Sjølinnsikt

Jeg skjønner jo såpass at jeg ikke har noe særlig å konkurrere med på det sosiale plan. Jeg veit at jeg verken er spennende eller interessant, og at klesstilen min ljuger noe så jævlig, for jeg har ikke noe å tilføye eller noe nytt å fare med, og jeg er ureflektert og uvitende og innadvendt og kjedelig. Jeg veit at jeg ikke greide å leve opp til førsteinntrykket, og at jeg bare er nok en oppmerksomhetssjuk drittunge. Jeg veit at til tross for enkelte tilfeldigheter, er jeg lite annet enn middelmådig, og jeg kan bevise det. Jeg er lat, uengasjert og apatisk. Jeg greier ikke å bry meg. Orker ikke å bry meg. Og hver gang jeg begynner på nytt et sted, sier jeg til meg sjøl at denne gangen, denne ene gangen, skal jeg ta alle med storm, og naiv som jeg er trur jeg alltid at jeg får det til, i væffal bittelitt. Men sånne som meg er vel ikke lagd for å lære.

Jeg vil fortsette å skuffe dere.

Spørsmål:

For å holde styr på altet, begynte jeg for noen måneder siden å skrive de filmene jeg har sett på ei liste i kronologisk rekkefølge. Dette fordi jeg ser det jeg liker å tru er over gjennomsnittlig mye film, og ting har lett for å klusse seg til når det er jeg som har kontrollen. Per akkurat nå driver jeg fortsatt og har anmeldelser fra juleferien på vent. Jeg prøver å ikke overstige femten blogginnlegg i måneden fordi jeg etter beste evne vil unngå å drukne dere. Samtidig tenker jeg at jeg av og til vil og bør komme med random info om mitt faktiske liv.

Vel, med alle de faktaene i bakhodet, kan jeg informere dere om at på lista mi nå, står elleve filmer. Det er faktisk ganske mye, og særlig med tanke på at når de elleve filmene er anmeldt, har det garantert dukka opp elleve nye. Jeg begynner å tenke at det såkalte systemet mitt kanskje ikke går lenger.

Meeen så har jeg jo blitt trofast anmelder på Filmfront, så spørsmålet mitt til dere er da som følger: vil dere fortsette å lese anmeldelsene på bloggen min, eller er dere kule med å lese dem på Filmfront i steden? Jeg mener, direkte link til profilen min der står strengt tatt til høyre her, og du trenger ikke være medlem for å lese dem. For jeg begynner å merke at det blir mer og mer tvangshandling som ligger bak. Kosen har blitt så smått litt borte, liksom. Men vær for all del ærlige.

Vil du fortsatt lese anmeldelsene på bloggen min, eller takler du å lese dem på Filmfront?

Coz that's how famous I am

Det var Christoffer som tipsa meg om dette.

http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1184111&st=80&p=14887987&#entry14887987

That's right; 'tis I. Og Magnus, for så vidt. Jeg føler at dette er begynnelsen på en lang karriere som internettkjendis på lik linje med andre legender som for eksempel Pedobear.

Og siden sist post som ikke var filmanmeldelse, kan jeg nevne at jeg har det faktisk bra. Han er jo en bra fyr. En veldig bra fyr. Og i dag har jeg hatt en fin dag. Relativt sett, i væffal.

Transformers (2007)

Planeten Cybertron er en småføkka plass. Slemmerobotene og snillerobotene har bestemt seg for å bruke kreftene sine til to forskjellige formål, med en krig av dimensjoner og en ødelagt hjemplanet som resultat. Og hva gjør man når slagmarka di blir borte vekk? Jo, da finner du deg ei ny ei. Og robotene fra Cybertron velger jorda som egna arena. Dette byr så klart på problemer for dennes innbyggere, som for eksempel den håpløse nerden Sam, som aner fred og ingen fare da han får sin første bil av faren sin...

Transformers er sikkert den mest overfladiske filmen jeg så i 2009. Plottet er bare så helstøpt teit at det nesten gjør litt vondt å skrive det ned, og den kronidiotiske kjærlighetshistoria oppi det hele er så klisjé at du får medfølelse med skuespillerne for at de faktisk blei bedt om å gjennomføre slowmotion av hender som griper hverandre-sekvensene. Men veit du hva? Det gjør faktisk ikke så alvorlig mye denne gangen, fordi det er så forbaska underholdende. Jeg har lenge hatt ganske heftige fordommer mot denne filmen, rett og slett fordi den er så grunn som den tross alt er, men den er faktisk imponerende vellagd. Og da tenker jeg ikke bare på spesialeffektene, som for all del så klart er kule å se på, men også et jækla fengende manus. Replikkvekslingene smeller som strategisk plasserte kinaputter på rekke og rad, og jeg vil til og med gå så langt som å kalle flere av de morsomhetene så smått litt intelligente.

