Throwback Thursday: Aloha verden – trettende kapittel

Bare for å ikke la slutten av mitt forrige innlegg forbli en cliffhanger: jeg har vært hos legen for å få undersøkt svimmelheten min, og det viser seg at jeg har fått krystallsyken. Jeg prøver å ta det med fatning, i og med at det tross alt er en ufarlig sjukdom, men jeg klarer likevel ikke å unngå å kjenne på en del frustrasjon. Det er en utrolig begrensende tilstand, og ikke bare gjør det det utfordrende å gjøre yoga og umulig å drive med luftakrobatikk, men det gjør det også vanskelig og ubehagelig å gjøre helt vanlige ting som dessverre er helt nødvendige å gjøre i det daglige liv, som å lage mat, dusje og skifte sengetøy. Dessuten er det femti-femti sjanse for at det blir kronisk. Det kan vare i alt fra dager til måneder, og uforutsigbarheten er vanskelig å innfinne seg med for meg. Men jeg håper selvfølgelig at jeg blir frisk av meg sjøl i løpet av kort tid og at jeg viser meg å tilhøre den halvparten som blir helt kvitt det for alltid.

Da passer det kanskje bra å oppholde seg litt i LaLa-land, nærmere bestemt Aloha verden-universet, der absolutt alt er kjempefett, suksess kommer i rekordfart, musikk-karrierene til en gjeng middelmådige tenåringer går på skinner, og der sosialt keitete jenter av ukjente grunner blir forguda av alle de tøffe rockegutta. Tidligere kapitler finner du her.

Neste dag filmet jeg mye moro bak scenen med de fem bestevennene mine. Vi hadde det kjempekult hele dagen og da vi kom hjem, var endelig Rune blitt frisk (er ikke det typisk, dagen vi er ferdig med musikkvideoen og all ting…), så vi dro på bowling alle sammen og med oss hadde vi Victor, Måns, Bastian, Tom og Petter som nettopp hadde blitt ferdig med sin cd. Mario, vennen til Sid, ble også med og jeg fant fort ut at jeg også likte han. Det var ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor akkurat de to var venner, de var nesten helt like i oppførsel.

   Da vi våknet neste morgen, var vi alle spente. Siste gang i studio i dag i forbindelse med musikkvideoen til denne sangen. Vi skulle nemlig se det endelige resultatet.

   Vi ankom studio i taxi, som vanlig, og jeg kunne ikke unngå å tenke på at dette var siste gang at jeg var i dette studioet. 

   Musikkvideoen ble kjempebra, den, og med et refreng som fenget, kunne dette umulig bli en flopp. 

   For at jeg skulle kunne overvære den offisielle premieren, hadde Giovanni satt den til allerede dagen etter. Planen var at guttene skulle møte opp hos MTV som skulle intervjue dem og så skulle den altså da ha premiere. 

 

Du kan vel tenke deg at guttene var skikkelig nervøse dagen etter? De praktisk talt sitret av nervøsitet idet taxien kjørte til MTV-studioet. Vel å merke ikke den europeiske MTV, men MTV 2, den amerikanske.

   ”Dæven døtte”, mumlet Sid idet taxien stoppet utenfor. Vi hadde kjørt en stund nå, men så var vi endelig framme.

   Vi steg ut av bilen og jeg kastet et blikk på bygningen. Jeg kjente at jeg var nervøs på guttenes vegne, men jeg skulle bare sitte i salen og overvære premieren sammen med alle de andre musikkinteresserte som også hadde møtt opp.

   Jeg sa ”ha det” til guttene idet vi splittet oss, de gikk bakveien mens jeg gikk inn og satte meg på en slags tribune som begynte å fylles opp.

   Ikke så lang tid etter kom en fyr som presenterte seg som Jeff. 

   ”I dag skal vi altså ha verdenspremiere på en video til et helt ferskt band som nå har dukket opp, her er de, Onyx!” presenterte han. Han la sterkt trykk på ordet ”verdenspremiere”.  

   Guttene entret scenen og publikum klappet. Jeg mest av alle, tenker jeg, jeg ropte og skrek og hylte og gikk amok. Ei jente ved siden av meg spurte meg: ”Hva er det med deg, a’?”

   Tobias grep mikrofonen som ble rakt dem og begynte å snakke: ”Hei alle sammen, jeg heter Tobias og er vokalist i Onyx. Dette her er debutsangen vår og vi håper dere alle liker den!” Så sa han navnet på sangen, snudde seg og så på en gigantisk tv-skjerm. Så ble belysningen dempet og den offisielle verdenspremieren tok til…  

   Mens videoen rullet, sang jeg med inne i hodet mitt og beveget hodet i takt til musikken som jeg hadde begynt å like skikkelig godt. Dessuten så jeg til min store glede at flere gjorde det samme! Mange gutter digget musikken skikkelig og flere jenter fniste og pekte på Tobias på storskjermen og nikket litt i takt de også.

   Så var den ferdig, lyset ble slått på igjen og applaus brøt løs og denne gangen var ikke jeg den eneste som ropte.

   Guttene kom til syne igjen og Sid tok mikrofonen fra broren sin og sa: ”Håper alle likte sangen vår. Vi lover at albumet skal komme snart og da håper jeg at i allefall noen av dere kjøper det!” 

   ”Ja!” ropte mange, særlig jentene som kastet forelskede blikk på Tobias. 

   ”Da sier vi takk til Onyx og gjør klar til…” sa Jeff, men mer fikk jeg ikke med meg, for jeg fortet meg allerede til utgangen. På gangen traff jeg guttene som smilte om kapp med solen alle sammen, selv om håret til Roger og Sid fortsatt var blondt og rosa.

   ”Dere var jo helt proffe, jo!” sa jeg og klemte dem etter tur. 

   ”Ja, jeg tror egentlig ikke den flopper”, sa Tobias. 

   ”Tror ikke? Da skulle du opplevd publikum på nært hold som meg! De var helt med! Digget det skikkelig!” 

   ”Sier du det?” sa Tobias med store øyne. 

   ”Jepp!” sa jeg og nikket energisk.

   ”Gutter, gutter, gutter, dere var helt fantastiske!” sa Giovanni og kom mot oss, ”jeg fulgte dere alle fra bak scenen og jeg må si jeg er imponert!” Roger, Sid og Tobias smilte litt brydd og Giovanni satte opp et strålende glis og sa: ”Vi må jo ha nachspiel, synes dere ikke? Dra med dere noen venner og møt meg i huset mitt som er…” Han tok en pause mens han skriblet noe ned på et ark. ”… her”. Han rakte arket til Tobias hvor det stod adressen hans. 

   ”Så klart! Skal bare hjem og skifte!” sa Tobias og smilte. Leende og fulle av godt humør gikk vi mot taxien som allerede ventet på oss ute.

   Med en gang vi kom hjem, bar det rett i dusjen etter tur for oss og så tok vi på oss noen fancy klær og var klare til å dra til Giovanni nesten med en eneste gang. Vi fikk også med oss Mario, Kylie og gjengen fra Fantastic 5.  

