Faen

OK. Jeg kommer sikkert til å slette dette innlegget etter hvert fordi jeg er pysete. Og jeg vil ikke at hun skal se det. Samtidig vil jeg at hun skal se det for alt i verden. Akk.

Men åååh, hvorfor er jeg dum, og hvorfor sa jeg ikke noe da mens jeg hadde sjansen, og hvorfor nevnte jeg ikke noe, protesterte, sa jeg hadde funnet ut ting om meg sjøl, fortalte hvor mye jeg har tenkt på henne i det siste, og ikke minst hvordan jeg har tenkt på henne, og hvorfor er jeg så feig, og hvorfor er jeg så dum, og hvorfor er jeg så forvirra, og hvorfor kan jeg ikke være litt mer frampå, og herreguuuud! Jeg er dustdustdustdustdust. En forvirra dust, attpåtil. Jeg har jo flere sjanser, men jeg blir ikke modigere etter hvert, det veit jeg jo. Vinterferien? Egentlig håper jeg bare at hun skal merke noe av seg sjøl, men jeg veit ikke hvor tydelig det er. Jeg trur ikke hun veit. Og på en måte er det like greit, men på en annen måte så er det ikke det i det hele tatt.

Jeg er et rot.

Framtid

Hvem skulle tru at jeg hadde ei? Men mot all forventning sitter jeg i dette øyeblikk og søker etter ei. Nærmere bestemt i form av Skiringssal folkehøgskole. Med film som linjefag, og filosofi, filmkunnskap, foto, band, filmens ikoner, radio, store regissører, fra myter til magi og låtskriving som valgfag. Haha. Jeg bare kryssa av på alle jeg syntes virka spennende. Og "skriv litt om deg selv" blei aldeles elendig. Akk, ja.

Gjetthvagjetthvagjetthva!

"'What did he do to you, Diddy?' Aunt Petunia said in a quavering voice, now sponging sick from the front of Dudley's leather jacket. 'Was it - was it you-know-what, darling? Did he use - his thing?'"

Nå er jeg litt sikker på at Ingrid, Eva, Vibeke, Ingrid Marie, Karen, Håkon og hele resten av gjengen, som involverer de aller fleste jeg kjenner, faktisk, blir litt glade. Jeg har vært sjuk ganske lenge nå, og borte fra skolen siden tirsdag. Og hva gjør man da? Jo, man leser. Og siden jeg tenkte at now's as good a time as any, tusla jeg inn på rommet til Vibeke, fant noen bøker (fordi hun sa det var greit, så!) og leste litt. Og plutselig leste jeg veldig mye. Og veldig fort. Og jeg er direkte kjempestolt av meg sjøl. Jeg mener, jeg leser utilgivelig sakte. Jeg er sikker på at folk for eksempel ikke engang ser på meg som ekte fan av Ringenes Herre, fordi jeg brukte tre måneder på den, og ikke to uker, som jeg kjenner noen andre som har. Og det var på norsk, til og med. Men her gikk det unna tre - firehundre sider om dagen, altså. Og nå er jeg på Order of the Phoenix. Og Karen hadde helt rett: jeg har blitt veldig glad i tvillingene. Og jeg ser forhold overalt. Men det kan vi alltids spare til et seinere innlegg.

Hot Fuzz (2007)

Seargant Nicholas Angel (hva i all verden er egentlig "seargant" på norsk? Jeg kan ikke sånne polititerms) er rett og slett for god for London, og de andre politibetjentene der frykter at han vil gjøre jobben så bra at det ikke vil være behov for noen andre lenger. Løsninga? Jo, han blir flytta til den søvnige landsbyen Sandford for å sparke kriminell ræv der i stedet. Men Sandford er ikke som storbyen han er vant til, og det som ved første øyekast ser ut til å være et kulturkræsj av god, gammaldags, klisjéisk "hahaha, se på de rare hottentottene fra landet som har rar dialekt og kjører traktor"-sorten, viser seg å være ei kruttønne av absurd, engelsk humor og ekstremt randomme situasjoner á lá Douglas Adams.

Hva er det å si? Dette er rett og slett jævlig moro. Skuespillet er aldeles glimrende, replikkene sitter som skudd i sikringsboksen, og satiren er alltid tilstedeværende. Filmen er full av momenter som øyeblikkelig slår deg som klassikere, og det hele er imponerende oppfinnsomt. Likevel blir det aldri innholdsløse gags spolt etter hverandre for å fylle et ellers svart tomrom. Her ligger et intelligent plott som grunnpilar for hele dritten, som fyres opp i et nesten poengløst og hylende morsomt klimaks.

