Post-Halloween

Hei, alle barn.

Analognazi som jeg er får dere sikkert se bilder av hele kostymet om sånn cirka to år, men i dag ville jeg bare gi dere et sånt omtrent-bilde av åssen jeg så ut i går kveld. Tidsbruk på å gjøre meg i stand? To og en halv time. Trur det er ny personlig rekord.

Og hvis du fortsatt har gresskarkjøtt igjen etter gårsdagens lykter, anbefaler jeg å dampe innmaten litt mens du steiker løk, hvitløk, chiliflak, sitrongrass og ingefær i litt olje i steikepanne. Hiv oppi dampa gresskar, koriander (blader, ikke frø), grønnsaksbuljong og kokosmelk og eventuelt litt vann, og når det har blitt ei væske, så slenger du oppi to - tre kaffir limeblader. Kok i vei til alt er mørt, ta ut limebladene, og blend! Server med godt brød med smør. Jeg lager alltid suppe på slump, så mengdene av alt må man nesten smake seg fram til underveis. Men med cirka én løk, to - tre fedd hvitløk, ett sitrongrass og en ingefærklump på cirka tre centimeter bør det ikke bli altfor sterkt. Og vær forsiktig med chiliflaka, folkens, for de brenner det godt av.

Men seriøst, jeg digger gresskar i mat, ass. Det er så utrolig godt! Du kan jo også prøve gresskarpai (la den bake i minst en time, ikke en halvtime som det står i oppskrifta), gresskarkake, gresskarcurry eller pumpkin spice latte. Sistnevnte har jeg aldri smakt, verken hjemmelagd eller Starbucks-kjøpt, men gud bedre, det virker så ekstremt nam atte herregud.

Happy snart Halloween

Av innmaten lagde vi suppe og pai, og i stad prøvde jeg kostymet mitt. Jeg syns fortsatt løsvipper og linser er veldig vanskelig å få til, men hey, jeg har trua.

Personlig syns jeg The Birthday Massacre er den aller beste gresskarutskjæringsmusikken. Jeg elsker åssen de henter inspirasjon fra gamle horrorfilmer og bruker det på en ny måte i musikken sin. Det er både koselig og litt småskummelt på én gang.



Eller hva med en av instrumentalene deres?

Rundtomrask

Så! Tenkte å bruke dette ganske så retningsløse innlegget på en hel del forskjellig, faktisk. Noen ganger er det ting som dukker opp som jeg føler at jeg burde fortelle til omverdenen, men så er de egentlig ikke store og viktige nok til å bruke et helt blogginnlegg på, så jeg venter til det er nok sånne småting før jeg blogger? Ja.

For ganske lenge siden nå bestemte jeg meg, etter inspirasjon fra dette blogginnlegget, for å legge ut hele I dypet av en ruin på nettet, til gratis lesning for alle. Det er ganske lenge siden den gikk ut av produksjon, og restelageret har blitt makulert, så de eksemplarene som folk allerede har der ute, er de eneste som faktisk fins. Da den blei gitt ut, måtte jeg ta den ned fra Skrivebua, men nå ligger den altså ute igjen, klar til å kunne skrives ut, eller leses på data eller nettbrett. SPREAD IT LIKE THE PLAGUE. Det viktigste for meg er at den blir lest, og siden jeg uansett ikke kommer til å tjene noe mer penger på den, er det ikke noe poeng for meg å ha den for meg sjøl, jeg er jo lei av den etter ti tusen gjennomlesninger uansett. Klikk

HER

for å lese I dypet av en ruin gratis på nettet.

Ellers har jeg så smått begynt forberedelsene til Christiania dannede selskabs Skøiteaften, som er arrangert av de samme folka som arrangerte Viktoriansk piknik. Det har blant annet involvert at jeg har gått til innkjøp av følgende fantastiske antrekk:

(Ikke le av mine half-assed hårruller!)

Disse bildene er kjempedårlige, fordi etter at speilreflekskameraet mitt døde for ei stund siden, så har jeg bare hatt webkamera og mobilkamera tilgjengelig. For mye bedre bilder, sjekk ut bloggen til Kim, fordi jepp, det er Kim som har sydd det, og hun er så utrolig flink atte herregud. Til informasjon: jeg sitter faktisk og skriver dette innlegget kledd i dette. For så kul er jeg faktisk.

