Desember 2020

Opplevelser: Biljard og mocktails på Rock In med Mari. Middag på Olivia med Vibeke. Julebesøk hos Vibeke. Og i kveld skal jeg i en liten nyttårssammenkomst hos Mari.

Innkjøp: Nick Cave and the Bad Seeds nydelige Skeleton Tree og Kate Bushs også fantastiske Hounds of Love, i tillegg til denne nye maska og denne joggebuksa – fordi mye hjemmetid har fått meg til å slite ut det meste jeg hadde fra før av joggebukser – og den er veldig kul, men virkelig helt enorm i størrelsen. Hadde det ikke vært for at dette er den minste størrelsen, hadde jeg bytta den til en mindre.

TV-serie: Denne måneden har jeg egentlig ikke sjekka ut noen nye serier, men heller sett nye sesonger av serier jeg allerede følger med på, blant annet har jeg fått sett den siste sesongen av Mr. Robot, en serie som hele tida har holdt et jevnt høyt nivå og som rett og slett er så stramt regissert og produsert at den er verdt hypen. Den har et plott som kan forvirre litt til tider, for det er høyt tempo og kompliserte forbindelser, men de mangedimensjonerte karakterene portrettert av fantastiske skuespillere gir hele serien et dypt menneskelig aspekt og gjør de til tider vidløftige ideene fullstendige troverdige. Og selv om jeg gjerne skulle hatt mer, er jeg likevel glad for at serien gir seg på topp og ikke gradvis blir dårligere og slappere etter hvert som kreativiteten ebber ut, som så ofte dessverre er tilfellet.

Film: Byzantium, Midsommar, Moonlight, Parasitt, Raising Arizona, Nightcrawler, Ad astra, Knives Out, American Honey, Hellraiser, Døden på Oslo S, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Burning, Brooklyn, Wild At Heart, Amanda Knox, Paul, The Midnight Sky og The Irishman. 

Dere, for en film American Honey er. Det er en film jeg har fått anbefalt mange ganger tidligere, men så har jeg syntes at den har hørtes litt… kjedelig ut? Bare sånn basert på plottet? For det er liksom ikke så mye plott her. Ei fattig tenåringsjente i de amerikanske sørstatene (det er sikkert ikke feil å kalle henne white(ish) trash) blir med ei omreisende gruppe dørselgere for å unnslippe en vanskelig familiesituasjon hjemme. Og med utgangspunkt i dette har jeg liksom tenkt at dette er en film som sikkert er trist og seriøs og viktig og nettopp kjedelig, og trist og seriøs og viktig er den jo i og for seg, men den er også så mye mer. Det er overraskende mye humor og varme i denne filmen, og Star er en så troverdig hovedperson at jeg nesten glemmer at det er en skuespiller bak karakteren. Kameraføringa er hele tida tett på ungdommene vi følger, og mye av fotografiet har en solgyllen tone. Jeg veit ikke om jeg vil gå så langt som å kalle dette en feelgood-film, for det er nok av mørke både over- og undertoner, men filmen virker som å være lagd med en så stor kjærlighet til karakterene sine at det likevel føles utrolig godt å se den. Jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut etter å ha sett den at den er to og en halv time lang, for til å ikke handle om så mye på et reint overfladisk nivå, er den intenst suggererende. Rett og slett en av de beste filmene jeg har sett på lang, lang tid, og jeg har allerede lyst til å se den igjen.

Musikk: Helt på tampen av drittåret 2020 slapp Caroline Polachek en cover av The Corrs Breathless, og herregud, så digg det føltes med denne vitamininnsprøytinga av ei låt! 

Smakebit på søndag: "Korte svar på store spørsmål" av Stephen Hawking

Desember har vært en stressende måned for meg, og jeg har ikke hatt tid (og/eller ro i ræva) til å lese så mye. Men den boka jeg leser nå er altså Stephen Hawkings siste bok før han døde, som på norsk heter Korte svar på store spørsmål. Jeg har vært fan av Stephen Hawking så lenge jeg har visst hvem han er og var, og nå som jeg jobber med ei novellesamling som i stor grad viser seg å handle om tid (noe jeg ikke så tydelig før langt uti prosessen og som på ingen måte var planlagt på forhånd), tenkte jeg at det var på tide å lese faglitteratur om fysikk igjen, for faglitteratur kan være vel så inspirerende for meg som det skjønnlitteratur kan være.

Her poserer boka i forgrunnen av arekapalma mi Robert. Og det er mange bøker som påstår å være både populærvitenskapelige og så lettleste at man ikke trenger å ha noe særlig kunnskap innen realfag for å forstå dem, men å finne balansegangen mellom avansert nok og for avansert er veldig vanskelig. Jeg syns Stephen Hawking så langt i boka klarer denne balansegangen godt, og selv om akkurat denne oversettelsen er litt for riksmålsk for min smak, liker jeg at den norske utgaven har tatt vare på humoren til Hawking. Deler en kort smakebit fra side 57:

Hvordan passer Guds eksistens inn i din forståelse av universets begynnelse og slutt? Og, hvis det fantes en Gud, og du fikk møte ham, hva ville du ha sagt til ham?

Spørsmålet er, oppsto universet på en måte som Gud valgte av grunner som vi ikke kan forstå, eller skjedde det i henhold til vitenskapelige lover? Jeg tror på det sistnevnte. Hvis du vil, kan du kalle vitenskapens lover for "Gud", men det ville i så fall ikke være noen personlig Gud som du kan møte og stille spørsmål til. Men dersom det nå likevel skulle finnes en slik Gud, så ville jeg ha spurt ham om han noen gang hadde tenkt på noe så komplisert som M-teori i elleve dimensjoner.

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.

Lunisand – Episode 3: Rebell

Vi er midtveis i desember, og det betyr Lunisand. Klikk her for ei forklaring på hva prosjektet går ut på og for første episode, og klikk her for andre episode. 

(Jeg veit ikke helt hvorfor Julian snakker som om han var en karakter i Døden på Oslo S.)

