Jeg jobber altfor mye, jeg har ikke hatt det supert mentalt sett i det siste (fordi vår, trur jeg), og nå er det jaggu påske. Jeg trur jeg har lesesperre for tida, så da passer det bra å snakke om andre ting enn bøker:
1. Name a cartoon that you love.
Jeg må innrømme at jeg verken ser på eller leser så mye tegneserier, i væffal ikke nå lenger, til tross for at anime var en skikkelig big deal for meg for en ti års tid siden. Liker Zelda og Lilla Berlin ganske godt, da!
(Fun fact: denne fyren har jeg faktisk møtt en gang, men det var på Explosions In the Sky-konsert. Og jeg var ikke godkjent, for å si det sånn. Dermed mente han at jeg burde gi ham plassen min helt framst fordi han fortjente å stå der mer enn meg (?????). Han fikk ikke plassen min.)
2. What is your favorite song right now?
Det er litt rart, for jeg har hatt Regina Spektor-albumet Begin to Hope ganske lenge, og har likt veldig mange av låtene fra den plata veldig lenge (jeg snakka for eksempel om Fidelitypå denne bloggen allerede i 2008). Av en eller annen grunn er det likevel ikke før de siste ukene at jeg for alvor har oppdaga den varsomme og nesten innadvendte skjønnheten og melankolien i Summer In the City. Altså, jeg bare ELSKER sangteknikken til Regina. Hun er jo en helt fantastisk god sanger, men veldig mange gode sangere er liksom bare veldig flinke og det er det, men Regina tør å gjøre sinnssykt rare ting med stemmen sin og lager dermed noe av den mest unike singer-songwriter-musikken jeg veit om. Hun er ikke bare flink, hun er flink og interessant, og dette gjelder egentlig ikke bare stemmen hennes, men også låtskrivinga og låtkomposisjonen. Når det gjelder akkurat Summer In the City er den av de mer, som nevnt, innadvendte låtene hennes, og den er ikke en like umiddelbar hit som for eksempel Bettereller Après Moi, så det tok litt tid før jeg virkelig begynte å elske den, men nå som den har fått tid til å vokse på meg, innser jeg hvor skjør og fin den egentlig er. Jeg elsker moduleringa hennes i tekstlinja "The castrated ones stand on the corner smoking" og den korte pianosoloen mot slutten. Jeg elsker også tekstlinja "I did feel like coming, but I also felt like crying" (som jeg tenker at muligens kan ha vært inspirasjonen til Ingvild Lothe da hun skreiv "Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø"), og bare... alt ved denne sangen. Den er så fin. Og trist. Fin-trist, ikke bare trist-trist som for eksempel Hero, som også er en helt fantastisk sang av henne. Nå snakker jeg mye her. Bare hør på den:
3. What could you do for hours (that isn't reading)?
Spille TV-spill! Det er ikke noe i hele verden jeg kan forsvinne inn i og som får meg til å glemme tida bedre enn et engasjerende TV-spill. For så vidt også skriving, om jeg klarer å komme inn i en skikkelig flow.
4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?
Noen syns kanskje det er overraskende at jeg liker å danse, sånn med tanke på at jeg haterhaterhater å være på utesteder der folk danser? Men jeg gikk jo faktisk på dans, først jazzballett, seinere freestyle, fra jeg var sånn sju – åtte år til jeg var femten, og selv om jeg aldri var veldig flink reint teknisk, så fikk jeg alltid ros for rytmesansen min. Nå for tida danser jeg utelukkende på stua og kjøkkenet når jeg er aleine hjemme.
5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?
Jeg syns egentlig ikke noe kunnskap er unnecessary, men jeg elsker å lese om sjukdommer, både fysiske og psykiske, på Wikipedia. Jeg har faktisk ganske god oversikt over mange veldig sjeldne og livsfarlige sjukdommer, sånn at jeg ofte, hvis jeg leser ei overskrift eller et eller annet, ganske kjapt klarer å diagnostisere personen artikkelen handler om bare ut fra å lese om noen få symptomer.
6. What is something unusual you know how to do?
Jeg er ganske mjuk, og kan for eksempel legge beinet bak på nakken.
7. Name something you've made in the last year (and show us, if you can).
Jeg produserer egentlig ikke så mye annet enn tekst. Noen ganger lager jeg musikk, men jeg har egentlig ikke lagd noe særlig musikk det siste året. Nei, vent, jeg kom på noe!
I februar lagde jeg masse tapas og imponerte meg sjøl skikkelig.
8. What is your most recent personal project?
Recent som i det jeg begynte på sist eller det jeg jobba med sist? Jeg velger å tolke det som sistnevnte, og i så fall er det Døden og gleden. Dette er det ferskeste jeg har skrevet på det, side 372: ”Så”, jeg ransakte hjernen på jakt etter noe å si, ”åssen kjenner du Sondre?” ”Via Signe. Jeg er søstera hennes”, sa hun. ”Oi, seriøst?” ”Ja? Er det så rart?” Hun flirte. ”Nei, det er jo ikke det, jeg veit ikke helt hvorfor jeg sa det”, sa jeg, forta meg å ta en ny slurk av ølen, Embla gjorde det samme. Hun bytta stilling i sofaen. ”Er han her Tobias noe kul, eller?” Jeg glodde på henne. ”Ja, altså, siden du spiller i band med ham, mener jeg. Du kjenner ham vel ganske godt?” Hun så på meg. ”Jeg kjenner ham ganske godt”, sa jeg langsomt. Hun smilte. ”Så… er han kul?” ”Hvorfor spør du om det?” peip jeg. Hun trakk på skuldrene, blåste. ”Nei, jeg har jo på en måte ikke fått møtt ham ennå. Hadde håpa både han og Signe skulle være her i kveld, men jeg har ikke hørt noe fra henne.” ”Snakker hun mye om ham?” spurte jeg, prøvde å få stemmen min til å høres normal ut. ”En del. Det er vel ganske seriøst, er det ikke?” ”De har jo bare kjent hverandre i sånn ei uke”, sa jeg. ”Nei, altså, jeg veit ikke. Jeg har i hvert fall inntrykk av at det er alvor”, sa Embla og drakk av ølen sin.
9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows).
I det siste har det dessverre vært at jeg føler meg temmelig håpløs og at jeg ikke helt klarer å tru på at jeg kommer til å bli forfatter og at jeg syns nesten samtlige mennesker i verden er mer vellykka og tilfredse enn meg, at jeg er sliten hele tida, at jeg ikke får til å gå på jobb, men gjør det likevel fordi jeg ikke har penger til å ikke gå på jobb, og at jeg bruker energi jeg egentlig ikke har på å jobbe, og at hver dag jeg går på jobb, er en dag jeg ikke får skrevet og er sånn sett fullstendig bortkasta, og jeg skulle virkeligvirkelig ønske det var en måte å tjene penger på som ikke føltes bortkasta.
10. Give us something that's your favorite, but make it something oddly specific, not like your favorite food, but like your favorite food when you've been studying for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.
Min yndlingsting å drikke når jeg er sjuk, sånn skikkelig influensa-sjuk eller tilsvarende, er av en eller annen grunn frokostjuice. Altså den med gulrøtter og appelsiner og litt sånn ymse som ofte er veldig billig. Ofte er frokostjuice det eneste jeg får i meg når jeg er sjuk og egentlig ikke har matlyst i det hele tatt. Jørgen syns dette er litt rart, i og med at skjøre mager ofte ikke vil ha syre, men det har vært sånn i mange år.
En liten disclaimer først som sist: jeg har på ingen måte til hensikt å framstå blærete og kjip i dette innlegget, men det er litt vanskelig å snakke om at man er smart uten å virke nettopp blærete og kjip. Nå har det seg en gang sånn at jeg er ganske smart, ikke noe geni, men smartere enn gjennomsnittet, og det er et faktum og ikke en subjektiv opplevelse. Så altså: ved å skrive dette innlegget er jeg ikke ute etter å skryte, men egentlig bare snakke om et problem som har direkte sammenheng med smartheten min, eller rettere sagt skolesmartheten min.
