Og seriøst, jeg er så sinnssykt fornøyd. Jeg har hatt lyst på en enhjørning på låret i minst ett år nå, men jeg hadde ikke lyst på en helt vanlig generisk enhjørning á lá de første bildene som dukker opp når man googler "unicorn", liksom. Jeg ville ha en enhjørning som føltes som meg. Og Cesse på Blekk forstod meg virkelig, og lagde denne til meg, som for det første er mer geite- og hjorteaktig enn bare en hest med et horn i panna (med andre ord nærmere det jeg liker å tenke på som de opprinnelige, originale enhjørningene), og for det andre ikke bare er søt, men også litt skummel. Jeg ELSKER det krokete, nakne treet i bakgrunnen og halvmånen, og jeg ELSKER stalaktitthornet. Det ville føltes ironisk å tatovere en enhjørning, som for meg er sjølve symbolet på noe litt fremmed, magisk og unikt, uten noe videre særpreg, liksom.
Ellers er jeg i et skrivemessig, og dermed livsmessig, limbo for tida. Skriving har egentlig hele livet, men særlig de siste åra, blitt så tett forbundet med det som føles som livskrafta mi at det nesten er litt skremmende. Når ikke skrivinga går noen vei, står jeg fast generelt òg. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg ikke kommer videre på egen hånd, men er redd for å sende det til en redaktør fordi det ville vært et så sinnssykt nederlag å få nei. Jeg har nesten litt for god tru på det nyeste prosjektet mitt, på en måte. Per akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang kommer til å skrive noe som er bedre enn dette uten hjelp fra en skriveskole eller et forlag, det er liksom litt begrensa hvor mye jeg får til å utvikle meg uten noen som kan peile meg inn på rett kurs underveis. Noen ganger misunner jeg dem som er mindre ambisiøse enn det jeg er.
På mandag reiser jeg på en ørliten ferie. Vi snakkes en gang etter det.
For cirka et år siden skreiv jeg kortprosa på toget. Hver morgen på vei til og/eller fra jobb prøvde jeg å skrive minst én slags kortprosatekst mens jeg uansett satt der, og det var ikke så farlig om det blei bra eller ikke, for teorien min var noe sånt som at hvis jeg skreiv én tekst hver dag, måtte det jo til slutt bli noe et eller annet sted i den etter hvert enorme tekstmengden som var sånn mer eller mindre brukbart.
Det blei aldri noen enorm tekstmengde, for jeg klarte ikke å holde denne vanen ved like, rett og slett fordi til og med enkle, uambisiøse tekster krever hjernekapasitet å skape. Det blei ganske enkelt slitsomt i lengden, og det frista mer å høre på musikk. Og hvis man plutselig havner der at man begynner å grue seg til å skrive, er det jo hvert fall ikke noe vits i. Jeg ville ikke risikere å ødelegge skapergleden min helt, så jeg slutta med det. Kanskje jeg tar opp denne vanen igjen hvis jeg finner det for godt i framtida.
Her er et knippe av tekstene som blei til i denne perioden. De er ekstremt uferdige, men da jeg leste over dem nå nettopp for første gang siden jeg skreiv dem, blei jeg faktisk positivt overraska. Jeg mener, det er godt mulig at det er antydning til noe som kan bli til noe flere steder her.
Hvis energi ikke kan forsvinne ut i ingenting, hvorfor ligger jeg da her på gulvet hjemme og får ikke puste? Prøver å fange den rømte energien med fingrene, men de treffer bare tomrommet mellom atomkjernen og elektronene. Alt er tomrom og på kvantenivå er det ingenting som henger sammen. Prøver å forklare dette for meg sjøl der jeg leser sammenhenger inn i blikkunngåelsene dine. Ingenting er raskere enn lysets hastighet, bortsett fra universets utvidelse. Jeg bor på en planet i en galakse i universets ytterkant, en planet der tida står stille, som fyker stadig nærmere grensa for alt som er, ei grense som forflyttes med økende hastighet. Sender et telegram hjem med lysets hastighet, det bruker fem milliarder år på å nå deg. Men telegrammet dine fjerne etterkommere omsider sender tilbake, når aldri meg, til tross for at tida står stille, til tross for at jeg aldri opplever ei annen tid enn akkurat nå, et eneste evig nå, alt på én gang, og likevel er ikke evigheten nok til at du kan nå fram til meg. Den beste teorien vi har som kan forklare universets utvidelse, er teorien om mørk energi. Vi har lært at ingenting er raskere enn lyset, men mørk energi tvinger universet til å utvide seg i alltid økende hastighet, til slutt raskere enn lyset. Så mørket er sterkest, tenker jeg og drar dyna over hodet. Det er ikke mulig for et objekt med masse å oppnå lyshastighet. All tilgjengelig energi kreves, noe masse overhodet er for mye masse. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag, jeg slanker meg ikke, jeg tilrettelegger bare for best mulige forhold så jeg kan bli det første mennesket som reiser med lysets hastighet. Bli tidløs og fri fra fengselet som er fysiske rom, og noe masse overhodet er for mye masse. Sentrum av Melkeveien lukter som rom og smaker som bringebær, har forskning vist. De har funnet lukt- og smaksmolekyler der som er de samme som i drinken min, som jeg har komponert spesielt for å kunne drikke en liten bit av vår egen galakse. Føler meg ikke noe nærmere verken det ene eller det andre etter første slurk, men etter fem drinker etter hverandre gir alt så mye mer mening. Jeg har et svart hull inni meg. Det suger til seg all energi som kommer for nær det, svelger det, det blir ingenting igjen, et tilsynelatende brudd på termodynamikkens andre lov, det er noe av grunnen til at mange forskere trur de kan være portaler til parallelle verdener, at det er dit de frakter asteroidene og stjernene de fortærer, hvor skulle det ellers blitt av. Du bør holde deg på avstand fra meg, har jeg lyst til å si når jeg møter nye mennesker, som en advarsel, men jeg vil jo så gjerne ha noen å være nær. Men svarte hull er ikke helt svarte, de sender ut stråling, Hawking-stråling, og jeg merker jo det sjøl òg, kroppen min avgir så mye varme til omgivelsene i løpet av en dag at når kvelden kommer, sitter jeg som en skjelvende, kald klump på gulvet og orker ikke engang å ta vare på meg sjøl. Kvantemekanikken er rotete og irrasjonell, det må du bare akseptere, sier forskerne. Jeg er rotete og irrasjonell, sier jeg til foreldre, venner og arbeidsgivere, men de ber meg bare om å ta meg sammen. Når det fins bjørnedyr vi ikke ser, som er enda mindre klar over oss enn det vi er over dem, hvorfor skulle det ikke også kunne finnes tilsvarende store og intelligente skapninger, så mektige at vi ikke kan forstå dem, like lite som bjørnedyra forstår oss. De overvåker oss kanskje i dette øyeblikk, uvitende om at orda jeg skriver handler om dem, se på dette mennesket, sier de kanskje, den prøver å kommunisere med de andre menneskene på en indirekte måte fordi det ikke er en del av en flokk, noe som gjør samtaler med andre individer vanskelig. Ser for meg fortellerstemmen til David Attenborough. Nick Cave synger at jeg må dytte himmelen bort, og det som åpenbarer seg under er fryktinngytende og vakkert: ei revne i romtida, et gapende sår av sønderslåtte atomer, kvarker som ikke veit hvor de skal gjøre av seg, lys i alle retninger.
Dette skulle liksom bli den sommeren der jeg FIKK ALT GJORT, men ledelsen på jobben min har tydeligvis aldri organisert ferieavvikling noen gang, så i går måtte jeg for eksempel jobbe tretten timer. Kjempegøy å sitte i en underjordisk bunkers når alle andre griller og bader, ja, takk som spør.
Men dere, hei!
Jeg kan umulig være den eneste som ser intervjuer og lignende med kreative mennesker av ymse slag og som tenker… hva ville jeg svart hvis noen hadde stilt meg disse spørsmåla?
Det er ikke sikkert det er noen i det hele tatt som lurer på hvilke jeg ville valgt hvis jeg bare kunne kjøpe fem plater, men jeg skal likevel bruke resten av dette blogginnlegget på å fortelle dere det.
1. Sigur Rós – Takk…
(Forresten 1: Etter at jeg fikk ny data, syns jeg liksom alle bildene på bloggen har fått skikkelig ræva kvalitet. Sannsynligvis er det sånn at den nye skjermen min har så god oppløsning at jeg ser hvor dårlig ting jeg før har trudd at har vært ganske bra egentlig er. Det jeg prøver å si er: jeg skulle ønske disse bildene hadde vært bedre, men jeg trur de tross alt ser penere ut om du forstørrer dem, og det gjør du ved å trykke på dem.)
(Forresten 2: Jeg var HELT SIKKER på at jeg hadde denne på vinyl, men jeg klarer ikke for noe i verden å finne den. Har jeg virkelig klart å rote bort yndlingsplata mi, eller har jeg aldri hatt den til å begynne med, men bare antatt at jeg har hatt den i alle tenkelige formater fordi det, y'know, er yndlingsplata mi? Jeg er ganske opprørt.)
Altså, hvis du ikke veit at Sigur Rós er yndlingsbandet mitt, kjenner du meg ikke i det hele tatt (i så tilfelle: hei, jeg er Kristine, hyggelig å møte deg!). Jeg kunne lett fylt opp denne lista med bare Sigur Rós, men jeg har i denne omgang begrensa meg til ett album per band, så den som får være med er Takk. Foruten å kanskje ha verdens vakreste omslag i hele verden, har den noen av de låtene som for meg er sjølve essensen av Sigur Rós: vare og mektige om hverandre, nesten pompøse til tider, men før begeret renner over, dras vi med ut i eksperimentelle støylandskap som både forundrer og begeistrer oss, som i Glósóli og Sæglópur. Hadde noen spurt meg hvorfor jeg elsker Sigur Rós, hadde Takk vært svaret på spørsmålet. Hele albumet er en reise og en helhet, som jeg egentlig syns alle album bør være, og balansen mellom stort og smått, varsomt og kraftig, vondt og vakkert, er så perfekt at jeg har lyst til å grine. Glósóli har forresten også en av de aller nydeligste musikkvideoene som fins.
