Throwback Thursday: Aloha verden – tjueandre kapittel

Egentlig er jeg veldig investert i et ryddeprosjekt i leiligheten min om dagen – som både er veldig omfattende og veldig kjedelig å fortelle andre om, men mulig jeg snakker litt nærmere omkring det ved ei seinere anledning likevel – så jeg har nedprioritert det meste annet, inkludert all nettbasert aktivitet, herunder blogging og denslags. Håper dere kan tilgi meg.

Hva angår Aloha verden-universet, er jeg veldig imponert over at de får take-away-pizza til x antall personer for ti dollar. Men det er nå en gang sånn naturlovene tilsynelatende fungerer der: ingen reelle bekymringer fra den virkelige verden ser ut til å eksistere for denne gjengen. Alt det som vi ekte mennesker må bruke masse tid og krefter på, som penger, kost, losji og logistikk, er bare automatisk i orden. Dermed frigjøres tid og krefter til å fokusere på høydramatiske, såpeopera-aktige problemstillinger isteden. Det er nesten så jeg misunner dem litt.

Klikk her for tidligere kapitler.

Jeg satt i en stressless-stol hjemme hos klikken med et blad jeg hadde kjøpt med meg på veien hjem. Tobias stod på kjøkkenet og bakte kake vi kunne ha til kvelden, Sid ringte til venner og bekjente for å få dem til å stikke innom og Gabriel og Roger spilte playstation. Arne hadde dratt. Han skulle være hos foreldrene sine. 

   Sid la på røret og kom bort til meg. 

   ”Vi får besøk av Mario og Kylie etterpå”, sa han. 

   ”Ok”, sa jeg og nikket.

   ”Blir du med å kjøpe juletre?” spurte han plutselig. 

   ”Juletre?” spurte jeg og så opp fra bladet. 

   ”Nei, feiekost”, spøkte han, ”juletre, ja. Ingen jul uten juletre og så vidt jeg ser, har ingen annen gjort det”. 

   ”Ok, jeg blir med!” sa jeg, takknemmelig over å ha noe å gjøre. Det er ikke sååå gøy å lese blader.

   Da vi gikk ut i gangen, la jeg missunelig merke til at Sid tok på seg en stor, svart parkas. Gud, hvor jeg savnet min!

   Jeg tok på meg de trofaste basketskoene og ei jakke og ble med Sid ut døra hvor vi gikk dit de solgte juletrær. Der fant vi det fineste treet vi klarte og byttet på å dra det etter oss hjem. Vi ropte ”god jul!” til alle vi så, de fleste ble glade og sa ”god jul” tilbake, mens noen andre igjen ble nærmest fornærmet og satte opp farten.

   Da vi kom fram til huset, skulle jeg til å ta i dørklinken, men Sid stoppet meg. Jeg så forundret på ham, men han bare smilte og sa: ”Jeg ville bare si til deg at bortsett fra Tobias, er du den beste vennen jeg har.” Jeg smilte litt brydd og visste ikke helt hva jeg skulle si. Til slutt sa jeg bare: ”Var det alt du ville si meg?” 

   ”Nei, en ting til”. 

   ”Hva da?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”God jul”, sa Sid og smilte et absolutt uimotståelig smil! Så gikk vi inn. 

   ”Få se! Få se!” ropte Roger og kom mot oss i vill fart. Da han fikk øye på juletreet jeg drasset på, utbrøt han: ”Å, det er det fineste juletreet jeg noen gang har sett!” 

   ”Er det?” spurte jeg og lo. 

   ”Ja visst! Og nå skal det pyntes! Gabriel! Treet er her!” ropte Roger inn i stua. 

   ”Kult!” sa Gabriel og dukket opp i døråpningen. Deretter løp han bort, snappet treet fra meg og spurte: ”Er det greit om jeg tar det nå?” 

   ”Ja jøss!” sa jeg og Gabriel tok glad treet fra meg og dro det etter seg inn i stua hvor han fikk hjelp av Roger til å sette det i juletrefoten og klippe av nettingen det var surret inn i. Etter det ble Sid og jeg med og pyntet det. 

   Etter litt skar plutselig et hvitt lyn seg gjennom idyllen. 

   ”Det tordner!” ropte jeg, men så gjenkjente jeg latteren til Tobias bak meg og snudde meg. Han stod der med et kamera i hendene. 

