L mania!<3

Trengs det egentlig noe påskudd for å laste opp en masse L-bilder? ... Det var det jeg tenkte.

Det endelige beviset på at jeg ikke trenger profesjonell hjelp

De aller færreste som kjenner meg vil påstå at jeg er en romantisk person. Jeg er liksom... typisk ikke-romantisk, i væffal i andres øyne. Jeg mener, jeg har fobi mot fargen rosa, takler ikke tio tusan röda rosor-opplegget, får hattifnatter i rumpestumpen av bryllup, fiolinmusikk og "I love you!" sagt på en sukkende, kaste-seg-i-armene-på-den-andre-aktige måten og... er egentlig ikke så veldig feminin. Altså, jeg er ikke mandig heller, sånn som jeg ser det, i det minste, men de fleste interessene mine er mer typiske gutteinteresser enn jenteinteresser. Men her kommer altså jeg og avliver ethvert rykte. Jeg er nemlig dritromantisk! Og da snakker jeg ikke om plastic fantastic "romantikk", jeg snakker om skikkelige saker, om å dele en pose smågodt, om å ta en tidligere buss bare for å ta den samme bussen som den utkårede, eller, for den saks skyld, om å vandre i måneskinnet sammen. Og enhver som har problemer med å se for seg meg tenke alt det, kan prøve å regne ut hvor mange ganger jeg faktisk har vært forelska, for det er ikke få, skal jeg si deg. Konklusjonen: jeg er romantiskromantiskromantisk.

Men innlegget skulle egentlig ikke handle om hvor romantisk jeg er, da. I væffal ikke helt, sjøl om det absolutt er ei bisetning. Det er nemlig slik å forstå at enkelte gutter er heitere enn andre. Jada, jada, hør på dypheten sjøl, har nettopp lagt i vei om vandringer i måneskinnet, og så begynner jeg andskotann dundre meg å dure i vei om heithet og anti-heithet, den mest overdrevent overfladiske faktoren av dem alle, MEN, det er fakta. Det er noe alle veit. Enkelte gutter er heitere enn andre, bom basta, punktum finale. Og, typisk som verden liker å være, de heiteste guttene av dem alle har alltid en aldri så liten skavank ved seg. En sånn sykt irriterende skavank, som egentlig ikke er en skavank engang, men bare en sånn absurd detalj som faktisk er avgjørende for om duden er knullbar eller ei. Som betyr alt. Og som regel har den ikke noe med hvor heit han er å gjøre, men det har med noe helt annet å gjøre, noe helt søkt, noe som ikke burde ha betydning, men som utgjør max forskjell.

Nå kommer jeg til å beskrive sjølveste Gullgutten. Nei, det er ikke han jeg har murra om lenge nå, det er en helt annen en, som jeg bevisst har latt være å nevne på grunn av denne "skavanken", eller hva jeg skal kalle det. Nå ber jeg deg vennligst om å sette deg godt til rette, fokusere hjernen på HEITHET, og la fantasien få frie tøyler. Jeg skal ta for meg universets heiteste. Om ikke dét, så en veldig, veldig god kandidat.

Righty-ho. Han er 1,79 høy. Veier 50 kg, altså like mye som meg, og jeg er 1,67 høy, jente, og likevel smal som et kornaks, så du kan jo tenke deg sjøl hvor smellfeit herligheten er, men tru meg, han kler det. Han har svart, meget uryddig hår, ikke egentlig langt, men ikke egentlig kort heller, fordi det er så mye av det, så jeg trur jeg bestemmer meg for halvlangt. Han har grå/svarte øyne, veldig store øyne. Temmelig bleik. Skikkelig sær, spiser snop hele tida, og er DRITSMART. Sånn, wow-smart, liksom. Og han er veldig, veldig singel. Dessuten har han hatt en så smått traumatisk, foreldreløs oppvekst, noe som ikke gjør ham mindre attraktiv, ettersom, la oss innrømme det, folkens, emo-gutter er rett og slett noe av det heiteste man kan oppdrive.

