Lunisand – episode 20: Ambivalens i blodet

Ideelt burde denne episoden kommet for noen dager siden, men teknisk sett er 19. mai innafor hva man kan forvente av "midten av måneden", ikke sant? Kan vi si det sånn? Det fortsetter å være hektiske dager på denne fronten og jeg føler meg konstant på etterskudd, så jeg er ikke fraværende på alle kanter fordi jeg bærer nag til alle jeg kjenner, det er bare det at det skal egentlig ganske lite til for å overvelde meg. 

Men nok om meg. Mer Lunisand finner du her.

Fabian Neon – 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.

Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Musikkrommet var slettes ikke verst. Riktignok lignet det ikke noe særlig på et musikkrom mer, nå som alle instrumentene var flyttet for å få plass til en feltseng, et lite bord og et par stoler, men Fabian kunne tross alt ha hatt det dårligere. Dessuten var det et vindu her, så han kunne, om ikke annet, følge med på livet utenfor. Og det gjorde han så til de grader også. Nå hadde han sittet varetektsfengslet siden tirsdag, og han kjedet seg dønn i hjel. Rettssaken var ikke før på søndag, hvilket betydde at han ble nødt til å være inneburet her i tre dager til, denne dagen inkludert. Ikke fikk han mulighet til å dra på festen til Julian heller. Hadde han visst at det ville bli så kjedelig å være en opprørsk jævel, skulle han minsanten ha revurdert hele situasjonen.

   Han skvatt til av at noen banket på døren. Han stønnet høylydt, og smalt hodet bakover og inntil veggen der han lå og tvinnet tommeltotter på sengen. Det var nok herr fangevokter Ravn igjen. Han var en lidelse. Hver morgen kom han med mat, og ga seg til å spørre og grave og mase om han ikke kunne bli med på den neste festen hvis han ga Fabian fordeler. Ikke ga han seg heller, og i går hadde Fabian funnet på en elendig unnskyldning om at han plutselig fikk et akutt anfall av mageknip, og at det derfor var best om Ravn sprang av sted med det samme for å skaffe hjelp. Men Fabian visste vel egentlig at det ville bli rimelig mistenkelig om han fikk vondt i magen hver gang Ravn kom på visitt (selv om det ikke var langt fra sannheten), så han måtte nok bare stålsette seg.

   ”Hva faen er det?” gneldret han, uten å flytte seg en centimeter fra plassen sin.

   ”Det er besøk til deg!” lød stemmeskiftestemmen til Ravn fra den andre siden av døren.

   ”Hvem da?” kom det heller uinteressert fra Fabian.

   ”Hei, gutten min! Jeg syns nok du har gått litt for langt denne gangen!”

   HVA!? Fabian spratt opp med fart verdig et lite prosjektil. Hørte han virkelig den stemmen… si de ordene…?

   ”Pappa!” Han jumpet ut av sengen og jogget bort til døren.

   ”Jeg slipper ham inn, jeg!” sa Ravn, og så gikk døren opp, og så stod Jonathan foran sønnen sin, med et fårete smil og sitt berømte tredagersskjegg.

   ”Halla”, sa han, og vinket slapt.

   ”Jeg stikker, jeg! Rop veldig høyt når dere er ferdige!” kom det entusiastisk fra Ravn i bakgrunnen, som smalt døren igjen og låste.

   Et ganske langvarig øyeblikk ble far og sønn bare stående og se på hverandre – Jonathan bak halvåpne øyelokk og med et sløvt flir klistret om ansiktet, Fabian med klinkekuleøyne og en munn som en badeball.

   Det var Jonathan som først sa noe.

   ”Fengsel og greier!” utbrøt han, men tonefallet var umulig å tolke. Han gikk lenger inn i musikkrommet og liksom målte det med blikket, før han kastet seg tungt ned på den smale sengen som Fabian tidligere hadde sittet i. Et nytt dopsmil dukket opp om leppene hans.

   Omsider fikk Fabian summet seg moderat, og spurte om det første som falt ham inn: ”Hva gjør du her?”

   ”Og det spør du om?” gliste faren hans, ”min egen gullprins er i fengsel! Du er en skikkelig mann, du!” Han reiste seg, og gjorde et forsøk på å dulte sin sønn i skulderen, men sistnevnte dukket unna mens han sukket og stønnet på en måte som fikk Jonathan til å skjønne at han syntes faren var en teit gjøk. Likevel lot ikke Jonathan seg stoppe av dette, og smilte videre så oppriktig han bare kunne.

   Fabian, derimot, visste ikke hva han skulle si. Aller mest hadde han lyst til å angripe opphavet der han hadde satt seg på sengekanten igjen med den tåpelige grimasen. I stedet ga han seg til å trave frustrert frem og tilbake i det lille rommet. Da han hadde hørt innledningsordene han hadde brukt, hadde han vært sikker på at han kom til å få det han ønsket seg aller mest i hele verden – en god omgang kjeft, eller kanskje enda bedre, et sammenbrudd. Likevel… at faren fortsatt kunne sitte der og se ut som om han nettopp hadde fått sekser i alle fag på skolen… Hva måtte egentlig til?

   ”Men ikke misforstå, skatt”, fortsatte Jonathan, og fanget midlertidig oppmerksomheten til avkommet ved at han skrek iltert: ”Ikke kall meg skatt!” Jonathan overså replikken, og sa videre: ”Det var galt av deg. Tøft, men likevel galt.”