2. Current 93 – Soft Black Stars
Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av sangtekster når jeg hører på musikk, rett og slett fordi hvis det er bra tekst jeg er ute etter, kan jeg jo heller lese ei bok. Musikk er først og fremst lyd, liksom. Morsomt nok er det ikke bare ett, men hele to album på denne lista der tekstene er en av de viktigste grunnene til at jeg elsker dem så mye som jeg gjør, og dette er ett av dem. Det er kanskje ikke noe album i hele verden som har inspirert meg så mye som det Soft Black Stars har. Jeg har et romanprosjekt som er oppkalt etter det, min greatest hit som poet er inspirert av låta Antichrist and Barcodes fra dette albumet, i tillegg til at det sikkert har sneket seg inn drøssevis av inspirasjon i andre tekster som jeg ikke engang er klar over, tekster som ikke ville ha funnes om det ikke var for dette albumet. Som med alt annet av Current 93, er dette egentlig nærmere poesien enn det jeg vanligvis tenker på som musikk, og hver eneste låt består av David Tibets messende snakke-synging akkompagnert av et relativt enkelt pianostykke. Bildene han maner fram er så mystiske og rare at jeg legger merke til nye ting hver gang jeg utforsker dem. Sånn sett er dette et album jeg aldri kommer til å bli ferdig med.
3. Salem – King Night
Jeg trur jeg akkurat nå opplever det samme med TR/ST som det jeg opplevde med Salem i 2010, og veit dere hva, King Night står bunnsolid nesten ti år (!!!) seinere, altså. Albumet begynner med et realt kvelertak rundt sjela di i form av tittelsporet, som jeg tidligere har beskrevet som følelsen av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, og derfra dras vi gjennom ei tåkelagt hengemyr, eller, for å sitere meg sjøl enda en gang, det er som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Når jeg tenker meg om, er det faktisk en del likheter mellom musikken til Salem og enkelte av låtene til TR/ST. Shoom, for eksempel, kunne sklidd elegant inn nesten hvor som helst på dette albumet, og i begge tilfellene er hva de faktisk synger i aller høyeste grad åpent for tolkning, for det er hvert fall ikke mulig å skjelne ord bak all reverb'en og alle de iskalde synthene. Jeg har fortsatt et håp om at gjengen i Salem skal slutte med heroin og begynne å lage musikk igjen, for jeg savner witch house'en deres, men de kan godt vente til seinhøsten, for dette er ikke musikk som passer seg om sommeren.
4. Bright Eyes – I'm Wide Awake, It's Morning
Kanskje grunnen til at jeg på generelt grunnlag ikke er så opptatt av sangtekster, er at nesten ingen låtskrivere kan måle seg med Conor Oberst, sånn at hvis det ikke er ham, kan det være på det samme, på en måte? Men så er det jo ikke bare tekstene heller, det er måten han framfører dem på, det er måten han hvisker, skriker, mumler og nesten gråter på, det er liksom mer enn sang, dette her, det er dette som er formidling. En del av romanprosjektet mitt Døden og gledener skrevet under sterk påvirkning av dette albumet, og kanskje særlig låtene Land Locked Blues og Poison Oak, som rett og slett er to av de mest hjerteskjærende sangene jeg har hørt i hele mitt liv. Hver gang jeg hører ham synge "I'm glad you got away, but I'm still stuck out here" går noe i stykker inni meg. Jeg leste også Vannfall av Atle Håland med Land Locked Blues i bakhodet, noe som resulterte i… ja, er det en bokanmeldelse? Er det noe helt annet? Hvem veit, hvem bryr seg. Og jeg har lyst til å sitere noe John Darnielle sier i podcasten I Only Listen to the Mountain Goats: "When I was a child reading the authors that I loved and listening to the music that I loved, the thing I got from that is that feeling of being understood somehow, and that weird connection, where it's not the person, it's not the stranger, it's the thing they've made that opens this space for self-reflection." Halleluja og amen.
