Om Samuel "Mad Sam" DeStefano (og om Kristine, som også er litt mad)

Jeg har nevnt jobben jeg søkte på i begynnelsen av januar noen ganger her inne tidligere. Nå har jeg endelig fått svar fra arbeidsgiver, og jeg fikk ikke jobben, noe jeg helt ærlig syns er ganske kjipt. Når det tok så lang tid å få svar – omkring halvannen måned totalt – skjønte jeg jo at det var den retninga det bar i, men det var kjedelig likevel. Kanskje særlig fordi den store ildprøven for min del når det gjelder jobb, er sjølve jobbintervjuet. Jeg er elendig på jobbintervjuer. Så da jeg gikk videre fra intervjuet, og de ville at jeg skulle skrive en episode for dem, var jeg ganske optimistisk. Skriving er jo det jeg kan! Jeg blei veldig fornøyd med teksten jeg skreiv for dem, så da den endelige tilbakemeldinga blei at de syntes det var mye positivt i teksten min, men at de hadde valgt å gå videre med noen andre isteden, var det en aldri så liten nedtur. På godt og vondt fikk jeg beskjeden samme dagen som jeg reiste på hyttetur, så det var jo ei slags positiv vending at jeg slapp å sitte aleine og sture over det mens såret fortsatt var ferskt. 

For omtrent ei uke siden sendte jeg dem en mail og ba dem om ei mer konkret tilbakemelding sånn at jeg veit hva jeg kan gjøre bedre til neste gang. De har ennå ikke svart. Jeg veit ikke om de kommer til å bruke halvannen måned på å svare på den mailen òg, eller om jeg får svar overhodet. Personlig har jeg en hypotese om at det kan være fordi jeg gikk for mye i detalj akkurat i de delene av teksten som handler om tortur, samtidig som jeg sjøl, som true crime-entusiast, helt ærlig føler at å utelate de ekstreme lidelsene ofra til gjerningspersonene gikk gjennom, ikke er å vise dem den respekten de fortjener. Jeg syns de fortjener at folk veit nøyaktig hva som skjedde med dem, for noe annet blir for meg å forskjønne sannheten. Jeg syns voldelige kriminelle fortjener at folk veit hva for slags grusomheter de er eller var i stand til å påføre andre mennesker, jeg syns ikke de fortjener å skånes fra å få sine mørkeste sider fram i lyset. Med dét sagt veit jeg jo at mange er uenige med meg om nettopp dette, og mener det er nettopp min innfallsvinkel som er den respektløse. Samtidig har jeg jo lyst til å være trofast mot mine egne prinsipper, og selv om man selvfølgelig er nødt til å tilpasse skrivestilen sin litt når man tar på seg kommersielle oppdrag, ville det ikke føltes riktig for meg å gå på akkord med meg sjøl. Jeg vil jo helst ansettes av noen som er enig med min måte å gjøre ting på, liksom.

Ikke desto mindre: det sugde å få avslag. Ikke bare fordi det å få avslag suger generelt og gir sjøltilliten en knekk, men også fordi jeg jo virkelig hadde lyst på jobben. I tilfelle det ikke allerede var klart: jeg søkte jobb som manusforfatter for et av Norges største podcastnettverk, en jobb som i seg sjøl hadde vært fantastisk, men så var det også snakk om bare én til to dager oppmøte per uke på fysisk arbeidsplass, resten kunne være hjemmekontor om jeg så ville. Og for noen som jobber aller best til de merkeligste tider på døgnet og aleine i de tryggeste omgivelsene jeg veit om, var dette faktisk perfekt. Det var til og med en fulltidsjobb som jeg helt oppriktig følte meg rusta til å takle! Jeg som alltid har tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha en fulltidsjobb! 

Men alt dette betyr jo at dere kan få lese episoden jeg skreiv på denne bloggen isteden. Den var skrevet til Gangsterpodden, om du skulle få lyst til å høre for å sammenligne min episode med de andre episodene.

Samuel "Mad Sam" DeStefano var først og fremst kjent som lånehai for Chicago-mafiaen på 1950- og 60-tallet, men på grunn av sine sadistiske lyster og psykisk ustabile tilstand, kledde han kallenavnet sitt litt for godt. Pengeutpressing var nemlig langt ifra de eneste kriminelle tilbøyelighetene han hadde; fra tenåra og fram til hans død som 63-åring i 1973, bestod den såkalte merittlista hans i tillegg blant annet av smugling, bankran, blotting, voldtekt, tortur og drap.

JIM: Hei, og velkommen til en ny episode av Gangsterpodden. Jeg er Jim.

MORTEN: Og jeg er Morten.

J: Og jeg vet at dette ikke er første gangen vi sier det, men i dag skal vi faktisk snakke om en av de sykeste og mest brutale gangsterne vi har vært borti hittil.

M: Ja, for hvis det er noe denne podcasten har lært oss, så er det at det ikke er mangel på sadistiske psykopater innen organisert kriminalitet, og the man of the hour denne gangen er Samuel DeStefano, passende nok kjent som Mad Sam.

J: «Mad» som i gal?

M: «Mad» som i sprøyte, hakke gal. For når mafiaen syns du er gal, da er du faktisk gal sånn helt på ordentlig.

J: Men før vi går inn på nøyaktig hvor gal han var, så kan vi jo nevne at Samuel DeStefano ble født i 1909 i Streator, Illinois som barn av to italienske immigranter. Nok en italiensk-amerikaner, med andre ord. 

M: Ja, det er noen av dem i mafiaverdenen. Familien hans flytta til Little Italy i Chicago da Samuel var liten, og det tok ikke lang tid før han begynte å henge med lokale gjenger. Da han bare var atten år, var Samuel DeStefano en av gjerningsmennene bak en gjengvoldtekt av den sytten år gamle jenta Frances Brooks. Uten å gå inn på altfor mange detaljer her, er det en del ting som tyder på at voldtekten var særdeles brutal, for da Frances Brooks ble funnet av politiet, hadde undertøyet hennes blitt revet i stykker, og hun blødde fra både munnen og skrittet. For denne voldtekten ble DeStefano dømt til tre år i fengsel.

J: Etter at DeStefano hadde sonet ferdig, var det rett ut tilbake på gata og til gjengene. I 1930, altså samme år som han slapp ut fra fengsel, ble han med i den beryktede Forty-Two Gang, ledet av Sam Giancana, den framtidige lederen av The Chicago Unit. Som medlem av the Forty-Two Gang, fikk DeStefano prøve seg innen et bredt spekter av forbrytelser, blant annet gambling, spritsmugling og ikke minst væpna ran. For et bankran i Wisconsin i 1933 ble han dømt til førti år i fengsel, men slapp ut igjen i 1944 etter å ha sonet i bare elleve år. Det var derimot tilbake igjen til fengsel for DeStefano i 1947 etter at han ble tatt for å ha solgt – av alle ting – falske rasjoneringskort for sukker. Det høres jo nesten litt søtt ut, men det var i løpet av dette fengselsoppholdet at han ble kjent med Paul Ricca og Louis Campagna, som begge var medlemmer av The Chicago Unit. Paul Ricca likte Sam DeStefano, og han ble en slags mentor for ham, og Paul Ricca mer eller mindre lærte DeStefano hvordan man skulle være lånehai for mafiaen.

M: Ja, fordi mafiaen visste selvfølgelig å utnytte gamblere som hadde tatt seg vann over hodet, så når gamblerne ikke lenger kunne få lovlige lån hos bankene for å finansiere spillevanene sine, henvendte de seg noen ganger til mafiaen, som deretter sendte lånehaier, utpressere og torpedoer etter dem om de ikke betalte tilbake i tide. Så da Sam DeStefano igjen slapp ut av fengsel, fant The Chicago Unit ut at han rett og slett var en formidabel ressurs på det området, i tillegg til at han var litt… ja, skal vi si utradisjonell?

J: Det er hvert fall én måte å si det på. Fordi der de fleste lånehaier foretrakk å innvilge lån til folk de visste at kom til å betale dem tilbake, hadde Sam DeStefano en klar preferanse for å gi lån til folk som hadde betalingsanmerkninger og høy gjeld. Dette var fordi noe av det aller beste han visste, nemlig var å torturere. 

M: Og så begynte moroa.

J: Ja, i hvert fall for Sam DeStefano, ikke fullt så mye for ofrene hans. Som sagt foretrakk DeStefano å gi lån til høy-risiko-klienter nettopp i håp om at de ikke skulle betale tilbake, sånn at han fikk lov til å kose seg med å torturere dem. Og, som det kanskje går an å gjette seg til, var dette noe av grunnen til at han fikk kallenavnet Mad Sam. 

M: Et av ofrene til Mad Sam var restauranteieren Artie Adler, som begikk dødssynden med å være for seint ute med å betale tilbake lånet han skyldte til The Chicago Unit. I kjelleren i boligen sin hadde Mad Sam DeStefano bygget et lydtett rom som rett og slett fungerte som et torturkammer, så det han gjorde, var å ta med seg Artie Adler til denne kjelleren. Her, hvor ingen kunne høre ham skrike, gikk Mad Sam til verks på Artie Adler med et av sine favoritt-torturinstrumenter, nemlig sin trofaste ishakke.

J: Men, heldigvis kan vi vel si, rakk Artie Adler å dø av hjerteinfarkt før Mad Sam fikk fullbyrdet arbeidet. Liket av Artie Adler ble dumpet i kloakken, og siden dette foregikk om vinteren, frøs liket fast, og det ble ikke funnet før på våren, da The Department of Sanitation ble kontaktet i forbindelse med tette rør. Årsaken til disse tette rørene viste seg altså å være liket av Artie Adler, som takket være frosten var perfekt bevart. Det var derimot ikke alle ofrene til Mad Sam som døde.

M: Det er helt riktig, og en av dem som faktisk overlevde en såkalt økt med Mad Sam, var pengeinnkreveren Peter Cappelletti, som visstnok prøvde å stikke av med 25 000 dollar som tilhørte Mad Sam og The Chicago Unit. Mad Sam tok med Peter Cappelletti til restauranten Cicero, som var eid av broren til Mad Sam, nemlig Mario DeStefano. Her ble Cappelletti kledd naken, lenka fast til en radiator, og holdt som fange i tre dager, og i løpet av disse tre dagene ble han selvfølgelig utsatt for juling og tortur. På kvelden den tredje dagen ringte Mad Sam til familien til Cappelletti og inviterte dem på middag på Cicero til ære for Cappelletti. Familien ante fred og ingen fare, og da de ankom restauranten og spurte hvor Peter Cappelletti var, ble de fortalt at han ville dukke opp straks. Etter at de alle hadde inntatt en flereretters italiensk middag, ble den forbrente og forslåtte Peter Cappelletti hentet fram, før Mad Sam DeStefano urinerte på ham foran hele familien. Ifølge enkelte kilder skal Mad Sam også ha tvunget familien til å urinere på Cappelletti. Dette førte til at Cappelletti lovte å gjøre opp for seg, og Mad Sam slapp ham fri sånn at han kunne statuere et eksempel for andre som vurderte å lure til seg penger.