   Fabian stanset den rastløse gangen over gulvet.

   ”Nettopp på grunn av det, kommer jeg til å vitne mot deg i rettssaken på søndag. Du er sønnen min, og jeg er glad i deg, men jeg vil at du skal skjønne forskjellen på rett og galt. Jeg gjør det for ditt eget beste, tenk på det sånn!”

   Men Fabian hadde åpenbart ikke lyst til å tenke på det sånn.

   ”Jeg fant et jævla lik, pappa! Et føkkings skjellett!” ropte han, og marsjerte mot faren i et truende ganglag.

   ”Og hvorfor fant du det? Fordi du brøyt deg inn på en eiendom! Det er ei kriminell handling, gullet mitt”, sa Jonathan rolig, uten å slutte å smile.

   ”Du kan til helvete slutte å gi meg sånne satans kjælenavn! Faen!” skrek Fabian, rev seg i håret, trampet med de kraftige lærstøvlene og ropte ut grovere banneremser.

   Aldri før hadde Fabian ønsket å være farens lille øyesten som nå. Riktignok var det en underdrivelse å kalle Jonathans bunnløse kjærlighet overfor sønnen plagsom, men akkurat nå… nå skulle Fabian ha gjort hva som helst for å få ham på sin side. Det virket ikke som om noen overhodet tenkte på det faktum at det tross alt lå et dødt menneske begravd i gården til familien Elegía, men at alle i stedet valgte å fokusere på det faktum at han hadde begått en mindre ugjerning ved å ta seg inn på et område uten lov. Det var da tross alt verre å skjule en dødning på den måten? Det var uansett nå han trengte ham. Han hadde ikke regnet med støtte fra så mange i rettssaken, med unntak av fra ham. Hvis også han skulle svikte ham…

   ”Men du veit at du alltid vil være min vesle godklump, ikke sant?” kvitret Jonathan, strakk ut hånden, og prøvde å hale og dra i det ene kinnet til Fabian, men sistnevnte hoppet unna, bøyde hodet, og lot det lange, fette håret gjemme ansiktet.

   ”Bare stikk, vil du?” knurret han iskaldt.

   ”Men vennen min, jeg har jo…”

   ”Stikk!” gjentok Fabian, betraktelig kvassere enn sist.

   ”Oki doki!” sa Jonathan smørblidt, reiste seg fra sengen og svinset bort til døren, der han ga seg til å hoie ut tilfeldige fraser som ”pultost”, ”dynetrekk” og ”maursluker” så høyt han bare kunne, helt til Ravn tok hintet, låste opp for ham og slapp ham ut.

   Tilbake stod Fabian og greide ikke annet enn å dirre. Hva i helvete skulle han gjøre nå? Han innså at han kunne få en saftig dom, særlig med den dommeren som tross alt hadde i oppdrag å dømme ham, og tidligere hadde han nok kost seg glugg i hjel bare ved tanken, men… ting hadde likevel ikke gått som planlagt. Det var vel dét som plaget ham aller mest. Det var det som gjorde at han lå søvnløs om nettene. Han hadde sett det, skremmende hvitt i måneskinnet. Han hadde luktet den kvalmt råtnende stanken med sine egne nesebor. Likevel var det ingen som… vel, han visste vel strengt tatt ikke om de trodde på ham eller ikke, men uansett overså de ham. De overså hva han faktisk hadde funnet, og siktet inn på hvorfor han hadde funnet det. Alle hadde tydeligvis medfølelse med søskenparet som bodde der. Ingen tenkte på å spørre dem om hva det var som gjorde at de holdt knokler og ben som gjester under det store treet i hagen sin.

   Med ett stod det klart for ham hva det var som måtte til. Han måtte, på den ene eller den andre måten, avsløre de to. Men hvordan skulle han greie det fra et fengsel? Og i dag var en torsdag… rettssaken var på søndag… Det innebar at han kun hadde tre dager, eller fire, hvis han var optimistisk, å renvaske seg på.

   Han tittet ut av vinduet. Det var dødelig langt ned. Han befant seg i tredje etasje. Hva ville McGyver ha gjort?

   Han sukket og kastet seg ned på sengen. Noe måtte gjøres. Fort. Det hadde riktignok aldri ligget i genene hans å tenke verken veldig langt eller veldig rasjonelt, men…

   Vent. Gener. Kanskje det var der svaret lå? Den eneste han visste at tilba ham såpass at han, med litt hell, kunne manipulere ham, var nettopp faren. Sant nok hadde faren akkurat sagt at han kom til å vitne mot ham, men det var definitivt ham han måtte satse på når det gjaldt å skaffe seg, vel, om ikke et alibi, så i alle fall bevis mot Elegía.

   Fabian kastet et blikk mot vinduet igjen. Han kunne se faren der han gikk langs den støvete veien, med hendene dypt skjult i bukselommene og med en lett sammensunket holdning. Han hilste på noen, lot det ut til… Fabian reiste seg og gikk nærmere for å få bedre utkikk.

   Det var Lulu Serpiente. Henne hadde han ikke mye til overs for. Faren hadde tidligere datet en koselig alenemor ved navn Sirkeline, og for alt Fabian visste, hadde ikke Jonathan så mye som fortalt Sirkeline om Lulu. Hvordan våget han, egentlig?