Likevel er det samspillet mellom Simon Pegg, som spiller herr Angel, og Nick Frost, som spiller partneren hans Danny, som kanskje er filmens aller sterkeste punkt. Gutta har en glimrende kjemi på settet, noe som kanskje ikke er så rart i, i og med at de er bestevenner i virkeligheten (takk, IMDb). Til tross for at filmskaperne bruker forholdet deres til å parodiere alt som parodieres kan, komplett med fioliner og det hele, er det liksom ikke til å unngå å la seg rive med av det ganske usannsynlige vennskapet mellom to veldig forskjellige karer.

Så veldig mye mer er det ganske enkelt ikke å si. Hadde jeg kommet på noe negativt, hadde jeg nevnt det. Så klart kan man peke på at den er litt lang, og at det er negativt i den forstand at det gjør vondt å le så lenge av gangen. Samtidig er det direkte risikabelt å spise snacks mens du ser den, fordi du risikerer å sette det i halsen av latter. Og så kan kanskje enkelte sekvenser være vel søkte for noen. Men filmanmeldelser er nå en gang subjektive som bare faen, så akkurat dét driter jeg en vakker ballade i. Dette er den morsomste filmen jeg har sett på veldig, veldig lenge.

Dommeren har talt: 6

Twilight-obsessions

Jada, per akkurat nå har jeg fem hele blogginnlegg i januar, og tre av dem er filmanmeldelser, liksom. Men jeg lever ennå! Ikke i beste velgående lenger, bare. Det er derfor jeg ikke har blogga noe særlig. Det er ikke så mye å si. Jeg mister fotfestet og er redd. Og ting skjer ikke.

Men åååh, lad os ej være emo, og heller kose oss! For jeeeg så Twilight i stad (i seineste laget, og jeg er klar over det, så ikke mobb), og jeg overgir meg, Kristina: Robert Pattinson er faktisk veldig, veldig pen i den filmen. Ikke i profil, dog. Nesa hans er rar og flat og har merkelig form. Og han kler bedre å ikke smile enn å smile. Men rett forfra! Dang it! Fyren ser bra ut som likbleik, ass! Og Carlisle, mmmm! Og jeg som ikke pleier å like blondiner engang! Og Alice! Folk er sånn generelt bare heite. Og James! Men ikke Emmett. Æsj.

Jeg tenkte ganske mye, som jeg alltid gjør, da jeg så filmen. Jeg tenkte forferdelig koffert i rommet til Bella-scena, og jeg kan egentlig bare si med én gang nå at det er mulig innlegget her kommer til å innholde noen småspoilere. Ikke noe alvorlig, altså. Men noe småtteri blir det nok. Men uansett, rommet til Bella-scena. Der tenkte jeg koffert. Men det var egentlig ikke morsomt engang, bare hormonelt og teit, så jeg veit ikke hvorfor jeg nevnte det i det hele tatt.

Men herreguuuud, scena der Carlisle biter Eddie! Og jeg som aldri har vært noen særlig fan av CarlisleXEdward engang tradisjonelt! Seriøst, den scena justifies at filmen egentlig ikke var all verden, altså. Men jeg følte likevel ikke at jeg kunne nevne den i min veldig objektive og saklige anmeldelse. Wøhø.


Hallo, liksom! Og hva skjer forresten med at Eddie ligner på Brian Molko bittelitt der (særlig i første bilde)? Hva skjer egentlig med at alle ligner på Brian Molko i det hele tatt? Jeg syns jeg ser folk som er klin lik ham overalt. Kanskje jeg må skrive et blogginnlegg om ham snart.

Og det er ikke bare Carlie og Eddie som har noe på gang. Neida, den hora har så totally noe på gang med James og. Sjekk blikka de utveksler i baseballscena, da, herregud:

Jeg er ikke dum, liksom.

Og nå bør jeg gå og legge meg.

Twilight (2008)

Jah, jeg er treig, men jeg lover at jeg egentlig er fan for det, altså. Og ja, det er til tross for at jeg ikke så førpremieren engang. Men herregud, jeg leser da ikke aviser, så åssen i perkele skulle jeg ha visst det? Hm? Jeg er da ikke helt Edward heller! (dagens bløteste.)

