Jada. Jeg veit. Jeg lovte jo dyrt og hellig at jeg aldri skulle anmelde den. MEN! Bear in mind, dette blir ikke en anmeldelse av den tradisjonelle sorten. Det gikk jo som det måtte gå med
den nyeste Harry Potter-filmen, mener jeg, og dette har liksom vært min største obsession ca. i hele år. 2009 er for meg Little Ashes, liksom. Så... ja. Don't say I didn't warn you. Men det som egentlig inspirerte meg, skjønner dere, var mengden uforstående anmeldere der ute på verdensveven denne filmen blei utsatt for. Det beste jeg leste var at den var "middelmådig." Og jeg har jo forstått såpass at det godt er muuuulig at jeg har dette noget usunne forholdet til denne filmen fordi, vel, jeg var på en måte innstilt på å elske den allerede før jeg så den, liksom. Men samtidig var jeg redd for at hele affæren kom til å suge sånn som
Death in Granada og, pluss et tonn andre filmer jeg har hatt skyhøye forhåpninger om, for bare å få dem knust til pinneved. Poenget mitt er vel egentlig: jeg syns denne filmen fortjener hederlig omtale og en lovprisende anmeldelse. Og om ingen andre er keene på å ta jobben, gjør jeg det med glede. Dessuten har jeg jo ei unnskyldning til å obsesse fritt og holde prekener etter prekener om alt jeg syns er bra og sånn. Så ja. Værsågod.
Og det er flere paralleller til HbP enn som så. Jeg mener, handlingsreferat. Eneste grunnen til at jeg gidder å ta det, er fordi jeg er tvangstankete og liker orden i kaoset mitt. Kan jo ikke hoppe over synposis når vi alltid har hatt det før. Derfor:
I 1922 ankommer 18 år gamle Salvador Dalí Residencia de estudiantes i Madrid. Han er sky og sær, og holder seg for det meste for seg sjøl. Likevel blir han etter hvert kjent med Luis Buñuel og Federico García Lorca, og, som vi alle veit, spesielt sistnevnte. Og dette, eh, vennskapet kommer til å prege alle tre i åra framover.
Og bare sånn for å bli ferdig med dét først, så kan vi begynne med de fire tinga jeg ikke liker. Jada, jeg har telt over det noen ganger nå. Og egentlig er det bare én ganske stor ting, og tre småting. La oss se.
1. Og dette er en store tingen, sjøl om jeg var klar over det fra første stund: du ser det samme som skjedde i Memoirs of a Geisha her og. Alle snakker engelsk. Og det til tross for at størstedelen av skuespillerne på settet er spanske og ikke egentlig kunne noe særlig med engelsk på forhånd heller. Hva er vitsen, liksom? Er det bare for å kunne ha med Robert Pattinson, liksom? Og ja, jeg veit at både regissør og manusforfatter er engelske, men liksom... det blir på en måte litt feil, føler jeg. Men ja. Det går jo ikke noe utover filmopplevelsen annet enn at det er et generelt irritasjonsmoment.
2. Ikke i like stor grad som Death in Granada, men det er jo det samme som med amerikanske filmer om Paris, der Eiffeltårnet vises i bakgrunnen av hver bidige scene. Neida, det er ikke Alhambra i bakgrunnen av hver bidige scene her. Derimot klippes den totalt randomly inn midt mellom to uavhengige scener, der den vises i et par sekunder. Jada. Granada. Poeng oppfattet.
3. Replikken "I
am Andalucía." Den er så jæææækla cheesy.
4. Dette kan ikke jeg for noe i verden komme på, så det var sikkert ikke så viktig. Men det skulle ikke forundre meg om det var noe vedrørende nesa til Robert Pattinson.
Og med dét ute av verden, kan vi gå over til alle de fine tinga, for dem er det mange av.
Jeg var jo så vidt innom det i
jeg-har-sett-Little Ashes-innlegget mitt, men herregud. Robert Pattinson. Nei, jeg er på ingen måte fan av fyren. Men det var liksom, etter å ha sett den første gang, var jeg bare, "awkai... han spilte jo ikke så aller verst." Og etter andre gangen var jeg, "HERREGUD HAN SPILTE FRAKKINGS FANTASTISK!!1!1!!" Og ja. Det er fortsatt
Robert Pattinson jeg snakker om. Det er fortsatt Robert Pattinson
jeg snakker om. Jeg har sett at han har blitt kritisert for innsatsen sin av andre anmeldere, men HALLOOOOO. Hva faen er det å utsette på ham, da? Ansiktsuttrykka hans. Alle de rare greiene han gjør med stemmen sin. Måten han er hot 'n' cold på, sånn som i sangen til Katy Perry. Han kunne kanskje vært enda mer overbevist om sitt eget geni, idk, men nå må vi ikke glemme at han skal være 18 år her, i væffal i begynnelsen av filmen. Han var dritsjenert, liksom. Og jeg syns han takler utviklinga fra asosial, innadvendt einstøing med rart hår og dramatiske klær til geni/wacko med snurrebart, ego større enn Mount Everest og et heftigere kroppsspråk enn Jim Carrey ganske bra. Og med tanke på hvor uerfart fyren tross alt er, og hvor vanskelig en rolle señor Dalí tross alt er, så syns jeg faktisk at R-Patz fortjener ros, jeg. Ja, det syns jeg faktisk. Han er - du ville vel aldri trudd du ville høre meg si det, men - eksepsjonelt god i rollen sin.
