søndag 20. september 2020

Smakebit på søndag: "Gammelgresset" av Michael Rindahl


Boka jeg leser nå er Gammelgresset, skrevet av Michael Rindahl som jeg gikk i klasse med på forfatterstudiet i Tromsø, og det er selvfølgelig ekstra stas for meg å lese en roman som jeg har fulgt fra den bare var så vidt mer enn en idé til å bli ei Vesaas-nominert bok! Og Michael skriver så innmari bra, så sanselig og presist, og måten hovedpersonen hans ser på verden og samhandler med mennesker på, sier så utrolig mye om han som karakter. Boka handler om Edvin på 62 år som har blitt betalt av kommunen for å flytte vekk fra øya han vokste opp på og inn på fastlandet. I dette utdraget er han i banken for å ta ut penger:



På tavla var det to tall før hans. Han fikk ikke øye på hvem av de fire andre som var der sammen. Kvinnen i hestekåpa hadde det surmulende oppsynet til folk som foretrekker å ordne opp på egen hånd. Kanskje ventet noen av dem på en som befant seg i møterommene innenfor veggene, som så ut som sprukkent glass. Den yngste av dem reiste seg. Tavla skiftet nummer. Han sjekket lappen sin som hadde klistret seg svakt mot håndflata. Førtifire. Han lirket skotuppen under reima på sekken for ikke å glemme den og fortsatte å se mot tavla.
   Nummeret hans kom opp. Kvinnen i skranken var blek og tynnskuldret. Det så ut som hun hadde gått glipp av noe. Han tenkte at hun nok ikke burde ha så mye med penger å gjøre. Men hun oppfattet det han sa, og gjentok det for ham.
   To tusen kroner.
   Det stemmer, sa Edvin.
   Skal vi se.
   Hvor mye er det på kontoen?
   Et øyeblikk. Kunne jeg fått se legitimasjon?
   Han la fram passet. Hun vippet det mot seg og så raskt på det, la det ned igjen og tastet knatrende på tastaturet og sa at han skulle få en utskrift.
   Nei, det klarer seg å bare høre det. Hvis du har det foran deg.
   Et øyeblikk ble han redd for at han bløtleppet og mumlende hadde sagt piss i stedet for hvis. Han så vekk. Så bestemte han seg for at han ikke hadde sagt feil og så mot henne, rolig igjen.



Og her er en liten smakebit til, fra noen sider lenger uti romanen:



Han så videre oppover, mot huset, grønnmalt. Gresset var blitt klippet nylig. Plassen var striglet. Ikke spor rundt huset av at det hadde bodd en familie på tre der og hatt et småbruk, med alt det innebar av henslengte redskaper, halvferdige prosjekter og merkelig skrot. Som om tiden fra søstra som nittenåring flyttet dit, og til Oddvar døde, kunne hadde vært et barns ettermiddag, lekende for seg selv rundt husveggene, med alskens leketøy skjødesløst etterlatt, inntil barnet nå var ropt inn og lagt til sengs og de voksne hadde gått rundt og ryddet opp etter det. 



Den siste setninga der er så vanvittig fin!

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.

torsdag 10. september 2020

Premiere på Black Box

Inspirasjon kommer og går, sånn vil det vel alltid være. For tida har jeg lite av den. Jeg veit ikke om det er ventinga på svar som gjør det eller om det ville vært sånn uansett, men jeg har ikke fått til å skrive på ei stund nå, i hvert fall ikke noe jeg har blitt fornøyd med. Jeg skriver noveller nå mens Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet uansett er i limbo, men det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er å komme i gang, og når man skriver ei novellesamling, må man komme i gang veldig mange flere ganger enn når man skriver en roman. Jeg har et knippe begynnelser liggende på lur i novellesamlingdokumentet som jeg i teorien kunne fortsatt på, men det jeg har skrevet så langt på dem fenger meg ikke. Noen ganger er en idé god i teorien, mens den praktiske gjennomføringa er det verre med. Jeg syns også ofte det er vanskelig å vite om jeg bør prøve å tvinge fram tekst, eller om jeg bør innse at jeg ikke kommer til å få skrevet noe akkurat nå og så heller lese eller se en film eller noe, i håp om at eksterne impulser kanskje kan få fart på tankeprosessen. 

Jeg skreiv førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet på så kort tid at jeg ikke rakk å få lyst til å dele utdrag fra den underveis i prosessen. Det er jo ikke en veldig lang roman, men den har likevel endt opp med å føles veldig viktig for meg, og med den tanken i bakhodet er det nesten litt urettferdig hvor lite jeg har latt dere lese av den i forhold til for eksempel novelleprosjektet eller Mjuke, svarte stjerner. Dette er et utdrag fra ganske tidlig i romanen, som også er noe av det nyeste jeg har skrevet på den, fordi jeg, etter tilbakemeldinga fra Anne, skreiv en ny begynnelse flere måneder etter at jeg hadde skrevet fram all handlinga som foregår i Budapest – og det er mesteparten av den.