Fordi dere. I løpet av den tida jeg har tilbrakt på skolen, var jeg den der plagsomme nerden som nesten alle lærere likte og de fleste medelever irriterte seg over. Grunnen til at de irriterte seg over meg, var ikke så mye det at jeg var god i de fleste fag, men at jeg var god i de fleste fag uten å gjøre en innsats. Med mindre vi hadde innleveringer, gjorde jeg aldri lekser. Jeg leste aldri pensum med mindre vi skulle ha prøve dagen etter – da brukte jeg et par timer kvelden i forveien til å lese gjennom, og det var første gangen jeg leste det. Jeg fikk veldig sjeldent andre karakterter enn 5 og 6 (bortsett fra i matte og gym, men det er en annen historie), og også vitnemåla mine fra ungdomsskolen og videregående består utelukkende av femmere og seksere (bortsett fra – igjen – i matte og gym).
Det var vel egentlig ikke det at jeg kunne så innmari mye om så masse forskjellig. Det var jo enkelte fag, sånn som norsk, engelsk og spansk, som jeg var oppriktig god i, grammatiske regler og denslags har jeg alltid tatt veldig raskt, men det var mer det at jeg hadde så god korttidshukommelse. Når det gjaldt fag som religion, historie og biologi, der det i stor grad bare handla om å tilegne seg kunnskap, kunne jeg lese gjennom stoffet én gang, huske det aller meste av det, og oppleve at dét var tilstrekkelig for å få en av de beste karakterene på prøva dagen etter. Fordi jeg faktisk var oppriktig god i språkfag, har jeg også alltid vært god til å uttrykke meg skriftlig, og jeg var flink til å ordlegge meg tilsynelatende profesjonelt når det gjaldt innleveringer i de fleste fag. Noe vettugt klarte jeg nok å si om sjølve temaet òg, altså, men det skada jo ikke at jeg var velformulert i tillegg. Det samme gjaldt muntlige framføringer: jeg kunne lese gjennom teksten jeg hadde skrevet én eller to ganger, og så trengte jeg bare noen stikkord for å huske hele teksten nesten ordrett etterpå.
Fast forward til Høgskolen i Lillehammer, mitt første, og foreløpige eneste, møte med ikke-kunstfaglig høyere utdanning. Da jeg begynte på Høgskolen i Lillehammer, hadde jeg tretten års skolegang med særdeles liten egeninnsats bak meg. Plutselig var nivået såpass høyt at jeg ikke lenger kunne komme unna med å lese gjennom stoffet en eneste gang og forvente full uttelling (med unntak av hjemmeeksamenen min, da).
Så hva gjør en person som etter tretten år med liten egeninnsats, plutselig må lære seg å studere?
Fortsetter som tidligere, that's what. Eller sagt på en annen måte: ikke en dritt.
Jeg skaffa meg ikke engang pensumbøkene før vi plutselig skulle ha eksamen, og da kjøpte jeg dem ikke, men lånte de jeg fikk tak i på biblioteket. De jeg ikke fikk tak, leste jeg ikke. Jeg kjøpte ingen av kompendiene vi skulle lese, og siden det ikke var obligatorisk oppmøte, dukka jeg nesten ikke opp til timene.
Og åssen gikk så dette? Jo, helt greit. Jeg fikk A på hjemmeeksamenen min, B på en annen eksamen, C på to andre eksamener, og D på økonomieksamen.
Hadde jeg gjort det som det var meninga å gjøre, hadde jeg sikkert ikke klart å forbedre økonomieksamenen min, på samme måte som jeg aldri vil kunne bli i stand til å forbedre mattekarakteren min, men de to C'ene kunne jeg lett omgjort til B'er, kanskje til og med A'er. Altså, den fantastiske studenten med de glimrende resultatene jeg kunne vært om jeg bare gjorde en innsats! Men det gjør jeg altså ikke, fordi tretten års skolegang uten nevneverdige utfordringer har gjort meg sinnssykt lat. Ikke bare lat, men jeg har aldri lært meg studieteknikker, har aldri lagt meg til noen gode vaner, såpass at det har blitt en del av personligheten min. Om det så gjelder å lære noen et språk, en idrett eller bare en vane, så må man begynne så tidlig som mulig for at det skal ende opp med å falle naturlig for personen det gjelder. Det er jo en grunn til at profesjonelle ballettdansere begynner når de er fire – fem år, det nytter ikke å begynne når man er tjuetre. På samme måte må et barn lære seg å studere når de begynner på skolen i seksårsalderen. Er man tjuetre år når man innser at shit, det er et eller annet de andre studentene her gjør som jeg bare ikke skjønner, så er det altfor seint.
Så det er her jeg er nå, da. Med et fantastisk snitt på over 6 fra vidergående som jeg ikke får brukt til noen ting, fordi jeg ikke klarer å studere. Jeg kunne sikkert kommet meg heseblesende gjennom et studieløp med cirka de samme resultatene fra Lillehammer med en mindre enn halvhjerta innsats, men jeg veit jo med meg sjøl at jeg egentlig kan så mye bedre. Jeg er jo smart, for helvete, og sinnssykt nysgjerrig, så dette burde vært lett for meg. Isteden er det dritvanskelig fordi jeg aldri har trengt å lære meg å fokusere, å notere og hva enn andre ting folk gjør når de studerer og tar bachelor- og mastergrader.
Det snakkes mye om hva man kan gjøre for å få folk til å fullføre videregående, hva man kan gjøre for å hjelpe de teorisvake elevene til å nå sitt fulle potensiale – og det er jo kjempebra, bevares. Det som ikke er så kjempebra, er at det snakkes lite om hva kan man gjøre for de teoristerke elevene som blir demotiverte, ufokuserte og late når de ikke får de utfordringene de trenger – noe som kommer tilbake til dem og biter dem i ræva seinere i livet, som det heter.
Sånn som meg, da. Snart tjueåtte år, ikke så mye som en bachelorgrad, med en jobb en robot kunne gjort bedre enn meg.
Så hva skal vi gjøre, da? For å bedre legge til rette for at de teoristerke elevene får de utfordringene og den stimulansen de trenger for å utvikle seg til hardtarbeidende og motiverte studenter?
