Jurassic love - revidert versjon

Trur ikke så mange av dere kan ha unngått å få med dere at jeg skreiv ei erotisk novelle om dinosaurer for et år og noen måneder siden. Anledninga var en konkurranse arrangert av Juntafil, og what do you know? Nå nylig arrangerte Universitas en lignende konkurranse. Universitas hadde ei maksgrense på seks tusen ord mot Juntafils ett tusen, så med andre ord hadde jeg mulighet til å forlenge den litt. Ett av kriteria var at det skulle ha noe med studenttilværelsen å gjøre, så noen små justeringer i den forbindelse blei også gjort.

Jeg vant ikke denne gangen heller (HVA ER I VEIEN MED DERE, HVORFOR LIKER DERE IKKE DINOSAURSEX), men jeg blei i det minste nevnt, da. Det er da noe.

Jeg ser ingen grunn til å ikke la dere lese den nye utgaven.

Som sist advarer jeg mot grovt språk og grafiske seksuelle skildringer, så om du ikke liker denslags, bør du slutte å lese nå.



Klokka er halv ni på formiddagen, jeg er allerede på min tredje kaffekopp. Jeg rakk ikke å barbere meg i morges, rakk så vidt å spise et knekkebrød på vei ut døra, denne bacheloroppgaven er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg føler meg overhodet ikke klar for veiledning med Saul i dag; han er så streng, og jeg klarer ikke alltid å konsentrere meg når han er streng, jeg blir liksom alltid så kåt av det, av det autoritære blikket hans, av myndigheten i den rungende stemmen hans.
   Jeg lar høyrehanda skli over den ruglete haka mi, tar deretter en ny slurk kaffe, skumleser tafatt i pensumboka som ligger oppslått foran meg.
   Saul kommer inn på lesesalen, han ser om mulig enda morskere ut enn han pleier. 
   ”Kommentarer til bacheloroppgaven din, Kristian”, brummer han idet han går forbi, han smeller ei dokumentmappe på pulten min, som et piskeslag. Tanken gjør umiddelbart at noe kribler i meg, selv om jeg ikke kan forklare hva ”noe” er. Jeg legger merke til at Sauls hender virker tørre, huden flaker seg liksom ved knokene.
   Den store skikkelsen hans lukker døra ut av lesesalen etter seg, kontoret hans ligger bare noen rom lenger ned i gangen.
   Jeg kveler et gjesp og åpner dokumentmappa. Tar en langsom slurk kaffe. Og setter den nesten i halsen, hoster litt. Noen hoder der framme snur seg i min retning.
   Det er ett eneste ark i mappa. ”Kom inn på kontoret mitt så snart du ser dette. S.” er den utvetydige beskjeden, skrevet i comic sans med skriftstørrelse 36 midt på arket. Under er det en knotete tegning av en dinosaur, jeg skjønner ikke hva dette skal bety.
   Skjelven, jeg veit ikke om det kommer av kaffen eller om det er Saul som har utløst en nervøsitet, reiser jeg meg fra stolen. Jeg beveger meg langs radene av kaffedrikkende studenter, usikker på hva jeg kan forvente idet jeg går ut av lesesalen og banker på døra til Sauls kontor. Har jeg skrevet en så elendig bacheloroppgave at han vil kaste meg ut fra studiet? Eller en så god bacheloroppgave at han vil publisere den? Hvorfor har han tegna en dinosaur?
   ”Kom inn, Kristian”, runger Sauls stemme fra den andre sida av døra, han høres hesere ut enn vanlig, jeg blir med ett bekymra, har han fått strupekreft? Skal han dø, og skal nå fortelle meg at han overlater hele formuen sin til meg?
   Jeg åpner døra forsiktig, og deiser rett i gulvet på den andre sida.

