Desember 2018

Opplevelser: Tobias og dagen det smalt på Black Box Teater. Julemarked på Norsk Folkemuseum. Konsert med Seigmen. Pizza på Villa Paradiso og kinotur med Jørgen. Julaften (duh) med familien min i Lier. Enda en kinotur med Jørgen.

Innkjøp: Prøver å unngå å kjøpe ting til meg sjøl i desember, så denne måneden har jeg bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg kom helt plutselig på at jeg ikke har pleid å regne true crime-dokumentarseriene og -filmene jeg ser med til disse månedsoppsummeringene mine? Er litt usikker på hvorfor, egentlig. Jeg ser en god del av det, sånn i tillegg til all fiksjonen, mener jeg. Uansett, jeg liker orden og systemer og har ikke helt kapasitet til å gå tilbake til gamle innlegg og rette opp i det, så nå veit dere at jeg ser masse dokumentarer i tillegg, både på serie- og filmfronten. Og hva angår fiksjonsserier så jeg i desember Kidding og første sesong av American Crime Story, som altså handler om O.J. Simpson (fiksjon og fiksjon, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg var veldig nysgjerrig på Kidding, i og med at Michel Gondry, en regissør jeg har veldig sansen for, har vært med på og lage det. De to første filmene hans, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og The Science of Sleep ELSKER jeg, men jeg blei veldig skuffa over tredjefilmen Be Kind Rewind. Siden har han liksom forsvunnet litt. Men nå er han altså tilbake, og at hjernen hans har vært med på å skape Kidding er – heldigvis – veldig tydelig. De absurde DIY-animasjonssekvensene er lett gjenkjennelige, det samme er melankolien og humoren som går hånd i hånd. Jeg liker nesten ingen Jim Carrey-komedier, men når han faktisk får spille seriøse roller, kommer det tydelig fram hvilken fantastisk skuespiller han egentlig er. Jeg gleder meg allerede til neste sesong.



Film: Bird Box (jeg ser den har fått ganske blanda kritkker, men jeg likte den! Effektiv og suggererende thriller som jeg følte meg dratt inn i, noe som ikke på langt når gjelder alle filmer for min del), Colette (likte den òg, nesten overraskende godt) og Sorry to Bother You. Jeg så en trailer for Sorry to Bother You en gang for lenge siden, og trudde jeg visste sånn cirka hva jeg gikk til da jeg satte meg i kinosalen. Det skulle vise seg at det gjorde jeg på ingen måte. Filmen er en gjennomført satire, en skikkelig god satire vel å merke, men i løpet av den første halvtimen eller deromkring kan man bli henleda til å tru at dette er en mer eller mindre realistisk film. Dere veit, forankra i vår virkelighet. Det er den ikke, og det blir bare villere og villere underveis. Når man bare aksepterer filmen på filmens premisser, er den hylende morsom og treffsikker, men for å bli litt forfatterstudent her, så gjør den ikke en veldig god jobb med å etablere universet sitt innledningsvis, noe som gjorde i væffal denne seeren ganske overraska da ting begynte å gå over stokk og stein. Men når ting først gjør det: ikke kjemp imot. Det er best sånn. Dette var mye rarere enn jeg hadde forestilt meg, men gode, rare filmer er alltid et kjærkomment skue.



Bok: Jeg leser Kjell Askildsens novellesamling Hundene i Tessaloniki for tida, mest fordi jeg har lyst til å skrive flere noveller (jeg har begynt å innse hvor ekstremt langt unna jeg er å fullføre en roman, og novellesamling virker i første omgang mer overkommelig). Jeg liker den godt, altså. Det skjer lite på det ytre plan i disse novellene, men det er i detaljene at alt dramaet utfolder seg. Jeg trur rett og slett jeg kan lære veldig mye av Askildsens måte å skrive på. Novelle goals.