   Litt senere ringte det på og der stod gjengen fra Fantastic 5, like stilig antrukket som oss. Ja, eller noe jeg tror gutter anser som stilig, da. Det kunne like gjerne vært hverdagsantrekk, men siden vi skulle på en slags fest, valgte jeg å tro at dette var stilig.

   Kylie kom bare minutter senere og så dro vi med taxi i samlet flokk til huset til Giovanni. 

   Det var bare Giovanni som var der, men noe annet hadde ikke passet heller. Dette var en fest for oss, eller rettere sagt, for Onyx, og da hadde det jo vært litt merkelig om en hel gjeng med folk som var vennene til Giovanni plutselig hadde dukket opp.

   ”Heisann, alle sammen!” hilste han da vi kom dit. Han hadde gjort alt skikkelig bra med popcorn og annen snacks. Film hadde han også leid, men det var overraskende at Giovanni ikke ville være der. Han sa det var en fest for oss unge. Ikke det at jeg er sikker på hva han mente med ”oss unge”, men han mente garantert ikke for sånne som han. Jeg regnet med at Giovanni var rundt 35 år.

   ”Fett musikkanlegg”, bemerket Sid da vi kom ordentlig inn i rommet og Giovanni hadde dratt. Og det var det også. Skikkelige saker. 

   ”Yes, pizza, yndlingsmaten min!” utbrøt Kylie da hun så hva som stod på bordet. 

   ”Vegetar?” lurte Sid ivrig på med en gang. 

   ”Ser sånn ut, ja. Han har nok tenkt på deg!” sa Kylie og smilte. 

   ”Woohoo!” ropte Sid og skar seg et digert stykke før han lo rått og hoppet i saccosekken som stod foran en svær plasma-tv. Vi andre tok oss litt pizza vi også og klemte oss sammen i sofaen. Hva skal jeg si? Det ble veeeldig trangt. 

   ”Det er mer plass her, altså”, sa Sid og hoppet litt til side i saccosekken sin så en til kunne få plass. Tobias satte seg med han, men da sa Gabriel med en gang: ”Neimen, Tobias, da! Du må jo sitte her i sofaen tett inntil Kylie du, da!” Tobias gliste og gikk tilbake til sofaen igjen. Siden ingen andre gjorde mine til det, satte jeg meg med Sid i saccosekken. Like greit, jeg hadde bedre utsikt derfra, saccosekken stod foran sofaen. 

   Rune reiste seg for å sette på filmen. Han leste bakpå og fortalte at det var en skrekkfilm, men jeg husker ikke navnet. 

   ”Snurr film”, sa Rune idet han trykket på ”play” på DVD-spilleren og fortet seg tilbake til sofaen.

   En skrekkfilm. Bra. Jeg liker skrekkfilmer.

   Jeg ble skremt, men er ikke en person som hyler på skrekkfilmer. Det var derimot Kylie! Hun skrek og holdt seg for øynene og klamret seg livredd til kjæresten sin. Jeg snudde meg og hun satt halvveis oppe på fanget til Tobias mens hun knep øynene igjen. Tobias bare satt der og gliste med den ene armen rundt henne.

   En ganske bra skrekkfilm etter min mening. Gabriel, derimot, slaktet den med en gang den var ferdig og snakket om overdrevent bruk av blod, gørr og vold og masse rart. På den andre siden satt Victor og bablet i vei om at all den drepingen bare var dødsdigg. 

   Rune reiste seg og tok plata ut av spilleren og la den tilbake i coveret. Etter det, bestemte Tobias, Sid og Petter seg for at de ville lage i stand karaoke og de var sikre på at Giovanni måtte ha noen karaokespill eller karaoke-DVD’er. Petter lette i skapet hans (som jeg er sikker på inneholdt over 100 DVD’er) og jo da, ja visst hadde han en karaoke-DVD!

   ”Jeg skal ikke synge”, meldte jeg ifra med en gang om. 

   ”Å, kom igjen, dette blir kjempemoro! Du behøver ikke å synge alene, vet du!” sa Tobias oppmuntrende. 

   ”Nei, jeg vil ikke”, sa jeg sta. 

   ”Kom igjen. Du kan jo ikke…” 

   ”Du behøver ikke å synge”, avbrøt Sid. Han visste hvorfor, vet du. Tobias bare så uforstående på Sid, men Sid sendte ham et internt blikk som sikkert betydde noe sånt som ”hold kjeft, dette er alvor” og Tobias forstod. 

   Kylie skulle synge først, men hun nektet å gjøre det alene, så Tobias gjorde det sammen med henne. 

   Hm. Tja. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om prestasjonen deres, jeg. Kylie fikk latterkrampe rett som det var, noe som førte til at den litt beskjedne Tobias også fikk det. Uansett ble det morsomt å ha bilde av, så derfor knipset jeg noen bilder av dem. Kameraet var jo såklart med. 

   Gabriel filmet det hele med et privat digitalt videokamera. Ganske lurt, dette kunne komme til å bli kjempegøy å se igjen senere. 

   De to sang Pink med ”Just like a pill” og som avslutning, ga de hverandre et romantisk kyss. Alle klappet og jeg foreviget det med kameraet mitt. 

   Etter det skulle Mario og Sid synge. 

   Jeg trodde jeg skulle dø av latter. Ikke det at de sang fælt, også Mario hadde herlig stemme, men alt det de gjorde, da! Mens de sang, skar de nemlig grimaser og kastet seg ned på knærne og det var ikke måte på.

   Vi hadde det kjempekos den kvelden. Da vi gikk hjem, var vi kjempeglade og selv om jeg bare hadde tre dager igjen da vi våknet neste morgen, bestemte vi oss alle for at det skulle bli tre fine dager. 

   Den første dagen med fri, ville guttene leke ”Homsepatruljen” med meg og bestemte seg for å gi meg en ny stil. I følge dem var stilen min litt for uskyldig. Jeg gikk med på det og endte opp med masse tøft stæsj og kule klær i punkerstil. 

   Neste dag gikk vi på kino og så en hysterisk morsom filmparodi. Vi lo oss skakke alle sammen.

   Siste dagen holdt de konsert sammen med Fantastic 5 og Smasher, bandet til Mario som dessverre ikke hadde platekontrakt ennå.

   Både Fantastic 5 og Smasher hadde lik musikkstil som Onyx og de framførte ca. tre sanger hver. Det gjorde Onyx også. 

   Dette var på dagen, jeg skulle dra om kvelden og jeg skal spare deg for alle de følelsesladde detaljene fra flyplassen. Det ble i allefall en del tårer som ble felt, spesielt av meg, men så er jo jeg jente, da. Jeg fikk en god klem av alle sammen og vi lovte hverandre å komme på besøk hvis pengene rakk til. Men jeg visste at de hadde ganske tett program allerede for alt nå var sangen deres blitt en kjempehit og noe som alle gikk rundt og sang på. Onyx var også blitt populære. Mange ville ha et intervju med dem, enten til bladene sine eller tv-programmene sine.

