Dagens lookalike

Ikke det at jeg har for vane å flashe opp bilder av det vanligvis så mystifistiske jeg - faktisk er det første gang på bloggen min i dag - men jeg måtte faktisk bare. Jeg mener det. Jeg måtte. Fordi...


... ligner jeg på Sylvester Stallone
eller
ligner jeg på Sylvester Stallone?

Reis dere i protest, medmennesker!

Jeg leste med manisk angst en artikkel i Drammens tidende i går eller noe sånt om mp3-sopernes krig mot musikk i en litt mer fysisk forstand (les: CD'er). En krig sistnevnte ser ut til å tape, skulle jeg tru artikkelen, og ikke bare den, men det meste jeg har lest som handler om nettopp mp3 versus CD'er.

Jeg skal innrømme at jeg ikke er den som bør heksejage oppfinnelsen av mp3-fila mest iherdigst her. Tross alt har jeg gått over 5000 av dem lagra på harddisken, og jeg skal innrømme at det faktisk er lengre mellom hver gang jeg kjøper en CD nå enn hva det var før. MEN. Det betyr ikke at jeg er klar til å gå i begravelse helt ennå. Jeg mener, hvilken følelse er ikke bedre enn når du møter opp til åpningstid foran favorittplatesjappa fordi yndlingsbandet ditt slipper sitt nyeste album denne utvalgte dagen? Blodet bruser, sant? Og når du kommer hjem, etter å ha vært den aller første som river skiva ut fra hyllene, betalt den med et så orgasmisk glis at ekspeditøren bare har smilt for seg sjøl fordi han/hun visste at dette, dette har du venta lenge på, og tar av plasten, lukter på det, setter skiva varsomt inn i nærmeste spiller, lener deg tilbake og lar deg bergta av det du har venta så lenge på. Det er godfølelsen sin, det. Det eneste som kan ødelegge nå, er når en kvisete, hengslete dude med fem millimeter tjukke brilleglass piper at "ro an, a, Johan. Den skiva der lasta jeg ned for evigheter siden!". Jævla mp3!

For all del, egentlig er ikke mp3 dårlig business i seg sjøl. Det er tvert imot praktisk å legge inn filene på en hendig sak som du bare putter i lomma, og der kan du ha masse rart, framfor å drasse på en discman og flere CD'er for hver gang du vil bytte. Men. Det å ha en sang i mp3-format, er liksom ikke det samme. Altså, du har jo sangen, for all del, men hva med alt det andre? CD'er har sin egen sjarm. Det er noe med å dra ut det lille heftet som følger med mens du hører på plata, kanskje lese tekstene, se på bildene, lese takketalene til bandmedlemmene. Det er det som er skikkelig kos. Og jeg vil ikke la det øyeblikket der gå fra meg bare fordi noen drittunger er for late til å traske/kjøre/ta buss/ta tog/ta båt/ta fly til nærmeste platesjappe allerede har skaffa seg sakene i digitalt format.

Derfor går jeg til motangrep. Jeg har latt meg inspirere av Alex, som ikke laster ned noe som helst på grunn av dårlig kvalitet, virus og annet herk, og kun kjøper CD'er for deretter å rippe dem. Det er så god filosofi, det, at jeg har tenkt å kopiere den. Ja, det betyr et større pengeforbruk, men satan, da! CD'er er verdens koseligste ting, og jeg har savna det å kjøpe dem, faktisk. Faktisk er jeg letta, nå som jeg har bestemt meg for det, fordi nå har jeg liksom utelukka muligheten for nedlasting, også fordi Limewire'en min har streika, så jeg har liksom ikke noe valg uansett. Eventuelt kan jeg bruke torrents, men det er tungvint fordi søkefunksjonen er mer komplisert fordi jeg må leite dem opp fra forskjellige steder på nettet, og så er det som regel det at jeg må laste ned hele albumet, og ikke bare de utvalgte sangene, til tross for at det kanskje bare er en enkelt sang jeg vil ha. Og da er det dessuten vanskeligere enn hva det er på for eksempel Limewire, hvis du har hørt en sang du ikke veit hva heter av en artist, for på Limewire kan du velge mange sanger, laste ned litt, høre på den, og slette hvis det ikke er den, men bruker du torrents må du laste ned hele albumet, og det tar tid, og hvis det ikke er på akkurat det albumet du lasta ned, så må du begynne på nytt. Altså. Det jeg vil si, er at det egentlig er fint at Limewire'en min har tatt kvelden, for nå er faktisk det mest lettvine å stikke bort til Drammen for litt musikkshopping. For det gir en slags deilig rus, det å kjøpe CD'er. Det er helt annerledes enn apatisk musikknedlasting.

