dette bildet.

Foto: Ingrid i (den forhenværende :( ) forfatterklassen.

Man er ikke hipster før man spiller ukulele

Du kan få lov til å se på dette som en slags videoblogg, hvis du vil.



Jeg blei faktisk flinkere etter at jeg var ferdig med å filme, altså. Og så lærte jeg en sang til. Og fordi det er litt vanskelig å høre fordi jeg strengt tatt ikke synger til - som har sin naturlige forklaring i det at jeg virkelig ikke kan synge overhodet - så er dette altså Use Somebody av Kings of Leon. Og sjøl om videoen er max loka, så er den liksom så fin med Unnveig og Linda som pusler rundt i bakgrunnen der. Og jeg er så mye styggere på film enn jeg er på bilder. Det er liksom, jeg ser et bilde av meg sjøl og tenker, "jeg ser OK ut", og så ser jeg meg sjøl på film og bare "EEEEWWW." Men okei.

Ukulele! Jeg vil ha en.

(Pssst...! The Dickheads har lagt ut to nye sanger nå.)

Falske motiva

(Jeg har alltid pleid å si at jeg ikke får til å høre på et band eller en artist utelukkende fordi de har bra tekster. Kombinasjonen gode tekster og gode melodier er så klart å foretrekke, men jeg velger helt klart gode melodier med dårlige tekster framfor dårlige melodier med gode tekster. Skal jeg bare høre på tekstene, kan jeg like så godt lese noe. Det jeg med dette prøver å si, er ikke at Happy Dagger har dårlige melodier. Det jeg prøver å si, er at de er at av de få banda som jeg hører på i første omgang på grunn av de gode tekstene deres. Jeg var ikke hundre prosent overbevist etter førsteplata deres, Songs of Shame, men så kom Bittarheden, og jeg falt litt. Kanskje bare fordi jeg syns det er enklere å legge merke til at tekstene er gode når de tross alt er på norsk. Når de er på engelsk, blir stemmen for meg ofte bare en del av instrumentene. Og dette blei en veldig lang parantes når det egentlig dreier seg om en sang som taler for seg.)



Eg he sodde og grubla i lange tia
på mitt skakkjøyrde liv og mine falske motiva
Bag kver einaste setning
eg prøve å skriva
e der alltid bagtanka og falske motiva

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Om eg bebreide meg sjøl, så blir eg bedre likt
Det fer deg te å tru at eg he gode sjølinnsikt
Men du forstende det vel nå?
Du he'kje någe å ta meg på
For alle syndan eg he gjort he eg allerede innrømt

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Og eg synge melankolske sanga om dei mørke tingan
Om Gud og om Satan, alkohol og om jenta
Men du sko bare ha visst
kanskje eg ikkje e så veldig trist
men at eg faktisk bare e ein store egoist

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Eg syns det hjelpe lidegrann å raba opp ein sang
Eg syns det hjelpe lidegrann å ta ei lida dram
for nå he det blitt et helvede å leva
så eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang
Ja, eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang

Kristiania-bohemen

Til dere som holdt pusten av spenning på mine vegne: jeg kom ikke inn på Den norske filmskolen. Fikk brevet i dag. Jeg er så klart litt trist, fordi det hadde unektelig vært AWZUM og jeg følte jo at intervjuet gikk så bra og greier. Men jeg har uansett et intervju med Westerdals ganske snart, så... vi får se.

Poenget var at jeg ikke var udelt trist da jeg fikk greie på det, men liksom litt letta oppi det hele òg. Nå trenger jeg jo ikke lenger ta hensyn til dilemmaet kul skole versus kul by, for nå er jo kul skole strøket av lista for meg. Ikke sånn å forstå at Westerdals ikke er en kul skole, for all del, men det er mer det at Den norske filmskolen er enda kulere igjen.

Men. Jeg veit ikke om det er dette jeg egentlig vil, da. Du veit, jeg er en klassisk forvirra tjueénåring som leiter etter ei mening med livet, og jeg veit ikke om den meninga ligger i tekst og skribent-linja (med ei tilhørende årsavgift på over seksti tusen). Og jeg veit hva dere tenker:

LOL KRISTINE ER SÅ SYKT FAIL NÅ KOMMER BARE WESTERDALS TIL Å GOOGLE HENNE FØR INTERVJUET OG SÅ FINNER DE DETTE OG SÅ KOMMER DE TIL Å BARE NEI HUN KOMMER I VÆFFAL IKKE INN HER NÅR HUN IKKE HAR LYST TIL Å KOMME INN ENGANG.