   ”Dere var bare så søte der dere stod, jeg måtte bare ha et bilde av dere!” smilte han. 

   Plutselig forandret ansiktsuttrykket hans seg fra glad og smilende til ganske urolig. 

   ”Kaka!” utbrøt han plutselig og stormet inn på kjøkkenet mens vi andre fikk latteranfall. 

   ”Jeg reddet den!” hørte vi der inne fra. Like etter dukket han opp i døråpningen mellom stua og kjøkkenet med en halvveis svart, halvveis brun sjokoladekake. Den luktet i allefall godt. 

   Siden kaka var ferdigbakt og treet ferdigpyntet, gjenstod vel bare én ting, nemlig det viktigste – pakkene. Alle gikk og hentet sine pakker og la dem under treet. Etter det skulle guttene skifte. Jeg hadde allerede gjort det. 

   Først kom Tobias ut. Han hadde på seg grå skjorte, svart bukse og et gråblått slips med mønster. 

   Etter det kom de andre guttene etter tur. De hadde på seg mer eller mindre normale antrekk, til og med Sid. Han hadde svart bukse, svart skjorte og hvitt slips og den kombinasjonen var ordentlig stilig. 

   Plutselig gispet Tobias og vi andre sendte ham spørrende blikk. 

   ”Vi har ikke lagd noe mat!” utbrøt han, ”ikke rekker vi heller!” 

   ”Det kan fikses! Gi meg litt penger, så stikker jeg ned til byen og bestiller pizza!” ropte Gabriel. Jeg la merke til at med ”byen” mente de sentrum.

   ”Ok”, sa Tobias, fant fram lommeboka si og ga Gabriel 10 dollar. 

   ”Jeg er blakk, skjønner du”, forklarte Gabriel. Deretter stakk den høye, tynne skikkelsen hans ut døra med en voldsom fart. 

   Vi ble bare stående i gangen og se på hverandre og den første som åpnet munnen, var faktisk meg. 

   ”God jul, alle sammen”, sa jeg og alle ønsket meg og de andre god jul de også.

   Plutselig ringte det på døra. 

   ”Jeg åpner!” sa Sid og åpnet. Vi andre stakk hodet ut i døråpningen for å se hvem det var som kom. Det var Kylie og hun hadde på seg to plastikkposer med gaver. 

   ”Heisann, alle sammen!” ropte hun og kom inn. Sid gjorde plass for henne. 

   ”Jeg skal ta dem for deg, jeg”, sa Tobias og snappet til seg posene hennes med gaver før hun fikk sukk for seg. Deretter pilte han inn i stua mens han fniste og tømte gavene ut under juletreet. Ja, det begynte å bli en aldri så liten haug under der nå.

   Kort tid etter ringte det på igjen. Sid åpnet igjen og ga en klem til Mario for det var han som stod utenfor. Også han hadde meg seg et lass med gaver som Tobias var snar med å ta fra ham for så å løpe og legge dem under treet. 

   Da alle gavene var på plass, ba Tobias oss om å sette oss, han skulle gå og hente kaka, sa han, men så var det noen som kom i døra. 

   ”Det er nissen!” ropte Roger og spratt opp fra stolen han hadde satt seg på, men han var det ikke. Det var bare Gabriel som kom med en diger pizza. 

   ”Sultne?” spurte han og satte fra seg pizzaen på bordet. Tobias kom også til og så kastet alle seg over den som glupske ulver. 

   Etter at pizzaen var vel fortært, var det kaka sin tur. Tobias var raskt inne på kjøkkenet for å hente den. Ikke det at den så direkte delikat ut der den stod, ganske så brent var den, men lukta overbeviste oss alle om at dette var god, gammeldags sjokoladekake.

   Den smakte himmelsk! Til tross for det en smule bisarre utseendet, var den nydelig!

   Da alle var mette, lente vi oss tilbake i stolene og bare var fornøyde. 

   Plutselig sa Sid noe som forundret meg stort: ”Nå må vi be”.

   Jeg sendte ham et overrasket blikk. 

   ”Nå må vi be”!? Hva gikk det av han, a’? 

   Det virket ikke som om Sid merket noe til blikket mitt, men foldet hendene og ba. Alle de andre gjorde det også, bare jeg ble sittende som et spørsmålstegn og glo. 

   Først da de var ferdige, virket det som om Sid enset det noe himmelfalne blikket mitt. 