Mens jeg venter på at blogglysten skal komme tilbake – her har dere et mer eller mindre tilfeldig utdrag fra Døden og gleden, a.k.a. Det Andre Prosjektet:
Tobias var aldri hjemme hos meg; det var alltid jeg som dro hjem til ham. Huset han bodde i var større og mindre lytt, og mora hans var mindre mistenksom. Vi jamma ikke så ofte sammen lenger etter at arbeidet med EP’en hadde begynt, en EP de i utgangspunktet hadde lyst til at jeg skulle synge på, men det nekta jeg. Jeg kunne ikke synge, ville ikke synge, dessuten, den gangen jeg hadde prøvd meg med mikrofonen sammen med Tobias, hadde vi kjørt på med så masse reverb og delay at det gjorde hele affæren vesentlig mindre skummel. Og de skulle jo ikke spille inn en prog-shoegazing-EP, de skulle spille inn proggete rock ’n’ roll med klare vokaler med tydelig artikulasjon, og jeg ville uansett vært den mest keitete og minst karismatiske frontfiguren et band kunne tenkes å ha likevel. Så jeg blei sittende på sidelinja og se dem jobbe, se dem terpe på de samme sangene igjen og igjen, jeg blei med dem i studio noen ganger òg, og Tobias introduserte meg hver gang som ”en kompis av meg.” Og jeg blei med ham hjem, han lukka meg inn på rommet sitt, satte på nye plater han hadde kjøpt, la meg ned på senga, strøyk meg over håret, over kinnet, over armene, over ryggen, over magen, han tok og tok på meg, kyssa meg, og jeg visste hvor mye han hadde lyst, merka blikket hans på meg, han prøvde seg igjen ved et par anledninger, skuffelsen i øya hans når jeg måtte dytte ham bort, unnskyldningene mine, forsikringene hans om at det gikk bra, at han kunne vente, og sommeren gikk mot slutten, og han forandra seg litt mer jo nærmere høsten vi kom, han blei gradvis fjernere i blikket, han virka stadig oftere distrahert, han kunne forsvinne litt, kunne glemme at han var midt oppi en samtale med meg, han kunne se forvirra på meg og si ”hæ, sa du noe?”, og så hadde plutselig EP’en deres kommet ut og jeg hadde begynt i tiende klasse. Første skoledag var jeg nervøs. Da jeg gikk nedover korridoren mot klasserommet for å overvære min aller første time som tiendeklassing, tenkte jeg på det han med trailercapsen på festen til Øyvind hadde sagt, om at alle snakka om at jeg var homo, men det viste seg at om alle snakka om at jeg var homo, snakka de ikke om det med meg, og jeg opplevde selvfølgelig at de andre på skolen stirra på meg litt lenger enn nødvendig, men det gjorde de jo fra før uansett, og for alt jeg visste var min seksuelle legning det eneste samtaletemaet verdt å snakke om med én gang jeg ikke lenger var i klasserommet eller i gangen eller i kantina sammen med dem, men det, gikk det etter hvert opp for meg, brydde jeg meg forsvinnende lite om, og da klokka ringte ut fem over to og jeg dro på meg skolesekken, gikk ut av klasserommet, nedover gangen, ut døra og mot bussholdeplassen, innså jeg at jeg nesten hadde lyst til at alle skulle snakke om det. Jeg dro på meg headsettet, satte på Absolution av Muse, stilte meg på min faste plass et godt stykke unna resten, og observerte dem der de stod i klynger på fire og fem. Jeg forestilte meg at de alle sammen snakka om EP’en til Overbalance, kanskje snakka jentene om hvor kjekk Tobias var, og dere veit han Kristian, sa de kanskje, han som går i 10B og er sykt femi, Jon sier at han har begynt å henge på kulturhuset fordi han er sykt keen på Tobias, og så fniste de kanskje, så seg over skuldera, så på meg der jeg stod for meg sjøl med det enorme headsettet på hodet, og de trudde de visste alt, trudde de skjønte åssen alt hang sammen, men jeg smilte for meg sjøl, jeg visste noe de ikke gjorde, og bussen kom, jeg satte meg bakerst som vanlig, skrudde opp lyden på mp3-spilleren, den gangen var jeg selvfølgelig altfor kul til å tenke på framtidig tinnitus, jeg så ut av vinduet, bussen passerte biblioteket og boligfeltet der Øyvind bodde, og i det møkkete bussvinduet var mitt eget uklare speilbilde, dobbelt på grunn av de doble glassa, og jeg husker jeg tenkte at jeg så eldre ut, voksnere ut, kanskje nesten litt kjekk, tenkte jeg og retta meg opp i ryggen, og håret mitt, kanskje skulle jeg endelig gjøre noe med håret mitt, det lange, pistrete håret som hang rett ned, farge det mørkere, kanskje, ikke klippe det, kanskje la det vokse enda lenger, og akkurat den planen skulle vise seg å bli med tanken, jeg skulle ikke komme til å gjøre noe med håret mitt annet enn å stusse tuppene før om et par år, men da jeg kom hjem, tre kvarter seinere, gikk jeg rett inn på rommet mitt, satte på debutplata til Placebo, satte Nancy Boy på repeat, spilte luftgitar og sang med, og akkurat der og da var jeg klar for absolutt alt.
Opplevelser: Fortrolige samtaler på Nationaltheatret. Konsert med Nils Frahm. Konsert med Gåte. Flyttepils med Eirin og Eirik. Dåpen til ungen til fetteren min. Middag på Mini Thai med Eirin og Eirik.
Innkjøp: Har omsider meldt meg inn i Singelklubben til Flamme, noe som har betydd boksingler i posten! Pluss: jeg er medlem av to forskjellige spørreundersøkelsespaneler, noe som gjør at jeg nylig opparbeida meg nok poeng til å veksle inn til et femhundrekroners gavekort på Platekompaniet! Da blei det fire CD'er og en film på meg.
TV-serie: I all hovedsak Mindhunter og Mr. Robot, begge veldig gode serier! Har lyst til å snakke litt om førstnevnte, bare fordi det passa så sykt godt at jeg begynte å se det cirka rett etter at jeg hadde skrevet seriemorderinnlegget mitt. Noe som ikke var tilfeldig, altså; jeg fikk det anbefalt nettopp på grunn av det innlegget. Men Mindhunter handler altså om nesten nøyaktig det samme som jeg skreiv om den gang, det vil si to FBI-agenter og en psykolog som virkelig prøver å forstå åssen seriemordere tenker, noe som viser seg å være ganske kontroversielt, fordi man i politimiljøet liksom "skal" tenke at mordere bare er onde og gale. Ikke minst dukker Ed Kemper opp, fantastisk spilt av Cameron Britton.
Film: Raw, Se7en, Handsome Devil og 127 Hours. Etter at vi hadde sett Raw, begynte Jørgen å lure litt på om jeg kunne være psykopat siden jeg ikke hadde noe problemer med å se den. For referanse: da den blei vist på filmfestivaler rundt om i verden, begynte visst folk å svime av og kaste opp. Den handler altså om en vegetarianer og veterinærstudent som etter hvert begynner å spise menneskekjøtt. Den er litt grafisk til tider, men som sagt syntes jeg ikke i det hele tatt den var vanskelig å se på. Ikke på grunn av dét, i væffal; den mest ubehagelige scena syntes jeg faktisk var en klaustrofobisk bit der hovedpersonen ligger under dyna si og ikke får sove fordi hun klør på grunn av et allergisk utslett. Og nettopp den scena skiller seg ut som en av beste, syns jeg, og er et godt eksempel på det jeg likte best ved filmen: nærheten vi føler til hovedpersonen ved bruk av kameravinkler og lys. Det er ikke så ofte de teknisk-visuelle delene av en film er blant det jeg liker best, men i akkurat Raw syntes jeg mulighetene filmmediet byr på kom til sin rett!
Bok: Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson. En vakker dag skal jeg lese den ferdig.
Musikk: Dere, jeg har jo aldri introdusert dere til Bad Lip Reading! Det er akkurat hva det høres ut som: en YouTube-kanal som dubber klipp fra filmer og TV til det det ser ut som at de sier. De har også lagd noen helt fantastiske sanger, som sånn i tillegg til å være dritmorsomme, faktisk er oppriktig fengende poplåter som er bedre enn mye annet som spilles på P3. Star Wars-sangene deres er noe av det aller beste YouTube har å by på. For tida har jeg mest hekta på Not the Future:
Når man har en monoton jobb av den typen jeg har – og har hatt akkurat den jobben i ganske mange år – så blir man faktisk litt lei av musikken man har på mp3-spilleren sin etter hvert. Og siden jeg er en sånn person som egentlig ikke orker noen ting når jeg kommer hjem fra jobb, var det helt fantastisk å finne ut at podcaster er en ting som fins og som ikke er noe vanskeligere å høre på enn en radiodokumentar på P2. Altså, tanken på å gjøre noe mens man faktisk er på jobb og tjener penger, var en aldri så liten revolusjon for meg.
Jeg har inntrykk av at podcaster er en litt sånn enten/eller-greie for veldig mange. Før hørte jeg ikke på podcaster i det hele tatt, og det kjenner jeg mange som ikke gjør, og nå syns jeg podcaster er kjempekult. Så hey, dette er egentlig min oppfordring til alle dere der ute som aldri har hørt en podcast før om å i det minste prøve, fordi det fins podcaster i de fleste tenkelige kategorier, og jeg er faktisk hundre prosent sikker på at alle kommer til å finne minst én som passer dem helt perfekt.