Så kommer den berømte skavanken. Som nevnt har den overhodet ikke betydning for hans uovertrufne heithet, men den er så i veien at om den ikke hadde vært der, hadde livet vært komplett, men siden den er der, sørger den for at jeg rett og slett ikke kan prøve meg på ham whatsoever. Så, nå er du sikkert spent og spør, hva er så denne skavanken? Jo, det skal jeg si deg.

HAN FINS IKKE.

That's right, folks, Gullgutten eksisterer ikke. Ikke i annet enn i 12 (13 medregna det hemmelige volumet) mangabøker, 37 animeepisoder og i mine høyst private fantasier. Likevel kan ikke det forhindre det faktum at han ikke er noen virkelig person. Den 1,79 meter høye og 50 kilo tunge kroppen består ikke av kjøtt og blod, men blekk. Det samme gjelder de dype, svarte øya - ikke mye linse, glasslegeme og netthinne der i gården, nei (wøhø, hør på biologinerden), det er fortsatt blekk som gjelder. Og gjett hva? Også det deilige, bustete, svarte håret er blekk, blekk og atter blekk.

Hvem det er snakk om? L, selvfølgelig! Og om noen dager skal jeg laste opp massevis av bilder av ham for ei felles siklestund, så skjønner dere hva jeg har å slite med. Men ikke før om noen dager. For hvis jeg hadde lasta opp bilder av ham nå, hadde dere sett ham med en gang, og skjønt ting før dere i det hele tatt begynte å lese, og da forsvinner jo hele meninga, ikke sant?

Så. Jeg er fortapt i en animert figur. Det var siste spiker i kista, tenker jeg.

Folket klager, for hva annet er det å gjøre?

Jeg er ikke så fan av fyrverkeri, egentlig, og er en av de få unge her til lands som faktisk mener at forbudet er på sin plass. Jeg mener, folk blir blinde av å få dem i øyet, mister fingre og får brannskader, hus blir påtent, og hunder dør av hjerteinfarkt på grunn av smella. Når det likevel fins folk som klager fordi de ikke får lov til å fyre dem opp sjøl, men får likevel sett akkurat det samme på et torg i byen... Nei, veit du hva, kravstore og bortskjemte og egoistiske er hva de er. Nå veit ikke jeg hvor du står hen i den saken, men jeg måtte bare lufte meningene mine litt, er litt lei av alltid å være den eneste under 60 som faktisk ser fornuften i det hele.

Tidenes mest brutale nyttårsforsett

Jeg pleier aldri å ha nyttårsforsett. Det er det en veldig enkel grunn til, og det er at jeg aldri greier å holde dem. OK, så er det en grunn til, og det er at jeg sånn generelt egentlig ikke er så fryktelig misfornøyd med åssen jeg er og hva jeg gjør, så jeg har aldri følt at jeg har noe særlig å forandre på. Altså, det er jo alltid noe, som at jeg burde bli mer utadvendt og be du-veit-hvem ut og sånne ting, men det skjer ikke uansett, så hva er vitsen? Men her om dagen kom jeg faktisk på noe som faktisk er foranderlig - til en viss grad - og som jeg attpåtil gjerne skulle ha forandra på. Det er nemlig en ting som irriterer meg ved meg sjøl, og som fører med seg et betydelig stort lass av dårlig samvittighet. Hør bare: jeg trykker i meg altfor mye usunt i løpet av en dag. En gjennomsnittlig dag har jeg spist minst ei sjokoladeplate og gjerne noe annet småtteri i tillegg, som noen tyrkisk pepper her og der eller noe gjærbakst, og jeg drikker brus hver dag. Jeg fins ikke sunn. Nå blir jeg skikkelig sur hvis du veit åssen jeg ser ut og tenker noe i nærheten av "jammen, du trenger det jo!" Nei! Jeg gjør virkelig ikke det! Faktisk har jeg ikke det minste bruk for brune tenner, masse kviser og diabetes. Så, fra og med i morgen skal jeg altså bare spise godteri og kanelboller (min store svakhet) og drikke brus på lørdager. Jeg tenker "ja, særlig!" allerede, men jeg har jo faktisk bevist for meg sjøl at jeg har viljestyrke før. Jeg slutta jo blant annet å bite negler sommeren før jeg begynte på videregående, og sjøl om jeg ikke husker akkurat når det var jeg begynte med det, så husker jeg væffal at jeg på førskolen var dritmisunnelig på en i klassen min fordi han hadde så lange negler, og jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt like lange negler, hadde det vært gøy å bite dem. Så joda, det kan gå. Men siden jeg er så vandt med å sluke sukker som det jeg er, kommer det til å bli ei real utfordring. Jeg skal holde dere trofaste blogglesere oppdaterte om åssen det går.

