Et åpent julebrev til alle som leser bloggen min

... også kjent som god, gammaldags generell svada. Og foreldre sender jo julekort med bilde av ungen sin på til alle de kjenner, så jeg sender alle mine kjære blogglesere noen bilder av meg sjøl. Fordi at for et halvt år siden så håret mitt sånn ut:

Og nå har det gått over til å se sånn ut:

Og egentlig var det løgn å insinuere at håret mitt bare har blitt sånn av seg sjøl, for jeg var strengt tatt hos frisøren i dag. Det var et ganske dårlig bilde uansett, kanskje dere får en bedre idé om åssen det ser ut hvis jeg gjør sånn?:

Hvis du syns jeg ser ut som en gnom, er det bare fordi jeg er en gnom.

Uansett har håret mitt blitt blondt igjen med noe mørkt i dybden som ikke kommer fram sånn altfor godt på noen av bildene. Ikke at det er så helsikes viktig heller. Planen er at det skal se sånn ut ganske lenge, for i sommer er jeg faktisk bare nødt til å dra på Middelalderuka på Gottland, og, som kjære Lars uttrykte det, "da kan man ikke se ut som om man kommer rett ut av Space Oddyssey, for å si det sånn." Ønsk meg lykke til. Helt siden den opprinnelige lillafargen blei grå, har jeg vært lei av å ikke ha rosa/rødt/lilla hår. Og det skjedde for sånn... fire måneder siden.

Egentlig skulle ikke dette blogginnlegget handle så fryktelig mye om meg, det vil si, skulle i væffal ikke det da jeg planla det. Her er en julehilsen til alle dere som faktisk følger med på det som skjer her inne:

Snø er kult, regn er kjipt. Likevel har jeg hatt bra med julestemning den siste tida, ikke minst etter at Jørgen kjøpte stjerne vi kunne ha i vinduet, og jeg lagde nøttesteik med brunsaus, poteter og surkål til middag. Nå er jeg atter tilbake i Lier, og jeg skal benytte en sårt tiltrengt ferie til å møte folk det er altfor lenge siden jeg har sett (skal prøve å rekke dere alle), hvile ryggen min så den kanskje kommer i form igjen til jeg skal jobbe et par dager i romjula, kanskjeforhåpentligvis få skrevet bittelittegranne, spille kjempemasse Monkey Island (for hurra! for sider som lar deg laste ned de beste klassikerne - de gamle er fortsatt eldst - til en nesten latterlig rimelig penge) og spise julemarsipan sponsa av foreldra mine, siden jeg aldri tar meg råd til denslags luksus likevel.

I stad var jeg en tur på Bare Jazz, og i et hjørne satt en skjeggete fyr med fjellklær og stappfull sekk. Servitøren gikk bort til ham for å plukke opp det tomme ølglasset hans, og spurte jovialt: "Jasså, skal du feire jul i skogen?" Fyren svarte: "Jeg feirer ikke jul" sånn veldig mutt, og servitøren lo nervøst. Awkward.

Halvdårlige fortellinger fra det virkelige liv til side: jeg håper dere alle koser dere med jul og ramadan og hanukkah og vintersolverv eller bare ingen feiring i det hele tatt, at dere drikker massevis av den beste julebrusen (alle med fornuften i behold veit at den lager Aass), at dere får med dere Tre nøtter til Askepott, at dere sover til langt utpå dag, at snøen kommer tilbake i siste liten, og at dere finner alt dere ønsker dere under treet. Jeg anbefaler forøvrig også å unne dere en god musikalsk opplevelse i disse høystemte tider. Sjøl var jeg på konsert med Generalen i supertrivelige Naustet på Youngstorget i stad. Du, derimot, kan jo for eksempel høre på den fineste jule-CD'en som fins, og som er den jeg anbefaler hvert eneste år. Men det er en grunn til det, altså.

Riktig god jul til alle!

Tre anbefalinger på G

Gibbous Fashions - Jeg har aldri kjøpt noe herfra fordi det er liiiitt over min prisklasse, men SÅ MANGE SYKT FINE KJOLER HERREGUD. Fordi folk sikkert ikke gidder å gå inn på nettsida uten bildebevis, så låner jeg noen av mine favoritter litt bare for å vise dere at shitshitshit:

Og flinke syfolk sier jo at jammen dette er jo ikke noe vanskelig å få til sjøl, men det er lett for dem å si, for jeg kan jo ingenting i det hele tatt. Men inntil videre drømmer jeg meg bort når jeg ser på alle de nydelige bildene derfra og håper på at en vakker dag kan jeg komme til å, med litt hjelp, få lagd meg noe lignende sjøl.