Men jeg har jo lyst til å komme inn, da. Problemet er at jeg også har lyst til å skrive og jobbe og bli en levende bohemsk legende (yeah, right). Men vi får se, vi får se. Oslo blir det væffal, forhåpentligvis sammen med noen av de beste menneskene jeg veit om i ei skranglete pønkrønne som nesten ikke har husleie i det hele tatt. Det er bare om å gjøre å finne den perfekte rønna.

∞

Opprinnelig var planen å legge ut om mitt bedrøvelige kjærlighetsliv, men ved å faktisk skrive ned alle problema mine i tur og orden, innså jeg at det vel egentlig ikke er det som er kjerna. Altså, det er jo ingen hemmelighet at jeg er særdeles angsty når det kommer til forhold og, y'know, intimitet, men det er bare en liten del av det.

Jeg veit ikke hva det er, men jeg har aldri vært sammenhengende glad i flere uker av gangen siden... jeg veit ikke, jeg var elleve eller noe sånt. Det er ikke sånn å forstå at jeg alltid er emo, for det er jeg jo ikke. Faktisk er jeg mesteparten av tida sånn i helt OK humør, og igrunn egentlig ganske blid, ganske ofte. Men jeg trur det i hovedsak er fordi jeg er distrahert. Når jeg gjør ting med andre, får jeg andre ting å fokusere på annet enn alt dritet oppi huet mitt som begynner å kverne med én gang jeg kommer for meg sjøl igjen. Jeg merker det så tydelig nå som det er ferie. Jeg MÅ virkelig ha et gjøremål som involerer å gå ut av døra og møte andre mennesker for at ikke dagen min skal bli borte. I dag, for eksempel, har jeg lagd middag og hengt de reine klærne mine på plass i klesskapet. Det er det. Resten av tida har jeg ligget helt stille i senga mi. Gårsdagen var likedan, bare at da rydda jeg ikke klærne på plass. Og det gir seg liksom ikke heller. Jada, jeg kan ha oppsvingperioder, men igjen, de går stort sett over igjen når jeg blir aleine. Men jeg vil jo ikke finne på noe hele tida heller, for da får jeg jo ikke tid til de tinga jeg bare får gjort når jeg er aleine. Sånn, skrive, lese type ting. For i steden for å gjøre sånne ting som jeg veit at strengt tatt kan distrahere meg, blir jeg bare liggende og ikke orke noen ting.

Jeg veit ikke. Jeg veit virkelig ikke.

Et paradoks

(Ååååh, Blogspot var nede i en periode og da blei kommentarene jeg fikk i den perioden borte vekk! Det er trist, syns jeg.)

(Og oh, jeg ralla i vei om alle problema mine så anonymt jeg kunne på et forum i stad - skifta til og med om fra mitt ellers så radikale bokmål til mer konservativt riksmål så ingen skulle ta linken - og jeg har fått sånn fem kommentarer av folk som ber meg komme meg til psykolog. Sier ikke dette her for å skryte eller noe, altså, sjøl om jeg til tider tenker at det eneste jeg sikkert lider av, er en variant av dette. Uansett hadde jeg aldri i verden turt å snakke med en psykolog likevel.)

Men ja! Nå er vi ferdige med parantesene, og beveger oss heller over til innleggets kjerne, som er et paradoks jeg har tenkt på skikkelig mye og skikkelig lenge. Veit ikke, fikk bare en trang til å dele det. I sin tid sendte jeg det til og med inn til Illustrert vitenskap, uten at jeg fikk noe svar på det. Kanskje fordi det ikke var formulert som et spørsmål, i væffal ikke som et ordentlig spørsmål. Jeg veit ikke. Men anywayz:

Sant at i et språk har man et visst antall ord. Disse antall orda kan settes sammen på en viss måte i forskjellige typer setninger. Altså fins det også et visst antall type setninger. Disse setningene kan igjen settes sammen på forskjellige måter til å danne avsnitt. Og fordi det bare fins et visst antall ord, må det nødvendigvis bare finnes en viss antall måte å sette sammen setningene på òg. Med andre ord bør det bety at en gang i fjern, fjern framtid, ville alle bøker være skrevet.

Det samme gjelder musikk. Det fins bare et visst antall toner. Disse kan settes sammen på forskjellige måter, men en eller annen gang vil alle de forskjellige kombinasjonene være brukt opp.

MEN. Menneskers fantasi og kreativitet er endeløs. Er den ikke? Den er jo det?

