Sweet dreams are made of this

Jeg overlevde lørdagen!!!!! Ikke bare det, jeg hadde det kjempegøy!!!!!!!!!

Det var kortversjonen. Nå til langversjonen:

Min største kilde til angst og bekymring i dagene som leda opp til lørdagen, var følelsen av å ikke ha god nok oversikt. Jeg snakka masse om det sist jeg blogga, at jeg blir enormt stressa med mindre jeg på forhånd klarer å finne ut så mye som mulig av hva jeg skal gjøre når jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før før jeg gjør det. Det som stort sett skremmer meg mest, er å ikke vite hva jeg kan forvente. Etter å ha utveksla noen meldinger med Altern80s-sjef Alex, endte jeg opp med å ta med eget miksebord (strengt tatt Jørgen sitt miksebord, men mine venner er dine venner osv.) for sikkerhets skyld. Jeg skaffa meg også Spotify premium for anledninga, og lånte i tillegg Vibekes premium-konto i og med at det ikke går an å være logga inn på to enheter med samme konto samtidig.

Fordi min eneste tidligere erfaring som DJ, er fra Kroa i Bø. Jeg kjente til miksebordet de hadde der sånn cirka ganske godt, men det var til gjengjeld det eneste miksebordet jeg kjente til og kunne bruke. Jeg ante rett og slett ikke om jeg kunne forvente at alle miksebord hadde de samme funksjonene. Viktigst for meg var crossfade-funksjonen; miksebordet på Kroa hadde en slags spak man kunne dra fram og tilbake som crossfada mellom to musikk-kanaler, men siden referansegrunnlaget mitt var såpass snevert, og jeg aldri hadde vært på Altern80s før, visste jeg ikke om jeg kunne forvente en lignende funksjon på miksebordet de hadde der. Og liksom, det var jo åtte år siden sist. Jeg skjønte jo at det reint teknologisk antakelig hadde skjedd mye på lydfronten, ikke minst hadde det skjedd teknologiske framskritt innen data. Jeg har jo fortsatt den samme gamle Macen jeg hadde mens jeg gikk i Bø, og den gangen var den langt sprekere enn den er nå. Altern80s-Alex snakka om at det enkleste var å bruke en programvare for miksinga, men jeg syns mange programvarer kan være veldig krevende å sette seg inn i når man aldri egentlig har vært borti lignende før, og dessuten fikk jeg jo uansett ikke lasta ned noe programvare før torsdag, fordi det var da Kolbjørn kom, og jeg skulle låne Macen hans. Macen min har nemlig blitt for gammal til å kunne ha de fleste nye programmer. Og hvis jeg blei nødt til å kjøpe et program, var det dumt å kjøpe et program til dataen til Kolbjørn, liksom.

Det enkle er ofte det beste. Jørgen sitt miksebord er veldig ukomplisert og ligner på dette. Typiske DJ-miksebord, inkludert det jeg brukte på Kroa, ligner mer på dette (og det fins laaaaaangt mer kompliserte varianter). Kompliserte, digitale duppeditter er ofte det aller enkleste når man allerede kan en del. Enkle, analoge duppeditter har som regel ikke like sømløse funksjoner, men man skjønner som regel hva man skal gjøre med dem, selv om det som regel krever litt manuell jobbing. Det går jo an å sammenligne det hele med for eksempel telefoner: man trenger ikke å ha veldig god peiling på teknologi for å finne ut av åssen en vanlig hustelefon fungerer. En smarttelefon er egentlig mye enklere å ringe med, fordi man som regel allerede har lagra de nummerne man trenger og bare trenger å trykke på en knapp for å ringe til noen, men om man aldri har sett en smarttelefon før, er det ikke så lett å skjønne at det i det hele tatt er en telefon. 

Det jeg gjorde med miksebordet til Jørgen, var at jeg kobla iPhonen min til den ene kanalen og dataen til Kolbjørn til den andre, og så brukte jeg volumkontrollene til å crossfade. Jeg satte på en sang på Spotify på iPhonen, og når den nærma seg slutten, satte jeg på neste sang på Spotify på dataen, og skrudde ned volumet på iPhonen samtidig som jeg skrudde opp volumet på dataen. Manuell crossfading i sin aller simpleste variant. Og det funka altså så overraskende bra!!!!! Det var sikkert et par lydnerder tilstede som la merke til at overgangene kanskje ikke var fullt så smoothe som de kunne ha vært om jeg ikke hadde gjort det manuelt, men jeg trur jeg til og med imponerte de to profesjonelle DJ'ene der med hvor bra og riktig det faktisk hørtes ut. Jeg trur ikke utrente ører la merke til forskjellen.

Jeg er ekstremt glad og takknemlig for at Jørgen og Kolbjørn ikke bare dukka opp på Altern80s til dørene åpna, men for at de faktisk blei med meg på lydsjekken aller først. Det viste seg nemlig at det hadde vært vorspiel til D.D.E.-konsert rett før vi kom dit, og de hadde rota til lydutstyret en god del. Jeg kan ekstremt lite om lyd, og hadde jeg møtt opp der aleine, hadde jeg nesten garantert fått panikk, men Jørgen kan en del mer enn meg, og han og Alex fikk orden i sysakene sammen. Det viste seg forøvrig at miksebordet til Altern80s hadde den samme fine crossfade-spaken som den til Kroa i Bø hadde, men stereokablene jeg hadde med meg, hadde jack-plugger som ikke passa inn i miksebordet – litt ironisk, fordi da jeg stod og skulle kjøpe stereokabler på torsdag med Jørgen på telefon, hadde jeg i utgangspunktet funnet en med minijack-plugger. Jørgen sa jeg skulle ha vanlig jack. Hadde jeg kjøpt de med minijack, hadde de passa inn i miksebordet til Altern80s. Det de derimot ikke hadde passa inn i, var miksebordet til Jørgen, som jo var det jeg hadde øvd på å bruke. Og veit dere hva? Det funka enda bedre live enn på generalprøva jeg hadde hatt hjemme i stua dagen i forveien. Jeg hadde også tatt med ei notatbok med notater om åssen og når sangene begynte og slutta, så det at det verken på data, iPhone eller miksebord var ledig utgang til hodetelefoner, gjorde egentlig ikke så mye. 

Det vil si, det funka stort sett bedre live enn på generalprøva. En gang tidlig i settet glemte jeg å skru ned volumet på den ene kanalen, men hell i uhell; det var New Orders Blue Monday som begynte å spille uten at det var meninga, og introen er bare trommemaskin og sånn sett ikke noe som ødela hele den andre låta. Jeg rakk å skru ned igjen før det blødde noe mer enn trommemaskiner igjennom fra Blue Monday. Den andre gangen var også ganske tidlig i settet, hvor Jørgen ironisk nok kom bort for å si at jeg klarte meg jo kjempebra, noe som jinxa det hele, gjorde meg ukonsentrert, fikk meg til å glemme om jeg spilte fra data eller iPhone, og endte opp med å stoppe alt av musikk fordi jeg var på feil kanal. Fikk starta opp igjen etter ei pause på ikke så altfor mange sekunder, og jeg trur ingen hata meg på grunn av det, men litt flaut var det jo likevel.

