Sommerfe

Jeg har klipt meg:

Fargene er de samme som sist jeg gjorde noe med håret mitt, men jeg syns faktisk de kom mye bedre fram nå med denne nye sveisen. Dessuten har de fada dritfint, de er liksom mye lysere og blåaktige nederst enn øverst, og nå ser det ut som om det er meninga at det skal være sånn. Jeg liker det!

I utgangspunktet var det bare det jeg hadde å meddele for denne gang, men siden jeg først er her, må jeg bare nevne igjen at

FORFATTERSTUDIET I TROMSØ SLIPPER ANTOLOGIEN SIN VI HAR SNAKKET OM DISSE TEKSTENE ONSDAG 1. JUNI PÅ VERKSTEDET I OSLO! DET BLIR OPPLESNINGER, TOPP STEMNING OG GRATIS BØKER TIL ALLE SOM VIL HA! DET KOMMER TIL Å BLI SUPERBRA, OG DU MÅ KOMME! SJEKK UT FACEBOOK-ARRANGEMENTET!

Tjueseks

Det begynner faktisk å bli ganske lenge siden jeg hadde bursdag nå, så jeg innrømmer gladelig at dette innlegget kommer lovlig seint. Poenget er uansett at jeg fikk en hel del fint da jeg fylte tjueseks i begynnelsen av april.

Nydelig teboks:

med duftende telys oppi:

Klokkering, som både er fin og praktisk, særlig nå i forsommervarmen som jeg ofte ikke går rundt med jakke, og dermed heller ikke mobil i lomma:

Denne boka, som jeg ikke hadde hørt noen ting om på forhånd, men som visstnok skal være i Notes from Walnut Tree Farm- og Into the Wild-landskapet: 

Disse fantastiske notatbøkene fra Mainn med bart: 

Innramma broderi som er fabelaktig i seg sjøl, og enda mer fabelaktig om man har sett Flight of the Conchords:

Mona Høvring - Ekornet og den vaklevorne brua:

Og ikke minst - polaroidkamera! Dere skal selvfølgelig få se resultatene fra mine eventyr med dette etter hvert:

I tillegg fikk jeg et Etsy-gavekort og to flasker vin.

Og ellers i livet, da? Jeg har ikke gjort så mye med det siden jeg kom hjem igjen fra Tromsø på mandag. Jeg har bare to år igjen med støtte fra Lånekassa, noe som innebærer at jeg ikke kommer til å tørre å ta opp lån derfra til høsten uansett hva jeg finner på å gjøre, fordi jeg føler at de to siste støtta åra mine med studier må være noe viktig. Med andre ord kan jeg gjerne tenke meg en jobb med større stabilitet, men jeg er altfor forferdelig demotivert til å søke på andre jobber. Tenker jeg bør ta opp igjen tråden fra dette, særlig med tanke på at vikaren nå har slutta og fastlegen min er tilbake. Det var bare det å tørre, da.

Siste dag i Tromsø

Har vært i Tromsø siden torsdag morgen, og reiser hjem igjen til Oslo i kveld. For alt jeg veit, er dette siste gang jeg er i Tromsø i det hele tatt.

Lørdag kveld slapp vi antologien vår Vi har snakket om disse tekstene på det nydelige, lille stedet Aunegården. Det blei vin og opplesninger og gode samtaler før vi gikk videre til Kunstakademiet og konsert med Fremtidshund.

Deretter blei det et slags nach på Stabburet, og jeg gikk hjem igjen sliten og lykkelig i firetida.

Og jeg veit ikke, det er jo den siste dagen min her i dag, og jeg er ikke forfatterstudent lenger, og jeg har jo tidligere vært ekstremt flink til å være nostalgisk og trist, men det føles for det meste helt OK. Jeg gikk rundt omkring i byen i stad og i går og forventa å føle et noe, en distinkt opplevelse av avskjed, men egentlig ikke. Kanskje fordi jeg innterst inne skjønner at dette ikke er slutten på noe, men begynnelsen på noe. 

