Jfaygsoftaifehf!!!1!!11

Egentlig skulle jeg blogge om religion og politikk og filosofi, men så dukka det opp noe urgent:

De vil gi ut boka mi. *dør*

Love Actually (2003)

Jeg er på generell basis svært, svært skeptisk til romantiske komedier. Love Actually er derimot en film det er verdt å pløye gjennom all den middelmådige driten som allerede fins der ute for.

Ja, hva den handler om? Vanskelig å gjengi. En rekke forskjellige personer, tilsynelatende uavhengige av hverandre, møter kjærligheten idet amorspiler fra de mest utenkelige vinkler blir skutt mot dem. For som gjennomgangssangen Love Is All Around skal ha det til, så er faktisk kjærlighet overalt til enhver tid, bare man leiter litt.

Og hvor kjedelig det enn kan virke, så er det faktisk alt annet. For en gangs skyld lar jeg meg engasjere i de ekstremt forskjellige folka sine kjærlighetsliv, og jeg syns faktisk det er spennende å følge med der de famler seg fram og driter seg ut. Manuset praktisk talt glitrer, og settet er til enhver tid fullstappa med ytterst habile mennesker. Og ja, det er faktisk morsomt. I motsetning til det jeg vanligvis ser når en film kaller seg romantisk "komedie", sitter latteren denne gangen løst. Dessuten er det jo det at du blir i så sinnssykt godt humør av å se den! Greit nok at det ikke engang er jul nå - langt ifra, faktisk - men dette er en av de mest fullkomne julefilmene som fins på markedet, og jeg kom, tru det eller ei, i julestemning. Hahaha. Dessuten er det jo en rekke snasne virkemidler som kommer inn i bildet her, for eksempel det med at det begynner og avsluttes på Heathrow flyplass. Snedig. Dét, og mye annet.

Dette blei ikke så alvorlig langt, men jeg føler ikke at det er så nødvedig heller. Søt, vittig og julete film, som kanskje blir enda bedre når det faktisk er snø ute. Og plutselig skjønte jeg visst den plakaten til Ingridmarie og, hahaha.

Dommeren har talt: 5

Jeg så aller siste episode av Battlestar Galactica i stad

... hva i all verden skal jeg gjøre nå?

Men bare sånn for the record, så er det den aller beste TV-serien jeg noen gang har sett. Nå har du ferie, og dermed ingen unnskyldning lenger. I og med at jeg har via et helt innlegg til serien før, skal jeg ikke kjede dere en gang til. Men ja. Jeg trur jeg mest likte slutten, egentlig. Jeg er jo som vi allerede har vært gjennom, ikke så smart som jeg vil ha det til, men jeg følte likevel at alt var som det skulle. All this has happened before, and will happen again. Ah. Så satser vi at de små Narnia-vibbene mine bare er paranoia.

Men er det ikke en av de jæveligste følelsene i verden når yndlingskarakteren din mot slutten viser seg å være skikkelig, skikkelig kjip? Oh well. Besteste serien uansett.

X-Men (2000)

Som med så mye annet, hadde jeg her enorme forhåpninger. Selvfølgelig prøver jeg å ikke ha det, for det å bli positivt overraska eier så sinnssykt det å bli skuffa, men det er liksom ikke noe jeg greier å kontrollere heller, da.

Ganske tradisjonelt plott her. En gjeng mutanter har blitt splitta i snillemutantene og slemmemutantene mens de vanlige menneskene står på utsida og er skeptiske. Gandalf a.k.a. Magneto er lederen for slemmemutantene, og han har lagd seg en form for maskin som tar av hans egen livskraft for å gjøre andre til mutanter. Fordi han er særdeles bitter på menneskene med makt som vil innføre masse lovforbud og tull mot anything mutant, har han skumle planer om å ta ei ung mutantjente, Rogue, til fange for å bruke henne i maskinen og mutantifisere hele FN. Men de eldre mutantvennene til Rogue, under ledelse av Wolverine, vil ikke at dette skal skje, og må stoppe Magneto og co.

Med andre ord er det intet nytt under solen. Helt OK karakterer med hver sin ganske stereotype personlighet og småmorsomme sidekommentarer greier ikke helt å hjelpe filmen til å bli noe særlig mer nyskapende. Dessuten syns jeg at forklaringa til det hele er liksom litt for billig - mutasjoner skjer vanligvis over flere millioner av år og er som regel til ulempe for individet, men noen ganger kommer de kjempefort og fører evolusjonen videre. Og dermed har plutselig mennesker med superkrefter og sære frisyrer oppstått overalt rundt i verden. Og hva skjer med at håret til Rogue får hvite striper av å være i maskinen til Magneto? Har liksom håret hennes blitt elda i takt med at livskrafta blei sugd ut eller noe sånt?

Dette er helt greit underholdningsverdimessig. Du verken kjeder deg eller sitter på kanten av stolen, eller i mitt tilfelle, sofaen. Litt platt, men for all del, helt greit. Jeg har på alle måter sett bedre superheltfilmer, men det er jo ikke elendig.

Dommeren har talt: 3

Baj baj, St. Hallvard

Nå er det offisielt slutt. Herregud, det føles så underlig at jeg virkelig ikke veit hva jeg skal si engang. Og det som er sært, er at jeg trur faktisk at jeg savner/kommer til å savne lærerne mest. Jeg mener, elevene, eller åssen jeg skal si det, ser jeg jo sikkert omtrent hver dag i sommerferien likevel. Det er liksom ikke like sosialt akseptert å henge med lærerne på samme måten. Men det er jo fryktelig rørende når både engelsklærer, norsklærer og spansklærer har tårer i øya fordi de klemmer deg for siste gang.


Lærerne, ja. Min spansklærer Margrethe, gymlærer Willy og engelsklærer Anita kan vel så vidt skimtes.

Men ja. Dett var dett.

Voy a ESTALLAR CON ALEGRÍA!!!111!!1

JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS

(På spansk muntlig, altså. Jeg siterte Lorca til sensor fikk tårer i øya. Hahaha, faktisk.)

Voy a morir

Ut fra innlegga mine for tida, går det an å trekke den konklusjonen at jeg ikke har gjort annet enn å se på film i det siste. Det stemmer nesten. Adderer du lesing, soving og meningsløse dager på skolen, begynner vi å nærme oss. Nå er det derimot slutt på de dagene der vi sløver rundt i sola uten lærer. Det er blodig alvor nå. I går fikk de første vite hva de kommer opp i til muntlig eksamen. I dag fikk jeg det. Og det er, når jeg tenker meg om, fint lite jeg har å si om det, annet enn



cavaré mi propia sepultura en breve.



(a.k.a. jeg kom opp i spansk, av alle fag jeg ikke ville opp i.)




Egentlig er det ikke det at jeg er dårlig i spansk, for helt ærlig, det er jeg jo faktisk ikke. Det er bare... sjølve framføringa, liksom. Hadde jeg bare kunnet snakke norsk, mener jeg.

Ja, ja. Er jeg i stand til å blogge etter tirsdag klokka 12, gikk det sånn noenlunde. Hvis ikke... vel, se etter gravstøtta mi.