Det skumle med å spille til slutt, er jo at jeg hadde hele kvelden fram til halv to å grue meg på. Det hjalp jo sånn sett heller ikke at de to som spilte før meg, var profesjonelle DJ'er. Jeg innså mens de andre to spilte at de definitivt hadde konsertert seg mer om dansing enn hva jeg hadde. På mine egne spillelister var det mest post-punk med enkelte innslag av forsåvidt dansbar synthpop, mens hos de to andre var det nesten techno til tider. Heldigvis virka det ikke som at det var noen som blei lei seg da jeg begynte å spille Bauhaus og Christian Death. Tvert imot fikk jeg det inntrykket helt til slutt at Alex syntes det var tøft at jeg hadde tatt kvelden i den retninga, og jeg fikk også veldig gode tilbakemeldinger fra folk i lokalet underveis.

OG HERREGUD, SÅ GØY DET VAR!!!

Sånn helt seriøst. Det var jo som å være på fest, bare at vinen var gratis, det var utelukkende musikk jeg likte over anlegget, jeg trengte ikke å snakke med noen, og jeg trengte heller ikke å rydde opp etterpå. Vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon, med andre ord.

Og nå har jeg jo fått skikkelig lyst til å kjøpe meg et DJ-miksebord, da. For det er jo så mye mer gøyalt man kan gjøre med miksinga underveis enn bare crossfading. Særlig hvis man har muligheten til å leike seg litt på egen hånd før man skal spille live, noe man jo har mulighet til med eget miksebord. Det er ikke så halvgærne priser heller. Og det følger stort sett med programvare.

Det var bare dette med å få seg ny data først, da.

Og hvis du er interessert: det var disse tre spillelistene jeg veksla mellom på lørdag. Det største problemet som oppstod underveis, var egentlig at jeg ikke rakk å spille alle sangene jeg hadde lyst til å spille.

Altern80s

Jeg har noe jeg må fortelle dere.

Jeg hadde egentlig ikke trudd det skulle føre til noe, men da klubbkonseptet Altern80s søkte etter nye folk til å spille musikk for dem, tok jeg bare kontakt med dem i Messenger for å høre hvor mye erfaring man trengte som DJ, for jeg har egentlig ingenting utenom den tida da jeg var DJ på Kroa i Bø, og det begynner jo å bli ganske lenge siden. Vi snakka litt om musikk. Og plutselig spurte personen jeg snakka med om jeg kunne stille opp allerede førstkommende lørdag. Og det sa jeg ja til.

Noen få minutter seinere fikk jeg panikk.

Jeg har en rar egenskap som gjør at jeg kan fylles av et plutselig overmot og gjøre noe forholdsvis impulsivt, og så, litt seinere, kommer erkjennelsen av hva jeg har gjort skyllende over meg og jeg friker ut. For faktum er det at jeg har jo egentlig ikke peiling. Jeg trur ikke jeg forventa at shit plutselig kunne bli så real, og nå står jeg overfor noen praktiske utfordringer som jeg liksom ikke hadde rukket å tenke gjennom. Sånn som at Macen min begynner å bli såpass gammal og vaklevoren at jeg ikke stoler på den lenger. Har fått fiksa det sånn at jeg får låne en Mac, men så kom jeg på en annen ting: sist jeg var DJ, hadde jeg egentlig to Macer som jeg crossfada mellom. Spotify har en automatisk crossfade-funksjon som det går an å bruke i nødstilfeller, men jeg vil jo helst kontrollere det manuelt. Mye har jo skjedd med teknologien sist gang jeg snurra plater, så kanskje dette ikke blir et problem i det hele tatt, kanskje miksebordet jeg skal bruke har en funksjon som gjør at jeg kan crossfade mellom sanger på samme maskin. Og personen jeg snakka med virka skikkelig grei og chill og prøvde å berolige meg med at det ikke var et problem at jeg ikke hadde gjort dette på årevis og så videre, men jeg er flink til å krisemaksimere.

Jeg trur dette mest av alt handler om at jeg gjerne vil forberede meg på ting. Jeg syns alltid det er fryktelig skummelt å gjøre noe jeg ikke har gjort før fordi jeg ikke veit hva jeg kan forvente. Jeg foretrekker å komme et sted først, undersøke, finne ut åssen ståa er. For det er jo ikke sjølve det å spille foran mennesker som skremmer meg, men at jeg ikke veit åssen miksebordet der fungerer, at jeg ikke veit om det er greit å bruke Spotify til å spille av musikk i, at jeg ikke veit om jeg får til å crossfade mellom låter med én maskin, og tusen millioner andre ting jeg ikke engang kommer på. Jeg trenger å vite på forhånd. Selvfølgelig kan jeg spørre, og det har jeg for all del tenkt å gjøre, og jeg skal møte opp i goooood tid på lørdag for å gjøre meg kjent med miksebordet og teste lyden et cetera, men jeg er så redd for å framstå dum og uvitende. Men igjen så er det jo sånn at det er bedre å framstå litt for dum, og så heller finne ut at det var lettere enn jeg frykta, enn å virke som at jeg har bedre peiling enn jeg egentlig har, og så komme dit og finne ut at jeg har tatt meg vann laaaaangt over hodet. Og den rasjonelle stemmen i hodet mitt spør selvfølgelig hva er det verste som kan skje? og det verste som kan skje, er at jeg opptrer keitete og stiller dumme spørsmål, og dét er eeeeegentlig ingen grunn til å ha et nervesammenbrudd over.

Eller vent, da.

Det verste som kan skje, er faktisk at han jeg skal låne dataen av glemmer dataen sin og at jeg må bruke Spotify på telefonen med den automatiske crossfaderen der. Og... jeg skal nå klare å spille musikk da likevel, selv om det ikke blir like perfekt som det kunne blitt hvis alt hadde gått i orden.

Prøver å minne meg sjøl på at jeg fikk beskjed at om man i utgangspunktet ikke trenger noen erfaring. Og at erfaring viser at det er veldig sjeldent det går like dårlig som eller verre enn det jeg har forestilt meg. Det går nesten alltid bedre.

Og jeg er jo en sånn person som er redd for alt mulig, men akkurat som Kavring, er jeg faktisk noen ganger nødt til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, for ellers er jeg bare en liten lort. Eller sagt på en annen måte: når muligheten til å gjøre noe jeg har skikkelig lyst til åpenbarer seg, er det dumt å si nei fordi man er for redd.