Det var bare Tarjei på scena, Tarjei og en spotlight, han hadde på seg hvit skjorte og svart bukse, orda han sa var mine, men de var også hans egne, han gjorde dem til sine egne med hvert åndedrett og med hver minste nesten umerkelige forandring i stemmeleiet, jeg satt helt foran og kunne se ansiktet hans på en måte jeg aldri hadde sett noens ansikt før, jeg fikk med meg alle de subtile nyansene i mimikken hans, og teksten min var ikke lenger en tekst, den hadde blitt tredimensjonal, firedimensjonal, den hadde fått liv på en måte jeg ikke hadde kunnet se for meg på forhånd, den hadde forflytta seg ut av min bevissthet og over i Tarjei sin, og Tarjei forflytta den videre til alle i publikum, og i hvert eneste hode levde den nå og for alltid videre, i litt forskjellige utgaver, i hver eneste bevissthet var den litt annerledes, hun som satt til høyre for meg og han som satt til venstre for meg ville huske forskjellige ting når de gikk ut av salen, noen ville trekke på skuldrene og fortsette der de slapp, andre ville ta den med seg, gjemme den i underbevisstheten sin og drømme om den om natta, finne den fram igjen når de kanskje sjøl satt ved et skrivebord eller foran et piano eller stod på ei scene der de skapte noe som ville vært umulig å skape uten denne opplevelsen som Tarjei nå gjorde kjødelig for oss alle, noe som før var abstrakt blei nå en helt konkret ting ute i verden, ute av kontroll, et lite egg som jeg hadde lagt, som klekka til en liten fugl som Tarjei lærte å fly, og da Tarjei stirra ned i gulvet og sa de siste fire orda i monologen, «men jeg kan ikke», gikk noe i stykker inni meg samtidig som noe annet oppstod, og Tarjei bukka, Øystein kom ut på scena fra backstage og vinka meg ned til dem, jeg reiste meg fra setet mitt, klatra opp på scena og stod i glansen fra applausen flankert av Tarjei og Øystein og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med hva enn det var inni meg som prøvde å trenge seg ut, men jeg trur jeg bare smilte, smilte og bukka mens jeg klamra meg til skuespilleren og regissøren som hadde tatt de ville tankespranga mine på alvor og båret dem fram med en respekt jeg ikke engang visste at de fortjente.
   Og da vi seinere satt på Tamara og drakk prosecco, tok Øystein meg i armen, dro meg inntil seg så jeg kunne lukte alkoholånden hans og sa: «Du, jeg kjenner en inspisient nedi Ungarn som har massevis av kontakter i det sentraleuropeiske teatermiljøet.»
   Tarjei satt ved et annet bord, tilbakelent, snakka med alle som ville snakke med ham, jeg hadde ikke sett jenta fra profilbildet hans i kveld, jeg fikk meg ikke til å spørre om henne heller.
   «Hvis vi jobber litt fort, rekker vi søknadsfristen til Kulturrådet», fortsatte Øystein, jeg så på ham.
   «Søke om hva da, egentlig», sa jeg.
   «Om midler til å framføre den utenlands, kanskje til og med dra den med på turné», sa Øystein, «vent, da, jeg skal sende melding til László med én gang, jeg. Han kjenner masse folk.»
   «Jeg trur ikke den er bra nok til å rettferdiggjøre at staten skal betale for at vi reiser Europa rundt, altså», sa jeg.
   «Hallo, sov du i stad, eller?» Øystein stirra på meg, nesten morskt, «det var faen meg vakkert, ass. Var nummeret før jeg begynte å grine.»
   Øystein dro telefonen sin opp fra bukselomma, tasta på den, jeg smilte, drakk en ny slurk prosecco, tømte samtidig glasset, det var plass til så lite av gangen i disse glassa og proseccoen var såpass søt at jeg nesten ikke merka at jeg drakk den, Øystein kikka på meg i sidesynet sitt uten helt å ta øya fra telefonskjermen, uten et ord løfta han proseccoflaska fra bøtta med is på bordet og fylte opp glasset mitt på nytt, det hele med bare éi hand, den andre handa fortsatte å holde telefonen. 
   «Halla.»
   Jeg så opp, Tarjei hadde kommet bort til bordet vårt, smilte ned til meg, jeg hadde hatt lyst til å klemme ham helt siden jeg så ham på scena for noen timer siden, men det var en rar ting å gjøre sånn helt ut av det blå, var det ikke, vi var jo ikke fulle heller.