   ”Det er jo jul! Jesus ble født i dag! Det visste du vel?” spurte han. 

   ”Eh, ja da”, sa jeg og følte meg litt hjelpeløs. Visste ikke helt virket bein jeg skulle stå på. Eller, stå og stå, jeg satt, men allikevel kjentes det ut som om jeg var ute på dypt vann. Jeg vet ikke egentlig helt hvorfor.

   ”Så fin du var!” bemerket plutselig Kylie til meg. 

   ”Synes du?” spurte jeg og ble oppriktig glad. Det var faktisk ikke ofte jeg fikk sånne kommentarer.

   ”Ja, det syns jeg. Den gulfargen kledde deg innmari!” fortsatte Kylie. Jeg smilte varmt og sa: ”Takk!”

   Plutselig begynte det å ljome Sex Pistols ut fra høytalerne på stereoanlegget. 

   ”Sid!” stønnet Tobias, Roger og Gabriel i kor, men Sid satte opp en uskyldig mine og sa: ”Det er en julesang!” 

   Ganske riktig. Da jeg gikk bort og plukket opp coveret på cd’en for å se hva sangen het, viste det seg at den het Punk Rock Christmas. 

   Plutselig forsvant Sid! Ja, han gjorde det! I det ene øyeblikket var han der og i det neste var han søkk borte! 

   ”Hvor er Sid?” spurte jeg. De andre ristet på hodet, nei, han hadde de ikke sett. 

   Like plutselig som han hadde forsvunnet, dukket han opp igjen! Nå stod han i døråpningen mellom stua og gangen – iført nisselue! 

   ”Ho, ho, ho!” lo han på ekte nissevis, noe som selvfølgelig fikk meg til å knekke sammen av latter.

   ”Kan De være så vennlig å sette Dem, frøken?” spurte Sid meg og jeg nikket mens jeg prøvde å holde latteren tilbake. Deretter tok jeg plass i den store, rosa saccosekken de hadde. 

   Sid gikk bort til gavehaugen, fisket fram en og leste på til-og-fra-lappen: ”Til Kylie fra Tobias!” Kylie gikk fram med et smil om munnen og tok imot pakken fra Sid som hun rev opp. Inni papiret fant hun dilldallet Tobias hadde kjøpt til henne og jeg så at hele henne lyste opp da hun fikk se dem. 

   ”Å, Tobias, de er kjempefine!” ropte hun og ga ham en klem mens hun smilte og lo. 

   Da hun rev seg løs fra Tobias, gikk hun bort til Sid og overtok nisseluen. Så tok hun et grep om en pakke langt inne i haugen, en stor og firkantet en, og leste: ”Til Sid fra Roger og Gabriel”. 

   ”Wow, spleisegave”, sa Sid da han gikk fram og rev av papiret. Han måpte da han fikk se hva som lå inni.

   ”X-box!” utbrøt han og begynte å danse rundt i rommet mens han sang: ”X-box, X-box, X-box!” Etter det tok han nisseluen fra Kylie igjen og fant fram en gave som var fra han til Mario. Da Mario hadde pakket opp, fikk han luen og jeg begynte å skjønne systemet. Den som fikk pakke, skulle ta over luen og være nisse neste gang. 

   Snart var alle pakkene pakket opp og vi satte oss sammen, tett, tett sammen i sofaen og pratet sammen og spiste kake. Vi fortalte historier fra da vi var små, drømmer vi hadde drømt, vitser og om alt annet som falt oss inn akkurat da. Etter det fant vi ut at vi skulle skifte til pysj og sove oppi der alle sammen med tepper og ha det kos-kos. 

   Da alle sammen lå oppi der i pysjen og lyset var slukket, følte jeg at dette var den beste julen jeg noen gang hadde hatt. Nå skjønte jeg hvorfor alle bestandig hadde gledet seg til denne kvelden og kalte den for den lykkeligste kvelden i året. Ja, egentlig var det meste av hele dagen lykkelig. Fra vi gikk og handlet julegaver til vi lå sammenkrøpet alle sammen i sofaen, hadde alt bare vært så utrolig… fullkomment. Rett og slett. Dessuten var det noe annet også. Denne julen hadde jeg tilbrakt sammen med personer jeg var glad i og som jeg visste var glade i meg. Det var også noe jeg aldri hadde gjort før.

   Da jeg sovnet, er jeg sikker på at jeg hadde verdens største smil om munnen.