Så, mine medborgere! Hvem er med meg? Hvem vil gå i protesttog ved å plukke opp Limewire-ikonet sitt på skrivebordet, dra den over skjermen, slippe den opp over papirkurvikonet, høyreklikke på papirkurv og velge "tøm papirkurv"? Hvem vil nyte følelsen av ei nyinnkjøpt plate framfor en mekanisk tilfredsstillelse idet baren har krøpet opp til 100 prosent? Tenker faktisk jeg skal ta meg en tur på Amazon nå, jeg. Handle litt j-rock. Kjøpe CD'ene til flere av yndlingsbanda og artistene mine. Som jeg faktisk ikke eier en dritt av på CD. Det skal bli deilig å få dem hjem i posten, kunne ta av plasten, og la fingertuppene fysisk gli over coveret og vite at du støtter et godt formål - nemlig arbeidet for å la CD'en leve.

Stressblandet fryd

Våren er fin, den. Veldig, veldig fin. Den, og høsten. Men nå er det vår, og jeg kan drømme om høsten ved seinere anledninger.

April er en bra måned. April og mai. Så kommer juni og ødelegger alt. Men jeg merker det allerede nå. At juni nærmer seg, altså, og det plager meg, for april og mai, og særlig april, skal jo være måneder hvor man ikke skal stresse seg for sånne ting og heller læxen totalt. La meg forklare nærmere.

Det er ting jeg ikke liker ved sommeren. Naturligvis er det selvfølgelighetene, som insekter og pollenallergi, men det som jeg virkelig misliker, er at folk er så helvetes yre til enhver tid. Ikke noe i veien med yre mennesker, ikke egentlig, men når alle er yre samtidig, også de som liksom skal være nøytrale og myndige i offentlige stillinger i medier, for eksempel, det er da ting går meg på nervene. Sommeren er liksom ingenting uten all hypen som medfølger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at det ikke er sommeren i seg sjøl som folk friker så ut av, men denne plagsomme fellesfølelsen av at SOMMEREN ER HER, FOLKENS! som alle ser ut til å nyte.

Men jeg skal si deg sannheten, jeg. Stress er hva det er. Medier og mennesker overalt rundt deg hopper rundt som organiske hoppestokker, i væffal menneskene, da, og skriker og hoier ut om at det er SOMMER og nå skal vi KOSE OSS, nå er det SOL og vi BLIR BRUNE, og det er tida for FORELSKELSE, DERE! Jeg får angst! Maniske demoner, ha dere vekk! For all del, jeg er glad i sommer (hadde vært, hadde det ikke vært for nevnte manikere), å kose meg, sol, til en viss grad forelskelse, og jeg hadde sikkert vært glad i å bli brun hvis det bare hadde skjedd, men altså. Ro'an, a, Johan. Det skal så blåses opp, alt sammen. Alt skal liksom skje på sommeren, for da har vi fri, og da har alle sammen dritmasse penger, av en eller annen grunn, penger som alle bruker på konserter, festivaler, festing, god mat, byturer, roadtrips i kabrioleter, shopping og oppussing av båten. For ingen har noe annet å gjøre, og alle har mange venner som er hjemme hele tida, og hvis de ikke har venner som er hjemme hele tida, så skal også de ut og reise, se fjerne himmelstrøk, besøke fjerntboende kjenninger og ha det helt aldeles fortreffelig. Jeg lar meg stresse. Jeg lar meg lure til å hver vinter innbille meg sjøl at i år skal bli den beste sommeren noen sinne. Årets sommer skal ta seg til de grader av, den, og jeg skal gjøre masse kødd jeg aldri har gjort før, og jeg skal ha det gøy, gøy, gøy, og henge ute med folk hele tida, og bare finne på spik og faenskap, og si masse morsomt og folk skal le og skrive det ned, og vi skal ta grimasebilder i Drammen med is på nesetippen, og i år skal jeg væffal på festival, ja, opptil flere, og jeg skal bli så lykkelig og se tilbake på den med glede. Men det skjer aldri. Jeg sitter like hjertlig inne hver jævla dag og gjør det jeg egentlig liker, som er asosial og nerdete adferd, men like fullt det jeg liker. Jeg nevner i fleng: skrive, lese, spille TV-spill, se film, se anime, og generelt obsesse, noe som for så vidt lar seg gjøre ute og, men inne fins internett (i væffal for oss som ikke har bærbare saker å drasse på). Kanskje er jeg dermed den fødte motstander av sommeren, nerd som jeg er, mener jeg. Ikke veit jeg.