Og i den anledning så er jeg egentlig på utkikk etter en viktoriansk(inspirert) damehatt til bruk vinterstid! Kjenner du noen som kan hjelpe meg, eller kanskje du kan hjelpe meg sjøl? Jeg har jobb, så jeg kan til og med betale penger for arbeidet! Bare å si ifra, så blir jeg dritglad.

Utover det kan jeg melde at jeg har billett til The Force Awakens den 16. desember, og billett til Kraftwerk - The Man Machine 3D i Operaen den 5. august, så dette lover godt for framtida.

Jo, og en annen ting som lover godt for framtida, som lover så godt at jeg nesten ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg, og som jeg syns det er kjemperart at jeg bare nå nylig har fått med meg:

DET SKJER. DET FØKKINGS SKJER. Altså, en remake av FFVII har vært sånn min store drøm siden jeg spilte FVII for første gang, haha. Og det har vært sånn kjempemange spekulasjoner om det dritlenge, og Square Enix bare nei nei nei, det skjer ikke, og nå SKJER DET FAKTISK. DET ER SÅ FANTASTISK. Og jeg bare håper at dette blir så utrolig bra som det jo er nødt til å bli, og at de ikke forandrer for eksempel kampsystemet altfor mye, for etter min mening er kampsystemet i FFVII et av de beste i RPG noen gang, og jeg har sett folk kalle det "utdatert" og greier og greier, men jeg mislikte kampsystemet i FFXII skikkelig, for eksempel, og jeg har bare nå i det siste blitt fortrolig med kampsystemet i FFXIII, og liksom... de nye kampsystema er jo forverringer av de gamle? Men ja. Jeg trur jeg uansett kommer til å elske denne remaken, og hey, jeg ønsker meg Playstation 4 til jul.

Framtidsfabuleringer

Så jeg har sånn i overkant av et halvt år igjen før jeg er ferdig på forfatterstudiet. Totalt består dermed utdanninga mi av tre år med forfatterstudier, ett år med kulturprosjektledelse og et mislykka spanskstudium. Jeg har i kjent stil allerede bekymra meg ganske mye for hva jeg skal finne på når jeg er ferdig i Tromsø, og har i hovedsak vært dratt i to, som jeg anser det, forskjellige retninger: skal jeg velge noe som er gøy å studere, eller skal jeg velge noe som gir meg en slags form for jobb? Siden jeg har to år igjen, tre hvis spanskstudiet ikke regnes, med studiestøtte fra Lånekassa, føler jeg at jeg må være ekstremt forsiktig med hva jeg velger. Ingen flere årsstudier for å sjekke ut om dette er noe jeg vil fortsette med, jeg må være helt sikker på at jeg vil fortsette med det før jeg har begynt. Og dermed oppstår det vanskelige dilemmaet om jeg skal ta hensyn til fornuft eller følelser. I den første kategorien ligger for eksempel å bygge på kulturprosjektledelsen, å utvide til en bachelor. Syntes studiet i all hovedsak var gørr kjedelig, noe som gjorde at jeg bare hadde middels motivasjon, og eksamensresultatene blei én A, én B, to C'er og én D. Derimot er dette et studium som kan gjøre at jeg kan få en ålreit jobb, kanskje særlig i kombinasjon med nettopp forfatterstudiene - jeg tenker arrangementsansvarlig for Litteratur på Blå, for eksempel.

I følelseskategorien ligger blant annet filosofi. En bachelor i filosofi er jo egentlig totalt ubrukelig, men det virker utrolig interessant å studere det. Jeg har trøsta meg sjøl litt, eller kanskje vi heller skal si bortforklart, med å si at i mange stillinger kreves det egentlig bare at du har en bachelor, det er ikke så nøye i hva, men de vil at du skal ha studert. Og da kan jo den bacheloren like godt være i noe jeg syns er gøy. Men igjen - hvor lurt er det egentlig? Og jeg som er så dysfunksjonell, kommer jeg egentlig til å klare å studere noe særlig annet enn forfatterstudiet uansett?

Jeg har også vært innom tanken på litteraturvitenskap. Det havner i fornuft-kategorien. Det er nok ikke det aller mest fornuftige man kan finne på, men likevel åpner jo sikkert jobbmulighetene seg innafor bibliotek og forlag, og i aller verste fall bokhandel, som sikkert heller ikke er så ille, ikke som deltid og midlertidig, i det minste. Men jeg har snakka om det før, og jeg sier det igjen: jeg syns - helt ærlig - det er utrolig kjedelig. Vi hadde en del litteraturteori i Bø, og jeg syntes det var ekstremt kjipt (sorry, Fivrelden!). Men det er liksom det jeg føler at er "meninga" å gjøre etter endt forfatterstudium, og det gir jo masse mening. Men jeg trur ikke litteraturvitenskap er for meg, altså.