Jeg åpner øya langsomt, ut fra tåka foran meg stirrer et digert, øglelignende hode med gulbrune øyne. Jeg burde være redd, men det er ikke redsel jeg kjenner nederst i ryggraden, det er en merkelig kåthet.
   ”Går det bra, Kristian? Det er meg, Saul”, sier dinosauren som glor leikent på meg, ”eller Saur, som jeg egentlig heter. Stego Saur, for å være helt nøyaktig. Men da jeg underviste på universitetet i Tokyo kalte de meg bare Saul-san, og siden har det navnet liksom bare blitt hengende igjen.”
   ”Jeg har alltid lurt på hvorfor kontoret ditt er så stort”, stønner jeg, fortsatt litt omtåka, og reiser meg opp fra gulvet.
   ”Ja, du skjønner at jeg er en såkalt var-dinosaur. Jeg blir forvandla til min egentlige skikkelse når det er sol og tjue grader ute, akkurat som nå. Du så kanskje at hendene mine var tørre i stad? Jeg var i ferd med å få dinosaurhud, og måtte skynde meg inn på kontoret så ingen skulle avsløre hemmeligheten min.” Saul sukker dypt og begynner å ta av seg buksa, som av en eller annen grunn ikke har spjæra, men vokst samtidig med ham. Jeg har alltid sett for meg at Saul har en svær kuk. Nå må den være enda større.
   ”Åssen visste du at jeg tenner på dinosaurer?” spør jeg, og løsner beltet fra min egen bukse. Pikken har allerede svulma opp, kjenner jeg, det er nesten så den kjemper for å komme løs fra klærne.
   ”Åh, Kristian”, Saul snur seg, han er nå helt naken fra hoftene og ned, den enorme dinosaurkuken peker rett til værs, ”det har jeg alltid visst.”
   Fram fra kontorskuffen tar han en lærpisk, han kommer mot meg med en begjærlig gnist brennende i reptiløya. 
   Glupsk tar jeg den knudrete kuken hans i munnen, den er så stor at den fyller hele munnhulen, jeg har omtrent ikke plass til å bevege den fram og tilbake der inne, men det gjør ingenting, jeg tar den bare ut igjen og begynner å sleike på tuppen av kukhodet. Huden er ru, full av furer, hemmelige gjemmesteder jeg kan lure tunga mi inn i. Saul brøler av vellyst og smeller pisken ikke altfor hardt over de bare rumpeballene mine, men hardt nok til at det kribler gjennom meg, ei kribling som bølger gjennom hele kroppen, men som likevel ender opp i underlivet, det kiler liksom litt ekstra i pikken min, og jeg biter tennene sammen. Saul sukker bare sensuelt, dinosaurhud er umulig for mennesker å bite gjennom, og lar meg fortsette å bite. Jeg biter meg nedover skaftet, lar tennene synke så dypt som mulig ned i det deilige dinosaurkjøttet, helt ned til testiklene, tar én og én testikkel mellom kjevene og holder hardt fast mens jeg kiler med tunga på den delen som buler inn i munnen min.
   ”Har du noen gang blitt knulla i ræva av en dinosaur?” stønner Saul. Han tar tak i meg med de sterke dinosaurhendene sine og snur meg rundt, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt mot en koloss som dette, og jeg vil ikke si noe heller. Akkurat nå vil jeg bare knulles til jeg revner, metaforisk sett, selvfølgelig.
   Men det er akkurat revning det kjennes mest som, å bli penetrert i rumpa av en dinosaur. Bare at det er deilig. For er det ikke nettopp i skjæringspunktet mellom smerte og velbehag at den pureste, villeste, mest autentiske formen for nytelse oppstår? Saul hamrer inn i meg med taktfaste støt, igjen og igjen, tøyer endetarmsåpninga mi til bristepunktet. Jeg kjenner min egen kropp fullstendig omslutte kuken hans, jeg vil dra ham inn i meg med kuken først, være et svart hull, svelge ham hel, gjøre ham til en del av meg. Vil at han skal trenge inn i meg med hele seg, sprenge seg ut av meg fra innsida, som i en metamorfose, komme ut på den andre sida, født på ny. Jeg klarer ikke å holde meg lenger, jeg stønner høyt, de andre studentene som flakker omkring i gangene er nødt til å høre det, men jeg klarer ikke å beherske meg. ”Knull meg!” hyler jeg, og Saul knuller, kuken er så stor at jeg ikke bare kjenner det i rumpa, men i hele kroppen, dette er en helt ny dimensjon av knulling, og idet det går for meg snurper jeg musklene i endetarmen sammen, nekter å slippe taket, vil at han skal være inne i meg for alltid. Saul river seg likevel løs og sleiker den siste resten av sæd som drypper fra pikken min. Akkurat nå er jeg veldig glad for at stegosauruser er planteetere, ellers kunne dette fort gått galt.
   ”Du smaker søtt”, gliser Saul, de gulbrune øya glinser lidenskapelig, ”og forresten, du får en A på bacheloroppgaven.”
   ”Takk!” hveser jeg, jeg er fortsatt andpusten.
   ”Og hvis du noen gang trenger å forbedre en karakter, så veit du hvor du finner meg. Men altså bare når det er sol og tjue grader ute.” Han blunker lurt, jeg kler på meg, og så sender han meg ut døra med et klaps på rumpa.