   «Tarjei, my man!» utbrøyt Øystein ved siden av meg, han la telefonen fra seg på bordet, reiste seg og dro Tarjei inn i en voldsom klem, slo ham på ryggen til og med, Tarjei lo.
   «Jeg skulle egentlig bare se om dere hadde mer prosecco hos dere, flaska på bordet mitt er tom», sa Tarjei.
   «Men for satan, da, passer ikke Magnus på å fylle opp bøtta til Norges svar på Meryl Streep når han ikke har mer drikke igjen?» sa Øystein, «vent, da, så stikker jeg ned til baren og kjøper mer sjøl. Det er jo ikke meninga at du skal gå tørst i kveld heller.»
   Han gikk mot trappa ned til baren, Tarjei smøyg seg inn forbi bordet og satte seg på plassen til Øystein. 
   «Så du er Norges svar på Meryl Streep?» sa jeg, Tarjei lo.
   «Jeg er visst det», sa han.
   Jeg drakk en ny slurk av glasset mitt, Tarjei tømte resten av flaska over i sitt glass. 
   «Altså, du var så sykt bra i kveld», sa jeg, Tarjei smilte.
   «Og det er ikke bare noe jeg sier», sa jeg, «sånn helt seriøst. Jeg blei skikkelig rørt.»
   «Nå må du holde kjeft, ellers begynner jeg å rødme», sa Tarjei.
   «Men sånn helt på ordentlig», sa jeg, jeg skifta stilling, «jeg veit jeg har sagt det før, men denne teksten er så personlig for meg. Og det å se deg liksom bare… jeg veit ikke, leve deg inn i den på den måten du gjorde i stad, å se deg ta den på alvor og bare ta den opp i deg og la den leve gjennom deg, jeg veit ikke. Det var så sykt fint.»
   Tarjei smilte. «Takk. Men du ga meg jo også et veldig takknemlig materiale å jobbe med. Jeg var litt redd for at du ikke skulle bli fornøyd med tolkninga mi av den, den er jo en del av deg, liksom, jeg hadde litt prestasjonsangst i stad, det ville knust meg skikkelig om du ikke likte framføringa mi, men jeg følte jo at det gikk bra. Jeg trur du og jeg er på bølgelengde. Jeg trur du følte nesten det samme da du skreiv den som det jeg gjorde da jeg framførte den.»
   Øystein kom bort til bordet vårt, éi proseccoflaske i hver hand. Han plasserte dem foran oss, satte seg ned på hjørnet ved siden av Tarjei.
   «Hvor blir det av Ingrid i kveld, da?» spurte Øystein mens han åpna den ene proseccoen. 
   «Hun måtte jobbe seinvakt», sa Tarjei.
   «Og den seinvakta var det umulig for henne å bytte?» Øystein helte prosecco i alle de tre glassa på bordet, selv om verken Tarjei eller jeg var helt tomme ennå, før han satte flaska fra seg i bøtta.
   «Tydeligvis», sa Tarjei.
   «Så, Ingrid», sa jeg, jeg kremta, «det er hun som er på profilbildet ditt på Facebook, eller?»
   Tarjei nikka. «Hun er dama mi.»
   Jeg nikka, sugde på leppa mi.
   «Og du er stadig like singel?» Øystein nikka mot meg.
   «Jeg er vel det», sa jeg.
   «Kjekk kar som deg, a gitt», sa Øystein.
   «Syns du jeg er kjekk?» sa jeg.
   «Er du ikke det, da? Han er det, er han ikke?» Øystein så på Tarjei.
   «Kjekkere enn deg, i hvert fall», sa Tarjei, Øystein lo så det gjalla. 
   Jeg prøvde å ikke tenke på hvor lyst jeg hadde på en røyk, prøvde å huske på hvor kaldt det var ute, jeg tygde på innsida av kinnet mitt.
   «Lurer litt på om jeg skal begynne å tenke på hjemturen, jeg», sa Tarjei.
   «Men nå har vi jo fått mer prosecco», sa jeg.
   «Trur du ikke at du og Øystein fint klarer å ta dere av den uten meg, da?» sa han, han reiste seg, jeg gjorde plass, likevel snubla han nesten i meg da han prøvde å komme seg forbi, han tok seg for mot skuldra mi.
   «Sorry», mumla han.
   «Det var ikke vondt», sa jeg.
   Tarjei vinka til oss før jeg så ham forsvinne ned trappa, jeg drakk en ny slurk prosecco.
   «Det var vel blåst i dag, ass», hørte jeg Øystein si ved siden av meg, «jævlig vel blåst.»
   «Ja», sa jeg, jeg fikla med glasset mitt, kremta, så på Øystein, «kjenner du hun her Ingrid godt, eller?»
   Øystein trakk på skuldrene. «Egentlig ikke. Hører noen rykter om at hun er litt sånn… ja. Litt sånn vriompeis, men jeg kjenner henne som sagt egentlig ikke.»
