Lunisand – episode 22: Sceneteppet løftes

Dette er nest siste episode av Lunisand. Planen var jo da jeg begynte å skrive dette for mange år siden, at det skulle være et slags evighetsprosjekt, i likhet med andre såpeoperaer, men så viste det seg etter hvert som jeg skreiv, at det jeg syntes var mest gøy å skrive om, var spenninga mellom Julian og Sonny. Jeg slutta litt å bry meg om alle andre enn dem. Syns også det er litt morsomt hvor "gammal" jeg må ha tenkt på Gabrielle som da jeg skreiv dette mot slutten av 2000-tallet. Hun er jo bare noen få år eldre enn det jeg er nå.

Tidligere episoder fins her.

Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Den fredagen stod Julian skummelt tidlig opp, men det var ikke for å dra på skolen. Faktisk svinset han rundt som om han blant annet hadde oppgaven om å løse allverdens konflikter hengende over seg idet skolebussen brølte forbi bambushuset i Gelé Allé. Gabrielle satt og betraktet ham fra den art nouveau-inspirerte sofaen. Hun hadde stått opp tidlig selv. De siste dagene etter at hun hadde fått beskjeden fra legen sin, hadde hun ikke kunnet sove om nettene. Det hendte i stedet at hun duppet av i løpet av dagen, ofte på de minst beleilige tidspunkt. Nå, derimot, kjente hun at det fylte henne med liv å se sønnen sin jobbe så hardt. Så fikk det heller være at han fikk en dag ekstra fravær på karakterkortet sitt. Denne festen hadde han planlagt lenge, og ikke minst hadde han snakket om at han hadde bedt nabogutten, Sonny McLurv. Hun måtte smile for seg selv. Hun hadde aldri opplevd sitt eneste barn virke så oppglødd bare hun nevnte et navn for ham.

   Akkurat som henne selv, var Julian en kreativ sjel, men der moren alltid hadde vært et naturlig talent med det skrevne ord, var sønnen allerede nå en svært dyktig kunstmaler, og hadde til og med hatt et bilde utstilt på Galleri Anfall, Lunisands kunstsenter for ungdom. Nå hadde han brukt sine medfødte evner til å mekke dekorasjoner ingen i den lille ørkenbygden hadde sett makne til. Hjemmelagede girlandere, serpentiner og konfetti ble hengt opp og strødd rundt hvor enn han gikk, og hele tiden sang han eller plystret han lystige melodier. Føttene hans fløt over gulvet som om han var en trikk på skinner, og nesten umerkelig begynte Gabrielles åndedrett å gå dypere og lengre inn i alle kroppens små avkroker og smug.

   Etter en stund var hele huset omgjort til et fyrverkeri av en ballsal. Glitrende bannere var festet mellom veggene, fargeglade bånd og sløyfer prydet trappen og møblene, og taket var pyntet med diverse krimskrams som tørkede blomster og annet nips. Straks etterpå ble dessuten luften fylt med lukter av varierende aromatisk grad. Gabrielle måtte fnise. Nå hadde tydeligvis Julian begynt å gyve løs på kjøkkenet.

   Og det stemte aldeles perfekt. Han hadde ikke før sett seg ferdig med å stase opp huset etter alle kunstens regler, eller kanskje snarere ved å bryte dem, da han gikk i gang med kveldens gastronomi. Aldri hadde han lagt ned så mye tanke i en enkelt fest, men i motsetning til Gabrielle, hadde egentlig ikke grunnen for det gått opp for ham enda.

   Eggedosisen sprutet som en hvilken som helst vannspreder idet han pisket den rundt og rundt. På menyen hadde han satt en rekke interessante desserter, og tiramisuen, som var den han for øyeblikket holdt på med, var bare ett eksempel på diverse kulinariske fristelser han hadde planer om å sette frem for gjestene. I det minste håpet han at planene hans ville ende som fristelser. Han hadde litt for mange ganger tidligere eksperimentert med smak og ingredienser, og resultatene hadde bare unntaksvis blitt særlig vellykkede. Blant annet hadde han ikke engang vært tilstede første skoledag etter ferien på grunn av en matforgiftning forårsaket av hans eget forsøk på å tilberede blåskjell, en hendelse han hadde skyldt på moren for, fordi han var for flau til å innrømme noe annet. Likevel var det en oppmuntring for ham at han denne gangen hadde en motivasjon. Nå laget han ikke rettene til seg selv, men skulle servere dem til andre. Tanken på dette gjorde at han bet tennene ekstra hardt sammen idet han konsentrerte seg for å holde hver enkelt kjeks nøyaktig to sekunder i kaffen slik at det ferdige utfallet ville smake best mulig.

   Da det hadde gått flere timer, dukene var kommet på bordene og rommet bugnet av duftene fra iskrem, kake og alskens andre sukkerholdige lekkerbiskener, tillot endelig Julian seg å synke segneferdig ned ved siden av moren i sofaen. På pannen hans lå fuktige, røde hårstrå klistret, og øyelokkene dekket halvveis et par utslitte, men tilfredse jadegrønne øyne.

   ”Når er det du har bedt dem til?” spurte Gabrielle, og mønstret stuen. Blikket hennes var en blanding av stolt og imponert.

   ”Jeg trur… ikke jeg… oppga noe… klokkeslett.” Svaret fra sønnen kom i rykk og napp, og det var tydelig at han hadde gitt alt han hadde i utsmykningen av boligen.

   Gabrielle rettet øynene mot et vindu i nærheten, bare for å se at solen fortsatt stod på himmelen, men hang betraktelig lavere enn for bare noen få timer siden. Klokken var vel omkring seks.

   ”Jeg tenker uansett at jeg rusler bort til Aurora nå”, sa hun og reiste seg.

   Det var ikke det at verken hun eller sønnen hadde noe imot at hun var tilstede i løpet av festlighetene, i motsetning til mange andre på Julians alder. Det var heller det at hun, av alle ting, hadde begynt å føle seg litt i veien. Det hadde vært slik de siste årene nå; hun hadde begynt å tenke at musikken var for høy, at vennene til sønnen lo av ting hun ikke kunne forstå, og at det i det hele tatt hadde oppstått en slags usynlig mur mellom hennes årskull og hans, en mur hun aldri tidligere hadde lagt merke til. Hun så nedover hendene sine, og merket seg hvordan den lyse huden med et mildt rosaskjær fortsatt var glatt. Deretter skottet hun bort på sønnen, som fortsatt halvveis satt, halvveis lå i den snirklete toseteren. Det var tjueto år som skilte dem. Tjueto år, og en hel generasjon. Hvor hadde årene blitt av? Det var ikke så altfor mange årene igjen før Julian nådde alderen hun hadde hatt da hun hadde født ham. Selv kom hun aldri til å oppleve det, innså hun idet et blankt slør med ett la seg over øynene, men hun blunket det vekk med det samme det hadde dukket opp. Deretter hentet hun seg selv tilbake til nuet, og gikk ut av døren.

   Tilbake i sofaen lå fortsatt Julian som en filledukke hensynsløst slengt fra seg. Han hadde ikke tatt noen notis av hvordan moren hadde nølt før hun hadde gått, og nå kjente han for alvor hvordan anstrengelsene hans hadde utpint ham for energi. Det var så vidt han hadde krefter nok igjen i kroppen til å holde øynene oppe.

   Men så med ett grep hans innvendige kontrollrom fatt i spareblussene, og sendte ham som en nyttårsrakett opp på to ben igjen. Engstelig kikket han ut vinduet, bare for å lettet kunne konstatere at aktiviteten i nabohuset, McLurv-festningen, virket forholdsvis laber. Det var ingen Sonny på vei mot hans og morens residens på den andre siden av veien. Likevel hindret det ham ikke i å småjogge da han vendte nesen mot badet og dusjen. All denne virksomheten hadde gjort ham svett og antakelig ganske illeluktende, og i sin iver etter å gjenoppta tilværelsen som ren og nyparfymert, hadde han fullstendig glemt å finne frem både håndklær og nyvaskede filler å iføre seg etterpå. Dette kom han selvfølgelig på først da han var vel innelukket i dusjkabinettet, og han bannet idet det gikk opp for ham at han ikke bare kom til å måtte gå ut av badet splitter naken, men han måtte gå gjennom både første og andre etasje før han kom til rommet sitt i tredje. Ulempene ved å bo i et tårn lo hånlig av ham der han gned seg inn med dusjsåpe med papayalukt og bannet mer intenst enn forrige gang. Mulighetene til å ta på seg klærne han nettopp hadde flådd av seg, nådde ikke frem til ham.