Så folkens, KOM KOM KOM på Altern80s førstkommende lørdag! Det hadde gjort det hele vesentlig mindre skummelt om jeg hadde sett noen kjente fjes i forsamlinga. Sjekk ut Facebook-arrangementet her.

Og så fresha jeg opp frisyren min i dag. Vi kan jo satse på at det gir meg en liten sjøltillitsboost:

Mandy

Dette innlegget kunne sikkert ha venta til månedsoppsummeringa mi, men så er det nå en gang sånn at det bare er to forestillinger igjen på Cinemateket, den første av de to er allerede i kveld, og så vidt jeg veit er dette den eneste kinodistribusjonen filmen får her til lands bortsett fra på filmfestivaler, så time er of the essence her. Det HASTER. Folkens, kom dere for all del på Cinemateket i kveld eller 17. oktober, fordi du er faktisk nødt til å se Mandy på kinolerretet. Sorry, det er faktisk ingen vei utenom.

Og jeg har vært i flere diskusjoner/samtaler der det debatteres hvorvidt film er best på kino eller hjemme. Jeg har pleid å argumentere ganske godt for hvorfor film ikke nødvendigvis er best hjemme, men i væffal veldig, veldig bra hjemme, men Mandy MÅ faktisk ses på kino. De overveldende fargene, den åttitallsinspirerte estetikken og den sjelerøskende musikken – hvil i fred, Jóhann Jóhannson – krever det faktisk av deg. Denne filmen forlanger at du omgir deg fullstendig med den, at du tar den inn fra alle tilgjengelige kanaler, lar sanseinntrykka skylle over deg i en kakofonisk strøm. Det er en helhetlig opplevelse som ikke lar et eneste av filmmediets virkemidler gå til spille, og jeg har rost Cinemateket inne på denne bloggen før, men her kommer det jaggu igjen: TUSEN TAKK, Cinemateket i Oslo, for at dere forstår viktigheten av god film og lar det norske publikummet oppleve denne spesifikke kunstformen på den måten den er ment til å oppleves.

Sjølve plottet har du sannsynligvis sett i en eller annen versjon før. Et par nyter en idyllisk og forelska tilværelse før en gjeng grusomme bad guys knuser harmonien på verst tenkelige måte. Nå må mannen – denne gangen i Nicolas Cages skikkelse – ta hevn. Spoiler: han får hevn. Men det er ikke på grunn av plottet at du skal se denne filmen, det er først og fremst på grunn av denne uhåndgripelige stemninga som jeg brukte noen linjer på å snakke om i Donnie Darko-innlegget mitt for litt siden. Og som med Donnie Darko, har Mandy såpass mange basisingredienser på plass i utgangspunktet at det nesten ville vært rart om jeg ikke likte denne filmen. Dette er kanskje filmen du ville fått om du hadde prøvd å lage en mashup av The Crow og Evil Dead i Stranger Things-universet. For jeg elsker virkelig Stranger Things, jeg veit ikke hvor godt jeg har fått uttrykt det på bloggen min, men de som kjenner meg veit at jeg syns Stranger Things er noe av det beste som har kommet på TV kanskje noen gang, fordi jeg elsker åttitallet, jeg elsker synthpop, jeg elsker åttitallsinspirert synthpop, jeg elsker overnaturlig horror, men det jeg nok savner i Stranger Things, er et større alvor. På en måte er det et ambivalent savn, fordi jeg elsker jo virkelig sjarmen som gjennomsyrer serien, og den sjarmen ville nok kanskje forsvunnet i takt med at alvoret økte, men likevel: selv om Stranger Things ofte er veldig spennende, føles det aldri ordentlig farlig, man skjønner at det kommer til å løse seg til slutt. Mandy har noe til felles med Stranger Things reint utseendemessig og musikkmessig – hallo, bare se på (det nydelige) coveret til soundtracket:

– men i motsetning til Stranger Things, er alt veldig farlig. Det er til tider så mørkt og jævlig at man bare har lyst til å hyle, akkurat som hovedpersonen i ei scene på badet med ei spritflaske, ei scene som slår meg som en umiddelbar klassiker. Filmen begynner i himmelen, så kastes man brått ut i helvete, og der skal man bli ganske lenge, og jeg lover deg at det kommer til å gjøre vondt, før vi gradvis begynner å kjempe oss ut igjen med nebb og klør, og ikke minst en armbrøst og ei spesialdesigna slegge.

En detalj som jeg virkelig elska: i denne typen filmer utsettes vi ofte for en trope jeg er sinnssykt lei av; dama til den mannlige hovedpersonen drepes innledningsvis for å skape sympati med ham og for å fungere som motivasjon til å ta hevn for ham, mens hun sjøl aldri blir noe annet enn et billig plot device, fullstendig uten egen personlighet eller sjel. Kanskje får vi noen få scener med henne helt på starten, men de scenene viser egnetlig bare hvor forelska han er i henne, og handler sånn sett ikke om henne i det hele tatt, men nok en gang om ham. DENNE FILMEN UNNGÅR DENNE DRITKJIPE TROPEN. Karakteren Mandy er skrevet som og spilles med fylde, respekt og, vel, nettopp personlighet og sjel. Hun er en ordentlig karakter, ikke bare et plot device, og det gjør det forferdelige som skjer med henne ekstra vondt for oss som seere. Det er tross alt vanskelig å empatisere med et plot device, men med en faktisk karakter blir det noe helt annet.

Så altså, de verste scenene i denne filmen skjærer djupt inn i marg og bein. Men, nå skal jeg motsi meg sjøl her, for jeg impliserte for noen få avsnitt siden at sjarm og alvor nødvendigvis må gå på bekostning av hverandre. Veit dere hva, Mandy klarer jaggu å være begge deler på én gang, ass. Filmen skifter litt tone uti andre halvdel, når Nic Cage er i full sving med hevntokten sin, og det er flere scener videre utover som glir rett inn i splatterlandskapet – derav sammenligninga med Evil Dead tidligere – og det er særlig éi scene, der Nic Cage tar livet av... er det den tredje av bikerorkene? (takk til Natt&Dag for en presis beskrivelse av de demoniske jævlene)... for så å sniffe kokain som det aldri før har blitt gjort verken på film eller i virkeligheten, som fikk tankene mine til å umiddelbart vandre til "Groovy"-scena fra Evil Dead 2, eller nesten egentlig Evil Dead 2 i sin helhet. Og det er så mye absurd humor innimellom alt det groteske og forferdelige, og jeg skjønner nesten ikke engang åssen det går an at den både er så mørk og intens og fæl og så full av corny åttitallssjarm på éi og samme tid, men den får det til, det funker som fjell, de to tilsynelatende motpolene utfyller hverandre framfor å forvirre eller ødelegge for hverandre.