Komplett, helhetlig og ærlig julegaverapport

Ting jeg har tatt hensyn til når det gjelder karaktersetting og begrunnelser, er kreativitet, anvendelighet, om jeg har bruk for det og om det faktisk er en fin gave.

Av mamma og pappa: iPod Nano, svart genserjakketing og joggedress. Karakter: 5 -. Begrunnelse: iPod trekker definitivt masse opp, men genseren var direkte tragisk og joggedressen helt grei.

Av Vibeke: Kjede med gitaranheng, øredobber forma som stjerner og belte med stjerner på, men alt har ikke kommet fram ennå, og jeg blir noen gaver rikere på den fronten 3. juledag. Karakter: 5 (foreløpig). Begrunnelse: Fine ting, og belte trengte jeg sårt, men strengt tatt har jeg en god del kjeder og øredobber fra før.

Av bestemor og bestefar: 1000 kroner. Karakter: 6. Begrunnelse: Trengs det noen...?

Av bestemor: 350 kroner. Karakter: 5. Begrunnelse: Penger er litt kjedelig, men det er ikke det jeg kan kjøpe for dem.

Av onkel Bård: 200 kroner. Karakter: 4. Begrunnelse: Penger er kjedelig å få til jul, og kravstore meg liker litt mengde på dem når de først kommer.

Av tante Gunvor: 200 kroner. Karakter: 4. Begrunnelse: Egentlig akkurat den samme som den ovenfor.

Av tante Kari, onkel Jarle, fetter Svein med familie og kusine Hilde: Oppskriftbok med veggismat. Karakter: 5+. Begrunnelse: Kreativt! Og virkelig noe jeg trengte, tatt i betraktning at mammas fantastisk lite oppfinnsomme ostepizzaer begynner å bli litt kjedelige i lengden. Ser man på hvor mange jeg egentlig fikk den gaven av (Svein har kone og barn), kan jeg fort tenke meg at det ikke kosta dem allverden hver, men gavene fra den kanten av familien pleier å suge, så jeg tilgir dem.

Av tante Eirin, onkel Svein, kusine Mari og fetter Eirik: Harry Potter og Føniksordenen på DVD, rosa neglelakk og mørkerød neglelakk. Karakter: 4. Begrunnelse: HP-filmen er ikke sååå bra, men jeg har jo resten, så det skulle bare mangle om ikke den også er å finne i samlinga mi. Mørkerød neglelakk er fint, men hvor de fikk det fra at jeg trenger rosa, er for meg et mysterium.

Av tante Marit: Svart satengpysj. Karakter: 4. Begrunnelse: Fin og behagelig, men jeg trenger virkelig ikke flere pysjer nå.

Av fetter Espen: 200 kroner. Karakter: 5. Begrunnelse: Penger kommer godt med, og hey! Jeg har aldri fått gave av ham før! Særlig tatt i betraktning at han er meget gnierisk av seg, føler jeg meg meget spesiell som har blitt beæret en gave av ham.

Av Fiji: Blomst og Lost in Translation på DVD. Karakter: 4-. Begrunnelse: Lost in Translation er fin, men... blomst? Hva i helvete skal jeg med en blomst? Og jeg som ikke engang greier å ta vare på en kaktus... (Det er helt sant, jeg hadde en kaktus før, men den døde.) Hun kunne ha funnet noe annet å bruke siste rest av pengekvota på.

Av Nina og Silje: A Beautiful Mind, Natural City og The Killers - Sam's Town. Karakter: 5+. Begrunnelse: Hey, de skjønner jo faktisk film- og musikksmaken min, til tross for at de til stadighet klager over hvor grusom den er! Natural City har jeg jo ikke sett en gang, men jeg gleder meg sykt mye. Og jeg har ingen av dem fra før!