   Da han avgjorde at han hadde tilbrakt nok tid under rennende, varmt vann, gikk han ut av dusjen, snek seg over gulvet og åpnet døren på gløtt. Selvfølgelig var det ikke noen andre enn ham i huset, men han la klynkende merke til hvor urovekkende store vinduene i rommet var. Riktignok var det ingen på den andre siden av dem per akkurat nå, men hvis skjebnen hatet ham, en mulighet han fant sannsynlig i aller høyeste grad, kom den nok til å plassere noen der idet han besluttet at det var klar bane. Likevel oppnådde han ingenting ved å kun stå og lure i dørsprekken heller. Innerst inne visste han at det bare var å la det stå til.

   Fortere enn han selv anså som fysisk mulig for en som ham, skjøt han som et prosjektil ut fra badet. Han kuttet svingen som førte ham mot trappen så mye at han nesten gikk over ende, men greide akkurat å innhente seg før det gikk galt. I trappetrinnene var han ikke like heldig, og det glatte kirsebærtreverket nektet å oppføre seg pent mot Julians våte fotsåler. Resultatet ble at han falt fremover, og skubbet håndleddet mot noen trinn lenger oppe. Selv om det sved, priset han seg heldig over at det tross alt var håndleddet, og ikke en viss annen kroppsdel.

   Etter en halsbrekkende ferd gjennom også andre etasje, stod han omsider i det lille, runde rommet sitt, som ironisk nok hadde hele fire vinduer. Et kort sekund grublet han over hvor godt synlig han var her oppefra, og at han i tårnet sitt kneiste godt over de fleste andre bygningene i nabolaget. Han følte seg nesten som et utstillingsobjekt; som et kunstverk i all sin nakenhet der han stod beskyttet bak glass i en høyde som ga ham utsikt og forbipasserende innsikt. Deretter tittet han nedover seg selv, og så hvordan den blekrosa huden nesten skar i øynene som en følge av det minkende solskinnet. Han ble rent snøblind, og besluttet å spare omverdenen for synet av medmenneskelige årsaker. Dermed åpnet han det flettede klesskapet og fant frem en svart bukse. Om skuldrene slengte han favorittskjorten i burgunderrødt, og rundt halsen hengte han et hodeskallesmykke. Han ga helfigursspeilet ved siden av en inspeksjon, og kunne glisende fastslå at synet som møtte ham, tross alt kunne ha sett verre ut. Han plasserte hånden på hoftebenet, lente seg over til siden og prøvde å se tilbakelent, kul og sexy ut. Med senket hode og øyne som stirret på ham fra speilbildet bak halvlukkede øyelokk, ville han ikke akkurat påstå at han direkte mislyktes, men likevel… Det var et spesifikt noe som manglet. Så klart kunne han skylde på det gylne lyset som skyldtes en sol i nedgang, men det var likevel noe annet som…

   Så kom han på det.

   Det var velsignet kort vei fra hans rom i tredje til Gabrielles i andre, og han bykset ned trappen på nytt, noe som var enklere nå siden han hadde fått på seg sokker, og halset inn på morens værelse. Overfor sengen stod et sminkebord, og han rev den første skuffen åpen for å se hva han kunne finne.

   Utvalget var overveldende. Sant nok hadde Julian sett moren ha flere farger enn hva som finnes i regnbuen i ansiktet på én gang, men at det skulle vente et arsenal av et slikt kaliber på ham, hadde han aldri trodd. Halvparten av remediene visste han ikke engang hva var.

   For å unngå å gjøre noe galt, holdt han seg til hva han visste med sikkerhet var en kajal, og førte den med en undring verdig en barneskoleelev i blomster-og-bier-timene opp til ansiktet. Helt nederst på øyelokket hvor vippene var festet, tegnet han opp en tykk strek. Den så faretruende sort ut i det ellers så påfallende lyse ansiktet. Likevel så det bedre ut straks han hadde skapt en tilsvarende strek over øyelokk nummer to. Da han i tillegg malte også våtkanten på begge øynene med den samme sorte fargen, begynte det nesten å ligne noe. Visuelt intelligent som han var, klarte han straks å sette fingeren på hva som ville fjerne ”nesten” fra setningen, og gnidde de ganske markerte øverste strekene utover til han fikk en sotet effekt.

   I neste øyeblikk ringte det på døren. Kajalen falt til gulvet med en dempet lyd, og trillet innunder sminkebordet. En momentan skjelvning som begynte som en svak krusning, men etter hvert tiltok til det kunne ha gitt et aldri så lite utslag på Richters skala, førte til at Julian der og da minnet lett om en epileptiker. Helst av alt ville han spurte til døren og omfavne Sonny, men en underlig bedøvelse gjorde alle forsøk på bevegelse forgjeves.

   Det ringte på igjen, og Julian tok til fornuft. Derimot var gangen hans varsom i stedet for voldsom for å unngå å gå i dørken på veien, og han følte seg svimmel da han omsider åpnet utgangsdøren i lyst tre.

   For så å bli slått til bakken med styrke som bare skuffelse får til. For foran ham stod ikke det skjøre, engleaktige romvesenet som han fortsatt ikke skjønte hva gjorde blant alminnelige dødelige, men det heller ulike søskenparet Elegía, hånd i hånd. Arielle, som gikk i klassen over ham, så ut som en gresk gudinne med sin gnistrende bronsehud og brunsorte, omhyggelig oppsatte hår. Mio, som gikk i klassen under ham, så på sin side ut som et gjenferd der han med sin bleke hud, som var gjennomgående hvit i motsetning til Julians svakt rødlige, stirret på ham fra under en sort lugg. Håret hans var derimot ikke varmt og sydlandsk som hos søsteren, men mer som om det på en måte var støvete.

   ”Kan vi komme inn?” spurte omsider Arielle utålmodig. Julian hadde så langt bare glodd matt på dem, misfornøyd med tanke på hvem han i stedet hadde trodd kom til å være først ute. Nå ristet han på hodet som for å vekke seg selv fra transen, og steg til siden for å slippe gjestene inn. Han gjorde en dramatisk gest, og proklamerte teatralsk: ”Velkommen skal eder være til mitt ydmyke hjem, madame og monsieur!” Hadde han bare valgt fransk på skolen i stedet for spansk, hadde sikkert ikke uttalen hans vært så skjærende heller.

   Uavhengig av det, kom Arielle og Mio innenfor, og så måpende rundt seg.

   ”Wow. Du har… stått på”, bemerket Mio imponert, og Julian tok strunk imot rosen med et bredt smil. Han skulle innrømme selv at stuen hans så mildt sagt praktfull ut etter at han hadde blitt ferdig med den, så han tillot seg selv å smile i enda noen sekunder.

   Kort tid etter Elegía-søsknenes ankomst, rakk omtrent ikke ringeklokken å puste før den ble trykket inn av nye fingre. Men da det hadde gått en halvtime, og førsteetasjen langsomt ble trang med folk, glimret Sonny fortsatt med sitt fravær. Julian trippet nervøst rundt og kikket på det som var av klokker. Av og til så han på den som hang på veggen, mens han andre ganger spurte de andre. For hvert minutt han fikk greie på at hadde gått, hamret hjertet hans hurtigere og hurtigere. Hva hvis han ikke kom? Hva skulle han gjøre da?

   Like brått som om han virkelig hadde like mange overnaturlige evner som det Julian likte å tillegge ham, stod Sonny nesten umerkelig på dørterskelen. Det var som om Julian hadde skjønt at det var han som kom da dørklokken kvart over syv hadde kimt. Lyden var liksom fagrere denne spesielle gangen; lysere og klarere. Og nå stod han plutselig rett fremfor ham, kanskje så mye som ti centimeter høyere enn ham, og så sjenert ned på ham med de blåeste øynene Julian noen gang hadde sett.

   ”Jeg var et øyeblikk livredd for at du ikke skulle komme”, sa Julian, og sparket seg selv i leggen to ganger; den første for at han hadde brukt et så sterkt ord som ”livredd”, i stedet for eksempelvis ”småredd”, og den andre for at han på ingen måte greide oppgaven å skjule det lettede stemmeleiet. Likevel, var det noe inne i ham som sa, hvorfor skulle han egentlig skjule noe som helst hva angikk hvor uhyre tiltrukket han var av denne magiske skapningen? Han hadde da aldri tidligere hatt noe problem med å uttrykke seg verbalt til noen han betraktet som attraktive. På den annen side hadde han heller aldri følt et så kraftig sug i magen bare ved å snakke med noen, et sug som både gjorde ham dårlig og fikk ham til å føle seg til de grader ovenpå. Aldri før hadde han opplevd å få hjertet i halsen ved lyden av en dørklokke eller at ordene stokket seg før han fikk sagt dem, og aldri før hadde han følt en slik… dragning mot noen. Selvfølgelig hadde han følt begjær, og blitt seksuelt pirret ved å være i nærheten av en annen, men dette var annerledes. Det var ikke først og fremst erotikk han ønsket med Sonny, men nærhet. Han lengtet etter å kjenne Sonnys lange, slanke hånd mot kinnet sitt, etter å ha de smale fingrene hans tvinnet inn i det viltre, tovede håret sitt, og etter de tynne armene hans rundt livet sitt. Han higet etter evigvarende samtaler der de lesset av seg sine innerste sorger, for så å omfavne hverandre. Det han ville ha, var stunder foran peisen, endeløse dager der bare de to var sammen, og noen å våkne opp med, i motsetning til noen han bare sovnet med.