Men jah. I tilfelle du av en eller annen grunn ikke skulle ha fått det med deg (noe jeg antar at du har, for jeg mistenker en stor del av leserne mine til å like Twilight litt. I væffal vite hva det handler om), så er altså dette den fiffige lille historien om Bella Swan som egentlig er fra Arizona, men som flytter til Washington på grunn av noen familieissues. Det suger, mildt sagt. Det regner, og folk er sære på skolen. Men så kommer Edward Cullen, da. Som er sånn dritdeilig, stalker og vampyr på én gang. Major trøbbel i sikte, altså. Men Bella krøsser ikke, og forelsker seg veldig, veldig inderlig, og det gjør han og. I Bella, altså, hvis du skulle lure. Men Edward kan lukte blod (among other most peculiar gifts), og Bella sitt lukter herlig. Altså må han prøve å la være å drepe henne mens han er sammen med henne. *insert skjebnesymfonien her*

Joda. Jeg fikk det jeg forventa og ikke så mye annet. Kanskje fikk jeg til og med litt mindre enn det jeg forventa. Det skjer stort sett det samme som i boka, og de som har lest boka, veit at det egentlig ikke er den helt konkrete handlinga som er det fine her, men alle de små følelsene og tankene og beskrivelsene og sånt. Og det kreves dyktige filmfolk for å overføre det til lerretet på en tilfredsstillende måte. Folka bak Mannen som elsket Yngve greide seg utmerket. Folka bak Twilight gjør ikke det. Ikke alle skuespillerne engang. Og med "ikke alle skuespillerne" mener jeg Eddie sjøl - teh infamous Robert Pattinson! For seriøst, greit nok at Edward er personifiseringa av PMS og ganske så dramaqueen i boka, men den er likevel skrevet på en sånn måte at det virker troverdig. Det er ikke så veldig troverdig med massevis av slowmotion når han kommer inn i scena, close-ups av trynet hans og en sånn morsk måte å skule på (han senker ansiktet og ser på Bella på den klassiske skumle måten) hver gang han sier noe veldig teatralsk. Som ikke er så reint sjelden heller. Selvfølgelig med mørkere stemme enn vanlig og fioliner som bakgrunnsmusikk. Filmen kunne ha spart seg for klisjeene.

Og det er ikke bare sjølve framtoninga til Edward som funker bedre i bok enn i film. Jeg mener, én ting er å skrive at vampyrer glitrer i sollys, mens det tydeligvis er en helt annen ting å filme det. Som Isabel sa, "det så ut som'n svetta!"

Og ting går fort her. Det er liksom "I want to know the truth!" i løpet av de første tjue minuttene. Greit nok, de kan ikke drøye den ut i all evighet heller, men hallo, liksom. Den fryktelig nervepirrende *SEMI-SPOILER* nesten-voldtektsscena er liksom over i løpet av hva, halvannet minutt? Som varer i et helt kapittel, liksom? Nei, veit du hva.

Men jeg føler at jeg på en måte er litt urettferdig her. Det er jo litt slemt å sammenligne bok og film, for det som er greia er jo at jeg skal prøve å se på filmen som ett individ, ikke sant? Likevel er det litt uunngåelig og. Men hvis vi glemmer at dette noen gang har vært ei bok, så kan vi jo trekke inn filmatiske finurligheter, og baseballscena er jo faktisk kjempefengende. Hadde det ikke vært for den litt teite sangen (jeg mener, skal du først bruke noe av Muse, så bruker du jo faen ikke Supermassive Black Hole! Gad!), hadde denne scena vært ganske perfekt. Og Alice er bare nydelig. Carlisle og, til tross for at jeg fortsatt holder en knapp på legescenene med ham. Og nå veit jeg til og med åssen navnet hans uttales!

Men så ja. Filmen følger boka ganske tett, bortsett fra at den så klart er litt komprimert. Filmen makter ikke å tilføre den noe nytt. Dette er liksom det som skjedde med Eragon og, og som jeg har hørt skjedde med Da Vinci-koden; at så fort ei bok har blitt en suksess, kniver filmbransjen om rettighetene sånn at de kan lage en film om det så fort som mulig før bølgen har lagt seg. Hastverkpreg, altså. Den kunne ha blitt gjort mye, mye bedre, så det er litt synd å se. For trass i alt anti-Twilight relatert som er å finne på verdensveven, så er det faktisk ei bra bok. Syns undertegnede, vel å merke. Filmen greier aldri å bli særlig mye mer enn middelmådig. Du får liksom boka om igjen i en litt uttynna utgave.

Dommeren har talt: 3

Noe som er litt kult

Lars skal holde noe sånt kursgreier en eller annen gang for noen folk, og han vil bruke meg som modell. Yay!