   Det var da ideen slo ned i Fabian som et elektrisk støt. Selvfølgelig kunne han bruke henne til å presse ham med. Hvis ikke han snakket i sønnens favør i rettssaken på søndag, kom han personlig til å fortelle Sirekline alt om de romantiske middagene, besøkene hjemme hos hverandre og de heller hete kyssene når han trodde Fabian ikke så på. Selvfølgelig! Dette var jo helt genialt!

   Nok en gang var Fabian ruset på sin egen evne til tankegang. Han ga seg opprømt til å hamre på glassruten for å få farens oppmerksomhet, slik at han kunne skrike ultimatumet sitt utover hele Den Brisne Lakeis vei. Det faktum at vinduet tross alt var lukket igjen, og at han ikke kunne ha skreket noe uansett, i alle fall ikke så det ble hørt, var der og da utenfor hans fatteevne og plan.

   Det var imidlertid nytteløst. Jonathan var selv oppslukt av samtalen han holdt gående med nettopp Lulu. Han tok overhodet ikke notis av noe fjern dundring som vinden gjorde sitt for å kamuflere.

   Lulus hud var nesten så hvit som melk, men de sorte, møysommelig oppsatte lokkene og de rougerosa kinnbena tilførte en slags eterisk glød til henne. Jonathan kunne ikke annet enn å følge hver bevegelse den høye, slanke skikkelsen hennes gjorde med en åndsfraværende type fascinasjon. Hun så nesten ut som en snøalv.

   Med seg hadde hun datteren Ylva. Mens Lulu hele tiden viet sin fulle og fnisende oppmerksomhet til beileren sin, virket ungjenta distré og irritabel. Jonathan merket seg dette. Hun pleide som regel å være slik hver gang han var i nærheten. Dette burde normalt sett ha ført til et inntrykk av at hun var slik av natur, men noe i underbevisstheten hans sa ham at hun hadde en annen side også. Hvorfor det var slik, ante han ikke. Han hadde tross alt aldri opplevd henne på noen annen måte. Eller hadde han? Nei, umulig… ikke noe som han husket, i alle fall.

   For å få henne litt mer på gli, i og med at hun på en måte tross alt var stedatteren hans, bestemte han seg for å gi henne noe som var ment som en kompliment: ”Veit du, Ylva, du er like pen som mora di, du!”

   ”Ja, det syns du nok!” sprang det fra leppene hennes, før hun uventet løp av gårde. Jonathan ble stående og se rådvill etter henne. Hva hadde han sagt nå, da?

   Lulu, derimot, gjorde ikke annet enn å riste på hodet og smatte oppgitt.

   ”Hun der er… en håndfull. Jeg har aldri hatt noe trøbbel med Nico. Ylva, derimot, har begynt å skulke skolen, kutte ut flere av vennene sine, og skal ut hver helg… Men det er vel bare alderen”, sukket hun til slutt.

   ”Ja, sønnen min har sine øyeblikk, han òg”, medgikk Jonathan, men tankene og blikket hans var annetsteds. Det var liksom noe med stemmen til Ylva, de mandelformede, dypbrune øynene og huden som hadde en like klar kremhvit nyanse som hos moren. Hun virket… kjent, på en måte Jonathan ikke greide å sette fingeren på. Samtidig var den denne mystiske vissheten om at hun innerst inne var annerledes. Hadde han trodd på overnaturlige fenomen, hadde han nok antatt at han hadde møtt henne i et tidligere liv. Hvorfor fikk han ikke dette bildet av henne til å stemme med oppfatningen av henne når han bare hadde sett henne som sur og tverr?

   ”Nei, blir du med hjem til meg og tar en drink?” spurte Lulu, og rev oppmerksomheten hans til seg med blafrende maskaraøyne.

   ”Så… klart”, sa Jonathan, fortsatt like forvirret.

April 2022

Opplevelser: Bursdagen til Mari. Sasha Velour på Folketeateret. Bursdagen min på Aku Aku. Middag med Vibeke på Südøst. Geocaching-tur med Martina. Werq the World på Folketeateret. Konsert med Wardruna på Sentrum scene. Konsert med Kanga og Kælan Mikla på Blå.

(Dette bildet av Kanga har jeg lånt av Nastja Izotova fordi jeg syntes det var så kult, og fordi det ser ut som at jeg og Martina i publikum har det helt fantastisk. Det hadde vi for så vidt òg.)

Innkjøp: På vei til bursdagsfesten min gikk Mari og jeg innom Velouria Vintage, og dermed endte jeg opp med å kjøpe denne Bowie-t-skjorta i bursdagsgave til meg sjøl. Og: i april begynte jeg på aerial hoops, som jeg nevnte for litt siden, og da trengte jeg en treningstights. Siden jeg var rundt åtti kroner unna å få gratis frakt fra Zalando, endte jeg opp med å i tillegg kjøpe ei bukse til fire ganger prisen for tightsen. Fordi det er sånn hjernen min fungerer.