   Hele himmelen deiset ned i hodet på Julian og slo ham i ubalanse. Han trodde han, av alle ting, faktisk og helt egentlig var forelsket.

   For å komme over sjokket, skyndte han seg bort til stereoanlegget, satte på noe sær synth-rock, og dyttet en øl inn i hånden på Sonny, som stod ut blant mengden som en abyssiner blant en gjeng huskatter.

   ”Kos deg”, sa han til ham, og så måtte han gå et annet sted for å unngå å hyperventilere.

Juni 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine og Martina (vi kom på andreplass!) og rave på Det gamle biblioteket. Øl med Mari og Marie på Oslo mekaniske. Middag på Sara med Renate, Mari og Vibeke. Piknik i hagen hos Mari. Besøk hos Vibeke. Pizza på Peloton med Vibeke.

TV-serie: Jeg har omsider sett ferdig The Expanse, som er en serie jeg likte godt nok til å fortsette å se på, men samtidig ikke godt nok til å unnslippe en slags utålmodighet etter å bli ferdig så jeg kunne se på andre ting. Jeg sleit med å klare å følge med på handlinga, som sikkert er mer hjernen min sin feil enn serien sin, men mer enn det klarte jeg aldri å bry meg nok om det som skjedde. Til det blei virkemidlene serien tok i bruk rett og slett for forutsigbare. Manuset blei litt for teatralsk til tider, og det var i overkant mange redda-i-siste-liten-sekvenser til at jeg egentlig noen gang bekymra meg for åssen det skulle gå. Men, underveis tok serien opp mange interessante temaer, og proto-molekylet begeistra og fascinerte meg. Syns forøvrig også det var gøyalt at i sesong fire, når menneskeheten er i ferd med å kolonisere planeten Ilus, så kommer de over noen eldgamle, mystiske strukturer bygd av en tilsynelatende utdødd romvesenart de kaller "Builders", og etter hvert begynner folk å vise symptomer i form av grønt utslett på en sjukdom de ikke finner noen medisin for. Dette er basically plottet i Subnautica, bare at der er romvesenarten kjent som "Architects." Strukturene i The Expanse og Subnautica ligner til og med på hverandre reint designmessig. Jeg veit ikke om det ene er inspirert av det andre, eller om dette bare er nok et eksempel på den kollektive underbevisstheten, men jeg satte pris på det okkesom. 

Og derfor har jeg også fått sett første del av sesong fire av Stranger Things! Som jeg har hatt masse glede av. Jeg syns det er deilig at serien har fått et større alvor igjen etter en tredje sesong som blei i overkant lett, og jeg liker karakterene, stemninga, musikken og det visuelle såpass godt at det nesten kunne handla om hva som helst, plottet er liksom sekundært, jeg bare elsker å oppholde meg i dette universet. Med det sagt begynner jeg å bli litt lei av at det egentlig skjer det samme i hver eneste sesong. Vi kan godt få litt ordentlig utvikling snart. Jeg har ikke lyst til at også denne serien skal gå i Killing Eve- og Walking Dead-fella.

Film: Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, men den eneste filmen jeg så denne måneden var Lost Highway. Ikke for det, altså; når man først skal se bare én film en måned, er det helt i orden at den filmen er nettopp Lost Highway. Jeg trur kanskje dette kan være den David Lynch-filmen jeg liker aller best (kanskje bortsett fra The Straight Story, som tross alt er den minst Lynchete filmen hans). Den er over the top på den måten bare David Lynch kan tillate seg å være, den er ubehagelig og kul, og estetisk og stemningsmessig er den et helt eget moodboard. David Lynch har sjøl sagt at det ikke er noe poeng i å "forstå" den, at den mer skal oppleves som en sinnstilstand enn ei fortelling, og det er en måte å både lage og innta kunst på som jeg stiller meg bak. Nå er forøvrig min personlige tolkning at det hele dreier seg om parallelle dimensjoner og triggerpunkter der de parallelle dimensjonene blør over i hverandre, noe som sikkert overrasker ingen, men ikke la dét komme i veien for å oppleve filmen på den måten som gir mest mening for deg.

Bok: I går leste jeg ut økoromanen Sarabande av Sara Sølberg, ei bok jeg egentlig har brukt altfor lang tid på, men grunnen til det, er at den rett og slett er litt… seig. Bevares: den er vanvittig godt skrevet, og på setningsnivå er Sara bedre enn de aller fleste. Jeg veit derimot ikke om det egentlig skjer nok i den til å forsvare at den skal være 277 sider lang, jeg lurer på om dette er ei bok som kunne vært vesentlig kortere uten at det hadde gått på akkord med alt hun vil fortelle. For meg blir den litt for langtrukken (jeg sier ikke at jeg sjøl er noe flinkere til å fatte meg i korthet, altså). 

På den annen side: bare hør på dette, da:

Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado.

Jeg har ikke kommet langt nok til å ha gjort meg opp noen ordentlig mening ennå, men jeg merker jeg allerede er litt redd for at den skal ligne for mye på noe av det jeg sjøl har skrevet? Liksom, jeg er redd framtidige lesere av mine tekster skal tenke at jeg prøver å kopiere Machado når jeg egentlig har skrevet som jeg gjør i mange år før jeg i det hele tatt visste hvem hun var. Jeg utviste i sin tid samme typen furten begeistring over Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg trur mer eller mindre samtidig litteratur som ligner på hverandre har mer å gjøre med nettopp den kollektive underbevisstheten og sosiokulturelle strømninger enn et ønske om å kopiere andre, men jeg har jo likevel et kanskje egoistisk ønske om at det jeg gir ut skal oppleves som noe man aldri har sett maken til før. Fordi disse blurbsene er jo nøyaktig det jeg har lyst til at folk skal si om mine tekster:

Musikk: Innrømmelse: jeg er fortsatt dypt personlig fornærma over at TR/ST avlyste Europaturneen sin knappe to uker før den skulle begynt og så deretter bare snakka på sosiale medier om hvor mye han gleda seg til å spille konserter i USA uten å nevne den avlyste turneen med et ord, og så, plutselig, annonserte han slippfest for den nye singelen sin i Paris med to dagers varsel, og liksom, når du plutselig kan dra til Paris for å slippe en ny singel, hvorfor kunne du ikke dra på Europaturné noen uker tidligere? Jeg skjønner også at uforutsette ting kan skje, men det hadde vært greit med noen få ord om hvorfor eller i det minste en, y'know, vedkjennelse. Men så er det nå en gang sånn at den nye singelen tross alt er så bra at jeg nesten glemmer at jeg egentlig fortsatt er sur på han som har lagd den. Den er TR/ST på sitt beste; aggressiv og truende, men samtidig intenst energisk og fengende. Den gir meg følelsen av å gå tur om natta rett før det begynner å tordne. Den tente også en gnist av inspirasjon som jeg den siste tida har savna, problemet var bare at samme dagen singelen blei sluppet, som også var da jeg følte den sterkeste tilstedeværelsen av denne inspirasjonen, hadde jeg egentlig ikke tid til å skrive. Jeg fikk rabla ned et avsnitt i full fart før jeg måtte videre med et håp om å ta opp igjen tråden seinere, men det har jeg dessverre ikke fått ordentlig til fordi jeg ikke har klart å finne tilbake til den mentale tilstanden jeg blei satt i de første gangene jeg hørte den. Jeg har dog ikke gitt opp håpet. Det er tross alt få artister som har inspirert meg så mye som TR/ST de siste åra, så det overrasker meg ikke om jeg kommer til å oppdage flere lag ved denne låta etter enda flere gjennomlyttinger. Og: jeg kan ikke nok om musikkteori til å kunne ordet for det som skjer på 2:13, men jeg elsker det så utrolig mye, og det er kanskje mitt favorittsekund i hele låta.

Lunisand – episode 21: Smerte i hjertet

Tidligere episoder fins her.

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?

Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Det lå en trykkende stillhet mellom ekteparet McLurv. Sonny og Theresa hadde måttet dra på skolen, så nå var det bare Albertine og Peter i rommet. Albertine trippet rastløst med de flate skoene og håpet at denne mannen som lå foran henne, fremmed i hvit sykehusskjorte og sterilt sengetøy, skulle si noe som kunne minne henne på hvordan det var å kjenne ham.