   «Åssen da, vriompeis?»
   Øystein trakk på skuldrene igjen. «Syns bare alltid det virker som at Tarjei er litt i overkant både ettergivende og tilgivende med henne. Hun dukka jo ikke opp i kveld, men Tarjei ville sluppet alt han hadde i hendene for å være der hvis det var hun som hadde hatt en premiere, liksom.»
   «Syns du hun er pen?» spurte jeg.
   «Altså, nå er hun jo dama til Tarjei, da, på en måte», sa Øystein, «men jo da. I’d tap that.»
   Jeg tømte resten av innholdet i glasset mitt, og det føltes liksom så feil å gå mens det fortsatt var drikke tilgjengelig, men jeg så meg rundt i lokalet og det var ingenting jeg hadde lyst til, ingenting bortsett fra å røyke, jeg så på Øystein, «du har vel ikke tilfeldigvis røyk på deg?»
   «Nei, men jeg har snus», sa han.
   «Ellers takk», sa jeg, og jeg reiste meg, hadde egentlig bare tenkt å gå på do, men på vei tilbake igjen bydde tanken på å gå opp trappa og sette meg sammen med Øystein og alle teaterfolka jeg knapt hadde snakka med meg så fullstendig imot at jeg gikk ut døra isteden, og da jeg gikk nedover mot sentrum langs trikkeskinnene kom jeg på at jeg hadde glemt jakka mi, men det var ingenting jeg hadde mindre lyst til å gjøre enn å gå tilbake og hente den, til tross for at det var satans kaldt, så jeg blei bare stående lent inntil husveggen ved Deli de Luca mens jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde merka noe før nå, hvordan hadde jeg blitt så nummen, hvorfor følte jeg ingenting lenger, hvorfor dansa jeg ikke på bordet og strødde konfetti rundt meg når monologen som betydde så mye for meg hadde hatt premiere for fullsatt sal på Black Box for bare noen timer siden, på den andre sida av veien for meg stod en fyr og snakka i telefonen, hvorfor følte jeg det samme når jeg fantaserte om å knivstikke ham som når jeg fantaserte om å knulle ham.
   Det vibrerte i lomma mi, jeg dro opp telefonen min.
   «Er det du som står uten jakke utafor Deli?» stod det i meldinga fra Tarjei, jeg så rundt meg, men han var ingen steder å se, jeg stirra inn i skjermen og prøvde å komme på noe å svare da jeg hørte skritt komme mot meg.
   «Hei», sa Tarjei, jeg så opp, han hadde en parkas bretta over armen, han kom helt bort, rakte den til meg, jeg tok den på meg.
   «Oi, den var skikkelig varm», sa jeg.
   «Ja, den har hengt i gangen rett over varmeovnen. Hva i helvete er det du driver med?» sa Tarjei.
   «Jeg veit ikke helt. Åssen visste du at jeg var… eller åssen var det du så meg?»
   «Jeg bor rett der borte», sa Tarjei og pekte, «andre vinduet der i tredje etasje er leiligheten min. Jeg så deg fra stua.»
   Jeg dro glidelåsen helt opp, dytta nesa innunder jakka, snuste inn lukta av leiligheten til Tarjei.
   «Du, går det bra med deg, eller? Skal jeg ringe en taxi til deg eller noe?» sa Tarjei.
   «Nei, det er altfor dyrt. Jeg bare glemte jakka mi på Tamara, det er ikke noe stress. Øystein tar den sikkert med seg», sa jeg.
   «Du virker ikke så full, egentlig», sa Tarjei.
   «Nei, jeg skulle ønske jeg var litt fullere», sa jeg, Tarjei smilte skeivt. 
   «Så», Tarjei vippa fram og tilbake på føttene, «du kommer deg hjem, eller?»
   «Jada. Vil du ha tilbake jakka di?»
   «Nei, herregud, det var jo for å unngå at du fryser i hjel at jeg ga den til deg», sa han, «ha den på deg hele veien hjem. Jeg kan få den igjen neste gang vi møtes.»
   «Takk», sa jeg.
   «Skulle da bare mangle. Ta vare på deg sjøl, da.» Tarjei smilte skeivt igjen, gikk noen skritt baklengs og vinka som han hadde gjort første gangen vi møttes, før han snudde seg og gikk tilbake den veien han hadde kommet, jeg så ham låse opp porten og forsvinne inn i bygningen. Jeg begynte å gå nedover mot sentrum igjen, kjente skjelettet mitt gradvis tine inne i den knelange jakka, jeg tok tak i glidelåsen med leppene, sugde på den mens jeg gikk.