Fabian Neon – 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.
Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Inn i speilet glodde to dypbrune øyne, rammet inn av langt, fett hår og gyllen hud. Ansiktet tilhørte Fabian Neon, og for øyeblikket var han svært konsentrert der han prøvde å gni dekkstiften over de rødeste kvisene. Han skulle nemlig ut i kveld, og det var viktig at han tok seg godt ut.
   Nede fra stuen kunne han høre hvordan faren, Jonathan Neon, gaulet høylydt med til stereoanlegget på full styrke der han stekte hamburgere til den store gullmedalje. Begge to hadde planlagt kvelden i detalj. Forskjellen var derimot at mens Fabian var fullstendig klar over hva faren planla, hadde Jonathan overhodet ingen anelse om at sønnen hadde tenkt å vri seg unna familiemiddagen til fordel for et stevnemøte. Dette var Fabian sikker på at kom til å få faren fra seg av raseri. Han måtte smile bare ved tanken.
   Om overkroppen slang Fabian en raggete skinnvest. Bena ble dekket av hullete dongeri, og føttene plasserte han i sorte sko med tykke såler. Dette antrekket kom til å få Jonathan til å rive seg i håret, det var han sikker på!
   Med et blikk som sa ”verdensherredømme” poserte han foran speilet med lutet rygg, hendene nonchalant slengt i lommene og de lange hårslørene foran ansiktet. Dette kom til å bli hans kveld. Han bare visste det.
   På bestemte skritt vandret han over teppegulvet i rommet sitt. Han forestilte seg at klesskapet var faren med hamburgerne, og så øvde han seg på en whatever-gange idet han subbet forbi. Han forestilte seg hvordan Jonathan kom til å se opp fra stekepannen, rope ”men… hvor skal du?” og se på ham med et såret ansiktsuttrykk, men Fabian skulle bare kaste på manken, si ”Sorry, pappa” og pause i nøyaktig tre sekunder, før han fortsatte med ”jeg har en date i kveld.” Ordet ”date” skulle ha den kraftigste brodden av dem alle, og han satte seg ned på sengen, sa det halvhøyt for seg selv gjentatte ganger for å få det til å låte riktig, før han igjen reiste seg. Alt var perfekt. I kveld skulle han være en opprørsk jævel.
   Utenfor huset hørte han brått hvordan det knaste i grus, og på bare tre steg var han borte ved vinduet. En drosje rullet inn i oppkjørselen.
   I samme øyeblikk hørte han ”Fabian! Mat!” nedenfra. Hva kunne han si? Timingen var perfekt.
   Selv om Fabian følte seg like opprømt som en unge i en kiosk der innehaveren nettopp hadde sagt ”døh, jeg gidder ikke dette tullet mer, bare ta det du vil ha”, passet han på å subbe whatever-aktig, akkurat som han hadde trent på, på vei ned trappen. Overkroppen hans var lent fremover, utsikten hans var nesten fullstendig blokkert av tykt, sort hår, og han visste med seg selv at han så kul ut. Han så helt sinnssykt kul ut.
   Der borte var kjøkkenet. Faren hadde lagt mye arbeid i å lage hjemmekoselig stemning, så han hadde slukket alt lyset i huset bortsett fra det på kjøkkenet. Det var derfor ganske tydelig hvor det var, der det varmgule lyset fra den åpne døren farget hele gangen med gyllen glød.
   Fabian kunne merke hvordan hjertet dunket litt ekstra. Han nærmet seg i et faretruende tempo. Nå var det bare om å gjøre å få holdningen hans til å bli akkurat så perfekt som det den hadde vært oppe i sted.
   Tre skritt igjen. To skritt… ett skritt…
   ”Hei, jeg har allerede dekt på!”
   Fabian stoppet opp. Dette var signalet han hadde ventet på.
   Med hevede, arrogante øyebryn, øyelokk som bare var halvveis åpne, og en stemme like pisslunken som en septembermorgen, snudde han hodet sløvt inn mot kjøkkenåpningen, fanget Jonathan i synsfeltet der han satt, smilende og klar ved bordet, og lirte av seg følgende atombombe: ”Sorry, pappa… Jeg har en date i kveld.”
   Deretter smilte han hånlig, så vidt det var rullet munnvikene han seg noen millimeter oppover, før han subbet videre. Med sitt indre øye kunne han forestille seg farens ansikt – skuffet, lei seg og snurt.
   Derimot minnet den neste følelsen som vellet opp i ham aller mest om den følelsen du får når du har skapt noe helt spesielt, brukt timevis på å perfeksjonere og pusse på en gjenstand, før den skinner som en gud, men noen i neste øyeblikk kommer til å tråkke på den, og alt det du har lagt ned så mye arbeid i, ikke engang minner om hva det engang var. Ordene som trillet mot ham fra farens munn, var nemlig intet mindre enn: ”Kult! Kos deg!”
   Replikken fra Jonathan som fulgte, ”Da ringer jeg Sirkeline i stedet, jeg! Og så fin du var, forresten!”, resulterte i en ytterdør som slamret mer enn normalt idet Fabian subbet whatever-aktig ut, med et humør som hadde gått fra hundre til null på få øyeblikk, og et par øyne som hadde mistet ilden.
   Men akk, som alle vet er en tenårings temperament lunefulle saker. Sekundet etter at Fabian var ute i fri luft, med ildfluer i blomsterbedene og funklende stjerner på et kongeblått fløyelsteppe, føk nemlig humøret hans opp i toppform igjen. I drosjen som tålmodig stod og ventet på ham, hadde han nemlig sett en skikkelse i baksetet. En skikkelse som for øyeblikket hadde hodet vendt vekk fra ham, men som få sekunder senere snudde det idet den oppfattet lyden døren hadde gitt fra seg. Det var et nysgjerrig og åpent ansikt som stirret på Fabian med de grønneste øynene han noen gang hadde sett, og hvis lepper delte seg i et strålende smil.
   På dansende trinn svinset Fabian ned mot dit hvor drosjen stod parkert. Han rev opp døren og kastet seg oppstemt inn ved siden av den andre. To par glitrende øyne møttes i et glimt, før drosjen gjorde et dempet brøl med motoren, og trillet vekk fra Sågodtsomny Aveny, bort fra Lunisands utmark, og på vei mot Lunisand sentrum, populært kalt Lunitrum.
   Det var stille i en stund mens sommerfuglene kjørte berg-og-dal-bane i magene deres. Etter hvert som de sakte dalte ned på marken igjen, merket Fabian hvordan han ble mer avslappet, og dristet seg til en titt bort på sidemannen av et øyeblikks varighet. Gnistrende øyne møtte hverandre, samtidig med boblende glade smil.
   ”Elsker greia med sålene. Det var skikkelig fresht”, bemerket Julian smilende, og Fabian smilte varmt tilbake, selv om han ikke var sikker på om det var en kompliment at daten hans drev og stirret på skoene hans, av alle ting.
   Egentlig hadde hele opplegget startet nærmest som en spøk. I et av sine evinnelige forsøk på å gjøre faren sin fra seg av raseri, hadde Fabian helt selv satt ut et rykte om at han var skeiv og var på dealer’n med selveste Julian Azul. Derimot hadde han ikke ventet at ryktene skulle spre seg så hurtig som de hadde gjort. I og med at han ikke var blant de mest populære på skolen, hadde han bare ventet snikksnakk i sin lokale vennegjeng som forhåpentligvis ville nå faren gjennom felles bekjentskaper, men før han visste ordet av det, var hele skolen opphengt i det. I begynnelsen hadde han ikke hatt noe imot det. Han hadde tvert imot syntes det var stor stas med all oppmerksomheten, og nøt å være i søkelyset, samt det faktum at han i hvert eneste friminutt plutselig var samtaleemne numero uno. Men så fikk faren hans greie på det. Og som alltid hadde han ikke reagert som forventet. Han hadde sørget for å drite ut Fabian foran hele skolen, og møtt opp med roser og klaps på skulderen da skoledagen var over, gitt ham en klem og sagt at han var veldig stolt av ham.