5. Black Marble – A Different Arrangement
Black Marble dukka opp i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt. Hvis jeg noen gang havner i en tidsmaskin og blir brakt til åttitallet, der alt av en aller annen grunn er bada i lilla- og blåtoner, og jeg blir kidnappa av romvesener, har jeg lyst til at A Different Arrangement skal spilles i bakgrunnen. Første gangen jeg hørte hørte det, var jeg ikke like begeistra for oppfølgeralbumet It's Immaterial, men nå har jeg innsett at de egentlig bare tilhører forskjellige årstider: It's Immaterial skal spilles om sommeren, mens A Different Arrangment er forbeholdt høsten. Og jeg elsker jo høsten, kanskje mer enn noen annen årstid. Til og med de låtene på A Different Arrangment som er relativt glade, som A Great Design og MSQ No-Extra, er liksom bygd på et melankolsk fundament som aldri slipper taket, og som gir hele albumet en overhengende nostalgi, en lengsel etter ei fortid jeg sjøl aldri har opplevd, fordi verden dessverre ikke er overnaturlig og jeg – alas! – ikke fantes ennå på åttitallet. Eller i følge de såkalte pro-life-aktivistene fantes jeg på åttitallet. Men la oss nå ikke blande inn strikkepinner og kleshengere i akkurat dette blogginnlegget. Forresten: jeg skulle ønske jeg klarte å synge like mørkt som Chris Stewart.
Innkjøp: På Havaristen kjøpte jeg oppblåsbar badeenhjørning – håper på vær til å bruke den en gang. Dessuten har jeg – endelig! – kjøpt meg ny data.
Og jeg er litt ambivalent når det gjelder akkurat datainnkjøpet. Altså, jeg trur ikke det var feil å kjøpe ny data; den eneste laptopen jeg noen gang har hatt, er den jeg fortsatt har, og jeg har hatt den i ganske nøyaktig ti år i år, så jeg sitter jo egentlig bare og venter på at den skal dø. Og jeg vil gjerne redde alt jeg har på den over på en ny data før det skjer, liksom. Problemet er bare, og har vært lenge, at teknologiutviklinga går altfor fort for meg, og jeg har jo skjønt at jo lengre jeg venter med å kjøpe ny data, jo vanskeligere kommer det til å bli for min seniordata å kommunisere med en nyfødt babydata. Jeg har rett og slett ikke kommet ordentlig i gang med den nye dataen ennå – jeg blogger fra den gamle – fordi selv om alle nye Apple-enheter kommuniserer aldri så sømløst med hverandre, så er det likevel jævlig tungvint når den sømløse kommunikasjonen som forutsetter at alt av utstyr er forholdsvis nytt er den eneste måten å gjøre ting på. Til min store skrekk oppdaga jeg for eksempel da jeg hadde fått med meg den nye MacBooken hjem at den ikke har USB-port – eller så mange andre porter, for den saks skyld. Fordi den nye greia til Apple nå, er visst at de bare har én supersmart port til alt. Og det er jo sikkert fint, det, hadde det ikke vært for at absolutt ingenting av det jeg eier kan kobles til den nye dataen min. Så i dag måtte jeg kjøpe en adapter til tusen kroner. Som jeg oppdaga at ikke engang passa til den nye dataen da jeg kom hjem, så jeg får forhåpentligvis bytta den i morra. Og så er det jo det at jeg er et vanedyr. Når man har brukt den samme dataen daglig i ti år, kommer det til å bli vanskelig å akseptere alle de tinga som unektelig kommer til å være annerledes med den nye.
Jeg må ta dette gradvis, merker jeg. Please go slowly, som Susanne Sundfør synger. Det blir en overlappingsperiode med to dataer ei stund framover nå, tenker jeg. Men det blir sikkert fett å kunne bruke nye GarageBand, for eksempel. Hvem veit. Kanskje jeg til og med blåser liv i min gamle musikk-karriere.