Marina Gatell. Hun minner meg seriøst så sinnssykt mye om Inma. Ikke så mye av utseende, men i sjølve måten hun snakker på og er på. De er helt klin like. Og skikkelig, skikkelig spanske. I like it.
Jeg elsker måten Luis Buñuel framstår som vekselvis kremgutt og drittsekk, uten at han er bare én av dem. Og Javier Beltrán er så nydelig at jeg må gå og dø litt bare jeg ser ham. Og han har til og med føflekker på de rette stedene!
Denne filmen er ganske minimalistisk i sin fortellerstil, og det elsker jeg. Måten de helt subtilt gjennom hele filmen hinter til at señor Dalí egentlig er aseksuell (1. "Haven't you?" - awkward pause - "I've had a few." 2. Stemmene i hodet hans med unger som griner og dama som stønner. 3. Det berømte "nervous breakdown" som herr Pattinson hypa så fælt om), eller at señor Buñuel har homoseksuelle tendenser sjøl gjennom superfreudiansk anklagelsesteori og andre småting.
I andre anmeldelser har filmen blitt rost for at den er nydelig skutt, og det er den. Cadaqués! Andalucía! Frakkings badescena! Omg vakkerhet!
Og i ekte filmnerdstil, har jeg til og med lagt merke til virkemiddeldetaljer og sånn som jeg ellers bare la merke til da vi fikk filmanalyseoppgaver i kommunikasjon og kultur. Sånn som i scena etter nervesammenbruddet, og señor García Lorca står på badet og ser emo ut, greide jeg bare ikke å la være å legge til den geniale lyssettinga og sjølve vinkelen. Jada. Du veit du har sett filmen for mange ganger når... og alt det der, men likevel, liksom.
Og så er det jo så mange enkeltscener og enkeltreplikker som er så elsk i seg sjøl. "You're drunk!" - "You don't say!" blei jo min umiddelbare favoritt etter første gjennomskuing, og ikke minst fordi den er såpass universell at den for eksempel passer utmerket etter det som endte opp med å bli Ingrids favorittreplikk, nemlig "I grew this moustache", til tross for at det liksom ikke kommer annet enn stillhet etterpå. Og herregud, jeg forguder så sinnssykt i helvete den scena der de har kommet tilbake etter sommerferien, og Salvador har blitt totalt obsessed med Federico, og har låst seg inn på rommet hans, og så dekorer de hele dritten i skikkelig andalusisk-arabisk stil sånn at det ligner på stamteteríaen min i Granada, og så begynner de å kline, og så kommer Luis inn, og så bare, "Luis!... What an... amazing surprise!" og bare måten han sier det på, og måten han blir helt tussete på etterpå og begynner å styre med teen, og så når han foreslår at de går ned og spiser middag og så bare, "what should I wear?" "The blue." "I don't like the blue." "Well then, the grey." "Yeah, I love the grey..."
De jentene, liksom! Fantastisk!
Filmen har forøvrig òg blitt kritisert for at den visstnok hopper veldig mye fram og tilbake og at det er vanskelig å følge med og sånn, men for ei som tross alt kan livet til señor García Lorca i detalj fra før, hadde jeg liksom ikke noen problemer på dét punktet, så det kan jeg liksom ikke si så mye om.
Egentlig føler jeg at jeg har holdt på lenge nok nå, og fått utløp for alle mine innestengte følelser, som egentlig ikke er så innestengte i det at jeg slenger dem på alle jeg møter på, sånn mer eller mindre. Men ja. Herregud, den er fantastisk. Og jeg er åpen for foredrag om enhver enkeltscene, hvis behovet skulle melde seg hos dere.
Og selvfølgelig er filmen beyond noen karakterskala. Det går da ikke an å sette terningkast på ekte kjærleik!
Dommeren har talt: <3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3
Ikke helt til side, nei. Det eneste som er litt trist, er at det egentlig ikke syns at det er lilla i det hele tatt. Og det var til og med etter at lysforholdene blei triksa med digitalt. Så, alas, jeg sank hen til fjortizmobilbaderomsbilder i steden. Jeg mener, det er bedre lys der.
Se her. Med litt spray i bakhånd, ser jeg jo nesten litt Twin Peaks ut. Eventuelt tatt ut fra 80- eller tidlig 90-tallet. Men det stopper ikke der.
Hvis jeg ikke lar verven min stå rett opp, blir det jo faktisk en viss 20-tallsschwung her. Det er respekt. Og nå for litt perspektiv på ting.
For ikke å glemme at hvis jeg bare gjør litt sånn:
ser jeg jo ut som det motebladene liker å kalle "rocka." Gøy!