onsdag 2. september 2020

August 2020

Opplevelser: Badetur med Martina og Mone. Konsert med Lunula og Vanvidd. Tusenfryd med Martina og Anders.



Innkjøp: Jeg har ikke helt blitt en sånn plantefrik som de fleste har en eller annen variant av i Instagram-feeden sin, men jeg HAR faktisk kjøpt meg to planter sånn nesten ut av det blå. De gangene jeg har hatt planter tidligere, har det som regel vært krydderplanter, men nå har jeg kjøpt meg to planter som egentlig bare er til for kos og pynt. Det vil si, kos, pynt og fluefanging:



Kaktusen heter Tarjei og fluefangeren heter Audrey. Dessverre virker det ikke som at Audrey trives så godt i leiligheten min. Jeg trur det er for høy luftfuktighet for henne. Men det virker som at Tarjei, som er en dragefruktkaktus som i det fri faktisk vokser i tropene og ikke i ørkenen, har det helt ideelt. 


TV-serie: Dere, alle sammen MÅ faktisk se Gösta! Herregud, som jeg koste meg. Dette er den første TV-serien til Lukas Moodysson, som tidligere har skjenka verden filmatiske perler som Fucking Åmål og Tilsammans. Likte du de to – og jeg elsker dem begge – kommer Gösta til å være perfekt for deg. Det er den samme lune humoren og den samme høye gjenkjennelighetsfaktoren – om du ikke kjenner igjen deg sjøl, kjenner du garantert igjen noen i din umiddelbare omgangskrets. Stort pluss for masse fantastisk musikk, ikke minst med åpningsspor av Kælan Mikla. Hele serien er full av øyeblikk som godt mulig kan bli stående som like ikoniske som "men jag vill ha knarka!"-scena (blant annet) fra Fucking Åmål med tid og stund. Dette er en sånn komiserie der man ler med karakterene og ikke av dem, og uansett hvor mange vanskeligheter tittelkarakteren måtte finne på å rote seg opp i, klarer man ikke la være å bli i godt humør av hver eneste episode. Jeg merker jeg allerede har lyst til å se hele sesongen om igjen.



Film: The Peanut Butter Falcon, The Lighthouse, Den gylne hanske, Grensen, High Life, Mom and Dad, Martyrs, The Terminator, Halloween (1978), The Blair Witch Project, Eraserhead, The Orphanage, Mad Max, The Omen, Carrie, Funny Games, Halloween (2018), Venom, Da Vinci-koden, Time Trap og Lola.

Hvilket vil si at jeg denne måneden så tjueén filmer, hvilket mye mulig er ny personlig rekord for meg – med forbehold om at jeg egentlig ikke pleier å telle hvor mange filmer jeg ser per måned.

Folkens, vi må snakke om Martyrs. Det er en av de filmene jeg har fått anbefalt oftest de siste åra, filmsmaken min og mitt generelle vesen tatt i betraktning, og akkurat idet jeg trudde denne filmen var i ferd med å skuffe meg, gjorde den det ikke i det hele tatt. For altså, jeg innser at jeg i min jakt på de mest intense, interessante og uforglemmelige filmopplevelsene kanskje er i ferd med å bli litt blasert. Jeg har snakka om det før, men den siste tida har jeg blitt mindre og mindre opptatt av hvor bra en film er, eller hvorvidt jeg i det hele tatt liker eller misliker den, for det jeg isteden vil ha, er en film som får meg til å føle noe, som gir meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg. Og det er med utgangspunkt i dette (og min generelle preferanse for alt som er mørkt, dystert og makabert) at altså Martyrs har dukka opp i samtalene igjen og igjen. Jeg har omsider fått sett den, og dét skal Martyrs ha: den slutter ikke å overraske. På mange måter kan den sies å være den ultimate fortellinga i dét at hver eneste ting som skjer, avløser neste scene, og at hver scene høyner innsatsen. Det er faktisk ikke noe dødtid her, dette er en film i konstant utvikling, og hver gang man tenker at nå har man fått grep om filmen, nå skjønner man hvor dette bærer hen, så drar neste scene hva enn det er som til enhver tid foregår enda litt lenger. Og sånn holder den det gående til man helt utkjørt når filmens ende, og uten å røpe for mye, svarer absolutt slutten til det mønsteret filmen allerede har etablert, og den er faktisk overraskende dyp og filosofisk på en måte, vel, denne typen filmer liksom ikke har for vane å være. Dette er noe så sjeldent som en skikkelig drøy og gory skrekkfilm som også makter å være oppriktig smart og fullstendig nytenkende. Traileren under er ikke spesielt bra, verken bildekvalitetsmessig eller forøvrig, men stol på meg når jeg sier at dette er en film som definitivt oppfylte ønsket mitt om å føle noe og å gi meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg.



Bok: Jeg har faktisk lest mye mer enn jeg pleier denne måneden. Jeg har sittet mye ute, og jeg har funnet ut at jeg til en viss grad klarer å lese på mer eller mindre offentlige steder hvis jeg samtidig hører på yoga-spillelista mi på Spotify – men alt dette snakka jeg jo egentlig om for noen innlegg siden. Jeg har foreløpig ikke testa ut denne taktikken på noe annet enn noveller, poesi og kortprosa, men det er helt greit for meg om sommer er noveller, poesi og kortprosa-tid, så kan heller resten av året være forbeholdt all slags litteratur. I august leste jeg Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, Sitt hos meg av Kristian Bergquist, de to Flamme-singlene 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg av Kristian Bergquist, og på månedens siste dag fullførte jeg Ingenting skjedde av Inger Wold Lund. Flamme-singlene føltes for meg litt som samlinger med utkast som ikke har vært gjennom nok etterarbeid til å få bli med i ei "ekte" bok, men de andre var på hver sin måte givende leseropplevelser. Sitt hos meg fikk meg til og med til å grine litt, så det tok seg sikkert fint ut der jeg satt på stranda. I det hele tatt er jeg veldig begeistra for den knappe og naivistiske stilen Kristian Bergquist er så god på (og som for eksempel Trygve Skaug ikke i det hele tatt håndterer like smertefritt).