Har også spist min siste gresskarsuppe på Kafé Globus på i væffal ei god stund. Seriøst, denne suppa er aleine verdt turen til Tromsø. Beste suppa jeg veit om, som jeg noen gang har smakt, i hele verden. Og det er ikke en overdrivelse.

Og se for en fin gjeng jeg har tilbrakt alle disse timene rundt det runde bord sammen med, da:

Lykke til videre, alle sammen, og takk for to fantastiske år. Gleder meg til å lese bøkene (og se stykkene) deres.

Benytter forøvrig enda en gang anledninga til å minne om vår slippfest nummer to, i Oslo. Come and join the love.

Unn har forøvrig oppsummert disse to åra ganske bra, syns jeg.

Vi har snakket om disse tekstene

Det er ikke så lenge til jeg skal opp til Tromsø for forhåpentligvis ikke siste gang noen gang, men for å delta på den aller siste samlinga med forfatterstudiet. Det blir rart og trist, og uansett hva som kommer til å skje videre til høsten, veit at jeg at jeg kommer til å savne det, både sjølve studiet, alle de bra folka i klassen min og de flinke lærerne våre. Men se hva vi har fått til i løpet av året:

Dette er årets antologi, med tekst(utdrag) fra alle de dyktige menneskene i klassen min. Vi skal ha hele to slippfester for å feire oss sjøl, med opplesninger og gratis bøker så langt beholdninga rekker (og erfaring fra i fjor viste at beholdninga rekker ganske langt). Det blir slippfest både i Tromsø og i Oslo, og du som leser må veldigveldig gjerne ta deg en tur til en av dem (eller begge)! I fjor blei det skikkelig bra og gøy, og det trur jeg det blir i år òg.

Som en liten teaser; her er et utdrag fra utdraget (!) undertegnede har med i antologien:

Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å rydde etter meg når jeg har spist. Med andre ord er hybelen min full av møkkete oppvask jeg aldri tør å gjøre noe med, i frykt for at de jeg deler kjøkken med skal komme ut på kjøkkenet akkurat mens jeg står og vasker opp. Jeg lurer på hvor hygienisk det er å vaske opp i vasken inne på do.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å re opp senga etter at jeg har stått opp. Med andre ord ligger dyna mi på gulvet. Jeg trur jeg har sølt brus og suppe på den.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å vaske med mindre jeg har lyst. Med andre ord har det allerede i løpet av den første uka lagt seg et lag med dritt langs kanten i dusjen. Jeg har ikke så veldig lyst til å vaske ennå. 

   Det som er så fint med å bo aleine, er at ingen maser om at jeg må stå opp i helgene. Med andre ord er klokka fem på ettermiddagen, det er lørdag, jeg ligger fortsatt i bare undertøyet under dyna, har ikke spist frokost, begynner å innse at jeg ikke kommer til å spise middag heller, kan bare ligge her og grine hele helga om det er det som må til. 

    Mamma ringer.

   ”Åssen går det? Har du funnet deg til rette?” spør hun.

   ”Alt er supert”, sier jeg og plukker på ei sårskorpe. 

Trettipunktersbloggutfordring #3: Fem ting som får deg til å le

1. The IT Crowd, og særlig karakteren Moss. Noe av det morsomme med både ham, og serien generelt, er at det til en viss grad er gjenkjennbart. Sure, det er overdrevet og karikert, men det er likevel flere ganger når Moss oppfører seg awkward i sosiale settinger som jeg tenker at hey, det der kunne faktisk vært meg. Og jeg opplever aldri at serien gjør narr av supernerdene Moss og Roy, jeg syns de faktisk blir behandla med en viss omsorg, og med respekt for interessene deres.




2. Flight of the Conchords, som i likhet med The IT Crowd rett og slett er en av de morsomste TV-seriene som fins.




3. Black Books, og nå lover jeg at dette blir den siste TV-serien på lista.




4. Lydene hundene til de vi leier hos lager når eierne deres kommer hjem. For en liten idé om åssen det høres ut:




5. Dårlige puns:

Her er hele utfordringa.