TV-serie: Jeg er veldig glad for at Wellington Paranormal nå er å se på HBO! Serien foregår i samme univers (og er selvfølgelig skapt av de samme geniale folka) som What We Do In the Shadows og er nærmest en slags X-Files-parodi. Jeg er generelt veldig sær på humor, men akkurat Taika Waititi og Jemaine Clement (som jeg takket være Flight of the Conchords har veldig lyst til å kalle bare Jemaine, for det virker så tungvint å si hele navnet hans, liksom) veit tilsynelatende veldig godt hva jeg liker, for alt de to tar i blir til humorgull. Jeg trur dette, i likhet med både What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, er en veldig elsk-eller-hat-serie, men jeg er veldig glad i det allerede etter bare to episoder, og det overrasker meg ikke om jeg ender opp med å elske det.

Film: Deep Water, Maniac, Final Destination, Dog Pound, Spotlight, The Batman, Labyrinth, Gothika og Monos.

Jeg merker jeg egentlig ikke har veldig mye å si om noen av disse filmene. Jeg likte kanskje Dog Pound aller best av dem, i stor grad fordi det var en god film, og i kanskje like stor grad fordi jeg har en generell greie for fengselsfilmer der alt er helt jævlig, jeg veit ikke hvorfor. Men ingen av disse filmene, Dog Pound inkludert, ga meg noe annet eller mer enn det jeg forventa, og det er i utgangspunktet ingenting i veien med det, og når man ser så mye film som meg skal det uansett litt til for å overraske meg, jeg trenger stadig høyere doser for å oppnå den samme rusen som jeg tidligere kunne få av mindre, men det har fått meg til å innse, som jeg veit jeg har nevnt før, at hvorvidt en film er god eller dårlig egentlig ikke interesserer meg så mye lenger. Det føles viktigere for meg personlig om en film er i stand til å gi meg noe jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Og hva det "noe" er, er vanskelig å vite før jeg opplever det. Men nå er det nå en gang sånn at jeg skriver dette innlegget tre dager ut i mai måned, og denne måneden har jeg allerede sett en film som gjorde nettopp det. Men det kommer vi selvfølgelig tilbake til om en måneds tid.

Musikk: Enkelte måneder ser man bare filmer der man veit hva man får. Og enkelte måneder heter et av de albuma man har hørt mest på Slut Pop. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar, Kim Petras sin nyeste utgivelse er nesten patetisk enkelt produsert, og selv om hun egentlig er en god vokalist, har hun denne gangen resignert til det noen jeg kjenner omtalte som "drag queen-vokal." Noe sier meg at hun med Slut Pop heller ikke prøvde å lage et sjelsmadrende konseptalbum, og hun inntar rollen som sexsymbol med en viss humor og tør jeg si glimt i øyet. Hun tar ikke dette så altfor seriøst sjøl, og uansett hvor høyt jeg liker å heve meg over allmuen, er jo også jeg bare et menneske, og sex selger, og billige salgstriks funker på meg. Dette er lettvint, fengende og gøy.

TEDtalks: Will our kids be a different species?

Så… jeg klikka meg inn på denne TEDtalken fordi den hadde en besnærende tittel og jeg syns vitenskap og teknologi er spennende (duh) og var faktisk ikke forberedt på sluttpoenget hans. Men da det kom, blei jeg glad og håpefull. Jeg veit ikke om han har rett i at økninga i autismediagnoser de siste åra skyldes mutasjoner og kan være evolusjonens forsøk på å tilpasse seg en mer teknologisk hverdag, eller om økninga kanskje heller skyldes mer kunnskap om autismespekteret – det siste virker umiddelbart mest innlysende i hodet mitt – men jeg syns likevel dette var en veldig fin måte å se det på, kontra den rådende oppfatninga om at autister er en byrde for samfunnet, at vi er "utviklingsforstyrra" og at det er vårt ansvar å tilpasse oss et samfunn som ikke er organisert på en måte som gjør at vi passer inn i det. Jeg har mye mer lyst til å være en mutant med superkrefter enn et veldedighetsprosjekt, liksom, for ikke å snakke om en velferdsparasitt. 

Nå er det sånn at dette lille foredraget er ti år gammalt, og som han sjøl sier i det: "and it seems like nothing's happening, until it does." Hvis du syns dette temaet er like spennende som det jeg syns, kan du glede deg over at han har snakka om det nyligere enn 2012 òg. Og for videre lesning om menneskets potensielle framtid og teknologiens eksponentielle vekst, anbefaler jeg veldig denne langlesninga fra Wait But Why om kunstig intelligens, som er noe av det beste jeg har lest om temaet, og denne om Neuralink. Menneskeslekta er på vei til steder, uansett hva vi måtte mene om det. Og kanskje tida snart også er moden for at den generelle befolkninga innser at hjernen min ikke er noe dårligere, bare annerledes.

Jeg har forresten synestesi òg. Det er ofte kult og ofte ubehagelig.

Lunisand – episode 19: Tvekamp

Innrømmelse: jeg kan overhodet ingenting om poker. Jeg trur jeg gjorde the bare minimum av research for å skrive dette, og det er ikke umerkbart, haha. Jeg kan for den saks skyld overhodet heller ingenting om lokalpolitikk, samtidig som jeg føler at det er enklere å se gjennom fingrene med, i og med at Lunisand ikke er et normalt samfunn på noen måte som helst, som jo også er hele poenget. 

Mer Lunisand? Klikk her.