TV-serie: Jeg har vært så rastløs de siste månedene at det har vært vanskelig for meg å gjøre noe så passivt som å sitte og glo på TV, men jeg har fått sett Russian Doll – kul serie, likte den, og så så mye fin musikk, a gitt – og den nye sesongen av Black Mirror. Og egentlig er det mest rettferdig å bruke dette avsnittet til å snakke om Russian Doll fordi jeg strengt tatt har nevnt Black Mirror tidligere, men siden jeg den gangen avspiste det med den korteste og mest generiske beskrivelsen av en TV-serie som det omtrent er mulig å få til, har jeg lyst til å snakke om det på nytt, fordi det er SÅ. SYKT. BRA. Altså, hver episode er en standalone-historie, med nye karakterer og nye premisser, noe som gjør Black Mirror til ei slags novellesamling i TV-format, og det kan i utgangspunktet kanskje virke slitsomt å sette seg inn i nye verdener for hver gang – særlig fordi dette er varierende grad av heavy science fiction – men Black Mirror er så velskrevet at fem minutter inn i episoden har du glemt at det i det hele tatt fantes ei tid da du ikke brydde deg om disse karakterene. Siden hver episode er helt sin egen greie, både i handling og stemning, er det selvfølgelig ikke alle som kommer til å treffe deg like hardt, men de svakeste episodene er likevel aldri dårlige, og de sterkeste episodene er blant de aller beste novellefilmene som kan streames på hele det store internettet. Jeg veit om folk som har blitt skremt fra å se videre fordi de har sett den første episoden, The National Anthem, og den er faktisk så usedvanlig mørk og ubehagelig at jeg er litt overraska over at de valgte å la akkurat den være den første episoden. Altså, jeg syns det er en av de beste episodene i serien, men den er sannsynligvis den episoden som er vanskeligst å se, og jeg, som er en notorisk hardhaus, såpass mye at jeg har blitt beskyldt for å ha psykopatiske trekk fordi jeg kan se ekstremt drøye ting på film og TV uten at det går noe særlig inn på meg, blei skjelven av denne episoden. Som sagt: jeg syns faktisk det er et litt rart valg å la dette være første episoden, for de fleste andre episodene er langt fra like jævlige, men kanskje serieskaperne ville herde seerne sine først som sist, jeg veit ikke. Heldigvis trenger du på ingen måte å se episodene i "riktig" rekkefølge, rett og slett fordi det er ingen riktig rekkefølge når episodene ikke har noen sammenheng med hverandre, og har du en skjør mage kan du elegant hoppe bukk over hele The National Anthem og heller gå rett på for eksempel San Junipero, som kanskje er den episoden jeg liker aller, aller best. Der jeg følte meg fanga i et svart gjørmehull etter å ha sett The National Anthem, gjorde San Junipero på sin side at jeg fikk lyst til å løpe ut i gata og danse – dét er faktisk hvor store humørsvigninger Black Mirror byr på. San Junipero er kanskje den eneste episoden som framstiller framtidas teknologi som noe utelukkende positivt, og hele episoden er så hjertevarmende og rørende og full av deilig åttitallsestetikk, -musikk og -romantikk at jeg vil grine av glede – faktisk. USS Callister er et annet høydepunkt blant episodene, og den Star Trek-inspirerte stilen er så geeky og gjennomført at jeg blir mo i nerdeknærne mine. Når det gjelder den nyeste sesongen, er nok Striking Vipers favoritten min – den er fengslende og sær og tar opp ei problemstilling som jeg ikke engang hadde tenkt over før, men som jeg nå ikke får ut hjernen min.
Dere, bare se Black Mirror. Hver episode har så mange lag at jeg kan snakke om denne serien i timevis.
Film: Med åpne øyne, Suspiria (altså originalen fra 1977), Demning, Enter the Void og Only God Forgives. Med unntak av Med åpne øyne og Demning, var dette filmer jeg fant i en subreddit der noen leita etter tips til filmer lignende Mandy. Og de har det til felles at jeg så dem først og fremst på grunn av stemning, musikk og visuell stil. Enter the Void hadde jeg riktignok sett deler av før – jeg husker den skapte sinnssyk kontrovers da den kom i 2010 – men nå har jeg endelig fått sett hele det tre timer lange neonfarga syreeposet. Om jeg likte den? Vanskelig å si. Jeg er glad jeg har sett den, og jeg er glad den er lagd. Den kunne ha vært kortere uten at det hadde gjort den noe dårligere, og noe av symbolikken blir dratt litt langt til tider, men jeg følte den ga meg noe som ingen annen film kunne gitt meg, og den var dermed langt fra en bortkasta opplevelse. Jeg innbiller meg at denne er helt rå å se på kino. Vil dere ha en trailer, eller? Dere vil vel det, vil dere ikke?
Musikk: Jeg hører på så mye bra for tida! De siste dagene er det Diamond Veins av French 79 som har gått oftest på repeat – takket være Russian Doll.
Jeg snakka visst om pasta sist gang jeg skreiv et matinnlegg òg, men blir det egentlig noen gang nok pasta? Hvis man er redd for karbohydrater, kanskje, men det er heldigvis ikke jeg. Pasta er noe av det enkleste å få skikkelig bra til, syns jeg, til og med uten at det tar noe særlig tid. Det er faktisk helt genialt.
I denne gratengen brukte jeg en ganske fancy penne fra Via Italia, og det hadde jeg egentlig ikke trengt. Når pastaen får bake i saus i ovnen kommer den uansett ikke til å holde seg al dente, så jeg trur du like greit kan bruke den billigste småpastaen du finner, min yndlingsmatblogg Green Bonanza foreslår farfalle eller nettopp penne når det skal gratineres, jeg kan tenke meg at sånne små skruer også funker fint.
Og: som med så å si alle oppskrifter jeg poster, kan du fint bytte ut noen av ingrediensene og lage din egen vri på den. Jeg tar nesten alltid utgangspunkt i hva jeg allerede har i kjøleskapet når jeg bestemmer meg for hva jeg skal ha til middag, og ser jeg at det ligger en halv squash jeg ikke helt veit når jeg kommer til å trenge, så hiver jeg den oppi for eksempel en tomatsaus. Jeg kan nesten ikke tenke meg en grønnsak som ikke vil passe bra i denne gratengen.