J: Mad Sam var så gal og sadistisk at han aldri ble en «made man», for Chicago-mafiaen innså at han var altfor ustabil til å kunne være en del av den harde kjernen. Ifølge Charles Crimaldi, som var en av mafiakollegaene til Mad Sam, var Mad Sam en djeveldyrker. Charles Crimaldi sa at Mad Sam var overbevist om at han var Satans disippel, og han skal ha bedt bønner til Satan på samme måten som kristne ber til Gud, og etter en slik bønn kom Mad Sam tilsynelatende i en slags transe der han trampa rundt, svor og banna, smalt knyttnevene i gulvet, sikla og skumma rundt munnen. Charles Crimaldi kunne også fortelle at Mad Sam pleide å gå med briller til tross for perfekt syn, bare for at folk skulle tro at han så dårlig. På denne måten kunne han ta av seg brillene og observere alt rundt seg mens folk rundt ham gikk ut fra at han ikke fikk med seg en damn shit. Også ifølge Crimaldi hadde Mad Sam som fritidssyssel å kjøre rundt på avsidesliggende landeveier for å se etter steder å begrave framtidige lik. Han likte også å dra til gårder der de holdt griser, og der kunne han tilbringe opptil en time mens han betrakta grisene og dagdrømte om å mate dem med menneskelige levninger. 

M: Ja, og kanskje var det fordi at han faktisk hadde en pakt med djevelen at han var i stand til å drepe sin egen bror. Det skal vi få høre mer om etter en kort pause.

PAUSE

M: Velkommen tilbake til Gangsterpodden. Før pausen fikk vi høre at Mad Sam angivelig var en djeveldyrker som også på fritiden stort sett tenkte på og dagdrømte om drap og tortur. Helt sinnsfrisk var han nok uansett ikke, for i 1955 beordra den tidligere nevnte Sam Giancana, som på dette tidspunktet var høyt oppe i Chicago Unit-hierarkiet, drapet på Michael DeStefano, som altså var lillebroen til Mad Sam. Denne ordren adlød Mad Sam uten å mukke, og da politiet avhørte ham om dette drapet, skal Mad Sam bare ha fnist ukontrollert. 

J: Dette med en hensynsløs sadist som fniser ukontrollert er liksom et helt nytt nivå av creepy.

M: Det kan du si. Fyren var rett og slett råskummel. Han fant tilsynelatende enorm nytelse i å ydmyke og torturere andre, også bare for moro skyld og helt uten grunn. For hvis det ikke var grunnlag for noe tortur, fant han andre måter å få utløp for sadismen sin på. For eksempel var det en FBI-agent ved navn William F. Roemer som ikke sjeldent var hjemme hos Mad Sam DeStefano. Når det dukka opp et nytt lik, var Mad Sam en av de første Roemer henvendte seg til. Hver gang Roemer dro hjem til ham, åpna Mad Sam døra for ham kledd i pysj, men pysjen var alltid litt åpen, sånn at deler av eller hele kjønnsorganet hans var synlig. Så ble altså Roemer bedt inn, og kona til Mad Sam serverte kaffe. Roemer tenkte over at han syntes kaffen smakte litt rart, men avfeide hele greia med at det sikkert bare var fordi den var lagd av italienske kaffebønner. Men seinere, via en informant, fikk Roemer vite at Mad Sam hadde gått rundt og skrytt av at hver gang det dukka opp en FBI-agent på døra, urinerte Mad Sam i kaffen hans.

J: Og hvis du syntes dét var drøyt, så er det bare å glede seg til denne lille Mad Sam-anekdoten; det å servere tissekaffe til FBI-agenter var dessverre ikke det verste den stakkars kona til Mad Sam ble tvunget til å gjøre. En gang Mad Sam av en uviss grunn ble sint på henne, dro han i raseri ut på en kjøretur. Mad Sam kjørte opp til den første og beste fyren han fant, pekte en pistol på ham og beordra mannen inn i bilen. Denne mannen, som hadde vært på vei hjem fra jobb, ble deretter kjørt hjem til huset til Mad Sam, der Mad Sam, med pistolen i hånda, tvang kona si til å utføre oralsex på denne fremmede mannen, rett og slett for å lære henne en lekse. Da det hele var over, var den fremmede mannen naturlig nok temmelig opprørt, og fordi han var livredd for å bli anklaget for voldtekt, løp han til nærmeste politistasjon og fortalte hva som hadde skjedd.

M: Men, heldigvis for de fleste som hadde noe med Mad Sam å gjøre, skulle et drap begått i 1963 være begynnelsen på slutten for ham. Leo Foreman, som hadde en streit jobb som eiendomsmegler på dagtid i tillegg til at han hadde en litt mer luguber sidejobb som pengeinnkrever på vegne av Mad Sam, møtte sitt grusomme endelikt etter en krangel inne på sitt eget kontor. Leo Foreman og Mad Sam hadde hatt flere uoverensstemmelser i løpet av den siste tiden, men den utløsende årsaken til akkurat denne krangelen skal ha vært at Mad Sam hadde funnet bevis på at Foreman hadde rota med noen av pengene til Mad Sam. Da Mad Sam konfronterte Foreman, innrømte Foreman at det var mulig at han hadde begått noen matematiske feil. Dette gjorde Mad Sam fly forbanna, og når noen som heter Mad Sam og som er kjent for å torturere folk til døde står og skriker til deg, da er det naturlig å bli litt redd. Leo Foreman gjorde det som sannsynligvis enhver gangster i hans situasjon ville gjort; han dro fram pistolen sin. Med pistolen pekende på Mad Sam beordret Leo Foreman ham ut av kontoret sitt, og i de neste ukene prøvde Foreman, forståelig nok, å holde seg unna Mad Sam.

J: Dessverre så fungerte det ikke i lengden. Foreman ble etter hvert kontaktet av noen av undersåttene til Mad Sam som fortalte ham at Mad Sam var villig til å tilgi ham hvis han betalte tilbake det han skyldte og hjalp dem med å planlegge et ran. Foreman valgte å stole på dem, og da han kom til huset til Mario DeStefano, som altså var en av brødrene til Mad Sam, ble Foreman bedt av Mario DeStefano om å bli med ned i kjelleren, der Mario DeStefano visstnok hadde bygd et nytt bomberom han gjerne ville vise fram. Foreman begikk selvfølgelig en enorm tabbe da han ble med ned i kjelleren, for der nede ble han skutt av både Mario DeStefano og den tidligere nevnte Charles Crimaldi, som altså jobbet for Mad Sam. Deretter dukka en tredjemann opp, Tony Spilotro, som helt fram til da hadde gjemt seg, og også Tony Spilotro skjøt Leo Foreman. 

M: I voldsomme smerter etter å ha blitt skutt av tre menn, ble Leo Foreman liggende på gulvet, men han var altså fremdeles i live. Først da var det at selveste Mad Sam bestemte seg for å komme fram fra gjemmestedet sitt. Kledd i pysj og med sin elskede ishakke for hånden gikk Mad Sam rett bort til Foreman, tok tak i ansiktet hans og sa til ham at han skulle ofre ham til Satan. Mad Sam stakk Foreman med ishakken totalt tjue ganger. I tillegg ble Foreman slått med hammer på knærne, skåret opp med slakterkniv, og skutt gjentatte ganger i rumpa, visstnok mens Foreman skal ha tryglet Mad Sam om å drepe ham. Etter at Foreman omsider var død, var gutta i så godt humør at de fortsatte med å skjære klumper av kjøtt fra armene hans, før liket ble stappet inn i bagasjerommet på en bil og til slutt dumpet på åpen gate.

J: Sannsynligvis var Mad Sam såpass høy i hatten at han trodde han skulle komme unna med det, men både han, broren hans Mario DeStefano og Tony Spilotro ble arrestert for drapet ti år seinere, i 1973. FBI hadde lyktes i å få den fjerde gjerningsmannen, Charles Crimaldi, til å vitne mot sine tidligere mafiakollegaer, og på grunn av forklaringene til Crimaldi, måtte Mad Sam møte til en såkalt pretrial, som er en slags forhåndsrettssak før den egentlige rettssaken. Kan du gjette hva slags antrekk Mad Sam hadde tatt på seg i anledning denne forhåndsrettssaken? 

M: Jeg både håper og håper ikke at det er pysj.

J: Pysj er helt riktig. Mad Sam DeStefano ankom rettsalen på båre, kledd i yndlingsantrekket pysj, og var fast bestemt på å være sin egen advokat. Og ikke nok med det: mens han altså forsvarte seg selv, gjorde han det mens han snakket gjennom en ropert. Lederne av The Chicago Outfit fikk med seg hele spetakkelet, og uansett hvor dyktig Mad Sam var på å få folk til å betale, bestemte de seg for at han faktisk var altfor gal og at galskapen hans utgjorde en fare for resten av dem. Dermed ble det bestemt at Mad Sam DeStefano måtte dø. 

M: Hovedrettssaken skulle finne sted den 30. april 1973, så omtrent to uker før, den 14. april 1973, kjørte de to andre tiltalte, altså Mad Sams bror Mario DeStefano og Tony Spilotro, hjem til Mad Sam. Ifølge en FBI-teori, hadde Mad Sam blitt fortalt at de to skulle komme hjem til ham for å diskutere en plan om å drepe tysteren Charles Crimaldi. Da Mad Sam, som var inne i garasjen, hørte at det kom en bil, gikk han ut i innkjørselen for å ta imot Mario DeStefano og Tony Spilotro. De to mennene kom ut av bilen og gikk mot Mad Sam, og da de bare var noen meter unna hverandre, gikk Mario DeStefano ut til siden, og avslørte dermed at Tony Spilotro bar på ei hagle. Tony Spilotro skjøt først Mad Sam i armen, deretter i brystet. Da politiet seinere samme dag fant Mad Sam, lå han på ryggen i garasjen, blødd i hjel. Mario DeStefano og Tony Spilotro ble forøvrig frikjent for drapet på Leo Foreman, og ingen ble noen gang arrestert for drapet på Mad Sam DeStefano.

-

KILDER:

https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_DeStefano

https://en.wikipedia.org/wiki/Sam_Giancana

https://allthatsinteresting.com/sam-destefano

https://gangstersinc.org/profiles/blogs/chicago-soldier-mad-sam

https://www.newspapers.com/clip/686541/sam-destefano-gets-3-years-prison-for/

https://casetext.com/case/the-people-v-destefano

https://www.americanmafia.com/Feature_Articles_179.html

https://www.americanmafia.com/Allan_May_5-17-99.html

https://www.chicagotribune.com/news/ct-xpm-1989-11-26-8903120871-story.html

https://www.nytimes.com/1973/04/15/archives/chicago-gang-figure-found-slain-in-garage-at-his-home.html

Throwback Thursday: Aloha verden – fjortende kapittel

Det er mye greier om dagen! Egentlig føler jeg jo at det stort sett alltid er det, men jeg prøver å akseptere at jeg, med alle mine diagnoser, blir fortere sliten enn såkalt friske/"normale" folk.

Og for alle denne tekstens feil og mangler, syns jeg likevel det er litt interessant at jeg allerede i 2004 egentlig skreiv om de samme tinga som jeg gjør i dag: om å ikke høre til der man hører til, om følelsen av at hjemme er et annet sted, om å lengte bort fordi det er der man føler seg mest tilstede. Klikk her for tidligere kapitler.

Jeg gråt åpenlyst på flyet hjem. Jeg hadde blitt så utrolig glad i dem alle sammen at nå skulle de kanskje forsvinne ut av livet mitt for godt.

   Jeg var omtrent apatisk der jeg satt på den lange reisen hjem til Norge. Jeg satt rett opp og ned med et utrykksløst fjes, men inni meg kvernet mange tanker rundt. Alt fra alt det morsomme vi hadde gjort sammen, til at jeg aldri kom til å se dem igjen. Kanskje. 

   Jeg merket knapt at flyet gikk inn for landing og gikk på stive bein ut døra og tok imot kofferten min som en zombie.

   Mamma og pappa ventet på meg. ”Fort deg litt, da!” maste mamma. Pappa bemerket hvor dust jeg så ut og maste litt om at jeg måtte raska på litt han også.

   Da jeg satt i bilen, stirret jeg ut. Det regnet i Norge. Regndråpene lagde lange, våte striper nedover bilvinduet og minte meg om tårer. Kanskje det var englene som gråt for at jeg ikke fikk være sammen med de beste vennene jeg noen gang hadde hatt.

”Stå opp, da! Stå opp!” maste mamma. 

   Hæ? Hadde jeg sovnet? Virket sånn, ja. Jeg lå i allefall i sengen min med pysj og en dyne rundt kroppen, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde gått og lagt meg. 

   Sløv sto jeg opp. Jeg trasket inn på badet og tok på meg en av genserne jeg hadde kjøpt i D.C. Den tøffe buksa med naglebelte og lenke også. Armbåndene og kjedene hadde jeg visst alt på meg. Hadde visst ikke tatt dem av igjen.

   Da jeg kom ut på kjøkkenet, oppdaget jeg at det regnet i dag også. Ikke det at jeg brydde meg, altså, for akkurat nå føltes det ikke ut som om det var her jeg hørte hjemme. Ok, det er jo et ordtak som sier ”borte bra, men hjemme best”, men jeg følte ikke at det stemte i det hele tatt. Selv om jeg nettopp hadde kommet hjem, fikk jeg ikke den herlige følelsen av at det var deilig med ferie, men at det jammen er godt å være hjemme også. Sannheten var at jeg ønsket meg tilbake til D.C., tilbake til klikken. 

   ”Slutt å somle! Du kommer for seint!” remjet mamma. Jeg nikket slapt og spiste en brødskive uten egentlig å merke at jeg gjorde det.

   Etter frokost pusset jeg tenner og gredde håret. Så var jeg klar til å dra på skolen. Det var i allefall meningen at jeg skulle være klar, men det føltes ikke akkurat sånn. 

   Jeg lusket ut døra. Paraply tenkte jeg ikke engang på selv om det høljet ned ute. Ikke det at jeg enset regndråpene, altså, for jeg gikk som i en døs.

   ”Hallo, Vicky! Hvorfor har du ikke paraply? Og… Har du hørt den triste nyheten? Læreren fortalte oss det i går… Tobias har flyttet!”

   Lill. Hvem ellers. Nå kom hun mot meg med en Burberry-rutete paraply. 

   ”Han har flyttet helt til USA… Én ting er i allefall bra med det, da, han Sid har også flyttet. Men hvor har du egentlig vært? Læreren fortalte bare at du var på ferie! Men… har det skjedd noe? Du virker så nedfor?”

   Lill kom helt bort til meg. Hun skulle til å legge en hånd på skulderen min og jeg lot henne gjøre det. 

   ”Hva har skjedd?” spurte hun igjen, roligere denne gangen. 

   ”Vel, som du også har fått med deg, har bestevennene mine altså flyttet til USA og her går jeg aleine og aner ikke hva som skal skje”, sa jeg dystert. 

   ”Er de virkelig bestevennene dine?” lurte Lill på. 

   ”Ja!” svarte jeg, uten tvil denne gangen. De var virkelig bestevennene mine. De hadde tatt over den rollen som Pernille hadde hatt i alle år.

   Lill gikk, for en gangs skyld, i taushet med meg ved siden av seg og det gikk ikke lenge før vi kom til skolen.

   ”Hei, Lill og Victoria!” hørte jeg Yvonne rope. Jeg så opp og hun kom mot oss.

   Med en gang Yvonne kom, hadde visst Lill glemt meg. Hun utbrøt: ”Nei, har du fått ny jakke, Yvonne? Den var bare råstilig!” 

   ”Ja, er den ikke?” 

   ”Hvor kjøpte du den?” 

   ”BikBok.” 

   ”Jøss, har du penger til det? Der er det jo dyrt!” 

   ”Ja, men den var på skikkelig tilbud! Kostet 700 kroner, men var satt ned til 300! Kaller du det røverkjøp, eller?” 

   ”Ja, gjett om!”

   Jeg gikk. De merket det ikke. 

Jeg gråt igjen da jeg kom hjem. Fløy rett inn på rommet mitt, kastet meg ned på senga og gråt. Skoledagen hadde vært nitrist. Kanskje været hadde noe av skylden, men jeg tviler egentlig på det. Hadde det vært solskinn, hadde jeg nok grått like mye.

   Takk og lov var det lørdag dagen etter og da jeg våknet lørdag morgen, oppdaget jeg at været holdt på å sprekke opp litt. Jeg tittet ut av vinduet mitt som stod oppe og så ut. Himmelen var lyseblå bak de gråhvite skyene.

   Jeg trakk pusten og den umiskjennelige duften av vinter frisket opp. 

   Jeg sjekket datoen. 8. oktober. Vinteren kom tidlig i år, selv om det ikke var snø ute.

   Nå visste jeg det! Kvelden 7. oktober skulle Pernille komme hjem, det hadde jeg fått med meg mens jeg var i D.C. en av de gangene jeg hadde pratet med henne.

   Jeg bestemte meg for å ringe henne. Høre hvordan hun hadde hatt det og sånn. Kanskje hun hadde det bedre enn meg, selv om jeg ikke følte meg like ille. Ikke det at jeg akkurat følte meg på topp i dag heller, altså.

   ”Hallo?” sa Pernille. 

   ”Hey, det er meg, Stan.” 

   ”Hei, Stan! Du kom hjem i over i går, ikke sant?” spurte Pernille. 

   ”Jepp, det gjorde jeg. Du, da, hvordan hadde du det?” lurte jeg på. 

”Ikke så fint som jeg regnet med at jeg ville få det. Anniken og Iren kan bli litt slitsomme å holde ut med i så mange dager i strekk. Blir aldri det samme igjen uten deg, veit du!” sa Pernille og jeg kunne nesten høre at hun smilte. 

”Planer for helga, eller?” lurte jeg på. 

”Ja, uheldigvis. Mens jeg var borte, har mamma sagt til bestemor og bestefar at jeg kommer i morra! Ærlig talt, jeg har jo akkurat kommet hjem, jo! Så plutselig må jeg med tog helt til Ålesund. Kommer til å bli gørr kjedelig”, sa Pernille mørkt. 

”Hm… Kanskje jeg kunne bli med? Da hadde det vel ikke blitt så gørr?” sa jeg, men grunnen var egentlig noe helt annet… 

”Ja! Kjempegod idé! Vent litt, så skal jeg spørre mamma…” Jeg hørte Pernille la fra seg telefonen. Så, litt senere, var hun der igjen: ”Du fikk lov!” 

”Supert!” hvinte jeg. 

”Ikke sant? Møter du meg på togstasjonen her i morgen kvart på ett eller?” spurte Pernille. 

”Ja da”, sa jeg og gledestrålende la vi på, jeg av en litt annen grunn enn Pernille.

   Oi. Hva ville mamma og pappa si? Ja, ja, de ble bare nødt til å godta det. Det var ikke så ofte jeg så Pernille lenger og de kunne bare ikke nekte meg det. De måtte ikke nekte meg det!

   ”Mamma? Pappa? Jeg blir med Pernille til Ålesund i morra!” ropte jeg inn i stua. Ingen respons. Neivel. Jeg visste at de var der og de hadde garantert hørt meg og er det ikke slik at den som tier samtykker? I allefall begynte jeg å pakke kofferten og la bevisst ned den aller fineste sminken min og de aller kuleste klærne mine. Jeg var sikker på at jeg skulle treffe Ole og han skulle få så godt inntrykk av meg som mulig! 

”Pass på deg sjøl”, mumlet mamma da jeg steg på toget neste dag. Hun mente det ikke. Såpass visste jeg. Mamma er den typen som egentlig ikke liker barn, så hvorfor hun absolutt skulle ha barn selv, kan man jo lure på. Kanskje jeg var resultat av en one night stand. I hvertfall ga mamma konstant uttrykk for at det ikke var meningen at jeg skulle være født og at jeg aller helst ikke burde ha vært det.

   ”Stan! Hei!” Pernilles glade stemme rev meg tilbake til virkeligheten. Den fantastiske virkeligheten som hadde virket så håpløs for noen dager siden. Nå hadde den blitt utrolig, jeg var tross alt et skritt nærmere Ålesund – og Ole...

   ”Hei, Pernille!” sa jeg og satte meg ved siden av henne og ga henne en klem, ”kjempekoselig å se deg igjen!” 

   ”I like måte!” sa Pernille og gjengjeldte klemmen.

   Skravla gikk i et kjør mellom oss to venninnene, om løst og fast, men jeg fortalte ikke et ord om Ole. Dette var min sak og jeg ville ikke blande andre inn i den.

Ingen har etterspurt det, men jeg skreiv et langt innlegg om mat, trening og helse ikke desto mindre

Gode venner! Jeg skulle egentlig vært på trening i dag, men våkna til en mail om at klassen min var blitt avlyst, og for noen som planlegger hver dag på detaljnivå dagen i forveien, bydde det på et aldri så lite sjokk å plutselig måtte omstille seg. Jeg tenkte liksom så masse på trening i går som en del av de mer eller mindre ubevisste forberedelsene mine til i dag at nå klarer jeg liksom ikke helt å slutte å tenke på det, til tross for at jeg altså ikke skal trene likevel (ikke på senter, hvert fall, men jeg skal likevel gjøre min daglige yogaøkt i kveld). 

