Thomas spådde meg i englekort

"Ha håp og tillit, det er noe positivt og nytt i horisonten som du enda ikke kan se. Frøene du sådde har begynt å spire og bringe resultater. Du er dog kanskje ikke oppmerksom på disse resultatene siden de er i sin spede begynnelse. Nå er det viktigere enn noen gang å forbli positiv, og holde en klar visjon om dine ønsker og intensjoner. Unngå skepsis eller folk med negative tankemønstre. Daglig handling, selv om det kun innebærer små steg mot virkeliggjørelsen av din drøm, er helt essensielt. En telefonsamtale, et brev, eller å lese relevant litteratur vil holde energien til din manifestasjon på et høyt nivå. Hver dag må du positivt affirmere at du allerede har nådd, eller mer enn nådd, din drøm. Og viktigst av alt, be om englenes assistanse til hvert steg på veien."

Det er jo sikkert sånn at man leser seg sjøl inn i sånne ting fordi man har så veldig lyst til at det skal stemme, men sannheten er at hver gang jeg har blitt spådd eller lest de riktige horoskopa eller hva som helst, så har det stemt. Jeg håper det gjør det denne gangen også.

Sopor Aeternus & The Ensemble of Shadows

Grotesk avskyelighet vipper ofte over i morbid fascinasjon. Og hvis det bare graver seg dypt nok inn, vipper den morbide fascinasjonen over i bisarr skjønnhet.

Lokalkjendiseri

Pliz overse at jeg myser verre enn en... okei, jeg skal ikke være rasistisk nok til å si nærsynt kineser. Og det at jeg ser ut som en bæsj. Fordi det at du leser bloggen min, bør bety at bryr deg litt over gjennomsnittlig om meg, ikke sant? Og sånn sett er det bare for meg å pøse ut med egosentrisme. Og oh, klikk på bildet for full størrelse og leselig skrift.

Faksimile: Lierposten.

Karoline har forresten gitt meg en veldig fin anmeldelse.

Nå skal jeg kutte ut sjølpromoteringa før det blir kleint. Til helga skal jeg lese på Splittet Kjerne og henge med fine folk!

My so-called life

Åh, jeg hadde det jo så klart for meg åssen jeg skulle skrive dette i går, eller kanskje det var i overigår, men nå bare... words fail me. Så sannsynligheten blir stor for at dette ikke kommer til å handle om noe som helst.

Fordi altså ja. Jeg gjør jo morsomme ting i Oslo. Jeg har gjort morsomme ting helt siden jeg kom hit. Splittet Kjerne 19, med Eirin som leste og Unnveig og Kolbjørn som spilte, fester hos folk, besøk hos folk, besøk av folk, kaféturer, vin på byen, latter på byen, konserter med 120 Days, Pirate Love, Einar Stenseng og Jason Webley, Åpen Mikrofon på Litteraturhuset der blant andre Unnveig, Linda, Karoline, Jo Mikkel samt undertegnede leste, kos i kollektivet... joda. Ja. Jeg har det fint.

Men jeg bare... jeg veit ikke. Jeg gjør gøye ting, og har det ganske bra, men jeg er aldri sånn... jeg veit ikke, jeg tenkte liksom at dette året skulle bli sånn at jeg bare kom til å gå rundt og smile hver dag fordi alt er så bra, men ting er jo fortsatt litt tull, pluss at jeg hele tida går rundt og bekymrer meg for framtida mi. JADA JEG ER TEIT og dere trenger ikke å si "du må huske å leve i øyeblikket", for så klart er jeg klar over det, men det er bare... det er jo ingenting som gir meg langvarig lykke. Skriving, joda. Men ikke egentlig. Før, så, men ikke nå lenger. Og da blir jeg sånn, hva er vitsen å fortsette dette tøyset når det bare fortsetter som dette uansett? Jeg er ikke i stand til å få noen ordentlig jobb, det har jeg jo skjønt. Skal jeg liksom studere, da? Ta et kult studium, for eksempel filosofi, og skaffe meg en bachelor som ikke kan brukes til en dritt? Og når jeg har kommet dit, og ikke har noe mer å finne på, skal jeg gå på en master, bare sånn for the heck of it? Ikke at det er noe mer brukbart, det. Og så skriver jeg, da, kanskje jeg publiserer noe og får noe penger for det, og så kjøper jeg vin og et korsett og så er de borte. Det blir til at jeg lever bare fordi jeg ikke har noe annet å finne på.

Jeg skjønner at dere ikke kan gi meg meninga med livet eller noe, men... nei. Jeg veit ikke. Kanskje verden hadde vært vakker hvis alle bare hadde vært venner og jeg ikke hadde vært tilbakestående og stygg. Men jeg veit ikke hvilken av de to som er verst å rette opp i.

Og jeg er ikke egentlig emo, jeg er bare apatisk.

Nei, når dere har kommet så langt, syns jeg i det minste dere kan bruke litt under tre minutter av deres liv og høre litt på Generalen. Bare fordi det er en veldig fin ting å gjøre:

Hvorfor er jeg ikke et spøkelse?

Vindeltrapp. Lysestake. Blondegardiner. Nattkjole. Himmelseng. Fløyel. Rødvin. Støv.

Og så en sang som ikke har så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men den er så fin:

Jeg er fjorten år

Denne gangen hadde jeg jo lovt meg sjøl at det ikke skulle skje, at det ikke tjener til en dritt, at enkelte ting hører hjemme aller innerst, men så er det denne greia, det med at jeg til tider bare vil si det til absolutt alle, kanskje bortsett fra deg, eller kanskje aller mest deg, og at jeg tenker at hvis du finner dette, så kanskje du skjønner at det er til deg, fordi kanskje stalker du meg like mye som jeg stalker deg, men det trur jeg ikke, og jeg må uansett slutte å tenke at stalking er et sikkert tegn på kjærlighet, jeg er jo bare idiot, det er det som er problemet, jeg er idiot, og du aner ikke hvor mye jeg vil si til deg, og hvor mye jeg vil si så veldig mye til deg, men jeg tør ikke, samtidig som jeg er redd for å tørre, for dette går jo ikke bra, det går aldri bra for idioter som meg, og du aner ikke, du aner virkelig ikke, og egentlig sitter jeg vel bare og venter på at det skal gå over, for det går jo over, alt går over til slutt, men det er så vondt og dumt hver gang, og tenk hvis du finner dette, herregud tenk hvis du finner dette

jeg er idiot jeg er idiot jeg er idiot

Blue sky, black death

Jeg gjør jo det jeg vil, jeg gjør jo det. Jeg skriver og leser masse, bor i Oslo der hvor alt skjer, og der hvor hver bydel liksom er en ny verden, og uansett om jeg er på Grønnland eller på Frogner, så er det fint, og det er loppemarkeder her, det er konserter, litteraturarrangementer, og jeg bor sammen med så fine folk, og flere av de andre menneskene jeg er så glad i er heller ikke så langt unna, og vi har vår egen leilighet, som vi kan gjøre hva vi vil med, og jeg kan gå hvor som helst når som helst.

Men snart er det ikke motivasjon nok til å stå opp lenger, når jeg ikke har et sted å gå, noe å gjøre, noen å treffe, noe som trenger meg.