Men det hadde jo nesten vært greit hvis jeg hadde bare hadde hata sommeren. Da hadde jo faktisk saken vært biff, da. Jeg kunne ha murt meg inne med bøker (som det riktignok går an å ta med seg ut, men det er like herlig asosialt), TV'en og PC'en og da kunne jeg ha drømt om høsten. Da hadde tida vært inne. Men det paradoksale er at om vinteren (ikke høsten, for høsten er fin) drømmer jeg om sommeren. Jeg har faktisk gått rundt og ropt på sommeren ganske lenge nå, og da den kom på lørdag, var jo alt bare fryd og gammen. Vel, ikke egentlig, ettersom det var dagen for pappas sagnomsuste femtiårslag, men du skjønner prinsippet, liksom. Men i dag er jeg alt lei. Jeg har opplevd totalt fire dager med sol, og i dag, som er den fjerde dagen, er jeg allerede møkk lei. Men til gjengjeld var da tre foregående dagene suverene. Jeg har spist is, gått i skjørt, hatt på mine übertøffe solbriller, feira årstida med glade farger, smilt og ledd, og vært vitne til morsomme hendelser. Og ja, skoledagen føles faktisk lettere av å sitte ute i sola på graset med gjengen min (MA GANG! øh...) og spise is og ha på solbriller og le av ubetydelige ting, men når jeg kommer hjem, kommer stresset. IGJEN. Sitter jeg inne, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i det fine været. Sitter jeg ute, og ja, det blir med å bare sitte på ræva fordi jeg bor avsondra til, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør en dritt og bare kaster bort tid. Og alle disse tankene kommer altså fra ei som nettopp har lest Momo av Michael Ende! Jeg burde tenkte akkurat motsatt, men det gjør jeg ikke! Og sånn er det hvert år. Jeg plages og slites sønder og sammen, og puster letta ut når de første grønne bladene begynner å bli gule.

Av en eller annen grunn tenker jeg at sommeren sikkert er bedre i byen. Det er så enkelt for meg å tenke sånn, jeg som bor to og en halv kilometer fra nærmeste bussholdeplass, på et sted uten asfalt eller gatelys. Jeg hadde det jo fabelaktig i skjønne Granada, og det var perfekt sommer for meg, og hadde jeg bare blitt der lenger, kanskje med flere folk jeg kjente og for meg sjøl, hadde nok alt vært tipp-topp, men det gjør jeg simpelthen ikke. Men så er det dette med grønnere gras på andre sida av gjerdet, da. Jeg har ikke det minste problem med å innse at om jeg så hadde flytta til byen, så hadde jeg jaggu meg funnet noe å klage på der og. Jeg er så pessimistisk at det er kvalmt, og i denne lyse tida kommer det for fullt.

Paradoks! I mars - april er jeg pur lykke fordi det snart er tid for sommer, og om sommeren er jeg emo fordi det faktisk er sommer. Hjelp?