   Kvelden i forveien hadde han fått et hjerteattakk, noe som heldigvis hadde gått bra. Legene snakket om stress og høyt blodtrykk, og hadde spurt om det var mye å gjøre på jobben for ham. Albertine hadde trukket på skuldrene. Hun ante ikke. Lønningene til Peter kom i rykk og napp, og man skulle nesten tro det ikke var aksjer han meglet i det hele tatt. Nå stirret han livløst ut i det grellgrønne rommet.

   ”Hvordan har du det?” spurte Albertine omsider. Stemmen spraket som en gammel høyttaler i det ellers lydløse rommet der Peter var den eneste pasienten.

   ”Bra”, sa Peter trett.

   Og hva nå? Det gikk opp for Albertine at det var så lenge siden hun hadde startet en samtale med sin mann med ”hvordan har du det?” at hun helt hadde glemt hvordan hun skulle følge opp.

   ”Er det mye å gjøre på jobben for tiden?” spurte hun videre, mest for å ha noe å si.

   ”Mhm. Kjempemye”, lød svaret fra Peter, og det var tydelig at han mistrivdes i denne dialogen like mye som hva konen hans gjorde.

   ”Det var nok derfor du fikk hjerteattakket”, konkluderte Albertine, og Peter samtykket med et nytt ”Mhm.”

   Det ble stille enda en stund. Peter lukket øynene. Sov han?

   De furete linjene i ansiktet hans hadde blitt tydeligere nå. Det var sjelden hun tok seg tid til å studere ansiktet hans som nå, men nå som hun virkelig gikk inn for det, var det lett å se hvor brått gammel han hadde blitt. Den brune hårmanken var blitt blassere og tynnere siden sist hun hadde strøket fingrene gjennom det – og når var det, egentlig? Hun kunne ikke huske. Det var allerede over tjue år siden de hadde giftet seg. Hva hadde skjedd på de årene? Hvordan hadde øyeblikkene blitt borte? Hva hadde egentlig blitt borte? Hvorfor kjente hun ikke igjen ham hun en gang hadde inngått ekteskap med der han lå, eldet og svøpt i hvitt?

   Tankegangen hennes ble avbrutt av at noen banket på døren. Peter glippet med øynene av lyden, og snudde hodet langsomt mot kilden.

   En lege tittet inn i rommet.

   ”Det har kommet mer besøk til deg”, sa han, ”vil du ta imot? En Stella Sirkelsneip.”

   Albertine rynket på nesen av navnet. Hvem var så dette?

   Hun ble ikke mindre skeptisk da hun så hvordan denne fremmede kvinnen så ut. Da hun kom inn i rommet, var det på høyhælte, sølvfargede sandaler, i kort skjørt og singlet. Hun kjente henne igjen fra den gangen i Lunisand vel for cirka en uke siden. Hun hadde vært like mistenksom da, og Peter hadde ikke greid å se andre steder enn på kløften hennes.

   ”Beklager hvis jeg forstyrrer”, sa hun tynt, men Albertine gjorde ikke noe forsøk på å løfte øyebrynene.

   På tynne ben vaklet hun inn i rommet. Hun så om mulig enda mer malplassert ut mot de spygrønne veggene enn hva Peter i sengen gjorde, og beveget seg som om hun var redd gulvet skulle knuse under henne hvert øyeblikk.

   Etter kort tid var hun borte ved sengen. Peter glante tomt opp på henne, mens Albertine skulte.

   Hun kremtet en gang, før hun begynte: ”Du kjenner ikke meg, men jeg trur du har møtt på mannen min, Jølle…”

   ”Hvem er hun?” avbrøt Albertine og så på Peter. Peter svarte ikke, og tok heller ikke blikket fra den ukjente kvinnen, og tillot henne dermed å snakke videre.

   ”Jeg har uansett kommet for å be om unnskyldning på hans vegne. Jeg veit hva han holdt på med, og… Vel, for å si det sånn, det var ikke særlig realt gjort. Jeg har aldri vært med på noe av det. Om noe godt skal ha kommet ut av denne tragiske hendelsen, så må det være at han i det minste forhåpentligvis har fått en lærepenge.” Stemmen hennes var forholdsvis mørk, og litt ru.

   ”Jølle, er han…” Albertines stemme døde bort, men hun fikk i det minste oppmerksomheten både til Peter og denne Stella. Hun begynte på nytt: ”Jølle, er han en arbeidskollega av deg, Peter?”

   ”Ja, du kan vel…”

   ”De pleide å spille poker nede på det lokale kasinoet sammen.” Stella avbrøt Peter før han fikk løyet ferdig, og høstet med dette sjokkerte blikk fra begge partene av ekteparet.

   ”Mannen min spiller da aldeles ikke om penger!” fnøs Albertine påståelig, men et tvilende frø hadde blitt plantet i sinnet hennes.

   ”Beklager, men jeg trudde du visste det?” Stella så uforstående fra Peter til Albertine.

   ”Det, hehe…” Peter gjorde et mislykket forsøk på å le midt inne i setningen, ”det har nok hendt at jeg har kjedet meg litt etter jobben og tatt noen runder, ja, men aldri noe stort.”

   Stellas ansiktsuttrykk etter dette var umulig å tolke, men det at Peter smilte så overbevisende han bare kunne opp mot Albertine, hadde motsatt effekt hos henne.

   Før hun rakk å si eller spørre noe mer, derimot, hadde Stella spurt henne: ”Fru McLurv, er det i orden for Dem om jeg snakker med Deres mann… på tomannshånd? Jeg trur det er noe viktig han bør si Dem.”

   Albertine rakk å tenke hvor upassende det lød med det upåklagelig høflige ordvalget blandet med den heslige Lunisand-dialekten, før hun trakk på skuldrene, spilte uanfektet av mystisismen hun ikke fikk ta del i, og stilte seg ute på gangen.

   Tilbake i rommet lå fortsatt Peter hjelpeløs blant bleke lakener og bevitnet hvordan Jølles ikke så rent lite attraktive kone fant en stol og dro den inntil sengekanten. Dermed satte hun seg ned med et dystert ansiktsuttrykk. De lange, velpleide neglene glinset i taklampen der hun fiklet med et sølvarmbånd hun hadde på seg.

   Endelig så hun likevel opp. Det var med et litt trist smil om de fyldige leppene.

   ”Mannen min, Jølle… Vel, han har veldig god kontakt med borgermester Jonas. Han har utnytta denne kontakta til å grave fram informasjon om deg, og funnet ut at du er en arbeidsledig aksjemegler. Ehm…”

   Hun tok en pause da hun fikk se Peters ansiktsuttrykk. Hudfargen hans hadde gradvis begynt å gå i ett med den antiseptiske puten han lå på, og han kjente det selv. Det var som om blodet hans fordampet, og han lå igjen som et uttørret spøkelse.

   ”Snakk… videre”, ba han omsider Stella, og stemmen var ikke annet enn vissent løv.

   Stella pustet dypt inn, men fortsatte: ”Du skjuler det for henne, ikke sant? For kona di? Du er flau over at di eneste inntekt kommer fra pengespill?”

   Peter greide ikke å snakke. Han hadde aldri tenkt på det slik, men… her satt altså et ukjent kvinnfolk og sa sannheten, så forsiktig og skånsomt som bare mulig. Hvorfor sved det likevel som om det var syre hun helte over ham, dråpe for dråpe? Og hvorfor hadde et enkelt enstavelsesord så store vanskeligheter med å finne veien ut av munnen hans, når løgner så oppslukende som sorte hull aldri før hadde hatt det minste problem med samme oppgave?

   ”Hvem er hun?” spurte Stella etter litt, og fra Peter kom det et grøtet ”hm?”

   ”Hvem er hun? Kona di? Albertine, er det ikke det hun heter?” spurte Stella.

   ”Vel…” Peter rensket strupen før han fortsatte, ”hun er førtiseks år gammel… arbeidsledig… har bursdag sent i mars… vi giftet oss i…”

   ”Nei.” Overraskende nok ble Peter avbrutt av Stella, og han stirret uforstående på henne. Hva hadde han sagt galt?

   ”Hvem er hun?” presiserte hun, ”åssen ler hun? Hva sa hun til deg da dere kyssa for første gang? Hva tenker du på når hun tar på deg?”