Så siden jeg nå altså ikke får brukt dagen som planlagt, har jeg beslutta å dele noen av disse tankene med dere. Jeg har uansett ikke sjelefred til noe annet, siden jeg også, etter å ha venta i tre uker på tilbakemelding på episoden jeg skreiv i forbindelse med jobben jeg har søkt på, sendte arbeidsgiver en purremail i dag morges som jeg jevnlig oppdaterer innboksen min på utkikk etter svar på. Dessuten er jeg fortsatt sjuk med krystallsyken. Jeg er riktignok bedre enn sist jeg nevnte det, da jeg var ganske nedfor av den grunn, men det er likevel nok til at dagene er så vidt litt mer ubehagelige enn de trenger å være. Og jeg skjønner allerede nå at dette kommer til å bli et sånt springende og kaotisk blogginnlegg som jeg med ujevne mellomrom produserer, fordi hodet mitt ofte ser sammenhenger som andre ikke nødvendigvis ser, så det lønner seg å forberede seg allerede nå.

Fordi jeg har ikke alltid vært en sånn person som er opptatt av å ha god helse. Jeg ga beng gjennom hele tenåra mine, rett og slett fordi det bare ikke interesserte meg. Jeg var mye mer opptatt av bøker, filmer og musikk, sånn som jeg jo egentlig fortsatt er, og ADHD-hjerner er typisk enten fullstendig oppslukt eller helt uinteressert, og siden helse ikke falt innunder kategori nummer én, havna det automatisk i kategori nummer to. Det var ikke før jeg blei tvunget til å lage min egen mat da jeg begynte å studere i Bø at jeg så vidt begynte å interessere meg, mest av nødvendighet. Det var ikke like lettvint å være vegetarianer den gang som det er nå, og kanskje særlig ikke i Bø, så uten at jeg egentlig likte spesielt godt å lage mat, blei jeg nødt til å lage mye av den fra bunnen av uansett. Og siden mat lagd fra bunnen av åpenbart smaker bedre om man gjør litt research og setter seg litt inn i prosessen istedenfor å bare schmekke masse ingredienser sammen, varme det opp og si FERDIG, og jeg er avhengig av å spise mat som smaker godt for at jeg skal gidde å spise overhodet (jamfør fullstendig oppslukt versus helt uinteressert-mentaliteten), blei jeg nesten umerkelig en matnerd. Egentlig er jeg jo av den oppfatning at omtrent alt er mer spennende enn det virker på overflata. Det aller meste kan bli interessant om man bare undersøker nærmere, tar et dypdykk, prøver å forstå. Mat er intet unntak. Green Bonanza blei yndlingsmatbloggen min, fordi den i motsetning til de fleste andre store vegetarmatbloggene her til lands ikke bare forklarte åssen man gjorde som man gjorde, men hvorfor. Jeg er generelt en veldig nysgjerrig person, nesten irriterende nysgjerrig, for hvis ingen foklarer meg hvorfor jeg skal gjøre en ting, har jeg ofte heller ikke noe lyst til å gjøre det. Det fins få ting som er mer frustrerende enn å bli fortalt "det bare er sånn, aksepter det." Jeg er rimelig sikker på at grunnen til at jeg for eksempel syns økonomi er noe av det kjedeligste i hele verden, er at jeg ikke forstår det. Og jeg har virkelig prøvd, altså, men dyskalkulien min kommer i veien for forståelsen, og når forståelsen uteblir, gjør også interessen det. I hvert fall for mitt vedkommende.

Og dere, interesse for mat er et gateway drug, altså. Det er en slippery slope som etter hvert leder til interesse for også andre aspekter ved god helse, som trening. Fordi de to tinga henger jo uløselig sammen. Ikke bare for å holde ei sunn vekt, men også for å unngå sjukdommer. Har ikke tenkt å bruke mye tid på å snakke om vekt i dette innlegget, for et tall er bare én indikator og helse er veldig sammensatt, men den teorien om hvorfor vi er mer overvektige i dag enn for noen tiår siden som jeg har mest tru på, handler om dette med ultraprosessert mat. For verdens befolkning er fysisk større nå enn noen gang før, til tross for at forskning viser at vi egentlig ikke spiser flere kalorier eller er vesentlig mindre i bevegelse nå enn før. Det som derimot har forandra seg, er måten vi velger å innta vår daglige dose med kalorier på. På omtrent søtti- eller åtti-tallet en gang – beklager, årstall er ikke min sterke side, ref. min tidligere nevnte dyskalkuli – gjorde nemlig halvfabrikataen sitt inntog, og slitne foreldre over hele verden møtte dermed sin frelser i en hektisk hverdag. Som min studiekompis Jenny fra forfatterstudiet i Tromsø en gang sa, og nå parafraserer jeg: "Toro har innbilt nordmenn at det er vanskelig å lage mat." Da Jenny var ny i Norge – hun er fra Sverige – blei hun bedt til noen venner på middag. Hun blei veldig skuffa da hun kom dit og fant ut at det var Toro-lasagne det var snakk om. Hun skjønte heller ikke hvorfor de skulle lage Toro-lasagne, når det ikke var noe raskere å lage dét enn å lage ordentlig lasagne, så hun nevnte det for vennene sine. Som ikke kunne tru sine egne ører. Fordi for dem var Toro-lasagnen den eneste lasagnen. Ingen av dem hadde noen gang lagd sin egen lasagne. De hadde aldri engang hørt om noen andre enn kokker som gjorde det. Lasagne på norsk = Toro-lasagne.

Og sånn var det også hjemme hos oss da jeg vokste opp. Jeg tenkte at å lage lasagne fra bunnen av var for meeeget spesielt interesserte. Da vi hadde hjemmelagd pizza i helgene, var det stor stas, men den hjemmelagde pizzaen bestod som oftest av pizzasaus fra en pose med pulver, alskens muk i form av kjøttdeig eller pølser, og hermetisk sjampinjong. Det som i begynnelsen var en nødløsning å ty til for å få dagene til å gå opp, hadde blitt den eneste måten å lage mat på. Toro og resten av halvfabrikata-produsentene hadde vunnet, kanskje enda mer enn de hadde regna med. De hadde lykkes i å innbille nordmenn at det er vanskelig å lage mat.

Da jeg altså begynte å lage min egen mat fra bunnen av i Bø, kombinerte jeg det med hel- og halvferdige løsninger. Jo eldre jeg blei og jo mer interessert i matlaging jeg blei, dess flere hel- og halvferdige løsninger kutta jeg ut. Den dag i dag er det fortsatt enkelte ting jeg kjøper ferdig, som ketsjup, pesto (men bare de dyre variantene som faktisk smaker pesto) og rundstykker, men det aller meste lager jeg fra bunnen av. Da pandemien slo til, kom jeg faktisk til og med over kneika det var å bake sitt eget brød. Jeg er glad i å lage mat, men ikke like glad i å bake, så å faktisk lære seg at også det å lage sitt eget brød går helt fint, var en aldri så liten revolusjon for meg. Da jeg var på hyttetur i 2017 hadde jeg for første gang på årevis pakka med meg posesupper og posegryter for enkelhets skyld, men jeg fant fort ut at jeg faktisk ikke klarer å spise det lenger. Både konsistensen og smaken er plutselig ufattelig ekkel når du har vent deg til åssen mat egentlig skal føles og smake, så jeg endte likevel opp med å gå fram og tilbake til nærmeste matbutikk to – tre kilometer unna og kjøpe med meg ferske råvarer så jeg faktisk kunne lage meg ordentlig mat likevel.

Sier ikke noe av dette for å skryte eller shame noen – vi er alle forskjellige og vi prioriterer forskjellig og det respekterer jeg – men for å forklare at interessen min for mat og helse ikke dukka opp av seg sjøl over natta. Det er en prosess som sannsynligvis ennå ikke er ferdig, for som når det gjelder så godt som alt annet her i verden, er det alltid noe nytt å lære. Det er det som gjør at livet tross alt kan være ganske spennende! 

Så det begynte altså med mat for meg. Fra å være et kjedelig onde jeg måtte tvinge meg gjennom fordi næring må man tross alt ha, har det blitt en genuin interesse. Jeg trur ikke det er mulig å være glad i å lage mat hvis man bare gjør det på den kjedelige måten, som er hel- og halvfabrikata. For å syns at noe som helst er gøy, må man sette seg inn i det, lære om det, lære seg mekanikken bak.

Brødbaking var ikke den eneste helserevolusjonen pandemien brakte med seg for meg; det var også starten på min seriøse yogareise. Jeg hadde gjort litt yoga før, men uten å være interessert nok til at jeg klarte å gjøre det til en vane. Litt som mat, med andre ord. Akkurat som at jeg så vidt begynte reisen mot å bli glad i og god til å lage mat i Bø, der jeg kombinerte hjemmelagd med ferdigprodukter, begynte jeg å lefle med yoga i Bø. Den gangen gjorde jeg yoga én gang i uka på Gullbring trening. Og akkurat som at pandemien dytta meg over grensa til å bli noen som til og med baker sitt eget brød, dytta pandemien meg over grensa til å bli noen som gjør yoga hver dag. Og, som dere veit, driver jeg nå i tillegg med aerial hoop. Jeg gjør fortsatt yoga de dagene jeg er på Sometimes. 

Og her er en ting, dere. Jeg vil at dere virkelig skal forstå at akkurat som med mat, tok det mange år å bygge seg opp dit jeg er i dag når det gjelder trening. Jeg har ikke lyst til at noen av dere skal se på meg med misunnelse og tenke at det der kunne dere aldri fått til. Jeg sier ikke at du nødvendigvis kommer til å få til akkurat det samme som meg, vi er tross alt forskjellige personer med forskjellige forutsetninger, men forandringer skjer ikke over natta. For et problem mange som har lyst til å komme i gang med trening har, er at de legger lista for høyt med én gang. De tenker at nå, nå skal de gå ned så og så mange kilo, fra og med 1. januar skal de begynne å trene hver eneste dag, de skal bygge så og så mye muskler, og så mister de motet igjen nesten med én gang fordi de har satt seg for ambisiøse mål. Tålmodighet er helt essensielt her. Det virker fristende å prøve å gå fra å være noen som aldri trener til å få sixpack på en måned, men det funker veldig sjeldent sånn og de aller færreste har viljestyrken til å få det til på den måten – og det er helt i orden! Det er en grunn til at vi ikke er utstyrt med viljestyrke av stål! Å gå raskt ned i vekt eller å bygge muskler for fort er sjeldent spesielt sunt og kan føre til både løshud og skader og det som verre er. 

Så dette er mitt tips til noen som vil begynne å trene og komme i bedre form: begynn i det små. Vær så snill. Du kan trene på hvilken enn måte som passer deg best, det viktigste er at du har det gøy, for du kommer aldri til å klare å holde på en rutine du ikke liker. Nå kommer jeg til å bruke yoga som eksempel fordi det er mest naturlig for meg, men om du heller liker å løpe eller å løfte vekter eller noe annet, så gjør du dét isteden. Men om du vil komme dit at du gjør yoga hver dag, så sett deg realistiske mål. Sett deg mål som er så realistiske at du veit du kommer til å gjennomføre dem. Jobber du fulltid og er mye sliten, kan et realistisk mål for eksempel være ti minutter én gang i uka. Du trenger ikke engang å trene spesielt mye i begynnelsen, det viktigste er at du tar på deg treningstøy og finner fram matta. Bare ved å gjøre de to tinga vil du allerede fortelle hjernen at det skal skje noe og du vil kjenne en viss forpliktelse til å gjøre det du faktisk har bestemt deg for framfor å bare sette deg for å se på TV isteden. Kanskje du begynner så enkelt som å gjøre noen pusteøvelser og kanskje noen cat-cows i ti minutter. Disse spillelistene kan være gode steder å begynne. Jeg lover deg at til og med om én solhilsen én gang i uka er alt du får til, vil nervebanene i hjernen din begynne å grave ut en sti som vil forsterkes for hver gang du gjentar solhilsenen. Dette er faktisk den vitenskapelige forklaringa på åssen man lærer seg noe, om det så gjelder å spille et instrument, å snakke et språk, eller å komme inn i en rutine: repetisjon skaper helt konkrete, fysisk beviselige forbindelser i hjernen som gjør ei handling lettere og mer automatisk for hver gang du gjør den. Først når du har blitt så vant til å trene ti minutter én gang i uka at det ikke ville falt deg inn å hoppe over, akkurat som at det ikke ville falt deg inn å ikke pusse tenner før leggetid, først da kan du begynne å avansere. Kanskje du avanserer fra én gang i uka til to ganger i uka. Kanskje du avanserer fra ti minutter til tjue minutter. Kanskje du avanserer fra solhilsen og cat-cow til mer kompliserte øvelser. Kanskje en kombinasjon av alle disse. Og kanskje opplever du at du plutselig kan ta det steget som jeg gjorde under pandemien: jeg opplevde at det var lettere å huske å gjøre yoga hvis jeg gjorde det hver dag framfor to ganger i uka, så det var det jeg gjorde. En annen ting: det er ikke tull at man får energi av å trene, så selv om det i starten kan føles tungt å sette av ti minutter til en vinyasa eller to, kommer det til å føles lettere jo flere ganger du gjør det. Utholdenhet og styrke bygges akkurat like gradvis som nervebanene i hjernen, så når du kjenner at ting går fra å være akkurat passe utfordrende til lett, er tida inne for å gå videre. Jo mer du trener, jo lettere blir det å huske å gjøre det, jo sterkere blir du, jo mer energi får du, og jo mer lyst har du til å trene enda mer. Det er det motsatte av en ond sirkel, det er en god spiral eller noe sånt.

Å gjøre noe som helst er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Om du en dag tenker at det ikke er noe vits i å ta på seg treningsklær og sette seg på matta si bare for å sitte og puste oppmerksomt i ti minutter, så vit at det er vits i, for hver gang du gjør de tre enkle tinga, styrker du den nervebanen hjernen din er i ferd med å forme som etter hvert vil føre til at du i framtida setter av ti, tjue, tretti, førti, femti eller seksti minutter til å trene hver dag helt uten at det føles som et bevisst valg. Ikke stol på meg fordi jeg er utdanna personlig trener, for det er jeg ikke, men stol på meg fordi det var sånn jeg begynte, og nå er yoga en selvsagt del av min daglige rutine. Jeg vil ikke gå en dag uten å spise med mindre jeg er veldig sjuk. På samme måten vil jeg ikke gå en dag uten yoga med mindre det er en veldig god grunn til det.

Og litt relatert til dét igjen: for hvis et bevisst forhold til mat er en slippery slope som leder til et bevisst forhold til mosjon, er et bevisst forhold til mosjon en slipperly slope som leder til et bevisst forhold til rusmidler. Jeg sa det ikke til så mange, for jeg var litt redd for å ikke lykkes, pluss at det har involvert en viss skam for meg, men jeg hadde et nyttårsforsett i år som gikk ut på at jeg ikke skulle drikke alkohol i januar. Det var et veldig lavterskel nyttårsforsett, for jeg lovte meg sjøl at om jeg ikke fikk det til, skulle det være helt greit, for å gå rundt og ha dårlig samvittighet eller å skamme seg over noe, er ikke produktivt på noen som helst måte (også noe å ha med seg hvis man vil bli flinkere til å spise og/eller trene). Jeg fikk det ganske bra til: i januar hadde jeg et totalt alkoholkonsum på én og en halv cider, og én aperol spritz. Den ene aperol spritzen hadde jeg veldig lyst på og den koste jeg meg med. De halvannen ciderne drakk jeg mest ut av vane og fordi jeg følte det var forventa av meg. 

Det nyttårsforsettet mitt først og fremst lærte meg, er at i de aller fleste sammenhengene der jeg drikker alkohol, gjør jeg det nettopp ut av vane og/eller en opplevd forventning. Jeg lærte at å drikke alkoholfritt eller nesten bare alkoholfritt en kveld ute, har null å si for hvor gøy jeg har det, og alt å si for hvor enkel hjemveien er og hvor bra jeg har det dagen etter. Jeg har ikke satt noe tidsbegrensning på nyttårsforsettet mitt utover januar, men foreløpig vil jeg fortsette i dette sporet: å kjenne etter hvorfor jeg egentlig drikker, og hvis svaret er vane eller forventning, kan jeg droppe det, mens hvis svaret er at jeg har oppriktig lyst på, får jeg lov å drikke en enhet. Og så etter den enheten spørre meg sjøl det samme spørsmålet enda en gang. Ikke bare er det godt for helsa, psykisk vel så mye som fysisk, men også bankkontoen. Det skal også sies at jeg ikke veit om jeg hadde vært i stand til å kutte så kraftig ned på alkoholinntaket mitt om det ikke hadde vært for ADHD-medisinene, for det var jo en grunn til at alkoholinntaket mitt var høyt nok til at det kjentes som noe jeg burde redusere in the first place. 

Sånn. Det var bare det jeg ville si.

Januar 2023

Opplevelser: Spill og kos hos Mone. Kino med Vibeke. Den lille prinsen på Nationaltheatret/Kanonhallen med Martina. Middag på Jewel of India med Vibeke. Lønsj på Creperie de Mari og påfølgende barhopping med Mari.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Hoi, jeg har kjøpt masse denne måneden – men bare ting jeg faktisk trengte eller hadde veldig lyst på. Jeg benytta nemlig januarsalget hos tights.no til å gjøre noen skikkelige kupp på treningstøy, som jeg generelt har lite av, fordi jeg… y'know, først begynte å trene på offentlige steder sammen med andre folk i april i fjor.

Jeg kjøpte også jakka/genseren jeg har på meg på bildet av meg over her etter at jeg fikk tilsendt link til H&M av den av både Vibeke og Mari. Det måtte jo være skjebnen, tenkte jeg, eller i hvert fall en betydningsfull synkronisitet.

Ooooog etter vår nevnte lønsj på Creperie de Mari, tok Mari meg med på Maral Kunst, der jeg egentlig ikke skulle ha noe, men endte opp med å kjøpe en ring med opal fordi jeg har hatt lyst på opal-ring i årevis fordi de funker like godt til casual som til fancy og jeg har stort sett bare har veldig casual plastringer fra før, og jeg pleier å ha for tynne fingre for de fleste ringer, men denne viste seg å passe meg perfekt. Og, etter å ha lest historien til hun som driver Maral Kunst inne på nettsidene deres, blei det enda tydeligere for meg enn før hvor viktig det er å støtte ildsjeler framfor kjedebutikker.

FOR IKKE Å GLEMME at jeg helt på tampen av måneden, altså den 31., henta med meg to joggebukser fra Zalando hjem. Når man sitter så mye hjemme som meg, blir de samme, gamle joggebuksene ganske slitt i etter hvert.

TV-serie: Jeg fortsetter å pløye meg gjennom TV-serier til fordel for filmer, noe som på ett vis føles mindre produktivt uten at jeg helt skjønner hvorfor, samtidig som jeg prøver å tenke at det er helt greit å stole på magefølelsen og innse at i perioder frister serieformatet mer enn det langfilmer gjør? Av alt jeg så på i januar var det to serier som utmerka seg spesielt positivt for meg, og den ene av de to var Young Royals. Jeg hadde nettopp fullført første sesong av krimthrilleren Copenhagen Cowboy av Nicolas Winding Refn og trengte en palate cleanser, så intetanende om konsekvensene satte jeg meg til for å se Young Royals i håp om en lett underholdende og såpete tenåringsserie, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for en gang i blant. Så viste det seg at jeg skulle bli utrolig mye mer personlig investert i det enn hva jeg hadde regna med på forhånd. Filmpolitiet omtaler det som ei slags blanding av The Crown og Skam, og det er slettes ikke en dårlig beskrivelse. Kanskje vi skandinaver bare er eksepsjonelt gode på å lage ungdomsdramaer som føles så realistiske at det nesten er som å leve i dem sjøl. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for karakteren Sara, som i serien har Asperger og ADHD, og måten hun er framstilt og spilt på. Jeg opplever henne aldri stereotypisk, bare veldig lett å kjenne seg igjen i. Antakelig godt hjulpet av at skuespilleren har Asperger i virkeligheten òg.

Den andre serien er, kanskje selvfølgelig, The Last of Us. Det jeg liker så godt med den er at den både er lik nok og forskjellig nok fra spillet til at den rett og slett fungerer fantastisk som adapsjon. Det er hvert fall samme komponist som står bak musikken til både serie og spill, veit ikke om det er nøyaktig de samme sangene, men det kunne likeså godt vært det. Noe av dialogen er løfta rett fra spillet, resten kunne – samme som musikken – likeså godt ha vært det. Skuespillerne oppfører seg og snakker helt likt som karakterene de spiller, så selv om de ikke ligner så mye av utseende, er jeg helt overbevist om at hovedpersonene er Joel og Ellie. Og de delene av spillet som er veldig Spill™, med sniking i ganger og gjemming i mørke hjørner og løping fra fiender, er i serien bytta ut med tilbakeblikk til åssen pandemien begynte og liva til sidekarakterene før verden gikk under sånn at den utfyller spillet istedenfor å bare gjenfortelle det. Rett og slett utrolig givende å se på, antakelig like mye for oss som har spilt spillet og de/dere som ikke har gjort det.

Spill: Jeg spiller så mye The Sims 4 om dagen at det grenser til bekymringsverdig. Ikke minst fordi det i motsetning til andre spill jeg har vært tilsvarende oppslukt av, i teorien varer evig? For eksempel Subnautica hadde jo tross alt en definert slutt, mens The Sims byr på evig underholdning, på godt og vondt. Jeg innså også at sist gang jeg skreiv noe om det, som var i oppsummeringa mi for oktober, sa jeg egentlig bare at det var overveldende og uvant? Vel, som alltid har jeg klart å komme inn i det etter å bare ha fortsatt å prøve meg fram, og nå elsker jeg det. Jeg har sett folk kritisere det for å være for likt The Sims 2 og ikke likt nok The Sims 3, for det later til å være en generell konsensus om at treer'n er bedre enn toer'n, men jeg er riv ruskende uenig og er kjempetakknemlig at firer'n ligner mer på toer'n enn treer'n. Jeg klarte aldri å komme inn i The Sims 3, så derfor har mitt over femten år lange savn etter å spille The Sims omsider blitt tilfredsstilt. Jeg elsker alt det absurde dramaet, jeg elsker alle måtene det etterligner livet på og alle måtene det helt åpenbart er ei simulering på. Jeg elsker å gi simmene mine corny navn (det veit alle som har lest Lunisand), jeg elsker å drite dem ut, og jeg elsker å la dem lykkes. Jeg elsker det så mye at jeg ikke engang syns enten-juksekoder-eller-trophies-tematikken er et problem lenger.

Film: Som sagt klarer jeg ikke helt å se på film om dagen, veit ikke om denne filmtørken kommer til å vare like lenge som lesetørken min, men jeg prøver å ta det med fatning. Men som nevnt innledningsvis her, var jeg for første gang på lenge på kino i midten av januar, og filmen vi så var Avatar: The Way of Water. Det var kvelden etter et jobbintervju, og der og da var denne filmen nøyaktig det jeg trengte, så helhetlig var det en god opplevelse. Som forventa var den visuelt fantastisk, og jeg trur det var en god idé å flytte settinga fra skogen til havet for å vise oss enda mer av månen Pandora. I det hele tatt mistenker jeg at James Cameron mest av alt bare har brukt den nokså tynne historien først og fremst som ei unnskyldning til nettopp å drive ytterligere med worldbuilding, og om man har sett The Abyss og Titanic veit man at James Cameron innehar en over gjennomsnittlig fascinasjon for havet – og at han er over gjennomsnittlig sentimental. På sitt beste minte Avatar: The Way of Water meg veldig om Subnautica, helt ned til detaljnivå som the tree of life og de vennlige kjempene i form av utenomjordiske hvaler. Lurer på om akkurat disse ideene, siden de altså dukker opp i verker uavhengig av hverandre, er noe som eksisterer i vår kollektive underbevissthet? Anyway, det som trekker ned er selvfølgelig det nesten patetisk banale plottet. Det gir ikke alltid mening (den døde avataren til Grace har plutselig født et barn, ingen veit hvem som er faren, og det nevnes aldri igjen, så hvorfor ha det med i det hele tatt??) og er ekstremt lite oppfinnsomt. "Ekstremt lite oppfinnsomt" er en underdrivelse: de har brukt nøyaktig det samme plottet fra den forrige filmen en gang til, de har ikke engang vært kreative nok til å dikte opp en ny bad guy, de har bare brukt akkurat den samme karakteren som sist, en karakter som attpåtil DØDE I FORRIGE FILM. Altså, kom igjen. Og så er det en annen ting som plager meg, som også plaga meg i den første filmen: Avatar er en veldig åpenbar allegori for hvite kolonimakter versus de innfødte, og den ooooooser av white saviourism. Kolonistene fra jorda er teknologisk avanserte og onde, mens lokalbefolkninga er primitive og gode. Men den eneste grunnen til at lokalbefolkninga klarer å forsvare seg mot kolonistene, er at den hvite frelseren Jake Sully slår seg sammen med dem og deler av sitt intellekt og forener de enkle og krigerske na'viene på en måte som gjør dem sterkere, og så ender han opp som den sterkeste og mest beundra av dem alle. Jeg bare… jeg veit ikke. Det lugger litt. Men klarer man å legge alt dette til side, er det selvfølgelig en underholdende og visuelt stimulerende film.

Musikk: At strupesang-trance var en sjanger som i det hele tatt fantes, var jeg uvitende om inntil jeg hørte Xanadu av Ummet Ozcan. Nå er jeg veldig takknemlig for at noen har tatt på seg samfunnsoppdraget å kombinere to så tilsynelatende motstridende elementer, for dette er FETT AF. It's giving rave på mongolsk steppe.

Throwback Thursday: Aloha verden – trettende kapittel

Bare for å ikke la slutten av mitt forrige innlegg forbli en cliffhanger: jeg har vært hos legen for å få undersøkt svimmelheten min, og det viser seg at jeg har fått krystallsyken. Jeg prøver å ta det med fatning, i og med at det tross alt er en ufarlig sjukdom, men jeg klarer likevel ikke å unngå å kjenne på en del frustrasjon. Det er en utrolig begrensende tilstand, og ikke bare gjør det det utfordrende å gjøre yoga og umulig å drive med luftakrobatikk, men det gjør det også vanskelig og ubehagelig å gjøre helt vanlige ting som dessverre er helt nødvendige å gjøre i det daglige liv, som å lage mat, dusje og skifte sengetøy. Dessuten er det femti-femti sjanse for at det blir kronisk. Det kan vare i alt fra dager til måneder, og uforutsigbarheten er vanskelig å innfinne seg med for meg. Men jeg håper selvfølgelig at jeg blir frisk av meg sjøl i løpet av kort tid og at jeg viser meg å tilhøre den halvparten som blir helt kvitt det for alltid.

Da passer det kanskje bra å oppholde seg litt i LaLa-land, nærmere bestemt Aloha verden-universet, der absolutt alt er kjempefett, suksess kommer i rekordfart, musikk-karrierene til en gjeng middelmådige tenåringer går på skinner, og der sosialt keitete jenter av ukjente grunner blir forguda av alle de tøffe rockegutta. Tidligere kapitler finner du her.

Neste dag filmet jeg mye moro bak scenen med de fem bestevennene mine. Vi hadde det kjempekult hele dagen og da vi kom hjem, var endelig Rune blitt frisk (er ikke det typisk, dagen vi er ferdig med musikkvideoen og all ting…), så vi dro på bowling alle sammen og med oss hadde vi Victor, Måns, Bastian, Tom og Petter som nettopp hadde blitt ferdig med sin cd. Mario, vennen til Sid, ble også med og jeg fant fort ut at jeg også likte han. Det var ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor akkurat de to var venner, de var nesten helt like i oppførsel.

   Da vi våknet neste morgen, var vi alle spente. Siste gang i studio i dag i forbindelse med musikkvideoen til denne sangen. Vi skulle nemlig se det endelige resultatet.

   Vi ankom studio i taxi, som vanlig, og jeg kunne ikke unngå å tenke på at dette var siste gang at jeg var i dette studioet. 

   Musikkvideoen ble kjempebra, den, og med et refreng som fenget, kunne dette umulig bli en flopp. 

   For at jeg skulle kunne overvære den offisielle premieren, hadde Giovanni satt den til allerede dagen etter. Planen var at guttene skulle møte opp hos MTV som skulle intervjue dem og så skulle den altså da ha premiere. 

 

Du kan vel tenke deg at guttene var skikkelig nervøse dagen etter? De praktisk talt sitret av nervøsitet idet taxien kjørte til MTV-studioet. Vel å merke ikke den europeiske MTV, men MTV 2, den amerikanske.

   ”Dæven døtte”, mumlet Sid idet taxien stoppet utenfor. Vi hadde kjørt en stund nå, men så var vi endelig framme.

   Vi steg ut av bilen og jeg kastet et blikk på bygningen. Jeg kjente at jeg var nervøs på guttenes vegne, men jeg skulle bare sitte i salen og overvære premieren sammen med alle de andre musikkinteresserte som også hadde møtt opp.

   Jeg sa ”ha det” til guttene idet vi splittet oss, de gikk bakveien mens jeg gikk inn og satte meg på en slags tribune som begynte å fylles opp.

   Ikke så lang tid etter kom en fyr som presenterte seg som Jeff. 

   ”I dag skal vi altså ha verdenspremiere på en video til et helt ferskt band som nå har dukket opp, her er de, Onyx!” presenterte han. Han la sterkt trykk på ordet ”verdenspremiere”.  

   Guttene entret scenen og publikum klappet. Jeg mest av alle, tenker jeg, jeg ropte og skrek og hylte og gikk amok. Ei jente ved siden av meg spurte meg: ”Hva er det med deg, a’?”

   Tobias grep mikrofonen som ble rakt dem og begynte å snakke: ”Hei alle sammen, jeg heter Tobias og er vokalist i Onyx. Dette her er debutsangen vår og vi håper dere alle liker den!” Så sa han navnet på sangen, snudde seg og så på en gigantisk tv-skjerm. Så ble belysningen dempet og den offisielle verdenspremieren tok til…  

   Mens videoen rullet, sang jeg med inne i hodet mitt og beveget hodet i takt til musikken som jeg hadde begynt å like skikkelig godt. Dessuten så jeg til min store glede at flere gjorde det samme! Mange gutter digget musikken skikkelig og flere jenter fniste og pekte på Tobias på storskjermen og nikket litt i takt de også.

   Så var den ferdig, lyset ble slått på igjen og applaus brøt løs og denne gangen var ikke jeg den eneste som ropte.

   Guttene kom til syne igjen og Sid tok mikrofonen fra broren sin og sa: ”Håper alle likte sangen vår. Vi lover at albumet skal komme snart og da håper jeg at i allefall noen av dere kjøper det!” 

   ”Ja!” ropte mange, særlig jentene som kastet forelskede blikk på Tobias. 

   ”Da sier vi takk til Onyx og gjør klar til…” sa Jeff, men mer fikk jeg ikke med meg, for jeg fortet meg allerede til utgangen. På gangen traff jeg guttene som smilte om kapp med solen alle sammen, selv om håret til Roger og Sid fortsatt var blondt og rosa.

   ”Dere var jo helt proffe, jo!” sa jeg og klemte dem etter tur. 

   ”Ja, jeg tror egentlig ikke den flopper”, sa Tobias. 

   ”Tror ikke? Da skulle du opplevd publikum på nært hold som meg! De var helt med! Digget det skikkelig!” 

   ”Sier du det?” sa Tobias med store øyne. 