Musikk: Det har i hovedsak vært to veldig forskjellige sanger jeg har hatt hekta på denne måneden, men i min musikksmak er det heldigvis plass til både den kaotiske synthpopen til Health og den PJ Harvey-aktige folk-rocken til Anna Calvi. Begge disse kan med fordel spilles høyt, i hvert fall.


tirsdag 25. august 2020

Inspirasjon: Meow Wolf

Installasjon er en av mine yndlingssjangre når det gjelder visuell kunst. For meg er det å kunne gå inn i eller inn i mellom et kunstverk den ultimate måten å ta innover seg sanseinntrykka på; det kan være som å gå inn i en annen verden, det kan skape en alternativ virkelighet for meg, kunsten omgir meg på alle kanter og trenger gjennom huden min fra alle dimensjoner, kort fortalt: noen av mine aller sterkeste kunstopplevelser er det nettopp installasjoner som har stått for.

Meow Wolf er et kunstkollektiv som har… et galleri? et kunstlokale? en intellektuell leikeplass? i Santa Fe, New Mexico. Jeg kjenner til det fordi artister – og podcastere! – jeg er fan av har opptrådd der. Ifølge hjemmesida deres: "Meow Wolf creates immersive and interactive experiences that transport audiences of all ages into fantastic realms of story and exploration. This includes art installations, video and music production, and extended reality content." Med andre ord: de gjør alt det jeg elsker ved installasjonskunst, eller kunst i det hele tatt. 

Jeg har selvfølgelig aldri vært der, fordi min økonomiske situasjon dessverre ikke tillater meg å reise hvor enn jeg vil i verden, så å oppleve Meow Wolf fra avstand er mitt foreløpig eneste alternativ. La oss hoppe gjennom et ormehull og komme ut igjen på den andre sida i et univers som både ligner og ikke ligner vårt eget:



(Fra Trash Temple av Corinne Loperfido og Damon Williams, lagd utelukkende av søppel)







(Fra House of Eternal Return, en interaktiv installasjon av over hundre kunstnere, inkludert Pip & Pop.)




(Faktiske drikker som kan kjøpes og inntas i kafeen deres!)


torsdag 20. august 2020

Videre

Jeg veit det er lenge siden sist, men dagene sklir over i hverandre for meg. Med det sagt: jeg har klart å finne en slags rutine i hverdagen. Jeg ser mye film, skriver litt nesten hver dag, gjør yoga nesten hver dag, og de gangene jeg verken skriver eller gjør yoga går jeg som regel en tur. Nå har det nesten blitt sånn at jeg ikke skjønner åssen jeg fikk tid til noe som helst da jeg fortsatt var i jobb, og jeg jobba ikke heltid engang. Jeg har til og med lest en del i det siste, godt hjulpet av yoga-spillelista mi på Spotify. Jeg har slitt med konsentrasjonsvansker siden jeg var liten, noe som er hovedgrunnen til at jeg leser så lite som jeg gjør, men jeg har funnet ut at hvis jeg hører på dronete musikk med lite utvikling ganske høyt på headset, klarer jeg å finne et slags fokus også hvis jeg leser på offentlige steder.

Etter mye angst og stress har jeg endelig sendt inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag. I første omgang har jeg sendt det til Oktober, fordi det er yndlingsforlaget mitt, og så skal jeg heller prøve de andre forlaga om det ikke går noen vei der. Det er så skummelt at jeg holder på å dø, men jeg lovte meg sjøl at det var dette jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på tredjeåret i Tromsø – og det gjorde jeg jo ikke. Selv om det blir tidenes nederlag om jeg blir refusert, har jeg jo innsett at jeg i teorien ikke har noen ting å tape fordi jeg nå har nådd det punktet hvor jeg ikke kommer noe videre med prosjektet på egen hånd. For noen år siden ville jeg syntes det var ubehagelig å snakke om at jeg har sendt inn tekst til forlag, sånn i tilfelle det ikke blei noen utgivelse, men det er ingen skam i å bli refusert, og jeg syns det uansett er en ukultur i sosiale medier å bare dele positive opplevelser. Nå er jo ikke jeg akkurat noen influencer som mange ser opp til, og det skal vel også sies at godt over halvparten av blogginnlegga mine er relativt sutrete likevel, men jeg trur også det er sånn at det er mer spennende å kunne følge en prosess enn å bare få vite resultatene. Jeg veit ikke helt hvor spennende bloggen min er i utgangspunktet, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen. 