Og mest av alt har jeg bare lyst til å snakke om hvor fantastisk og perfekt musikken er, hvor nydelig og syrete det visuelle utrykket er, hvor rørt man blir, hvor opprørt, hvor sint, hvor trist, hvor gira, hvor lattermild, hvor marerittaktig skrekkinngytende motorsykkelgjengen er, hvor fullstendig merkelig denne filmen er, at du aldri før har sett eller kommer til å se noe lignende, at uansett hvor mange andre fantastiske filmer og serier jeg sammenligner den med, så kommer jeg aldri til å komme i nærheten av å faktisk fange med ord det som gjør denne filmen så spesiell, for det er en grunn til at det ikke er en roman, til at det er en film, til at det må være en film, til at det kunne ikke vært noe annet enn en film, for som nevnt utnytter den alt filmmediet tilbyr til det fulle. Musikken, lyset, fargene, fotografiet, skuespillerne, scenografien (kalles det dét i film òg?), kostymene, de rare visuelle effektene, kombinasjonen av det hele. Men jeg kan ikke snakke om noe av dette, for det fins ikke ord for å beskrive det, eller kanskje de fins, men jeg finner dem ikke. Egentlig er jeg vel bare uendelig takknemlig for at denne filmen blei lagd, og for at den blei lagd akkurat sånn, og for at det fins folk som har lyst til å lage sånt som dette når de heller kunne lagd noe trygt, noe kommersielt, noe tradisjonelt.

Jeg veit ikke om jeg kommer til å tilgi deg om du ikke ser denne på kino nå mens du har sjansen.

Og forresten, før jeg glemmer det, her er en trailer:

September 2018

Opplevelser: Bodø-tur. Oslo Kulturnatt (hvilket i praksis betydde Donnie Darko på utekino). Tronsmos bakgårdssalg og slippfest for Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Hærmennene på Helgeland på Nationaltheatret. Hundepass.

Innkjøp: Herregud, denne måneden har jeg tatt helt av hva gjelder anskaffelser. Jeg er egentlig ganske sparsommelig av meg, så jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva det har vært med september som har fått meg til å kjøpe nye klær som jeg strengt tatt ikke trengte, og mobildeksel, som jeg kanskje på en måte trengte litte grann på et vis. Og etter at jeg blei fullstendig oppslukt av Black Marble sist måned, var det faktisk ingen vei utenom å kjøpe debutalbummet deres, A Different Arrangement, som er den av de totalt tre utgivelsene deres jeg liker best. Jeg kjøpte også spillet Life Is Strange, men det føles nesten ikke riktig å nevne det her fordi jeg kun kjøpte det digitalt. Men, tross alt: den ene av de to buksene var gratis, fordi Etsy-selgeren jeg kjøpte dem av sendte meg feil bukse først. Hun sendte den jeg faktisk hadde bestilt rett etterpå, og som plaster på såret fikk jeg beholde den som var feil.

TV-serie: Jørgen har jobba veldig mye denne måneden, og det er stort sett han jeg ser på TV-serier sammen med, så det har ikke blitt sånn kjempemye TV-titting i september. Men vi er godt i gang med andre sesong av Atypical, en serie jeg fortsatt liker veldig godt!



Spill: LIFE IS STRANGE. Jeg blei helt sugd inn i det og spilte gjennom alle episodene i løpet av noen få dager. Jeg blei ekstremt emosjonelt involvert i det, på en måte jeg antakelig ikke har blitt siden Final Fantasy, og så hadde det flere elementer som minte meg om Donnie Darko, noe som selvfølgelig ikke var en dårlig ting. Jeg syntes slutten var bittelitt skuffende, den føltes uforløst på et vis, men alt i alt var det en rørende, liten reise med et fascinerende gameplay. Valga man tar underveis påvirker hele resten av handlinga, og kanskje det er derfor spillet gikk så veldig inn på meg: skjebnen til de forskjellige karakterene, som jeg rakk å bli så glad i i løpet av ganske kort tid, var i mine hender. Og hvis jeg gjorde et valg som virka feil, fikk jeg muligheten til å gå tilbake for å fikse det, men ved å fikse det, ville det sette i gang en kjedereaksjon som kunne komme til å gi et enda verre utfall for en annen karakter (sånn sett fikk dette spillet til det filmen The Butterfly Effect fra 2004 prøvde på, men faila fullstendig, fordi det er en jævla drittfilm). På den måten klarte Life Is Strange å etterligne virkeligheten på en fin måte: det er ingen riktige eller gale valg, og det perfekte fins ikke, men alt imellom fins, og det eneste man kan gjøre med det, er å gjøre det beste ut av det. Jeg veit ikke, nå babler jeg her. Flott spill som jeg er veldig glad for at jeg tok sjansen på.




Film: Dere, jeg... har ikke sett noen nye filmer i september?? Akk, ja.

Bok: Fikk omsider litt lesetid da jeg var i Bodø, så jeg leste ut Jeg husker av Brainard. Er nå i gang med Bovara av Jan Roar Leikvoll, ei bok som er så umiskjennelige Leikvolsk at det nesten er sin egen sjanger.

Musikk: Okei så jeg har likt The Strokes ganske lenge, og mye på grunn av stemmen til vokalist Julian Casablancas. Selv om videoen under ikke er helt ny, så trur jeg at jeg bare ikke helt hadde fått med meg at han har et soloprosjekt og et band til utenom The Strokes før jeg tilfeldigvis snubla over dette mens jeg var i Bodø. Og herregud, det er lenge siden sist jeg har kost meg så mye med en musikkvideo. Det passer jo fint å poste denne nå, fortsatt ganske kort tid etter innlegget mitt om åttitallet. Den minner meg på et vis litt om videoen til Little Dark Age av MGMT, en annen musikkvideo jeg hadde tenkt å poste på bloggen min da den var ny, men som bare kokte litt bort i kålen. Såååå soloprosjektet til Julian er ganske annerledes fra The Strokes, og jeg sjekka ut albummet denne låta er fra, og jeg likte det sånn... passe godt? Men 11th Dimension er væffal en sykt fengende new wave-inspirert låt med en kjempekul video, og stemmen hans er fortsatt på topp ti-lista mi over stemmer i populærmusikken jeg liker best. Og bare sånn for å ha sagt det òg: han er jo virkelig helt nydelig, da.

Throwback Thursday #12: Aloha verden – femte kapittel

Altså, på TVtropes snakker de om wish fulfillment. Følte liksom det var litt relevant å bare... y'know, kaste det ut her. Hva kan jeg si. Jeg hadde ikke så mange venner på den tida jeg skreiv dette. (Oooooog egentlig ikke nå heller, men det er ikke poenget.)