Oktober 2023

Opplevelser: Konsert med Zola Jesus i Tøyen kirke med Vibeke. Kinotur med Vibeke og Camilla. Besøk hos Vibeke. The Abyss i 70mm på Cinemateket med Vibeke. Filmkveld hos Martina. Spillkveld hos Vibeke. Skrivetreff med Trudegjengen. Disney-quiz på Brød og Sirkus og Halloween-fest på House of Nerds. 

(Foto: Trine)

Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎

Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:

Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:

TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.

Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Us føler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det. 

Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.

Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.

Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta. 

Livet som et sisyfus-arbeid

Ideelt sett hadde dette blogginnlegget kommet langt tidligere, men jeg har hatt litt internettrøbbel i heimen som har gjort det vanskelig, pluss at det – som egentlig alltid ellers, har jeg inntrykk av – har vært mye av alt i det siste. Og kanskje er det bare bra at et kranglete nett har tvunget dette innlegget til å skrives seinere enn planlagt, nå som jeg har fått litt tid på å fordøye de siste dagene. Man skal ikke skjære opp rundstykkene med én gang de er ferdige i ovnen og alt det der.

Jeg har vært til utredning for ehlers-danlos syndrom på Ullevål, og der konkluderte legen med at jeg ikke har det. Som jo egentlig er gode nyheter! Jeg burde være kjempeglad for at jeg ikke har en alvorlig genmutasjon! Og likevel var det en skikkelig kjip beskjed å få. Jeg føler meg som en etterforsker i en krimserie som er helt sikker på at de har funnet riktig gjerningsperson, fordi alle ledetråder peker dithen, bare for å oppdage at vedkommende har alibi. Man får så innmari lyst til å ha rett fordi man er så lei av å ta feil. Nå er det tilbake til square one atter en gang, bortsett fra at jeg ikke har noen flere teorier om hva i all verden som kan feile meg. Jeg var hos en fysioterapeut for litt siden som nevnte fibromyalgi, men det vil jeg jo ikke ha. Kanskje det høres merkelig ut å heller ville ha en sjelden og alvorlig sjukdom enn en relativt vanlig og ikke fullt så alvorlig sjukdom, men jeg må innrømme at jeg har litt fordommer knytta til fibromyalgi, litt sånn at det er en sånn diagnose leger gir til pasienter som har massevis av vage, vedvarende symptomer som de ikke finner noe annet svar på. Jeg sier ikke at fibromyalgi ikke er en ekte sjukdom, altså, men i mitt tilfelle føles det mest av alt som en slags back-up-plan, som det som står igjen når de andre alternativene har blitt eliminert bort. 

Men når man ser på symptomene til fibromyalgi – utmattelse, mageproblemer, søvnproblemer, fatigue, konsentrasjonsproblemer, og smerter i muskler, ledd og bindevev – så må jeg jo innrømme at det er mye som stemmer. Men igjen: det syntes jeg jo også om ehlers-danlos. Og om bekhterevs. 

Denne lille biten fra epikrisen merker jeg irriterer meg litt:

Altså:

Smerter i muskler og ledd kan ofte ha sammensatte årsaker, og pasienten har forhøyet emosjonelt stress som man vet er en klar innvirkende faktor.

Jeg er klar over at psykisk og fysisk helse henger sammen, men for meg virker det litt som ei bortforklaring å skylde på at jeg har "forhøyet emosjonelt stress." Men jeg veit ikke, kanskje har jeg bare lyst til at det skal feile meg noe fysisk fordi det er lettere å forklare for andre, lettere for andre å forstå.

Jeg veit ikke helt, jeg er vel bare utrolig lei av å ha vondt og ikke vite hvorfor og ikke vite hva jeg kan gjøre – om noe overhodet – for å få det bedre. Jeg hadde liksom håpa så innmari at denne gangen skulle jeg få svar. Nå føler jeg liksom at jeg har tatt saken til Høyesterett og tapt, bare sånn for å fortsette med krimmetaforene, mener jeg. Og selvfølgelig har man jo like vondt uansett om smertene har et konkret navn eller ikke – ehlers-danlos er jo for eksempel uhelbredelig – men etter å ha fått et knippe andre diagnoser de siste åra, kan jeg bekrefte at folk tar en spesifikk diagnose mye mer på alvor enn "jeg har vondt", "jeg har konsentrasjonsvansker", "jeg syns kommunikasjon er vanskelig" eller what have you. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det hjelper ikke så mye når det faktisk er sånn.