Musikk: For noen av pengene jeg fikk til jul har jeg bestilt en nyutgitt utgave av debutalbummet til Soft Kill, på limited edition farga vinyl. Jeg er rett og slett ekstremt svak for limited edition farga vinyl, det er nesten så jeg kjøper hva som helst så lenge det er et begrensa opplag og fin farge på vinylen, jeg er ganske overfladisk sånn sett. Jeg har glemt litt bort å snakke om Soft Kill på denne bloggen, men det er et post-punk-band jeg har oppdaga ganske nylig via Black Marble, og det er veeeeeldig fint. Denne låta er fra debutalbummet deres som jeg altså skal få i posten om sikkert noen uker, og heller enn å snakke om enkeltlåter, syns jeg det er lettere å snakke om det generelle soundet deres: for det er vanskelig å sette fingeren på det, men lyden av dem gir meg akkurat den riktige stemninga, det er Halloweensk og mørkt og retro, og jeg vil at denne typen musikk skal være soundtracket til livet mitt alltid, og det minner meg om hvorfor musikk er så viktig og hvorfor vi føler følelser og hvem jeg er innerst inne. Jeg veit ikke helt hva jeg sier, men jeg liker dette skikkelig, skikkelig godt.

Folkemuseet i desember

Før i går hadde jeg faktisk ikke vært på Folkemuseet siden barneskolen en gang, og da var vi egentlig bare inne i sjølve museumsbygget. Så de gangene Jørgen har snakka om at han har lyst til å dra på Folkemuseet, har jeg liksom bare tenkt at ja ja, vi kan jo det, men det er jo liiiiiitt kjedelig der, er det ikke? Altså, til tross for at jeg nå har bodd i Oslo i seks og et halvt år, ante jeg ikke at Folkemuseet var et sånt sted der man kan forsvinne inn i en annen verden.

Jeg tok noen bilder. Jeg veit ikke med dere, men jeg syns i væffal det er ganske kjedelig når folk har vært på ferie, og så kommer de hjem, og så bombarderer de Instagram med bilder som egentlig er ganske like hverandre, så jeg tenkte å bombardere bloggen isteden.

Beklager at det ikke er superaktivt her om dagen. Det er så mye jobb i desember at jeg blir sprø.

(Okei, dere, jeg har veldig, veldig lyst til å bo i et hus som ser ut som dette. Det nærmeste jeg kan komme her og nå, er kanskje Dops gate?)

Altså, jeg bare tenker at det må ha vært fantastisk å være turist her i går.

(Ække hver dag jeg får se spøkelser, si!)

Jeg er jo en surpomp, men til og med jeg fikk julestemning av dette. Etterpå dro vi og spiste noe av den mest julete maten jeg veit om, nemlig indisk. Jeg tuller ikke engang. Indisk mat, med kanel og ingefær og nellik, får meg lett i julestemning.

November 2018

Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.

(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)

Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl. 

Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!! 

Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:

Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.

TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:

Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.




Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.



Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:

men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt.

Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.

Fra skisseboka: begynnelser

Jeg trur alle som skriver opplever å begynne på noe og legge det fra seg igjen før det er ferdig. Og ikke bare ferdig-ferdig, typ utgis-i-bokform-ferdig, men gi det opp før det som skal skje, har skjedd. Dere veit. Ting som mangler ei avslutning. Ting som kanskje bare er begynnelser.

Her er et knippe av mine begynnelser fra de siste åra. Blir de noe mer? Kanskje. Sannsynligvis ikke.



---



Dette er et av mine tidligste minner: sol mot lukka øyne, og bildet det framkalte på netthinna mi; et kryssverk av blodårer mot en varm oransj bakgrunn, nesten pulserende, som om hva enn det var som befant seg på den andre sida, kunne komme til å sprekke, eller klekkes ut, når som helst. For deretter å åpne øya og finne ut at det som befant seg på den andre sida, var ingenting mindre enn hele verden; den endeløse blå himmelen, vinden i trekronene, åkeren med de meterhøye kornaksene. 
   Et annet tidlig minne: å plukke opp ei snegle etter sneglehuset for så å plassere den på håndbaken. Følge med mens sugekoppkroppen dens langsomt seilte bortover huden min, det glinsende laget med slim den etterlot seg. 
   Men jeg husker ikke hvordan varmen fra sola kjentes mot huden min, eller hvordan det føltes å la ei snegle bevege seg på meg. Det eneste jeg husker fra før katastrofen er bilder, og de eneste følelsene jeg er i stand til å gjenoppleve når jeg ligger i senga med lukka øyne og venter på søvnen, er hender mot kaldt stål, klam gummi mot huden, sko som klemmer på tærne, høytrykkspylere mot kroppen i dekontamineringsrommet. Ved siden av meg kan jeg høre Yun vri på seg; hun var femten da katastrofen inntraff og husker det fremdeles godt, og minnene hennes om den gangen er aldri så sterke og livaktige som i nettopp drømmene. 
   Det var Anna som fortalte Yun og meg om monsteret. 