Og så har du min store joker: astrofysikk og astronomi. Jeg har så lyst til å studere det at jeg knapt nok veit hvor jeg skal gjøre av meg, men det hadde innebært å ta opp tre år med matte, ett år med biologi, to år med kjemi og to år med fysikk. Hvis man ser helt bort fra det økonomiske spørsmålet her, hvilket er en latterlig ting å gjøre, for det hadde kommet til å bli megadyrt, så hadde det nok i og for seg gått fint med biologi, kjemi og fysikk, jeg gjorde det tross alt veldig bra i både naturfag på VG1 og biologi på VG2, men føkkings matte. Jeg knoter noe så helt jævlig med tall at jeg aldri kan se for meg at det hadde gått. Og JA, jeg veit det er mye matte i astrofysikk, men jeg syns likevel den matten er utrolig mye greiere å forholde seg til enn matten i matte, bare fordi det representerer noe konkret, man skal finne ut av noe, ikke bare regne for å regne, liksom. Tross alt var jeg den eneste i klassen i VG1 som klarte å løse ligninga i naturfag om lysets hastighet gjennom glass.

Men i dag. I dag har jeg innsett noe jeg egentlig ikke har innsett før. Jeg har liksom bare tatt for gitt at jeg skal studere på UiO eller tilsvarende, og at jeg skal ta et teoretisk fag.

Men dere. Da jeg var liten hadde jeg lyst til å bli tre ting: forfatter, astronom og spilldesigner. Det har liksom bare gått i retning av den første fordi jeg alltid har sugd med tall, og jeg alltid har antatt at man bør være god med tall, eller i væffal realfag, i de to siste.

Og så bare: NITH tilbyr bachelor i spilldesign med generell studiekompetanse som eneste opptakskrav.

ka-POW.

Og jeg har jo over 6 i snitt med alderspoeng, liksom.

Eneste minus er at det koster nesten 40 000 per semester, men så tenker jeg at andre klarer det jo? Altså hallo, vanlige folk går jo på Westerdals og NISS, gjør de ikke? Hvorfor skal ikke jeg klare meg økonomisk når de gjør det?

Jeg blei plutselig så veldig gira.

(For ordens skyld: kommer ikke under noen omstendigheter noen gang til å slutte å skrive, altså. Bare i tilfelle noen skulle bli redde for dét.)

Musikalsk utfordring #12: En sang fra en film eller TV-serie du liker

Jeg veit at jeg for noen år siden snakka ekstremt mye om Death Note, og ikke minst soundtracket, som jeg den dag i dag syns er helt fantastisk. For noen måneder siden så jeg litt på Death Note igjen, og nå ser jeg åpenbare ting som med fordel kunne vært gjort annerledes og litt sånn, men det er fortsatt en veldig kul serie. Soundtracket, derimot, syns jeg fortsatt er ekstremt bra lagd. Her er en personlig favoritt fra det, selv om jeg egentlig ikke liker karakteren Near spesielt godt:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

Inspirasjon: Pip & Pop

Det var Vibeke som introduserte meg til denne australske kunstneren. Jeg veit ikke åssen hun kom over det, men hun fant det, og skjønte såpass at dette var noe jeg ville like. Pip & Pop heter i virkeligheten Tanya Schultz, og hun jobber i hovedsak med installasjoner. Installasjonskunst er forøvrig en kunsttype jeg bare får mer og mer sansen for. Man kan liksom bare trå inn i en helt annen verden, og være omgitt av det kunstneriske uttrykket på alle kanter. Uansett, Schultz oppgir sjøl "ideas of paradise and wish-fulfillment described in folk tales, mythologies and cinema" (kilde: hjemmesida hennes) som inspirasjon, og temaer og motiver som går igjen i kunsten hennes inkluderer "abundance, utopian dreams and fleeting pleasure" (også fra hjemmesida hennes). Det er kanskje ikke så mye mer å si? Velkommen inn til et magisk univers der alt kan skje.

Alle bildene er henta fra den offisielle hjemmesida til Pip & Pop. Der kan man også se flere bilder.