Klar? Bra! Dette brukte jeg:
Pasta
En halv løk
To fedd hvitløk
Ei gulrot
En kvart – halv squash
En boks hakka tomater
ca. 1 dl rødvin
Vegoboller (jeg brukte disse fra Vivera)
Ost
Oregano
Timian
Salvie
Olivenolje
Så gjør vi så:
Kok pasta etter anvisning på pakka.
Varm opp en klunk olivenolje i ei gryte på middels varme. Hakk løk og hvitløk smått, steik det deretter noen minutter i gryta med olivenolje til det blir blankt. Ha i oregano, timian og salvie – dette er kryddere jeg sjøl syns funker like bra tørka som ferske – og steik videre. Kryddere har jeg i etter øyemål, og du trenger ikke å holde igjen, det skal godt gjøres at det blir for mye. Kutt gulrot og squash i terninger og oppi gryta med det, steik litt til. Ha i en boks hakka tomater og en slant rødvin. Trenger du mer væske, kan du fylle vann i boksen med hakka tomater du nettopp hadde i for deretter å helle det oppi gryta, så er du sikker på at du får med alt.
Mens sausen koker – den blir bare bedre jo lenger den får koke – steiker du vegobollene etter anvisning på pakka.
Når pastaen, sausen og vegobollene er klare, begynner monteringa: hell pastaen nederst i ei ildfast form, dandér deretter vegobollene over, hell sausen over der igjen, og strø deretter revet ost over det hele.
Som dere sikkert ser, har jeg ikke raspa ost, bare skåret den i skiver og deretter brutt opp den siste resten i kladder. Rivjernet mitt var møkkete og jeg gadd ikke å vaske det, derfor.
Gratengen steikes på cirka 200 grader i cirka tjue minutter, følg med på osten underveis, den skal bli helt smelta og lett gyllen.
Jeg kunne bare ha posta dagens sang – den siste i denne utfordringa jeg har lagd til meg sjøl – og så stukket av, men det er juni og det er Pride og i dag er det paraden, og jeg har aldri gått i den og jeg har så lyst til å gå i den, men jeg er altfor redd, og det burde ikke være noe problem i 2019 og jeg skammer meg over hvor redd jeg er, særlig fordi jeg er så flink til å heie fram andre, det er liksom et misforhold mellom hvor stolt jeg er av andre og hvor stolt jeg klarer å være på egne vegne, og jeg har så lyst til å være en person som er glad og stolt og modig, men så er jeg trist og skamfull og redd, og hver gang jeg prøver å forandre meg, føles det som om jeg bare later som, som om jeg ikke er meg sjøl lenger, som om trist og skamfull og redd er det eneste som føles riktig og naturlig, og kommer dette i så fall til å bety at jeg skal være trist og skamfull og redd hele livet fordi hvis jeg prøver noe som helst annet, føles det kunstig?
Jeg prøver å trøste meg sjøl med denne sangen – om regnbuer! – som var den første sangen jeg hørte av Sigur Rós, et band som forøvrig har en skeiv vokalist. Det er denne originalinnspillinga fra 1997-albumet deres Von som satte i gang et foreløpig livslangt kjærlighetsforhold, men den fins også i en nyere og veldig annerledes utgave, der blant annet teksten er mye tydeligere. En tekst jeg forresten har tatovert på ryggen.
Min mentor/superhelt/ekstramamma Anne har lest Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet(jeg har virkelig ikke gjort det enkelt for meg sjøl med tanke på den tittelen, altså), og jeg er nå offisielt i gang med redigeringsprosessen.
Og dere, Anne er en så utrolig god leser. Hun ser med én gang hva tekstene mine handler om til og med når jeg ikke ser det sjøl – kanskje spesielt når jeg ikke ser det sjøl – og uansett hvor mye det er ved tekstene mine som ikke fungerer, klarer hun alltid å gi meg utrolig lyst til å jobbe videre med dem sånn at det til slutt ender opp med å fungere.
Hvorfor blir jeg forresten så utrolig glad når folk kaller tekstene mine for ubehagelige? Altså, jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive noen feel-good-roman, og det er jo ikke noen hemmelighet at de forfatterskapa jeg sjøl setter aller mest pris på, er de som gjør meg fysisk og psykisk uvel (hei hei, Sæterbakken og Leikvoll!), men det er som om en liten stemme bakerst i hodet mitt sier til meg at det ikke er greit å sette mer pris på "jeg fikk lyst til å kaste opp" enn "du skriver så vakkert at jeg begynte å gråte."
Uansett...