   Hva var det å si? Peter forholdt seg taus. Albertine… det var hun han bodde sammen med. Var hun virkelig ikke noe mer for ham? Hvorfor hadde de giftet seg? Den offentlige forklaringen var at han var rik og hun var rik, og ved å gifte seg, ville de sikre sin økonomiske fremtid. Men… ved å dvele litt ekstra ved tanken… greide han å gjenkalle følelsen ved å stå oppe ved alteret. Han lukket øynene, og var med ett tjueto år yngre. Da han førte hånden opp til hodet, hadde han flere og tettere hårstrå, og da han så ned på hendene sine, var de glatte og rynkefrie. Men det var da han så til venstre for seg at han mistet munn og mæle. Der stod hun, kledd i hvitt fra tåspissene og helt til tuppene av det tuperte håret. Hun hadde et nettingslør foran ansiktet, men da hun merket at han så på ham, kunne han likevel skimte det blendende smilet som på en måte virket fjernt for ham, samtidig som det ga ham den gode følelsen i magen som du får når du møter igjen en gammel venn og likevel har alt å snakke om. Ansiktet var det samme som han hadde sett for kort tid siden, bare med noen mindre forandringer som mer markerte kinnbein og litt strammere hud. Håret var fyldig og blondt og minnet ham om bølgende kornåkrer under solen i Kosdal.

   ”Hun er min kjærlighet”, svarte Peter omsider, og slo øynene opp. Den blondekledde engelen foran ham ble byttet ut til fordel for en mørkhudet kvinne med for lite klær i et skremmende, nøytralt rom.

   ”Og nettopp derfor bør du ikke holde hemmeligheter for henne”, sa Stella, smilte et flyktig smil, og reiste seg. Hun gikk raskt mot utgangen, og var borte i et blaff.

   Hemmeligheter, ja. Det var et ord som gnagde i Peter. Det kloret og krafset for å komme seg fri fra fengselet som var kroppen hans, og jo mer det kjempet, jo vondere gjorde det. Kanskje var det på tide å slippe det fri?

   Albertine marsjerte inn igjen, men Peter innså skuffet at det var ikke den samme Albertine som han hadde sett så livaktig for seg i sitt indre. Dette var Albertine McLurv, ikke Albertine L’orfèvrerie, som hun hadde hett før de hadde blitt smidd i Hymens lenker, og om leppene hennes danset ikke et smil så vakkert at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Nei, leppene hennes var fastlåst i et stramt, alvorlig trekk, og det hadde det vært i flere år. Hva skulle til for å få henne til å smile som den gangen for tjueto år siden? I alle fall ikke det Peter nå skulle si til henne. Like fullt måtte det ut.

   ”Jeg må si deg noe”, sa han, men det virket ikke som om hun hørte ham. Hun sakket ikke farten, og hun hadde det samme steinansiktet som før.

   ”Jeg har løyet for deg”, fortsatte han tynt, men mer rakk han heller ikke si, for konen hans hadde kommet bort til ham og klappet til ham. Den etterfølgende svien gjorde vondere i hjertet enn på kinnet.

   ”Tror du ikke jeg har skjønt det for lenge siden?” snerret hun, og han krympet seg der han lå. Hadde det vært så tydelig?

   ”Helt siden den gangen på Lunisand vel… at det går an!” fortsatte hun, men her falt Peter ut. Hva var det nå hun siktet til?

   Albertine ble stående i enda noen sekunder og dirre. Sannsynligvis ventet hun på at ektemannen skulle si noe, men han lå bare måpende og glodde i villrede på henne.

   Ettersom det virket som om Peter hadde blitt stum, fortsatte Albertine. Hun tenkte at hvis han absolutt måtte gjøre seg dum, skulle hun da sannelig gjøre det enkelt for ham.

   ”Hun er elskerinnen din! Den ekle, avskyelige kvinnen som kler seg som… som… som en prostituert! Er hun det også, kanskje? Du, henne og han der Jølle… på poker!” Hun spyttet ordene ut, og greide ikke å forhindre tårene. Saltet falt som i åpne sår.

   ”Jeg… jeg…” Hun lette fortvilet etter de rette ordene, men da hun ikke fant dem, virvlet hun i stedet rundt og strente mot døren. Hun forsvant ut på gangen og lukket den med et smell.

   Peter hadde nettopp sett sin kone forsvinne ut døren for andre gang i dag, og nå følte han seg enda mer frustrert enn forrige gang. Hadde han bare vært litt mer pigg, skulle han ha reist seg, fulgt etter henne og gitt henne sannheten. Om den ville berolige henne eller gjøre henne enda mer opprørt, visste han ikke, men han måtte si den til henne.

   Likevel… hun hadde grått da hun misforstod. Peter greide ikke å skjule et lite, sørgmodig smil. Det måtte da bety noe.

Life and all its lows

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. Det er så mye om dagen. Mye av alt. Jeg føler det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men så har jeg ikke hatt tid før nå, og hjernen min hopper alltid fram og tilbake, så det er vanskelig å ordne det inn i et blogginnlegg som tross alt må ha en begynnelse og en slutt.

Og kanskje det er der jeg skal begynne. Med hjernen min som hopper fram og tilbake. Jeg hinta så vidt til det i dette innlegget, men da jeg var til utredning på DPS konkluderte de med at jeg ikke hadde ADHD til tross for at jeg oppfylte alle kriteriene til en ADHD-diagnose, fordi de mente at symptomene jeg hadde på ADHD kunne forklares med Asperger syndrom. Jeg har i etterkant snakka med venner om dette (og jeg fikk også ei melding av noen som hadde lest blogginnlegget), og det er veldig høy korrelasjon mellom ADHD og autismespekteret. Så jeg har bedt legen om ny utredning for ADHD, og nå har jeg blitt henvist til nevropsykolog nettopp for å finne ut om jeg kan ha ADHD. Faktisk kjenner jeg meg mye mer igjen i kombinasjonen ADHD og Asperger enn bare Asperger, for eksempel i det at jeg har en enorm utforskertrang og et stort eventyrinstinkt, samtidig som forandringer skremmer meg hinsides mye, så jeg blir sittende fast i inerti der jeg kjeder meg og føler meg utilfreds fordi jeg vil så mye mer alltid, men rutinebrudd skaper så mye angst for meg at jeg blir handlingslamma. Jeg har ikke fått svar på henvisninga ennå, men mitt største ønske er helt ærlig å kunne få medisiner som kan hjelpe meg med å takle hverdagen, for per akkurat nå er det liksom ingenting å hente hos helsevesenet, fordi "autisme ikke kan kureres", og det skjønner jeg jo, men jeg sliter jo likevel, liksom?? Jeg har på en måte bare fått en diagnose og så en implisitt beskjed om å finne ut av resten sjøl, men selv om jeg nå har fått ei forklaring, er jeg jo ikke på magisk vis i bedre stand til å håndtere alt av angst, depresjoner, tvangstanker og konsentrasjonsvansker. 

Konsentrasjonsvanskene mine, og vanskene mine med eksekutive funksjoner, har – kanskje overraskende nok – vist seg å være den største utfordringa mi når det gjelder aerial hoops. Dere veit, det som jeg snakka så vidt om her.

Og det er veldig gøy, altså! Aerial hoops, mener jeg, ikke konsentrasjonsvansker og vansker med eksekutive funksjoner. På en måte føles det veldig som at det er akkurat denne typen fysisk aktivitet kroppen min er utvikla for å drive med, men hjernen protesterer litt. Jeg har nå gjennomført det seks uker lange introduksjonskurset, og bildet er tatt på den siste dagen der, og jeg har gått videre til viderekomment nivå, men det jeg sliter mest med er altså ikke den fysiske biten, men den mentale. Og på nivå to er det større fokus på en sammenhengende rutine heller enn enkeltmoves, som vi dreiv mest med på introkurset. Og én ting er å se åssen treneren gjør det, men en annen ting er å så sjøl gå opp i ringen og huske i hvilken rekkefølge hvilket bein skulle hvor og så videre. Dessuten ser jo ting helt annerledes ut når man henger opp ned etter beina i en ring, kontra når man står på bakken og ser noen gjøre det samme. Og på introkurset var vi fem deltagere og det var seks ringer, mens på nivå to er vi tolv deltagere og det er fortsatt seks ringer. Ikke noe stort problem å dele en ring i utgangspunktet, men jeg er nok litt for vant til at treneren på introkurset så med én gang at jeg hadde problemer og kom bort for å hjelpe, mens nå er det naturlig nok litt flere som kniver om oppmerksomheten hennes. Forhåpentligvis er også dette ting som kommer til å bli bedre etter hvert som jeg lærer mer, for noe nevroplastisitet har da også jeg, men det bare føles litt kjipt å vite at hjernen min står i veien for noe jeg egentlig er fysisk i stand til.