Det som egentlig feiler meg, del 2

Jeg har offisielt ADHD! Jeg har jo snakka om ADHD ved flere anledninger tidligere på denne bloggen, men for å ta hele historien fra begynnelsen så det skal være unødvendig å bruke tid på å rote seg bakover i arkivet om du trenger ei oppfriskning: jeg hadde egentlig mistenkt det lenge, siden hvert fall starten av tjueåra, men i og med at jeg er sånn type person – og er vi ikke alle egentlig det – som kjenner seg igjen i omtrent hva det skulle være av diagnoser man leser om på internett, tenkte jeg at bare fordi jeg syntes sjøl at jeg kjente meg igjen, trengte ikke det nødvendigvis å bety noe. Dessuten fungerte jeg jo "greit." Det vil si, jeg klarte omtrent verken å studere, jobbe, lese eller rydde, og det blei bare vanskeligere med åra, men jeg fungerte jo likevel "greit." Helt til det slutta å fungere greit. Igjen og igjen. Sist gang det slutta å fungere greit, fikk jeg heldigvis hjelp. Jeg blei utreda på DPS og diagnostisert med Asperger syndrom. I journalen min fra DPS stod det imidlertid at jeg i tillegg oppfylte alle kriteriene for ADHD. Da jeg tok det opp med behandleren min, sa hun at det stemte, men at teamet mitt hadde konkludert med at fordi det var ganske stort overlapp mellom de to forskjellige diagnosene, kunne ADHD-symptomene mine forklares med Asperger.

Og det slo jeg meg til ro med. Ei stund.

For et års tid siden skreiv jeg følgende på denne bloggen:

Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående.

Etter det blei jeg kontakta av flere som sa at det faktisk er ganske vanlig å ha både Asperger/være autist i tillegg til å ha ADHD. Så på en legetime som egentlig handla om noe helt annet, tok jeg det opp med legen. Som var enig med meg i at det absolutt går an å ha begge deler og at det var rart at DPS hadde konkludert på den måten de hadde, og henviste meg til nevropsykolog.

Som i sin tur bekrefta det jeg egentlig allerede visste.

Jeg blei henvist videre til psykiater. Jeg var på min første time hos ham før jul, og etter at vi hadde prata sammen litt og han hadde lest rapporten fra nevropsykologen, mente han det var åpenbart at jeg hadde ADHD og ville begynne å teste ut medisiner med én gang for å se åssen jeg ville reagere.

Coolio, tenkte jeg.

Så dagen etter tok jeg mitt livs første dose med metylfenidat. Jeg hadde fått beskjed om å ta det i forbindelse med mat og holde meg unna alkohol for å kunne kjenne effektene på nøytralt grunnlag, så jeg inntok dagens første tablett samtidig med frokosten min, som per min daglige vane bestod av et par brødskiver og en halvliter Monster energidrikk. Jeg hadde helt ærlig forventa at effekten skulle komme litt gradvis og over tid, sånn som med antidepressiva som jeg var vant til, men kort tid etterpå fikk jeg hjertebank. Så en følelse av stress, uten at jeg egentlig hadde noe å være stressa for. Hendene mine skalv. Jeg blei rød og varm i kinna og begynte å kaldsvette. Det kjentes som om jeg hadde drukket ti kopper med kaffe. Men jeg tok også dagens andre tablett noen timer seinere fordi jeg visste jo fra min erfaring med antidepressiva at bivirkninger var vanlige i starten.

Og så begynte moroa.

Jeg dansa rundt på kjøkkenet mens jeg lo og sang. Jeg scrolla på Instagram på telefonen min og lo høyt av sånn passe morsomme reels aleine for meg sjøl i stua. Jeg begynte på dagens Duolingo-økt, og da jeg hadde gått tom for liv, var jeg allerede altfor inni det til å gi meg, så på impuls skaffa jeg meg betalingsvarianten, som blant annet gir null reklame og ubegrensa liv, og holdt det gående. Absolutt alt var kjempemorsomt, og jeg hadde lyst til å gjennomføre enhver idé jeg fikk.

I ettertid har jeg jo skjønt at jeg var rusa, bare at jeg ikke følte meg rusa, for jeg var jo helt klar i hodet, i motsetning til når man er rusa på for eksempel alkohol, men jeg oppførte meg ikke normalt. Siden det ikke stod noe i pakningsvedlegget om koffein, bare om alkohol, tenkte jeg liksom ikke over at en halvliter Monster i tillegg til 40 mg metylfenidat kunne være en dårlig idé. Det var ikke før jeg googla koffein + metylfenidat at det gikk opp for meg at jeg hadde tatt for mye Møllers tran.

Etter litt prøving og feiling har jeg innsett at én kopp svart te om gangen er maksgrensa mi for koffein så lenge jeg går på disse medisinene. Kanskje toleransen min øker etter hvert, det veit jeg ikke ennå. Som en lidenskapelig energidrikkdrikker, er jo dette litt trist, samtidig som det plutselig gir ekstremt mye mening for meg nettopp hvorfor jeg har utvikla meg til å bli en lidenskapelig energidrikkdrikker: i mangel på medisiner, fungerte de nettopp som en slags mild form for medisin for den ubehandla ADHD'en min. Jeg drakk jo ikke energidrikk for å sitte oppe og spille hele natta, jeg gjorde det for å i det hele tatt klare å komme i gang med dagen, for hvis jeg ikke drakk det, blei jeg bare sittende handlingslamma i godstolen min, om jeg i det hele tatt kom meg opp av senga. 

Så nå som jeg har funnet ut at jeg bør holde meg unna energidrikker – og med tanke på hvor mye sukker de inneholder, er det kanskje egentlig til det beste likevel – har jeg derimot veldig god effekt av dem. Jeg har prøvd to ulike typer, henholdsvis metylfenidat og deksamfetamin. Psykiateren sa at jeg skulle teste dem begge ut i ei uke av gangen, og så fortsette med den av dem som fungerte best. Jeg er notorisk dårlig på å vite hva det er jeg føler til enhver tid, både fysisk og psykisk, noe som ikke er uvanlig blant autister, så jeg kjente egentlig ikke stor forskjell på de to. Valgte likevel å fortsette på metylfenidat fordi jeg i løpet av den uka jeg testa ut deksamfetamin våkna en dag og følte meg litt tafatt. Veit ikke om det skyldtes tilfeldigheter eller medisiner, men som sagt opplevde jeg dem umiddelbart som ganske like uansett. 