---

Samboeren min blei først sur da jeg fortalte ham det. Dagen etter lo han av det. Felles for begge reaksjonene, var at de var utløst av vantro.

   ”Jeg må fortelle deg noe, noe viktig”, hadde jeg sagt. Jeg hadde bedt ham skru av TV’en og se på meg, og det gjorde han.

   ”Okei.” Han nikka langsomt, forståelsesfullt, tok henda mine, så meg inn i øya.

   ”Du må love at du trur på meg”, hadde jeg sagt.

   ”Selvfølgelig”, hadde han svart, den idioten.

   ”Og ikke begynn å le.”

   ”Selvfølgelig skal jeg ikke begynne å le.”

   Jeg trakk pusten. ”Dette er ganske vanskelig for meg å fortelle.”

   ”Jeg er her for deg uansett.” Han strøyk meg over kinnet.

   Stillheten som fulgte varte kanskje i et halvt minutt. Så sa jeg: ”Jeg er i ferd med å forvandles til ei flaggermus.”

   Han stirra på meg, blunka et par ganger, før han utbrøyt noe i nærheten av: ”Men faen, jeg trudde det var noe alvorlig! Det der var ikke morsomt!”

   ”Det er ikke morsomt for meg heller!” hadde jeg prøvd å si, men da sa han bare: ”Okei, kutt ut nå. Jeg mener det.”

   ”Men du lovte å tru på meg!” sa jeg.

   ”Seriøst, slutt. Jeg kødder ikke.”

   ”Jeg kødder heller ikke.”

   Og så la vi oss uten å snakke noe mer om det.

   Sånn sett var han i bedre humør morgenen etter.

   ”Du lurte meg skikkelig i går kveld, du”, sa han mens han var i ferd med å sette fram pålegg fra kjøleskapet.

   ”Jeg prøvde ikke å lure deg”, sa jeg, resignert allerede før diskusjonen hadde begynt.

   ”Don’t push it too far.” Han satte seg ned ved siden av meg og smilte.

   Nå står jeg på badet og prøver desperat å finne igjen 

---

De blei gitt det vitenskapelige navnet Monstrum galaxia, som betyr nøyaktig det det høres ut som: galaksemonsteret. Etter den første ekspedisjonen til månen Europa trudde forskerne at de bare hadde oppdaga en mikroorganisme, noe som for all del ikke var bare-bare. Jeg var vel kanskje ti år den gangen, men jeg husker fortsatt overskriftene: de hadde oppdaga utenomjordisk liv for første gang, attpåtil i vårt eget solsystem.

Blir dette noen gang en roman?

Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte. 
   Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående. 
   Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin. 



(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)

Men hva spiser du egentlig? #12: Luksuspasta i en fei

Folkens, jeg ELSKER pasta. Det kan være så utrolig mye mer enn bare spaghetti med tomatsaus! Det er også i mange tilfeller sinnssykt lettvint, og det er lett å få det til å smake som noe som har tatt lang tid å lage uten at det har tatt noe særlig lenger enn et kvarters tid. Det er helt genialt, faktisk.

For et par uker siden var jeg sjuk, og da lagde Jørgen dette til meg:

(Beklager at bildet er ganske mørkt, men det er bortimot umulig å ta ålreite bilder av noe som helst på denne tida av året.)