   ”Jepp!” sa jeg og nikket energisk.

   ”Gutter, gutter, gutter, dere var helt fantastiske!” sa Giovanni og kom mot oss, ”jeg fulgte dere alle fra bak scenen og jeg må si jeg er imponert!” Roger, Sid og Tobias smilte litt brydd og Giovanni satte opp et strålende glis og sa: ”Vi må jo ha nachspiel, synes dere ikke? Dra med dere noen venner og møt meg i huset mitt som er…” Han tok en pause mens han skriblet noe ned på et ark. ”… her”. Han rakte arket til Tobias hvor det stod adressen hans. 

   ”Så klart! Skal bare hjem og skifte!” sa Tobias og smilte. Leende og fulle av godt humør gikk vi mot taxien som allerede ventet på oss ute.

   Med en gang vi kom hjem, bar det rett i dusjen etter tur for oss og så tok vi på oss noen fancy klær og var klare til å dra til Giovanni nesten med en eneste gang. Vi fikk også med oss Mario, Kylie og gjengen fra Fantastic 5.  

   Litt senere ringte det på og der stod gjengen fra Fantastic 5, like stilig antrukket som oss. Ja, eller noe jeg tror gutter anser som stilig, da. Det kunne like gjerne vært hverdagsantrekk, men siden vi skulle på en slags fest, valgte jeg å tro at dette var stilig.

   Kylie kom bare minutter senere og så dro vi med taxi i samlet flokk til huset til Giovanni. 

   Det var bare Giovanni som var der, men noe annet hadde ikke passet heller. Dette var en fest for oss, eller rettere sagt, for Onyx, og da hadde det jo vært litt merkelig om en hel gjeng med folk som var vennene til Giovanni plutselig hadde dukket opp.

   ”Heisann, alle sammen!” hilste han da vi kom dit. Han hadde gjort alt skikkelig bra med popcorn og annen snacks. Film hadde han også leid, men det var overraskende at Giovanni ikke ville være der. Han sa det var en fest for oss unge. Ikke det at jeg er sikker på hva han mente med ”oss unge”, men han mente garantert ikke for sånne som han. Jeg regnet med at Giovanni var rundt 35 år.

   ”Fett musikkanlegg”, bemerket Sid da vi kom ordentlig inn i rommet og Giovanni hadde dratt. Og det var det også. Skikkelige saker. 

   ”Yes, pizza, yndlingsmaten min!” utbrøt Kylie da hun så hva som stod på bordet. 

   ”Vegetar?” lurte Sid ivrig på med en gang. 

   ”Ser sånn ut, ja. Han har nok tenkt på deg!” sa Kylie og smilte. 

   ”Woohoo!” ropte Sid og skar seg et digert stykke før han lo rått og hoppet i saccosekken som stod foran en svær plasma-tv. Vi andre tok oss litt pizza vi også og klemte oss sammen i sofaen. Hva skal jeg si? Det ble veeeldig trangt. 

   ”Det er mer plass her, altså”, sa Sid og hoppet litt til side i saccosekken sin så en til kunne få plass. Tobias satte seg med han, men da sa Gabriel med en gang: ”Neimen, Tobias, da! Du må jo sitte her i sofaen tett inntil Kylie du, da!” Tobias gliste og gikk tilbake til sofaen igjen. Siden ingen andre gjorde mine til det, satte jeg meg med Sid i saccosekken. Like greit, jeg hadde bedre utsikt derfra, saccosekken stod foran sofaen. 

   Rune reiste seg for å sette på filmen. Han leste bakpå og fortalte at det var en skrekkfilm, men jeg husker ikke navnet. 

   ”Snurr film”, sa Rune idet han trykket på ”play” på DVD-spilleren og fortet seg tilbake til sofaen.

   En skrekkfilm. Bra. Jeg liker skrekkfilmer.

   Jeg ble skremt, men er ikke en person som hyler på skrekkfilmer. Det var derimot Kylie! Hun skrek og holdt seg for øynene og klamret seg livredd til kjæresten sin. Jeg snudde meg og hun satt halvveis oppe på fanget til Tobias mens hun knep øynene igjen. Tobias bare satt der og gliste med den ene armen rundt henne.

   En ganske bra skrekkfilm etter min mening. Gabriel, derimot, slaktet den med en gang den var ferdig og snakket om overdrevent bruk av blod, gørr og vold og masse rart. På den andre siden satt Victor og bablet i vei om at all den drepingen bare var dødsdigg. 

   Rune reiste seg og tok plata ut av spilleren og la den tilbake i coveret. Etter det, bestemte Tobias, Sid og Petter seg for at de ville lage i stand karaoke og de var sikre på at Giovanni måtte ha noen karaokespill eller karaoke-DVD’er. Petter lette i skapet hans (som jeg er sikker på inneholdt over 100 DVD’er) og jo da, ja visst hadde han en karaoke-DVD!

   ”Jeg skal ikke synge”, meldte jeg ifra med en gang om. 

   ”Å, kom igjen, dette blir kjempemoro! Du behøver ikke å synge alene, vet du!” sa Tobias oppmuntrende. 

   ”Nei, jeg vil ikke”, sa jeg sta. 

   ”Kom igjen. Du kan jo ikke…” 

   ”Du behøver ikke å synge”, avbrøt Sid. Han visste hvorfor, vet du. Tobias bare så uforstående på Sid, men Sid sendte ham et internt blikk som sikkert betydde noe sånt som ”hold kjeft, dette er alvor” og Tobias forstod. 

   Kylie skulle synge først, men hun nektet å gjøre det alene, så Tobias gjorde det sammen med henne. 

   Hm. Tja. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om prestasjonen deres, jeg. Kylie fikk latterkrampe rett som det var, noe som førte til at den litt beskjedne Tobias også fikk det. Uansett ble det morsomt å ha bilde av, så derfor knipset jeg noen bilder av dem. Kameraet var jo såklart med. 

   Gabriel filmet det hele med et privat digitalt videokamera. Ganske lurt, dette kunne komme til å bli kjempegøy å se igjen senere. 

   De to sang Pink med ”Just like a pill” og som avslutning, ga de hverandre et romantisk kyss. Alle klappet og jeg foreviget det med kameraet mitt. 

   Etter det skulle Mario og Sid synge. 

   Jeg trodde jeg skulle dø av latter. Ikke det at de sang fælt, også Mario hadde herlig stemme, men alt det de gjorde, da! Mens de sang, skar de nemlig grimaser og kastet seg ned på knærne og det var ikke måte på.

   Vi hadde det kjempekos den kvelden. Da vi gikk hjem, var vi kjempeglade og selv om jeg bare hadde tre dager igjen da vi våknet neste morgen, bestemte vi oss alle for at det skulle bli tre fine dager. 

   Den første dagen med fri, ville guttene leke ”Homsepatruljen” med meg og bestemte seg for å gi meg en ny stil. I følge dem var stilen min litt for uskyldig. Jeg gikk med på det og endte opp med masse tøft stæsj og kule klær i punkerstil. 

   Neste dag gikk vi på kino og så en hysterisk morsom filmparodi. Vi lo oss skakke alle sammen.

   Siste dagen holdt de konsert sammen med Fantastic 5 og Smasher, bandet til Mario som dessverre ikke hadde platekontrakt ennå.

   Både Fantastic 5 og Smasher hadde lik musikkstil som Onyx og de framførte ca. tre sanger hver. Det gjorde Onyx også. 

   Dette var på dagen, jeg skulle dra om kvelden og jeg skal spare deg for alle de følelsesladde detaljene fra flyplassen. Det ble i allefall en del tårer som ble felt, spesielt av meg, men så er jo jeg jente, da. Jeg fikk en god klem av alle sammen og vi lovte hverandre å komme på besøk hvis pengene rakk til. Men jeg visste at de hadde ganske tett program allerede for alt nå var sangen deres blitt en kjempehit og noe som alle gikk rundt og sang på. Onyx var også blitt populære. Mange ville ha et intervju med dem, enten til bladene sine eller tv-programmene sine.

Det som egentlig feiler meg, del 2

Jeg har offisielt ADHD! Jeg har jo snakka om ADHD ved flere anledninger tidligere på denne bloggen, men for å ta hele historien fra begynnelsen så det skal være unødvendig å bruke tid på å rote seg bakover i arkivet om du trenger ei oppfriskning: jeg hadde egentlig mistenkt det lenge, siden hvert fall starten av tjueåra, men i og med at jeg er sånn type person – og er vi ikke alle egentlig det – som kjenner seg igjen i omtrent hva det skulle være av diagnoser man leser om på internett, tenkte jeg at bare fordi jeg syntes sjøl at jeg kjente meg igjen, trengte ikke det nødvendigvis å bety noe. Dessuten fungerte jeg jo "greit." Det vil si, jeg klarte omtrent verken å studere, jobbe, lese eller rydde, og det blei bare vanskeligere med åra, men jeg fungerte jo likevel "greit." Helt til det slutta å fungere greit. Igjen og igjen. Sist gang det slutta å fungere greit, fikk jeg heldigvis hjelp. Jeg blei utreda på DPS og diagnostisert med Asperger syndrom. I journalen min fra DPS stod det imidlertid at jeg i tillegg oppfylte alle kriteriene for ADHD. Da jeg tok det opp med behandleren min, sa hun at det stemte, men at teamet mitt hadde konkludert med at fordi det var ganske stort overlapp mellom de to forskjellige diagnosene, kunne ADHD-symptomene mine forklares med Asperger.

Og det slo jeg meg til ro med. Ei stund.

For et års tid siden skreiv jeg følgende på denne bloggen:

Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående.

Etter det blei jeg kontakta av flere som sa at det faktisk er ganske vanlig å ha både Asperger/være autist i tillegg til å ha ADHD. Så på en legetime som egentlig handla om noe helt annet, tok jeg det opp med legen. Som var enig med meg i at det absolutt går an å ha begge deler og at det var rart at DPS hadde konkludert på den måten de hadde, og henviste meg til nevropsykolog.

Som i sin tur bekrefta det jeg egentlig allerede visste.

Jeg blei henvist videre til psykiater. Jeg var på min første time hos ham før jul, og etter at vi hadde prata sammen litt og han hadde lest rapporten fra nevropsykologen, mente han det var åpenbart at jeg hadde ADHD og ville begynne å teste ut medisiner med én gang for å se åssen jeg ville reagere.

Coolio, tenkte jeg.