Granada - Hvis noen av dere ikke har fått med dere hvor glad jeg er i denne byen, bes dere lese her og her. Noen av dere som kjenner meg via Skrivebua kan kanskje også huske de mange lengselsfulle dikta jeg spamma sida ned med i en periode. Nå er det fire år siden sist jeg var der, og det begynner å føles for lenge. Granada ligger en ikke så altfor lang busstur unna Málaga, men har heldigvis blitt spart for det voldsomme turisteriet som preger Spanias sørkyst. Isteden finner man olivenlunder, appelsintrær, myke popler og gater man kan danse seg vill i. Bildene jeg har tatt derfra yter stedet overhodet ikke rettferdighet, men jeg lover at det er vakkert nok til å ta pusten ifra, om ikke deg, så i væffal meg:

General Forsamling - Dette er nok den mørkeste stemmen du noen gang kommer til å høre - attpåtil på jærsk! Generalen spiller tungsindig, treig blues med kun det aller nødvendigste av instrumenter, og han gjør det veldig godt. Eller, som han sjøl beskriver det, "fra Jærens forblåste og Gudsforlatte strender kommer mannen som kaller seg General Forsamling. Med sine nidviser om brennevin, kvinnesvik og depresjoner, sprer han det glade budskap…" Sjekk ham ut på Facebook og Urørt, og hør for all del aldeles nydelige Heim te Odland før du klikker deg vekk fra bloggen min:

My so-called life

Åh, jeg hadde det jo så klart for meg åssen jeg skulle skrive dette i går, eller kanskje det var i overigår, men nå bare... words fail me. Så sannsynligheten blir stor for at dette ikke kommer til å handle om noe som helst.

Fordi altså ja. Jeg gjør jo morsomme ting i Oslo. Jeg har gjort morsomme ting helt siden jeg kom hit. Splittet Kjerne 19, med Eirin som leste og Unnveig og Kolbjørn som spilte, fester hos folk, besøk hos folk, besøk av folk, kaféturer, vin på byen, latter på byen, konserter med 120 Days, Pirate Love, Einar Stenseng og Jason Webley, Åpen Mikrofon på Litteraturhuset der blant andre Unnveig, Linda, Karoline, Jo Mikkel samt undertegnede leste, kos i kollektivet... joda. Ja. Jeg har det fint.

Men jeg bare... jeg veit ikke. Jeg gjør gøye ting, og har det ganske bra, men jeg er aldri sånn... jeg veit ikke, jeg tenkte liksom at dette året skulle bli sånn at jeg bare kom til å gå rundt og smile hver dag fordi alt er så bra, men ting er jo fortsatt litt tull, pluss at jeg hele tida går rundt og bekymrer meg for framtida mi. JADA JEG ER TEIT og dere trenger ikke å si "du må huske å leve i øyeblikket", for så klart er jeg klar over det, men det er bare... det er jo ingenting som gir meg langvarig lykke. Skriving, joda. Men ikke egentlig. Før, så, men ikke nå lenger. Og da blir jeg sånn, hva er vitsen å fortsette dette tøyset når det bare fortsetter som dette uansett? Jeg er ikke i stand til å få noen ordentlig jobb, det har jeg jo skjønt. Skal jeg liksom studere, da? Ta et kult studium, for eksempel filosofi, og skaffe meg en bachelor som ikke kan brukes til en dritt? Og når jeg har kommet dit, og ikke har noe mer å finne på, skal jeg gå på en master, bare sånn for the heck of it? Ikke at det er noe mer brukbart, det. Og så skriver jeg, da, kanskje jeg publiserer noe og får noe penger for det, og så kjøper jeg vin og et korsett og så er de borte. Det blir til at jeg lever bare fordi jeg ikke har noe annet å finne på.

Jeg skjønner at dere ikke kan gi meg meninga med livet eller noe, men... nei. Jeg veit ikke. Kanskje verden hadde vært vakker hvis alle bare hadde vært venner og jeg ikke hadde vært tilbakestående og stygg. Men jeg veit ikke hvilken av de to som er verst å rette opp i.

Og jeg er ikke egentlig emo, jeg er bare apatisk.

Nei, når dere har kommet så langt, syns jeg i det minste dere kan bruke litt under tre minutter av deres liv og høre litt på Generalen. Bare fordi det er en veldig fin ting å gjøre: