Lunisand – episode 23: Sonny og forglemmegeien

Dette er den siste hele episoden jeg skreiv om Lunisand. Jeg begynte på en episode 24 som aldri endte opp på Skrivebua fordi den aldri blei ferdig, de to avsnitta det er snakk om kan leses her. Som jeg var inne på sist, fant jeg vel egentlig ut mens jeg skreiv at historien til Sonny og Julian var den som interesserte meg mest, og da den nådde sitt klimaks i denne episoden, gikk piffen litt ut av prosjektet og jeg klarte aldri å skrive videre.

Og så er det en annen ting, og det er at det har ikke akkurat vært til å stikke under en stol at det har vært laber aktivitet her i det siste. Jeg er umotivert, uinspirert og sliten, og de tre siste ukene har jeg i tillegg vært sjuk med feber, hoste og slapphet som følge av ymse betennelser. Sist gang jeg følte at jeg følte noe på ordentlig, var da jeg spilte Subnautica og leste bøkene til Anne Carson. Jeg har likt å ha en grunn til å blogge i midten av måneden. Som den autisten jeg tross alt er, liker jeg å ha et fast holdepunkt å ta utgangspunkt i, det gjør ting så mye lettere for meg. Å ha mine faste månedsoppsummeringer og (inntil nylig) Lunisand har føltes som ei forsikring og et lim som holder alt sammen. Og i det siste har det også vært det eneste jeg har hatt å si, det eneste jeg har hatt lyst til å meddele til alle og enhver. Jeg har følt på en del kjipe følelser i det siste, men jeg merker jeg er lei av å blogge om det, for det er de samme tinga som det alltid er og jeg har ikke noe behov for å gjenta meg sjøl i det uendelige. Livet mitt for noen år siden pleide å innebære flere forandringer, mens de siste åra klarer jeg knapt å skille fra hverandre. Jeg føler meg gammal og irrelevant og kjedelig. 

Poenget var egentlig ikke å sutre, poenget var at jeg egentlig har veldig lyst til å holde fast ved rutina med å, om ikke annet, i hvert fall blogge rundt hver fjortende dag, men så veit jeg ikke helt hva jeg skal fylle midten av måneden med om ikke Lunisand. Jeg har jo også en Patreon nå, for dere som liker å lese skjønnlitteraturen min, og jeg liker egentlig å holde skjønnlitteraturen min og blogginga mi adskilt på denne måten. Så: om du har noen forslag, eller om det er en slags fast spalte du kunne tenke deg å lese rundt midten av hver måned, kom gjerne med innspill! Så skal jeg gi dere aller siste episode av Lunisand-sagaen. Det vil si at fra og med nå finner du alt som fins av Lunisand ved å klikke på Lunisand-knaggen.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?

Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny så på ølen i hånden sin som om han aldri hadde sett en før i hele sitt liv. Det hadde han på en måte heller ikke. Selvfølgelig hadde han jo sett ølflasker ved unevnelige anledninger når han gikk forbi alle de gule kassene stablet oppå hverandre i butikkene, men dette var første gang han holdt en i sin egen hånd og ble forventet å drikke av den. Han så seg fortapt etter Julian, men han hadde blitt borte i mylderet. Selv om det var ham han var hos aldri så mye, kunne han ikke hjelpe seg for at han følte seg i feil element. Hadde bare Theresa vært her!

   Ut fra høytalerne på stereoanlegget i hjørnet sivet det ut noe hodepinefremkallende greier med skingrende datapip som hovedbase. Sonny kunne ha fått sprengte blodkar av mindre, og dyttet seg gjennom menneskemassen på vei vekk fra lydkilden. Skjønt, det var ikke den letteste oppgaven han hadde påtatt seg i dag. Ærlig talt hadde han aldri trodd at det bodde så mange mennesker i Lunisand. Nå var vel kanskje ikke alle derfra heller, men ansiktene til de fleste virket kjente for ham, til tross for at han ikke hadde snakket med noen av dem før, bortsett fra Julian, så klart.

   Langs den ene veggen stod et langbord med en skrikende rosa duk på. Oppå duken var det plassert et utall desserter, den ene mer kaloririk enn den andre. Folk her syntes å være mer opptatt av å drikke enn å spise, så Sonny satte fra seg ølflasken på bordet, grep en av engangstallerkenene som var satt frem, og forsynte seg grådig av en forlokkende tiramisu som dro ham til seg som en hulder.

   Da han så seg ferdig med å lempe sukkerbomben over på tallerkenen sin, tok den ikke bare opp all plassen, men den lå som et flere etasjer høyt spir oppå pappskiven. Sonny tok en plastskje, kylte den inn i fettårnet og førte herligheten opp mot munnen.

   Hadde han nølt et sekund eller så med å stappe den innenfor, hadde han nok luktet at den søte duften egentlig var litt vel søt, nå som han holdt den så nært opptil nesen. Derimot hadde ikke Sonny spist i hele dag, ikke på skolen en gang, og en relativt nylaget, kraftig angende tiramisu ble en så stor fristelse for ham at han nærmest handlet ut fra urinstinktet, og ikke den fornuftige hjernedelen som dempet skrek i bakgrunnen at ikke alle søte lukter tilhører matretter som er på riktig side av kvalmhetsskalaen. Konsekvensen ble dermed som den måtte, og idet Sonny svelget unna den oversukrede, svakt kaffeaktige konsistensen, kunne han, etter bare et par øyeblikk, kjenne hvordan det han nettopp hadde slukt, var i full fart på vei mot dit den hadde kommet fra – nemlig utenfor Sonny.

   I fullt villrede virret Sonny med hodet mens kinnene hans blåste seg utover. Den beske smaken av magesyre blandet med den vamle kremen fylte munnhulen hans, og aller mest ønsket han å skille leppene fra hverandre og få det ut. Men han var gjest, og til og med i hans eget hjem ville spy utover gulvteppet både ha vært en uappetittlig og uhøflig affære. Til han fant badet, fikk han heller bare presse hendene mot munnen og prøve å holde smørjen innenfor. Ikke tale om at han skulle svelge denne avskyelige suppen igjen.

   Mens han fortsatt prøvde å få øye på noe som kunne ligne en dør over hodene omkring ham, var det en fast hånd som grep ham om armen. Vedkommende sa ett eller annet, men Sonny kunne ikke få det med seg som følge av den syretrippinspirerte ”musikken” som fortsatt ljomet som et støyende, trykkende bakgrunnsteppe. Så begynte armen å dra i Sonny, og hadde han allerede da oppdaget at den tilhørte Julian, hadde sikkert oppkastet havnet på dem begge som følge av overraskelse og brå ekstase, men heldigvis gjorde han altså ikke det. Han holdt blikket rettet mot bakken i konsentrasjon, og først da han var utenfor og gjenkjente stemmen som ba ham om å ”vrenge seg”, kunne han endelig slippe alt han hadde av manerer og fokus og la den vemmelige væsken velte ut av ham. Tulipanene han stod bøyd over, mottok en sur dusj.

   ”Første gang du drikker, dette?” spurte Julian, og først nå ble Sonny klar over at han holdt det skulderlange, sorte håret hans bort fra ansiktet og munnen, som stadig sendte nye stråler syrlig, tynn grøt ut av ham.

   Sonny skulle gjerne ha svart at han ikke hadde drukket noen ting, men munnen hans var altfor full av spy til å romme ord i tillegg.

   ”Det var sånn for meg òg, tru meg”, trøstet Julian, ”men i løpet av den første halvtimen? Magen din må være laga av silke.”

   Omsider rettet Sonny seg opp, og hans eget hår kilte ham i nakken idet Julian slapp taket i det. Et kort sekund beveget han en finger opp mot det bare for å se om han kunne kjenne at Julian hadde tatt i det.

   ”Det var noe jeg spiste”, unnskyldte Sonny seg. Stemmen var ru som følge av brekningene.

   ”Keep telling yourself that”, lo Julian, men før Sonny fikk protestert igjen, hadde Julian sagt til ham: ”Vent her. Jeg stikker og venter vann til deg. Mer alkohol får ikke du av meg i kveld.” Dermed forsvant han, og Sonny pustet lettet ut. Han kunne ikke akkurat si at han hadde så lyst på mer alkohol heller, eller alkohol i det hele tatt.

   Da Julian hadde forsvunnet inn igjen, gikk Sonny og satte seg på husken familien Azul hadde i hagen. Det var et plaststativ i blide farger av beste lekeplasstype. Han våget derimot ikke å huske noe særlig. Han var redd bevegelsene ville gjøre magen hans ustabil igjen.

   Han merket nesten ikke at Julian var der igjen før han fikk et deilig avkjølende glass opp mot leppene.

   ”Drikk, og rop mer på elgen hvis du må”, sa Julian. Han hadde satt seg på huk foran Sonny, og han… Sonny begynte å skjelve… støttet seg med den ene hånden mot kneet hans.

   Sonny tok glasset fra ham og tømte det i en eneste munnfull. Munnviken hans rynket seg av oppkastrestene som ble vasket tilbake igjen i magesekken, men da han var ferdig, følte han at munnen hans var mye renere.

   ”Takk”, sa han, og stemmen var fortsatt hes.

   ”Næh, det var så lite. Jomfruer i nød er tross alt min spesialitet”, gliste Julian, tok glasset fra ham og satte det ned i gresset, som hadde begynt å kjølne nå som det hadde blitt senere. Tussmørket hadde overtatt for dagslyset, og kun en blek stripe mot vest vitnet om at solen en gang hadde vært der.

   En liten stund var det helt stille mellom de to. Sonny nistirret på hånden til Julian som fortsatt lå rolig på kneet hans, som ennå dirret av begeistring. Han lurte på om Julian kunne kjenne det, og ble lyserød i ansiktet på et eneste øyeblikk. Der og da lovpriset han det kamuflerende mørket omkring dem.

   ”Blir du med inn igjen, eller? Det er litt småkjølig ute”, sa Julian omsider. Sonny oppfattet nesten ikke hva han sa, men tenkte på hånden hans. Den føltes varm, selv gjennom buksestoffet.

   ”Mhm”, sa han dermed fraværende, og la skuffet merke til hvordan Julian reiste seg, og dermed slapp taket. Han hadde lange, bleke fingre med avtygde negler, så Sonny.

   Da Sonny ikke gjorde tegn til å ville flytte på seg, sa Julian til ham, mest for å fylle stillheten, virket det som: ”Du virker ganske edru, jeg skal innrømme det.”

   ”Jeg er ikke full”, sa Sonny litt kvast, og øyebrynene hans snørte seg ufrivillig sammen på midten.

   ”Nei, det er jo det jeg sier. Kanskje det hjalp å kaste opp”, sa han, og Sonny begynte å skjønne at hva enn argument han kom med, kom ikke Julian til å tro på ham.

   ”Så, bevega vi oss, eller?” sa Julian utålmodig, og noe langt bak i hukommelsen til Sonny greide å fiske opp at han hadde spurt om det tidligere også.

   ”Hm? Ja, jøss, seff”, sa han, og kom seg på bena, bare for å oppleve at Julian lo av ham.

   ”Hva?” spurte han irritert, ”jeg står stødig, og…”

   ”Det er ikke det jeg ler av”, sa Julian, og tok seg sammen for å undertrykke latterhikstene, ”seff.”

   ”Hva sa jeg nå, da?” spurte Sonny frustrert, og slo ut med armene.

   ”Seff”, gjentok Julian, og måtte le igjen.

   ”Hva er det som er galt med det?” spurte Sonny, og følte seg irriterende furten.

   ”Hallo. Det er bare så uke trettifire”, kniste Julian, en lyd som minnet Sonny i moderate mengder om et esel.

   ”Nei, unnskyld”, sa Julian, og rettet seg opp. Han kremtet og gjorde et nummer ut av å holde seg alvorlig, men ansiktet hans sprakk opp igjen i et flir idet han så på Sonny.

   ”Det var litt morsomt?” sa Julian, fortsatt flirende, og stakk en finger innimellom ribbena til Sonny.

   ”Nei, ikke…” kom det fra Sonny, som straks knakk over på den siden Julian hadde stukket ham.

   ”Jasså, du er kilen!?” ropte Julian triumferende, og holdt begge hendene opp til ansiktet mens fingrene hans vridde seg som ormer.

   Og dermed startet en halsbrekkende jakt gjennom hagen. Sonny løp forrest, og for hver gang joggeskoene hans klasket mot det kveldsfuktige gresset, ble alderen hans mental senket med én måned. Så etter flere runder rundt huset, gjennom huskestativet og på alle sider av den digre eiken, var Sonny forvandlet til en hyperaktiv syvåring med latter som en blomstereng og øyne som en stjernehimmel.

   Det var ikke til å nekte for at han var i langt bedre form enn hva forfølgeren hans var, og idet han rundet hushjørnet for noe som sikkert var åttende gang, oppdaget han med ett at Julian ikke var å se. Hadde han virkelig løpt så mye ifra ham at han var igjen på den andre siden av huset? Han vippet hodet forsiktig til siden, og lot bare øynene synes idet han kikket rundt vinkelen. Ingen Julian var å se.

   Langsomt begynte Sonny å skritte baklengs. Blikket var stadig rettet mot langsiden av huset på utkikk etter tegn til bevegelse.

   Men Julian, som selvfølgelig hadde innsett for lenge siden at Sonny var ham overlegen på det området som dreide seg omkring fysiske evner, hadde en plan B. Og Sonny, det intetanende offeret, ble så skremt at han skled på det glatte underlaget idet han kjente en varm pust som slo mot nakken hans. Dette fremkalte naturligvis nye latterbølger hos Julian.

   ”Sorry!” hikstet han mellom gapskrattingen, ”men jeg måtte liksom ty til det psykiske planet når du eier meg på det kroppslige.”

   ”Det der…” Sonny var fortsatt skjelven der han halvveis satt, halvveis lå på den kjølige bakken, ”det der gjør du ikke igjen!”

   ”Sorry!” gjentok Julian, og han lo fortsatt idet han satte seg på huk ved siden av ham.

   Først nå la Sonny merke til at han hadde landet midt i en liten flokk forglemmegei. Blomstene så skjøre og bleke ut i det stadig større mørket. De lignet morild i grunt vann.

   Julian hadde tydeligvis sett hva Sonny så på, og plukket opp en blomst. Han tvinnet den noen ganger mellom fingrene, og fulgte sine egne handlinger nærmest hypnotisert med blikket.

   Omsider så han opp fra den, og så rett på Sonny. Nå som de så vidt bare kunne ane silhuettene til hverandre, var det lettere å gjengjelde blikket til Julian. Luften rundt dem spente seg, og Sonnys hjerte vibrerte under jakken. Denne stillheten var annerledes enn noen annen stillhet, og ikke en eneste gang så Julian bort eller sa noe som helst. Det var nesten som om øyeblikket var hellig, og Sonny kjente med ett en intens trang til å ta på Julian. Det ville være det eneste riktige å gjøre nå. Ikke si noe, men bare så vidt stryke underarmen hans, eller sette seg litt nærmere inntil ham, eller…

   Men selvfølgelig torde han ikke. Angsten var for sterk, og selvtilliten var for svak. Gang på gang prøvde Sonny å tvinge seg selv til å i det minste hinte til at han ville være nær ham, men han kjente at adrenalinet presset så hardt mot tinningene at det gjorde vondt bare av tanken.

   Kanskje satt også Julian og ventet på at Sonny skulle ta for seg noe. Da det ikke skjedde, brøt han den magiske atmosfæren, strakte armen ut og sa: ”Til deg.” Og idet han sa det, innså Sonny at han ikke egentlig hadde brutt den magiske atmosfæren i det hele tatt; tvert imot hadde han intensivert den, og var det to ord i hele verden som hadde vært de eneste riktige å si akkurat der og da, så var det ”til deg.”

   Sonny registrerte så vidt en bevegelse, og deretter en svak kiling oppe ved øret idet Julian festet den lille, blå juvelen i håret hans. Og før han rakk å få hjertebank fordi Julian igjen hadde tatt på ham, kjente han noe ved kinnet sitt. Det var varmt og bløtt, og like fort borte som det hadde kommet, men det var det vakreste Sonny noen gang hadde opplevd. Han fikk et sterkt behov for å gråte og le på én gang, og de motstridende følelsene gjorde at han bare satt der apatisk.

   ”Unnskyld”, hørte han stemmen til Julian hviske, og hans egne ben nektet å lystre ham idet han ville løpe etter Julian da han reiste seg og gikk.

Juli 2022

Opplevelser: St. Pauli Biergarten med Mari og Mari. Sverige-tur med Vibeke. Oslo Street Food med Martina, Mone og Lauren. Kattepass på Konnerud.

Innkjøp: Jeg har lest og hørt så mye om den kollektive underbevisstheten fra alle andre steder enn hos originalkilden i det siste at jeg til slutt bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med det:

Denne boka så veldig mye mer fryktinngytende ut i virkeligheten enn på bildet i nettbutikken, men jeg håper jeg klarer å lese den.

Dessuten, som det kanskje er mulig å se nettopp på bildekvaliteten over, har jeg måttet kjøpe meg ny telefon. Da jeg måtte kjøpe meg ny data – okei, jeg var sikker på at det kanskje var for rundt et år siden, men så viste det seg å være tre år siden!! – skreiv jeg om de ambivalente følelsene jeg hadde rundt det, og jeg føler på mye av det samme nå. Nye datamaskiner og telefoner er ikke noe jeg kjøper med mindre jeg absolutt må, og det passer meg alltid dårlig når det jeg har fra før går i stykker fordi jeg aldri har mye penger og dingser er dyrt og dessverre nødvendig. Og jeg liker jo ofte de gamle jeg har, de er pålitelige og jeg veit åssen de funker. For tre år siden var jeg frustrert og sur fordi den nye dataen min ikke hadde USB-inngang – det er helt ærlig fortsatt frustrerende – og da den nye telefonen min kom i posten, oppdaga jeg til min store skrekk at den ikke hadde minijack-utgang. Det er tydeligvis ikke meninga å bruke denne nye telefonen min sammen med hodetelefoner som bruker kabler. Og nå har jeg for så vidt lenge tenkt at jeg bør investere i et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, det er bare litt irriterende at det også er en ting som er ganske dyrt for noen som er prisgitt de til enhver tid gjeldende satsene fra Nav, og så vil jeg liksom bestemme sjøl når jeg går til innkjøp av noe som er ei relativt stor investering. Jeg har lyst til å bruke god tid på research og sammenligning, ikke måtte hastekjøpe noe i panikk fordi Apple bare har blitt enda grådigere siden sist og nå selges alt som før pleide å være inkludert, separat (ikke engang en ordentlig lader fulgte med denne gangen). Og nå er jeg en sånn person som er helt avhengig av å høre på musikk nesten uansett hva jeg gjør (kanskje med unntak av lesing, selv om jeg heller ikke er fremmed for å høre på visse typer musikk og lese samtidig), så det er helt utenkelig for meg å ta i bruk den nye telefonen før jeg har fiksa en måte å høre på musikk på den på. Så foreløpig opererer jeg med to telefoner… en skranglete en som innimellom dør (inntil videre har jeg fått til å gjenopplive den hver gang det skjer, men det blir vanskeligere og vanskeligere), men som jeg tross alt kan høre på musikk på, og en som er ny og fancy og som jeg ikke kan bruke til å høre på musikk på. Jeg flytter SIM-kortet fram og tilbake mellom dem. Skakke værra lett, si.

TV-serie: Mens jeg var opptatt i månedsvis med The Expanse kom det massevis av nye sesonger av serier jeg har fulgt ei stund, så i juli har jeg egentlig bare sett meg opp på gamle favoritter, blant annet Peaky Blinders og Better Call Saul. Det føles for meg riktig at begge de to seriene gir seg nå, mens de fortsatt er bra. Jeg blir i skikkelig dårlig humør av serier som går tom for ideer underveis, men som fortsetter å tyne episoder ut av materialet sitt mest av gammal vane (eller, y'know, kapitalisme), og hjernen min klarer heller ikke slutte å se, fordi når jeg allerede har investert så mye tid i historien, føles det bortkasta å bare gi opp halvveis uti uten å få vite åssen det går, selv om det i praksis viser seg å være mer bortkasta å faktisk fortsette å se enn å, vel, la være. Men for å vende tilbake til det jeg egentlig snakka om, så er jeg litt imponert og fascinert av hvor oppslukt jeg hele tida har vært av Better Call Saul, for advokatdrama høres i utgangspunktet ut som noe som er veeeeldig langt unna mitt interessefelt. Det er en serie fullstendig uten dødtid, uten et eneste overflødig minutt. Det beviser bare, i likhet med The Crown, at dyktige serieskapere kan lage gjennomsolid underholdning av hva enn det måtte være. 

Film: Heller ikke denne måneden har jeg sett så mye film som jeg egentlig pleier, for jeg har vært mye sliten, og når jeg er sliten syns jeg det er vanskelig å holde fokus, særlig når det gjelder passive aktiviteter med liten egeninnsats som det å se film tross alt er. Men jeg har sett sci-fi-thrilleren Possessor, som like godt kunne vært en Black Mirror-episode, og den utrolig kule dokumentaren Woodlands Dark and Days Bewitched, som er en kulturhistorisk gjennomgang av det jeg har funnet ut at er en av mine yndlingssjangre: folk horror. Ikke minst bydde den på utrolig mange inspirerende filmtips som jeg håper å få sjekka nærmere ut når jeg er mer i humør til å se film.

Bok: Jeg har lest ut Her Body and Other Parties, og det er rett og slett ei veldig, veldig god bok. Yndlingsnovella mi i samlinga er den som heter Especially Heinous, som består av synopsiser av alternative episoder av Law and Order, sortert etter sesonger og greier.

Dette er et format som i utgangspunktet høres begrensende ut, men så viser det seg tvert imot å åpne for en helt unik måte å fortelle en historie på. Novella minner meg faktisk ikke så reint lite om Welcome to Night Vale, både når det gjelder konsept, utførelse, stemning og til en viss grad handling. Episoder og detaljer som i begynnelsen virker uviktige, viser seg flere sesonger seinere å ha enorm betydning. Alt flettes på skremmende vis sammen i en serie som ligner på den mange av oss allerede har et forhold til, men som er skrudd bare så vidt litt for langt til den ene sida, og sluttresultatet blir en slags asymmetrisk upside down-versjon av Law and Order. Rett og slett utrolig godt gjort, underholdende og akkurat passe creepy, og på ingen måte uten politisk slagkraft.

Jeg er nå over halvveis i ei annen novellesamling, A Good Man is Hard to Find av Flannery O'Connor, ei bok som også er utrolig godt skrevet, og som jeg absolutt ser hvorfor har den klassikerstatusen den har, men foreløpig har den ikke gitt meg noe særlig utover å være ei velskrevet bok. Jeg trur jeg hadde håpa at den skulle fenge meg mer enn den så langt gjør, appellere til noe personlig i meg, men jeg trur jeg må akseptere at ikke alle bøker kan gjøre dette med meg.

Musikk: Ja, nei, dere, jeg har ennå ikke kommet over The Shore, altså. Jeg skal ikke påstå at den har fått meg til å gjenoppdage TR/ST, for helt siden jeg gjenoppdaga TR/ST sist, har de/han liksom fortsatt å være der, det siste året kanskje ikke like sterkt tilstede som i 2019, men veldig langt fra å være glemt, tvert imot har det vel knapt vært noen annen artist jeg har hørt på like jevnt og trutt over de siste tre åra som nettopp TR/ST, men der det stort sett har vært et knippe låter jeg har likt bedre enn andre, skjer det innimellom at jeg plutselig hører ei av de låtene jeg har hørt forholdsvis lite på, og så er det noe med en riktig kombinasjon av tid og sted som gjør at nå er jeg plutselig klar for den på en måte jeg ikke har vært før. Det skjedde da jeg leste Rød selvbiografi og plutselig begynte å høre mye på Geryon (selvfølgelig) og Lost Souls/Eelings, og av grunner jeg ikke fullt ut forstår, begynte jeg plutselig å høre masse på Joyland etter at The Shore kom inn i livet mitt. The Shore har i det hele tatt mint meg på ting jeg liker ved de låtene jeg ikke har hørt like mye på som storfavorittene Bicep, Capitol og Destroyer (for å nevne noen), den har rett og slett funka som en slags katalysator til å utforske de mindre umiddelbare låtene på nytt. Eeeeeller kanskje grunnen til at Joyland er den sangen jeg har hørt nest mest på i juli etter The Shore bare er fordi jeg for noen uker siden kjøpte ei kasse med en av yndlingsbrusene mine, om ikke den faktiske yndlingsbrusen min, Fanta Grape fra Fast Candy, og jeg mener fast bestemt at Joyland høres ut sånn som Fanta Grape smaker eller motsatt.

Lunisand – episode 22: Sceneteppet løftes

Dette er nest siste episode av Lunisand. Planen var jo da jeg begynte å skrive dette for mange år siden, at det skulle være et slags evighetsprosjekt, i likhet med andre såpeoperaer, men så viste det seg etter hvert som jeg skreiv, at det jeg syntes var mest gøy å skrive om, var spenninga mellom Julian og Sonny. Jeg slutta litt å bry meg om alle andre enn dem. Syns også det er litt morsomt hvor "gammal" jeg må ha tenkt på Gabrielle som da jeg skreiv dette mot slutten av 2000-tallet. Hun er jo bare noen få år eldre enn det jeg er nå.

Tidligere episoder fins her.

Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Den fredagen stod Julian skummelt tidlig opp, men det var ikke for å dra på skolen. Faktisk svinset han rundt som om han blant annet hadde oppgaven om å løse allverdens konflikter hengende over seg idet skolebussen brølte forbi bambushuset i Gelé Allé. Gabrielle satt og betraktet ham fra den art nouveau-inspirerte sofaen. Hun hadde stått opp tidlig selv. De siste dagene etter at hun hadde fått beskjeden fra legen sin, hadde hun ikke kunnet sove om nettene. Det hendte i stedet at hun duppet av i løpet av dagen, ofte på de minst beleilige tidspunkt. Nå, derimot, kjente hun at det fylte henne med liv å se sønnen sin jobbe så hardt. Så fikk det heller være at han fikk en dag ekstra fravær på karakterkortet sitt. Denne festen hadde han planlagt lenge, og ikke minst hadde han snakket om at han hadde bedt nabogutten, Sonny McLurv. Hun måtte smile for seg selv. Hun hadde aldri opplevd sitt eneste barn virke så oppglødd bare hun nevnte et navn for ham.

   Akkurat som henne selv, var Julian en kreativ sjel, men der moren alltid hadde vært et naturlig talent med det skrevne ord, var sønnen allerede nå en svært dyktig kunstmaler, og hadde til og med hatt et bilde utstilt på Galleri Anfall, Lunisands kunstsenter for ungdom. Nå hadde han brukt sine medfødte evner til å mekke dekorasjoner ingen i den lille ørkenbygden hadde sett makne til. Hjemmelagede girlandere, serpentiner og konfetti ble hengt opp og strødd rundt hvor enn han gikk, og hele tiden sang han eller plystret han lystige melodier. Føttene hans fløt over gulvet som om han var en trikk på skinner, og nesten umerkelig begynte Gabrielles åndedrett å gå dypere og lengre inn i alle kroppens små avkroker og smug.

   Etter en stund var hele huset omgjort til et fyrverkeri av en ballsal. Glitrende bannere var festet mellom veggene, fargeglade bånd og sløyfer prydet trappen og møblene, og taket var pyntet med diverse krimskrams som tørkede blomster og annet nips. Straks etterpå ble dessuten luften fylt med lukter av varierende aromatisk grad. Gabrielle måtte fnise. Nå hadde tydeligvis Julian begynt å gyve løs på kjøkkenet.

   Og det stemte aldeles perfekt. Han hadde ikke før sett seg ferdig med å stase opp huset etter alle kunstens regler, eller kanskje snarere ved å bryte dem, da han gikk i gang med kveldens gastronomi. Aldri hadde han lagt ned så mye tanke i en enkelt fest, men i motsetning til Gabrielle, hadde egentlig ikke grunnen for det gått opp for ham enda.

   Eggedosisen sprutet som en hvilken som helst vannspreder idet han pisket den rundt og rundt. På menyen hadde han satt en rekke interessante desserter, og tiramisuen, som var den han for øyeblikket holdt på med, var bare ett eksempel på diverse kulinariske fristelser han hadde planer om å sette frem for gjestene. I det minste håpet han at planene hans ville ende som fristelser. Han hadde litt for mange ganger tidligere eksperimentert med smak og ingredienser, og resultatene hadde bare unntaksvis blitt særlig vellykkede. Blant annet hadde han ikke engang vært tilstede første skoledag etter ferien på grunn av en matforgiftning forårsaket av hans eget forsøk på å tilberede blåskjell, en hendelse han hadde skyldt på moren for, fordi han var for flau til å innrømme noe annet. Likevel var det en oppmuntring for ham at han denne gangen hadde en motivasjon. Nå laget han ikke rettene til seg selv, men skulle servere dem til andre. Tanken på dette gjorde at han bet tennene ekstra hardt sammen idet han konsentrerte seg for å holde hver enkelt kjeks nøyaktig to sekunder i kaffen slik at det ferdige utfallet ville smake best mulig.

   Da det hadde gått flere timer, dukene var kommet på bordene og rommet bugnet av duftene fra iskrem, kake og alskens andre sukkerholdige lekkerbiskener, tillot endelig Julian seg å synke segneferdig ned ved siden av moren i sofaen. På pannen hans lå fuktige, røde hårstrå klistret, og øyelokkene dekket halvveis et par utslitte, men tilfredse jadegrønne øyne.

   ”Når er det du har bedt dem til?” spurte Gabrielle, og mønstret stuen. Blikket hennes var en blanding av stolt og imponert.

   ”Jeg trur… ikke jeg… oppga noe… klokkeslett.” Svaret fra sønnen kom i rykk og napp, og det var tydelig at han hadde gitt alt han hadde i utsmykningen av boligen.

   Gabrielle rettet øynene mot et vindu i nærheten, bare for å se at solen fortsatt stod på himmelen, men hang betraktelig lavere enn for bare noen få timer siden. Klokken var vel omkring seks.

   ”Jeg tenker uansett at jeg rusler bort til Aurora nå”, sa hun og reiste seg.

   Det var ikke det at verken hun eller sønnen hadde noe imot at hun var tilstede i løpet av festlighetene, i motsetning til mange andre på Julians alder. Det var heller det at hun, av alle ting, hadde begynt å føle seg litt i veien. Det hadde vært slik de siste årene nå; hun hadde begynt å tenke at musikken var for høy, at vennene til sønnen lo av ting hun ikke kunne forstå, og at det i det hele tatt hadde oppstått en slags usynlig mur mellom hennes årskull og hans, en mur hun aldri tidligere hadde lagt merke til. Hun så nedover hendene sine, og merket seg hvordan den lyse huden med et mildt rosaskjær fortsatt var glatt. Deretter skottet hun bort på sønnen, som fortsatt halvveis satt, halvveis lå i den snirklete toseteren. Det var tjueto år som skilte dem. Tjueto år, og en hel generasjon. Hvor hadde årene blitt av? Det var ikke så altfor mange årene igjen før Julian nådde alderen hun hadde hatt da hun hadde født ham. Selv kom hun aldri til å oppleve det, innså hun idet et blankt slør med ett la seg over øynene, men hun blunket det vekk med det samme det hadde dukket opp. Deretter hentet hun seg selv tilbake til nuet, og gikk ut av døren.

   Tilbake i sofaen lå fortsatt Julian som en filledukke hensynsløst slengt fra seg. Han hadde ikke tatt noen notis av hvordan moren hadde nølt før hun hadde gått, og nå kjente han for alvor hvordan anstrengelsene hans hadde utpint ham for energi. Det var så vidt han hadde krefter nok igjen i kroppen til å holde øynene oppe.

   Men så med ett grep hans innvendige kontrollrom fatt i spareblussene, og sendte ham som en nyttårsrakett opp på to ben igjen. Engstelig kikket han ut vinduet, bare for å lettet kunne konstatere at aktiviteten i nabohuset, McLurv-festningen, virket forholdsvis laber. Det var ingen Sonny på vei mot hans og morens residens på den andre siden av veien. Likevel hindret det ham ikke i å småjogge da han vendte nesen mot badet og dusjen. All denne virksomheten hadde gjort ham svett og antakelig ganske illeluktende, og i sin iver etter å gjenoppta tilværelsen som ren og nyparfymert, hadde han fullstendig glemt å finne frem både håndklær og nyvaskede filler å iføre seg etterpå. Dette kom han selvfølgelig på først da han var vel innelukket i dusjkabinettet, og han bannet idet det gikk opp for ham at han ikke bare kom til å måtte gå ut av badet splitter naken, men han måtte gå gjennom både første og andre etasje før han kom til rommet sitt i tredje. Ulempene ved å bo i et tårn lo hånlig av ham der han gned seg inn med dusjsåpe med papayalukt og bannet mer intenst enn forrige gang. Mulighetene til å ta på seg klærne han nettopp hadde flådd av seg, nådde ikke frem til ham.

   Da han avgjorde at han hadde tilbrakt nok tid under rennende, varmt vann, gikk han ut av dusjen, snek seg over gulvet og åpnet døren på gløtt. Selvfølgelig var det ikke noen andre enn ham i huset, men han la klynkende merke til hvor urovekkende store vinduene i rommet var. Riktignok var det ingen på den andre siden av dem per akkurat nå, men hvis skjebnen hatet ham, en mulighet han fant sannsynlig i aller høyeste grad, kom den nok til å plassere noen der idet han besluttet at det var klar bane. Likevel oppnådde han ingenting ved å kun stå og lure i dørsprekken heller. Innerst inne visste han at det bare var å la det stå til.

   Fortere enn han selv anså som fysisk mulig for en som ham, skjøt han som et prosjektil ut fra badet. Han kuttet svingen som førte ham mot trappen så mye at han nesten gikk over ende, men greide akkurat å innhente seg før det gikk galt. I trappetrinnene var han ikke like heldig, og det glatte kirsebærtreverket nektet å oppføre seg pent mot Julians våte fotsåler. Resultatet ble at han falt fremover, og skubbet håndleddet mot noen trinn lenger oppe. Selv om det sved, priset han seg heldig over at det tross alt var håndleddet, og ikke en viss annen kroppsdel.

   Etter en halsbrekkende ferd gjennom også andre etasje, stod han omsider i det lille, runde rommet sitt, som ironisk nok hadde hele fire vinduer. Et kort sekund grublet han over hvor godt synlig han var her oppefra, og at han i tårnet sitt kneiste godt over de fleste andre bygningene i nabolaget. Han følte seg nesten som et utstillingsobjekt; som et kunstverk i all sin nakenhet der han stod beskyttet bak glass i en høyde som ga ham utsikt og forbipasserende innsikt. Deretter tittet han nedover seg selv, og så hvordan den blekrosa huden nesten skar i øynene som en følge av det minkende solskinnet. Han ble rent snøblind, og besluttet å spare omverdenen for synet av medmenneskelige årsaker. Dermed åpnet han det flettede klesskapet og fant frem en svart bukse. Om skuldrene slengte han favorittskjorten i burgunderrødt, og rundt halsen hengte han et hodeskallesmykke. Han ga helfigursspeilet ved siden av en inspeksjon, og kunne glisende fastslå at synet som møtte ham, tross alt kunne ha sett verre ut. Han plasserte hånden på hoftebenet, lente seg over til siden og prøvde å se tilbakelent, kul og sexy ut. Med senket hode og øyne som stirret på ham fra speilbildet bak halvlukkede øyelokk, ville han ikke akkurat påstå at han direkte mislyktes, men likevel… Det var et spesifikt noe som manglet. Så klart kunne han skylde på det gylne lyset som skyldtes en sol i nedgang, men det var likevel noe annet som…

   Så kom han på det.

   Det var velsignet kort vei fra hans rom i tredje til Gabrielles i andre, og han bykset ned trappen på nytt, noe som var enklere nå siden han hadde fått på seg sokker, og halset inn på morens værelse. Overfor sengen stod et sminkebord, og han rev den første skuffen åpen for å se hva han kunne finne.

   Utvalget var overveldende. Sant nok hadde Julian sett moren ha flere farger enn hva som finnes i regnbuen i ansiktet på én gang, men at det skulle vente et arsenal av et slikt kaliber på ham, hadde han aldri trodd. Halvparten av remediene visste han ikke engang hva var.

   For å unngå å gjøre noe galt, holdt han seg til hva han visste med sikkerhet var en kajal, og førte den med en undring verdig en barneskoleelev i blomster-og-bier-timene opp til ansiktet. Helt nederst på øyelokket hvor vippene var festet, tegnet han opp en tykk strek. Den så faretruende sort ut i det ellers så påfallende lyse ansiktet. Likevel så det bedre ut straks han hadde skapt en tilsvarende strek over øyelokk nummer to. Da han i tillegg malte også våtkanten på begge øynene med den samme sorte fargen, begynte det nesten å ligne noe. Visuelt intelligent som han var, klarte han straks å sette fingeren på hva som ville fjerne ”nesten” fra setningen, og gnidde de ganske markerte øverste strekene utover til han fikk en sotet effekt.

   I neste øyeblikk ringte det på døren. Kajalen falt til gulvet med en dempet lyd, og trillet innunder sminkebordet. En momentan skjelvning som begynte som en svak krusning, men etter hvert tiltok til det kunne ha gitt et aldri så lite utslag på Richters skala, førte til at Julian der og da minnet lett om en epileptiker. Helst av alt ville han spurte til døren og omfavne Sonny, men en underlig bedøvelse gjorde alle forsøk på bevegelse forgjeves.

   Det ringte på igjen, og Julian tok til fornuft. Derimot var gangen hans varsom i stedet for voldsom for å unngå å gå i dørken på veien, og han følte seg svimmel da han omsider åpnet utgangsdøren i lyst tre.

   For så å bli slått til bakken med styrke som bare skuffelse får til. For foran ham stod ikke det skjøre, engleaktige romvesenet som han fortsatt ikke skjønte hva gjorde blant alminnelige dødelige, men det heller ulike søskenparet Elegía, hånd i hånd. Arielle, som gikk i klassen over ham, så ut som en gresk gudinne med sin gnistrende bronsehud og brunsorte, omhyggelig oppsatte hår. Mio, som gikk i klassen under ham, så på sin side ut som et gjenferd der han med sin bleke hud, som var gjennomgående hvit i motsetning til Julians svakt rødlige, stirret på ham fra under en sort lugg. Håret hans var derimot ikke varmt og sydlandsk som hos søsteren, men mer som om det på en måte var støvete.

   ”Kan vi komme inn?” spurte omsider Arielle utålmodig. Julian hadde så langt bare glodd matt på dem, misfornøyd med tanke på hvem han i stedet hadde trodd kom til å være først ute. Nå ristet han på hodet som for å vekke seg selv fra transen, og steg til siden for å slippe gjestene inn. Han gjorde en dramatisk gest, og proklamerte teatralsk: ”Velkommen skal eder være til mitt ydmyke hjem, madame og monsieur!” Hadde han bare valgt fransk på skolen i stedet for spansk, hadde sikkert ikke uttalen hans vært så skjærende heller.

   Uavhengig av det, kom Arielle og Mio innenfor, og så måpende rundt seg.

   ”Wow. Du har… stått på”, bemerket Mio imponert, og Julian tok strunk imot rosen med et bredt smil. Han skulle innrømme selv at stuen hans så mildt sagt praktfull ut etter at han hadde blitt ferdig med den, så han tillot seg selv å smile i enda noen sekunder.

   Kort tid etter Elegía-søsknenes ankomst, rakk omtrent ikke ringeklokken å puste før den ble trykket inn av nye fingre. Men da det hadde gått en halvtime, og førsteetasjen langsomt ble trang med folk, glimret Sonny fortsatt med sitt fravær. Julian trippet nervøst rundt og kikket på det som var av klokker. Av og til så han på den som hang på veggen, mens han andre ganger spurte de andre. For hvert minutt han fikk greie på at hadde gått, hamret hjertet hans hurtigere og hurtigere. Hva hvis han ikke kom? Hva skulle han gjøre da?

   Like brått som om han virkelig hadde like mange overnaturlige evner som det Julian likte å tillegge ham, stod Sonny nesten umerkelig på dørterskelen. Det var som om Julian hadde skjønt at det var han som kom da dørklokken kvart over syv hadde kimt. Lyden var liksom fagrere denne spesielle gangen; lysere og klarere. Og nå stod han plutselig rett fremfor ham, kanskje så mye som ti centimeter høyere enn ham, og så sjenert ned på ham med de blåeste øynene Julian noen gang hadde sett.

   ”Jeg var et øyeblikk livredd for at du ikke skulle komme”, sa Julian, og sparket seg selv i leggen to ganger; den første for at han hadde brukt et så sterkt ord som ”livredd”, i stedet for eksempelvis ”småredd”, og den andre for at han på ingen måte greide oppgaven å skjule det lettede stemmeleiet. Likevel, var det noe inne i ham som sa, hvorfor skulle han egentlig skjule noe som helst hva angikk hvor uhyre tiltrukket han var av denne magiske skapningen? Han hadde da aldri tidligere hatt noe problem med å uttrykke seg verbalt til noen han betraktet som attraktive. På den annen side hadde han heller aldri følt et så kraftig sug i magen bare ved å snakke med noen, et sug som både gjorde ham dårlig og fikk ham til å føle seg til de grader ovenpå. Aldri før hadde han opplevd å få hjertet i halsen ved lyden av en dørklokke eller at ordene stokket seg før han fikk sagt dem, og aldri før hadde han følt en slik… dragning mot noen. Selvfølgelig hadde han følt begjær, og blitt seksuelt pirret ved å være i nærheten av en annen, men dette var annerledes. Det var ikke først og fremst erotikk han ønsket med Sonny, men nærhet. Han lengtet etter å kjenne Sonnys lange, slanke hånd mot kinnet sitt, etter å ha de smale fingrene hans tvinnet inn i det viltre, tovede håret sitt, og etter de tynne armene hans rundt livet sitt. Han higet etter evigvarende samtaler der de lesset av seg sine innerste sorger, for så å omfavne hverandre. Det han ville ha, var stunder foran peisen, endeløse dager der bare de to var sammen, og noen å våkne opp med, i motsetning til noen han bare sovnet med.

   Hele himmelen deiset ned i hodet på Julian og slo ham i ubalanse. Han trodde han, av alle ting, faktisk og helt egentlig var forelsket.

   For å komme over sjokket, skyndte han seg bort til stereoanlegget, satte på noe sær synth-rock, og dyttet en øl inn i hånden på Sonny, som stod ut blant mengden som en abyssiner blant en gjeng huskatter.

   ”Kos deg”, sa han til ham, og så måtte han gå et annet sted for å unngå å hyperventilere.

Juni 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine og Martina (vi kom på andreplass!) og rave på Det gamle biblioteket. Øl med Mari og Marie på Oslo mekaniske. Middag på Sara med Renate, Mari og Vibeke. Piknik i hagen hos Mari. Besøk hos Vibeke. Pizza på Peloton med Vibeke.

TV-serie: Jeg har omsider sett ferdig The Expanse, som er en serie jeg likte godt nok til å fortsette å se på, men samtidig ikke godt nok til å unnslippe en slags utålmodighet etter å bli ferdig så jeg kunne se på andre ting. Jeg sleit med å klare å følge med på handlinga, som sikkert er mer hjernen min sin feil enn serien sin, men mer enn det klarte jeg aldri å bry meg nok om det som skjedde. Til det blei virkemidlene serien tok i bruk rett og slett for forutsigbare. Manuset blei litt for teatralsk til tider, og det var i overkant mange redda-i-siste-liten-sekvenser til at jeg egentlig noen gang bekymra meg for åssen det skulle gå. Men, underveis tok serien opp mange interessante temaer, og proto-molekylet begeistra og fascinerte meg. Syns forøvrig også det var gøyalt at i sesong fire, når menneskeheten er i ferd med å kolonisere planeten Ilus, så kommer de over noen eldgamle, mystiske strukturer bygd av en tilsynelatende utdødd romvesenart de kaller "Builders", og etter hvert begynner folk å vise symptomer i form av grønt utslett på en sjukdom de ikke finner noen medisin for. Dette er basically plottet i Subnautica, bare at der er romvesenarten kjent som "Architects." Strukturene i The Expanse og Subnautica ligner til og med på hverandre reint designmessig. Jeg veit ikke om det ene er inspirert av det andre, eller om dette bare er nok et eksempel på den kollektive underbevisstheten, men jeg satte pris på det okkesom. 

Og derfor har jeg også fått sett første del av sesong fire av Stranger Things! Som jeg har hatt masse glede av. Jeg syns det er deilig at serien har fått et større alvor igjen etter en tredje sesong som blei i overkant lett, og jeg liker karakterene, stemninga, musikken og det visuelle såpass godt at det nesten kunne handla om hva som helst, plottet er liksom sekundært, jeg bare elsker å oppholde meg i dette universet. Med det sagt begynner jeg å bli litt lei av at det egentlig skjer det samme i hver eneste sesong. Vi kan godt få litt ordentlig utvikling snart. Jeg har ikke lyst til at også denne serien skal gå i Killing Eve- og Walking Dead-fella.

Film: Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, men den eneste filmen jeg så denne måneden var Lost Highway. Ikke for det, altså; når man først skal se bare én film en måned, er det helt i orden at den filmen er nettopp Lost Highway. Jeg trur kanskje dette kan være den David Lynch-filmen jeg liker aller best (kanskje bortsett fra The Straight Story, som tross alt er den minst Lynchete filmen hans). Den er over the top på den måten bare David Lynch kan tillate seg å være, den er ubehagelig og kul, og estetisk og stemningsmessig er den et helt eget moodboard. David Lynch har sjøl sagt at det ikke er noe poeng i å "forstå" den, at den mer skal oppleves som en sinnstilstand enn ei fortelling, og det er en måte å både lage og innta kunst på som jeg stiller meg bak. Nå er forøvrig min personlige tolkning at det hele dreier seg om parallelle dimensjoner og triggerpunkter der de parallelle dimensjonene blør over i hverandre, noe som sikkert overrasker ingen, men ikke la dét komme i veien for å oppleve filmen på den måten som gir mest mening for deg.

Bok: I går leste jeg ut økoromanen Sarabande av Sara Sølberg, ei bok jeg egentlig har brukt altfor lang tid på, men grunnen til det, er at den rett og slett er litt… seig. Bevares: den er vanvittig godt skrevet, og på setningsnivå er Sara bedre enn de aller fleste. Jeg veit derimot ikke om det egentlig skjer nok i den til å forsvare at den skal være 277 sider lang, jeg lurer på om dette er ei bok som kunne vært vesentlig kortere uten at det hadde gått på akkord med alt hun vil fortelle. For meg blir den litt for langtrukken (jeg sier ikke at jeg sjøl er noe flinkere til å fatte meg i korthet, altså). 

På den annen side: bare hør på dette, da:

Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado.

Jeg har ikke kommet langt nok til å ha gjort meg opp noen ordentlig mening ennå, men jeg merker jeg allerede er litt redd for at den skal ligne for mye på noe av det jeg sjøl har skrevet? Liksom, jeg er redd framtidige lesere av mine tekster skal tenke at jeg prøver å kopiere Machado når jeg egentlig har skrevet som jeg gjør i mange år før jeg i det hele tatt visste hvem hun var. Jeg utviste i sin tid samme typen furten begeistring over Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg trur mer eller mindre samtidig litteratur som ligner på hverandre har mer å gjøre med nettopp den kollektive underbevisstheten og sosiokulturelle strømninger enn et ønske om å kopiere andre, men jeg har jo likevel et kanskje egoistisk ønske om at det jeg gir ut skal oppleves som noe man aldri har sett maken til før. Fordi disse blurbsene er jo nøyaktig det jeg har lyst til at folk skal si om mine tekster:

Musikk: Innrømmelse: jeg er fortsatt dypt personlig fornærma over at TR/ST avlyste Europaturneen sin knappe to uker før den skulle begynt og så deretter bare snakka på sosiale medier om hvor mye han gleda seg til å spille konserter i USA uten å nevne den avlyste turneen med et ord, og så, plutselig, annonserte han slippfest for den nye singelen sin i Paris med to dagers varsel, og liksom, når du plutselig kan dra til Paris for å slippe en ny singel, hvorfor kunne du ikke dra på Europaturné noen uker tidligere? Jeg skjønner også at uforutsette ting kan skje, men det hadde vært greit med noen få ord om hvorfor eller i det minste en, y'know, vedkjennelse. Men så er det nå en gang sånn at den nye singelen tross alt er så bra at jeg nesten glemmer at jeg egentlig fortsatt er sur på han som har lagd den. Den er TR/ST på sitt beste; aggressiv og truende, men samtidig intenst energisk og fengende. Den gir meg følelsen av å gå tur om natta rett før det begynner å tordne. Den tente også en gnist av inspirasjon som jeg den siste tida har savna, problemet var bare at samme dagen singelen blei sluppet, som også var da jeg følte den sterkeste tilstedeværelsen av denne inspirasjonen, hadde jeg egentlig ikke tid til å skrive. Jeg fikk rabla ned et avsnitt i full fart før jeg måtte videre med et håp om å ta opp igjen tråden seinere, men det har jeg dessverre ikke fått ordentlig til fordi jeg ikke har klart å finne tilbake til den mentale tilstanden jeg blei satt i de første gangene jeg hørte den. Jeg har dog ikke gitt opp håpet. Det er tross alt få artister som har inspirert meg så mye som TR/ST de siste åra, så det overrasker meg ikke om jeg kommer til å oppdage flere lag ved denne låta etter enda flere gjennomlyttinger. Og: jeg kan ikke nok om musikkteori til å kunne ordet for det som skjer på 2:13, men jeg elsker det så utrolig mye, og det er kanskje mitt favorittsekund i hele låta.

Lunisand – episode 21: Smerte i hjertet

Tidligere episoder fins her.

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?

Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Det lå en trykkende stillhet mellom ekteparet McLurv. Sonny og Theresa hadde måttet dra på skolen, så nå var det bare Albertine og Peter i rommet. Albertine trippet rastløst med de flate skoene og håpet at denne mannen som lå foran henne, fremmed i hvit sykehusskjorte og sterilt sengetøy, skulle si noe som kunne minne henne på hvordan det var å kjenne ham.

   Kvelden i forveien hadde han fått et hjerteattakk, noe som heldigvis hadde gått bra. Legene snakket om stress og høyt blodtrykk, og hadde spurt om det var mye å gjøre på jobben for ham. Albertine hadde trukket på skuldrene. Hun ante ikke. Lønningene til Peter kom i rykk og napp, og man skulle nesten tro det ikke var aksjer han meglet i det hele tatt. Nå stirret han livløst ut i det grellgrønne rommet.

   ”Hvordan har du det?” spurte Albertine omsider. Stemmen spraket som en gammel høyttaler i det ellers lydløse rommet der Peter var den eneste pasienten.

   ”Bra”, sa Peter trett.

   Og hva nå? Det gikk opp for Albertine at det var så lenge siden hun hadde startet en samtale med sin mann med ”hvordan har du det?” at hun helt hadde glemt hvordan hun skulle følge opp.

   ”Er det mye å gjøre på jobben for tiden?” spurte hun videre, mest for å ha noe å si.

   ”Mhm. Kjempemye”, lød svaret fra Peter, og det var tydelig at han mistrivdes i denne dialogen like mye som hva konen hans gjorde.

   ”Det var nok derfor du fikk hjerteattakket”, konkluderte Albertine, og Peter samtykket med et nytt ”Mhm.”

   Det ble stille enda en stund. Peter lukket øynene. Sov han?

   De furete linjene i ansiktet hans hadde blitt tydeligere nå. Det var sjelden hun tok seg tid til å studere ansiktet hans som nå, men nå som hun virkelig gikk inn for det, var det lett å se hvor brått gammel han hadde blitt. Den brune hårmanken var blitt blassere og tynnere siden sist hun hadde strøket fingrene gjennom det – og når var det, egentlig? Hun kunne ikke huske. Det var allerede over tjue år siden de hadde giftet seg. Hva hadde skjedd på de årene? Hvordan hadde øyeblikkene blitt borte? Hva hadde egentlig blitt borte? Hvorfor kjente hun ikke igjen ham hun en gang hadde inngått ekteskap med der han lå, eldet og svøpt i hvitt?

   Tankegangen hennes ble avbrutt av at noen banket på døren. Peter glippet med øynene av lyden, og snudde hodet langsomt mot kilden.

   En lege tittet inn i rommet.

   ”Det har kommet mer besøk til deg”, sa han, ”vil du ta imot? En Stella Sirkelsneip.”

   Albertine rynket på nesen av navnet. Hvem var så dette?

   Hun ble ikke mindre skeptisk da hun så hvordan denne fremmede kvinnen så ut. Da hun kom inn i rommet, var det på høyhælte, sølvfargede sandaler, i kort skjørt og singlet. Hun kjente henne igjen fra den gangen i Lunisand vel for cirka en uke siden. Hun hadde vært like mistenksom da, og Peter hadde ikke greid å se andre steder enn på kløften hennes.

   ”Beklager hvis jeg forstyrrer”, sa hun tynt, men Albertine gjorde ikke noe forsøk på å løfte øyebrynene.

   På tynne ben vaklet hun inn i rommet. Hun så om mulig enda mer malplassert ut mot de spygrønne veggene enn hva Peter i sengen gjorde, og beveget seg som om hun var redd gulvet skulle knuse under henne hvert øyeblikk.

   Etter kort tid var hun borte ved sengen. Peter glante tomt opp på henne, mens Albertine skulte.

   Hun kremtet en gang, før hun begynte: ”Du kjenner ikke meg, men jeg trur du har møtt på mannen min, Jølle…”

   ”Hvem er hun?” avbrøt Albertine og så på Peter. Peter svarte ikke, og tok heller ikke blikket fra den ukjente kvinnen, og tillot henne dermed å snakke videre.

   ”Jeg har uansett kommet for å be om unnskyldning på hans vegne. Jeg veit hva han holdt på med, og… Vel, for å si det sånn, det var ikke særlig realt gjort. Jeg har aldri vært med på noe av det. Om noe godt skal ha kommet ut av denne tragiske hendelsen, så må det være at han i det minste forhåpentligvis har fått en lærepenge.” Stemmen hennes var forholdsvis mørk, og litt ru.

   ”Jølle, er han…” Albertines stemme døde bort, men hun fikk i det minste oppmerksomheten både til Peter og denne Stella. Hun begynte på nytt: ”Jølle, er han en arbeidskollega av deg, Peter?”

   ”Ja, du kan vel…”

   ”De pleide å spille poker nede på det lokale kasinoet sammen.” Stella avbrøt Peter før han fikk løyet ferdig, og høstet med dette sjokkerte blikk fra begge partene av ekteparet.

   ”Mannen min spiller da aldeles ikke om penger!” fnøs Albertine påståelig, men et tvilende frø hadde blitt plantet i sinnet hennes.

   ”Beklager, men jeg trudde du visste det?” Stella så uforstående fra Peter til Albertine.

   ”Det, hehe…” Peter gjorde et mislykket forsøk på å le midt inne i setningen, ”det har nok hendt at jeg har kjedet meg litt etter jobben og tatt noen runder, ja, men aldri noe stort.”

   Stellas ansiktsuttrykk etter dette var umulig å tolke, men det at Peter smilte så overbevisende han bare kunne opp mot Albertine, hadde motsatt effekt hos henne.

   Før hun rakk å si eller spørre noe mer, derimot, hadde Stella spurt henne: ”Fru McLurv, er det i orden for Dem om jeg snakker med Deres mann… på tomannshånd? Jeg trur det er noe viktig han bør si Dem.”

   Albertine rakk å tenke hvor upassende det lød med det upåklagelig høflige ordvalget blandet med den heslige Lunisand-dialekten, før hun trakk på skuldrene, spilte uanfektet av mystisismen hun ikke fikk ta del i, og stilte seg ute på gangen.

   Tilbake i rommet lå fortsatt Peter hjelpeløs blant bleke lakener og bevitnet hvordan Jølles ikke så rent lite attraktive kone fant en stol og dro den inntil sengekanten. Dermed satte hun seg ned med et dystert ansiktsuttrykk. De lange, velpleide neglene glinset i taklampen der hun fiklet med et sølvarmbånd hun hadde på seg.

   Endelig så hun likevel opp. Det var med et litt trist smil om de fyldige leppene.

   ”Mannen min, Jølle… Vel, han har veldig god kontakt med borgermester Jonas. Han har utnytta denne kontakta til å grave fram informasjon om deg, og funnet ut at du er en arbeidsledig aksjemegler. Ehm…”

   Hun tok en pause da hun fikk se Peters ansiktsuttrykk. Hudfargen hans hadde gradvis begynt å gå i ett med den antiseptiske puten han lå på, og han kjente det selv. Det var som om blodet hans fordampet, og han lå igjen som et uttørret spøkelse.

   ”Snakk… videre”, ba han omsider Stella, og stemmen var ikke annet enn vissent løv.

   Stella pustet dypt inn, men fortsatte: ”Du skjuler det for henne, ikke sant? For kona di? Du er flau over at di eneste inntekt kommer fra pengespill?”

   Peter greide ikke å snakke. Han hadde aldri tenkt på det slik, men… her satt altså et ukjent kvinnfolk og sa sannheten, så forsiktig og skånsomt som bare mulig. Hvorfor sved det likevel som om det var syre hun helte over ham, dråpe for dråpe? Og hvorfor hadde et enkelt enstavelsesord så store vanskeligheter med å finne veien ut av munnen hans, når løgner så oppslukende som sorte hull aldri før hadde hatt det minste problem med samme oppgave?

   ”Hvem er hun?” spurte Stella etter litt, og fra Peter kom det et grøtet ”hm?”

   ”Hvem er hun? Kona di? Albertine, er det ikke det hun heter?” spurte Stella.

   ”Vel…” Peter rensket strupen før han fortsatte, ”hun er førtiseks år gammel… arbeidsledig… har bursdag sent i mars… vi giftet oss i…”

   ”Nei.” Overraskende nok ble Peter avbrutt av Stella, og han stirret uforstående på henne. Hva hadde han sagt galt?

   ”Hvem er hun?” presiserte hun, ”åssen ler hun? Hva sa hun til deg da dere kyssa for første gang? Hva tenker du på når hun tar på deg?”

   Hva var det å si? Peter forholdt seg taus. Albertine… det var hun han bodde sammen med. Var hun virkelig ikke noe mer for ham? Hvorfor hadde de giftet seg? Den offentlige forklaringen var at han var rik og hun var rik, og ved å gifte seg, ville de sikre sin økonomiske fremtid. Men… ved å dvele litt ekstra ved tanken… greide han å gjenkalle følelsen ved å stå oppe ved alteret. Han lukket øynene, og var med ett tjueto år yngre. Da han førte hånden opp til hodet, hadde han flere og tettere hårstrå, og da han så ned på hendene sine, var de glatte og rynkefrie. Men det var da han så til venstre for seg at han mistet munn og mæle. Der stod hun, kledd i hvitt fra tåspissene og helt til tuppene av det tuperte håret. Hun hadde et nettingslør foran ansiktet, men da hun merket at han så på ham, kunne han likevel skimte det blendende smilet som på en måte virket fjernt for ham, samtidig som det ga ham den gode følelsen i magen som du får når du møter igjen en gammel venn og likevel har alt å snakke om. Ansiktet var det samme som han hadde sett for kort tid siden, bare med noen mindre forandringer som mer markerte kinnbein og litt strammere hud. Håret var fyldig og blondt og minnet ham om bølgende kornåkrer under solen i Kosdal.

   ”Hun er min kjærlighet”, svarte Peter omsider, og slo øynene opp. Den blondekledde engelen foran ham ble byttet ut til fordel for en mørkhudet kvinne med for lite klær i et skremmende, nøytralt rom.

   ”Og nettopp derfor bør du ikke holde hemmeligheter for henne”, sa Stella, smilte et flyktig smil, og reiste seg. Hun gikk raskt mot utgangen, og var borte i et blaff.

   Hemmeligheter, ja. Det var et ord som gnagde i Peter. Det kloret og krafset for å komme seg fri fra fengselet som var kroppen hans, og jo mer det kjempet, jo vondere gjorde det. Kanskje var det på tide å slippe det fri?

   Albertine marsjerte inn igjen, men Peter innså skuffet at det var ikke den samme Albertine som han hadde sett så livaktig for seg i sitt indre. Dette var Albertine McLurv, ikke Albertine L’orfèvrerie, som hun hadde hett før de hadde blitt smidd i Hymens lenker, og om leppene hennes danset ikke et smil så vakkert at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Nei, leppene hennes var fastlåst i et stramt, alvorlig trekk, og det hadde det vært i flere år. Hva skulle til for å få henne til å smile som den gangen for tjueto år siden? I alle fall ikke det Peter nå skulle si til henne. Like fullt måtte det ut.

   ”Jeg må si deg noe”, sa han, men det virket ikke som om hun hørte ham. Hun sakket ikke farten, og hun hadde det samme steinansiktet som før.

   ”Jeg har løyet for deg”, fortsatte han tynt, men mer rakk han heller ikke si, for konen hans hadde kommet bort til ham og klappet til ham. Den etterfølgende svien gjorde vondere i hjertet enn på kinnet.

   ”Tror du ikke jeg har skjønt det for lenge siden?” snerret hun, og han krympet seg der han lå. Hadde det vært så tydelig?

   ”Helt siden den gangen på Lunisand vel… at det går an!” fortsatte hun, men her falt Peter ut. Hva var det nå hun siktet til?

   Albertine ble stående i enda noen sekunder og dirre. Sannsynligvis ventet hun på at ektemannen skulle si noe, men han lå bare måpende og glodde i villrede på henne.

   Ettersom det virket som om Peter hadde blitt stum, fortsatte Albertine. Hun tenkte at hvis han absolutt måtte gjøre seg dum, skulle hun da sannelig gjøre det enkelt for ham.

   ”Hun er elskerinnen din! Den ekle, avskyelige kvinnen som kler seg som… som… som en prostituert! Er hun det også, kanskje? Du, henne og han der Jølle… på poker!” Hun spyttet ordene ut, og greide ikke å forhindre tårene. Saltet falt som i åpne sår.

   ”Jeg… jeg…” Hun lette fortvilet etter de rette ordene, men da hun ikke fant dem, virvlet hun i stedet rundt og strente mot døren. Hun forsvant ut på gangen og lukket den med et smell.

   Peter hadde nettopp sett sin kone forsvinne ut døren for andre gang i dag, og nå følte han seg enda mer frustrert enn forrige gang. Hadde han bare vært litt mer pigg, skulle han ha reist seg, fulgt etter henne og gitt henne sannheten. Om den ville berolige henne eller gjøre henne enda mer opprørt, visste han ikke, men han måtte si den til henne.

   Likevel… hun hadde grått da hun misforstod. Peter greide ikke å skjule et lite, sørgmodig smil. Det måtte da bety noe.

Life and all its lows

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. Det er så mye om dagen. Mye av alt. Jeg føler det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men så har jeg ikke hatt tid før nå, og hjernen min hopper alltid fram og tilbake, så det er vanskelig å ordne det inn i et blogginnlegg som tross alt må ha en begynnelse og en slutt.

Og kanskje det er der jeg skal begynne. Med hjernen min som hopper fram og tilbake. Jeg hinta så vidt til det i dette innlegget, men da jeg var til utredning på DPS konkluderte de med at jeg ikke hadde ADHD til tross for at jeg oppfylte alle kriteriene til en ADHD-diagnose, fordi de mente at symptomene jeg hadde på ADHD kunne forklares med Asperger syndrom. Jeg har i etterkant snakka med venner om dette (og jeg fikk også ei melding av noen som hadde lest blogginnlegget), og det er veldig høy korrelasjon mellom ADHD og autismespekteret. Så jeg har bedt legen om ny utredning for ADHD, og nå har jeg blitt henvist til nevropsykolog nettopp for å finne ut om jeg kan ha ADHD. Faktisk kjenner jeg meg mye mer igjen i kombinasjonen ADHD og Asperger enn bare Asperger, for eksempel i det at jeg har en enorm utforskertrang og et stort eventyrinstinkt, samtidig som forandringer skremmer meg hinsides mye, så jeg blir sittende fast i inerti der jeg kjeder meg og føler meg utilfreds fordi jeg vil så mye mer alltid, men rutinebrudd skaper så mye angst for meg at jeg blir handlingslamma. Jeg har ikke fått svar på henvisninga ennå, men mitt største ønske er helt ærlig å kunne få medisiner som kan hjelpe meg med å takle hverdagen, for per akkurat nå er det liksom ingenting å hente hos helsevesenet, fordi "autisme ikke kan kureres", og det skjønner jeg jo, men jeg sliter jo likevel, liksom?? Jeg har på en måte bare fått en diagnose og så en implisitt beskjed om å finne ut av resten sjøl, men selv om jeg nå har fått ei forklaring, er jeg jo ikke på magisk vis i bedre stand til å håndtere alt av angst, depresjoner, tvangstanker og konsentrasjonsvansker. 

Konsentrasjonsvanskene mine, og vanskene mine med eksekutive funksjoner, har – kanskje overraskende nok – vist seg å være den største utfordringa mi når det gjelder aerial hoops. Dere veit, det som jeg snakka så vidt om her.

Og det er veldig gøy, altså! Aerial hoops, mener jeg, ikke konsentrasjonsvansker og vansker med eksekutive funksjoner. På en måte føles det veldig som at det er akkurat denne typen fysisk aktivitet kroppen min er utvikla for å drive med, men hjernen protesterer litt. Jeg har nå gjennomført det seks uker lange introduksjonskurset, og bildet er tatt på den siste dagen der, og jeg har gått videre til viderekomment nivå, men det jeg sliter mest med er altså ikke den fysiske biten, men den mentale. Og på nivå to er det større fokus på en sammenhengende rutine heller enn enkeltmoves, som vi dreiv mest med på introkurset. Og én ting er å se åssen treneren gjør det, men en annen ting er å så sjøl gå opp i ringen og huske i hvilken rekkefølge hvilket bein skulle hvor og så videre. Dessuten ser jo ting helt annerledes ut når man henger opp ned etter beina i en ring, kontra når man står på bakken og ser noen gjøre det samme. Og på introkurset var vi fem deltagere og det var seks ringer, mens på nivå to er vi tolv deltagere og det er fortsatt seks ringer. Ikke noe stort problem å dele en ring i utgangspunktet, men jeg er nok litt for vant til at treneren på introkurset så med én gang at jeg hadde problemer og kom bort for å hjelpe, mens nå er det naturlig nok litt flere som kniver om oppmerksomheten hennes. Forhåpentligvis er også dette ting som kommer til å bli bedre etter hvert som jeg lærer mer, for noe nevroplastisitet har da også jeg, men det bare føles litt kjipt å vite at hjernen min står i veien for noe jeg egentlig er fysisk i stand til.

En kjip ting som har skjedd: TR/ST-konserten som blei utsatt først én gang, og så én gang til på grunn av korona, og som jeg hadde gleda meg til i over to år, blei avlyst bare noen få uker før den egentlig skulle vært. Hele Europaturneen blei avlyst bare ei ukes tid før den skulle begynne, uten forklaring, unnskyldning eller i det hele tatt en vedkjennelse fra hovedpersonen, og akkurat dét er liksom det som skuffer meg mest. Liksom, jeg skjønner at ting kan skje, og jeg hadde ikke trengt mye, men på sosiale medier har han bare snakka om hvor mye han gleder seg til å spille konsertene sine i Amerika uten å nevne den avlyste Europaturneen med et ord. Jeg veit jeg er veldig bitter nå, men jeg syns faktisk den europeiske fanbasen fortjener bedre enn dette. Og her er en liten hemmelighet: jeg har drevet og tenkt på om dette kanskje er min egen feil fordi jeg de siste månedene har begynt å lefle med kaosmagi. Jeg har blitt advart om at man nettopp ikke bør lefle med kaosmagi; hvis man ikke veit hva man driver med, kan det ende opp med å backfire skikkelig. Og jeg veit ikke hvor mye jeg har snakka om det på denne bloggen før, men jeg klarer nesten aldri å glede meg til noe uten å også grue meg til det, bare fordi noe jeg gleder meg helt sinnssykt mye til nødvendigvis medfører en hel masse stress. Det blir rett og slett veldig mye som står på spill for meg, og derfor er jeg redd for at denne negative energien jeg har akkumulert har manifestert seg på denne måten. En liten del av meg, som jeg kanskje har trudd at var mindre enn den egentlig var, håpa konserten skulle bli avlyst sånn at jeg kunne gå tilbake til en behagelig stressfri tilværelse der lite står på spill, fordi comfortably numb er den mest lettvinte måten å være komfortabel på. Og hvis du akkurat nå tenker at det er lite sannsynlig at mine personlige tanker skal ha vært nok til å virke inn på en hel Europaturné der de ansvarlige ikke engang veit at jeg fins, så vil jeg bare si at 1. det er mer enn personlige tanker, for jeg skreiv dem ned i dagboka mi og ga dem dermed større kraft, og 2. objektiv virkelighet fins ikke. Og jeg anser meg ikke som en overtroisk person, og nettopp derfor er det kaosmagi virker så innmari besnærende på meg: det er tanken om at ingenting har noen iboende, objektiv kraft, men symboler, skikkelser og gjenstander kan tilføres kraft gjennom folk som trur på dem. 

Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis det er stemning for det.

En annen kjip ting som har skjedd: jeg kom ikke inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg syntes det var en sinnssykt tøff beskjed å få, særlig fordi at sist gang jeg søkte der, kom jeg i det minste på venteliste. Jeg liker jo å tru at jeg har utvikla meg til det bedre som skribent, liksom, men nå fikk jeg bare en kort standardbeskjed om at jeg ikke var kvalifisert. Jeg kom for den saks skyld heller ikke inn på Gyldendals skriveskole, dog med et litt hyggeligere avslag:

Jeg er på en måte litt lei av å få høre hvor god jeg er til å skrive, men akkurat ikke god nok, som jeg har inntrykk av at ofte er tilfellet, men det er kanskje uansett verdt å sende dem resten av novellene jeg sitter på. Og jeg veit jeg høres sutrete ut, jeg er bare så lei av å få masse ros for skrivinga mi som ikke fører noen vei. Hvis jeg er så god som så mange skal ha det til, hvorfor ikke bare gi ut tekstene mine, liksom. Jeg er så avsindig lei av å ikke være forfatter. Skriving er den viktigste delen av identiteten min, og selv om de mener det godt, blir jeg litt irritert når folk ber meg om å ikke ta avslag personlig. Det er jo teksten din de snakker om, sier de, ikke deg. Vel, nå er jeg en sånn rar person som heller vil at det skal være meg enn teksten min, så den typen oppmuntring funker ikke på meg. Jeg vil heller at folk skal like teksten min enn personligheten min. Det er viktigere for meg å være en god skribent enn å være en god person. 

Men altså, jeg skal ta oppfordringa deres på alvor, altså. Ikke bekymre dere for dét.

En fin ting som, tross alt, har skjedd: jeg har nå, takket være Lars, den fineste hårfargen jeg noen gang har hatt. Endelig har jeg intergalaktisk hår! Endelig speiler håret mitt sånn som innsida av hjernen min ser ut til enhver tid!

Kanskje dere til og med får bilder med bedre kvalitet en gang om jeg føler for det.

Mai 2022

Opplevelser: Konsert med Lebanon Hanover på Blå. Bursdagen til Lauren. Tur med Mari. Boblete med Martina. Lønsj på Sara og utepils på Asylet med Mari. Konsert med Molly Nilsson på Ingensteds. Kinotur med Vibeke og besøk på Via Village.

Innkjøp: Jeg innser jo at jeg er personifiseringa av denne tweeten

så bare fordi jeg i løpet av måneden følte et intenst behov for å kjøpe Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, betyr ikke det at jeg kommer til å lese dem med det aller første. Men, begge er bøker som føles relevante for min egen skriving, og det er meg uansett en glede å støtte yndlingsbokhandelen min, så hey.

Film: The Green Knight, Dèmoni, Belle, Bikram: Yogi, Guru, Predator, Everything Everywhere All at Once, The Last Shaman og Snøleoparden.

Jeg er nødt til å snakke om The Green Knight. Filmen tar utgangspunkt i en gammal engelsk legende og handler om en slektning av Kong Arthur som legger ut på et farefullt oppdrag. Men det som gjør den så utrolig interessant er hvor tett opptil kildematerialet den legger seg, for i de fleste moderne filmatiseringer av gamle fortellinger tas det ofte ganske radikale grep for å omforme historiene til narrativer vi kjenner igjen og som gir mening for dagens mennesker. Men man trenger ikke å gå mange hundre år tilbake for å oppdage at eventyr slett ikke har moral eller ei gjenkjennelig oppbygging. Mye av kritikken jeg fikk for Mjuke, svarte stjerner gikk nettopp på at "ting bare skjedde" og at det ikke var noen reelle konsekvenser, fordi dagens konsumenter trenger at ting ordnes inn i et vant system for at vi i det hele tatt skal lese det som ei fortelling og ikke bare en serie hendelser. Jeg prøver ikke å overbevise dere om at Mjuke, svarte stjerner er et misforstått mesterverk, det er en roman med store feil og mangler, men jeg ville at den skulle speile livet som det faktisk er. Jeg ville ikke prøve å skrive Litteratur™. Og nå er The Green Knight milevis unna å speile livet som det faktisk er, men jeg elsker at den inneholder mange elementer som med et moderne blikk lett kan oppfattes som "meningsløse". Reisen til Sir Gawain oppfyller få, om noen, av kriteriene til den arketypiske heltereisen, og jeg elsker at denne filmen forteller en historie på en måte som ingen lenger forteller historier. Hjelperne og hindringene han møter på sin vei får dermed større frihet, fordi de ikke lenger oppfyller de rollene vi har blitt vant til at de skal oppfylle. Det er en fantastisk følelse av at alt kan skje, for filmen benytter seg av proto-troper heller enn troper, og disse proto-tropene oppleves dermed som forbausende forfriskende, som om det er noe vi aldri før har sett, til tross for at de altså er hundrevis av år gamle. 

Jeg veit ikke om noe av dette gir mening. Om ikke: se den bare fordi den er ekstremt vakker reint visuelt.

Musikk: Jeg har hørt masse på egentlig veldig kule Hell Was Full av Patriarchy denne måneden, ei låt som nesten er perfekt, men det irriterer meg at den to tredjedeler uti liksom fisler ut, og det virker som at den bygger seg opp til et klimaks, men så er forløsninga veldig underveldende og den fortsetter liksom bare å fisle ut til den er ferdig etter en for lang outro? Jeg veit ikke, jeg kan egentlig ikke nok om musikk til at jeg pleier å oppdage helt konkrete måter ei låt kunne vært bedre på, men jeg ser, eller rettere sagt hører, det altfor tydelig her. Jeg skulle gjerne hatt refrenget en siste gang med ekstra mye trøkk helt på slutten der, og hadde jeg hatt det, hadde jeg hørt enda mer på denne låta, for nå veit jeg at det litt kjedelige partiet som dukker opp liksom aldri leder noe sted, og da føles det siste halvannet minuttet som noe jeg bare må vente på at skal gå over istedenfor at det føles verdt det.