Og helt ærlig virker disse medisinene egentlig på den måten jeg hadde håpa at antidepressivaen ville virke. Jeg har ennå ikke prøvd verken å lese eller rydde med dem, som er de to tinga som per akkurat nå i dagliglivet mitt er vanskeligst, men det er mest fordi jeg ikke egentlig har hatt tid fordi det har vært mye greier på gang i det siste – føler jeg sier det så ofte, og at jeg ikke helt har rett til å si det, arbeidsledig som jeg tross alt er, men det skal nå en gang lite til før det blir for mye for meg. Men de funker uansett på litt andre måter enn jeg hadde forestilt meg, og de hjelper mot vansker jeg ikke engang hadde tenkt på at kunne skyldes ubehandla ADHD. Mest merkbart er kanskje det at jeg ikke overtenker like mye. For litt siden fikk jeg en muskelstrekk i sida, og jeg husker jeg sa til både sjukepleieren min og Vibeke at jeg var litt redd for å si ifra på trening, fordi jeg ville følt meg teit, fordi jeg ikke ville være til bry, fordi jeg ikke ville forstyrre. Klassisk Kristine-tankegang, med andre ord. Men midt oppi hele muskelstrekken, og før treningstimen, begynte jeg altså på ADHD-medisiner, og veit du hva som skjedde? Før timen begynte, gikk jeg bare rett bort til treneren min og sa at jeg bare ville nevne at jeg hadde en muskelstrekk og at det kanskje ikke var alt jeg fikk til i dag. Hun takka meg for at jeg sa ifra og sa at jeg måtte ta vare på meg sjøl og at hvis noe gjorde vondt, måtte jeg slutte og heller gjøre noe annet. Og det var det hele! Jeg brukte ikke engang mange minutter før jeg gikk bort til henne på å klargjøre et manus jeg kunne lese fra i hodet mitt, som er sånn jeg vanligvis gjør det, jeg bare… gikk rett bort til henne og sa det jeg ville si? Og jeg husker det blei et eureka-øyeblikk for meg, for hele livet mitt, når jeg har syntes noe har vært vanskelig, har folk alltid sagt til meg at det "bare er å gjøre det." Og jeg har liksom ikke helt skjønt det?? For hadde det bare vært å gjøre det, hadde jeg jo bare gjort det? Det er jo nettopp det å bare gjøre det jeg ikke får til? Men så var det nøyaktig det som skjedde før trening den dagen. Jeg bare gjorde det! Og det slo meg at sannsynligvis er det sånn nevrotypikere som oftest har det. Og så utrolig deilig det er! Tenk å bare gå gjennom livet og gjøre det man har lyst til! Uten å først bruke lang tid på å overveie alle mulige måter det kan gå galt på! Uten å bruke unødvendig mye tid på å bekymre seg for åssen man blir oppfatta! Og de gangene jeg faktisk dummer meg litt ut – for denna autisten er ikke fremmed for å bli oppfatta på en annen måte enn tiltenkt – så blir jeg ikke så flau at jeg holder på å dø? Jeg bare aksepterer det som en naturlig del av det å være et menneske, fordi alle mennesker tar feil innimellom? Jeg ligger ikke søvnløs om natta i årevis framover og tenker over hvor flaut det var at noen misforstod meg eller at jeg misforstod dem den ene gangen? I det hele tatt ligger jeg lite søvnløs. Søvnløshet har vært et problem som har kommet og gått for meg i bølger siden tenåra, og psykiateren sa at fordi ADHD-medisinene tross alt er sentralstimulerende, kunne jeg oppleve dårlig søvnkvalitet som en bivirkning. Men jeg sover faktisk bedre enn kanskje noen gang. Når jeg legger meg, legger jeg meg bare, og så er det rolig i hodet mitt, jeg tenker ikke masse på hva som skal skje i morra, jeg bare legger meg ned og lukker øya og sovner kort tid etterpå? Jeg trenger ikke lenger å høre på podcast før jeg sovner fordi det har pleid å være det eneste som har evnen til å distrahere hjernen min nok til å slappe av, men jeg gjør det noen ganger fortsatt likevel, fordi jeg liker det. Det er utrolig deilig å gjøre noe først og fremst fordi jeg liker det og ikke fordi det kan få alvorlige konsekvenser hvis jeg ikke gjør det.

Det er dog én kjip ting med å offisielt ha valgt metylfenidat framfor deksamfetamin. For bare se hvor fine kapslene mine med Aduvanz var:

Og dette er bare den laveste dosen! Ifølge pakningsvedlegget er kapslene med høyere doser henholdsvis blå og hvite, og rosa og blå. Men Medikinet, som altså er den typen jeg går på nå, har egentlig også ganske fine lavendellilla kapsler. Det er jo en trøst. Det, og at det selvfølgelig ikke er fargene som avgjør hvor bra en type medisin funker. 

Kanskje det også er Medikinet sin fortjeneste at jeg tross alt gjorde et ganske bra jobbintervju på torsdag i forrige uke. Jeg syns jo det er vanskelig å avgjøre åssen de som intervjua meg oppfatta meg, men jeg klarte i hvert fall å svare på alt, noe som slettes ikke er en selvfølge for meg, og jeg svarte ærlig og, trur jeg, noenlunde vettugt. Jeg gjorde det kanskje ikke KJEMPEFANTASTISK reint objektivt sett, men jeg veit at jeg gjorde det så godt som er mulig for meg med mitt utgangspunkt. Og kanskje er dét det eneste som har noe å si, for jeg gjorde det hvert fall godt nok til at de ville at jeg skulle skrive en episode for dem. Jobben jeg søkte på, var nemlig en stilling som manusforfatter av podcastepisoder. Jeg leverte episoden innen fristen som var på onsdag tidligere denne uka, og nå håper jeg bare at de liker den godt nok til å ville ansette meg. Jeg syntes sjøl jeg gjorde en god jobb med den. De sa at hvis episoden var god nok, ville de produsere den og betale meg for den uavhengig av om jeg faktisk får jobben eller ikke. Men jeg håper jo at jeg får den. Om jeg ikke kan livnære meg som forfatter, er filmanmelder og podcaster de nest beste alternativa. Og det er slettes ikke dårlige alternativer.

Per akkurat nå er min største helsemessige utfordring at jeg, helt fra jeg våkna i dag, har vært skikkelig svimmel. Typ jeg velter når jeg lener meg framover for å åpne døra til komfyren, liksom. Blodtrykkresultatet mitt fra forrige uke bør tilsi at det ikke er hjerneslag, men det er uansett en voldsom uting for noen som har yoga og luftakrobatikk blant yndlingshobbyene sine (for NEI, skriving er ikke en hobby for meg, det er en identitet). Går det ikke over i løpet av helga bestiller jeg legetime. Det er visst en ikke uvanlig bivirkning, verken av antidepressivaen eller ADHD-medisinene, men syns det er rart om jeg får dette som bivirkning først nå når jeg ikke har merka noe tidligere. 

For å avslutte med litt hyggeligere nyheter, kan jeg jo også, mens jeg først er her, nevne at Nav er villige til å dekke utgiftene til et skrivekurs for meg! Håper virkelig alt går i orden med det. Det hadde vært en fin ting å se fram til neste måned.