   Men, det var nå en gang slik faren alltid var. Verre var det da Julian selv fant det ut. Heldigvis hadde han tatt det med et smil og ledd av hele saken. Problemene kom først da det viste seg at Julian faktisk halvveis hadde trodd på ryktene selv, gått utifra at Fabian også var skeiv, og bedt ham ut. Fabian hadde blitt så overrumplet at han hadde sagt ja, mest for å få ham til å forsvinne, og så var det først senere at det hadde gått opp for ham at han faktisk ikke hadde avslørt hele løgnen før det var for sent. Men… da han hadde stått opp i dag morges… hadde han følt seg merkelig oppspilt. Som om han faktisk gledet seg til et stevnemøte med den mest homoerotiske typen Fabian noen gang hadde stiftet bekjentskap med. Og nå… nå var han ikke sikker på hva han følte. Riktignok var ikke Julian direkte vakker, med oppstoppernese, flammefarget hår og øyne like grønne som Lunisands fjell var røde, men han hadde sjarm, det skulle han ha. Han hadde utstråling, han hadde selvtillit, og nå som Fabian tenkte seg om… en kjønnsykdom ville garantert ikke gjøre faren hans kry.
   Hei, kanskje var det ikke en så dårlig idé! Faktisk kunne det nettopp være den perfekte måten å få faren til å bli fortvilet og ute av seg på. En kjønnsykdom, at han ikke hadde tenkt tanken før! Alle var slettes ikke farlige, og han kunne jo bare skaffe seg noe milde greier… noe så genialt!
   Han hadde ikke sagt det til noen, men i hemmelighet hadde Fabian alltid misunt de i klassen sin som klaget over håpløse foreldre som ikke forstod noen ting, som ristet på hodet over ”ungdommen nå til dags”, og som fløy i flint av både piercinger og langt hår på gutter. Folk sa til ham at han var heldig, men Fabian skulle for alt i verden ønske at hans egen Jonathan var litt mer som den gjennomsnittlige forelder. Selv følte han nemlig en stor trang til å markere seg, men problemet lå i det at faren aksepterte ham hva enn han gjorde. Han hadde alltid sett opp til opprørere og rebeller av alle slag, men hvor enn opphengt han var i det, og hva han nå måtte finne på av sprell, ville faren simpelthen nekte å la seg affisere. Han var rett og slett altfor godhjertet, og godtok sønnen som han var. Enda så mye morsommere hans ungdomstilværelse hadde vært hvis han bare fikk lov til å gjøre opprør lik tenåringer flest, var han altså fanget i et bur med fioler og timotei som faren hadde laget i stand spesielt for ham. Det var til å stikke en finger i halsen over.
   ”Jeg visste virkelig ikke at du var skeiv før jeg hørte… det de tjatra om på skolen.” Julians stemme brøt brått inn i tankegangen hans, og gjorde Fabian klar over at han hadde sittet i stillhet mens han tenkte, og sikkert hadde etterlatt Julian i en ubehagelig, trykkende situasjon.
   ”Heh, heh, nei…” fikk Fabian usikkert frem, og følte seg med ett utrygg igjen. Han? Skeiv? Var det noe som hørte sammen?
   ”Jeg mener, det antrekket der kan få en hvilken som helst streiting til å flykte hjemover med halen mellom beina, men… likevel, liksom. Jeg hadde nesten tatt det for gitt at det bare var meg på hele skolen, jeg”, Julian lo litt før han fortsatte, ”men seffis er jo det helt hemma. Jeg mener, noe sånt som 2,8 prosent av befolkninga holder på med det samme kjønn, så ideelt sett bør jeg pluss to andre være synderne på vår skole. Hvem trur du er tredjemann?” Han lo igjen, selv om det han sa verken var morsomt eller særlig intelligent.
   ”Klubb Hypno”, annonserte drosjesjåføren, og avbrøt samtalen som stort sett befant seg på en enveiskjøring.
   ”Yes! Hvor mye blir det?” spurte Julian, som etter å ha betalt, fulgte etter Fabian ut på gaten.
   Klubb Hypno var det eneste, og selvfølgelig kjipeste, utestedet som faktisk hadde sekstenårsgrense, og ikke atten eller mer. Selv hadde Fabian bare vært der et par ganger før, uten at han hadde moret seg nevneverdig. De eneste som syntes det var kult å henge der, var fjortiser med falsk legitimasjon og førti år gamle nonner. Derimot var det faktisk det eneste alternativet de hadde hvis de skulle more seg ut på byen etter klokken ti om kvelden. I tillegg insisterte Julian på at de hadde god vegetarmat der, og da var saken avgjort. Personlig var ikke Fabian så fan av salat, men han respekterte Julians prinsipper og alternative levestil.
   De to guttene gikk inn den selvhøytydelige inngangen av neonlys, og befant seg sekunder senere i et lokale med sortmalte vegger hvis interiør lignet en flashy åttitallsfilm med David Hasselhoff i hovedrollen.
   Julian, på sin side, ble yr av begeistring. Han glemte helt at han hadde lovet å spandere middag på Fabian, og trippet omkring i rommet med hendene hevet over hodet og stadig roterende rundt sin egen akse. Det faktum at han fikk samtlige trette blikk hvilende på seg av oppførselen sin, så ut til å gå ham hus forbi.
   Brått fikk derimot Fabian noe helt annet å konsentrere alle sine sanser om.
   Borte ved bardisken la han merke til strittende, sort hår som satt fast på et hode med gyllenbrun hudfarge. Skikkelsen var iført en slaskete hettegenser og skatesko. Det tok ikke Fabian lang tid å identifisere ham som en som logisk sett burde ha vært hjemme med hamburgere og Sirkeline von Schnabelschnöft akkurat nå. Riktignok var det en kvinne som var sammen med Jonathan, men det var definitivt ikke smålubne, blonde Sirkeline.
   Med et ansiktsuttrykk som minnet om noe udefinerbart midt i mellom en fisk på land og en transvestitt tatt på fersken i sin bestemors undertøy, stoppet Julian de psykedeliske bevegelsene sine og glodde på Fabian.
   ”Er det faderskipet?” spurte han, akkurat høyt nok til å overdøve det heller uheldige musikkvalget, og pekte usjenert bort på Fabians opphav, som for øyeblikket stod med armen slynget om livet på en høy, slank dame. Begge disse hørte selvfølgelig Julians skingrende stemme, og snudde forbløffet på hodene.
   Fabian oppfattet derimot ikke det Julian sa, til tross for lydnivået stemmen hans hadde holdt. Alt han så, var hvordan faren nettopp hadde løyet for ham, og ikke minst for Sirkeline, der han gliste mot ham, lent inntil en oversminket, utspjåket representant fra arten ”overklasse”.
   ”Hei, Fabian! Sirkeline kunne ikke komme, så jeg…”
   Men Fabian trengte ikke å høre mer. Han hadde allerede grepet Julian hardt om armen og strent ut av hele Klubb Hypno.