April 2016

Opplevelser: Tekstjobbing etterfulgt av indisk på Jaipur med gode skrivevenner. Var modell for Adam og Eva. Fylte tjueseks år, og spiste i den anledning på Yaya's med Jørgen, før vi så Hail, Caesar! på kino og dro videre på Perestrojka, en av Oslos kuleste barer, etter min mening. Fikk besøk av et utvalg flotte mennesker. Var i Tromsø på studiets nest siste samling. Var på skuffende bokloppis på Deichman (av en eller annen grunn solgte de ikke skjønnlitteratur) og på filmmesse på Cinemateket. Så Solaris Korrigert og Tenk om på Det Norske Teatret.



Innkjøp: Kill Bill-filmene og første og andre sesong av Breaking Bad på filmmessa. Fine titler å ha i samlinga si.

TV-serie: Game of Thrones! Endelig ny sesong! Må innrømme at jeg ikke er helt fortrolig med at dette er første sesong som kommer før boka den er basert på, noe som i praksis vil si at TV-serien fra og med nå ikke lenger er basert på bøkene, men likevel. Første episode lova veldig godt.



Spill: Final Fantasy XIII-2. Mangler bare fire fragmenter for å ha alle, og nå er jeg nesten litt lei. Like før jeg googler for å finne svaret på hvor de er og hva jeg må gjøre for å få dem.



Film: Hail, Caesar! Jeg digger Coen-humoren.



Bok: Stadig Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes. Jeg liker den godt, men det går sakte framover på grunn av ei eksamensinnlevering som nærmer seg med stormskritt.

Musikk: Sjur Miljeteig. Jeg begriper ikke hvorfor musikken hans til Det Norske Teatrets oppsetninger av Haugtussa og Solaris Korrigert ikke fins utgitt på noe som helst format, for meg var det kanskje nettopp musikken til begge stykkene som var det absolutt beste ved dem.

Fra skisseboka: Mjuke, svarte stjerner - outtakes

Når det gjelder romanprosjektet jeg jobber med for tida, måtte jeg skrive mange sider før jeg kom dit hvor jeg endte opp med å begynne. Det tok ei stund før jeg skjønte hva det egentlig handla om, og etter hvert har det blitt mange sider, både helt på begynnelsen og lenger uti, som rett og slett har blitt strøket. Ikke fordi det nødvendigvis var dårlig, men fordi det ikke var det det handla om likevel. Ikke denne gangen. For å bruke en litt teit metafor, så kan man si at materialet jeg har og hadde til Mjuke, svarte stjerner var en tømmerstokk, men tømmerstokker må skjæres opp og pusses før de kan brukes til noe. Her er noe av det som har endt opp som sagflis.



Jeg har fått meg en hybel. Den er akkurat passe stor, den har eget bad og et kjøkken jeg skal dele med fem andre. Veggene og gulvet er gule, det er egentlig ganske stygt, men jeg har hengt opp bilder og plakater overalt, og det er en egen balkong. Vel, ikke helt egen. Jeg deler den med ei annen, hun liker å spille Britney Spears og Celine Dion klokka fem om morgenen, hun har gjester som banker på verandadøra mi og rekker tunge, jeg hører når hun har seg med en tilfeldig fysak gjennom de tynne veggene. Irene er ei av de andre jeg deler kjøkken med. Hun er grei. 

