Inspirasjon kommer og går, sånn vil det vel alltid være. For tida har jeg lite av den. Jeg veit ikke om det er
som gjør det eller om det ville vært sånn uansett, men jeg har ikke fått til å skrive på ei stund nå, i hvert fall ikke noe jeg har blitt fornøyd med. Jeg skriver noveller nå mens
uansett er i limbo, men det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er å komme i gang, og når man skriver ei novellesamling, må man komme i gang veldig mange flere ganger enn når man skriver en roman. Jeg har et knippe begynnelser liggende på lur i novellesamlingdokumentet som jeg i teorien kunne fortsatt på, men det jeg har skrevet så langt på dem fenger meg ikke. Noen ganger er en idé god i teorien, mens den praktiske gjennomføringa er det verre med. Jeg syns også ofte det er vanskelig å vite om jeg bør prøve å tvinge fram tekst, eller om jeg bør innse at jeg ikke kommer til å få skrevet noe akkurat nå og så heller lese eller se en film eller noe, i håp om at eksterne impulser kanskje kan få fart på tankeprosessen.
Det var bare Tarjei på scena, Tarjei og en spotlight, han hadde på seg hvit skjorte og svart bukse, orda han sa var mine, men de var også hans egne, han gjorde dem til sine egne med hvert åndedrett og med hver minste nesten umerkelige forandring i stemmeleiet, jeg satt helt foran og kunne se ansiktet hans på en måte jeg aldri hadde sett noens ansikt før, jeg fikk med meg alle de subtile nyansene i mimikken hans, og teksten min var ikke lenger en tekst, den hadde blitt tredimensjonal, firedimensjonal, den hadde fått liv på en måte jeg ikke hadde kunnet se for meg på forhånd, den hadde forflytta seg ut av min bevissthet og over i Tarjei sin, og Tarjei forflytta den videre til alle i publikum, og i hvert eneste hode levde den nå og for alltid videre, i litt forskjellige utgaver, i hver eneste bevissthet var den litt annerledes, hun som satt til høyre for meg og han som satt til venstre for meg ville huske forskjellige ting når de gikk ut av salen, noen ville trekke på skuldrene og fortsette der de slapp, andre ville ta den med seg, gjemme den i underbevisstheten sin og drømme om den om natta, finne den fram igjen når de kanskje sjøl satt ved et skrivebord eller foran et piano eller stod på ei scene der de skapte noe som ville vært umulig å skape uten denne opplevelsen som Tarjei nå gjorde kjødelig for oss alle, noe som før var abstrakt blei nå en helt konkret ting ute i verden, ute av kontroll, et lite egg som jeg hadde lagt, som klekka til en liten fugl som Tarjei lærte å fly, og da Tarjei stirra ned i gulvet og sa de siste fire orda i monologen, «men jeg kan ikke», gikk noe i stykker inni meg samtidig som noe annet oppstod, og Tarjei bukka, Øystein kom ut på scena fra backstage og vinka meg ned til dem, jeg reiste meg fra setet mitt, klatra opp på scena og stod i glansen fra applausen flankert av Tarjei og Øystein og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med hva enn det var inni meg som prøvde å trenge seg ut, men jeg trur jeg bare smilte, smilte og bukka mens jeg klamra meg til skuespilleren og regissøren som hadde tatt de ville tankespranga mine på alvor og båret dem fram med en respekt jeg ikke engang visste at de fortjente.
Og da vi seinere satt på Tamara og drakk prosecco, tok Øystein meg i armen, dro meg inntil seg så jeg kunne lukte alkoholånden hans og sa: «Du, jeg kjenner en inspisient nedi Ungarn som har massevis av kontakter i det sentraleuropeiske teatermiljøet.»
Tarjei satt ved et annet bord, tilbakelent, snakka med alle som ville snakke med ham, jeg hadde ikke sett jenta fra profilbildet hans i kveld, jeg fikk meg ikke til å spørre om henne heller.
«Hvis vi jobber litt fort, rekker vi søknadsfristen til Kulturrådet», fortsatte Øystein, jeg så på ham.
«Søke om hva da, egentlig», sa jeg.
«Om midler til å framføre den utenlands, kanskje til og med dra den med på turné», sa Øystein, «vent, da, jeg skal sende melding til László med én gang, jeg. Han kjenner masse folk.»
«Jeg trur ikke den er bra nok til å rettferdiggjøre at staten skal betale for at vi reiser Europa rundt, altså», sa jeg.
«Hallo, sov du i stad, eller?» Øystein stirra på meg, nesten morskt, «det var faen meg vakkert, ass. Var nummeret før jeg begynte å grine.»
Øystein dro telefonen sin opp fra bukselomma, tasta på den, jeg smilte, drakk en ny slurk prosecco, tømte samtidig glasset, det var plass til så lite av gangen i disse glassa og proseccoen var såpass søt at jeg nesten ikke merka at jeg drakk den, Øystein kikka på meg i sidesynet sitt uten helt å ta øya fra telefonskjermen, uten et ord løfta han proseccoflaska fra bøtta med is på bordet og fylte opp glasset mitt på nytt, det hele med bare éi hand, den andre handa fortsatte å holde telefonen.