Så nå veit jeg ikke hvor det går herfra. Om det går noe videre herfra. Jeg føler jeg står litt på bar bakke her, og det sitter langt inne for meg å akseptere at jeg bare har vondt uten grunn og at det må jeg bare finne meg i.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueførste kapittel

Så okei, jeg var på min første behandling hos fysioterapeut i går, og de gode nyhetene er at jeg ikke har ødelagt hoftene mine for alltid. De dårlige nyhetene er at jeg har ødelagt dem ganske kraftig likevel, og selv om jeg med stor sannsynlighet kommer til å bli helt bra igjen, anslo fysioterapeuten at det kom til å ta enda tre til fem måneder, enda lenger hvis jeg slurva med øvelsene hun ga meg. Med andre ord blir det ikke NM på meg neste år. Men kanskje i 2025? 

Nok om det! Det er Aloha verden-torsdag, og dette er kanskje det lengste kapittelet hittil. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvor mye drama de siste par episodene har inneholdt. Og visste du at gutter elsker å henge rundt på kjøpesentre uten å kjøpe noe? Det gjorde ikke jeg! Jaggu lærte jeg ikke noe av fortidas versjon av meg sjøl. Klikk her for tidligere kapitler.

Det er langt til USA, faktisk også med fly. Dessuten virket det som om det tok lengre tid nå enn forrige gang, sikkert fordi at nå hadde jeg ingen å prate med. Derfor, da jeg først kom fram, hadde det alt begynt å lysne av dag. Julemorgen. Jul i dag. 

   Jeg gikk ut av flyet. Et lite snøteppe dekket bakken. Selv om det ikke var kaldt, angret jeg på at parkasen ble hjemme. Kanskje jeg kunne be mamma pent i et brev om å ettersende den.

   Jeg snuste inn lufta. Kanskje det luktet akkurat som alle andre steder, allikevel syntes jeg at det var en helt særegen USA-luft her. Og USA-luft lukter godt.

   Inne fikk jeg kofferten min ganske kjapt og ringte til en taxi etter det. Den kom og jeg satte meg inn.

   Jeg skulle ikke bo på det samme hotellet som sist gang. Mamma hadde vært så grei, for en gangs skyld, at hun hadde bestilt et i nærheten av vennene mine. De hadde fortsatt ingen anelse om at jeg kom. Jeg håpet at de ville bli glade. 

   Taxien stoppet utenfor hotellet mitt og jeg prøvde å smile og betale, men innerst inne var jeg fortsatt trist. Jeg tenkte ennå på det Ole og Pernille hadde gjort mot meg. Hvordan kunne de?

   Jeg dro med meg kofferten min inn i resepsjonen. Der inne var det ikke direkte fint. Jeg tror det var et to-stjerners hotell, i allefall var det gammelt og slitt. Vel, vel, det gikk nok.

   Jeg gikk mot disken i resepsjonen før jeg hørte en kjent stemme bak meg: ”Hva i helvete er det du har på deg?”

   Ansiktet mitt sprakk opp i et digert smil som straks ble til et gisp idet jeg snudde meg. Selv om stemmen var kjent, var nemlig ikke personen kjent i det hele tatt. Hadde det ikke vært for de litt skjeve øynene som ga ham et konstant trist ansiktsuttrykk, er det søren meg ikke sikkert jeg hadde kjent ham igjen.

   Han smilte til meg. Det store og oppriktige smilet. 

   ”Si noe da!” sa han og smilte enda mer. Jeg åpnet munnen litt sånn halvveis som førte til at han brølte ut i latter. Han lente hodet bakover og lo og lo og lo og virket så utrolig blid og glad at jeg ble i godt humør av hele fyren og lo og lo og lo jeg også før jeg, uten å egentlig tenke over det, kastet meg i armene hans og hylte: ”Så godt å se deg igjen!”

   Han var totalt forandret. Borte var den dystre holdningen og de svarte klærne. Tilbake var en fyr så blid og glad at sola ville blitt misunnelig. Han var kledd i blått og rødt og håret hans var farget i en fyrig rødfarge. Da jeg bemerket det, svarte han: ”Det var tomt for rosa.”

   Det var Sid. Ikke den Sid jeg var vant til riktignok, men fortsatt Sid. Han var forandret, men til det bedre.