Bokkjøpsliste

Hvor kjøper du bøker?
I bokhandler, i bruktbutikker, på (loppe)markeder og på slippfester. Sånn i all hovedsak.

Forhåndsbestiller du bøker? Hvis ja, gjør du det i butikk eller på nett?
Det trur jeg at jeg aldri har gjort.

Hvor mange bøker kjøper du i gjennomsnitt per måned?
Litt vanskelig å svare på, med tanke på at jeg en typisk måned ikke kjøper bøker i det hele tatt, men så er det plutselig forlagenes store boksalg eller tilsvarende, og plutselig har jeg kjøpt tjue bøker den måneden. Som kanskje igjen viser seg å være det eneste bokinnkjøpet mitt hele året.

Benytter du ditt lokale bibliotek? Hvis ja, hvor mange bøker låner du av gangen?
Mitt lokale bibliotek må vel kunne sies å være Deichmanske bibliotek på Holmlia, men der har jeg bare vært én gang - for å spørre om veien. Derimot hender det at jeg bruker hovedfilialen i sentrum. Nå er jeg ingen lidenskapelig bibliotekslåner (selv om jeg elsker sjølve ideen om et bibliotek), så jeg er ikke der veldig ofte. Jeg låner stort sett bare bøker som er vanskelig å få tak i ellers, fordi de har gått ut av produksjon eller hva som helst, fordi jeg er veldig glad i å samle på, og dermed eie, ting. Låner sjeldent mer enn éi bok om gangen fordi jeg leser veldig sakte.

Hva er din mening om biblioteksbøker?
Se ovenfor. Jeg liker sjølve ideen om å gå på bibliotek og låne bøker, men jeg bruker det sjeldent fordi jeg helst vil eie bøker. Men det er fint at det fins steder som har cirka alle bøker som har blitt gitt ut, sånn at det også er mulig å lese bøker som ikke trykkes lenger. Dessuten liker jeg å prøve å forestille meg hvem som lånte denne boka før meg, hva som var grunnen til at de lånte akkurat denne boka, og hva de syntes om den.

Hva syns du om brukte bøker?
Flott! Liker best å kjøpe nye bøker når det gjelder forfattere som lever i dag og som ikke er blant de bestselgende, for å støtte det de driver med som best jeg kan, men bruktbutikker og loppemarkeder er ypperlige steder å få tak i klassikere til en billig penge.

Står dine leste og uleste bøker sammen?
Ja (men de gjorde ikke det før).

Planlegger du å lese alle bøkene du eier?
Ja, men det er noen det er mindre sannsynlig at blir lest med det første enn andre.

Hva gjør du med bøker du eier, men som du ikke føler for å lese eller ikke liker?
Ingen verdens ting. Venter til jeg forhåpentligvis får lyst til å lese dem. Det skal sies at jeg har vurdert å gi de bøkene jeg eier, men som jeg absolutt ikke likte, til Fretex eller lignende fordi de tar opp plassen til noe jeg potensielt kan komme til å elske. Men foreløpig har det blitt med tanken.

Har du donert bøker noen gang?
Ja, har gitt noen eksemplarer av bøkene jeg sjøl har skrevet til barneavdelingene ved Haukeland sjukehus i Bergen og Drammen sjukehus. I februar ga jeg også noen eksemplarer av de samme bøkene til kampanjen Les for en god sak.

Har du noen gang hatt bokkjøpestopp?
Nei.

Føler du at du kjøper for mange bøker?
Noen ganger, med tanke på at jeg definitivt kjøper bøker i et hastigere tempo enn jeg rekker å lese dem, men de fleste uleste bøkene jeg har per akkurat nå er uansett bøker jeg jo har lyst til å lese før eller siden uansett. Det er derimot sjeldent jeg kjøper bøker til fullpris, med unntak av når jeg er på slippfestene til folk jeg kjenner, så i det minste er ikke bokkjøpa mine noe økonomisk problem.