Jeg er ennå ganske fersk i podcast-terrenget, så jeg har ikke hørt så veldig mange, men her er de jeg har hørt og likt, i den rekkefølgen jeg hørte dem. Helt prima å høre på mens man jobber, går tur, før man legger seg, eller er sjuk og ikke orker å lese eller se på TV.
Okei, jeg har faktisk ikke tenkt å si så mye mer om WTNV på grunn av det grundige innlegget jeg skreiv om det i fjor, men det hører hjemme på denne lista likevel fordi det var WTNV som starta det hele for min del. Men i motsetning til hva jeg var da jeg skreiv det innlegget i juli, er jeg jo nå à jour med episodene, og jeg kan jo nevne at WTNV bare fortsetter å utvikle seg, og at det, i motsetning til for eksempel Lost, faktisk virker som at alt er nøye planlagt og at alle trådene, uansett hvor lange og fulle av knuter de måtte være, tross alt henger fast et sted. Jeg blei fylt av en fantastisk følelse en gang etter episode hundre da vi faktisk fikk vite hva Night Vale egentlig er, og hvorfor det skjer så mange absurde ting der. Ting som virker tilfeldig og tilforlatelig i starten, viser seg seinere, noen ganger mye, mye seinere, å være det motsatte. Jeg elsker det.
En naturlig vei videre fra WTNV, er Converations with People Who Hate Me. Ikke fordi de to egentlig ligner så mye på hverandre – eller ligner på hverandre i det hele tatt – men fordi det er produsert av de samme folka og fordi verten, Dylan Marron, også har en stemme i WTNV. Så. Dylan Marron er, i tillegg til en stemmeskuespiller (det fins vel egentlig ikke noe godt, etablert ord for "voice actor" på norsk?), også en YouTuber som stort sett lager videoer som handler om social justice (også et ord jeg gjerne vil ha et godt, norsk tilsvarende for). Dette fører til at han får en del negative kommenaterer og hatefulle ytringer slengt i sin generelle retning, og denne podcasten er hans måte å ta et oppgjør med nettrolla på. Så det han gjør, er å ringe dem på Skype, og så har de sammen en samtale om hvorfor kommentatoren valgte å kommentere som de gjorde. Som det sikkert ikke er så vanskelig å tenke seg, uttrykker menneskene som står bak kommentarene seg ganske forskjellig når de faktisk blir konfrontert med det de har skrevet på direkten. Slettes ikke helt ulikt TV2s Haterne. En modig og utrolig viktig podcast som dessverre har litt dårlig lydkvalitet til tider på grunn av Skype-formatet, men som jeg likevel syns at alle som ferdes på internett bør høre minst et par episoder av. Alice Isn't Dead
Enda en podcast fra folka som står bak WTNV, og denne er mer Night Vale'esque hva angår både stemning og handling. Akkurat som WTNV er dette fiksjon, og handler om ei dame som har mista kona si. Hun trur hun er død, men begynner å legge merke til at kona, Alice, dukker opp i bakgrunnen av nesten alle nyhetssendinger hun ser på TV. Dette gjør at hun tar seg jobb som lastebilsjåfør for å kunne reise gjennom landet og dermed leite etter henne. Dette syns jeg er et utgangspunkt som bare virker helt sinnssykt lovende, og til tider er det også veldig spennende og akkurat passe creepy. Det har også noen virkelig vakre og forstyrrende absurd-poetiske deler, sånn som episoden der hovedpersonen kommer til en fabrikk ved havet der det etter hvert viser seg at tida fungerer helt annerledes enn i resten av verden – når jeg tenker tilbake på de to sesongene som foreløpig fins, trur jeg faktisk det er yndlingsepisoden min av hele greia. Dessverre syns jeg det blir mindre interessant når det begynner å dukke opp monstre, noe jeg for så vidt nesten alltid syns uansett, bare fordi jeg syns monstre blir en litt for lettvin måte å gjøre noe skummelt på. Som jeg for så vidt var inne på i det forrige innlegget mitt, fins jo faktisk ikke monstre, og jeg syns noe som ikke fins er veldig mye mindre skummelt enn noe som faktisk fins. Ikke som å forstå at jeg ikke liker surrealistisk fiksjon, for det gjør jeg jo, men jeg syns hele ideen om et monster, noe ubestridig ondt, er et litt for deus ex machina-aktig plot device (herregud, det frustrerende med å lese ymse teori på engelsk er at man har jo ikke noe norsk vokabular for det). Men hey, Alice Isn't Dead er i skrivende stund i ferd med å bli en TV-serie, og jeg er skikkelig spent på resultatet!
Jeg har allerede referert til S-Town såpass mange ganger på denne bloggen at det begynner å bli på tide å faktisk snakke ordentlig om det. Denne fikk jeg anbefalt av ei vanvittig kul dame jeg kjenner, Marie, og i all oppriktighet trur jeg den er en av de beste podcastene jeg noen gang har hørt, kanskje den aller beste, selv om det jo er vanskelig å sammenligne den med podcaster innen andre sjangre. Det er egentlig en litt vanskelig podcast å snakke om uten å spoile noe, fordi den blei som det blei på grunn av en rekke uforutsette hendelser. Men utgangspunktet er altså sånn: John B. McLemore skriver til den New York-baserte journalisten Brian Reed at han bor i Shit-town, Alabama, og at i Shit-town er det en rikmannssønn som går rundt og skryter av at han har drept noen, uten at det får noen konsekvenser. Om ikke Brian Reed kan komme ned til Shit-town og undersøke hva som egentlig har skjedd? Som sagt, så gjort, og i begynnelsen forventer man en true crime-greie i samme gata som Serial (mer om Serial om et øyeblikk), men så tar podcasten etter hvert ei ganske annen vending, og begynner i stadig større grad å handle om mennesket John B. McLemore. For John B. er et skikkelig utskudd i Shit-town. Det ligger som sagt i Alabama, en stat som er kjent for kristenfundamentalister og rednecks. John B. er en smart og oppegående klokkemaker som er veldig opptatt av blant annet matematikk og klimaforandringer, interesser han overhodet ikke deler med de øvrige innbyggerne i den lille sørstatsbygda. Han kom seg aldri vekk derfra, han skylder blant annet på at han må ta seg av mora si, og dermed oppstår en litt merkelig situasjon: den som ikke trur på konspirasjonsteorier og som er opptatt av harde fakta, blir plutselig til bygdetullingen i kråkeslottet som alle hvisker om. Ikke overraskende begynner dette å tære på psyken til John B. i lengden, og det podcasten S-Town står igjen som, er et rørende og sterkt portrett av han som er annerledes og fanga i bygda han ikke klarer å unnslippe. Hele podcasten er sju episoder lang, og du hører den i løpet av to arbeidsdager. Dette er en sånn podcast som jeg bare vil at alle jeg kjenner skal høre. Anbefaler å samtidig lese Vannfall av Atle Håland og å høre Land Locked Blues av Bright Eyes; sånn som jeg leser og tolker boka og låta, handler de i stor grad om en del av det som S-Town handler om, nemlig rastløsheten og klaustrofobien bygdedyret kan påføre det lokale utskuddet, og som aldri helt slipper taket, ikke engang om man klarer å rømme. Og i tilfelle du skulle lure: dette er altså ikke fiksjon, men med autentiske lydopptak og intervjuer.