Jølle Sirkelsneip – 32 år, Vekt. Mann til Stella. Tidvis håpløs rotekopp, tidvis kjærlig ektemann, tidvis bestis med Jonas. Mange ser på hans forhold til sistnevnte som ikke annet enn et forsøk på å tilrøve seg borgermestertittelen, men er han virkelig i stand til noe så sjofelt?
Stella Sirkelsneip – 34 år, Kreps. Kone til Jølle. Intelligent og avbalansert er Stella uten tvil den fornuftige i ekteskapet. Svært glad i sin ektemann, til tross for at han til tider irriterer henne grenseløst.

Jølle Sirkelsneip kunne ikke annet enn å glise selvgodt da han betraktet det gjennomgående arbeidet han hadde bedrevet den siste tiden. Ikke det at det var så vanskelig å gå så grundig til verks når man tross alt hadde tilgang til alt som var hos de nærmeste naboene, som var ingen ringere enn borgermesterfamilien Fraz. I en periode nå hadde Jølle kommet og gått som han ville, som han egentlig stort sett gjorde til alle andre tider også, men forskjellen disse gangene var at han hadde sugd til seg alt han kunne komme over av kompisens løsslupne sladring om innbyggerne. Særlig hadde han merket seg alt som ble sagt om en viss Peter McLurv. Fyren var, i følge Jonas, aksjemegler, men Jonas hadde slått seg på lårene i riktig Jonas-stil og kauket ut at han aldri hadde sett noen aksjemeglerinntekter hos den familien. Som det nærmeste man kunne komme en leder i dette nærmest stammeaktige samfunnet av verdens kloakkavløp, hadde Jonas digital tilgang til inntektene til ethvert individ i Lunisand. Han hadde med andre ord til alle tider full oversikt, og til tross for at dette egentlig var noe han skulle og burde holde tett om, lot han den svære kjeften sin løpe av gårde med seg opptil flere ganger. Jølle hadde på denne måten plukket opp både det ene og det andre, og i sinnet hans hadde det begynt å bygge seg opp en viss mistenksomhet. Han hadde dermed grepet sjansen idet han fikk greie på at familien McLurv arrangerte fest, og hadde møtt opp i villaen deres. Etter noen drinker hadde han gjort seg fortrolig med Peter selv, og fått ut av ham at han var en ivrig gambler. Jølle hadde notert seg dette bak øret, og noen dager senere møtt opp på det lokale kasinoet, bare for å erfare hvordan Peter dro på seg et alias. Jølle hadde lagt to og to sammen, og antatt at det var dette han gjorde i stedet for å megle aksjer, og skammet seg over det. Opprinnelig hadde han hatt planer om å ta ham der og da, men de hadde blitt avbrutt. Nå mannet han seg opp til å fortsette der han glapp i kveld. Og hele veien hadde han samlet opp informasjon som han holdt samlet i en arkivmappe. Han hadde full kontroll.
   ”Jøllepus…” Han skvatt litt til av den plutselige berøringen, men lente seg straks tilbake på stolen han satt på da han hørte at det var hans kone Stella. Han lente hodet inntil magen hennes, og hun la armene om brystet og halsen hans.
   ”Hvorfor legger du så mye arbeid i dette?” kurret hun kjærlig, og strøk sin mann over hår og kinn, ”han er bare en vanlig mann. Hva får du igjen for å styrte livet hans i grus?”
   ”Vel, jeg skal si deg én ting”, sa Jølle, snudde seg tvers rundt på stolen så han satt med stolryggen mellom bena, trakk sin kjære nærmere og kysset henne. Etterpå fortsatte han: ”Peter er arbeidsledig, akkurat som meg. Det er likevel én stor forskjell mellom oss. Der han hele livet har fått alt han har ønska seg og blitt mata fra gulltallerkener med juvelbesatte teskjeer, har jeg slitt. Den eneste grunnen til at jeg kan forsørge deg, er fordi jeg tilfeldigvis traff på Jonas, som av rein veldedighet slenger inn noen tusen på kontoen min i ny og ne. Nå står Peter på randen av personlig apokalypse, og helt ærlig skal jeg innrømme at jeg kommer til å nyte å være den som gir ham det fatale dyttet. Skjønner du? Det å se en bortskjemt onkel Skrue som ham mislykkes… Jeg mener, han fortjener det. Han fortjener å se åssen det er å faktisk leve et virkelig liv, og ikke en plastisk fantastisk kunsttilværelse der alt er illusjoner. Er du med meg?”
   ”Han har barn, kjære”, sa Stella, men de sensuelle undertonene hadde ikke sluppet taket.
   ”Og så? De er sikkert like bortskjemte, de. De har godt av å se realiteten i øya før det er for seint. Jeg gjør dem en tjeneste!” påstod Jølle, og nå kunne ikke Stella annet enn å le sin sexy, litt hese latter. Det sorte, halvlange håret hennes kastet en forførende skygge over ansiktet hennes i den dempede belysningen, og hun lente seg nærmere. Jølle kunne kjenne hvordan underlivet hans banket av å se sin kone slik, og det var ikke akkurat med avtagende begjær at han merket seg hvordan den ene stroppen på toppen hennes hadde glidd ned.
   Men han skjerpet seg, og like før han lot lystene herje fritt og hoppe på henne, reiste han seg i stedet resolutt opp og sa: ”Nå stikker jeg til Lunitrum for banke arbeidsledig ræv!”