---

Det er vanskelig å bo aleine. Vanskelig, og litt enkelt. Jeg kan spise noe godt til middag hver dag. Jeg trenger ikke å rydde opp etter meg, og jeg kan legge meg når jeg vil.
   Det som er enkelt med å bo aleine er det samme som det som er vanskelig.
   Jeg har bestemt meg for å lage fylte paprikaer til middag. Det er like enkelt og vanskelig som det høres ut som. Man skal ta så mange paprikaer man vil, skjære av toppen og putte det man syns er godt oppi. Deretter skal det inn i ovnen og steike en halvtimes tid på rundt to hundre grader. Jeg stapper løk, ost, sopp, tomat og squash i paprikaene. Det tar lenger tid enn jeg hadde trudd. Det er også mer plass i dem enn jeg hadde trudd. Det er ganske utrolig hvor mye man kan stappe mat sammen, hvor uendelig lite mellomrommet mellom de forskjellige ingrediensene kan være, hvor tett de kan ligge. Jeg skal stappe dem så fulle at hvis jeg hadde lagt dem i en bolle med vann, ville de ha sunket til bunns. 
   Det blir ikke noe godt. Det vil si, de første par bitene er ganske gode, men hele retten smaker det samme. Det smaker jo bare paprika, løk, ost, sopp, tomat og squash for hver eneste bit jeg tar. Men det gjør jo egentlig ingenting om jeg ikke spiser opp alt sammen nå, tenker jeg, for det er jo bare å ta det som blir igjen til lønsj i morgen.
   Det er onsdag, og vi har fri hver onsdag, det heter skrivedag, men jeg skriver ikke, jeg baker fylte paprikaer i tre timer som ikke blir så veldig godt. Etter å ha spist en halv fylt paprika, legger jeg resten i en boks som jeg legger i kjøleskapet og legger meg ned i senga. Det går opp for meg at jeg ikke begriper hva det er folk egentlig driver med i løpet av en dag. Da jeg bodde hjemme hos mamma og pappa, spilte jeg bare TV-spill hele tida. Jeg plukker opp boka som ligger på gulvet og leser et par sider. Ett hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez. Den er et helvete. Men det er den jeg skal lese nå, det er sånn det fungerer. Når jeg enten får eller kjøper meg ei ny bok, setter jeg den i hylla med uleste bøker ved siden av den jeg fikk eller kjøpte sist, sånn at jeg alltid skal lese den boka det er lengst siden jeg har fått eller kjøpt. Hvis jeg får eller kjøper flere bøker samtidig, skal jeg lese den tynneste først. Det er sånn reglene er.
   Jeg legger fra meg boka. Jeg finner fram halvannenliteren Pepsi Max fra kjøleskapet og ei svær bøtte godteri og spiser og drikker mens jeg griner på sengekanten. Jeg tenker at jeg bør få meg en hobby.

---

Jeg ber Irene spise middag med meg etter skolen, vi er jo naboer og hun er hyggelig. Jeg prøver å lage lasagne, jeg husker jo hvor godt det var på folkehøyskolen, kantinedamene hadde putta så mye spinat i den at det var umulig ikke å ha grønne prikker overalt på fortenna etterpå, og det er da man veit at mengden spinat er perfekt. Så jeg kjøper ei pakke halvfabrikat og bestemmer meg for å bytte ut kjøttdeigen med spinat.

   Etter at jeg har banka på hos Irene og tatt maten ut av ovnen, skjønner jeg hvor mislykka den har blitt. Sausen og spinaten flyter ut på tallerkenen når man tar på et stykke, det er grønn suppe med biter av ost og pasta i. Irene sier at det er godt. Hun sier det nok av høflighet, det er jo ikke akkurat så veldig godt. Hvorfor må alle være så høflige hele tida? Kunne hun ikke bare sagt at det egentlig ikke var noe godt i det hele tatt, og så kunne vi begge ha begynt å le, før vi bestilte hjemkjørt pizza isteden? 

---

Vi skal på klassetur til Odda. Jeg er som vanlig tidlig ute, det er ti minutter til bussen går, og jeg er hundre meter unna stedet den går fra. Jeg stresser ikke nå lenger. Min egen evne til å beregne helt elendig pleier alltid å gå over all forventning. Hver gang jeg skal et eller annet, er jeg like overbevist om at jeg har usannsynlig dårlig tid. Jeg lærer aldri. Men kanskje er det like greit, jeg rekker i det minste det jeg skal.

   Jeg er der til og med før bussen kommer. Det er Konstanse også. Hun har ei lita gitarkasse på ryggen, jeg antar at hun har ukulelen sin i den. Konstanse er den eneste i klassen som vinka like tafatt som meg da vi hilste.

   Flere kommer. Jeg får melding av Irene. Hun kommer ikke, hun er sjuk igjen. Hun har allerede vært borte store deler av undervisninga uten at noen, inkludert henne sjøl, skjønner hvorfor. Hun skriver i meldinga at Sandra heller ikke kommer.