Serial er lagd av de samme folka som lagde S-Town – eller egentlig er det riktigere å si det motsatt, i og med at Serial kom først, og nettopp Serial og This American Life var grunnen til at John B. tok kontakt med Brian Reed. Så altså, for noen måneder siden var jeg helt besatt av S-Town og spurte min venn Sarah om hun hadde hørt det, noe hun hadde, og så spurte hun meg om jeg hadde hørt Serial, noe jeg ikke hadde, og dermed lasta jeg det ned og begynte å høre. Det er foreløpig to sesonger, og av det jeg har fått med meg, virker det som at den generelle konsensusen er at sesong én er best, men sjøl syns jeg faktisk toeren er best. Det er uansett vanskelig å sammenligne dem, fordi de er såpass forskjellige. Men altså, Serial er en granskende journalistikk-podcast som har en nærmest Dickensk føljetongaktig oppbygging – derav tittelen. Det er en dokumentarserie som er like spennende som en thriller, litt på samme måte som Netflix-serien Making a Murderer, og første sesong minner faktisk en del om Making a Murderer; vert Sarah Koenig blir kontakta av familien til drapsdømte Adnan Syed, som mener han fikk en ekstremt urettferdig rettssak. Sarah Koenig begynner å undersøke nærmere, og resultatet er til tider nervepirrende. Sjøl datt jeg litt av da det blei mye snakk om de tekniske detaljene rundt noen telefontårn og litt sånn forskjellig, men alt i alt er dette opprørende og, trur jeg, veldig viktig, fordi det viser fram noen av de mest problematiske sidene ved det amerikanske rettssystemet. I sesong to handler det ikke om true crime i det hele tatt, noe som visstnok gjorde en del lyttere skuffa, men det jeg jo liker så godt ved true crime, er jo nettopp psykologien i bånn, og sånn sett syns jeg sesong to har mer til felles med S-Town enn det sesong én har. I sesong to handler det om Bowe Bergdahl, en amerikansk soldat som i 2009 forlot posten sin, for deretter å bli fanga av Taliban. Han blei holdt fanga i fem år før han omsider blei løslatt. Saken hans er interessant fordi desertering er straffbart i henhold til amerikansk lov, så da han omsider blei utlevert til USA igjen, venta en rettssak på ham; men dette var jo en ung mann med alvorlig PTSD som allerede hadde tilbrakt fem år i fangenskap under umenneskelige forhold. Men aller mest interessant syns jeg altså det er når de begynner å undersøke psyken til Bowe Bergdahl nærmere, når de for eksempel ser på oppveksten hans for å prøve å forklare hvorfor han kan ha tatt det mange vil mene er et ekstremt ulogisk valg ved å forlate posten sin. Ikke minst er også hele historien om tida hans som Taliban-fange, inkludert fluktforsøk, sinnssykt spennende i seg sjøl.
Lore er den eneste podcasten på denne lista som jeg fant fram til helt på egen hånd; jeg trengte en ny podcast å høre på, åpna iTunes, Lore dukka opp blant de mest populære, jeg leste beskrivelsen, tenkte "sweet", lasta det ned, og resten er historie. Lore dukker ned i historien og graver fram de skumleste historiene som fins der; noen av dem er mer eller mindre sanne, noen baserer seg på folketru – derav tittelen – men oftest er det begge deler, for det er nettopp det som er så mystisk og spennende med eldre historie: det er nesten umulig å vite hva som faktisk er fakta, og hva som har blitt lagt til og trukket fra og overdrevet i ettertid. Her snakkes det vekselvis om seriemordere, varulver, vampyrer, alver og spøkelser, så om du er som meg og liker å bli akkurat passe skremt, i tillegg til å ha inneha en viss fascinasjon for overnaturlige fabelvesener som dukker opp i nesten samtlige mytologier rundt om i verden, så er sjansen stor for at du vil kose deg med Lore.
Min nyeste obsession, og hovedgrunnen til at min interesse for true crime har tatt helt av i det siste (takk til Tone for introduksjon!). My Favorite Murder kombinerer to så usannsynlige motpoler som true crime og komedie, og det funker som fjell. Karen Kilgariff og Georgia Hardstark er to true crime-entusiaster som i hver episode møtes og snakker om hver sin utvalgte mordsak, saker som i seg sjøl er superinteressante, men de to har i tillegg en helt fantastisk morsom formidlingsevne som gjør hele affæren enda et par hakk mer underholdende. De har ikke skrevet noe manus på forhånd, og researcher sakene sine ekstremt lite i forveien, noe som sikkert kan virke avskrekkende på noen (men de kommenterer det sjøl òg ved flere anledninger: vil du ha god research og noen som faktisk veit hva de snakker om, så er ikke dette podcasten for deg). Men spontaniteten er nettopp noe av poenget her, for man får ikke følelsen av å høre et foredrag, man får følelsen av å sitte der sammen med dem, der alle har hver sin øl, der man er fryktelig engasjert i en samtale som er så intens at man ikke engang legger merke til alt bakgrunnsstøyet. Det er noe nettopp intimt ved My Favorite Murder, og nettopp mangelen på research gjør at man ikke føler at vertene så mye snakker til deg som at de snakker med deg. Dette er ikke ei forelesning, men nettopp en samtale, og selv om man som lytter naturlig nok ikke egentlig deltar i samtalen, føler man seg likevel ikke utelatt. Jeg veit ikke åssen de gjør det, men de får det til. Jeg er helt sikker på at det er nettopp entusiasmen deres som har smitta meg og dermed gjort en true crime-nerd av meg i løpet av bare noen få dager. Du veit folk som er så lidenskapelig opptatt av noe at det nærmest varmer deg i hjertet? Nettopp sånn er det å høre på My Favorite Murder, og det skal godt gjøres å ikke la seg rive med.
Da gjenstår vel bare å spørre hvem enn det er som leser dette om du har noen tips til meg? Ved å skrive denne lista innså jeg at interessene mine tydeligvis er ganske vidtfavnenede, så igrunn er alt som har evnen til å engasjere av interesse! Trur forresten at jeg kommer til å elske denne når den omsider har premiere:
Altså: det er folka som står bak Welcome to Night Vale i samarbeid med Chuck føkkings Tingle. Og dere husker vel Chuck Tingle?
Ja, dere. For et par uker siden kunne jeg melde at jeg den siste tida har vært veldig opptatt av true crime og psykologien som får seriemordere til å bli seriemordere, og siden den gang har jeg lest enda mer om temaet, og jeg bare... det er så enormt fascinerende, og så mye mer komplisert enn det veldig mange ser ut til å tru. Og med "veldig mange" mener jeg ikke bare folk som ikke egentlig har satt seg så veldig inn i det, men også folk som virkelig burde hatt peiling, sånn som forsvarsadvokater ("If you had to rate Ted Bundy on a scale of one to ten, ten being the worst of evil, where does Ted Bundy fit in?" "Twelve."). Det minner meg om når Sylvi Listhaug kaller folk som begår overgrep mot barn (la oss nå kalle dem dét istedenfor pedofile fordi de to tinga ikke nødvendigvis overlapper) for monstre.
Som vanlig begynner jeg i feil ende her.
Da jeg gikk forfatterstudiet i Bø for lenge siden, begynte vi å diskutere hva ondskap egentlig var med Stig Sæterbakken (selvfølgelig gjorde vi det). Kolbjørn og jeg blei liksom aldri helt ferdige med den diskusjonen, og den gang kom jeg fram til at enten fins ikke ondskap, eller så fins ikke galskap. Jeg trur jeg egentlig fortsatt er av den oppfatning at ondskap egentlig ikke fins. En ting jeg væffal er helt sikker på, er at å si om noen at de er "onde" eller at de er et "monster" er usedvanlig lite produktivt, og altfor lettvint. Derfor reagerer jeg når for eksempel forsvarsadvokater har et såpass unyansert syn på saken – å avskrive noen som onde, blir å nekte å forstå dem. Det minste jeg hadde forventa av advokaten min om jeg hadde begått en ond handling, var at vedkommende i det minste prøvde å forstå meg.
Men jeg trur folk generelt er redde for å prøve å forstå. Jeg trur at hvis man prøver å forstå, er det lett for folk rundt å beskylde dem for å sympatisere med hvem enn det er som har begått ugjerninga man prøver å forstå. Ved å heller si om dem at de er onde, distanserer man seg fra dem. Men folkens, monstre fins ikke; det er mennesker som forgriper seg på barn, og det at et menneske er i stand til å gjøre sånne ting, gjør jo hele greia desto skumlere, mye skumlere enn om et fabeldyr skulle gjøre det. Dessuten: hvis det sitter mennesker der ute som kjenner på en trang til å voldta barn, men som prøver å undertrykke denne trangen – hva trur dere det å bli kalt et "monster" gjør med dem? Jeg trur det gjør at de føler seg ytterligere utstøtt av samfunnet, noe som gjør dem bitrere, og reddere for å fortelle for eksempel leger og psykologer om disse tankene – hvis de bare avfeier dem som monstre likevel, kan det være det samme. De blir utstøtte, de blir bitre, de begynner å hate, de begår overgrep. Men om man anerkjenner dem som de menneskene de tross alt er, ideelt sett før noen overgrep blir begått – prøver å forstå dem – prøver å legge til rette for at de kan leve så godt og harmonisk som overhodet mulig ute i samfunnet – så trur jeg man avverger overgrep.
Så dere. Dette er meg som prøver å forstå tre forskjellige seriemordere, og som prøver å avgjøre hvorvidt de er onde eller ikke.
Jeg nevnte Ted Bundy innledningsvis. La oss begynne med ham.
Ted Bundy var den første seriemorderen jeg blei skikkelig fascinert av, fordi han på mange måter var den perfekte psykopaten. Jeg skreiv litt om ham i innlegget jeg linka til øverst òg, men det interessante – og for meg veldig talende – er at siden den gangen for to uker siden, har jeg endra synet mitt på ham flere ganger. Og jeg trur det er derfor han er så fascinerende: man blir liksom aldri klok på ham, det er så mange lag, og det var vel også nettopp derfor han var så, hva skal man si, vellykka som seriemorder.
I innlegget jeg skreiv for to uker siden, saksa jeg inn den mørke triaden og definisjonene på de tre; psykopati, narcissisme og machiavellisme. Eller, forklart med en vits:
Narcissisten, psykopaten og machiavellisten går inn på en bar. De går bort til bardisken, bartenderen begynner å tappe i øl til dem og spør: "Så, hvem av dere er den ondeste?" Narcissisten sier: "Jeg!" Psykopaten sier: "Jeg bryr meg ikke." Machiavellisten sier: "Det er hvem enn jeg vil at det skal være."
Så når jeg sier at Ted Bundy var den perfekte psykopaten, mener jeg egentlig at han var den perfekte representanten for den mørke triaden. De tre personligsforstyrrelsene – man kan kalle dem det, ikke sant? – overlapper ofte, og Ted Bundy viste trekk fra alle tre. Kanskje var han først og fremst en machiavellist, for av de tre seriemorderne jeg snakker om i dette innlegget, var han definitivt den mest utnyttende og manipulerende av dem. Som nevnt for to uker siden, pleide han å lokke unge kvinner til seg ved å halte rundt på krykker eller ha armen i fatle og så be om hjelp til å bære bøker eller andre ting til bilen sin, og når de kom til bilen, slo han dem i hodet med et brekkjern. Med andre ord er det ekstremt vanskelig å se eller lese intervjuer med Ted Bundy og vite når han er genuin, og når han ljuger for å framstille seg sjøl på en måte som han trur er mest fordelaktig for ham. Han var en virkelig, ikke-litterær upålitelig forteller, og kunne framstå som vidt forskjellige personer avhengig av hvem han snakka med. I The Stranger Beside Me snakker Ann Rule om at da han blei løslatt fra fengsel første gang, var hans daværende – og på mange måter livslange – kjæreste Elizabeth Kloepfer livredd; hun hadde sagt til politiet at hun ville ha beskjed umiddelbart om han kryssa grensa til Washington, der hun bodde. Et par dager seinere hadde han ikke desto mindre flytta inn sammen med henne, og hun var igjen helt og fullt hengiven mot ham. Det var en sånn effekt han hadde på folk, og til og med jeg, som ikke engang har levd samtidig med ham og som bare kjenner ham fra intervjuer og lesestoff, merker det: jeg bytter på å tenke at han var en iskald, kynisk psykopat, og egentlig bare en (nesten) vanlig mann som mer eller mindre var et offer for sin egen psyke. Også Ann Rule beskriver ham, fra den tida hun jobba sammen med ham, som en skikkelig ålreit fyr, som en sånn sjelden venn som bare alltid lytter til deg og som du opplever som genuint interessert i deg og livet ditt. Ta en kikk på dette lille klippet, for eksempel:
(00:45 er forresten øyeblikket der det berømte bildet av ham som jeg posta litt lenger opp her blei tatt.)
Altså, det første jeg tenker når jeg ser dette klippet, er at han virker jovial. Jeg gjentar: jeg ser et trekvartminutts klipp av en mann jeg veit at har drept over tretti kvinner og jenter, og inntrykket jeg får av ham, er at han virker føkkings jovial.
Så da er jo spørsmålet: var det Ann Rules gode venn, som jobba frivillig hos en telefonbasert hjelpesentral for suicidale som var den egentlige Ted Bundy, eller var det den hjerteløse mordereren som var den egentlige Ted Bundy? Var han egentlig en grei fyr som i depressive perioder blei overmanna av et ugjennomtrengelig mørke som gjorde at han måtte drepe for å klare å føle noe? Eller var han en feig og kynisk drapsmann som jobba frivillig for en selvmordshjelpetelefon for å opprettholde en falsk fasade sånn at det skulle være vanskeligere å gjennomskue ham? Ted Bundy klarer å manipulere meg til tross for at han har vært død i snart tredve år, og jeg dras hele tida mellom de to. Jeg trur ikke jeg, eller noen andre, ikke engang de som trudde de kjente ham, noen gang kommer til å vite helt sikkert hvilken av de to det var. Men han gråt da mora hans under rettsaken trygla dommerne om å la ham leve, og jeg har en personlig teori om at han utelukkende drepte kvinner han ikke kjente nettopp fordi han tross alt var glad i de kvinnene han kjente. Jeg trur ikke for eksempel Ann Rule hadde noen som helst grunn til å være redd for ham, nettopp fordi han var glad i henne og aldri ville ha skada henne. Han hadde definivtivt en mangel på empati, men jeg trur ikke engang han var helt følelsesløs. Det kan hende hans måte å være glad i noen på ikke var den samme måten som folk med normal empati er glad i noen på, men likevel.
Og en ting som jeg tenkte på da alt dette styret med at Lance Armstrong hadde dopa seg holdt på: folk var så skuffa over ham, over at han av alle mennesker hadde dopa seg, han som hadde gjort så mye bra for kreftsaken. Vel, guess what, det at han hadde dopa forandra jo ikke det han hadde gjort for kreftsaken. Det går an å gjøre dumme ting og gode ting. Man er ikke enten en helt eller en skurk, og det trur jeg ikke engang Ted Bundy var. Jeg trur faktisk at det går an å drepe uskyldige kvinner og jenter og være en god venn.
Og nettopp derfor klarer jeg ikke å være enig med alle de som kaller Ted Bundy ond. Han gjorde definitivt masse ting som jeg ikke har noe problemer med å kalle onde handlinger, men jeg trur egentlig ikke noe på at et menneske kan være ondt, ikke engang et menneske som nesten ikke har empati.
Men hvem veit egentlig. Kanskje er det bare Ted Bundy som enda en gang føkker med hodet mitt fordi han var en mester i å manipulere.
La meg hoppe uelegant videre til Jeffrey Dahmer.