Om små ting og store ting

Jeg går usikre tider i møte, både på den ene og på den andre fronten. Jeg bekymrer meg for pengebruk og fritidsbruk. Er det nå jeg virkelig bør innse at jeg er voksen? Jeez, hadde jeg visst at det å bli atten innebar sånne uventa problemstillinger, skulle jeg kanskje ha hoppa direkte til nitten...

Vel, det første som er, er riktignok litt blanda med fryd, som de fleste adrenalinkick. Nå som jeg er atten, har jeg jo også skaffa meg et ordentlig Visa-kort, ikke et sånt Intro-greier der mamma og pappa bestemte at jeg kun kunne ta ut 1000 kroner i uka og ikke fikk kjøpe ting over nettet. Ikke det at det som regel var mer der enn 30 kroner uansett, men det er prinsippet, liksom. Nå, derimot, slipper jeg det stresset, og kan være pengediktator. Materialismen som bor i meg har nemlig tatt overhånd, og truer med å gjøre noe veldig drastisk med livet mitt. Den har allerede begynt. Nå i stad kjøpte jeg hårfarge over nettet til den nette (hihi!) sum av nesten 300 kroner. Dessuten har internett forførende sider som Amazon og Anime Megastore å by på, og her er det fort gjort å svi av noen spenn - særlig når nevnte butikker inneholder snadder som de norske bare kan se langt etter. Vi snakker hele Death Note-serien, som ikke engang har kommet ut i USA, fordelt over to pene bokser, og vi snakker masse j-rock-CD'er, og ikke minst DVD'er. Jeg fristes, og det at jeg fortsatt har en pen haug med penger igjen etter Granadasvippturen, gjør ikke akkurat noe for å hindre dette suget. Det er for all del ikke all verden med penger - litt over 2000 sist jeg sjekka - men det er nok. Dessuten har jeg mer fysisk i lommeboka, og det er bare en sjukilometers tur til banken, det, for å få satt dem inn. Og i sommer har jeg store planer om å selge jordbær, og gjett hvor lokkende ropa fra Amazon og Anime Megastore kommer til å lyde da!

Men det er andre ting som bekymrer meg mer. Det er nærmere i tid, og kanskje ikke så generelt som dette med penger og materialisme, men det er ille nok. Faktisk mer enn ille nok, og jeg tør påstå at det bygger opp til et aldri så lite inferno.

Jeg snakker om forestående helg, som faktisk - skrekk og gru! - allerede har begynt. Dagen i dag var for så vidt ikke så aller verst. Jeg hadde to fritimer, før jeg skulle ha en time biologi, før vi fikk fri de to siste timene. Fordi å dra hjem etter biologitimen ville ha innebåret å klemme seg inn på en fullasta 71-buss uten garanti for plass, og dermed med ei viss mulighet for å måtte komme til å vente i en time til på neste buss, bestemte jeg meg for å ta en grov en og hoppe glatt over biologitimen, og dermed forsvinne fra skolens territorium etter andre time. Så i dag har jeg kost meg fælt, med masse fritid jeg tidvis ikke har visst hvor jeg skal gjøre av. Jeg var til og med en tur innom MSN i stad, og det er neiggu ikke ofte.

Men det er fra og med i morgen at helvetet bryter løs. Det skulle man kanskje ikke tru, med tanke på at dagen åpner med at Vibeke og jeg skal avlegge hovedstaden en visitt, men det blir desto verre når vi kommer hjem. Pappa blei nemlig femti i mars, og har store planer om å feire det i morgen. Ikke bare har han store planer; det er faktisk allerede bestemt. Så jeg veit ikke hvor gøyalt dét blir. Hele slekta kommer, og det vil si nye runder med "Katrine, å gammal er du nå, a? Blir snart 12, ikke sant? Du skakke bli sjukepleier, a?", stive smil og hjemmebrent. But the worst is yet to come. To hillbillyer - tydeligvis slekt, det og - fra det skumle vestland skal nemlig overnatte i vårt ydmyke hjem i den perioden! Jeg kjenner ikke folka engang! Og jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til å gå til sengs på lørdagskvelden etter å ha dratt hjem tidlig, for så å bli vekt opp midt på natta av et rabalder forårsaket av ville dyr (les: vestlandsk slekt) med for mye hjemmebrent i kroppen, og, etter et etterlengta stillhet (som vi satser på at tross alt kommer etter hvert), våkne opp søndags morgen for bare å bli møtt av bakfulle, middelaldrende tryner jeg ikke veit hvem er, som nok en gang spør om "Katrine ikkje ska bli sygepleiår?". Angst!