I'm beautiful but I'm dying

Jeg har hatt noen rare dager den siste tida. Jeg har vært uten jobb siden mars, men etter at den første angsten over en ny hverdag hadde gitt seg, kom jeg inn i en slags ny tralt som jeg fylte med nye rutiner. Jeg har brukt mye tid på å lage mat – seriøst, jeg ELSKER å tilbringe både én og to timer på kjøkkenet, både fordi jeg liker sjølve matlagingsprosessen, men kanskje enda mer fordi det er en type arbeid som holder på fokuset mitt og som gjør det vanskelig for meg å tenke på ting jeg ikke burde tenke på, og dette gjelder i enda større grad fordi jeg alltid setter på et musikkalbum på det såkalte anlegget mitt (TV'en og Chromecasten). Jeg har gjort yoga nesten hver dag, som er enda en kjærkommen aktivitet som tillater meg å fokusere utelukkende på det kroppen gjør og ikke på alt mulig annet. Jeg har skrevet noveller og hatt digitale tilbakemeldingsmøter med skrivevenner, jeg har sett flere filmer i uka, jeg har lest litt når jeg har hatt overskudd til det.

Og så kom altså den siste tida.

Jeg har nå vært permittert så lenge at Nav har begynt å kreve av meg at jeg søker fem jobber i uka. Jeg trudde det skulle være en håpløs prosess, for jeg veit jo at vi er ekstremt mange arbeidsledige som kniver om de samme jobbene nå, samtidig som jeg føler meg ganske udugelig og tenker med meg sjøl at jeg ikke har noen kvaliteter arbeidsgivere setter pris på. Og jeg husker jo hvor utrolig lang tid det tok før jeg fikk jobb da jeg først flytta til Oslo, og da var det ikke en pandemi på gang engang. Men så har det tvert imot vist seg å være overraskende fruktbart, og plutselig havna jeg i en situasjon der jeg hadde flere jobbintervjuer i uka. Plutselig hadde jeg også et jobbtilbud.

Problemet med hjernen min er at den takla denne omveltninga omtrent like dårlig som omveltninga jeg blei utsatt for i mars. Jeg har vært i en unntakstilstand så lenge nå at det faktisk har blitt den nye normalen, så en unntakstilstand fra unntakstilstanden stresser meg akkurat like mye som den opprinnelige unntakstilstanden. Her en dag prøvde jeg å havne på sjukehus fordi hjernen min trakk den logiske slutninga om at hvis jeg lå på sjukehus, trengte jeg jo ikke å gjøre noe så skummelt som å dra på jobbintervju og begynne i ny jobb. Underveis i prosessen klarte jeg å overbevise meg sjøl at at det er minst like skummelt, og mye mindre beleilig, å havne på sjukehus som å være på jobbintervju i en halvtime og jobbe to uker i ny jobb. Jeg sa til meg sjøl at jobben jeg har fått i utgangspunktet bare er et engasjement, så hvis den er helt forferdelig er det ingen som kan tvinge meg til å bli i den lenger enn de to ukene. 

Det betyr ikke at jeg ikke er livredd for å begynne i denne nye jobben nå på tirsdag. Å ikke la angsten ta overhånd er en aktiv jobb jeg må gjøre hver eneste dag. 

Og som om ikke dette var nok for den stakkars sjela mi å ta innover seg, fikk jeg tidligere denne uka omsider svar fra Oktober angående den nyeste romanen min. Jeg limer rett og slett tilbakemeldinga inn her:

Nå har jeg altså endelig fått lest romanen din, det har vært veldig fint, selv om jeg har et ganske delt inntrykk.

Den har noen klare kvaliteter, og noen kanskje like klare svakheter.

For det første elsker jeg tittelen, den må du spare på.

Jeg liker også at du skriver fra et mannlig jeg-perspektiv - og får det langt på vei så bra til – det er forbausende få som både tør og evner å skrive i et «annet» kjønn.

Jeg synes også du har et språk og en tone som fungerer effektivt og godt. Men den kanskje største styrken din, slik jeg opplever denne romanen, er det fortellemessige – du har god sans for tempo og flyt i beretningen (som jeg synes er mye tydeligere og bedre her enn sist jeg leste), og du fremstår for meg som en forteller i aller beste forstand. Med det rette stoffet og den rette historien, tro jeg du er i stand til å fortelle historier som få andre, historier med liv og intensitet. Dette er ikke bare noe jeg «sier», for på sitt beste har du et veldig godt grep om timing, skifter, scener og flyt i denne romanen, og det er ikke mange potensielle debutanter som får til det, det er min erfaring.

Så ligger det jo under her at jeg er usikker på om det er dette stoffet som skal gjøre deg til forfatter, til tross for de tydelige kvalitetene. Det som trekker ned for meg, er at romanen er såpass smalt anlagt – da tenker jeg på måten den er avgrenset på i tid og rom, som et slags kammerspill, en slice-of-life i Oslo og et mer bestemt forløp i Budapest, og handlingen i så stor grad en er avgrenset til det (lille) miljøet den viser fram. Ingenting galt med avgrensning i seg selv. Men denne typen fortetta roman legger et stort press på dybde, detaljering og erkjennelse hos personene, Tarjei, Øystein, ikke minst: jegfortelleren selv. Jeg finner ikke helt den substansen her.  

Jeg veit ikke om det er dette du skal skrive. Du får ta det som du vil, jeg kan ikke fri meg fra å tenke at du kunne fått så mye mer ut av kvalitetene dine i skrivinga om du ga deg i kast med en større fortelling, bredde fortellinga ut over lengre spenn i tid og ulike rom, men kanskje aller mest savner jeg en tydeligere og mindre avgrenset tematisk inngang. Jeg tror kanskje det å skrive om kunstneriske miljøer gir noen litt forutsigbare affekter, som legger en demper, i hvert fall for meg, på fortellingas kraft. Jeg kunne ha sagt: slipp fortelleren i deg løs. Det er nok det jeg har mest lyst til å si.