Jeffrey Dahmer var en av de seriemorderne som jeg til å begynne med nærmest bare bestemte meg for å ikke forstå, nettopp fordi morda han begikk var så usedvanlig groteske. Ikke at Ted Bundy var noen helgen i forhold, liksom, men han pleide i det minste å slå ofrene sine bevisstløse, for så å kvele dem, mens Jeffrey Dahmer gjorde noen veldig... syke... ting mot ofrene sine før han drepte dem. Ved noen anledninger drilla han for eksempel hull i kraniet deres, for så å helle kokende vann eller syre inn i hjernen deres i håp om å skape en zombiesexslave. Han blei nemlig veldig seksuelt opphissa ved tanken på å ha sex med noen som var fullestendig ute av stand til å motsette seg handlingene; han syntes at levende/ikke-zombiefiserte sexpartnere bevegde seg for mye.
Men jo mer jeg leste om ham, jo mer interessant syntes jeg han var, og jo mer vondt fikk jeg av ham. Jeffrey Dahmer var etter alt å dømme dypt deprimert, og noe av det han har sagt i intervjuer fra fengselet skjærer i hjertet mitt. Sånn som dette:
"I couldn't find any meaning for my life when I was out there, I'm sure as hell not going to find it in here. This is the grand finale of a life poorly spent and the end result is just overwhelmingly depressing... it's just a sick, pathetic, wretched, miserable life story, that's all it is. How it can help anyone, I've no idea."
Alt ved Jeffrey Dahmer er bare så ufattelig trist. Han hadde ikke noe av den kjepphøye sjarmen og sjøltilliten Ted Bundy hadde, det virker som at han bare ga opp livet før han i det hele tatt hadde begynt på det; og det var kanskje også grunnen til at han begynte å drepe. Som liten blei han utsatt for omsorgssvikt fra foreldra sine som stort sett bare krangla med hverandre, familien hans flytta mye, faren hans har fortalt at en nabo utsatte ham for seksuelle overgrep da han var åtte, han hadde få venner gjennom oppveksten sin og blei av de andre på skolen sett på som et utskudd. Lærerne hans beskreiv ham som apatisk, og han begynte tidlig å drikke. Han var homo, men fortalte ikke foreldra sine om legninga si. I det hele tatt er det mye ved Jeffrey Dahmer som minner meg om et annet menneskes korte, triste livshistorie, nemlig den til John B. McLemore fra podcasten S-town, som jeg er nødt til å snakke mer om en annen gang. Så begynte han altså å drepe, blei etter hvert arrestert, og etter to år i fengsel blei han drept av en medfange.
Og jeg trur det som gjør at historien til Jeffrey Dahmer går sånn inn på meg, er at jeg tar meg i å tenke at dette kunne nesten vært meg. Jeg er sjøl redd for å ende opp med å ha levd et fullstendig meningsløst liv uten å ha utretta noen ting, og nå kan man jo si at Jeffrey Dahmer på sitt vis utretta noe med tanke på at han er en av nyere histories mest berømte seriemordere, men ut fra det jeg har lest om ham, er det ingenting som tyder på at han fant noen som helst glede i å drepe. Det var bare en forferdelig ting han gjorde, som han til slutt blei arrestert for, og så døde han. Jeg har aldri hatt lyst til å drepe et annet menneske – bortsett fra en gang i sjette klasse, men det er en historie for another time – men jeg har hatt lyst til å gjøre til dels drøye ting – noen ganger har jeg også gjort ganske drøye ting, noen vil for eksempel si at suspension er en ganske drøy ting – og jeg trur grunnen til det, er at jeg på et eller annet vis er sjuk, noe Jeffrey Dahmer helt åpenbart også var. Når jeg blir rastløs eller trist, får jeg en sterk trang til å handle, break free, for eksempel gjennom sjølpåført smerte, og noen ganger lurer jeg på om det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg for eksempel heller har lyst til å henge opp kroppen min etter kroker fra taket enn å drepe noen. Hva om Jeffrey Dahmer bare var rastløs og trist, og det eneste som kunne distrahere ham fra rastløsheten hans for en stakket stund, var å drepe noen? Kunne jeg sjøl blitt en morder om jeg hadde hatt en dårligere oppvekst? I mine øyne var ikke Jeffrey Dahmer ond, han var bare ufattelig trist, og jeg trur det er lett for noen som aldri har vært like trist å avfeie ham som "ond" – sånn som forfatteren av denne lista, som plasserer Jeffrey Dahmer på level 22 av ondskap; det høyeste nivået.
Livet til Jeffrey Dahmer er kort fortalt en av de tristeste historiene jeg veit om.
Folkens, dette er Ed Kemper:
Jeg skal prøve å la være å kalle en seriemorder for sympatisk, men sammenligna med de andre to på denne lista... Eller altså, det slo meg mens jeg leste om Ed Kemper i dag tidlig (!) at han nesten virker som en fyr jeg har lyst til å være venn med. Nesten, altså. Forbrytelsene hans er ganske kvalmende og drøye, men det er noe realt ved ham som er stikk motsatt av falskheten til for eksempel Ted Bundy.
Altså. Ed Kemper vokste opp med ei mor som definitivt hadde en del issues sjøl. Som liten mishandla hun ham verbalt og psykisk; hun låste ham blant annet inn i kjelleren, og mobba ham for størrelsen hans. Som voksen drepte han seks uskyldige, mer eller mindre tilfeldige unge kvinner, noe som jo så langt minner en del om det Ted Bundy gjorde, men disse seks kvinnene var egentlig bare hans måte å øve på, perfeksjonere skillsa sine før le grand finale: hovedofferet, mora hans. Også etter at han hadde flytta hjemmefra, kom kontrollfrikmora ofte på uanmeldt besøk, i tillegg til at hun ofte ringte ham; hun klarte bare ikke å slippe taket i ham. Han drepte henne i 1973 som tjuefemåring, og etter at han hadde drept henne, kutta han av hodet hennes, voldtok liket hennes, plasserte hodet på ei hylle, stod og skreik til det, og kasta dartpiler på det. Så dro han fra åstedet, ringte politiet fra en telefonkiosk, fortalte hva han nettopp hadde gjort, og ba dem arrestere ham. Han motsatte seg ikke arrestasjonen, og han tilstod alt. I rettsaken ba han om å få dødsstraff – intet mindre enn "death by torture", fordi han mente at noen som hadde gjort de tinga han hadde gjort, fortjente å tortureres til døde – men han fikk "bare" fengsel på livstid.
Kontrasten til Ted Bundy syns jeg er slående: som jeg snakka litt om for to uker siden, ville ikke Ted Bundy for noe i verden ta ansvar for handlingene sine. Han nekta straffeskyld helt til han innså at det ikke var noe poeng i å nekte lenger, og begynte ikke å tilstå før han fant ut at han kunne bruke tilståelsene til å kjøpe seg litt tid; for så lenge han hadde noe å tilstå, ville de fortsette å utsette henrettelsen hans. I tillegg rømte han fra både rettsaker og fengsler, noe som for meg bare vitner om at han tross alt var ganske feig. Når han blei pressa opp i et hjørne, henfalt han til de mest primitive mestringsstrategiene, en reaksjon jeg ikke har noe problemer med å forstå, fordi jeg gjør nøyaktig det samme sjøl: han nekta for alt, uansett hvor åpenbar skylda hans var, eller han flykta.
Som sagt er forbrytelsene til Ed Kemper mildt sagt avskyelige, men man må nesten gi ham litt cred for å være ærlig. Det står faktisk respekt av å stå til ansvar for handlingene sine, særlig når handlingene er så jævlige. Etter at Ed Kemper hadde drept mora si, var det ikke noe poeng i å fortsette lenger, han var ferdig. Eller som han sa sjøl:
"The original purpose was gone ... It wasn't serving any physical or real or emotional purpose. It was just a pure waste of time ... Emotionally, I couldn't handle it much longer. Toward the end there, I started feeling the folly of the whole damn thing, and at the point of near exhaustion, near collapse, I just said to hell with it and called it all off."
Og jeg trur ikke man kan drepe uskyldige mennesker og ha et normalt empatinivå, men Ed Kemper innrømmer i det minste at hva han gjorde var grusomt, og jeg trur han mener det oppriktig, en følelse jeg på ingen måte får når jeg ser og hører Ted Bundy snakke om anger i intervjuet han gjorde med James Dobson. Dessuten skal visst Ed Kemper i følge fengselsbetjentene være en hyggelig fyr med noe så gammaldags som en god arbeidsmoral. Og: han skal ha blitt tilbudt prøveløslatelse på grunnlag av god oppførsel, men han har ikke tatt imot tilbudet; i følge ham sjøl, hører sånne som ham hjemme i fengsel og ikke ute blant mennesker. Isteden fortsetter han å sone livstidsdommen sin mens han hjelper politiet med å løse saker – han har angivelig en geni-IQ på 145, i tillegg til at han er, y'know, en seriemorder, noe som gir ham et ganske unikt perspektiv. Litt som Hannibal Lecter, med andre ord. Fun fact: Ted Bundy foreslo noe lignende i sin tid, at han kunne fungere som en slags konsulent i drapssaker nettopp fordi han forstod åssen seriemordere tenkte, mot at de omgjorde dødsstraffen hans til fengsel på livstid, men politiet bare, nope. Med andre ord har Ed Kemper klart det Ted Bundy ikke fikk til.
Og jeg bare... jeg ser for meg Ed Kemper stå og skrike til det avkappa hodet til mora hans, og liksom... det var mange års frustrasjon han endelig fikk utløp for, ass! Altså, jeg sier åpenbart ikke at han gjorde det rette, men om jeg forstår ham? Jada.
Og nei, hvis det skulle være noen tvil: etter å ha researcha Ed Kemper, syns jeg virkelig heller ikke at han er ond.
Og dere, det som går igjen når det gjelder ikke bare disse gutta, men så godt som alle seriemordere der ute: de opplevde omsorgssvikt, seksuelle overgrep og/eller vold i hjemmet under oppveksten – også Ted Bundy, selv om han påstår det motsatte i James Dobson-intervjuet; han hadde en voldelig bestefar, og det spekuleres i om bestefaren hans i tillegg var faren hans, om dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig blir det ikke seriemordere ut av alle som har opplevd disse tinga, men hva om de ikke hadde blitt seriemordere om de ikke hadde opplevd det? Som så vidt nevnt tidligere i innlegget, fins det et mørke i meg òg, som ikke er i nærheten av mørket som fantes og fins inne i denne gjengen, men et mørke like fullt. Om jeg hadde hatt en tilsvarende fæl oppvekst, kan jeg ikke utelukke at mørket inne i meg hadde vært tilsvarende monstrøst. Og den tanken er i og for seg skremmende, men den gjør også at jeg forstår at ingen av disse menneskene er monstre, de har bare vært jævlig uheldige. De er mennesker, og kanskje er det nettopp derfor noen velger å kalle dem monstre: kanskje er det for smertefullt å innrømme at man har noe som helst til felles med noen som er i stand til å drepe, torturere og voldta. Men man løser ikke problemer ved å late som at de ikke fins, og man avverger ikke alvorlige forbrytelser ved å ekskludere mennesker som er i stand til å begå dem.
Opplevelser: Suppekjøkken og bokmarked hos Thomas. Middag på Mr. India og kino med Vibeke. Hundepass. Middag på Jewel of India for å feire at Jørgen bestod svenneprøva.
Innkjøp: Dette var bøkene jeg fikk med meg hjem etter bokmarkedet hos Thomas. Penga jeg betalte gikk til Leger uten grenser. Og sjekk ut ekstramaterialet jeg fant i Hundene i Tessaloniki!
TV-serie: Dataen til Jørgen er fortsatt ødelagt, men nå har vi skaffa oss Chromecast, så all is well. I januar så vi Ideal, den nye sesongen av Black Mirror, Girls, The End of the Fucking World pluss at vi rakk så vidt å begynne på The Jinx. Syns The End of the Fucking World er verdt hypen, altså, selv om jeg stiller meg litt ambivalent til slutten.
Film: Star Wars: The Last Jedi, Beauty and the Beast (altså spillefilmversjonen), Captain Fantastic og Zodiac. Og da jeg så The Force Awakens, husker jeg at jeg tenkte at denne var den beste Star Wars-filmen hittil, men jeg trur jeg muligens faktisk syns at The Last Jedi overgikk den. Altså, dynamikken mellom Hux og Kylo er faktisk helt magisk. Det eneste problemet jeg har med Star Wars i sin helhet, er at det er litt for tydelig at dette er en historie som kan holde på for alltid. Fordi i originaltrilogien er det The Empire, og i disse er det The First Order, som etter en periode med fred prøver å gjenoppbygge The Empire, og så kan vi se for oss at i neste film klarer the good guys å slå The First Order, men det er på en måte ingenting som hindrer George Lucas & co i å la The Empire/The First Order gjenoppstå som noe annet i en ny trilogi om femten år. Samtidig kan jo nettopp hele denne evig gjentagende kampen mellom det gode og det onde ses på som en metafor for the force (som jeg for så vidt syns blir forklart helt nydelig av Luke Skywalker i The Last Jedi), så... på en måte er det også en veldig smart måte å fortelle og formidle historien på??? I dunno, nå babler jeg her. Værsågod, ta en trailer, filmen er fet:
Bok: Ja, dere, jeg somler meg framover med Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson. Han har en ekstremt omstendelig skrivestil, syns jeg, og jeg syns rett og slett at den er ganske tung å lese. Men! På tampen av måneden gjorde jeg noe nytt og rart som jeg aldri hadde trudd at jeg skulle gjøre, nemlig å lese, eller rettere sagt høre, ei lydbok. Jeg har ennå ikke turt å høre skjønnlitteratur fordi jeg leser veldig sakte, har dårlig konsentrasjon og liker å gå tilbake og lese avsnitt jeg liker eller ikke helt forstår om igjen, men det gikk opp for meg at å lese faglitteratur umulig kunne være så mye annerledes enn å høre en radiodokumentar på P2, så jeg lasta ned The Stranger Beside Me av Ann Rule og hørte den i løpet av en arbeidsdag. Ann Rule er altså en true crime-forfatter og tidligere politietterforsker som en periode jobba hos en selvmordstelefon – altså et nummer man kan ringe hvis man sliter med selvmordstanker og trenger noen å snakke med – og en av hennes nærmeste kolleger var Ted Bundy, som hun for ordens skyld ikke ante at voldtok og drepte unge kvinner på fritida. I denne boka forteller hun om morda begått av ham, men enda mer interessant er det når hun forteller om forholdet dem imellom; han var en nær venn av henne, og hun beskriver ham som en sånn sjelden venn som virkelig lytter og som er genuint interessert. Jeg skreiv jo litt om ham i det forrige innlegget mitt, og synet mitt på ham er så ekstremt mye mer nyansert nå etter å ha lest/hørt The Stranger Beside Me. Det at mennesker ikke bare er onde, ikke engang de vi som samfunn har bestemt oss for at er onde, er egentlig et såpass interessant tema at jeg nesten bør skrive et eget blogginnlegg om det en gang, men vi får se.
Musikk: Nei, jeg veit ikke helt, jeg dere? Jeg har jo nesten bare hørt på podcaster i det siste. Men det hender jeg oppdager, eller gjenoppdager, musikk når jeg skriver på Døden og gleden, fordi musikk er et så viktig motiv i romanen. De forskjellige karakterene mine der defineres i stor grad av musikken de hører på, en av karakterene mine hører for eksempel på Sonic Youth, og for å bli bedre kjent med ham som karakter, satte jeg med ned og hørte på Sonic Youth her en dag mens jeg skreiv. Ikke helt min kopp te, men akkurat denne instrumentallåta syntes jeg var skikkelig stemningsfull:
(Forresten: jeg har lagd ei spilleliste med musikken karakterene fra Døden og gleden hører på. Om du er interessert, kan du høre på den her.)