Uåret 2022

Okei, innleggstittelen er litt misvisende, for den første halvparten av fjoråret var egentlig en ganske god periode for meg. Jeg hadde begynt å forstå min nylige diagnose bedre, jeg hadde noen fantastiske lese- og spillopplevelser, som i sin tur inspirerte meg til å skrive stadig rarere og mer intrikate noveller som jeg blei skikkelig fornøyd med, jeg begynte i ny jobb som var den beste jobben jeg noen gang hadde hatt, jeg hadde en ordentlig fin bursdag for første gang på mange år, jeg begynte å trene luftakrobatikk og kjente med dét på en trenings- og mestringsglede som var enda større enn den jeg tidligere hadde følt med yoga, jeg merka virkelig at jeg var omgitt av gode folk som ville meg vel, jeg kjente meg optimistisk og motivert, og kanskje nettopp derfor var fallhøyden ekstra stor da det rakna for meg i sommer. Jeg fikk avslag fra tredjeåret i Tromsø (ikke ventelisteplass engang!) og jeg fikk standardrefusjon fra Gyldendal etter at en Gyldendal-redaktør hadde blitt begeistra for et utdrag fra novellemanuset mitt og oppfordra meg til å sende inn resten. Jeg har fått mange avslag og refusjoner opp gjennom, men dette knakk meg nesten helt. En måneds tid seinere mista jeg dessuten den nye, fine jobben min. Tankene mine gikk til veldig, veldig mørke steder. Så mørke steder at jeg skremte meg sjøl. Jeg hadde ikke lyst til å være der at jeg følte meg nødt til å dø. Jeg måtte gå aktivt inn for å distrahere meg sjøl fra disse tankene, for hvis jeg ikke passa på, begynte jeg å legge helt konkrete, praktiske, logistiske planer. 

Jeg er ikke over den knekken ennå, men som jeg sa for en måneds tid siden; der jeg tenker er det ikke alltid mørkt lenger. Jeg går nå på antidepressiva og ADHD-medisin og får oppfølging fra både lege, psykiater og sjukepleier. 

Med andre ord har dette vært tidenes kontrastår for meg. Og er det ikke alltid sånn? Euforien og dysforien henger tett sammen og opptrer ofte med samme kraft. De er gjensidig avhengig av hverandre, to symbiotiske parasitter. Enten er energien lav, og jeg føler lite av både glede og tristesse, eller så er energien høy, og følelsene herjer med meg på godt og vondt. Vi mennesker er flinke til å jage etter glede uten å skjønne at den gleden nødvendigvis må ha ei tilsvarende skyggeside.

Hva gjorde du i 2022 som du aldri har gjort før?

Hadde en Patreon. Lagde lydbok. Smakte horchata. Fikk betalt for å skrive filmanmeldelser. Aerial hoop. Geocaching. Kom på andreplass i quiz, min beste quizplassering noensinne! Dyrka min aller første grønnsak helt sjøl. Brukte medisiner for hjernen min.

Beste konsert:

2022 var det første ordentlige normale konsertåret siden pandemien brøyt ut. Jeg så Wardruna, Kanga, Kælan Mikla, Lebanon Hanover, Molly Nilsson, Kite, Jon Hopkins, Go_A og Sigur Rós, som slettes ikke er en dårlig ansamling liveartister. En del av meg føler et visst ansvar for å svare Sigur Rós, fordi de har vært yndlingsbandet mitt i så mange år, men jeg har sett dem mange ganger før, og de ga meg sånn sett nøyaktig det jeg forventa. Jon Hopkins var, med sitt fantastiske lysshow og live orkester, sannsynligvis den mest stemningsfulle konserten, og til tross for at jeg dro aleine på Molly Nilsson, var nok dét den konserten jeg hadde det mest gøy på, fordi Molly sjøl er en så sjarmerende scenepersonlighet, publikum koste seg så masse, og Ingensteds var det perfekte lokalet for denne typen konsert.

Hva ønsker du deg i 2023 som du har savna?

God psykisk helse.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Dahmer og The White Lotus.

Hvilken bok var den beste du leste?

Jeg var inne i en skikkelig god leseperiode den første halvdelen av fjoråret. Jeg leste Tid av Carlo Rovelli, Rød selvbiografi av Anne Carson, Red Doc> av Anne Carson, Sarabande av Sara Sølberg, Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og A Good Man Is Hard to Find av Flannery O'Connor. Jeg var cirka halvveis uti Late dagar, ville netter av Eve Babitz da knekken min inntraff, og siden da har jeg ikke klart å lese igjen. Men om det skulle være noen tvil for noen av dere som leser denne bloggen, og det mistenker jeg at det ikke er, var Rød selvbiografi den beste boka jeg leste i fjor. Ikke bare i fjor, men ei av de beste bøkene jeg har lest noen gang.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

De banda og artistene jeg hørte mest på, var The Cure, Max Richter, PJ Harvey, Nine Inch Nails og Max Cooper, men The Shore av TR/ST var den sangen jeg hørte mest på. Her er forøvrig ei spilleliste med mine mest spilte låter på Spotify.

Hvilke var de beste filmene du så?

Etter å ha sett Saint Maud for andre gang sammen med Martina, er jeg ganske sikker på at det var den mest opprivende filmopplevelsen jeg hadde i fjor. The Green Knight var den filmen som overraska meg mest og føltes mest nyskapende. Everything Everywhere All at Once var den beste kinofilmen jeg så i 2022. Snøleoparden var den beste dokumentaren jeg så.

Beste spill?

Det går egentlig ikke an for meg å velge mellom de tre spilla som opptok meg mest i året som gikk fordi de er så innmari forskjellige fra hverandre. Subnautica: Below Zero var selvfølgelig det spillet som føltes viktigst for meg og som gikk mest inn på meg, men mest fordi det var en oppfølger til Subnautica. Fallout 4 var kanskje det teknisk beste spillet, og også et spill jeg blei veldig investert i, noe jeg til dels fortsatt er. The Sims 4 er det som tar opp mesteparten av tida mi i skrivende stund, og jeg er så glad for at det gir meg mye av de samme følelsene som The Sims 2 gjorde og mindre av de følelsene jeg fikk av The Sims 3.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Feira på Aku Aku med gode venner og drinker og en enøyd fransk bulldogg jeg fikk lov til å kose med.

Hva ønska du deg? Og fikk?

En ADHD-diagnose og dertilhørende medisiner.

Ønsker og planer for det nye året:

Akkurat nå er jeg der mentalt at det bare fyller meg med angst å tenke på framtida lenger fram i tid enn noen få uker, men om jeg får den jobben jeg skal på intervju for om noen dager, kommer i hvert fall det til å bli ei veldig stor og spennende omveltning. ♥

Desember 2022

Opplevelser: Besøk av Mari. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus med Trine, Hannah, Ellen og Ylva. Julefest på Sometimes. Jul i Lier. Nyttårsaften hos Martina og Anders.

Innkjøp: Remastra jubileumsutgave av ( ) av Sigur Rós i anledning at det er tjue år siden albumet kom ut for første gang (og det var det aller første albumet jeg kjøpte på vinyl!) ♥

TV-serie: Har egentlig sett veldig mye mer på TV-serier i det siste enn jeg har hatt for vane tidligere, og det kanskje største høydepunktet på TV-fronten for min del i måneden som gikk har vært The White Lotus. Jeg har lenge tenkt at jeg sikkert bør se det en eller annen gang, fordi jeg har hørt mye bra om det, men så har hele premisset – rike folk reiser på ferie på et luksushotell og forviklinger oppstår – hørtes ganske kjedelig ut i hodet mitt. Men som jeg har snakka om før, blant annet når det gjelder The Crown, er god TV god TV egentlig uansett hva det handler om. Og The White Lotus er latterlig god TV. Det er noe av det mest velspilte og velskrevne jeg har sett på lenge, og det er flaut, morsomt og spennende i god blanding. Jeg har ikke gleda meg så mye til å se neste episode av noe siden jeg så Dahmer. Bare stol på meg og se det.