«Halla.»
Jeg så opp, Tarjei hadde kommet bort til bordet vårt, smilte ned til meg, jeg hadde hatt lyst til å klemme ham helt siden jeg så ham på scena for noen timer siden, men det var en rar ting å gjøre sånn helt ut av det blå, var det ikke, vi var jo ikke så fulle heller.
«Tarjei, my man!» utbrøyt Øystein ved siden av meg, han la telefonen fra seg på bordet, reiste seg og dro Tarjei inn i en voldsom klem, slo ham på ryggen til og med, Tarjei lo.
«Jeg skulle egentlig bare se om dere hadde mer prosecco hos dere, flaska på bordet mitt er tom», sa Tarjei.
«Men for satan, da, passer ikke Magnus på å fylle opp bøtta til Norges svar på Meryl Streep når han ikke har mer drikke igjen?» sa Øystein, «vent, da, så stikker jeg ned til baren og kjøper mer sjøl. Det er jo ikke meninga at du skal gå tørst i kveld heller.»
Han gikk mot trappa ned til baren, Tarjei smøyg seg inn forbi bordet og satte seg på plassen til Øystein.
«Så du er Norges svar på Meryl Streep?» sa jeg, Tarjei lo.
«Jeg er visst det», sa han.
Jeg drakk en ny slurk av glasset mitt, Tarjei tømte resten av flaska over i sitt glass.
«Altså, du var så sykt bra i kveld», sa jeg, Tarjei smilte.
«Og det er ikke bare noe jeg sier», sa jeg, «sånn helt seriøst. Jeg blei skikkelig rørt.»
«Nå må du holde kjeft, ellers begynner jeg å rødme», sa Tarjei.
«Men sånn helt på ordentlig», sa jeg, jeg skifta stilling, «jeg veit jeg har sagt det før, men denne teksten er så personlig for meg. Og det å se deg liksom bare… jeg veit ikke, leve deg inn i den på den måten du gjorde i stad, å se deg ta den på alvor og bare ta den opp i deg og la den leve gjennom deg, jeg veit ikke. Det var så sykt fint.»
Tarjei smilte. «Takk. Men du ga meg jo også et veldig takknemlig materiale å jobbe med. Jeg var litt redd for at du ikke skulle bli fornøyd med tolkninga mi av den, den er jo en del av deg, liksom, jeg hadde litt prestasjonsangst i stad, det ville knust meg skikkelig om du ikke likte framføringa mi, men jeg følte jo at det gikk bra. Jeg trur du og jeg er på bølgelengde. Jeg trur du følte nesten det samme da du skreiv den som det jeg gjorde da jeg framførte den.»
Øystein kom bort til bordet vårt, éi proseccoflaske i hver hand. Han plasserte dem foran oss, satte seg ned på hjørnet ved siden av Tarjei.
«Hvor blir det av Ingrid i kveld, da?» spurte Øystein mens han åpna den ene proseccoen.
«Hun måtte jobbe seinvakt», sa Tarjei.
«Og den seinvakta var det umulig for henne å bytte?» Øystein helte prosecco i alle de tre glassa på bordet, selv om verken Tarjei eller jeg var helt tomme ennå, før han satte flaska fra seg i bøtta.
«Tydeligvis», sa Tarjei.
«Så, Ingrid», sa jeg, jeg kremta, «det er hun som er på profilbildet ditt på Facebook, eller?»
Tarjei nikka. «Hun er dama mi.»
Jeg nikka, sugde på leppa mi.
«Og du er stadig like singel?» Øystein nikka mot meg.
«Jeg er vel det», sa jeg.
«Kjekk kar som deg, a gitt», sa Øystein.
«Syns du jeg er kjekk?» sa jeg.
«Er du ikke det, da? Han er det, er han ikke?» Øystein så på Tarjei.
«Kjekkere enn deg, i hvert fall», sa Tarjei, Øystein lo så det gjalla.
Jeg prøvde å ikke tenke på hvor lyst jeg hadde på en røyk, prøvde å huske på hvor kaldt det var ute, jeg tygde på innsida av kinnet mitt.
«Lurer litt på om jeg skal begynne å tenke på hjemturen, jeg», sa Tarjei.
«Men nå har vi jo fått mer prosecco», sa jeg.
«Trur du ikke at du og Øystein fint klarer å ta dere av den uten meg, da?» sa han, han reiste seg, jeg gjorde plass, likevel snubla han nesten i meg da han prøvde å komme seg forbi, han tok seg for mot skuldra mi.
«Sorry», mumla han.
«Det var ikke vondt», sa jeg.
Tarjei vinka til oss før jeg så ham forsvinne ned trappa, jeg drakk en ny slurk prosecco.