Og dette er jo alt i alt ei veldig fin tilbakemelding, samtidig som en del av meg blir litt frustrert. Om det forrige prosjektet mitt, Mjuke, svarte stjerner, fikk jeg jo høre at stoffet var for stort, historien for sprikende og at jeg hadde for mange baller i lufta. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet oppstod nettopp som en reaksjon på den tilbakemeldinga, der jeg tok til meg kritikken jeg fikk den gang og prøvde å gjøre det enklere for meg sjøl, avgrense tid og rom, skrive tettere. Og nå er det tydeligvis for avgrensa og tett. Det er jo tydeligvis en balansegang jeg ikke klarer å finne oppi alt dette, men det at jeg ikke ser den gjør meg litt motløs.

Når er det for tidlig å hive novellene mine i trynet på Oktober? Haha.

Som alltid finner jeg mye inspirasjon og trøst i musikk. Son Lux har nylig sluppet del to av en albumtrilogi, og denne singelen derfra blir vakrere og vakrere for hver gang jeg hører den:

Inspirasjon: Matières fécales

Jeg trur det var Vibeke som først introduserte meg til designduoen Matières fécales – eller Fecal Matter, om du vil. Hannah Rose Dalton og Steven Raj Bhaskaran designer, syr og lager klær og smykker, som forøvrig kan kjøpes herfra, men de kreative kreftene deres strekker seg lenger enn til bare mote. Jeg ser nærmest på Fecal Matter mer som et pågående stykke performancekunst, for det visuelle uttrykket deres er så overskridende at å låse det til bare ett felt ikke gir så mye mening. De utforsker blant annet ideer om kjønn, religion og hva det vil si å være menneske.

(Fra Instagram-kontoen deres.)

(Fra Infamy, fotografert av Nick Knight)

(Fra Numéro Netherlands)

(Fra Tush Magazine, bilder fra Fecal Matter World)

Og, som tilfellet ofte er med kreative utøvere hvis kunst kan sies å være "mørk" eller i det minste ukonvensjonell, har jeg fått inntrykk via Instagram av at Hannah og Steven er et par av verdens søteste og hyggeligste mennesker.

November 2020

Opplevelser: På grunn av smitteverntiltak er et besøk hos frisøren den eneste gangen jeg har vært lenger hjemmefra enn nærbutikken denne måneden.

Innkjøp: Og på grunn av nevnte tur til frisøren, befant jeg meg tilfeldigvis i byen på black friday, og jeg endte faktisk opp med å kjøpe meg to shortser fra Monki som jeg til sammen betalte bare litt over hundre kroner for. Jeg syns jo generelt at black friday er en uting, men da enhjørningen blei en del av kroppen min i fjor sommer, innså jeg at jeg omtrent ikke eier shortser, så siden den gang har jeg faktisk vært på utkikk etter flere shortser, så dette er ting jeg sannsynligvis ville kjøpt uavhengig av black friday. Personen i kassa glemte å ta av alarmen på den ene shortsen, da, så der må jeg finne på noe lurt. Med et gavekort jeg hadde på Platekompaniet kjøpte jeg denne måneden også det nydelige albumet Strange Pleasures av Still Corners, som jeg blant annet snakka om her, i tillegg til at jeg har blitt eier av et audiovisuelt kunstprosjekt jeg syns er veldig interessant: Reigning Cement av Jesse Draxler. Jesse Draxler har tatt opp lyder fra industriområder og gitt lydene videre til ymse artister og musikere, som deretter har bearbeida lydene videre til sanger og støy. I tillegg er det ei bok med industrifoto. 

TV-serie: Har sett mye forskjellig denne måneden, blant annet Better Things, Fargo og His Dark Materials, men vil vie litt ekstra oppmerksomhet til The Queen's Gambit, som jeg endte opp med å begynne å se en dag jeg ikke visste hva jeg ville se og lot Mari velge for meg. Og det viste seg å være en god avgjørelse, for selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde trudd en serie om sjakk ville interessere meg så veldig, er den like thrillerspennende som for eksempel jazzfilmen Whiplash, i tillegg til at den ser utroooolig lekker ut. Rett og slett en utrolig gjennomført og godt lagd serie.

Film: Tilbake til fremtiden 3, Profeten, Pitch Perfect, Burlesque, The Bourne Identity, Ocean's Eleven, Ghost, A Whisker Away, Møte på Valmueåsen, The Lovely Bones, Cloverfield, Sauls sønn, Us, The Aviator, Hunger og Crazy, Not Insane.

Us er den andre filmen til Jordan Peele, etter Get Out. Jeg likte ikke Us like godt som Get Out, historien faller litt sammen etter hvert som filmen utfolder seg, men jeg vil likevel trekke den fram her fordi jeg syns det er så utrolig flott at filmverdenen har blitt skjenka Jordan Peele, for er det én ting Us skal ha, så er det at den aldri er forutsigbar. Jeg syns rett og slett det er utrolig kult at skrekksjangeren endelig blir behandla med den respekten den fortjener, for her er det så mye fortelleroverskudd og skaperglede at jeg er superspent på hva han vil finne på neste gang. Dessuten er Us, i likhet med Get Out, til tider utrolig morsom, et kjærkomment trekk ved en sjanger som ofte tar seg sjøl litt for seriøst. Og jeg trur jeg var tenåring sist jeg faktisk blei redd av en skrekkfilm, men jeg fikk faktisk litt gåsehud da Red åpna munnen og begynte å snakke med en stemme som Lupita Nyong'o må ha påkalt fra demonverdenen, om ikke fra helvete sjøl.

Bok: Jeg har så vidt begynt på Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking:

Musikk: Jeg tør vedde på at du aldri har hørt en finere versjon av The Lion Sleeps Tonight i hele ditt liv enn denne. Og det jeg først trudde bare var en oppriktig vakker versjon av en sang jeg har vært glad i siden jeg var barn (takket være en viss Disneyfilm), endte faktisk opp med å spinne i gang en hel historie inni meg, og dermed har denne sangen i Kronos Quartet sin versjon fungert som utgangspunkt for den novella jeg jobber med i disse dager. Jeg elsker hvor inspirert jeg er i stand til å bli av musikk!

Lunisand – Episode 2: Katten med det sorte øret

Det er (cirka) midten av måneden, og dermed tid for en ny episode av min såpeopera i litteraturform, Lunisand. Den første episoden, og ei kort forklaring på hva prosjektet egentlig er for noe, kan leses her.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.


Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny kunne komme på en rekke andre lyder som var mer behagelige for øret enn vekkeklokken neste morgen. Feedback fra en mikrofon. Danseband med svensk vokalist. Skrikene til torturerte barn. Likevel var det altså vekkeklokken han var tvunget til å låne sitt øre til, og med et demonstrativt ”aaargh!” smekket han til den med full kraft. Den landet på gulvet med et smell, men sluttet i alle fall med denne fandenivoldske ringingen sin. Sonny hørte den fortsatt som et marerittaktig ekko i øregangene sine.
   Han satte seg opp i sengen sin, stirret ut i et rom som var fremmed for ham, men var ikke et sekund i tvil om hvor han befant seg. Han var i Lunisand, i ørkenens mest veloppdragne hus, i et rom malt i rødt med rutebord øverst, og helt øverst på loftet. I dag var den dagen han skulle avlegge sitt første besøk hos Lunisand skole, en skole som sikret utdanning til litt over hundre elever, og som likevel var en sammenslått ungdomsskole og videregående skole. Det ville si at han likevel skulle gå på samme skole som søsteren, til tross for at hun var ett år eldre. Det var kanskje like greit. Hvis alt skulle skjære seg, og han forble uten venner nok en gang, hadde han i det minste henne i friminuttene. Hun hadde alltid forstått seg på ham, og hadde hele livet vært hans nærmeste støtte.
   Sonny dundret hodet inn i det lave taket han ikke var vant til, og et lavt ”faen” unnslapp de bleke leppene hans. Han satte føttene utenfor sengekanten, reiste seg, og vandret med skritt som minnet faretruende mye om en zombie på vei mot heisen. Ja, heisen. Dét hadde de til og med ikke hatt installert i huset sitt i Kosdal.
   I går, etter at han og Theresa hadde segneferdig sunket sammen i hver sin lenestol i TV-stuen, hadde de diskutert pek det var mulig å utføre med to heiser i huset. Bytte ut den klassiske musikken fra høytalerne med metall. Trykke på knappene flere ganger i tilfeldig rekkefølge uten å gå inn, særlig hvis foreldrene ventet på heisen og hadde dårlig tid. Stønne høylydt innenfra når foreldrene hadde selskap, og komme med utrop som umulig kunne misforstås. Altså, som Theresa sa selv, siden de først var havnet her, kunne de like gjerne gjøre det beste ut av det. På den måten hadde hun fått ham i bedre humør utover kvelden, til tross for sitt heller lunkne oppsyn på dagen.
   Nå, derimot, hadde gemyttet hans gått tilbake til det dystre. Han så ikke litt frem til å begynne på skolen engang. Det kom til å bli et helvete.
   Det var ikke det at han var redd for at ingen skulle komme til å ta kontakt med ham, for det kom de nok til å gjøre. Det var verre med det at de kom enten til å rygge unna, eller bli jaget vekk av foreldrene hans, idet hans pengesterke bakgrunn kom frem i lyset. Hans eneste håp måtte bli å skjule det for omgivelsene, selv om det innebar en hel nasjon problemer. Derimot hadde han ingen planer om å spolere sin eneste sjanse når han først fikk den.
   Det plinget i heisen, og Sonny gikk forbi bad nummer én. Han kunne høre hvordan det romsterte der inne, og gikk utifra at Theresa allerede hadde okkupert det, og det var helt riktig. Hun hadde nemlig stått opp en halvtime før broren, og unnskyldt det hele med at hun tross alt var jente. Nå hadde hun nettopp lagt på det endelige laget med eyeliner, og gikk over til å frisere håret.
   Med flinke hender gredde hun de blonde bølgene til de lå som et fossefall nedover den slanke ryggen. Deretter tvinnet hun korketrekkere på hver side av midtskillen, som hun etterpå festet sammen med en sølvspenne bak på hodet. Hun så nesten, tenkte hun, bare nesten, litt ut som en alv.
   Etter at hun hadde stelt seg ferdig, noe som bare var noen minutter senere, tok hun heisen ned til første etasje, hvor nyristede brødskiver ventet på henne ved frokostbordet. Sonny hadde allerede gjort seg ferdig på badet, selv om det ikke helt så slik ut. Bortsett fra at han ikke lenger hadde pyjamas på seg, kunne han likså godt ha vært i sin dypeste søvn ennå. Håret hans bar preg av en ikke altfor hard omgang med kammen, og da han gløttet opp på henne for å ønske henne en god morgen, var det med grøtet stemme og øyelokk på størrelse med lastebiler.
   Peter satt ved enden av spisebordet, fortsatt i pyjamas, og med avisen foran seg. Albertine, derimot, så ut til å ha vært oppe i flere timer allerede. Det halvlange, blonde håret lå perfekt dandert om de veltrente skuldrene, og sminken så ut til å ha vært lagt på av en profesjonell makeup-artist.
   Også hun så opp på Theresa da hun satte seg, men det som en gang hadde vært et smil, krøllet seg straks nedover til å bli en tydelig misfornøyd grimase.
   ”Har du tenkt over hva slags førsteinntrykk folk vil få av deg når de ser deg med… det der?” kom det hovent fra Albertine, og nikket med sammensnurpet munn mot Theresa.
   Theresa visste godt hva hun siktet til. Da hun kledde på seg, hadde hun nemlig smekket et naglehalsbånd om den smekre halsen.
   ”Jada, mamma. Det har jeg”, svarte Theresa kjølig. Dette svarte ikke Albertine på, men hun fortsatte å se på datteren med rynket nese og trutmunn en stund før hun gikk tilbake til å spise frokosten sin i stillhet.
   Imens hadde allerede Theresa og Sonny vekslet blikk. Sonny himlet oppgitt med øynene, og Theresa ristet på hodet tilbake med et lite smil. Moren deres var så håpløs.
   ”Så”, Peter gjorde et helhjertet forsøk på å lette på den trykkende atmosfæren som hadde oppstått, og brettet avisen sammen, ”ser dere frem til deres første dag på Lunisand skole?”
   ”Nei”, kom det unisont og avvisende fra søsknene.
   Det virket ikke som om tonefallet deres oppnådde det de hadde håpet på, for Peter lot seg ikke affisere. Tvert imot fortsatte han med de påtatt interesserte, obligatoriske høflighetsspørsmålene.
   ”Hvilke fag er det dere har valgt igjen? Fransk, historie og…?”
   Det var det samme hver morgen. Dét var i alle fall ikke noe som hadde forandret seg siden de flyttet fra Kosdal. Peter prøvde å late som om de var en helt vanlig kjærlig familie, hvor farsfiguren var oppriktig opptatt av hva barna hans tok seg til, og hvor morsfiguren satt strunk som en trestokk og stort sett holdt munnen lukket. Derimot visste både Sonny og Theresa at så fort de var ute av huset, lot foreldrene maskene falle og bannet og skrek til hverandre. Det hadde skjedd så altfor mange ganger før, at de satt på rommene deres og lyttet til hvordan det smalt i dører, og hvordan skjellsord og fornærmelser dundret dem imellom som patroner fra maskingevær.