Så dagen etter tok jeg mitt livs første dose med metylfenidat. Jeg hadde fått beskjed om å ta det i forbindelse med mat og holde meg unna alkohol for å kunne kjenne effektene på nøytralt grunnlag, så jeg inntok dagens første tablett samtidig med frokosten min, som per min daglige vane bestod av et par brødskiver og en halvliter Monster energidrikk. Jeg hadde helt ærlig forventa at effekten skulle komme litt gradvis og over tid, sånn som med antidepressiva som jeg var vant til, men kort tid etterpå fikk jeg hjertebank. Så en følelse av stress, uten at jeg egentlig hadde noe å være stressa for. Hendene mine skalv. Jeg blei rød og varm i kinna og begynte å kaldsvette. Det kjentes som om jeg hadde drukket ti kopper med kaffe. Men jeg tok også dagens andre tablett noen timer seinere fordi jeg visste jo fra min erfaring med antidepressiva at bivirkninger var vanlige i starten.

Og så begynte moroa.

Jeg dansa rundt på kjøkkenet mens jeg lo og sang. Jeg scrolla på Instagram på telefonen min og lo høyt av sånn passe morsomme reels aleine for meg sjøl i stua. Jeg begynte på dagens Duolingo-økt, og da jeg hadde gått tom for liv, var jeg allerede altfor inni det til å gi meg, så på impuls skaffa jeg meg betalingsvarianten, som blant annet gir null reklame og ubegrensa liv, og holdt det gående. Absolutt alt var kjempemorsomt, og jeg hadde lyst til å gjennomføre enhver idé jeg fikk.

I ettertid har jeg jo skjønt at jeg var rusa, bare at jeg ikke følte meg rusa, for jeg var jo helt klar i hodet, i motsetning til når man er rusa på for eksempel alkohol, men jeg oppførte meg ikke normalt. Siden det ikke stod noe i pakningsvedlegget om koffein, bare om alkohol, tenkte jeg liksom ikke over at en halvliter Monster i tillegg til 40 mg metylfenidat kunne være en dårlig idé. Det var ikke før jeg googla koffein + metylfenidat at det gikk opp for meg at jeg hadde tatt for mye Møllers tran.

Etter litt prøving og feiling har jeg innsett at én kopp svart te om gangen er maksgrensa mi for koffein så lenge jeg går på disse medisinene. Kanskje toleransen min øker etter hvert, det veit jeg ikke ennå. Som en lidenskapelig energidrikkdrikker, er jo dette litt trist, samtidig som det plutselig gir ekstremt mye mening for meg nettopp hvorfor jeg har utvikla meg til å bli en lidenskapelig energidrikkdrikker: i mangel på medisiner, fungerte de nettopp som en slags mild form for medisin for den ubehandla ADHD'en min. Jeg drakk jo ikke energidrikk for å sitte oppe og spille hele natta, jeg gjorde det for å i det hele tatt klare å komme i gang med dagen, for hvis jeg ikke drakk det, blei jeg bare sittende handlingslamma i godstolen min, om jeg i det hele tatt kom meg opp av senga. 

Så nå som jeg har funnet ut at jeg bør holde meg unna energidrikker – og med tanke på hvor mye sukker de inneholder, er det kanskje egentlig til det beste likevel – har jeg derimot veldig god effekt av dem. Jeg har prøvd to ulike typer, henholdsvis metylfenidat og deksamfetamin. Psykiateren sa at jeg skulle teste dem begge ut i ei uke av gangen, og så fortsette med den av dem som fungerte best. Jeg er notorisk dårlig på å vite hva det er jeg føler til enhver tid, både fysisk og psykisk, noe som ikke er uvanlig blant autister, så jeg kjente egentlig ikke stor forskjell på de to. Valgte likevel å fortsette på metylfenidat fordi jeg i løpet av den uka jeg testa ut deksamfetamin våkna en dag og følte meg litt tafatt. Veit ikke om det skyldtes tilfeldigheter eller medisiner, men som sagt opplevde jeg dem umiddelbart som ganske like uansett. 

Og helt ærlig virker disse medisinene egentlig på den måten jeg hadde håpa at antidepressivaen ville virke. Jeg har ennå ikke prøvd verken å lese eller rydde med dem, som er de to tinga som per akkurat nå i dagliglivet mitt er vanskeligst, men det er mest fordi jeg ikke egentlig har hatt tid fordi det har vært mye greier på gang i det siste – føler jeg sier det så ofte, og at jeg ikke helt har rett til å si det, arbeidsledig som jeg tross alt er, men det skal nå en gang lite til før det blir for mye for meg. Men de funker uansett på litt andre måter enn jeg hadde forestilt meg, og de hjelper mot vansker jeg ikke engang hadde tenkt på at kunne skyldes ubehandla ADHD. Mest merkbart er kanskje det at jeg ikke overtenker like mye. For litt siden fikk jeg en muskelstrekk i sida, og jeg husker jeg sa til både sjukepleieren min og Vibeke at jeg var litt redd for å si ifra på trening, fordi jeg ville følt meg teit, fordi jeg ikke ville være til bry, fordi jeg ikke ville forstyrre. Klassisk Kristine-tankegang, med andre ord. Men midt oppi hele muskelstrekken, og før treningstimen, begynte jeg altså på ADHD-medisiner, og veit du hva som skjedde? Før timen begynte, gikk jeg bare rett bort til treneren min og sa at jeg bare ville nevne at jeg hadde en muskelstrekk og at det kanskje ikke var alt jeg fikk til i dag. Hun takka meg for at jeg sa ifra og sa at jeg måtte ta vare på meg sjøl og at hvis noe gjorde vondt, måtte jeg slutte og heller gjøre noe annet. Og det var det hele! Jeg brukte ikke engang mange minutter før jeg gikk bort til henne på å klargjøre et manus jeg kunne lese fra i hodet mitt, som er sånn jeg vanligvis gjør det, jeg bare… gikk rett bort til henne og sa det jeg ville si? Og jeg husker det blei et eureka-øyeblikk for meg, for hele livet mitt, når jeg har syntes noe har vært vanskelig, har folk alltid sagt til meg at det "bare er å gjøre det." Og jeg har liksom ikke helt skjønt det?? For hadde det bare vært å gjøre det, hadde jeg jo bare gjort det? Det er jo nettopp det å bare gjøre det jeg ikke får til? Men så var det nøyaktig det som skjedde før trening den dagen. Jeg bare gjorde det! Og det slo meg at sannsynligvis er det sånn nevrotypikere som oftest har det. Og så utrolig deilig det er! Tenk å bare gå gjennom livet og gjøre det man har lyst til! Uten å først bruke lang tid på å overveie alle mulige måter det kan gå galt på! Uten å bruke unødvendig mye tid på å bekymre seg for åssen man blir oppfatta! Og de gangene jeg faktisk dummer meg litt ut – for denna autisten er ikke fremmed for å bli oppfatta på en annen måte enn tiltenkt – så blir jeg ikke så flau at jeg holder på å dø? Jeg bare aksepterer det som en naturlig del av det å være et menneske, fordi alle mennesker tar feil innimellom? Jeg ligger ikke søvnløs om natta i årevis framover og tenker over hvor flaut det var at noen misforstod meg eller at jeg misforstod dem den ene gangen? I det hele tatt ligger jeg lite søvnløs. Søvnløshet har vært et problem som har kommet og gått for meg i bølger siden tenåra, og psykiateren sa at fordi ADHD-medisinene tross alt er sentralstimulerende, kunne jeg oppleve dårlig søvnkvalitet som en bivirkning. Men jeg sover faktisk bedre enn kanskje noen gang. Når jeg legger meg, legger jeg meg bare, og så er det rolig i hodet mitt, jeg tenker ikke masse på hva som skal skje i morra, jeg bare legger meg ned og lukker øya og sovner kort tid etterpå? Jeg trenger ikke lenger å høre på podcast før jeg sovner fordi det har pleid å være det eneste som har evnen til å distrahere hjernen min nok til å slappe av, men jeg gjør det noen ganger fortsatt likevel, fordi jeg liker det. Det er utrolig deilig å gjøre noe først og fremst fordi jeg liker det og ikke fordi det kan få alvorlige konsekvenser hvis jeg ikke gjør det.

Det er dog én kjip ting med å offisielt ha valgt metylfenidat framfor deksamfetamin. For bare se hvor fine kapslene mine med Aduvanz var:

Og dette er bare den laveste dosen! Ifølge pakningsvedlegget er kapslene med høyere doser henholdsvis blå og hvite, og rosa og blå. Men Medikinet, som altså er den typen jeg går på nå, har egentlig også ganske fine lavendellilla kapsler. Det er jo en trøst. Det, og at det selvfølgelig ikke er fargene som avgjør hvor bra en type medisin funker. 

Kanskje det også er Medikinet sin fortjeneste at jeg tross alt gjorde et ganske bra jobbintervju på torsdag i forrige uke. Jeg syns jo det er vanskelig å avgjøre åssen de som intervjua meg oppfatta meg, men jeg klarte i hvert fall å svare på alt, noe som slettes ikke er en selvfølge for meg, og jeg svarte ærlig og, trur jeg, noenlunde vettugt. Jeg gjorde det kanskje ikke KJEMPEFANTASTISK reint objektivt sett, men jeg veit at jeg gjorde det så godt som er mulig for meg med mitt utgangspunkt. Og kanskje er dét det eneste som har noe å si, for jeg gjorde det hvert fall godt nok til at de ville at jeg skulle skrive en episode for dem. Jobben jeg søkte på, var nemlig en stilling som manusforfatter av podcastepisoder. Jeg leverte episoden innen fristen som var på onsdag tidligere denne uka, og nå håper jeg bare at de liker den godt nok til å ville ansette meg. Jeg syntes sjøl jeg gjorde en god jobb med den. De sa at hvis episoden var god nok, ville de produsere den og betale meg for den uavhengig av om jeg faktisk får jobben eller ikke. Men jeg håper jo at jeg får den. Om jeg ikke kan livnære meg som forfatter, er filmanmelder og podcaster de nest beste alternativa. Og det er slettes ikke dårlige alternativer.

Per akkurat nå er min største helsemessige utfordring at jeg, helt fra jeg våkna i dag, har vært skikkelig svimmel. Typ jeg velter når jeg lener meg framover for å åpne døra til komfyren, liksom. Blodtrykkresultatet mitt fra forrige uke bør tilsi at det ikke er hjerneslag, men det er uansett en voldsom uting for noen som har yoga og luftakrobatikk blant yndlingshobbyene sine (for NEI, skriving er ikke en hobby for meg, det er en identitet). Går det ikke over i løpet av helga bestiller jeg legetime. Det er visst en ikke uvanlig bivirkning, verken av antidepressivaen eller ADHD-medisinene, men syns det er rart om jeg får dette som bivirkning først nå når jeg ikke har merka noe tidligere. 

For å avslutte med litt hyggeligere nyheter, kan jeg jo også, mens jeg først er her, nevne at Nav er villige til å dekke utgiftene til et skrivekurs for meg! Håper virkelig alt går i orden med det. Det hadde vært en fin ting å se fram til neste måned.