Men dere, dette er jo den forferdelige sannheten om skriving: det er jo nesten like ille om det blir gitt ut som om det ikke blir det. Eller, "ille" er kanskje ikke det riktige ordet. Kanskje "skremmende" er bedre? Denne romanen er jo langt fra å være noen sjølbiografi, men det er likevel stoff som har kommet fra meg, og det er utvilsomt det mørkeste av prosjekta mine. På forfatterstudiet i Tromsø snakka vi om at lesere som kjenner forfatterne har en tendens til å lese alt forfatterne skriver som om det var basert på virkelige hendelser uansett om det er tilfellet eller ikke, ikke minst fordi folk flest er veldig sjølopptatte og har veldig lyst til å se en fiksjonalisert versjon av seg sjøl i bøker skrevet av folk de kjenner. Går man ut fra at hovedpersonen i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er en eller annen versjon av meg sjøl, setter ikke akkurat det meg i noe godt lys. Og det verste av alt er jo at det ikke er så veldig vanskelig å argumentere for at han nettopp er en eller annen versjon av meg sjøl, nettopp fordi han har jo sprunget ut av min bevissthet. Uansett hva det er jeg skriver, tar jeg utgangspunkt i mine egne tanker og erfaringer, for hva ellers skulle jeg tatt utgangspunkt i. De fleste som leser denne bloggen er jo kunstinteresserte mennesker som skjønner at man kan skape ubehagelig kunst uten nødvendigvis å være spesielt ond sjøl, men av erfaring og observasjon er det massevis av folk som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet, eller som leser bøker som er veldig annerledes fra det en sjøl skriver, som syns det er stas å lese akkurat denne boka fordi den er skrevet av noen de kjenner. Jeg blir rett og slett litt ukomfortabel når folk jeg kjenner utafor skrive- og kunstsammenheng sier at de er nødt til å lese boka mi når den kommer ut; jeg må jo bare ta det som et kompliment, men ofte tenker jeg at det er ganske mange folk jeg kjenner som jeg egentlig ikke vil at skal lese denne (eventuelle) boka i det hele tatt… rett og slett fordi jeg er redd de ikke skal forstå at selv om hovedpersonen min har noen likhetstrekk med meg, betyr ikke det at alt han tenker og gjør er ting som jeg tenker og gjør.

Jeg minnes en av yndlingsepisodene mine av Girls som, til tross for all sin komikk og harselering med *kremt* visse typer folk, tross alt hadde et godt poeng:


tirsdag 4. august 2020

Juli 2020

Opplevelser: Utdrikningslaget til Mari. Spillekveld hos Mari. Hundepass. Tapas på Anchas bodega med Eirin og Eirik. Byturer med gode venner. Besøk hos Vibeke.





Innkjøp: Ikke noe av interesse for omverdenen.

TV-serie: Jeg har omsider fått ræva i gir og sett tredje sesong av Westworld, noe jeg egentlig har prokrastinert litt fordi andre sesong gjorde meg så innmari forvirra. Denne gangen venta jeg til alle episodene i sesongen lå ute før jeg ga meg i kast med den, og det trur jeg var en god idé, for tredje sesong minner enda mindre om utgangspunktet enn det andre sesong gjorde. Serien spinner jo i og for seg videre på ideene den introduserte i første sesong, men hvis det var western-aspektet som gjorde at man likte serien i begynnelsen, kan man bare droppe tredje sesong, for nå er det iskald sci-fi for alle penga. Det er tidvis vanskelig å holde tunga rett i munnen gjennom tredje sesong, men for min del hjalp det en del å se episodene med ganske kort mellomrom. Og hvis man bare aksepterer at dette har gått ganske langt vekk fra den serien det hele starta som i første sesong, er dette ganske bra, altså, og framtidsvisjonene av Los Angeles og San Francisco ser rålekre ut. Nå skal det sies at det at man aldri helt veit hva og hvem som er ekte, gjør at det føles som om det ikke nødvendigvis står så mye på spill, og jeg klarer dermed heller aldri å knytte meg ordentlig til noen av karakterene, men jeg syns likevel denne sesongen tar opp mange spennende politiske og filosofiske sci-fi-problemstillinger. 



Film: Final Girl, Area 51, It Chapter Two, Scarface, The House That Jack Built, Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, Looper, The Old Guard, Get Out, Det hvite båndet, Thelma & Louise, Jakten på hukommelsen, The Texas Chainsaw Massacre, Mulholland Drive, I morgen danser vi, Under the Skin og Alien.

Det er søtten filmer, det! Og jeg trur jeg må gjøre noe så usolidarisk som å snakke om to av de mest anerkjente filmene av dem, for det var nå en gang sånn at det var de som gikk mest inn på meg.

Dere, Scarface. Jeg endte opp med å se den litt fordi jeg hadde god tid til å se film en kveld, og litt fordi jeg av en eller annen grunn var i humør til å se en sånn film som jeg ikke nødvendigvis tenker at er helt min greie i utgangspunktet, men som jeg likevel føler at jeg på et eller annet tidspunkt "bør" se for å kunne rettferdiggjøre å kalle meg sjøl filmnerd. Jeg hadde faktisk ikke sett for meg hvor intenst underholdende den skulle vise seg å være! Selvfølgelig er det en del ting som føles litt utdatert når man ser en film nærmere førti år etter at den kom, mens andre deler av den oppleves veldig fresht også i dag. Og for et nydelig neonbada åttitalls-Miami vi blir tatt med inn i! Også så mye herlig synthpop på soundtracket, a gitt! Jeg blei rett og slett litt overraska over hvor gøy jeg hadde det mens jeg så denne filmen.