Du trenger:

Pasta

Et halvt – helt glass grønn pesto (vi har kjøpt ferdig på butikken)
Et beger cherrytomater
En liten blomkål
Olje
Salt og pepper
Tørka oregano
Tørka timian

Eventuelt også:
Revet parmesan
Rista pinjekjerner
Fersk basilikum

Sett ovnen på omtrent 200 grader. Skjær eller riv blomkålen i små buketter og legg dem på et bakebrett med bakepapir. Del cherrytomatene i to og legg dem på bakebrettet sammen med blomkålen. Risle over olje, for eksempel olivenolje eller rapsolje, og kvern over salt og pepper, eventuelt også tørka oregano og tørka timian. La det bake i ovnen i omtrent ti minutter – kjenn litt på blomkålbukettene underveis, de skal bli gylne utapå og møre inni.

Kok pasta etter anvisning på pakka. Hell av kokevannet, behold eventuelt litt av det hvis du vil ha en tynnere og mer "sausete" pesto. Bland pestoen sammen med pastaen, og server sammen med de bakte blomkålbukettene og cherrytomatene. For ekstra luksus: strø over revet parmesan, noen friske basilikumblader og rista pinjekjerner. Du kan kjøpe pinjekjerner som allerede er rista, eller riste sjøl: bare steik dem noen få minutter i tørr panne på medium – høy varme til de har blitt gylne og nøtteaktige.

Denne oppskrifta kan varieres i det uendelige! Det er for eksempel også kjempegodt med bakt rosenkål istedenfor blomkål og cherrytomater, også fins det jo også både rød og gul (!) pesto i tillegg til den grønne. Nesten alle grønnsaker smaker best når de bakes, etter min mening. Prøv deg fram!

Oktober 2018

Opplevelser: Slippfest for Anne Oterholms Løgnhals. Kinotur. Treretters (!) middag på Olivia med Vibeke. Altern80s.

Innkjøp: Kjøpte en stereokabel til DJ-bruk som jeg endte opp med å ikke bruke, men det er vel cirka det eneste jeg kommer på utover husholdningsgreier.

TV-serie: Nye sesonger av Better Call Saul, Mr. Robot og Making a Murderer, men også HBOs nye Castle Rock, som, for dere som ikke veit det, ikke er basert på ei spesifikk Stephen King-bok, men på Stephen Kings univers og karakterer generelt, brakt til skjermen av blant annet mannen som har stått bak Lost og Westworld. Likte det godt, kule karakterer og passe spooky og mystisk småbystemning, men i kjent Lost- og Westworld-stil blir det i overkant mange tråder å holde styr på underveis. Anbefaler det likevel, altså, med ei oppfordring om å holde tunga rett i munnen mens du ser!

 


Film: The Death of Stalin, Florence Foster Jenkins, 1922 og It – og selvfølgelig Mandy, som jeg skreiv langt og utfyllende om her, så jeg trenger kanskje ikke å gjenta det. Likte de andre filmene jeg så denne måneden jevnt over ganske godt, uten at noen av dem utmerka seg på en måte som ga meg et intenst behov for å overbevise andre om å se den. Slenger likevel med en trailer til It, altså nyinnspillinga, fordi den snakka til hjertet mitt på samme måten som Stranger Things gjorde. Hadde kanskje gått fra å like denne filmen til å elske den om soundtracket hovedsakelig hadde bestått av retrowave-synthpop, men den er likevel morsom, fornøyelig og akkurat passe småskummel (få, om noen, jumpscares, for de som hater denslags) om en sjarmerende vennegjeng i trettenårsalderen som bor i en småby som bærer på en mørk hemmelighet. Året er 1989. Og hey, Bill Skarsgård og Chosen Jacobs i både denne og i Castle Rock!

 


Musikk: Har hatt litt sånn generelt hekta på spillelistene jeg lagde til Altern80s, jeg har liksom blitt litt mint på hvor godt jeg liker enkelte sanger. Her er et gledelig stykke pønk-shoegaze fra The Jesus and Mary Chain. Fuzzgitarene og feedbacken er hva drømmer er lagd av.