Spill: Jeg spiller fortsatt aller mest The Sims 4, men jeg har også så vidt rukket å begynne på No Man's Sky, et spill jeg har hatt syyyykt lyst til å teste ut helt siden jeg leste denne anmeldelsen for årevis siden. Jeg fikk for meg at No Man's Sky var en slags intergalaktisk utgave av Subnautica, og så langt stemmer antakelsen min ganske bra. Det er i hvert fall like heseblesende hektisk og frustrerende sånn helt på begynnelsen, og på nåværende tidspunkt handler det mest av alt om å skaffe materialer nok til å bygge det jeg trenger for å kunne overleve. Akkurat som i Subnautica. Men jeg har virkelig trua på at når jeg bare kommer nok inn i det, så vil det være en helt utrolig og unik opplevelse. Akkurat som Subnautica.

Film: Jeg har bare sett én eneste film denne måneden, og det har vært Guillermo del Toros Pinocchio. Sjøl har jeg egentlig aldri likt historien om Pinocchio spesielt godt, men i Guillermo del Toros kapable hender har det blitt en riktig så fin filmopplevelse. Aller best likte jeg hvor mørk og rar den tillater seg å være. Den gode feen vi kjenner fra Disneys versjon er bytta ut med et par vakre og fryktinngytende sfinks-aktige søstre, stemmelagt av en av mine absolutte favorittskuespillere, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre til å stemmelegge dem, nemlig Tilda Swinton. 

Musikk: Da jeg var hos Vibeke i jula introduserte hun meg for Marja Mortensson, som joiker og synger på sørsamisk. Hun har en utrolig spesiell stemme som rett og slett egner seg usedvanlig godt til joik, i og med at hun utelukkende med stemmen formidler flere følelser enn de fleste artister som synger ord på et språk jeg forstår gjør. Anbefaler alle som liker Mari Boine, Wardruna og Eivør å sjekke henne ut!

AOTY 2022

… eller Albums of the Year 2022, om du vil.

2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.

Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.

Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?

Sandra Bernardo – Es el Momento

Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…

Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.

Molly Nilsson – Extreme

Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europa i 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.

Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.

Röyksopp – Profound Mysteries

Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt. 

Yndlingslåt fra albumet: The Mourning Sun.

Arcade Fire – WE

Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.

Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.

Causeway – We Were Never Lost

Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.

Yndlingslåter fra albumet: Hide & Seek, We Were Never Lost og Birthday.

Taylor Swift – Midnights

Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.

Yndlingslåter fra albumet: Maroon og Anti-Hero.

Honourable mentions: Kim Petras – Slut Pop, Alice Glass – PREY//IV, Tempers – New Meaning, Haai – Baby, We're Ascending, Zola Jesus – Arkhon, Patriarchy – The Unself, Pantha du Prince – Garden Gaia, The Soft Moon – Exister, Nils Frahm – Music For Animals, Björk – Fossora, Brian Eno – FOREVERANDEVERNOMORE, Rival Consoles – Now Is, Soft Kill – Canary Yellow…

… og sikkert mange flere jeg ikke kommer på i forbifarta. Jeg hører på så sykt mye bra!

Throwback Thursday: Aloha verden – tolvte kapittel

Lenge siden sist! Jeg tar opp igjen tråden herfra og fortsetter med å poste kapitler fra min første roman, skrevet da jeg var fjorten år. 

Tidligere kapitler finner du her.

Neste dag var det en på en måte litt sur og irritert Giovanni som stod i døra til studio idet vi ankom i taxi. Han skulte direkte på Sid som straks lurte på hva det var. Giovanni brummet: ”Holdningen din”. Sid så forbløffet ut og Giovanni forklarte: ”Jeg har sett på musikkvideoen og var nødt til å slette mye mer enn det jeg hadde tenkt fordi du ser altfor sur ut i musikkvideoen!” 

   ”Jeg er ikke sur!” protesterte Sid, men Giovanni sa: ”Kanskje ikke det, men du ser sur ut og det må vi ordne på. Ingenting av det dere gjør vil selge hvis gitaristen ser sur ut!” Med det gikk Giovanni inn og vi fulgte etter, men det viste seg at han i stedet for å sette seg ned og diskutere ”problemet” med oss, gikk han og fant lommeboka si og bilnøkler og så gikk han ut og satte seg inn i en rød Honda som stod parkert.

   ”Hvor skal du?” lurte Gabriel på. 

   ”Hopp inn!” mumlet Giovanni uten å svare og du kan vel tenke deg at vi så ut som noen spørsmålstegn der vi klemte oss inn i baksetet.

   ”Jeg har allerede ordnet en avtale med Wendy”, sa Giovanni da han hadde begynt å kjøre. Han kjørte i motsatt retning av opptaksstedet vårt, så du kan tro vi lurte.

   ”Wendy? Hvem i helvete er Wendy?” lurte Sid surt på. 

   ”Wendy er en venn av meg som jobber som stylist”, sa Giovanni. 

   Jeg trodde jeg skulle hoppe 10 meter opp i været da Sid utbrøt med særdeles lys stemme: ”Hæ?” 

   ”Ja, du hørte riktig, unge mann. Jeg skal få deg en stylist, det er det du trenger. Det er måten du går kledd på som får deg til å virke like sur som en sitron”, sa Giovanni. Mens han sa det, var det nettopp han selv som virket som en sur sitron, da men.

   ”Jeg skal faen ikke ha noen stylist! Jeg har faktisk min egen stil som jeg er stolt av!” skrek Sid. 

   ”Jasså, en stil? Svart lue av bomull dratt langt ned i ansiktet, band-t-skjorter, digre sæggebukser og basketsko? Er det det du kaller stil?” spurte Giovanni spydig. 

   ”Ja, det er sånn min stil er!” sa Sid sint. 

   Det var helt stille helt til vi stoppet utenfor en diger, hvit bygning. 

   ”Ut”, sa Giovanni og åpnet døren. Vi pilte utålmodig ut, bare Sid satt i ro med armene i kors over brystet. Underleppa hans hang flere hakk nedover. 

   ”Sid!” ropte Giovanni. Sid viste finger til ham. 

   ”Kom ut!” sa Giovanni og dro Sid i armen så han praktisk talt datt ut av bilen. Han datt i asfalten, men reiste seg straks opp igjen og børstet støv av seg. Deretter lusket han etter Giovanni inn i den hvite bygningen med oss andre litt bak.

   Vi la merke til Wendy med en gang vi kom inn. Hun var en middels høy og middelaldrende dame med brunt hår i hestehale og masse sminke. Hun smilte vennlig til oss og fortalte at hun het Wendy og rakk fram hånden for at hun skulle få håndhilse. Alle rakte fram hånden etter tur og fortalte navnet, til og med Sid, selv om han var ”litt” sur.