Det føltes bare som øyeblikk senere da Jølle gikk inn i lokalene til Lunisand Kasino. I motsetning til Peter, eller skulle han si Tony Slickster, som var det heller fjortisaktige navnet eks-aksjemegleren hadde valgt på sitt alter ego, snarere smøg Jølle seg inn enn å brautende slå opp dørene for å markere sin ankomst. Derimot hadde gårsdagens hendelser i kasinoet ført til at han likevel trakk alles blikk mot seg som om han var en honningklatt i en bikube, og hviskingen spredde seg lynraskt. Jølle kunne ikke hjelpe for at han nøt den ekstra oppmerksomheten.
   Han gikk inn og satte seg på en barkrakk. Han bestilte en gin, som han helte rett ned, før han ba om enda en. Derimot hadde han ingen planer om å ta flere. Poker handlet om logisk sans og en tilstedeværende fornuft, og selv om han ikke syntes Peter var annet enn patetisk, måtte han vedgå at han hadde et talent innen spillet. Han trengte med andre ord å være klar i hodet før runden som kunne rævkjøre ham eller forherlige ham til heltestatus, alt ettersom.
   Til å begynne med trodde faktisk ikke Jølle at Peter kom. Det varte og rakk, og alle som hadde møtt opp for å overvære duellen, begynte å bli utålmodige.
   Jeg visste at han var feig, tenkte Jølle, men ikke møte opp? Hvor lite ære i livet har han egentlig?
   Men akkurat idet han hadde tenkt det, lirket dobbeltdørene seg opp med et knirk. Inn gjennom den tynne sprekken som hadde oppstått, som straks ble dramatisk utvidet av massen som presset seg gjennom, listet et bedrøvelig syn seg med halen mellom bena. Det var Peter, og han så ut til å ha tapt allerede. Borte var den skremmende selvsikre auraen som hadde vært Tony Slicksters fremste varemerke. Tilbake var skyggen hans som hans virkelige identitet hele tiden hadde gjemt seg i. Jølle måtte fnyse av forandringen. Han var så tøff når han trodde at han hadde alt under kontroll, men så snart noen utfordret ham, krøp han sammen og tryglet om nåde som en valp.
   Men Jølle var ikke helt æreløs selv. Selv om han, hadde han virkelig villet, kunne ha sagt akkurat her og nå at det ikke fantes noen Tony Slickster, ville han gjøre det på en redelig måte.
   Han jumpet ned fra barkrakken og gikk bort til Peter. Stakkaren stod og skalv, og jo nærmere Jølle kom, dess mer fremtredende ble de blanke dråpene på pannen til rivalen. Han slet visst virkelig. 

   ”Det er noe uoppgjort mellom Tony og meg”, kunngjorde Jølle til alle som ville høre på. Stillheten var trykkende, og det var klart at menneskemengden hadde naglet blikkene sine fast til de to fiendene.

   ”Derfor vil vi ikke spille med penger denne gangen”, fortsatte Jølle, og en lett mumlig spredde seg. Den opphørte dermed momentant idet Jølle hevet armene.
   ”Hva vi spiller om, vil dermed gjøres klart når en av oss har vunnet. Én ting er i alle fall sikkert: når vi er ferdige her i kveld, er det bare en av oss to som noen gang vil ha baller nok til å komme tilbake igjen!”