   ”Takk for maten”, sa Theresa kort, og reiste seg. Brødskiven hennes lå bare halvspist igjen på tallerkenen.
   ”Men Theresa, da, nå kommer du til å gå sulten hele skoledagen! Kjenner jeg deg rett, kommer du bare til å kaste nisten jeg har smurt til deg, og…”
   ”Ha det, mamma, jeg går til bussen nå, jeg”, avføyde Theresa Albertines jammer, grep skolesekken og strøk ut i gangen.
   ”Takk for maten, ja”, hørte hun broren si bak seg. Også han fikk ramset opp en lekse av moren, men hun hørte ikke stort av den, for han var straks oppe ved henne, og hadde smelt døren inn til spisesalen igjen etter seg.
   ”Jævla amøber”, mumlet han, og Theresa nikket enig. Familiefreden de hadde blitt lovet, kunne de tydeligvis foreløpig se langt etter. Det hadde en stund sett nesten lovende ut i går, men nå var alt tilbake i sitt vante spor. Hun håpet bare at ting i det minste kom til å gå noenlunde greit for seg på skolen.
   Selvfølgelig var det ikke fordi bussen snart kom til å komme at Theresa hadde reist seg fra bordet. Hun hadde visst at hun antakeligvis ble nødt til å vente en god evighet, men hun var villig til å gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra stemningen som kjennetegnet hver eneste såkalte ”familiefrokost”. Likevel hadde hun undervurdert sitt eget instinkt, for merkelig nok stod bussen allerede og ventet på dem da de kom ut.
   Forfjamsede gikk de om bord, og en jovial bussjåfør var den første som møtte dem, og det var med et godmodig smil.
   ”Jeg visste godt at det var her de nye bodde, ja! Folk har snakka lenge om palasset de har holdt på med her i Karategata. Så det er dere som er McLurv-ungene, altså! Jeg er Bosse Ripsvips, Rispvisp, Rissviss…”
   Bussjåføren tok en liten pause, masserte pannen sin med to fingre og rynket brynene med lukkede øyne. Slik satt han ganske lenge, før han så opp på de to forvirrede ungdommene igjen, trakk pusten og sa, høyt og tydelig: ”Bosse Ripsvisp.”
   ”Eh… hei”, kom det fra Sonny, som i neste øyeblikk brøytet seg forbi søsteren og slang seg ned på nærmeste ledige sete til en hel hærskare stirrende blikk fra de andre på bussen.
   ”Saken er at jeg er bussjåføren!” gliste denne Bosse, og tok ikke notis av at en av tilhørerne hans tross alt hadde oppført seg ganske uhøflig.
   ”Hyggelig å hilse på deg”, fikk Theresa presset frem, i selskap av et halvhjertet smil. Deretter skyndte hun seg inn i den på langt nær fullastede bussen, og inn ved siden av broren, der hun satt litt i ly fra alle de glanende øynene.
   ”Satans redneck”, mumlet Sonny så bare Theresa kunne høre det, men hun sa ikke noe til det. Hun var altfor opptatt med å gjøre et stort nummer ut av å overse de nysgjerrige menneskene som ikke akkurat fornektet seg. Med vidåpne glugger og helt på kanten av setene satt de og betraktet Sonny og Theresa som om de var en attraksjon i en dyrehage. På en måte kunne for så vidt Theresa forstå dem. Det var lett å se at de var de desidert rikeste i nabolaget, og hadde hun vært dem, hadde nok også hun vært spent på hvordan de som bodde i eventyrslottet i Karategata så ut og var. Var dette et alle-kjenner-alle-samfunn som hun hadde fått inntrykk av, visste garantert alle på bussen allerede alt som var verdt å vite om dem, sikkert også navnene deres. Det var en ubehagelig følelse.
   Bussturen var lang og varm. Det så ikke ut til å bli noe kjøligere i dag heller, og det faktum at bussen ikke hadde klimaanlegg eller takluker, gjorde raskt at Theresa for en gangs skyld skulle ønske hun hadde valgt en annen farge å kle seg i enn sort. Dessuten visste hun at bussturen kom til å ta godt og vel en time, så det var bare å stålsette seg. Hvis hun husket det, skulle hun sannelig ta med isvann på flaske i morgen. I tillegg humpet det. Det var ikke engang asfalt i selve nabolaget, og idet de kom ut på landeveien og begynte å svinge opp mot de røde fjellene, ble det enda verre, og det var akkurat som å kjøre på et vaskebrett.
   Det var derfor ganske naturlig at Theresa var lettet da de endelig var fremme. Det var varmt ute også, men der blåste det i det minste. Noe annet var at Theresa følte seg bortimot sjøsyk etter den ulendte berg-og-dalebanen av en busstur, og litt frisk luft gjorde godt for kvalmen hennes.
   Hun ble imidlertid raskt innhentet av virkeligheten igjen. En kikk ned på klokken avgjorde at det var fem minutter til det ringte inn, og hun burde bruke all den tiden hun fikk på å finne frem til klasserommet sitt. Riktignok var ikke dette noen stor skole, men så var hun heller ikke utstyrt med noen stor dose retningssans, så hun burde begi seg ut på oppgaven så fort som mulig.
   ”Kom”, sa hun til Sonny, og så slo de følge inn.
   Theresa var nesten overrasket over å se hvor normal skolen så ut innvendig. På gulvet var det lagt sjakkrutete fliser, og veggene var malt i en dus blågrønn farge. Langs dem stod det oppstilt skap, og elever, hvorav ingen gikk kledd i snekkerbukse og stråhatt, virret rundt med bøker under armene. Her og der stod vennegjenger på tre til seks ungdommer og snakket og lo. I enden av gangen var det en trapp.
   ”Så… hvor skal vi?” spurte Sonny, men Theresa hadde ikke noe svar på det, så hun ristet på hodet mens hun sa: ”Vi blir nødt til å gripe fatt i den nærmeste læreren vi ser og spørre.”
   De hadde hellet med seg, for den første voksne de tok kontakt med, visste i hvilket klasserom begge to skulle. Hun ga dem et nummer hver å forholde seg til, og bare øyeblikk senere smøg Theresa seg bort til en mørkegrønn dør med hjertet i halsen og munnen like tørr som ørkenen hun nå bodde i.
   Nå håpet hun bare at dette gikk noenlunde stillferdig for seg. Når de en sjelden gang hadde fått en ny elev hjemme i Kosdal, hadde vedkommende alltid sittet stille og forsiktig, uten at noen la merke til ham eller henne, og så sa plutselig læreren at de hadde fått en ny elev, og det var først da at alle snudde seg mot nykomlingen. Forhåpentligvis ville det skje akkurat slik med henne også.