En kjip ting som har skjedd: TR/ST-konserten som blei utsatt først én gang, og så én gang til på grunn av korona, og som jeg hadde gleda meg til i over to år, blei avlyst bare noen få uker før den egentlig skulle vært. Hele Europaturneen blei avlyst bare ei ukes tid før den skulle begynne, uten forklaring, unnskyldning eller i det hele tatt en vedkjennelse fra hovedpersonen, og akkurat dét er liksom det som skuffer meg mest. Liksom, jeg skjønner at ting kan skje, og jeg hadde ikke trengt mye, men på sosiale medier har han bare snakka om hvor mye han gleder seg til å spille konsertene sine i Amerika uten å nevne den avlyste Europaturneen med et ord. Jeg veit jeg er veldig bitter nå, men jeg syns faktisk den europeiske fanbasen fortjener bedre enn dette. Og her er en liten hemmelighet: jeg har drevet og tenkt på om dette kanskje er min egen feil fordi jeg de siste månedene har begynt å lefle med kaosmagi. Jeg har blitt advart om at man nettopp ikke bør lefle med kaosmagi; hvis man ikke veit hva man driver med, kan det ende opp med å backfire skikkelig. Og jeg veit ikke hvor mye jeg har snakka om det på denne bloggen før, men jeg klarer nesten aldri å glede meg til noe uten å også grue meg til det, bare fordi noe jeg gleder meg helt sinnssykt mye til nødvendigvis medfører en hel masse stress. Det blir rett og slett veldig mye som står på spill for meg, og derfor er jeg redd for at denne negative energien jeg har akkumulert har manifestert seg på denne måten. En liten del av meg, som jeg kanskje har trudd at var mindre enn den egentlig var, håpa konserten skulle bli avlyst sånn at jeg kunne gå tilbake til en behagelig stressfri tilværelse der lite står på spill, fordi comfortably numb er den mest lettvinte måten å være komfortabel på. Og hvis du akkurat nå tenker at det er lite sannsynlig at mine personlige tanker skal ha vært nok til å virke inn på en hel Europaturné der de ansvarlige ikke engang veit at jeg fins, så vil jeg bare si at 1. det er mer enn personlige tanker, for jeg skreiv dem ned i dagboka mi og ga dem dermed større kraft, og 2. objektiv virkelighet fins ikke. Og jeg anser meg ikke som en overtroisk person, og nettopp derfor er det kaosmagi virker så innmari besnærende på meg: det er tanken om at ingenting har noen iboende, objektiv kraft, men symboler, skikkelser og gjenstander kan tilføres kraft gjennom folk som trur på dem. 

Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis det er stemning for det.

En annen kjip ting som har skjedd: jeg kom ikke inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg syntes det var en sinnssykt tøff beskjed å få, særlig fordi at sist gang jeg søkte der, kom jeg i det minste på venteliste. Jeg liker jo å tru at jeg har utvikla meg til det bedre som skribent, liksom, men nå fikk jeg bare en kort standardbeskjed om at jeg ikke var kvalifisert. Jeg kom for den saks skyld heller ikke inn på Gyldendals skriveskole, dog med et litt hyggeligere avslag:

Jeg er på en måte litt lei av å få høre hvor god jeg er til å skrive, men akkurat ikke god nok, som jeg har inntrykk av at ofte er tilfellet, men det er kanskje uansett verdt å sende dem resten av novellene jeg sitter på. Og jeg veit jeg høres sutrete ut, jeg er bare så lei av å få masse ros for skrivinga mi som ikke fører noen vei. Hvis jeg er så god som så mange skal ha det til, hvorfor ikke bare gi ut tekstene mine, liksom. Jeg er så avsindig lei av å ikke være forfatter. Skriving er den viktigste delen av identiteten min, og selv om de mener det godt, blir jeg litt irritert når folk ber meg om å ikke ta avslag personlig. Det er jo teksten din de snakker om, sier de, ikke deg. Vel, nå er jeg en sånn rar person som heller vil at det skal være meg enn teksten min, så den typen oppmuntring funker ikke på meg. Jeg vil heller at folk skal like teksten min enn personligheten min. Det er viktigere for meg å være en god skribent enn å være en god person. 

Men altså, jeg skal ta oppfordringa deres på alvor, altså. Ikke bekymre dere for dét.

En fin ting som, tross alt, har skjedd: jeg har nå, takket være Lars, den fineste hårfargen jeg noen gang har hatt. Endelig har jeg intergalaktisk hår! Endelig speiler håret mitt sånn som innsida av hjernen min ser ut til enhver tid!

Kanskje dere til og med får bilder med bedre kvalitet en gang om jeg føler for det.

Mai 2022

Opplevelser: Konsert med Lebanon Hanover på Blå. Bursdagen til Lauren. Tur med Mari. Boblete med Martina. Lønsj på Sara og utepils på Asylet med Mari. Konsert med Molly Nilsson på Ingensteds. Kinotur med Vibeke og besøk på Via Village.

Innkjøp: Jeg innser jo at jeg er personifiseringa av denne tweeten

så bare fordi jeg i løpet av måneden følte et intenst behov for å kjøpe Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, betyr ikke det at jeg kommer til å lese dem med det aller første. Men, begge er bøker som føles relevante for min egen skriving, og det er meg uansett en glede å støtte yndlingsbokhandelen min, så hey.

Film: The Green Knight, Dèmoni, Belle, Bikram: Yogi, Guru, Predator, Everything Everywhere All at Once, The Last Shaman og Snøleoparden.

Jeg er nødt til å snakke om The Green Knight. Filmen tar utgangspunkt i en gammal engelsk legende og handler om en slektning av Kong Arthur som legger ut på et farefullt oppdrag. Men det som gjør den så utrolig interessant er hvor tett opptil kildematerialet den legger seg, for i de fleste moderne filmatiseringer av gamle fortellinger tas det ofte ganske radikale grep for å omforme historiene til narrativer vi kjenner igjen og som gir mening for dagens mennesker. Men man trenger ikke å gå mange hundre år tilbake for å oppdage at eventyr slett ikke har moral eller ei gjenkjennelig oppbygging. Mye av kritikken jeg fikk for Mjuke, svarte stjerner gikk nettopp på at "ting bare skjedde" og at det ikke var noen reelle konsekvenser, fordi dagens konsumenter trenger at ting ordnes inn i et vant system for at vi i det hele tatt skal lese det som ei fortelling og ikke bare en serie hendelser. Jeg prøver ikke å overbevise dere om at Mjuke, svarte stjerner er et misforstått mesterverk, det er en roman med store feil og mangler, men jeg ville at den skulle speile livet som det faktisk er. Jeg ville ikke prøve å skrive Litteratur™. Og nå er The Green Knight milevis unna å speile livet som det faktisk er, men jeg elsker at den inneholder mange elementer som med et moderne blikk lett kan oppfattes som "meningsløse". Reisen til Sir Gawain oppfyller få, om noen, av kriteriene til den arketypiske heltereisen, og jeg elsker at denne filmen forteller en historie på en måte som ingen lenger forteller historier. Hjelperne og hindringene han møter på sin vei får dermed større frihet, fordi de ikke lenger oppfyller de rollene vi har blitt vant til at de skal oppfylle. Det er en fantastisk følelse av at alt kan skje, for filmen benytter seg av proto-troper heller enn troper, og disse proto-tropene oppleves dermed som forbausende forfriskende, som om det er noe vi aldri før har sett, til tross for at de altså er hundrevis av år gamle. 

Jeg veit ikke om noe av dette gir mening. Om ikke: se den bare fordi den er ekstremt vakker reint visuelt.

Musikk: Jeg har hørt masse på egentlig veldig kule Hell Was Full av Patriarchy denne måneden, ei låt som nesten er perfekt, men det irriterer meg at den to tredjedeler uti liksom fisler ut, og det virker som at den bygger seg opp til et klimaks, men så er forløsninga veldig underveldende og den fortsetter liksom bare å fisle ut til den er ferdig etter en for lang outro? Jeg veit ikke, jeg kan egentlig ikke nok om musikk til at jeg pleier å oppdage helt konkrete måter ei låt kunne vært bedre på, men jeg ser, eller rettere sagt hører, det altfor tydelig her. Jeg skulle gjerne hatt refrenget en siste gang med ekstra mye trøkk helt på slutten der, og hadde jeg hatt det, hadde jeg hørt enda mer på denne låta, for nå veit jeg at det litt kjedelige partiet som dukker opp liksom aldri leder noe sted, og da føles det siste halvannet minuttet som noe jeg bare må vente på at skal gå over istedenfor at det føles verdt det.

Lunisand – episode 20: Ambivalens i blodet

Ideelt burde denne episoden kommet for noen dager siden, men teknisk sett er 19. mai innafor hva man kan forvente av "midten av måneden", ikke sant? Kan vi si det sånn? Det fortsetter å være hektiske dager på denne fronten og jeg føler meg konstant på etterskudd, så jeg er ikke fraværende på alle kanter fordi jeg bærer nag til alle jeg kjenner, det er bare det at det skal egentlig ganske lite til for å overvelde meg. 

Men nok om meg. Mer Lunisand finner du her.

Fabian Neon – 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.

Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Musikkrommet var slettes ikke verst. Riktignok lignet det ikke noe særlig på et musikkrom mer, nå som alle instrumentene var flyttet for å få plass til en feltseng, et lite bord og et par stoler, men Fabian kunne tross alt ha hatt det dårligere. Dessuten var det et vindu her, så han kunne, om ikke annet, følge med på livet utenfor. Og det gjorde han så til de grader også. Nå hadde han sittet varetektsfengslet siden tirsdag, og han kjedet seg dønn i hjel. Rettssaken var ikke før på søndag, hvilket betydde at han ble nødt til å være inneburet her i tre dager til, denne dagen inkludert. Ikke fikk han mulighet til å dra på festen til Julian heller. Hadde han visst at det ville bli så kjedelig å være en opprørsk jævel, skulle han minsanten ha revurdert hele situasjonen.

   Han skvatt til av at noen banket på døren. Han stønnet høylydt, og smalt hodet bakover og inntil veggen der han lå og tvinnet tommeltotter på sengen. Det var nok herr fangevokter Ravn igjen. Han var en lidelse. Hver morgen kom han med mat, og ga seg til å spørre og grave og mase om han ikke kunne bli med på den neste festen hvis han ga Fabian fordeler. Ikke ga han seg heller, og i går hadde Fabian funnet på en elendig unnskyldning om at han plutselig fikk et akutt anfall av mageknip, og at det derfor var best om Ravn sprang av sted med det samme for å skaffe hjelp. Men Fabian visste vel egentlig at det ville bli rimelig mistenkelig om han fikk vondt i magen hver gang Ravn kom på visitt (selv om det ikke var langt fra sannheten), så han måtte nok bare stålsette seg.

   ”Hva faen er det?” gneldret han, uten å flytte seg en centimeter fra plassen sin.

   ”Det er besøk til deg!” lød stemmeskiftestemmen til Ravn fra den andre siden av døren.

   ”Hvem da?” kom det heller uinteressert fra Fabian.

   ”Hei, gutten min! Jeg syns nok du har gått litt for langt denne gangen!”

   HVA!? Fabian spratt opp med fart verdig et lite prosjektil. Hørte han virkelig den stemmen… si de ordene…?

   ”Pappa!” Han jumpet ut av sengen og jogget bort til døren.

   ”Jeg slipper ham inn, jeg!” sa Ravn, og så gikk døren opp, og så stod Jonathan foran sønnen sin, med et fårete smil og sitt berømte tredagersskjegg.

   ”Halla”, sa han, og vinket slapt.

   ”Jeg stikker, jeg! Rop veldig høyt når dere er ferdige!” kom det entusiastisk fra Ravn i bakgrunnen, som smalt døren igjen og låste.

   Et ganske langvarig øyeblikk ble far og sønn bare stående og se på hverandre – Jonathan bak halvåpne øyelokk og med et sløvt flir klistret om ansiktet, Fabian med klinkekuleøyne og en munn som en badeball.

   Det var Jonathan som først sa noe.

   ”Fengsel og greier!” utbrøt han, men tonefallet var umulig å tolke. Han gikk lenger inn i musikkrommet og liksom målte det med blikket, før han kastet seg tungt ned på den smale sengen som Fabian tidligere hadde sittet i. Et nytt dopsmil dukket opp om leppene hans.

   Omsider fikk Fabian summet seg moderat, og spurte om det første som falt ham inn: ”Hva gjør du her?”

   ”Og det spør du om?” gliste faren hans, ”min egen gullprins er i fengsel! Du er en skikkelig mann, du!” Han reiste seg, og gjorde et forsøk på å dulte sin sønn i skulderen, men sistnevnte dukket unna mens han sukket og stønnet på en måte som fikk Jonathan til å skjønne at han syntes faren var en teit gjøk. Likevel lot ikke Jonathan seg stoppe av dette, og smilte videre så oppriktig han bare kunne.

   Fabian, derimot, visste ikke hva han skulle si. Aller mest hadde han lyst til å angripe opphavet der han hadde satt seg på sengekanten igjen med den tåpelige grimasen. I stedet ga han seg til å trave frustrert frem og tilbake i det lille rommet. Da han hadde hørt innledningsordene han hadde brukt, hadde han vært sikker på at han kom til å få det han ønsket seg aller mest i hele verden – en god omgang kjeft, eller kanskje enda bedre, et sammenbrudd. Likevel… at faren fortsatt kunne sitte der og se ut som om han nettopp hadde fått sekser i alle fag på skolen… Hva måtte egentlig til?

   ”Men ikke misforstå, skatt”, fortsatte Jonathan, og fanget midlertidig oppmerksomheten til avkommet ved at han skrek iltert: ”Ikke kall meg skatt!” Jonathan overså replikken, og sa videre: ”Det var galt av deg. Tøft, men likevel galt.”

   Fabian stanset den rastløse gangen over gulvet.

   ”Nettopp på grunn av det, kommer jeg til å vitne mot deg i rettssaken på søndag. Du er sønnen min, og jeg er glad i deg, men jeg vil at du skal skjønne forskjellen på rett og galt. Jeg gjør det for ditt eget beste, tenk på det sånn!”

   Men Fabian hadde åpenbart ikke lyst til å tenke på det sånn.

   ”Jeg fant et jævla lik, pappa! Et føkkings skjellett!” ropte han, og marsjerte mot faren i et truende ganglag.

   ”Og hvorfor fant du det? Fordi du brøyt deg inn på en eiendom! Det er ei kriminell handling, gullet mitt”, sa Jonathan rolig, uten å slutte å smile.

   ”Du kan til helvete slutte å gi meg sånne satans kjælenavn! Faen!” skrek Fabian, rev seg i håret, trampet med de kraftige lærstøvlene og ropte ut grovere banneremser.

   Aldri før hadde Fabian ønsket å være farens lille øyesten som nå. Riktignok var det en underdrivelse å kalle Jonathans bunnløse kjærlighet overfor sønnen plagsom, men akkurat nå… nå skulle Fabian ha gjort hva som helst for å få ham på sin side. Det virket ikke som om noen overhodet tenkte på det faktum at det tross alt lå et dødt menneske begravd i gården til familien Elegía, men at alle i stedet valgte å fokusere på det faktum at han hadde begått en mindre ugjerning ved å ta seg inn på et område uten lov. Det var da tross alt verre å skjule en dødning på den måten? Det var uansett nå han trengte ham. Han hadde ikke regnet med støtte fra så mange i rettssaken, med unntak av fra ham. Hvis også han skulle svikte ham…

   ”Men du veit at du alltid vil være min vesle godklump, ikke sant?” kvitret Jonathan, strakk ut hånden, og prøvde å hale og dra i det ene kinnet til Fabian, men sistnevnte hoppet unna, bøyde hodet, og lot det lange, fette håret gjemme ansiktet.

   ”Bare stikk, vil du?” knurret han iskaldt.

   ”Men vennen min, jeg har jo…”

   ”Stikk!” gjentok Fabian, betraktelig kvassere enn sist.

   ”Oki doki!” sa Jonathan smørblidt, reiste seg fra sengen og svinset bort til døren, der han ga seg til å hoie ut tilfeldige fraser som ”pultost”, ”dynetrekk” og ”maursluker” så høyt han bare kunne, helt til Ravn tok hintet, låste opp for ham og slapp ham ut.

   Tilbake stod Fabian og greide ikke annet enn å dirre. Hva i helvete skulle han gjøre nå? Han innså at han kunne få en saftig dom, særlig med den dommeren som tross alt hadde i oppdrag å dømme ham, og tidligere hadde han nok kost seg glugg i hjel bare ved tanken, men… ting hadde likevel ikke gått som planlagt. Det var vel dét som plaget ham aller mest. Det var det som gjorde at han lå søvnløs om nettene. Han hadde sett det, skremmende hvitt i måneskinnet. Han hadde luktet den kvalmt råtnende stanken med sine egne nesebor. Likevel var det ingen som… vel, han visste vel strengt tatt ikke om de trodde på ham eller ikke, men uansett overså de ham. De overså hva han faktisk hadde funnet, og siktet inn på hvorfor han hadde funnet det. Alle hadde tydeligvis medfølelse med søskenparet som bodde der. Ingen tenkte på å spørre dem om hva det var som gjorde at de holdt knokler og ben som gjester under det store treet i hagen sin.

   Med ett stod det klart for ham hva det var som måtte til. Han måtte, på den ene eller den andre måten, avsløre de to. Men hvordan skulle han greie det fra et fengsel? Og i dag var en torsdag… rettssaken var på søndag… Det innebar at han kun hadde tre dager, eller fire, hvis han var optimistisk, å renvaske seg på.

   Han tittet ut av vinduet. Det var dødelig langt ned. Han befant seg i tredje etasje. Hva ville McGyver ha gjort?