Så: er det da mulig at en gang i fjern, fjern framtid vil alle bøker være skrevet og alle sanger komponert? I følge sannsynlighetsteorien bør det jo tilsi det. MEN ÅSSEN KAN DET VÆRE MULIG AAAHFLSGFYDGA. Jeg kan liksom ikke se for meg ei framtid der det... går an, da. For hvorfor har det i så fall ikke skjedd før, liksom. Vi har jo skrevet og lagd musikk ganske lenge? Hvis da ikke det vi lager i dag er plagiat av noe som blei lagd for eksempel i steinalderen, for det er det jo ingen som kan bekrefte uansett?

Jeg blir litt gal, men det er liksom litt gøy og. Og - sukk! - tenk om noen ordentlige vitenskapsmenn eller matematikere faktisk ville lest og kommentert dette her!

Sett og hørt i klasserommet

Sanna har vært veldig flink og skrevet ned spontane visdomsord som har kommet fram i ulike sammenhenger i klasserommet. Disse har i tur blitt sendt rundt på mail til alle i klassen, og jeg tør påstå at til og med ikke folk som kjenner oss personlig, kan være enig i at vi er ganske geniale med ord, altså. Men vi går vel kanskje ikke forfatterstudiet for ingenting heller:



Marta (etter å ha vært på Kroavalg kvelden i forveien): "Jeg våknet i dag morges og innså at jeg var blitt scenograf."

Gunnstein Bakke (om at man ofte tenker på tall eller farger i forbindelse med steder): "Det stedet jeg kommer fra heter Grendli og har postnummer 4681, men så bytta de til 4247, og det syns jeg fremdeles er helt forferdelig... og veldig usmakelig."

Rikke (om sjangerbetegnelser): "Hvis du skal skrive dikt, så kan du liksom ikke skrive en svær roman, da... for da er det liksom ikke dikt."

Rikke (om filmen "I rosens navn"): "Hvis dere kjeder dere veldig en kveld og nesten er litt sånn... suicidal, så kan dere se den her."

Kyrre Andreassen (om at det er en dverg som er bartender i en av Ingrids tekster): "Neida, jeg er ikke imot det, det er fint at dverger kan være bartendere."

Rikke (om Marits tekst fra gårdsmiljøet på attenhundretallet): "Nei, altså, det at hun går barføtt... Altså, store folk gjør jo sikkert også det, da, men... ja... de hadde kanskje ikke så høye krav til hva som var gøy på den tida."

Kyrre Andreassen (om norske menn): "Ja, nei asså, norske menn er en trist rase, for drømmedama til norske menn er Dorthe Skappel."

Kristine (det vil si yours truly) (om Lindas tekst): "Jeg føler meg liksom litt depressiv i positiv forstand når jeg leser det."

Kyrre Andreassen (om "What's Eating Gilbert Grape"): "Det er akkurat som det der 'hva er det med Gilbert Grape.' Jeg skjønte egentlig ikke hva det var med Gilbert Grape, han hadde stor mor, og Leonardo DiCaprio var ikke helt tam, han heller."

Marit (om at hun blei skremt av NRK-serien "Ansur"): "Ja, men jeg mener, jeg har alltid vært redd for svartedauden."

Marit (om Finnmark): "Ja, men det er liksom der folket bor!"

Rune Christansen (etter at vi har sittet førti minutter og venta på at alle skal bli ferdige med å printe og kopiere så vi kan begynne timen. Noen spør om de kan hente en kaffe så lenge): "Ja, gjør gjerne det, så kan jeg gå og hente wienerbrødet mitt hjemme."

Bjørn Esben Almaas (illustrerer forholdet mellom protagonist og antagonist i film): "Altså, man kan gå til veldig drastiske skritt når man har lyst på frukt."

Marit (om Anne Oterholms "Tilfeldigvis begjær"): "Jeg syns de ødelegger konseptet handle-mat-på-nærbutikken... det burde vært litt finere, da."

Kyrre Andreassen (om forfatterøkonomi): "Det er et simpelt honorar for det å komme inn som en klovn og lese opp."

Håvard Syvertsen: "Jeg og Kyrre har planlagt en ny bok nå som heter 'Ut og stjæle sykler.'"
Kyrre Andreassen: "Ja, det er etter min selvbiografi 'Min kam.'"
Håvard (med handa på hodet til Kyrre): "Ja, det blir en kort bok."
Kyrre: "Ja, haikudikt, faktisk."

Rikke (om at man bør lese Roman Jakobson til eksamen): "Det kommer litt som jul'kvelden på kjerringa, på en måte, hvis du ikke har lest den."

Kyrre Andreassen (om sentimentalitet): "Sentimentalitet er når livet er tungt, og så setter man på en film med Hugh Grant for å føle noe."

Kyrre Andreassen (om melankoli): "Nei, melankolsk er sånn, 'NÅ VAR DET GODT Å VÆRRA TRIST!'"



Hahaha. Så fin klasse og forelesere.