«Det var vel blåst i dag, ass», hørte jeg Øystein si ved siden av meg, «jævlig vel blåst.»
«Ja», sa jeg, jeg fikla med glasset mitt, kremta, så på Øystein, «kjenner du hun her Ingrid godt, eller?»
Øystein trakk på skuldrene. «Egentlig ikke. Hører noen rykter om at hun er litt sånn… ja. Litt sånn vriompeis, men jeg kjenner henne som sagt egentlig ikke.»
«Åssen da, vriompeis?»
Øystein trakk på skuldrene igjen. «Syns bare alltid det virker som at Tarjei er litt i overkant både ettergivende og tilgivende med henne. Hun dukka jo ikke opp i kveld, men Tarjei ville sluppet alt han hadde i hendene for å være der hvis det var hun som hadde hatt en premiere, liksom.»
«Syns du hun er pen?» spurte jeg.
«Altså, nå er hun jo dama til Tarjei, da, på en måte», sa Øystein, «men jo da. I’d tap that.»
Jeg tømte resten av innholdet i glasset mitt, og det føltes liksom så feil å gå mens det fortsatt var drikke tilgjengelig, men jeg så meg rundt i lokalet og det var ingenting jeg hadde lyst til, ingenting bortsett fra å røyke, jeg så på Øystein, «du har vel ikke tilfeldigvis røyk på deg?»
«Nei, men jeg har snus», sa han.
«Ellers takk», sa jeg, og jeg reiste meg, hadde egentlig bare tenkt å gå på do, men på vei tilbake igjen bydde tanken på å gå opp trappa og sette meg sammen med Øystein og alle teaterfolka jeg knapt hadde snakka med meg så fullstendig imot at jeg gikk ut døra isteden, og da jeg gikk nedover mot sentrum langs trikkeskinnene kom jeg på at jeg hadde glemt jakka mi, men det var ingenting jeg hadde mindre lyst til å gjøre enn å gå tilbake og hente den, til tross for at det var satans kaldt, så jeg blei bare stående lent inntil husveggen ved Deli de Luca mens jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde merka noe før nå, hvordan hadde jeg blitt så nummen, hvorfor følte jeg ingenting lenger, hvorfor dansa jeg ikke på bordet og strødde konfetti rundt meg når monologen som betydde så mye for meg hadde hatt premiere for fullsatt sal på Black Box for bare noen timer siden, på den andre sida av veien for meg stod en fyr og snakka i telefonen, hvorfor følte jeg det samme når jeg fantaserte om å knivstikke ham som når jeg fantaserte om å knulle ham.
Det vibrerte i lomma mi, jeg dro opp telefonen min.
«Er det du som står uten jakke utafor Deli?» stod det i meldinga fra Tarjei, jeg så rundt meg, men han var ingen steder å se, jeg stirra inn i skjermen og prøvde å komme på noe å svare da jeg hørte skritt komme mot meg.
«Hei», sa Tarjei, jeg så opp, han hadde en parkas bretta over armen, han kom helt bort, rakte den til meg, jeg tok den på meg.
«Oi, den var skikkelig varm», sa jeg.
«Ja, den har hengt i gangen rett over varmeovnen. Hva i helvete er det du driver med?» sa Tarjei.
«Jeg veit ikke helt. Åssen visste du at jeg var… eller åssen var det du så meg?»
«Jeg bor rett der borte», sa Tarjei og pekte, «andre vinduet der i tredje etasje er leiligheten min. Jeg så deg fra stua.»
Jeg dro glidelåsen helt opp, dytta nesa innunder jakka, snuste inn lukta av leiligheten til Tarjei.
«Du, går det bra med deg, eller? Skal jeg ringe en taxi til deg eller noe?» sa Tarjei.
«Nei, det er altfor dyrt. Jeg bare glemte jakka mi på Tamara, det er ikke noe stress. Øystein tar den sikkert med seg», sa jeg.
«Du virker ikke så full, egentlig», sa Tarjei.
«Nei, jeg skulle ønske jeg var litt fullere», sa jeg, Tarjei smilte skeivt.
«Så», Tarjei vippa fram og tilbake på føttene, «du kommer deg hjem, eller?»
«Jada. Vil du ha tilbake jakka di?»
«Nei, herregud, det var jo for å unngå at du fryser i hjel at jeg ga den til deg», sa han, «ha den på deg hele veien hjem. Jeg kan få den igjen neste gang vi møtes.»
«Takk», sa jeg.
«Skulle da bare mangle. Ta vare på deg sjøl, da.» Tarjei smilte skeivt igjen, gikk noen skritt baklengs og vinka som han hadde gjort første gangen vi møttes, før han snudde seg og gikk tilbake den veien han hadde kommet, jeg så ham låse opp porten og forsvinne inn i bygningen. Jeg begynte å gå nedover mot sentrum igjen, kjente skjelettet mitt gradvis tine inne i den knelange jakka, jeg tok tak i glidelåsen med leppene, sugde på den mens jeg gikk.