Og en ting til før jeg lar dere få slippe for denne gang. Jeg savner stillhet. Nå er det ganske greit, for nå er bare mamma og jeg hjemme, men i går var det ille. Da var pappa og Vibeke hjemme i tillegg, og jeg har overhodet ikke noe problem med Vibeke, men det var da bestefar og den [sett inn stygt, ikke-trykkvennlig ord her] bikkja hans at lurvelevenet starta. Da var det enda mer "du skakke bli sjukepleier, a?", bjeff og lapdance fra bikkja si side, og klaging og banning fra bestefar om bestemor, pappa, mamma, ikke minst meg, huset, hagen, gården, etc. Jeg skulle skrive, men det blei det ikke noe av. Jeg kokte, og forsvant inn på rommet til Vibeke sammen med Vibeke for å se på Ouran High School Host Club og Death Note. Jeg trenger fred! Jeg skal aldri flytte sammen med noen! Jeg skal bli en skummel, gæren eremitt på toppen av en bakke i et kråkeslott, ikke helt ulikt det i Edward Scissorhands, og der skal jeg kjøpe masse hårfarge, CD'er og anime over nettet, aldri feire femtiårslag og nyte stillheta. Er det så mye å forlange?

Åh nei, det er Stemmen igjen!

Egentlig er det stemmeR, da. Og det er ikke noe "igjen" inni bildet. Det hørtes bare litt tøft ut på en manisk måte.

Men hvor var vi? Jo. Stemmer. Av den typen vi liker, altså. For det har seg sånn at det er opptil flere band og artister jeg liker hovedsaklig fordi vokalisten har så elskbar stemme, på den ene eller den andre måten. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av favorittstemmene mine med dere, pluss noen tanker om de enkelte. Og se! Denne gangen har jeg til og med lagt ved YouTube-linker, og har spart deg for stresset det innebærer å søke på egen hånd. I tillegg har jeg valgt ut sanger som passer stemmen til akkurat den vokalisten perfekt! Jeg er med andre ord ikke så dum som jeg ser ut som. I tillegg har du denne gangen heller ikke noen unnskyldning for å si "jeg har ikke hørt det, MEN..." Ond, jeg? Litt. Men det er til ditt eget beste, for dette er saker. Jeg lover.

Adam Lazzara (Taking Back Sunday) - La meg gjøre én ting klart for deg først. Taking Back Sunday er emo. Og med emo mener jeg ikke jalla-tenåringsrock som My Chemical Romance og Tokio Hotel, men jeg snakker om et band, og ikke minst en vokalist, som greier å fange sjølve essensen av emo. De har knallgode tekster, bra melodier og en vokalist som gir alt, og putter alt av hjerte og sjel inn i hvert eneste ord han skriker ut. Du hører det, og du merker det. Herr Lazzara er eieren av en av de stemmene som har vært blant mine favoritter lengst, og det er ikke uten grunn.
Andrew McMahon (Something Corporate) - Nå er det litt feil å plassere herr McMahon på denne lista, i og med at stemmen hans på ingen måte er blant mine favoritter. Tvert imot syns jeg den ofte er slitsom og altfor lys. MEN. Det fins ett unntak. Sangen heter Punk Rock Princess, og sjøl om han er sitt vanlige slitsomme, altfor lyse jeg på refrenga, er stemmen hans slik han synger på versa den mest sexy stemmen gjennom tidene. Seriøst. Hes, nesten litt sløv, mørkere enn vanlig... rawr.
Angela Gossow (Arch Enemy) - Rett og slett fordi hun er det levende beviset på at damer kan synge mer enn bare "I love you, please don't leave me, stay with me, baby" og annen suppe. Hun er den skapte metallsanger, og har en stemme som røsker langt nedi røttene.
Brian Molko (Placebo) - Herr Molko har vel utvilsomt en av de mest særegne stemmene jeg veit om. På en måte er den litt kald, og samsvarer dermed perfekt til det av og til slightly elektroniske lydbildet til Placebo. En ting er sikkert, han har en utrolig spesiell stemme som kan gi deg lydorgasme når som helst. Running Up That Hill er på verdens vakreste-lista mi.
Brody Dalle (The Distillers) - Akkurat som med frøken Gossow oppi her, banker frøken Dalle snørra ut av de fleste mannlige vokalister innafor samme sjanger, som ikke er metall for denne damen, men pønk. Og i og med at det ikke er om å gjøre å brøle så truende som mulig i pønk, kan du faktisk høre stemmen hennes og. Hvilken klang den har, liksom. Men la meg bare si det sånn at det ikke er for klangen at jeg forguder stemmen hennes, men for raspet. Youch. Det svir.
Gackt - Åh, høyere makter. Om jeg så hadde stått naken på Sørpolen med isbiter teipa til kroppen... hadde jeg hørt stemmen til herr Camui, hadde jeg likevel blitt leirbål innvendig. Seriøst. Uansett kontekst, er det ikke mer enn et par sungne ord fra hans munn som skal til for å frelse meg. Nærmere guddommelighet på jord kommer du ikke. Sangen jeg har linka til, er på verdens vakreste-lista mi.
Gunnhild Sundli (Gåte) - Nå har ikke frøken Sundli den vakreste stemmen jeg veit om, men hun tar igjen så det synger etter (haha...) når det gjelder kraftfullhet! Her snakker vi nemlig makt til å knuse diamanter. Jeg er sikker på at jenta når over flere oktaver enn et apparat med mulighet for både infralyd og ultralyd.
Jón Þór Birgisson (Sigur Rós) - Forblir min favorittstemme gjennom tidene. Ingen andre kan ta meg til himmels, sende meg til helvete, for så å kaste meg tilbake igjen til jorda i løpet av bare ei strofe. Herr Birgissons stemme er slett ikke menneskelig, men overjordisk. Det er umulig å beskrive den bare ved hjelp av ord uansett, så jeg anbefaler at du besøker linken og heller erfarer selv hvordan min favorittvokalist i mitt favorittband framfører en av mine favorittsanger - på verdens vakreste-lista, for all del.
Loreena McKennitt - Stemmen hennes er nydelig. Eventyrlig. Det er akkurat sånn jeg forestiller meg at alver synger. Hun går både høyt og lavt, og holder tonen kort og lenge, men det høres like klokkeklart ut uansett. Nevnte jeg at stemmen hennes er nydelig?
Matthew Bellamy (Muse) - Til og med når gitarene bråker som verst, skinner stemmen til herr Bellamy igjennom som ei sol. Jada, det var dagens kvalmeste, men det er jo sannheten, da. Han er høyt og lavt med den stemmen sin, men alltid med en viss eleganse og stil. Dommedagsprofetier har aldri hørtes bedre ut.
Miyavi - Nå er jeg klar over at det hersker meget delte meninger om musikken til herr Myv, men ingen kan nekte for at stemmen hans rett og slett er genial, i mangel på bedre ord. Det eneste jeg kommer på å sammenligne ham med, er en whiskydrukken nattergal. Stemmen hans har liksom en snert av alt. Den er både supertøff, supersexy, supersøt og supervakker. Samtidig.
Robert Smith (The Cure) - Nå er det ikke The Cure som har sangen det er linka til, men Blink 182. Det er derimot herr Smith som synger mesteparten av tida. Og hva kan jeg si? Stemmen hans er sikkert blant de aller mest følelsesladde jeg veit om. Jeg er sikker på at hadde han sagt "barna i Afrika" i det rette tonefallet, hadde jeg begynt å grine på flekken. (Psst...! Sangen jeg har linka til, er på verdens vakreste-lista mi!)
Sarah Brightman - De aller fleste har vel hørt frøken (fru?) Brightman synge. Det er nok til å gi en engel gåsehud. Jeg kan godt innrømme at jeg normalt sett ikke er så fan av opera, men hun her synger rett og slett bare ufattelig vakkert.
Shakira - Jada, jeg veit hva du mest sannsynlig tenker. Og du har egentlig full rett til å tenke det og. For hva i helvete gjør egentlig en topp 20-artist på den prestisjetunge (yeah, baby!) lista mi? Vel, det skal jeg si deg. Frøken Shakira er en av de få som faktisk har dumpa inn på listetoppene IKKE fordi hun har store pupper, men fordi hun faktisk kan synge. For det kan hun jo, til de grader. Hun har rett og slett en veldig fleksibel stemme som jeg ikke gidder å beskrive nærmere nå, fordi de fleste mest sannsynlig har hørt henne likevel.
Victoria Bergsman (The Concretes) - Jeg syns egentlig The Concretes lager litt kjedelig musikk. Søt, dog, men fortsatt litt kjedelig. MEN! I sangen til Peter Björn and John, hvor frøken Bergsman dukker opp med gjestevokaler, får hun meg til å bli skjelven fra tåspissene og ut til mine flisete hårtupper av stemmen sin. Akkurat som med nevnte herr Smith, har hun dette med følelse i den, som ligger så intakt at jeg kan tru på hva som helst, så lenge det er hun som sier det.

Det første skrittet

I går la jeg ut på en episk jomfrureise rundt om i hagen og huset generelt med mitt smekre Canon EOS 300D. Laster opp de beste bildene her, som det for all del ikke er mange av. Men det er en start, hallo!

Et ønske om forståelse...

Før jeg sier noe som helst, vil jeg bare informere om at dette innlegget inneholder spoilere! Så les videre bare hvis du har sett animeen Loveless, eller ikke har noen planer om å se den!

Så var det sagt. Let's get to business. Jeg så nemlig siste episode i går, og... tja. Jeg veit ikke helt om jeg var skuffa eller hva jeg var. Kanskje litt. Er ikke sikker. Men nå har det sikkert uansett sammenheng med at jeg skjønte lite.

Nå skal jeg innrømme at jeg aldri helt har likt Loveless. Jeg syns at karakterene er vel stereotypiske. Den eneste av karakterene jeg egentlig virkelig liker og som jeg syns har ei bra sammensatt personlighet, er læreren Hitomi. I tillegg er historia litt platt, egentlig. Jeg har på følelsen av at det ofte blir sånn i yaoi-animeer/mangaer, men ikke nødvendigvis. Fake, for eksempel, er jo også sinnssykt morsom til tider, men når Loveless prøver seg på humor... det funker bare ikke. Men den er underholdende nok, det skal den ha. Jeg led meg ikke gjennom episodene, og når en var ferdig, syntes jeg det var litt dumt når jeg ikke hadde tid til å se neste.

Men. Så kommer siste episode, og jeg skjønner ikke en ting. Jeg trudde jeg skjønte, men så hadde Ritsuka den helt sinnssyke drømmen, og så begynte Soubi i drømmen å bable om at han måtte drepe ham, for bare da kunne den bli den Ritsuka'en han var før og masse rart. Og så plutselig dukka Seimei opp i det hele, og så blir alt bra, og så går Soubi og Ritsuka vekk, og så er det ferdig!? Vel, som sagt trudde jeg at jeg forstod. Jeg tenkte at det er sikkert ikke mer enn at Soubi og Ritsuka elsker hverandre og vil fortsette forholdet sitt til tross for at tilsynelatende alle andre er imot det. Men så leste jeg på Wikipedia, bare for å få en litt dypere forståelse, og dette er hva jeg finner om Seimei:

He was seventeen when he was found murdered, although he died under mysterious circumstances and could only be identified by his dental records. We learn later that Seimei had faked his death, but who the person was that died in his place has not yet been revealed.

Hæ? Så Seimei har vært i live hele tida, nå? Nå stod dette her riktignok under "manga characters", og ikke "anime characters", og det kan jo tenkes at mangaen og animeen har noen forskjeller, som de fleste gjerne har, men det var jo veldig rart, da? Er det noen som har sett Loveless her og kan tenke seg å forklare for meg hva hele greia egentlig handler om?