   Etter disse siste ordene fra Jølles munn, brøt jubelen løs. Never ble slynget opp i været, og ropene steg stadig. Folkemassene begynte å dele seg i to – én fanklubb for Jølle, og én for Peter/Tony – og bartenderen startet instinktivt å helle opp i glass som ble satt frem og styrtet på høykant av de andre gjestene. De var her for å bli underholdt.
   Det var det derimot to som ikke var. Mens de andre allerede nå hoiet og heiet som om de var på fotballkamp, var det med uavbrutt øyekontakt at Jølle og Peter satte seg overfor hverandre ved et pokerbord. Jølle greide ikke annet enn å smile sleskt. Peter, derimot, gjorde én gang et tappert forsøk på en latter og et glis, men det hele ble til et halvkvalt hikst av en grimase. Det var nesten så Jølle syntes synd på ham. Selv hadde han jo tross alt ingenting å tape, mens Peter hadde alt. Publikum visste jo ikke at dette ikke dreide seg om et rettferdig spill, men utpressing.
   ”Du kan få stokke”, sa Jølle da larmen i rommet omsider hadde stilnet, og med en bevrende, tykk hånd grep Peter kortstokken som lå foran dem. Jølle observerte hvert eneste kort der det ble skyflet inn mellom to andre av de fete pølsefingrene til hans nemesis. Atmosfæren i rommet var ladet av spenningen mellom de to, og det var kanskje av den grunn at tilskuerne knapt torde puste. Peter, derimot, peste og prustet høylydt, hvinende og med kort intervall. Det var tydelig at stressnivået var på topp.
   Kortene ble delt ut, og en bunke havnet foran Jølle. Han plukket dem opp, og beholdt sitt lurifaksflir. Han hadde ikke grunn til noe annet, egentlig, i og med at han hadde et hus for hånden.
   Peter, derimot, var så angrepet av adrenalin at sinnstilstanden hans ikke så ut til å forandre seg nevneverdig. Antakeligvis hadde han ikke fått all verden å skryte av, men hvem kunne vite? Uansett spilte det ingen stor rolle for Jølle. Alternativene hans bestod i å vinne eller gå tomhendt derfra, mens alternativene til Peter bestod i å gå tomhendt derfra eller tape.
   ”Er du mann nok til å komme med innsatsen sjøl?” spurte Jølle, og det var ikke fritt for at det lå et aldri så lite hånlig preg over stemmen hans.
   Peter fikk ikke til annet enn å nikke, men stotret like fullt frem: ”Jeg satser… det vi ble enige om i går…”
   Stemningen var til å ta og føle på. Fanbasen sa ikke så mye som et pip, men kjente Jølle dem rett, stod tankene deres i brann, like mye av engasjement for å se om deres helt vant som av nysgjerrighet etter hva denne innsatsen var. Jølle greide å motstå fristelsen til å bemerke for Peter at hvis han ikke tapte, kom han til å skuffe de oppmøtte.
   ”Siden det bare er oss to, er det vel ikke annet å gjøre enn å vise kortene, eller hva sier du?” spurte Jølle. Peter beveget hodet i hastige rykk opp og ned. Han kunne vel ikke annet.
   Skjelvende foldet han hendene sine utover slik at kortene ble synlige. Han dreiet dem frem og tilbake slik at alle fikk se.
   Peter hadde flush.
   Jølle gjorde ikke noe forsøk på å skjule det sleipe smilet sitt, som bare tiltok i intensitet idet han så det bestyrtede ansiktsuttrykket til motstanderen sin da han la ut huset sitt foran ham.
   ”Da gjenstår vel bare én ting, eller hva?” Det var sekundet før Jølle brøt ut i spotsk latter.
   Peter, på sin side, så ut som et desperat byttedyr omsider stilt opp mot veggen av sin forfølger. Pusten hans kom i rykk og napp, og frustrert kastet han hode fra side til side, som om løsningen plutselig skulle dukke opp i form av noe fysisk. Pannen, kinnene, nesen, ja, hele ansiktet var blankt nok til at man kunne speile seg i det, og Jølle besluttet å vente noen få sekunder til med å avsløre kontrapartens opprinnelige identitet bare for å studere reaksjonene hans litt videre. Dette var sannelig interessant, psykologisk sett.
   ”Er… er dette den eneste måten?” spurte Peter omsider. Stemmen hans kom langt borte fra, og han sluttet ikke å virre med hodet.
   ”Sorry, men du har faktisk tapt”, sa Jølle rolig.
   Nå gikk Peter for en annen taktikk. Han lente seg over bordet og nærmere motspilleren.
   ”Du vet, jeg er en veldig rik mann…” innledet han, men Jølle blåste ham av ved å gjenta: ”Sorry, men du har faktisk tapt.”
   Jølle lot Peter få tid til å komme med noen fortvilede klynk til, før han endelig åpnet munnen og begynte med å si: ”Denne mannen er ikke den dere trur han er…”
   Men der var det også stopp. For lenger rakk ikke Jølle å komme før Peter grep seg dramatisk til brystet og mistet all farge fra ansiktet.
   Først trodde Jølle at det bare var enda en syk ting han fant på for å unnslippe sannheten, enda en siste utvei-løsning, men da han bikket over og den tunge kroppen falt hardt mot gulvet, innså Jølle at det faktisk var alvor.
   ”Han er helt livløs!” vrælte noen som kvikt hadde løpt bort til ham.
   ”Ring krisetelefonen!” skrek noen andre.
   Hva har jeg gjort? tenkte Jølle, men glemte av en eller annen grunn ikke å glise på sin åleglatte måte.

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:

Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:

En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:

Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.

Mars 2022

Opplevelser: Middag på New Anarkali og øl på Vaterland med Mari. Verandachill hos Mari. Afternoon tea på A.C. Perchs med Vibeke. My Dad Wrote a Porno på Sentrum scene.

Innkjøp: Jeg… har omsider kjøpt meg miksebord?? Som jeg har tenkt på kjempelenge, men bare utsatt i en liten evighet fordi jeg på generell basis har litt vanskelig for å økonomisk prioritere ting jeg har lyst på framfor ting jeg trenger. Egentlig hadde jeg lyst på et fra Yamaha som så penere ut og som, vel, kom fra et merke som er kjent for kvalitet, men så var dette, som var mye styggere og produsert av et merke jeg ikke hadde hørt om, vesentlig billigere og hadde de samme funksjonene, så da får det bare være at jeg syns det ser ganske harry ut, haha. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med det kan jeg kanskje til og med koste på meg å oppgradere.

TV-serie: Det er vel i all hovedsak The Expanse det fortsatt går i, sammen med nye episoder av Killing Eve, som jeg egentlig mista interessen for for to sesonger siden, men så fortsetter jeg å se likevel av gammal vane. Og jeg liker jo tydeligvis The Expanse godt nok til å fortsette å se på det, selv om jeg fortsatt er forvirra av hvor kompliserte alle forbindelsene er. Trur jeg på generell basis er fan av enklere historier, som på ingen måte trenger å bety simplere historiefortelling. Som i The Man In the High Castle er det noe med både skuespill og manus i The Expanse som på et vis føles litt datert eller forutsigbart, kanskje det er en generell Amazon Prime-greie. Men der språknerden i meg fullt ut aksepterer at det ute i det koloniserte asteroidebeltet har oppstått sitt eget språk og sin egen aksent, syns den samme språknerden det er rart at karakterer som er født og oppvokst i asteroidebeltet plutselig snakker perfekt britisk engelsk der de fleste andre enten snakker Belt-kreolsk eller amerikansk engelsk? På samme måten som at én Mars-født soldat snakker australsk mens resten av marsboerne snakker amerikansk? Ja til mangfold, altså, jeg bare syns ikke det gir så mye mening reint lingvistisk. Og: jeg får inntrykk av at vi som seere skal syns det såkalte "forholdet" mellom Miller og Julie Mao er rørende, men det er faktisk bare rart og en anelse creepy. Miller er en ensom mann som innbiller seg at han elsker ei jente han aldri har møtt, og det blir framstilt som vakker, selvoppofrende kjærlighet. Jeg kan gå med på at Miller føler det sånn, men vinklinga syns jeg helt ærlig er problematisk. 