Dette er noe jeg syns er ganske interessant:
Var det én ting jeg fikk høre igjen og igjen i tilbakemeldingene mine på Mjuke, svarte stjerner, så var det at det var på sitt beste når jeg fjerna den indre tankestrømmen og lot teksten stå igjen så rein og observerende som mulig. Og det var jo nettopp dette jeg ville teste ut med denne romanen òg: klarer jeg å løsrive meg fra den indre monologen og skrive en hel roman der så godt som alt foregår på overflaten, mer som en film enn som litteratur? Jeg merka at dette sklei litt ut etter hvert som jeg skreiv, jeg henfalt tidvis til en stream of consciousness-aktig skrivestil, og jeg tenkte med meg sjøl at "nå blir det dårligere", men så er det tydeligvis likevel her jeg er best. Det er vel noe med balansegangen. Men likevel: det er jo fint å vite at den indre monologen som faktisk fins i denne romanen fungerer, for det faller veldig naturlig for meg å skrive sånn. Hey, hvorfor ikke gi dere et eksempel i form av et utdrag fra Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet der jeg koser meg skikkelig med nettopp indre monolog. Jeg har jo ikke delt så mange utdrag fra denne romanen med dere uansett, mener jeg:
De lilla og blå lysa kretser rundt Tarjei som et psykedelisk kaleidoskop. Noen ganger skjelver stemmen hans, noen ganger roper den. Orda han sier er mine, eller mine og oversetteren sine, han uttaler dem som om han mener dem, som om de er hans egne, og som om dette er første gangen han sier dem. Publikum stirrer på ham, og jeg stirrer på publikum som stirrer på ham; ei jente i nærheten av der hvor jeg sitter gråter, bare så vidt, men likevel: det renner langsomme tårer ned langs kinna hennes, og hun gjør ikke noe for å hindre dem. Ei annen jente smiler, hun har smilt gjennom nesten hele forestillinga, hun er blant de som ler oftest òg. Øystein sitter ved siden av meg, framoverlent, hyperfokusert, han beveger leppene som om han hvisker uhørlige instruksjoner til Tarjei. Og hvem veit hva Tarjei stirrer på der han fester blikket sitt på et punkt over hodene til publikum med et ansiktsuttrykk jeg bare har sett hos ham tidligere, ”but I can no longer see it” sier han, bassen fra PA-anlegget durer i brystet mitt, jeg begynner å tenke på strengteorien, på at universet er bygd opp av ørsmå, sammenkveila dimensjoner som vibrerer i hver sin unike frekvens, alt er på sett og vis musikk, er det ikke, energi og materie er tonene av universets symfoniorkester, kvanter som springer fra én tilstand til en annen fortere enn lysets hastighet, Tarjei på scena innerst i rommet, det lilla og blå lyset får det til å se ut som at han svever et sted i ei stjernetåke, jeg som sitter på bakerste rad og følger hver eneste bevegelse han gjør. Tarjei stirrer ned i gulvet. ”But I can’t”, sier han, og alt lys forsvinner, det er et mørke som oppleves enda mer altoppslukende enn bare et fravær av lys, jeg tenker at vi har blitt svelga av et svart hull, også lufta føles komprimert, som om den blir tvunget stadig tettere sammen av en nærliggende singularitet som er så tung at ikke engang lys kan unnslippe, fysikkens lover bryter sammen, hvilke nye elementer vil oppstå når grunnstoffenes atomer tvinges til å fusjonere under trykket, og lyset kommer på igjen, det vanlige lyset, en spotlight der framme, det svarte hullet er et galleri igjen, og Tarjei er bare et menneske, han bukker der framme, publikum klapper og han tar imot, noen rader foran meg reiser folk seg, og Tarjei stiller seg opp på tå, prøver å kikke over og forbi hodene, han gestikulerer til Øystein og meg, og Øystein ser på meg, smiler, drar meg i armen, sammen går vi opp forbi radene med mennesker, jeg blir dratt med ut i flombelysninga, et varmt og lyst punkt, og jeg kan ikke lenger se alle menneskene, bare høre dem, Øystein og jeg står på hver vår side av Tarjei, vi har armene rundt hverandre og vi bukker samtidig, en gang til, enda en gang, før alt lyset skrus på, de som ikke har reist seg allerede reiser seg, summinga av hundre stemmer gjenopptas, og på scena som ikke er ei scene blir Tarjei, Øystein og jeg stående og se på hverandre og glise.
Og så er det dette, da:
Så... jeg har begynt å skrive en ny begynnelse. Tanken med denne romanen var jo i utgangspunktet at jeg ville ha dem i Budapest i ei uke der hva som hadde skjedd før og hva som kom til å skje etterpå ikke var viktig og jeg ville ikke vite mer om disse karakterene enn akkurat hva jeg oppdaga om dem i løpet av denne uka, men det er kanskje sånne ting som ga mer mening for meg som skriver enn for den som leser. Jeg syns det er fryktelig vanskelig å lese tekster jeg har skrevet med et utenfrablikk og se hva som kommer tydelig fram og hva som bare skaper forvirring... sjøl har jeg jo uansett all kunnskapen i verden om materialet, så å klare balansegangen mellom over- og underforklaring kan være ganske utfordrende.