(Liste lånt fra Karoline.)

Det hverdagslige kaos

Jøje meg, nå er det lenge siden forrige blogginnlegg. De siste ukene har gått slag i slag med mye (etter min standard anyway) jobbing og andre begivenheter som har holdt meg altfor opptatt - eller etterlatt meg altfor sliten - til å gjøre sånt som blogging, skriving, lesing og TV-spilling. Men her er jeg altså! Appreciate it.

Jeg viste dere vel forresten kanskje aldri hva jeg fikk til bursdagen min? Jeg hadde ingen bursdagsfest i år, men jaggu var det ikke noen som dukka opp med gaver likevel.

Skikkelig fine øredobber, ammirite? Og fra noen som har vært i Harry Potter-parken i London:

Beklager at jeg ikke har åpna sjokoladefroskpakka mi ennå, men det rette øyeblikket har foreløpig ikke bydd seg. Og hvis du ikke skjønner hva det til venstre er - tillat meg å demonstrere:

Og vrir man på lyset, så skifter det farge! Ideelt sett burde jeg hatt flere, så jeg kunne hatt lysende flasker i mange forskjellige farger. Gavetips til neste år. Og så denne nydelige plata, da:

Oooooog nå lurer du kanskje (eller kanskje ikke) på hva i alle dager som har skjedd siden sist, siden bildene er så bra? Vel, da må du love å holde deg godt fast, for jeg har nemlig anskaffa en...

*trommevirvel*

... smarttelefon! Herregud! Den gamle telefonen min har den siste tida ikke helt skjønt at det er meninga at den skal være fullada, så den har drevet og gått tom for strøm på de mest ubeleilige tidspunkter. Da jeg var hos foreldra mine i Lier for noen uker siden tilbød pappa seg å spandere ny telefon på meg, og dermed var min første smarttelefon i en alder av tjuesju år et faktum. Send gjerne hjelp, for jeg skjønner ikke så mye ennå.

Som sagt var jeg i Lier for litt siden, men anledninga var dessverre ikke så hyggelig. Jeg var der for å gå i begravelsen til bestemora mi, som døde i slutten av april. Hun hadde vært dårlig lenge, og dement i mange år, så det var sånn sett ikke helt uforventa. Trist likevel, men samtidig fint å se de delene av slekta jeg ikke får sett så ofte.

Ellers har jeg den siste tida sysla litt med konkurranser og søknader. Jeg har pussa litt på og forlenga den erotiske novella mi Jurassic Love i denne forbindelse, så får vi krysse fingrene for at de har litt mer åpne sinn i Universitas enn i P3. Jeg har også sendt inn en søknad til påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, til tross for at jeg er cirka åtti prosent sikker på at jeg ikke kommer inn, med tanke på at jeg har søkt på Skrivekunstakademiet hvert år siden folkehøyskolen uten å komme inn. Jeg veit at de som bestemmer over opptaket til landets forskjellige skriveskoler er profesjonelle folk, likevel er det jo ikke til å komme bort ifra at å lese er en subjektiv opplevelse, og smak og behag er en greie til og med for de mest erfarne leserne der ute. Jeg trur folka på Skrivekunstakademiet rett og slett ikke liker skrivestilen min noe særlig (og jeg syns heller ikke sjøl at stilen min er spesielt Skrivekunstakademiet-aktig, og etter min mening syns jeg nok at nettopp Skrivekunstakademiet-elevene er de som ligner mest på hverandre, no offence).

Jørgen spurte meg forøvrig her om dagen om hva vi skal gjøre når han omsider består svenneprøva si ved teatret. Og jeg bare har ikke peiling og har heller ikke så veldig lyst til å tenke på det.

Apropos Jørgen så må dere komme på avgangsvisninga hans den sekstende juni! Han er drøyt flink, som i liksom jeg klarer nesten ikke å tru på at plagga han drar med seg hjem faktisk ikke er sydd av noen som har en doktorgrad i søm eller noe sånt, liksom. Om alt går etter planen skal jeg være modell for ham, så er du veldig forelska i meg, er jo dette en super anledning til å glo masse på meg helt uten at det er rart. Be there ♥

April 2017

Opplevelser: Middag på Der Pepper'n Gror med Vibeke og Jørgen i anledning bursdagen min. DIY-litteraturfestival hos Runa. Så Edda på Det Norske Teatret. Feira bursdagen til Mari og Ola på Underwater. Var modell for Redken. Feira bursdagen til Vibeke på Oslo Mekaniske Verksted (sykt hyggelig sted, forresten!).



Innkjøp: Ingenting av interesse for omverdenen.

TV-serie: Har sett mest på The Americans i det siste, en serie jeg liker sånn ganske godt, selv om jeg merker at jeg er litt utålmodig etter å bli ferdig med første sesong, så jeg kan kose meg videre med nye sesonger av Fargo, Better Call Saul og The Handmaid's Tale, som cirka bare har høsta skamros.



Spill: Har kommet litt videre på Final Fantasy VIII med et trøblete minnekort, men har etter litt research funnet ut at det beste er å kjøpe et nytt minnekort (offisielt, vel å merke) og begynne å lagre alt på dét isteden. Uoffisielle minnekort, som det jeg har brukt, er det visst stort sett bare drit med. Til tross for at det jeg har har holdt i godt og vel ti år.

Film: Jeg har visst bare hatt gjensyn med filmer jeg allerede er glad i denne måneden. Det kan jo være fint, det òg (men det skal sies at det går veldig mye spennende på kino for tida!).

Bok: Nå som jeg endelig har gitt opp Neuromancer, er jeg godt i gang med Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Den skreiv jeg mer om her.

Musikk: Dere, jeg er så utrolig glad i moderne musikk som er inspirert av synthpop fra åttitallet! Den nyeste oppdagelsen min innen dét feltet, er denne låta av bandet TR/ST. Gleder meg til å sjekke ut mer av dem.

Futuristisk fruktsorbet

Heisann og hoppsann. For noen dager siden var jeg modell for Redken og L'Oréal-akademiet, og altså bare SJEKK DISSE FARGENE:

Jeg følte meg litt som superhelten i en sci-fi-anime, på en måte? Men samtidig også en pose med smågodt?

På scena hadde jeg på meg en ekstremt kul buksedress som jeg likte sinnssykt godt, til tross for at jeg ser veldig flau ut på dette bildet:

(Foto: Astrid Idebøen)

Og så må jeg faktisk bare vise dere skoa jeg gikk med:

Altså, de høyeste hælene jeg vanligvis går med, er cirka én centimeter. Jeg var så sykt nervøs for at jeg skulle tråkke over og brekke ankelen foran alle som så på, men så gikk det helt fint! Til tross for at de til og med var bittelitt for store, at scenegulvet var skikkelig glatt, og at jeg sannsynligvis så ut som en trebeint hest der jeg stavra meg nedover catwalken!

Mye awesome hår i løpet av et par dager:

Jeg tok toget hjem like før ti på kvelden, blodskutt i øya og veldig fornøyd:

Smakebit på søndag: "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad

Til dere som har fulgt med: jeg endte til slutt opp med å legge fra meg Neuromancer av William Gibson. Det var en enorm lettelse å tillate seg sjøl å gjøre det! Nå har jeg benytta friheten til å begynne på ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg har hørt utrolig mye fint om, nemlig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Så langt liker jeg den godt, selv om jeg innimellom føler at Johan Harstad har litt i overkant fikse formuleringer. Den etter hvert småberømte åpningssetninga, for eksempel, Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker, er nesten litt for god, liksom at jeg ser for meg at forfatteren har satt seg ned og bestemt seg for at nå skal han skrive ei skikkelig god åpningssetning. Jeg veit ikke. Dét er en ting, en annen ting er en sekvens der hovedpersonen hiver TV'en sin ut av vinduet. Dette må jeg faktisk skrive i capslock, fordi JEG HATER NÅR KARAKTERER HIVER TV'ER UT AV VINDUET. Det er så uforholdsmessig mange som hiver TV'er ut av vinduet på film og i bøker. Ut fra andelen fiktive karakterer som faktisk gjør dette, skulle man nesten tru at dette var helt dagligdags. Og liksom, jeg kunne ha trudd på det om hovedpersonen her hadde blitt etablert som en småaggressiv person med problemer med å uttrykke seg verbalt, og som dermed utagerer på en fysisk måte isteden, men hovedpersonen har tvert imot blitt etablert som noen som for alt i verden ønsker å stikke seg ut så lite som mulig, som vil bli borte i mengden, som bare vil gli inn. Sånne menensker hiver ikke TV'er ut av vinduet!!!!!