Av Nathalie: Narnia-filmen. Karakter: 4/5. Begrunnelse: Ålreit film, men litt lite kreativt å kjøre såpass safe.

Av Thomas: Sokker med hodeskaller og spindelvev, og blå neglelakk. Karakter: 5. Begrunnelse: Meget kreativt, og sjøl om det ikke var så mye, vekte den i væffal litt oppsikt blant alt det vanlige.

Av en person jeg velger å holde anonym (som jeg ikke ga julegave til): Bok med kinesiske kjærlighetsdikt. Karakter: 3. Begrunnelse: Fin bok, fine dikt med fine illustrasjoner, men det hele var litt for symbolsk for meg...

Av nabo Silje: Kinogavekort på 100 kroner. Karakter: 5+. Begrunnelse: Jeg elsker kino, og det er et stort pluss at gavekortet gjelder kinoer i Oslo, ettersom de har -litt- bedre utvalg enn hva Drammenkinoen har.

Se så. Dårligste karakter 3, ikke dårlig, det vel? Jeg er rimelig fornøyd, jeg. Som sagt kommer resten av gaven til Vibeke den dårligberegnende 3. juledag og, og da spørs det om ikke femmeren jeg ga hennes gave blir til gavehaugens andre sekser.

Om å savne

I går var siste skoledag før ferien. Og det fins vel knapt en frase som klinger bedre i enhver elevs ører enn "siste skoledag før ferien". For tenk deg godt om. Du kjenner den kriblende følelsen, ikke sant? Den ekstatiske gleden av å gli ut fra skolebygningen, la deg omfavne av vinden, se deg tilbake og tenke "so long, suckers", for du skal ikke tilbake til dette torturkammerset på leeenge. Og når du kommer hjem, da. Den altoppslukende roen, harmonien, lykken som venter innenfor dørterskelen. Ferie, kalles det. Ditt eneste håp, lyset i enden av tunnelen som gjør skoledagene utholdelige, det skjer akkurat nå. Det har skjedd. Nyt dine uker i himmelen.

Så hvorfor, åh, hvorfor er jeg nesten bare vemodig? Det er jo sjukt. Og det er ikke mitt siste år engang, for hadde det vært det, hadde det i det minste vært forståelig, men neida. Jeg ser jo gjengen igjen etter to ukers fri, men likevel føltes det altså ufattelig tungt å klemme dem alle som en, ønske god jul, og se dem forsvinne til de forskjellige skolebussene som venta på å frakte dem hjem til seg sjøl. Og det til tross for at jeg og noen flere stakk av gårde til Lerretet i Drammen for å spise lunsj sammen som for å feire ferien. Det var ei verdig avslutning, for all del, men, ja, jeg er nesten melankolsk her jeg sitter.

Det er nok noe med rutiner og hva du er vandt med. Når du har gjort en ting dag ut og dag inn i flere måneder, er det ganske rart når du plutselig får friheten til å la være å gjøre det. Jeg mener, det er direkte berusende å ta en ekstra fridag når du egentlig ikke har den, men når du plutselig får så mye fri du vil, blir du plutselig tiltaksløs. Avspasering og god, gammeldags skulking fører med seg et hav av ting å gjøre - det handler om utnytting av fritida - men når det blir snakk om fri over et ganske mye større tidsrom, det er da ting blir vanskelige. Hva gjør man?

Nå har nok min berømte forelskelse noe med saken å gjøre og, det er jo ikke til å komme ifra. Han er på ferie, og jeg rakk ikke å ønske ham god jul engang. Og jeg vil ikke virke klengete ved å sende ham god jul-SMS heller. Ikke det at jeg trur det ville ha hjulpet på savnfølelsen, men likevel. Nå har jeg for så vidt avslutta skoleåret med en del gode minner, da, kanskje nyligst nevnte lunsj, men også juleballet. Skulle gjerne ha posta noen idylliske bilder her, men fordi det kan bli ramaskrik blant enkelte hvis de finner ut at jeg har blogga om dem - at JEG har blogga om dem, altså - så lar vi det være. Men det var koselig, veldig koselig.