Fra Døden og gleden

Jeg føler på én måte at jeg har lyst til å sette dere inn i konteksten, og på én måte ikke?? Uansett. Dette er det andre prosjektet. Det jeg har skrevet foreløpig, er forholdsvis løsrevne bruddstykker fra når hovedpersonen er henholdsvis tolv, femten og, i utdraget under, atten - nitten - tjue år, har ikke helt bestemt meg ennå. I utdraget under er hovedpersonen i et forhold - men ikke med Tobias. Og i tilfelle du skulle lure: hovedpersonen er en han.

Forresten er det helt utrolig uvant og rart å skrive i preteritum nå! Jeg gjorde jo alltid det før, men siden Mjuke, svarte stjerner er skrevet og skrives i presens, har jeg blitt nesten underlig vant til det. Jeg syns faktisk sjøl at jeg skriver bedre og mindre anstrengt når jeg skriver i presens, men jeg trenger at det som har arbeidstittel Døden og gleden er skrevet i preteritum, fordi jeg har noen helt konkrete planer for strukturen og litt sånn forskjellig. Men i framtidige prosjekter trur jeg at jeg kommer til å holde meg til presens. Og førsteperson, selvfølgelig. Jeg syns det er usedvanlig tungrodd å skrive i tredjeperson.



Da jeg kom hjem igjen satt Tobias på senga mi.
   ”Går det bra?” spurte han, som om han ikke var den malplasserte. Jeg så på ham, men blikket mitt klarte ikke å holde ham fast, det sank mot gulvet, mot mine egne sko, ”opsann” sa Tobias, han holdt meg plutselig i armen, først nå skjønte jeg at jeg hadde gått over ende. 
   ”Jeg er nok litt full”, sa jeg, og begynte med det samme å gråte. Det var kroppen min som gråt, nervetrådene og synapsene, det var helt fysisk, psyken min var kobla ut av det hele, som om den stod utenforstående og så forvirra på meg fra den andre sida av rommet.
   ”Men kjære deg”, sa Tobias, vi satt begge på gulvet nå, han ovenfor meg, han la ei hand mot kinnet mitt, tørka vekk en tåre, jeg tok handa hans og la den i nakken min. Jeg akte meg nærmere ham, men hodet mitt var tungt av rus og falt mot brystet hans, landa i halsgropa, handa var stadig i nakken min. Jeg gråt fortsatt, skjønte ikke hvor alle disse tårene kunne komme fra, skjønte ikke at kroppen min kunne være i stand til å produsere dem, ikke så mange på én gang, og ikke så uoppfordra. Tobias la den andre handa rundt meg også, rundt ryggen, nølende, grepet hans var like lett som støv. 
   Jeg trur jeg sovna sånn, for jeg våkna av at Tobias kremta.
   ”Begynner å miste litt følelsen i armen, bare”, sa han, og jeg retta meg opp. Månelyset skrådde inn fra det åpne vinduet, svøpte ansiktet hans i blå skygger, leppene var smale og mørke, de bevegde seg nesten umerkelig idet han svelga, han pressa dem liksom litt sammen. Handa mi skalv da den strakte seg ut mot huden hans, to dirrende fingre la seg mot munnen. Jeg merka blikket hans på meg, blikket hans som prøvde å finne blikket mitt, men jeg så bare på den smale, blå munnen, tenkte på hvor mye jeg ville at den skulle åpne seg, jeg lengta etter å se det våte glinset fra tunga hans, ville legge fingrene inn mellom tennene hans, la ham gjøre hva han ville med dem. Men han åpna ikke munnen, bare fortsatte å se på meg, jeg visste ikke om jeg skulle orke å flytte blikket, det var en sånn enorm anstrengelse, og jeg ville uansett bare miste det igjen med én gang. Jeg blei grepet av en følelse av avmakt, overfor hva veit jeg ikke, men ryggraden min blei slapp, luta, hendene mine begynte å skjelve enda mer, og igjen var det dette fysiske, dette nærmest mekaniske som kroppen min gjorde, som om jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt, hendene mine som greip om nakken hans, ei hand på hver side, hardt, han måtte tru jeg var i ferd med å kvele ham. Ansiktet mitt rykka nærmere hans i en hakkete bevegelse, jeg kyssa ham lett, så vidt, strøyk over leppene hans, som en pensel.
   ”Kristian.” Han sa det bestemt, edruelig, jeg blei et par sekunder sittende og stirre på ham, grepet om nakken hans glapp ikke, men det kom ikke noe mer, han var ferdig der, han viste ikke engang tegn til å ville reise seg, unnslippe meg.