Nå som de to tinga som foreløpig irriterer meg ved boka er ute av verden, kan jeg konsentrere meg om de tinga jeg faktisk liker, og dem er det jo tross alt flere av. For den er velskrevet, og ei av få ganske lange bøker som jeg faktisk leser kjempefort, og det er jo nettopp fordi den flyter så innmari godt. Dessuten er det oppriktig spennende å følge med på hva som skjer, og i utgangspunktet er jeg ganske lite opptatt av plott og sånt, men i dette tilfellet er det faktisk sånn at jeg gleder meg til å finne ut hva som skjer videre. Med andre ord er denne boka noe så sjeldent som en velskrevet pageturner, og det kan man jo ikke annet enn å sette veldig stor pris på.

Jeg gir dere en smakebit fra side 94 og 95:

Jeg satt opp lenge utover kvelden, så Friends på TV2, kanalens etter hvert utslitte forsøk på å redde tirsdagene fra forglemmelsen, spiste havregrøt, drakk vann, ventet på at Helle skulle komme hjem. Men hun var som vanlig mer tålmodig enn meg, mer utholdende, og jeg hadde allerede sovnet før hun kom, sto opp før henne om morgenen, ville ikke vekke henne, kledde på meg og dro på jobb, og når jeg kom hjem, hadde hun nesten alltid vært innom leiligheten, lagt igjen lapp, gått ut, jeg vurderte om jeg kanskje skulle bestille time, men jeg skrev meg aldri opp, så vi møttes sporadisk og tilfeldig på soverommet, ved kjøkkenbordet, hun sa det er travelt på jobben, hun beklaget, det er så mye å gjøre, og jeg klemte henne inntil meg, sa at det var ok, det går bra, vi kommer over dette, sa jeg, det føltes som å skyve en elefant opp trappene, og jeg elsket henne, ville at hun skulle være hjemme mer, oftere, nesten hele tiden, slik det var i begynnelsen, for så lenge siden, så mange år siden nå, og hun sa ja, jeg vet, det er ikke så lett, sa hun, det var alltid så mye å gjøre, og jeg sa at det var greit, jeg er glad for at du har funnet noe å gjøre, sa jeg, det er sånn det er i denne bransjen, sa hun og snakket om reklamebransjen, den ene dagen reklame for nye sjokolader, potetchips, større poser, mer for pengene, landets fett, og dagen derpå, slankeproduktene, god samvittighet på kartong for 44,90 på Rema 1000, søppelmusikken de promoterte på teve, grytesettene ingen trengte, med kreftfremkallende teflonpanner lagd på nullbudjsett i Indonesia, og når kreften oppdages tre år senere, er pannen for lengst kassert, erstattet av nye og ingen vet om de små bitene av teflon som flasset av pannen hver gang den ble brukt, snek seg inn i maten og spredte seg rundt i organismen, spredte seg ut i lymfene, celleeksplosjon, men ingen beskylder billige grytesett, for denne uken er Nicorette på tilbud, kampanjen er ferdig, og den store ordren på tosiders-reklame for House of Prince i Danmark skal komme til å dra inn enorme summer neste uke, hvis de bare blir ferdige i tide, men det er ikke lett, det meste er vanskelig, det er mye å passe på og teflonpannene selv sier ingenting.

Gå til Flukten fra virkeligheten for å lese flere smakebiter.

Musikalsk utfordring #17: En sang som gjerne kan spilles i begravelsen din

Egentlig tenker jeg så lite som mulig på begravelsen min, fordi døden skremmer meg så jækla mye, og jeg jo uansett ikke får oppleve den sjøl likevel. Men hva med for eksempel denne, som var blant de første sangene jeg hørte av Sigur Rós (som nok alltid vil være yndlingsbandet mitt) fra den første plata deres Von. Jeg elska denne sangen allerede ved første gjennomhøring, og tittelen (= håp) fanger så perfekt opp stemninga i all sin enkelhet. Den er like deler trist og håpefull, og sånn sett den ultimate begravelsesmusikken. Pluss at ville blitt et veldig personlig valg, nettopp på grunn av det denne sangen har betydd for meg.



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.