Del én og to av første kapittel.
Andre kapittel.
Tredje kapittel.
Fjerde kapittel.



”Mmm… Herlig!” sa Sid og drakk colaen sin med peanøtter oppi. Jeg satt ved siden av ham i flyet. Tobias satt med en gammel dame på andre sida av midtpassasjen. 
   ”Pass deg! Det er gift i dem!” sa plutselig Tobias idet den gamle dama skulle ta en bit av bagelen sin. Hun sendte Tobias et forferdet blikk, og Tobias gliste litt lurt. Han sa ikke at han bare tullet, men så tok ikke den gamle dama mer av bagelen sin heller, da.
   ”Når jeg blir stor, skal jeg bli flymaskin”, kom det fra Sid som hadde fått vindusplassen. Han satt og så ut. Jeg prøvde å lete etter tegn på at han spøkte i det triste ansiktet, men det så ut som om han mente det alvorlig. Ja, ja.
   Plutselig tok Tobias fram et brekkjern, brakk opp vinduet på flyet, skviste seg selv ut og tok selvmord. Nei da. I stedet tok han opp ei plastskje og begynte å spise yoghurten han hadde fått utdelt.
   ”Jeg liker ikke flymat”, sa jeg og skjøv kyllingsuppa til side. Den smakte ikke noe, og grønnsakene jeg hadde fått ved siden av, var ihjelkokte hermetikkgrønnsaker. Ikke videre delikat. Jeg bestilte i stedet en pose med potetgull.
   Reisen var lang og det skjedde ikke mye interessant. Bortsett fra at Sid og Tobias kom med noen heller usmarte kommentarer, var det fint lite å finne på. Til slutt kom vi nå fram da.
   ”Vi skal i studio i morgen”, sa Tobias da vi gikk av flyet. 
   ”Var det ikke i dag?” sa jeg, men innså fort hvor dumt det hørtes ut. Det var mørkt alt. 
   ”Vi skulle dra i dag og vi skulle i studio i morgen”, sa Tobias. 
   Vi gikk inn hvor vi fikk koffertene våre. Like etter møtte vi Roger, Rune og Gabriel. En av foreldrene til en av dem hadde bestilt en taxi, og snart var vi på vei til hotellet vårt.
   ”Det er helt utrolig at dette skjer med oss!” sa Roger vel inne i taxien. 
   ”Ja, jeg vet. Vi blir virkelig millionærer!” sa Sid. 
   ”Sid, da! Du babler alltid om at du skal bli millionær!” stønnet Tobias, ”husk at vi gjør dette bare fordi det er gøy, ikke for pengenes skyld!” 
   ”Ikke?” spurte Gabriel. 
   Tobias tenkte seg om, så sa han: ”Ok, da, litt for pengenes skyld, men hovedsakelig fordi det er gøy”.
   Jeg misunte det gode forholdet mellom Tobias og Sid. Enda så forskjellig de var utseendesmessig (til å være tvillinger, altså), hadde de helt lik personlighet. På en måte virket det som om Tobias var dagen med sitt gode humør, sine lyse klær i dueblå, grå, beige og hvit og søte smil og Sid var natten med de svarte klærne sine, den aggressive væremåten (i allefall til du ble kjent med ham) og generelt harde holdning og selv om natten og dagen ikke akkurat går sammen, greide jeg ikke å se for meg at de kunne krangle.
   Det var ikke langt til hotellet vårt og det første Gabriel gjorde da han kom inn i rommet, var å slenge seg ned på en gigantisk dobbeltseng og rope: ”Her skal jeg sove!” 
   ”Særlig det at du får sove der alene!” sa Rune, men akkurat idet han sa det, oppdaget han det vi andre alt hadde sett: At det var hele seks dobbeltsenger der inne, en til oss hver. 
   ”Wow, dette er en suite! Mmm, en herlig forsmak på livet som millionær!” utbrøt Sid og hoppet opp i senga nærmest tv-en og trykket seg inntil puten som han satte opp etter veggen. 
   ”Hei, den senga vil jeg ha!” ropte Tobias og begynte å hoppe i senga som Sid lå i. 
   ”Jeg tok den først!” sa Sid og hev puta si på Tobias. 
   ”Jasså? Så du vil ha putekrig! Hå, hå!” ropte Tobias, grep putene fra nabosenga og avfyrte en skur mot Sid. 
   ”Putekrig!” hylte Gabriel, tok med seg sine puter og kastet seg inn i kampen med iver og lyst. Også Rune fattet hintet og ga seg i kast med slåsskjempene. 
   ”Bli med du og, da vel!” sa Sid til meg mellom alle putene som haglet rundt ørene hans. 
   ”Ok!” ropte jeg og snart var jeg også med.
   Plutselig ble vi avbrutt av en høylydt snorkelyd. Alle frøs bevegelsene. Tobias sendte et sideblikk mot retning av døra til hotellrommet, og ganske riktig, i den senga som lå nærmest døra lå Roger og sov. 
   ”Hysj!” hysjet Sid, rotet rundt i en koffert (noe som førte til at Gabriel hvisket: ”Hei! Den kofferten er min!”), tok fram en pose med sminke og listet seg bort til Roger. 
   ”Nei! Ikke gjør det! Stakkar lille Roger!” sa Tobias. Sid snudde seg, de andre ristet på hodet, og så listet han seg tilbake igjen, tydelig skuffet. Så la vi oss til å sove alle sammen. 