Transformers breier seg ut i drøye to og en halv time, og til å være en film som primært er robotvold og en håndfull snappy replikker, kan det etter hvert oppleves som litt langdrygt. Jeg mener, det er måte på hvor mange eksplosjoner du kan se etter hverandre uten at du går lei. Og igjen, dette er liksom så voldsomt ikke-dypt at det er bortimot fascinerende. Likevel sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av en underholdende sak som tross alt overraska meg veldig.

Dommeren har talt: 4

The Visitor (2007)

Hovedpersonen er forfatter og lærer, og må motvillig reise i jobbsammenheng til New York. Ikke at det egentlig er så stress, for han har en leilighet der. Når han kommer fram, finner han derimot ut at den tydeligvis i hans fravær har blitt leid ut til et par han ikke kjenner. Likevel ender han opp med å få sympati med dem, og gir dem lov til å bli, og før noen av dem egentlig veit ordet av det, har et veldig usannsynlig vennskap oppstått.

I likhet med regissør Thomas McCarthy sin forrige film, aldeles nydelige The Station Agent, er ikke dette en film for de utålmodige. Derimot er den i stand til å gi dem som er åpne for det en utsøkt filmopplevelse. Dette er et finstemt mellommenneskelig drama med øye for detaljer, og den har en forsiktig framgangsmåte til tross for at den tar opp brennaktuelle og vanskelige temaer. Og det er nettopp derfor det virker så sterkt på en. Systemkritikken slår deg i trynet ved å bruke egentlig akkurat motsatt metode som våkn opp!-måten for eksempel Michael Moore har en tendens til å være glad i. Og ikke ett vondt ord om kjære herr Moore, men jeg vil påstå at en sterk historie fortalt med stramme virkemidler fra et nesten banalt ståpunkt virker like godt. Herr McCarthy lar budskapet sitt liste seg fram bilde for bilde i et rolig tempo, og du lar det gradvis gå opp for deg sånn at når rulleteksten glir over skjermen, sitter du med gåsehud til langt oppå skuldrene. Og ikke en eneste gang har du reist deg og skreket ikke-trykkvennlige remser i frustrasjon. Det er kunst, ass.

The Visitor er en vakker, varm, sjarmerende og minimalistisk film som sikkert kommer til å kjede mange, men som er veldig verdt bryet å sjekke ut for den delen av befolkninga som likte juveler som Landhandleren i Provence, Rosetta og allerede nevnte The Station Agent.

Dommeren har talt: 5

Blæh

Jeg føler et behov for å skrive et unødvendig emoinnlegg, så hold deg fast.

Men åh. Det er ikke det at jeg ikke er glad for å være tilbake, for jeg er jo det, men det er vel mer det at jeg hadde glemt hvor ekstremt bipolar visse mennesker (les: et visst menneske) får meg til å bli. Og det verste er jo at den naive nervøsiteten i elsker/elsker ikke så klart er borte, så jeg burde strengt tatt ikke ha noen grunn engang. Men jeg kan bare ikke noe for det. Jeg skulle for alt i verden ønske at siden det liksom ikke er noe håp likevel, at jeg bare kan skru av en merkelig forelskelsesknapp så jeg kan begynne å ha et normalt følelsesliv igjen, og slippe å se ut som ei hoven kjøttkake i trynet til enhver tid fordi jeg har begynt å få grineanfall igjen, eller for den saks skyld bli berusa og patetisk håpefull bare på grunn av ting som ikke engang betyr noe. Jeg orker snart bare ikke mer, for dette sliter meg ut, og jeg vil at han skal holde seg langt borte fra meg og sammen med meg hele tida om hverandre og samtidig.

Og så er det jo ikke bare dét. Jeg greier ikke å skrive lenger, og har mista en god del av det nyeste prosjektet mitt. Jeg eier ikke energi til noe som helst, og er, som kjære Jokke sa det en gang i tida, søvnløs om natta og bevisstløs om dagen. Og mitt tidvis anstrengte forhold til mat er tilbake atter en gang, og jeg er dritsulten, men blir spykvalm bare av et par biter. Og så syns jeg at alle maser, og at de som ikke maser, overser meg.

Jeg vil ha ferie fra verden. Og så vil jeg ikke være forelska. Nå er det ikke gøy lenger.

Godt å se dem igjen

Henrik: "That's the way we roll."
Tor Espen: "I don't roll, I skar."

*hjerte*