   ”La oss gå og snakke sammen litt”, sa hun med et typisk stivt reklamesmil. Vi gikk og satte oss i en hvit skinnsofa som stod til interiøret. Alt var nemlig hvitt, rent og stilig. 

   ”Æsj, skinn”, mumlet Sid idet han satte seg og han så veldig ukomfortabel ut og rynket på nesen av den umiskjennelige skinnlukten. 

   ”Du”, sa Wendy, henvendt mot Roger som så litt sjokkert ut. Sikkert fordi han trodde hun skulle snakke til og om Sid.

   ”Du prøver liksom å være den gærne i bandet, ikke sant? For alle har vel sånne roller? Og du er den gærne, ikke sant?” spurte hun og vi så på hverandre med uforstånde blikk. Sånne roller? Hva bablet hun om?

   ”Eh, ja, vi har vel det, ja. Jeg er vel den gærne, ja. Tenker det”, sa Roger en smule forvirret. 

   ”Det var det jeg ventet å høre”, sa Wendy og smilte. Deretter pekte hun på guttene og sa ”bølla” idet hun pekte på Sid, ”gettogutten” idet hun pekte på Tobias og ”den shabby” idet hun pekte på Gabriel. Vi så på hverandre uforstående igjen.

   Wendy lente seg litt tilbake og så ut som om hun tenkte seg om. Så sa hun, mens hun pekte på Sid og Roger: ”Jeg kunne tenkt meg at dere kunne bytte roller”. 

   ”Hæ? Skal jeg bli bølla?” sa Roger, nesten redd, og gjorde store øyne. 

   ”Nei da. Jeg kunne tenkt meg at du var mors lille engel, jeg!” sa Wendy med et altfor sukkersøtt smil. 

   ”Mors lille engel? I et punk rock band?” hvisket Roger skeptisk til meg og jeg fniste.

   ”Den gærne? Hva mener du, den gærne?” spurte Sid mens han la armene i kors over brystet. 

   ”Vel, du må få deg sånne kule klær, du vet, funky med masser av groove”, sa Wendy. Hun snakket i gåter. 

   Da hun så hvor dumt vi så på henne, sa hun: ”Ja, neonfarger, da!” Hun virket nesten oppgitt over at vi ikke skjønte hennes språk.

   ”Neonfarger? Jeg bruker faen meg ikke neonfarger!” sa Sid og reiste seg opp. Han stirret så sint på Wendy at jeg var redd at øynene hans skulle slå gnister. 

   ”Jo, nå har det seg sånn at Giovanni har kontaktet meg til stylisten deres og jeg vet best hva som passer til dere. Du ville kledd den stilen som den gærne med merkelige klær som ingen ville drømme om å gå med”, sa Wendy og Sid sa ironisk: ”Ja, det hørtes jo lovende ut, dere.” 

   ”Hør, prøv i allefall”, sa Wendy. 

   ”Ja, hvis jeg får gå over til min personlige stil som jeg føler meg 100 % komfortabel med som ingen andre går med og som er særegen for meg hvis jeg ikke liker dette jævlige forslaget ditt, så!” sa Sid og stirret uredd Wendy rett i øynene. 

   ”Ja, det kan du. Bli med meg, du også, mors lille engel, så skal vi få ordnet litt. Dere får se om dere liker det eller ikke”. Roger reiste seg skjelven og nikket nervøst.

   Wendy gransket Sid og snappet plutselig luen hans. 

   ”Nei!” ropte Sid og dekket håret sitt med hendene, men det var ikke lett. Håret hans var DIGERT og bustete og stod til alle kanter og var helt ravnsort. 

   ”Tenkte meg det, ja. Men du har et godt utgangspunkt”, sa Wendy, som om hun ventet at vi skulle forstå noe av det. Så snudde hun og gikk på syltynne stiletthæler bortover gangen og sa over skulderen: ”Dere to. Bli med meg”. Roger og Sid fulgte etter. Sid knurret faktisk mens han trasket bortover mens Roger, derimot, så ut som en nervøs kanin mens han trippet anspent etter Wendy.

   Tilbake satt vi, da. Tobias satt med armene i kors og la beina på bordet og da først bemerket jeg at vi hadde like sko. 

   ”Ja, de er kule, ikke sant? Yndlingsskoene mine”, sa han. 

   Vi ventet lenge før vi så en sur blond gutt plutselig stå foran oss. 

   ”Hvorfor blondt? Hvorfor blondt!?” ropte Roger, for det var han det var. Hun hadde bleket håret hans kraftig og det så ut som om Roger var nesten på gråten. 

   ”Jeg hadde jo vært så fornøyd med det grønne!” sa han og satte seg ned i sofaen og trakk beina oppunder haken. Han fikk straks trøst av Gabriel.

   Litt etterpå skar plutselig et skrik stillheten som hadde oppstått og alle skvatt høyt.

   ”NEI! NEI! NEI!” hørte vi noen rope, hørtes nesten ut som om denne personen ble torturert. 

   ”HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT? HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT!?” skrek personen og med Wendy på slep kom Sid stormende med lua så langt nede i ansiktet at vi ikke engang så øynene hans. Overraskende at han så noe i det hele tatt. 

   ”Sid! Ro deg ned!” ropte Tobias, men Sid var helt bananas! Han løp rundt og rundt mens Wendy prøvde å følge etter, men på de hælene hennes og et åletrangt miniskjørt var sikkert ikke det helt lett.

   ”Kanskje du liker det bedre etter hvert”, sa Wendy, mer håpefull enn beroligende. 

   ”Liker det? Liker det!? Jeg går faen ikke rundt sånn!” hylte Sid og løp rundt i ring mens han skrek og bannet om hverandre. 

   Klærne hans var helt som de pleide, men jeg syntes at under lua kunne jeg skimte noen merkelige pigger…

   ”Har du fått piggsveis, Sid?” spurte Gabriel som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Hadde det ennå vært så vel!” ropte Sid og løp, skrek og bannet enda mer. 

   ”Men hva er det som er så ille da?” spurte Roger som hadde kommet over at han var blitt blond. Sid stoppet opp et øyeblikk og rev med en sint håndbevegelse av seg lua. Det som var under den, fikk oss til å gispe.

   ”Dette! Dette er ille!” skrek Sid og pekte på håret mens øynene lynte så kraftig at jeg var redd bygningen ville ta fyr.

   Jo visst var det piggsveis, men det var ikke bare piggsveis – det var rosa piggsveis! Han hadde fått farget rosa inn i det kullsorte håret og fått det stylet i noen kraftige pigger som stod ut fra hodet hans som lynavledere.

   ”Vi må dra. Vi er nødt til å film… Men, Roger og Sid, da, hvorfor vil dere ikke ha de klærne Wendy foreslo?” spurte Giovanni som kom gående. 

   ”Jeg skulle til å hente noen klær som stod til den nye imaget deres, men så langt kom jeg ikke, de friket jo helt ut!” sa Wendy oppgitt og slo ut med armene. Giovanni ristet på hodet og sa: ”Vel, vel. Vi må i allefall komme oss videre”. 