Så altså: en ny begynnelse. Foreløpig har jeg to sider på den nye begynnelsen. Jeg veit ikke hvor lang denne nye begynnelsen blir, men jeg trur den har plass til å bli forholdsvis lang. Førsteutkastet jeg sendte til Anne var på 109 sider, noe som gjorde dette til den korteste romanen jeg noen gang har skrevet, så en unnskyldning til å faktisk skrive lengre setter jeg stor pris på, jeg elsker jo tross alt å skrive langt. Den nye begynnelsen er foreløpig skrevet i preteritum, foregår i Oslo, og tar for seg det første møtet mellom jeg-et, Tarjei og Øystein, og hva som leder opp til kunstprosjektet de jobber med i Budapest. Blir det rett og slett en del 1: Oslo og en del 2: Budapest? Ikke umulig. Og siden det ikke engang er lenge siden jeg begynte å jobbe med dette prosjektet, er jeg jo faktisk ikke lei av det i det hele tatt, noe som dessverre ofte er tilfellet når jeg skal prøve å omskrive prosjekter. Tvert imot hadde jeg det skikkelig gøy med å skrive disse to sidene i går før jeg dro ut, såpass gøy at jeg vurderte å melde avbud i siste liten til festen jeg var invitert til for å kunne fortsette å skrive, men jeg endte visst opp med å dra. Heldigvis gikk ikke skrivelysten over av den grunn, og jeg er kjempeklar til å fortsette så snart dette blogginnlegget er publisert.
Anne er best:
Ja, dere, vil dere lese den nye begynnelsen min, eller? Ha i bakhodet at dette blei skrevet i går og er fryktelig upolert. Kanskje ender romanen opp med å ikke begynne sånn i det hele tatt, men vi får se:
Det hadde nettopp blitt slutt mellom min daværende kjæreste og meg og jeg ville egentlig bare ut på byen for å få meg et ligg, så jeg sa ja da den gamle vennegjengen min fra folkehøyskolen foreslo en reunion. Det var kanskje sju eller åtte år siden sist jeg hadde sett dem, så jeg kom dit tidlig for å ta et par glass vin aleine først for å være sikker på å ha noe å si til dem. Jeg hadde vært den eneste gutten i klassen på teaterlinja, og som om ikke dét var nok fant jeg i løpet av skoleåret ut at jeg hata å stå på ei scene, jeg likte bedre å være i bakgrunnen, skrive og regissere, så de vennene jeg endte opp med å få, var stort sett folk fra mer introverte linjer: tegnelinja, fotolinja, skrivelinja. De andre dukka opp mens jeg var på mitt tredje glass. De hadde fått samboere, et par av dem var forlova, de hadde fått faste jobber, til og med barn. ”Og du, da?” De så på meg. ”Jeg er frilanser”, sa jeg, drakk opp vinen min og gikk. Jeg rusla småbrisen nedover Akersgata da jeg gikk forbi Teaterkjeller’n. Det stod et skilt utafor døra, ”ÅPEN SCENE”, og jeg ville drikke mer, men slippe å snakke med noen, så jeg gikk ned trappene, bestilte et glass vin i baren og satte meg i en av sofabåsene bakerst. Det var ikke egentlig sjølve monologen Tarjei framførte som gjorde så innmari inntrykk, teksten i seg sjøl var ganske banal, men det var sjølve framføringa hans. Så mange skuespillere overspiller, til og med de som regnes blant landets beste, skuespillerne med sine overdrevne uttalelser av alle ord og voldsomme fakter var grunnen til at jeg nesten aldri dro på institusjonsteatre, og så er det selvfølgelig de som er i motsatt ende av skalaen òg, litt som meg på folkehøyskolen, ”snakk høyere!” ropte læreren til meg fra salen og det eneste jeg ville var å forte meg ned fra scena og ut av klasserommet for å ta meg en røyk, men Tarjei hadde den perfekte balansen, det kom så naturlig for ham, jeg glemte nesten at han bare var et bindeledd, han hviska ut sin egen eksistens på best tenkelige måte, det var som om orda han sa blei frakta direkte inn i hjernen min uten å være innom kroppen hans først, jeg klarte ikke å la være å klappe da han gikk av scena, jeg var på mitt femte glass vin nå og reiste meg fra plassen min, konferansieren stilte seg i spotlighten, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva for slags drittstand-up eller slampoesi eller middelmådig performance hun introduserte, jeg bevegde meg gjennom lokalet med albuene først helt til jeg klarte å finne Tarjei, han stod og snakka med en annen mann, en røslig kar med skjegg og flannelskjorte, han var et hode høyere enn Tarjei og lente seg nesten over ham mens han snakka. ”Hei, det var sinnssykt bra”, sa jeg midt i samtalen deres, de så på meg. ”Hold kjeft, for faen, ser du ikke at det skjer noe på scena?” sa den skjeggete fyren, og jeg blei stående lent inntil veggen sammen med de to helt til det ikke var flere påmeldte igjen og lysa i salen og musikken kom på igjen.