And now for something completely different: Det hvite båndet. Jeg var på ingen måte overraska over hvor bra denne var, for Michael Haneke er en hinsides god filmskaper, men det er få ting som oppleves så tilfredsstillende som når skyhøye forventninger innfris. Denne filmen er perfekt skrevet. Sånn helt seriøst. I min egen skriving er jeg ofte på leiting etter den perfekte balansen mellom underforklaring og overforklaring, ekvilibriet der ting ulmer så ubehagelig under overflata at du ikke klarer å kvitte deg med den ugne følelsen på dagevis, selv om du har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvor det gjør vondt. På sett og vis minner denne filmen meg litt om novellene til Kjell Askildsen. Både han og Haneke er mestere i antydningas kunst. Dette er #goals.




Bok: Jeg har jo prøvd å lure dere til å tru at jeg leste to bøker på én gang denne måneden, men det klarte jeg altså ikke. Jeg har bare klart å konsentrere meg om én av gangen, og det har vært Hva er tid av Truls Wyller. Jeg syns Hva er-serien til Universitetsforlaget er ganske kul, men det må kanskje nødvendigvis bli sånn at ei kjapp og grei innføring i et gitt tema ikke alltid går så i dybden på noe som det man kanskje skulle ønske. Men jeg er likevel takknemlig for denne innføringa, og ikke minst for referanselistene til videre lesning som var å finne etter hvert kapittel. 



Musikk: Says av Nils Frahm. Det var alt.

mandag 13. juli 2020

TEDtalks: Three ideas. Three contradictions. Or not.

I går var en sliten søndag for min del. Jeg prøvde å se Westworld, men det blei altfor mye å holde styr på for hjernen min akkurat da, så jeg bestemte meg for å se noe litt mer lettfordøyelig isteden. Endte opp med å se Hannah Gadsbys stand-up-rutine Nanette, som jeg har fått anbefalt flere ganger fra flere forskjellige folk. Stand-up måtte jo være midt i blinken for hjernen min i den tilstanden den var i akkurat da. Tenkte jeg.

Jeg tok jo ikke direkte feil, forsåvidt.

Jeg var bare ikke forberedt på at denne rutinen skulle inneholde så mye mer enn bare komedie. Jeg var riktignok litt ekstra følsom i går, men jeg har likevel aldri opplevd å bli rørt til tårer under stand-up før. Veldig, veldig ofte syns jeg at én definisjon av god kunst (og dette er for all del ikke den eneste definisjonen, det fins helt sikkert maaaange!) er at noe eksisterer i det perfekte ekvilibriet mellom latter og tårer, mellom yin og yang. Jeg snakka en del om det den gangen jeg anbefalte dere ti album å trøstelytte til under både sjøl- og statspålagt karantene, det hadde bare ikke falt meg inn at dette også kunne gjelde stand-up. For jeg så liksom ikke på stand-up som kunst. Grensa mellom "kunst" og "underholdning" er vel relativt relativ, som det heter i hjernen min, kanskje handler det mest av alt om hva som blir betrakta som opphøyd og folkelig av størstedelen av et gitt samfunn (noe forsåvidt også Hannah Gadsby er inne på i Nanette), men i TEDtalken sin under snakker Hannah Gadsby om at hun i Nanette "broke comedy" nettopp ved å dra komedien over i tragedien – og tilbake til komedien igjen. Hun sprengte grensene for hva komedie kan være ved å tørre å gjøre kunst ut av det. På et vis.

Jeg, som en såkalt kreativ utøver, syns det kan være kjempeinteressant å få vite mer om åssen andre kreative utøvere jobber. Hannah Gadsby fikk meg gjennom TEDtalken sin til å innse at det kanskje ikke er så stor forskjell på det jeg gjør og det hun gjør. Kunst kommer ofte fra de samme stedene, men så kommer de til uttrykk på forskjellige måter gjennom forskjellige medier. Ikke minst er hun en utrolig relaterbar person, og i hvert fall jeg kjenner meg veldig igjen i ikke bare det hun snakker om, men i sjølve framtoninga hennes. Hannah Gadsby er liksom like deler utilpass og sjarmerende, som jeg på mitt beste føler at jeg sjøl er (og på mitt verste er jeg bare utilpass), og det gjør henne ekstra menneskelig for meg. Hun er tillitsvekkende ved å nettopp ikke framstå som ekstremt sjølsikker. Der har vi jaggu enda en sjølmotsigelse.

Jeg har skikkelig lyst til at du skal se TEDtalken til Hannah Gadsby, for den er skikkelig bra, og hun er både usedvanlig klok og morsom. Og så vil jeg at du skal se Nanette, og om du ikke er sikker på om du har lyst til å bruke i overkant av en time på å se en stand-up-rutine, kan du se TEDtalken på rundt atten minutter, for akkurat dét trur jeg du har tid til mens du venter på at middagen i ovnen skal bli klar (litt avhengig av hva du lager til middag, selvsagt). Og etter at du har sett TEDtalken trur jeg du har lyst til å se Nanette.