   Sid trakk på seg lua igjen og vi gikk alle sammen med Giovanni ut og satte oss inn i Hondaen igjen, Roger og Sid sure som noen padder.

   Først kjørte vi hjemom for å se hvordan det stod til med Rune. Han var fortsatt syk og orket omtrent ikke å røre på seg. Det var bare vanlig feber, men ut av sengen klarte han ikke å kare seg og filmingen, som det allerede gikk dårlig med siden Giovanni var nødt til å klippe vekk mer enn nødvendig, var nødt til å fortsette uten han. Det var bare å håpe på at han ikke ble syk til neste gang.

   Vi tøffet til studio igjen og byttet til den svarte vanen. Deretter bar det rett til opptaksstedet. 

   Planen for i dag var å ta hele konserten om igjen og putte inn gutta med nytt image her og der i den allerede ferdige greia. Vi tok med andre ord det beste fra i dag og det beste fra i går med noen få åpne hull til det beste av det jeg filmet.

   ”Å nei!” utbrøt Giovanni idet han var framme og hadde parkert bilen, ”jeg har glemt noe!” Dermed var det tilbake igjen, men uten meg. Jeg gadd ikke. Jeg kunne heller snakke med Pernille for statistene var alt på plass.

   Det tok ikke så lang tid. Jeg rakk faktisk ikke å snakke med Pernille i det hele tatt før jeg hørte noen komme kjørende og snudde meg. Og jo da, mot meg kom den velkjente svarte vanen med en rosahåret, sur gutt hengende ut av vinduet av. Jeg filmet det med kameraet mitt og flirte litt av trynet til Sid. Han var virkelig pottesur.

   Da bilen var parkert, kom Sid ut av bilen med et så surt ansikt at jeg kunne ikke annet enn å le for meg selv. Han sa: ”Jeg får ikke lov av Giovanni til å ha på meg lua, han synes jeg ser for sur ut med den.” Både det at han hørtes ut som en sutrete småunge og at det at han fikk det til å høres ut som om han var sur med lua, men ikke sur i det hele tatt nå, fikk meg til å begynne å fnise ukontrollert. 

   ”Hva er det som er så morsomt?” sa han, nesten sint, men jeg sa ingenting og skyndte meg bort til Giovanni som imens hadde tatt plass i stolen sin.

Bow down to your alien overlord

Det er harde tider, men heldigvis går jeg nå på antidepressiva, og jeg merker stor forskjell. Det betyr ikke at jeg er glad, men det betyr at der jeg tenker er det ikke alltid mørkt. Akkurat nå tar jeg det jeg kan få. Og jeg tar en dag av gangen. 

Jeg har forresten tenkt på en ting. Da jeg posta siste episoden av Lunisand, lurte jeg på hva jeg skulle fylle det gjenværende tomrommet med, om noe overhodet. Er det noe stemning for å fortsette å poste mitt enda eldre prosjekt Aloha verden en gang rundt midten av måneden istedenfor Lunisand? Jeg ser nå at det er over et år siden sist jeg posta noe fra det, så om alle (haha! mine to – tre?) lesere har glemt det fullstendig bort, er det veldig forståelig. Og om det overhodet ikke er interessant, tar jeg det heller ikke ille opp; det er tross alt maaaange år siden jeg skreiv det, og ingen veit hvor dårlig det er bedre enn meg sjøl. Jeg aner ikke om noe av dette er gøy for andre enn meg sjøl, det er derfor jeg spør, og jeg gidder ikke ta meg bryet med det om ingen egentlig har lyst til å lese, så ikke vær redd for å være ærlig.

Jeg lasta ned Lensa her for noen dager siden ut av kjedsomhet. Mine umiddelbare favoritter blant avatarene den genererte for meg, posta jeg på Instagram. Siden den gang har jeg sett at en del har retta kritikk mot bruk av denne typen kunstige intelligenser fordi det går på bekostning av økonomien og publisiteten til faktiske menneskelige kunstnere. La det være sagt: jeg syns på ingen måte såkalt "kunst" skapt med en kunstig intelligens kan sammenlignes med noe skapt av et menneske. Det er heller ikke sånn at jeg stod mellom å betale en kunstner for å lage disse bildene eller la Lensa gjøre jobben, for meg var dette kun ment som underholdning ei natt jeg ikke fikk sove. Jeg ville aldri lent meg utelukkende på en kunstig intelligens til å designe noe profesjonelt til meg, og jeg ser på det mer som et artig og nyttig verktøy enn ei faktisk erstatning for the real deal. Minner også om at jeg for litt over et års tid siden anbefalte ti Instagram-kunstnere jeg sjøl har sansen for, så sjekk gjerne ut det innlegget om organisk kunst er mer din greie!

Siden Instagram har ei grense på ti bilder per post, og det tross alt får være grenser for narsissisme, fikk jeg bare posta en håndfull av alle bildene. Bloggen min, derimot, kjenner ingen grenser, verken hva angår det ene eller det andre, så jeg tenkte å benytte anledninga til å dele enda flere av dem her inne. Noen av dem ligner ikke på meg i det hele tatt, men gøy er det læll. Må innrømme at de jeg liker aller best er de som får meg til å ligne på en futuristisk polfarer:

Se så barsk! Men har jeg virkelig ei sånn tøff kløft i haka i virkeligheten, eller er det noe Lensa har funnet på for å gjøre meg kjekkere? Jeg trur det siste, men akkurat nå gidder jeg ikke å gå til nærmeste speil for å finne det ut, haha.

Futuristisk polfarer-bildene overlapper til dels med det knippet blant bildene som har fått meg til å ligne på hovedpersonen i et Final Fantasy-spill:

Blant bildene av meg jeg lasta opp for å generere disse portretta, var det bare kanskje ett, maks to, der jeg hadde på meg hodetelefoner. Likevel var visst akkurat dét en detalj som festa seg for godeste Lensa:

Andre gjengangere er at de har fjerna føflekkene mine (mest åpenbart er den jeg har på kinnet), gjort alveørene mine rundere i kantene og fjerna piercingene mine. Jeg skjønner at det er jo nettopp det disse appene gjør, altså å gjøre folk mer "attraktive" gjennom å viske ut særtrekka deres, men for meg er det likevel en irriterende påminnelse om at den rådende definisjonen av skjønnhet, er å ligne så mye som mulig på andre. 

Med det sagt er det jo kult å bli framstilt som en slags cyborg alien overlord eller en demigud, med glorie og det hele:

Eventuelt som, idk, leninistisk propaganda? 

De to illustrasjonene under er kanskje de som ligner aller minst på meg, men de ser jo stilige ut. Bortsett fra de veldig forstyrrende hendene? 

I tillegg til hodetelefoner, har denne kunstige intelligensen tilsynelatende en greie for skulderreimer, til tross for at jeg ikke kan huske å ha lasta opp et eneste bilde der jeg har på meg noe som kan tolkes i den retning.

Og her er noen flere for good measure: