O lykke!

Vibeke kom hjem fra Japan i stad! Herregud, det er faktisk ett år siden jeg så henne sist. Eller, ett skoleår, da. Eller nei. Hun var jo hjemme i jula. Men UANSETT. Etter to uker i ensomhet, ønsker jeg rødvin, filmkvelder, byturer og pisspreiking hjertelig velkommen!

Sånn gikk jeg på jobben i dag:

For dere har vel fått med dere hvilken dag det er i dag? Ikke få panikk!

Se, jeg har ei framtid!

Ja, jeg veit at det er føkkings BØ, og ikke akkurat London eller noe sånt, men er det egentlig noe problem når jeg hele livet har vært vant med Lier, og syntes Sandefjord var en utavdegsjælopplevelse? Egentlig er jeg bare glad jeg ikke kommer til å bli dassende rundt hjemme og... og... stuke, i mangel på bedre ord (takk, Thomas, for nyttige tilføringer til vokabularet mitt), noe jeg trudde jeg strengt tatt blei nødt til etter avslaget fra UiT. Jeg sliter fortsatt med pris versus beliggenhet versus luksus i forhold til boligsøking, da, men det ordner seg nok. Alt har som kjent en tendens til å gjøre det. Og siden Imma approves, så kan det vel ikke være så ille? Trur nok dette blir fint, jeg (hvis vi ser bort ifra at jeg er en institusjonalisert folkehøyskoleelev som kommer til å dø i mangelen på sosialt samvær tjuefire-sju, da).

Og ellers savner jeg godfolka så mye at jeg får randomme grineanfall i tide og utide. Mamma og pappa har meldt seg inn i FrP, og jeg lover at det er sært å finne mørkeblå propaganda i posten. Og nå skal jeg snart grille. Prekæs!

Holga-power

Fremkalte de første bildene i riktig format i dag. Tragisk få av Cuba-bildene blei noe av i det hele tatt (note to self: det er dumt å miste filmen ut av kameraet i fullt dagslys), og jeg har greid å føkke opp batterifjærene sånn at batteriene ikke vil sitte ordentlig i, men hopper ut hele tida. Med andre ord fikk jeg ikke brukt blitz på de siste bildene, noe som gjør at de av dem som er tatt på Skiringssal i overskya vær har blitt ganske skurrete. Men hey, duden på Fotohuset (elsk på det stedet, forresten!) fiksa fjærene i dag, og fremkallinga var overhodet ikke så dyr som jeg hadde frykta, så jeg mistenker at dette bare er begynnelsen på en lang og strålende Holga-karriere.

Nååå skal jeg spille litt mer Sims. Toer'n, ikke treer'n, for jeg hater virkelig grafikken og måtene simmene ser ut på i sistnevnte.

Minner

Fra årboka (og det hjelper å trykke på bildene for å få skrifta i en lesbar størrelse):

(Brife, brife, jada, men hey, du hadde gjort det samme hvis det hadde vært deg.)
Og så har jeg fått noen nye additions til buksa mi. Stort sett bare intern shit, men det er jo faktisk det som er koseligst.

Fra Signe:

(Denne merksnodige fisken med bein er jeg faktisk ikke sikker på om det er Signe som har tegna, men den var der i væffal da jeg tok av meg buksa da jeg skulle legge meg samme dagen som Signe hadde gått berserk i form av de andre kunstverka her.)

Fra Linda:


Fra Vorpis:


Fra Sølvi:


Fra Helene:


Fra Trine:

(Kulepenn funker ikke like fett som tusj, så det er ikke så greit å se hva det står, men skarpøyde folk med hukommelsen i behold vil kanskje kjenne igjen det episke sitatet fra det mektige opuset Ungdomsskolen?)

Fra Gjermund:

(Det er sikkert vanskelig å tenke seg hvor dette fiffige enstavelsesutropet er plassert hen på buksa.)

Fra Henrik:


Fra Krølle:


Fra Tor Espen:


Fra Thomas:


Fra Kamilla:


Og ellers, da? Nå gleder jeg meg bare til Vibeke kommer hjem, denne gangen for godt, og til sommerpartyet hos Vorpis i juni. Og om to dager skal jeg jaggu meg på jobbopplæring. Liek, w0ah.

R.I.P. Skiringssal 09/10

"Det var fint skreve, Kristine. Tusen takk." - Tor Espen. Fordi jeg som kjent greier å uttrykke meg bedre skriftlig enn muntlig, og fordi jeg faktisk samla opp nok mot til å oppsummere alle emoinnlegga mine de siste månedene i form av en skreven beskjed til en fyr som har gjort inntrykk på meg. Jeg begynte å grine minuttet etter at han sa det.

Men herregud. Grine har jeg i det hele tatt gjort mye av i dag. Og i går. Og jeg våkna flere ganger natt til i dag av at jeg faktisk grein i søvne. I shit thee not. Da jeg sovna da jeg kom hjem i stad, drømte jeg at jeg og noen flere folk satt i foajeen og hadde blitt sperra inne på skolen fordi vi hadde gjort noe ulovlig, sånn at Skiringssal på en måte skulle funke som et fengsel for oss. Og jeg husker jeg tenkte i drømmen at jeg håpa at jeg aldri slapp ut av det fengselet.

De siste dagene har jeg vært så godt som zombiefisert fordi jeg har tenkt at JEGMÅFINNEPÅNOEEPISKNÅSOMJEGHARSJANSEN, noe som så klart bare har resultert i at jeg har vandra storøyd rundt og ikke har hatt energi til noe som helst. Så klart, det er fortsatt mye jeg angrer på at jeg aldri fikk gjort, men jeg kan faktisk ikke tenke sånn. Og egentlig tenker jeg ikke sånn heller. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg valgte akkurat Sandefjord og Skiringssal, og akkurat filmlinja, og at alle andre valgte Sandefjord og Skiringssal og sine respektive linjer og. Så sinnssykt tilfeldig det egentlig er, hvem som kommer inn på den samme skolen. Jeg tviler ikke på at jeg hadde kommet overens med andre som eventuelt hadde begynt i steden for de som faktisk gjorde det, men liksom... tenk at det var akkurat dere som begynte på nøyaktig den samme skolen som meg.

Akkurat som natt til fredag, som jeg kanskje eller kanskje ikke kommer til å snakke om seinere (noe som sannsynligvis ender opp med kanskje ikke), var dagen i dag jævlig på en fin måte eller fin på en jævlig måte, men jeg trur egentlig førstnevnte. Jeg mener, så klart har det vært helt vilt trist å si ha det til alle, men det er faktisk en fin følelse når folk du er glad i klemmer deg, gråter ned i skuldra di og forteller at de kommer til å savne deg. Satan, jeg begynner jo å grine på nytt mens jeg skriver dette her...

Gjermund - Du ler faktisk av vitsene mine, og det er ikke verst, bare det. Skulle ønske jeg hadde kjent deg bedre, men bare vit at jeg syns du er en badass motherfucker som fortjener alt godt.
Helene - Du er også en av dem jeg føler at jeg burde ha kjent bedre, men jeg er like fullt takknemlig for året vi tilbrakte sammen. Lykke til videre.
Henrik - Tusen takk for et ufattelig godt vennskap gjennom litt mindre enn et år. Samtalene våre har betydd ekstremt mye for meg. Håper alt ordner seg på alle måter.
Kamilla - Syns det er så utrolig trist at vi brukte nesten hele skoleåret på å finne hverandre. Hold ut, ha trua på deg sjøl, og ikke mist motet. Jeg er så glad i deg.
Krølle - Et år i klasse med deg går det ikke an å glemme. Du er er utrolig talentfull fyr som jeg veit at kommer til å nå langt. Lykke til på veien.
Linda - Det er så utrolig behagelig å være rundt deg, og sjøl om vi nesten bare kødder rundt når vi er sammen, veit jeg at jeg kan snakke med deg om mer seriøse temaer og. Takk for det.
Signe - Du gir gode klemmer og veit når ord ikke er nødvendig. Jeg har satt utrolig stor pris på den positive energien du har spredd rundt på skolen bare ved å være deg sjøl.
Sølvi - Det har vært meg en ære å spille i band med deg. Jeg har rukket å bli utrolig glad i deg, og jeg ønsker deg alt godt i England.
Thomas (som jeg for ordens skyld har snakka om her, her og ikke minst her) - Tusen takk for alt du er og har vært for meg. Jeg setter veldig stor pris på deg, og håper vi ses snart som du sa.
Tor Espen - Jeg er sinnssykt glad i deg. Det veit du. Håper du ikke glemmer meg helt, for jeg kommer aldri til å glemme deg.
Trine - Jeg skulle ønske jeg hadde fått mer tid til å henge med deg på skolen. Håper vi kan ta igjen det i sommer. Jeg lover å synge Kaptein Sabeltann og Kristian And med deg i Dyreparken!
Vorpis - Du er garantert skolens kuleste, og du greier å muntre meg opp på de dagene jeg depper som verst. Gleder meg til reunion'en du har lovt å holde i Gjøvik.

Beste året i mitt liv. Nå lurer jeg bare på hva faen jeg skal gjøre nå.

Snart over

Det føles som om datoen per akkurat nå er 28. desember 2011. You do the maths i forhold til hvilken dato lørdag i så fall er.

Seriøst. Jeg skjelver og får grineanfall omtrent annenhver natt, og det har pågått siden kanskje midten av april en gang. Unntaket var riktignok Cuba, for der hadde jeg faktisk andre ting å tenke på. For dette er liksom ikke som med ungdomsskolen og videregående, til tross for at jeg syns det var relativt jævlig, det og, men der bodde i det minste alle i området, og var sånn sett tilgjengelige hele sommerferien. Når folka reiser hjem på lørdag, blir det til Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Stord, Ålesund, Steigen, Arendal, Lørenskog, Kristiansund... kort sagt alle andre steder enn Lier. Ja, det fins tog, og ja, det fins sommerjobber som kan gi penger til togbilletter, men jeg veit jo så altfor godt at alle kommer til å styre såpass mye med sitt i sommer at vi kommer ikke til å tilbringe hele ferien hos hverandre, sjøl om det er det jeg skulle ønske. Nei, jeg veit at dette ikke er slutten, og at jeg garantert kommer til å se den harde kjerna igjen, for folkehøyskoleBFFs holder sammen hele livet, men hva med alle de andre? Hva med Kamilla og Karoline som jeg først begynte å henge med i april? Hva med de jeg alltid tenkte at jeg skulle snakke til, men endte opp med å bare hilse på dem når jeg tilfeldigvis gikk forbi dem på vei til timene? Hva med de jeg har snakka nok med til å vite at jeg vil bli kjent med dem, men aldri egentlig kommet til poenget? Dessuten stresser jeg meg sjøl ved å tenke at NÅ! NÅ! må jeg huske på å gjøre det meste ut av de siste dagene som er igjen, og rekke å gjøre alt det jeg planla tidligere i år, men som aldri blei noe av, og så må jeg si det jeg skal til folk mens jeg fortsatt har sjansen. Men det kommer jo ikke til å skje, vettu. Hvorfor skulle jeg ut av det blå finne guts nok til å la Tor Espen få vite alt jeg veldig lenge har følt at han bør vite, men som kanskje er like greit at han ikke veit fordi jeg allerede har sagt nok, men som jeg likevel trur at ville ha letta ett og annet inni meg, og som jeg føler at han fortjener å få vite fordi han er vennen min, og fordi jeg aldri har møtt en gutt som har gjort sterkere inntrykk på meg? Åssen i huleste skal jeg rekke og tørre å fortelle om min dype fascinasjon overfor mysteriemannen til ham, sånn at han forstår at jeg beundrer ham på den unike måten jeg gjør? Hvorfor faen må dette ta slutt etter bare ett år?

Det er som å vite datoen for sin egen død. Jeg veit det høres dramatisk ut, men jeg har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger greier å se for meg livet mitt uten Skiringssal. Jeg har med handa på hjertet aldri hatt så gode venner som det jeg har her, og i væffal ikke så mange på ett sted, og jeg vil at alle skal vite det, men sjenansen min tillater det ikke. Hvor mange av dem kommer jeg egentlig til å se igjen når jeg til helga klemmer dem for siste gang? Og sjøl om vi ses igjen, så er det ikke i Sigurd sine loka filosofitimer, eller på toppen av Farmandstredet, eller på den terassen på store-internatet som gir utsikt til hele stjernehvelvet. Og sjøl om vi faktisk er der, så vil det være i ei annen tid, og vi vil ha fått nye impulser, og det vil ha gått lang tid siden sist, og kanskje vi ikke engang kjenner hverandre lenger, men blir stående sammen fordi vi begge håper at det kanskje kan løse seg opp likevel, og så vil alt bli som før igjen, bare at det aldri blir det. Sigarettrøyk mot nattehimmelen, SkyMap-applikasjonen på mobilen til Tor Espen, nuddelparty hos meg klokka tolv om kvelden, vandringer rundt i mørket i Sandefjord sentrum mens vi hører på bølgene og våre egne fotskritt mot den brolagte veien. Det er sånne ting man fikk én gang, og som man griner over at man ikke får igjen.

Ja, jeg lover å nyte den siste tida her. Men ikke uten en viss melankoli.