Nå er det på en måte ikke noen trøst at skolen begynner igjen heller, for jeg liker ikke skole. Jeg tilber tidvis den sosiale delen av det, men den faglige kan gå og legge seg i en mørk kjeller og bli der. Men, som med så mye annet, har jeg ikke noe valg på det punktet, og det er kanskje like greit. For se for deg skuffelsen ved å møte opp på skolen, og bare halvparten av folka er der. Dét hadde vært trist, det, da hadde vi for alvor snakka om savn. Så det er kanskje greit som vi har det? Ikke veit jeg. Men jeg har mobiltelefon, og jeg har MSN, og selvfølgelig har jeg Facebook. Jeg har evnen til å holde kontakt med dem, og det akter jeg å gjøre.

Den som gir liv...

... eller Eva, som hun også er kjent som. Hvem det er snakk om? Venninna mi. Som egentlig ikke har så mye med saken å gjøre, annet enn at hun har et pent navn med ei pen betydning. For hvis det er noe jeg er skikkelig sucker for, er det et pent navn. Eller et spesielt navn. Kombinasjonen er dynamitt. Og det er ikke bare det at jeg liker det, men jeg er skikkelig opptatt av det. Når jeg skriver, legger jeg alltid mye tanke i navnet til karakterene mine, enten det er ei realistisk fortelling med norske navn, eller ei fantasyfortelling med navn som i beste fall ville ha blitt sett på som tvilstilfeller av Navneregisteret. Det er derfor jeg også er oppriktig interessert når jeg spør folk hva de heter. Ikke fordi jeg trur navnet deres egentlig sier så mye om dem som personer, for det er tross alt i de fleste tilfeller valgt av foreldra, og jeg nekter å tru at det faktum at foreldra mine har valgt det aller mest grisekjedelige, anonyme og ordinære navnet som fins til meg vitner om at jeg er en grisekjedelig, anonym og ordinær person. Eller kanskje det er nettopp det jeg gjør, ganske ubevisst. Kanskje jeg leser for mye. I bøker og noveller er jo ingen navn tilfeldig valgt, i væffal ikke i mine, så jeg har vel blitt desillusjonert nok til å tru at det er sånn i virkeligheten og. Sjøl om det logisk sett ikke burde være så innmari positivt for mitt vedkommende, liker jeg av en eller annen grunn likevel tanken på at det er sånn.

Jeg tar meg i å lure på hva folk heter idet jeg går forbi dem på gata. Jeg veit at det ikke nødvendigvis er sånn, men jeg tenker ofte at vakre mennesker har vakre navn, spesielle mennesker har spesielle navn, osv. Hvis jeg går forbi en jeg syns ser ut som engel, tenker jeg at "han hetter sikkert Tobias, eller Gabriel, eller Benjamin, eller Nathaniel, eller Fabian, eller...". Jeg tenker også at folk som ser skikkelig kjedelige ut har skikkelig kjedelige navn. Men det er også ofte sånn at hvis det er en person jeg liker spesielt godt, begynner jeg å tenke på navnet til denne personen som vakkert og spesielt, sjøl om det kanskje er et av de vanligste i Norge.

Sånn er det forresten akkurat for øyeblikket. Personen jeg kalte Ole i et tidligere innlegg, har i virkeligheten et navn som er båret av veldig mange andre, og som slettes ikke verken er nytt eller revolusjonerende. Det er ganske vanlig. Veldige mange gutter, særlig på min alder, heter nettopp det. Før han kom inn i bildet, tenkte jeg ikke over navnet overhodet. Nå har plutselig navnet fått en helt annen klang i hodet mitt, og jeg tenker på det som om det var i samme klasse med nevnte Tobias, Gabriel, Benjamin, Nathaniel, Fabian eller noe annet. Det til tross for at navnet hans sånn sett ikke burde si så mye om ham som person, for sjøl om han er et unikt og nydelig menneske, er jo egentlig ikke navnet hans det.

Men igjen, hvem vet? Han røpte for meg her om dagen at det navnet han har nå, egentlig ikke var det navnet som var planlagt til ham. Han skulle egentlig hete noe annet. Og det andre han egentlig skulle hete, er et av mine desidert favorittnavn. Så kanskje ligger det noe i det likevel?