   Nervøst la hun de bleke fingrene om dørhåndtaket, presset ned, dyttet inn… og ble vitne til hvordan all skvaldringen hun tidligere hadde hørt gjennom døren, dødde vekk. Så stod hun der, på dørterskelen, og følte seg som et dyr i et bur, nok en gang. Omkring femten par forventningsfulle øyne hvilte på henne med største selvfølgelighet, og hun rettet blikket mot bakken idet hun med bestemte skritt marsjerte i retning den eneste ledige plassen. Derimot ville ingen ta blikket til seg av den grunn. Fortsatt ikke en lyd, og fortsatt like åpent glante de på henne.
   Uten å ha ytret et eneste ord, og uten å ha sett opp så mye som i et glimt engang, dumpet hun ned på den ledige stolen. Noen satt ved siden av henne, men hun følte ennå ikke at hun kunne ta mot til seg og ta denne mystiske noen i nærmere øyefall. Hun visste ikke engang om det var en gutt eller ei jente.
   Så kom læreren inn, og Theresa pustet lett ut idet oppmerksomheten endelig var fokusert på noen andre.
   ”God dag!” strålte læreren, spaserte bak kateteret og slang bøkene sine ned i det med et pang. Deretter så hun utover elevene bak halvmåneformede brilleglass, og de nøttebrune øynene myste undersøkende. Blikket hennes stoppet hos Theresa, som skvatt idet læreren kom med det lille utropet ”aha!”
   Takk for den, tenkte Theresa med seg selv idet hun nok en gang ble sentrum for alles skuelystne ansikter.
   ”Vi har fått en ny elev i klassen!” utbrøt læreren påfallende henrykt, og slo hendene sammen i begeistring, ”Theresa McLurv, ikke sant?”
   Før Theresa i det hele tatt hadde rukket å svare på det, begynte hviskingen å spre seg som ild i tørt gress. Hoder ble stukket sammen, småsnakkingen steg som et flygende teppe i rommet, og læreren måtte hysje dem ned gjentatte ganger før det var stille igjen.
   ”Så du er Theresa McLurv”, nikket læreren, nesten gjenkjennende i tonefallet, og fortsatte med: ”det er du som er datter av Peter McLurv, millionæren Peter McLurv.”
   Theresa følte seg uvel. Var ”millionær” et ord som kom til å bli tatt imot positivt eller negativt i denne klassen?
   ”Har du lyst til å komme opp hit og fortelle litt om deg selv?” spurte læreren vennlig.
   Ikke faen! hveste noe inne i henne. Likevel var det som kom stotrende ut av munnen hennes intet annet enn: ”O-OK…”
   Sakte dro hun stolen tilbake og gikk på ustøe ben frem mot kateteret. Læreren ga henne et varmt smil, før hun gikk noen skritt unna for å gjøre plass til henne.
   Theresa snudde seg langsomt rundt og tok klassekameratene sine i nærmere øyesyn. Han som satt ved siden av henne var en… hjertebank, hjertebank, hjertebank… nærmest overjordisk vakker gutt med rotete, kort hår. Huden hans var blek, nesten gråaktig, men øynene var livlige og blå.
   ”H-hallo”, innledet Theresa, og prøvde å ikke bare se på engelen som tidligere hadde sittet ved siden av henne.
   ”Mitt navn er Theresa McLurv, og jeg…”
   ”Rikmannsvalp!” smalt det øyeblikkelig fra ei asiatisk jente med stripete kjole. Det blanke håret var strøket tilbake med et koksgrått hårbånd.
   ”Ut på gangen!” bjeffet læreren momentant, og jenta reiste seg glisende, og til stor beundring, så det ut til, fra resten av klassen. Hun strente forbi kateteret uten å verdige Theresa så mye som et hånlig kast med hodet, og var ute av rommet med kun et smell fra døren som kunne vitne om hva som nettopp hadde skjedd.
   ”Bare fortsett, du”, oppmuntret læreren, og Theresa prøvde seg på å smile selvsikkert, som for å vise at oppførselen til den fremmede jenta overhodet ikke hadde gått inn på henne, for å vise at hun var sterk og usårlig, men hun visste så altfor godt at det ikke stemte. Etter alle disse årene i Kosdal burde hun ha lært seg innen nå å være upåvirkelig av tanketomme idioter, men det såret henne like mye hver gang, og selv om hun leverte en god nok tale, til middels entusiastisk applaus fra resten, følte hun seg helt på bånn innvendig. Om ikke annet, håpet hun i det minste at ting gikk bedre for Sonny.
   Og det gjorde det også. Det var jo nemlig ikke bare Sonny og Theresa som begynte på skolen igjen etter sommerferien, men alle de andre i tillegg. Hva klassen til Sonny angikk, hadde de bare fått nye bøker, og så stod de fritt til å dra hjem. Riktignok hadde ikke Sonny fått så god tid til å bli kjent med sine nye medstudenter, men det gjorde ham ikke noe.
   Ute i skolegården ble han vitne til hvordan lykkelige gjenger stimlet sammen i klikker for å diskutere den nylig overståtte sommerferien. Tydeligvis var det ikke bare hans klasse som hadde sluttet tidlig. Derimot kunne han ikke se Theresa noe. Kanskje gjorde de det annerledes i den videregående delen?
   Eller kanskje ikke. En gutt som så ut til å være minst et par år eldre enn Sonny, ble omsluttet av en hel bråte fnisende jenter.
   ”Fabian, Fabian!” ropte de mens de løp mot ham, ”er det sant det de sier om deg og Julian?”
   Hvem Julian var, eller hva ”det de sier” var for noe, var likegyldig så vel som uvisst for Sonny. Han fortsatte målrettet å gå mot bussholdeplassen, men det var ikke til å komme ifra at ett navn gikk igjen blant sladderen som ubevisst nådde ørene hans.
   ”Har du hørt at Julian har blitt matforgifta, og at det er derfor han er borte fra skolen?”
   ”Har du sett at bildet til Julian har blitt stilt ut nede på Galleri Anfall?”
   ”Julian har blitt skikkelig kjekk med den nye sveisen, syns du ikke?”
   Julian meg her og Julian meg der. Sonny brydde seg ikke. Han ville bare hjem, så han kunne prøve ut den nye låten på gitaren. En melodi hadde ramlet ned i hodet hans da bøkene ble utdelt, og han hadde fortet seg å skrive den ned. Kanskje kom han på en tekst senere også.
   Plutselig bare stod den der i veien foran ham. En slank, hvit katt med intense, grønne øyne. Det eneste stedet den ikke var hvit, var på den ene øret. Der var den sort.
   ”Hei, pus”, sa Sonny kjærlig, satte seg ned på huk og lokket på katten. Den kom mot ham på fjærende skritt og gned hodet sitt mot kneet hans. Deretter deiset den ned på siden i gresset og rullet over på ryggen. Det var tydelig at den ville at Sonny skulle klø den på magen.
   De satt slik i omtrent ti minutter, før katten plutselig spratt opp, som på et tegn, og forsvant ned i en hekk og ut av syne. Sonny ble stående og stirre forundret etter den. Han prøvde å rope på den igjen, plystre og lokke med ”pus, pus, pus…”, men det var som om katten aldri hadde eksistert.