   Han sukket og kastet seg ned på sengen. Noe måtte gjøres. Fort. Det hadde riktignok aldri ligget i genene hans å tenke verken veldig langt eller veldig rasjonelt, men…

   Vent. Gener. Kanskje det var der svaret lå? Den eneste han visste at tilba ham såpass at han, med litt hell, kunne manipulere ham, var nettopp faren. Sant nok hadde faren akkurat sagt at han kom til å vitne mot ham, men det var definitivt ham han måtte satse på når det gjaldt å skaffe seg, vel, om ikke et alibi, så i alle fall bevis mot Elegía.

   Fabian kastet et blikk mot vinduet igjen. Han kunne se faren der han gikk langs den støvete veien, med hendene dypt skjult i bukselommene og med en lett sammensunket holdning. Han hilste på noen, lot det ut til… Fabian reiste seg og gikk nærmere for å få bedre utkikk.

   Det var Lulu Serpiente. Henne hadde han ikke mye til overs for. Faren hadde tidligere datet en koselig alenemor ved navn Sirkeline, og for alt Fabian visste, hadde ikke Jonathan så mye som fortalt Sirkeline om Lulu. Hvordan våget han, egentlig?

   Det var da ideen slo ned i Fabian som et elektrisk støt. Selvfølgelig kunne han bruke henne til å presse ham med. Hvis ikke han snakket i sønnens favør i rettssaken på søndag, kom han personlig til å fortelle Sirekline alt om de romantiske middagene, besøkene hjemme hos hverandre og de heller hete kyssene når han trodde Fabian ikke så på. Selvfølgelig! Dette var jo helt genialt!

   Nok en gang var Fabian ruset på sin egen evne til tankegang. Han ga seg opprømt til å hamre på glassruten for å få farens oppmerksomhet, slik at han kunne skrike ultimatumet sitt utover hele Den Brisne Lakeis vei. Det faktum at vinduet tross alt var lukket igjen, og at han ikke kunne ha skreket noe uansett, i alle fall ikke så det ble hørt, var der og da utenfor hans fatteevne og plan.

   Det var imidlertid nytteløst. Jonathan var selv oppslukt av samtalen han holdt gående med nettopp Lulu. Han tok overhodet ikke notis av noe fjern dundring som vinden gjorde sitt for å kamuflere.

   Lulus hud var nesten så hvit som melk, men de sorte, møysommelig oppsatte lokkene og de rougerosa kinnbena tilførte en slags eterisk glød til henne. Jonathan kunne ikke annet enn å følge hver bevegelse den høye, slanke skikkelsen hennes gjorde med en åndsfraværende type fascinasjon. Hun så nesten ut som en snøalv.

   Med seg hadde hun datteren Ylva. Mens Lulu hele tiden viet sin fulle og fnisende oppmerksomhet til beileren sin, virket ungjenta distré og irritabel. Jonathan merket seg dette. Hun pleide som regel å være slik hver gang han var i nærheten. Dette burde normalt sett ha ført til et inntrykk av at hun var slik av natur, men noe i underbevisstheten hans sa ham at hun hadde en annen side også. Hvorfor det var slik, ante han ikke. Han hadde tross alt aldri opplevd henne på noen annen måte. Eller hadde han? Nei, umulig… ikke noe som han husket, i alle fall.

   For å få henne litt mer på gli, i og med at hun på en måte tross alt var stedatteren hans, bestemte han seg for å gi henne noe som var ment som en kompliment: ”Veit du, Ylva, du er like pen som mora di, du!”

   ”Ja, det syns du nok!” sprang det fra leppene hennes, før hun uventet løp av gårde. Jonathan ble stående og se rådvill etter henne. Hva hadde han sagt nå, da?

   Lulu, derimot, gjorde ikke annet enn å riste på hodet og smatte oppgitt.

   ”Hun der er… en håndfull. Jeg har aldri hatt noe trøbbel med Nico. Ylva, derimot, har begynt å skulke skolen, kutte ut flere av vennene sine, og skal ut hver helg… Men det er vel bare alderen”, sukket hun til slutt.

   ”Ja, sønnen min har sine øyeblikk, han òg”, medgikk Jonathan, men tankene og blikket hans var annetsteds. Det var liksom noe med stemmen til Ylva, de mandelformede, dypbrune øynene og huden som hadde en like klar kremhvit nyanse som hos moren. Hun virket… kjent, på en måte Jonathan ikke greide å sette fingeren på. Samtidig var den denne mystiske vissheten om at hun innerst inne var annerledes. Hadde han trodd på overnaturlige fenomen, hadde han nok antatt at han hadde møtt henne i et tidligere liv. Hvorfor fikk han ikke dette bildet av henne til å stemme med oppfatningen av henne når han bare hadde sett henne som sur og tverr?

   ”Nei, blir du med hjem til meg og tar en drink?” spurte Lulu, og rev oppmerksomheten hans til seg med blafrende maskaraøyne.

   ”Så… klart”, sa Jonathan, fortsatt like forvirret.

April 2022

Opplevelser: Bursdagen til Mari. Sasha Velour på Folketeateret. Bursdagen min på Aku Aku. Middag med Vibeke på Südøst. Geocaching-tur med Martina. Werq the World på Folketeateret. Konsert med Wardruna på Sentrum scene. Konsert med Kanga og Kælan Mikla på Blå.

(Dette bildet av Kanga har jeg lånt av Nastja Izotova fordi jeg syntes det var så kult, og fordi det ser ut som at jeg og Martina i publikum har det helt fantastisk. Det hadde vi for så vidt òg.)

Innkjøp: På vei til bursdagsfesten min gikk Mari og jeg innom Velouria Vintage, og dermed endte jeg opp med å kjøpe denne Bowie-t-skjorta i bursdagsgave til meg sjøl. Og: i april begynte jeg på aerial hoops, som jeg nevnte for litt siden, og da trengte jeg en treningstights. Siden jeg var rundt åtti kroner unna å få gratis frakt fra Zalando, endte jeg opp med å i tillegg kjøpe ei bukse til fire ganger prisen for tightsen. Fordi det er sånn hjernen min fungerer.

TV-serie: Jeg er veldig glad for at Wellington Paranormal nå er å se på HBO! Serien foregår i samme univers (og er selvfølgelig skapt av de samme geniale folka) som What We Do In the Shadows og er nærmest en slags X-Files-parodi. Jeg er generelt veldig sær på humor, men akkurat Taika Waititi og Jemaine Clement (som jeg takket være Flight of the Conchords har veldig lyst til å kalle bare Jemaine, for det virker så tungvint å si hele navnet hans, liksom) veit tilsynelatende veldig godt hva jeg liker, for alt de to tar i blir til humorgull. Jeg trur dette, i likhet med både What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, er en veldig elsk-eller-hat-serie, men jeg er veldig glad i det allerede etter bare to episoder, og det overrasker meg ikke om jeg ender opp med å elske det.

Film: Deep Water, Maniac, Final Destination, Dog Pound, Spotlight, The Batman, Labyrinth, Gothika og Monos.

Jeg merker jeg egentlig ikke har veldig mye å si om noen av disse filmene. Jeg likte kanskje Dog Pound aller best av dem, i stor grad fordi det var en god film, og i kanskje like stor grad fordi jeg har en generell greie for fengselsfilmer der alt er helt jævlig, jeg veit ikke hvorfor. Men ingen av disse filmene, Dog Pound inkludert, ga meg noe annet eller mer enn det jeg forventa, og det er i utgangspunktet ingenting i veien med det, og når man ser så mye film som meg skal det uansett litt til for å overraske meg, jeg trenger stadig høyere doser for å oppnå den samme rusen som jeg tidligere kunne få av mindre, men det har fått meg til å innse, som jeg veit jeg har nevnt før, at hvorvidt en film er god eller dårlig egentlig ikke interesserer meg så mye lenger. Det føles viktigere for meg personlig om en film er i stand til å gi meg noe jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Og hva det "noe" er, er vanskelig å vite før jeg opplever det. Men nå er det nå en gang sånn at jeg skriver dette innlegget tre dager ut i mai måned, og denne måneden har jeg allerede sett en film som gjorde nettopp det. Men det kommer vi selvfølgelig tilbake til om en måneds tid.

Musikk: Enkelte måneder ser man bare filmer der man veit hva man får. Og enkelte måneder heter et av de albuma man har hørt mest på Slut Pop. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar, Kim Petras sin nyeste utgivelse er nesten patetisk enkelt produsert, og selv om hun egentlig er en god vokalist, har hun denne gangen resignert til det noen jeg kjenner omtalte som "drag queen-vokal." Noe sier meg at hun med Slut Pop heller ikke prøvde å lage et sjelsmadrende konseptalbum, og hun inntar rollen som sexsymbol med en viss humor og tør jeg si glimt i øyet. Hun tar ikke dette så altfor seriøst sjøl, og uansett hvor høyt jeg liker å heve meg over allmuen, er jo også jeg bare et menneske, og sex selger, og billige salgstriks funker på meg. Dette er lettvint, fengende og gøy.