   Den neste som kommer, er bussen. Jeg går på og setter meg ved siden av Konstanse. Ingen har sett Hallgrim eller Elisabeth ennå. Jo, der kommer Elisabeth, rød i kinna etter å ha løpt. Hun setter seg bak Konstanse og meg og spør om vi har sett Hallgrim. Det har vi ikke. Hallgrim har søvnproblemer, Elisabeth er bare ikke punktlig.

   Alle prøver å ringe ham etter tur, lærerene også. Til slutt er det Elisabeth som får kontakt med ham. Bussen venter helt til han løpende får kommet seg innenfor døra.

    Konstanse er en person jeg veit at jeg har mye til felles med, og som det sånn sett hadde vært veldig praktisk for meg å bli venn med. Hun var romkamerat med venninna mi Andrea som gikk på samme folkehøyskole som henne, Hallgrim og Elisabeth. Hun er like sjenert som meg. Jeg har alltid hatt lyst på en venn som er det, nettopp for å kunne forstå hverandre bedre. Problemet er å bli kjent.

   Jeg putter musikk i øra og ser ut av vinduet. For et vakkert land jeg bor i, tenker jeg, samtidig som jeg jo har sett alt dette før. Det er oktober, og grantrærne er pent ramma inn av oransje løvtrær. Snart kommer vi til fjellpasset, der er det svingete veier og bratte skråninger og setrer som ser ut som om de er henta ut fra dokkefilmene til Ivo Caprino. Men jeg har tatt bussen til vestlandet før. Jeg veit åssen fjell og fjorder ser ut. Jeg har ikke gleden av å oppleve det på samme måte som en turist vil gjøre, jeg vil aldri få muligheten til det. Norge skal være et av de vakreste landa i verden, og det er dette jeg ser hver dag, som blir normen, det ordinære, det kjedelige. Visst syns jeg det er stas å dra utenlands, lukte fremmede dufter, puste ny luft, skue utover horisonten uten å få øye på fjell, bare hav hav hav lenger enn jeg kan forstå. Men hva hvis Norge er vakrere, og jeg aldri kan være i stand til å se den skjønnheten på samme måte som om jeg fra fødselen av hadde sett verdens beste film, og i all ettertid alltid ville vite hva som kom til å skje i neste scene.

   Så kjedelig det må være å være synsk.

   Men kanskje er dette bare en depressiv dag. Jeg veit jo at jeg i morgen kanskje kan våkne opp og ikke klare å ta øya fra det intrikate ornamentet på et dødt løv.

   Kanskje.

   Vi ankommer Odda, som i all hovedsak består av bakker og fabrikker. Tenk å kunne være en fabrikkarbeider, å dra på arbeid i arbeidsklær og komme hjem med møkkete hender, vond rygg og tannhjul i hjernen. Arbeidslykke kan bare finnes i to ekstremer; det abstrakte og skapende, og det helt fysiske. Siden jeg bare klarer å skrive det foreleserne våre ber om at vi skriver til enhver time, burde jeg kanskje vurdere å bli fabrikkarbeider. 

   Konstanse og jeg kommer til vandrerhjemmet vi skal bo på som de første av alle, så vi får det største rommet. Vi får eget bad, i motsetning til de andre, som har rom der man deler bad med resten av etasjen. Resepsjonisten sier til Konstanse at hun kan legge fiolinen sin i boden, men Konstanse vil ha den med opp på rommet. Bare at den ikke er en fiolin, men en ukulele. Konstanse begynner å spille på den når vi kommer opp, hun sitter på senga og sola skinner på henne fra det åpne vinduet, lyset blir djupt oransjt der det filtreres gjennom høstbladene. Jeg tar bilde av henne der med speilreflekskameraet mitt, fokuset blir klart og fargene grålige, jeg veit så veldig godt at Konstanse er en uendelig mye mer talentfull fotograf enn hva jeg sjøl er. Jeg sier at jeg også kan en sang på ukulele. Jeg kan den også på gitar, bass og piano. Det er Festival av Sigur Rós, jeg låner ukulelen hennes for å vise henne at jeg også kan spille. Jeg spiller hakkete og stakkato, og skjønner nok en gang at det eneste talentet jeg egentlig har, er skriving, og ikke engang dét er jeg særlig god til.