Spill: Jeg har fullført Subnautica: Below Zero, eller jeg har valgt å fullføre det, fordi jeg veit at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, men så hadde jeg ikke den samme motivasjonen til å utforske i dette spillet som i originalen. Jeg sitter i det hele tatt igjen med et litt delt inntrykk av Below Zero, for som jeg veit jeg har vært inne på før, er det i større grad enn førstespillet mer et spill og mindre en opplevelse, med et tydeligere narrativ og klarere definerte oppgaver å løse. Men dette større fokuset på en historie gjør at jeg også opplever spillet som litt meningsløst når historien er ferdig nøsta opp i, og i all oppriktighet syns jeg ikke historien er så veldig spennende heller. Dessuten syns jeg sjølve verdenen føles mindre enn den i Subnautica, men det er mulig det bare er fordi i Below Zero er en større del av den over havoverflata, eller kanskje det bare er fordi jeg visste litt mer hva jeg gikk til denne gangen og hadde visse forventninger, mens jeg begynte å spille Subnautica med et helt blankt utgangspunkt. Det har vært en fin spillopplevelse, altså, for all del, og om Unknown Worlds har lyst til å produsere flere spill som foregår på Planet 4546B, spiller jeg dem mer enn gjerne.

Og dermed har jeg vendt tilbake igjen til Fallout 4, som jeg liker stadig bedre og er i ferd med å komme skikkelig inn i. Og apropos store verdener, føles verdenen i Fallout 4 akkurat nå uendelig, noe som både begeistrer og overvelder meg. Og jeg har virkelig lyst til at karakteren jeg spiller skal være et godt menneske, men så presenteres man for valg underveis der det er umulig å velge mellom godt og ondt, fordi alle valga er litt av begge deler. Og derfor har jeg, til tross for gode hensikter, endt opp som en karakter som opererer i en moralsk gråsone, og jeg elsker tankene det gir meg, og hvor utrolig effektivt dette spillet illustrerer det umulige i å dele verden inn i "godt" og "ondt."

Film: The Host, The Lost City, Belfast, Wayne's World og Good Time.

Jeg har vært så sliten denne måneden, og det har føltes mer avslappende å spille enn å se film (til tross for at spilling per definisjon er mer aktivt, men nettopp derfor er det også lettere for meg å holde på konsentrasjonen, som ellers har en tendens til å skli litt ut når jeg ser på film mens jeg er sliten). Good Time er ikke nødvendigvis noe som høres ut som min type film når man bare leser handlingsreferatet, men den var likevel en utrolig medrivende filmopplevelse som, som jeg var inne på i avsnittet om The Expanse, har en veldig enkel historie, og kanskje nettopp derfor er den så engasjerende, for det krever lite ekstrainnsats å følge med på den, den drar deg liksom bare med uten at du trenger å gjøre noe særlig, energien man ellers ville brukt på å huske hvem som var hvem i forhold til hvem og hva, kan isteden rettes mot å, vel, kose seg med filmen. Jeg likte den kornete bildekvaliteten og det generelle gritty-fargerike utseendet, og Robert Pattinson spiller i likhet med meg i Fallout 4 en moralsk gråsonekarakter man ikke kan unngå å heie på.

Bok: Det er kanskje urettferdig av meg mot Sara Sølberg å lese Sarabande mens jeg veit med meg sjøl at jeg egentlig bare vil lese bøkene til Anne Carson igjen og igjen og igjen, men åssen ellers skal man tvinge seg sjøl ut av kjærlighetssorgen hvis man ikke aktivt prøver seg på datingmarkedet igjen? Sarabande er, i likhet med fabelaktige Seismiske smell, full av nydelig poetisk prosa, men så langt har den ikke klart å engasjere meg like mye som den første boka til Sara gjorde.

Musikk: Har hørt mye på Molly Nilsson denne måneden, etter at en av sangene hennes, Mountain Time, i ikke ukjent stil kom deisende ned i hodet på meg mens jeg satt og skreiv en dag. Jeg elsker måten Molly Nilsson balanserer det leikne opp mot det melankolske på, og at det at hun aldri tar seg sjøl så seriøst nesten ironisk nok gir henne enda større slagkraft når hun faktisk er genuin. Det er en lakonisk humor i tekstene hennes som, bare for å toot my own horn litt, ikke er helt ulik skrivestilen i min egen Mjuke, svarte stjerner som i disse dager gjøres tilgjengelig på min Patreon. Yin og yang! Molly Nilsson har mestra kunsten å finne ekvilibrium mellom eufori og dysfori.

Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.