Jeg fikk ikke sove den natten. Jeg lå og vred på meg hele tiden.
   ”Pssst!” hørte jeg fra noen. Jeg så opp og stemmen kom fra den andre siden av rommet, nærmere bestemt en som lå i senga si med en tordensky av et hår som stod til alle kanter. Det gikk litt tid før det gikk opp for meg at det var Sid uten lue.
   ”Får ikke du heller sove?” hvisket Sid og jeg ristet på hodet. Så jumpet han ut av senga og lusket over i senga mi hvor han hoppet opp og satte seg ved siden av meg. 
   Så sa han: ”Vet du hva vi gjør? Nå sminker vi ikke bare Roger, men alle de andre også!” Jeg fniste lavt og gikk med på det.
   Vi splittet oss. Sid gikk løs på Roger, som han egentlig skulle ha gjort, og Rune, og jeg tok Tobias og Gabriel. 
   Mens Sid tok sminken til Gabriel, tok jeg min egen som de hadde pakket ned. 
   Jeg klæsjet på med knallrosa neglelakk på Gabriel, Tobias fikk gull. Gabriel fikk lilla øyenskygge, Tobias fikk grønn. Rosa leppestift på Gabriel (som var mammas gamle jeg har arvet, men aldri brukt) og svart leppestift på Tobias. Begge fikk rikelig med rouge og mascara og jeg tegnet tjukke eyelinerstreker på begge to.
   Da Sid også var ferdig, gikk vi til sengs på nytt, mens vi fniste og lo for oss selv.
   Det gikk mye lettere å sove nå etter at jeg hadde hatt det litt moro. Jeg merket faktisk ikke at jeg sovnet, før Sid ristet i meg. Sola hadde så vidt begynt å sive inn mellom persiennene og jeg så opp på et bustetroll med en gang jeg slo øynene opp. 
   ”Fort deg! De våkner snart!” hvisket Sid hest og vi gjemte oss på badet for å følge med på når de kom.
   Ganske riktig. Tobias kom snart traskende ut på badet med utseende som ei billig hore.  
   ”Fett arbeid”, hvisket Sid og jeg mumlet et takk.
   Tobias stilte seg ved vasken og så ned i sluket. Han skrudde på krana og plasket vann i ansiktet, noe som førte til at sminken hans rant nedover og bortover og på tvers og på skrå til han så ut som et rent helvete. 
   ”Mmm, sexy”, mumlet jeg, ironisk, vel å merke.
   Tobias så på seg selv i speilet og gjorde store øyne. Så kom han nærmere speilet og stirret på seg selv i en lang stund, helt til Rune kom inn. Med en gang Rune så hvordan Tobias så ut, brøt han ut i latter. 
   ”Du ser ut som ei jente! Ei jente som har dusjet uten å ha tatt av seg sminken!” gapskrattet Rune. 
   Tobias virvlet rundt og sa sint til Rune: ”Har du sett deg selv i speilet, eller?” Rune så forbløffet ut og gikk bort for å ta en titt i speilet. Han gispet høyt. Så skrek han: ”Faen! Jeg ser ut som ei jente, jo!”
   Det var dråpen som fikk glasset til å renne over. Både Sid og jeg knakk sammen av latter og avslørte oss der vi satt på huk bak badekaret. Tobias kom bort og så over kanten på badekaret hvor vi lå og ristet av latter. Han sendte oss et strengt blikk som så litt patetisk ut på grunn av all sminken han nå hadde smurt utover hele ansiktet. 
   Før han rakk å si noe, hørte vi at det begynte å tasle så vidt i stua, og Sid hvisket: ”Gjem dere dere og! Da går dere ikke glipp av moroa!”
   Tobias og Rune var ikke sene å be. De hoppet fort bak badekaret de også. 
   Snart tasset Roger inn. Hva han lignet på, var ikke helt greit å si, men pent var det i hvertfall ikke. 
   Han tok hendene opp til ansiktet og begynte å gni seg i de morgentrøtte øynene. Sid hadde klint på med masse eyeliner og mascara, så når Roger tok ned hendene igjen, la han forbløffet merke til hvor mistenkelig svarte fingertuppene hans var. Han stirret ned på hendene sine (mens vi bak badekaret strevde hardt for ikke å buse ut i latter) en god stund, før han pustet dypt inn, så seg selv i speilet – og hylte! Så begynte han å løpe rundt og rundt samtidig som Gabriel kom inn på badet med hendene på ryggen. Han så like ille ut som de andre, men det var nok tydelig at han ikke hadde sovet helt hardt den natta, for han ropte: ”Sid og Stan, jeg vet veldig godt at det er dere som har gjort dette, altså!” Roger stoppet med å løpe og så forfjamset på Gabriel. Gabriel tok fram det han skjulte bak ryggen, nemlig et kamera og fortet seg å knipse et bilde av Roger mens han så skikkelig forskrekket ut. 
   ”Nei! Du er ikke sann!” ropte Roger og løp etter Gabriel mens vi bak badekaret rullet av latter. 

Why are you wearing that stupid man suit?

Det er valgfritt å spille av en av eller begge disse sangene mens du leser, men de hjelper deg med å komme i den riktige stemninga:





Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor mange ganger jeg har referert til Donnie Darko på denne bloggen, men som jeg nesten urovekkende ofte har blitt oppmerksom på i det siste, så er det egentlig sjukt mange av de tinga jeg elsker og som har vært en del av meg lenge, som jeg rett og slett bare... aldri egentlig har snakka noe særlig om? Jeg mistenker at én av grunnene til det, er at jeg oppdaga noen av disse tinga før jeg begynte å blogge, og dermed hadde den verste obsession-fasen gitt seg innen jeg for alvor hadde muligheten til å dele tankene mine med omverdenen. Donnie Darko er et ekstremt godt eksempel. Jeg så den første gang i kanskje 2005 eller noe, og den er en av de filmene som har vært blant mine absolutte favoritter lengst. I anledning forrige ukes Kulturnatt, der jeg benytta muligheten til å se den på utekino, har jeg nå – omsider! – tenkt å gjøre noe med det.

For å ta dét først: filmen handler om Donnie, en tenåringsgutt som plages av søvngjengeri og etter hvert også hallusinasjoner, først og fremst i form av en mann ved navn Frank som er kledd i et marerittaktig kaninkostyme. Ei natt ramler en flymotor ned gjennom taket i huset der familien til Donnie bor, en flymotor ingen veit hvor kommer fra. Denne hendelsen setter i gang ei nedtelling mot dommedag, og Frank tar på seg oppgaven å veilede Donnie fram mot denne dommedagen. Frank forteller Donnie at han kan reise i tid, og at han også kan lære Donnie å reise i tid. Samtidig som disse hallusinasjonene opptrer stadig oftere og blir stadig mer skremmende, prøver Donnie å leve et noenlunde normalt liv med skole, venner og den nye jenta i klassen, Gretchen, som også bærer på mørke hemmeligheter.

For de av dere som kjenner meg, bør det ikke komme som noen enorm overraskelse at dette har vært en film som har betydd og fortsatt betyr en hel del for meg. Det er så mange basisråvarer som er på plass her at det skulle nesten bare mangle at jeg ikke elsker denne filmen. Handlinga er lagt til oktober 1988 i den amerikanske småbyen Middlesex i Iowa, soundtracket består hovedsaklig av synthpop, new wave og post-punk (dette var filmen som introduserte meg for og gjorde meg fan av Joy Division, for eksempel), filmens klimaks utspiller seg på sjølveste Halloween og sjølve plottet handler i all hovedsak om tidsreiser. Og likevel så hadde ikke disse ingrediensene hatt noe som helst å si hvis de ikke sammen klarte å skape den helt perfekte stemninga, men bare rolig, folkens, det gjør de.

Og det er litt vanskelig å snakke om dette med stemning, for det er så utrolig lite konkret. Likevel er det nettopp stemninga jeg ofte trekker fram når jeg skal snakke om hvorfor jeg liker noe så godt som jeg gjør. Kanskje er stemninga bare summen av det hele, av kostymene, kamerateknikkene, lyssettinga, setta, soundtracket, manuset. Likevel er stemning noe stort sett alle av oss klarer å kjenne igjen når vi blir utsatt for det, og som vi alle sliter med å beskrive og sette fingeren på når vi skal snakke om den til andre. Donnie Darko er en film som både er mystisk og creepy, men like mye som det, eller nesten mer, er den melankolsk, men der mystikken og det skumle gir mening ut fra plottet, og ut fra det fryktinngytende kostymet til Frank, er melankolien vanskeligere å sette fingeren på. Det er triste ting som skjer underveis, men det blir aldri sentimentalt, og uansett er det de scenene som ikke er uttalt triste som jeg likevel syns er de mest melankolske.

Og apropos rare, melankolske scener som jeg ikke engang fullt ut forstår hvorfor er så innmari triste: bildet over er henta fra min absolutte yndlingsscene gjennom filmen. Det er ei scene som har fått meg til å gråte uten at jeg klarer å skjønne hvorfor. Jeg veit ikke om melankolien kommer fram uten kontekst, men her har dere scena i sin helhet. Om du ikke har sett filmen før; vær så snill og se denne scena. Kom igjen, den er bare tre og et halvt minutt lang:

Hvorfor blir jeg så rørt av bildet av portalen som åpner seg i kinolerretet? Hvorfor gjør det faktum at det er akkurat Evil Dead de ser, scena så mye sterkere? Er det den klassiske musikken som spilles i bakgrunnen? Er det det faktum at Frank for første gang tar av seg kaninmaska, og vi ser det groteske såret hans? Er det hviskinga hans? Det er vel ikke bare jeg som blir dypt grepet av denne scena, som i utgangspunktet ikke inneholder noen spesielt melodramatiske effekter? Jeg veit ikke om jeg noen gang blir klok på det, men den der uhåndgripelige stemninga som gjør filmen til det den er, er helt perfekt representert i denne ene fantastiske scena. 

Dette er definitivt en av de filmene jeg har sett flest ganger, og det er ikke bare fordi den er så innmari bra, men fordi den rett og slett krever det av seeren; den er ganske tungtfordøyd, og det skal godt gjøres å skjønne alt på én gang. Med dét sagt: "å skjønne" denne filmen trur jeg egentlig ingen gjør, ikke fullt og helt og på ordentlig, kanskje bortsett fra filmskaper Richard Kelly sjøl, men man klarer i væffal å skrelle av noen flere lag ved nærmere og flere gjennomsyninger. Nå skal det sies at jeg var omkring femten år da jeg var på mitt mest besatte av denne filmen, og jeg hadde vesentlig mindre hjernekapasitet da enn hva jeg har nå, men likevel. Det skal også nevnes at denne filmen fins i to versjoner; den originale og director's cut. Jeg har sett begge, og originalen er den klart minst forvirrende av de to. Det var director's cut'en jeg så igjen og igjen way back when, og for meg er det den som er "den riktige" versjonen, men jeg skjønner jo at originalen sannsynligvis er den som egner som best å se for første gang – så kan man eventuelt gi seg i kast med director's cut om man blir dratt inn og fascinert på den måten jeg blei, og bare trenger mer og vil prøve å finne ut av alt. Forresten: hva skjedde egentlig med Donnie Darko-nettsida? Den var et lite mysterium i seg sjøl, men nå virker det som at den har forsvunnet. Om noen tilfeldigvis veit om det går an å gå inn på den igjen; holla at me!

Mer enn noe annet, er det kanskje detaljrikdommen i denne filmen som gjør den så uforglemmelig. Alt er litt skakt i forhold til virkeligheten, alle situasjonene er liksom bare skrudd ørlite grann skeivt sånn at det ligner en helt realistisk film, men så kommer det en replikk, eller det dukker opp en karakter, eller noe helt annet, som gjør at vi likevel føler oss like fremmedgjorte som det Donnie gjør. Sånn sett kan denne filmen minne litt om Twin Peaks. Det er ikke fantasy, og det er ikke sci-fi, det ligger tvert imot nært opptil realismen, og helt ærlig trur jeg ikke filmen hadde fungert like godt om den hadde gått all in og blitt en fullblods sci-fi-film. Det er noe med det at alt føles så ekte og nært at når det bare så vidt ikke er sånn som vi tenker at det skal være, så blir vi usikre, vi blir som Sigbjørn Obstfelder som har kommet til feil klode. Det er litt sånn som med skrekkfilmer, på en måte. For mye av det gode gjør at alt bare blir teit, men det er de snikende, underspilte detaljene som gjør oss redde. I Donnie Darko presenteres vi for en verden som vi ikke et sekund tviler på at er virkeligheten, men så dukker Frank opp, og vi begynner å tvile. Frank kan jo ikke være annet enn en hallusinasjon i hjernen til en schizofren tenåring, for universet vi befinner oss i har allerede blitt etablert som virkeligheten, og i virkeligheten fins ikke kaniner på størrelse med mennesker med makt til å manipulere tid og rom... eller gjør de det? Denne tvilen blir fundamentet for hele filmen, og alt som skjer farges av den. Dette er med på å gjøre Donnie Darko til en av de mest forstyrrende filmene jeg veit om, og jeg ELSKER DET. 

Og HERREGUD jeg har så lyst til å snakke om slutten, og om skjebnen og tidsreiser og filosofien i det hele, men det er jo litt dumt å spoile hele greia, er det ikke? Men om du har sett den og plutselig har lyst til å snakke med meg om den, så er jeg DOWN, både på bloggen og på Facebook og ellers. Som en rar, liten bonus er dette i tillegg en av de morsomste filmene jeg veit om, og det er flust av udødelige replikker. Sånn som

(det gir mening i konteksten, altså.)

og ikke minst denne fantastiske samtalen. Sånn, helt seriøst. Dette er god dialogskriving, fra én som liker å skrive dialog til (om?) en annen:



... jeg veit ikke helt åssen jeg skal avslutte dette innlegget, så her er en Samantha til dere:

Hunden

Året er 1957, og det er jeg som er Laika. Det er bare noen timer til jeg skal dø. Dette veit jeg, jeg har overhørt dem snakke om det. De kaller det et selvmordsoppdrag, men det er ikke sant. Et selvmord er når man sjøl frivillig velger å dø. 
   Hjertet mitt har allerede begynt å banke fortere.
   De låste meg inne i stadig mindre bur, i opptil tjue dager av gangen. Angivelig var det for å venne meg til å sitte inne i Sputnik 2, her hvor jeg sitter nå, lenka fast, jeg kan ikke engang snu meg for å se hvor høyt oppe jeg er, men det er høyt. Og det blir stadig høyere. Jeg lukker øya.
   Jeg trudde faktisk ikke hjertet mitt var i stand til å banke fortere, men det gjør det. Det banker fortere enn det noen gang har gjort.
   Kanskje hadde jeg kommet til å overleve om de hadde brukt lenger tid på å konstruere fartøyet. Fra beslutninga om å skyte det opp til det stod ferdig, tok det bare fire uker. De burde ha skjønt det allerede da, at jeg ikke kommer til å overleve lenger enn noen timer. 
   Det er mange som trur at man blir rabiat og ute av stand til å tenke klart når man blir stilt ansikt til ansikt med sin egen død, men det er feil. Tvert imot tenker man klarere enn man noen gang har gjort, alt kjøles ned, man blir rasjonell i en helt annen grad, roligere enn før, kanskje har man frykta døden hele livet, og når den ironisk nok er der, er det ikke noe i hele verden man frykter mindre. Med én gang døden blir en realitet å forholde seg til, endrer man bevisstheten sin omkring den. Det er nok en evolusjonistisk grunn til det, en gang i fjernere fortid enn jeg kan forestille meg, unngikk sannsynligvis forfedrene våre grusomme skjebner ved hjelp av nettopp dette helt spesielle trekket ved hjernen. Men det veit jeg ikke så mye om, jeg er ikke en forsker, jeg er bare en hund, en eierløs kjøter som pleide å streife gatelangs, uviktig nok til å kunne ofres i vitenskapens navn, til å kunne sendes ut på et ”selvmordsoppdrag.”
   Det er lett for dem å kalle det et selvmordsoppdrag, det er jo ikke de som skal dø.
   Det er så varmt her inne, så uendelig varmt. Noe av grunnen til at de valgte akkurat meg, var visst fordi jeg er oppvokst på gata i Moskva. De mente jeg var vant til ekstreme temperaturer, og bedre rusta til å takle denne situasjonen enn hva mange andre ville vært.
   Som om det rettferdiggjør noe som helst. De har kommet med mange bortforklaringer allerede, og flere skal det bli. Omstendighetene rundt døden min vil ikke engang bli avslørt før i 2002; fram til da vil sovjetiske myndigheter hevde at jeg overlevde i hele seks dager her ute, og at grunnen til at jeg døde, var at den siste matrasjonen jeg fikk i meg, var forgifta. De vil hevde at de gjorde det for å gi meg en human død. Sputnik 2 er tross alt ikke lagd for noen returreise. Det var aldri meninga at jeg skulle kunne komme ned på Jorda igjen.
   Alt dette snakket om ekstreme temperaturer. Hva er vel en sommer i Moskva mot en ferd opp gjennom Jordas atmosfære med et defekt kjølingssystem. 
   Det er bare noen timer igjen nå. Sputnik 2 har gått inn i bane rundt Jorda. Gratulerer, Sovjetunionen. Dere har skrevet verdenshistorie. Dere har sendt verdens første levende skapning ut i bane rundt jorda. Beklager at jeg ikke gleder meg sammen med dere.
   Pusten min går raskt, tunga sklir fram og tilbake langs tennene, jeg sikler. Jeg er vektløs; flyter fram og tilbake i den lille kapselen min, fastlenka, med et hjerte som skal til å eksplodere. Det er så vanvittig varmt.
   Og der er den plutselig, stor, vakker og blå under meg, Jorda, som jeg aldri mer skal vende tilbake til. Dette blir min avskjed til den, en avskjed fra avstand. Jeg trur jeg hadde forventa at dette synet skulle overvelde meg, et siste glimt av hvor perfekt noe kan være før jeg dør, men jeg er altfor varm og redd til å bli sentimental. Der nede ligger Sovjetunionen, skjult bak virvler av hvite skyer, og jeg har lyst til å være sint, men jeg er bare trist og redd og så uutholdelig varm. 
   Jeg har gjennomgått flere operasjoner, fått implantater som skal måle blodtrykk, puls og hjerteslag. Jeg lurer på om de bekymrer seg for meg der nede, de må se at det lille hundehjertet mitt snart ikke klarer flere slag i sekundet. Jeg lurer på om de angrer på at de sendte meg opp hit, jeg håper de gjør det. Jeg husker Doktor Yazdovskij, han het Vladimir. Det er bare noen dager siden han tok meg med hjem til seg; jeg leika med barna hans, løp rundt i hagen hans, fikk godbiter hele dagen. Hver gang han så på meg, så det ut som at han var på gråten, noen ganger måtte han snu seg bort, han dro kona til side og sa at han ville gjøre noe fint for meg siden jeg hadde så kort tid igjen å leve, og grunnen til at han tok henne til side på den måten var nok så ikke barna skulle høre det og bli lei seg, men jeg hørte det. Vladimir trudde sikkert at jeg ikke skjønte noen ting, at jeg bare var en dum og lykkelig hund, at jeg bare koste meg hele den dagen, men fra min side var det bare et spill. Jeg visste at det ville lette på samvittigheten hans om det bare så ut som at jeg for én gangs skyld i mitt liv hadde en helt fantastisk dag, han hadde tross alt alltid vært snill mot meg, før de lukka meg inne i Sputnik 2, kyssa han meg på snuta og ønska meg en god tur. Men når vissheten om at du skal dø henger over deg, er det vanskelig å more seg. Jeg veit ikke hvorfor jeg lata som hele den dagen, jeg kunne bare ha stukket av. Jeg hadde klart å hoppe over hekken som omkransa plenen hans da den yngste sønnen hans kasta pinner til meg; jeg kunne løpt og ikke sett meg tilbake. Men dette var min jobb nå. Dette er min jobb nå. Jeg har vent meg til urettferdigheten. Nå er det uansett for seint å angre.
   Idet hjertet mitt omsider gir opp, henger jeg rett over Afrika. Jeg kjenner igjen dette veldige kontinentet fra kartet, ikke engang fra verdensrommet hadde jeg forestilt meg at det var så stort. Jeg lukker øya og tenker at det var herfra menneskene vandra ut for så utenkelig lenge siden, og hva om alt hadde gått galt om bord nå, hva om fartøyet hadde styrta ned med lysets hastighet, ville vi kunne reist tilbake i tid da, falt ned for hundre tusen år siden i en voldsom eksplosjon, og utrydda dem alle sammen før de hadde kommet så langt som til Sovjetunionen der de så opp på stjernehimmelen og sa: dit skal vi en gang dra?

(Jeg har litt dårlig skrivesjøltillit om dagen. Tenkte kanskje det ville hjelpe å poste en tekst/et førsteutkast jeg er sånn noenlunde fornøyd med. Og i tilfelle du skulle tru det: poster ikke dette for å fiske etter bekreftelser og ros, tvert imot tar jeg gjerne imot konstruktiv kritikk om du har!)