   ”Er det noe? Du virker så trist”, sa Sid og jeg forklarte: ”Jeg tok kjæresten min på fersken med bestevenninna mi for noen timer siden.” 

   ”Ohoi, i steike helvete”, mumlet han og spurte: ”Går det bra?” 

   ”Egentlig ikke”, sa jeg med et litt fårete smil. 

   ”Huff da. Kjærlighet er… tja, vanskelig? Egentlig har jeg ingen anelse, jeg har aldri opplevd det… Eller…” sa Sid og hørtes litt tvilende ut. 

   ”Eller?” spurte jeg da jeg skjønte at det ikke kom noe mer. 

   ”Eller vi har jo den musikkvideoen, da…” sa han. 

   ”Musikkvideo? Hvilken musikkvideo?” spurte jeg og ble litt småskjelven.

   Hæ? Prooo! Stopp en halv her! Småskjelven av et Sid snakket om en musikkvideo og kjærlighet? Unnskyld meg, hva skjer, a’? Det skjønte jeg ikke selv en gang. Jeg var totalt forvirret. Hvorfor i alle dager hadde jeg blitt småskjelven? Jeg mener, hva hadde det med saken å gjøre?

   Jeg må ha sett litt dust ut der jeg stod med et helt sikkert passe dumt uttrykk i ansiktet, Sid spurte i allefall: ”Eh, er det noe?” 

   ”Nei da”, sa jeg og ristet på hodet.

   Jeg bestemte meg for å skifte samtaleemne. Det var nok best. Jeg sa: ”Hvorfor er du egentlig her?” Sid lo og sa: ”Ikke bli sur på meg, men jeg syns det er fett å skremme de gamle. He, he, he”. Jeg lo litt jeg også og ristet på hodet. Kanskje var han forandret utseendesmessig, men han virket like barnslig som før.

   ”Hvem har vi her? Og hva er det du har på deg, jente? Ansatt stylist eller noe sånt?” spurte Tobias og kom mot meg. 

   ”Nesten. Bestevenninna mi, skjønner du. Skulle stæsje meg opp for kjæresten min. Eller, jeg mener, eks-bestevenninna og eks-kjæresten”, svarte jeg. 

   ”Huff, dette er jentesaker, skal ikke blande meg for mye inn, jeg. Gi meg en klem i stedet”, sa han og smilte og det gjorde jeg. 

   ”Så kult at du har kommet!” utbrøt Sid. 

   ”Det syns jeg også! Og gjett om vi har mye å fortelle deg! Forresten, hvordan gikk det med den store Ole-jakten?” lurte Tobias på. 

   ”Det var det jeg sa i stad. Han er eksen min”, sa jeg. 

   ”Ja, stemmer, det var det, ja. Sid, vil du fortelle det?” sa Tobias. 

   ”Det med Gabriel?” spurte Sid oppspilt. 

   ”Ja, det også, men det andre og”, sa Tobias. 

   ”Ååå, det med Rune?” 

   ”Nei, ikke det, det andre… Nei, jeg tar det selv, jeg. Som du skjønner har det skjedd mye siden sist”, sa Tobias, henvendt til meg denne gangen. Deretter sa han: ”Vi har spilt inn ny musikkvideo, skjønner du…” 

   ”Nei, det skulle jeg si!” utbrøt Sid trassig. Tobias ristet på hodet. Deretter så han seg rundt og utbrøt: ”For et sted! Du, drit i hotellet og bo hos oss! Det er gratis også! Også på julaften, a’ gitt!” Jeg smilte og takket ja og så fulgte jeg etter guttene til huset deres. 

   De bodde bare et kvartal eller noe sånt unna. Huset deres var koselig og normalt, faktisk litt japansk-inspirert. Stilige greier.

   ”Hvem er denne jenta som kommer mot oss nå?” hørte jeg en kjent stemme synge innenfor på melodien til Jon Blund. Så kom han til syne i døra. Og han hadde fortsatt bleket lyseblondt hår som stod ganske så rett opp.

   ”Stan!” ropte han. 

   ”Roger!” ropte jeg og så ble det mer klemming og kos. Bak ham stod Gabriel som rett etterpå også ga meg en klem. Men det var også det. Ingen Rune kom. Hvor var Rune?

   Jeg spurte dem og Sid sa langsomt: ”Ja, det var det jeg og Tobias snakket om i stad, det… Du husker det jeg sa, jeg sa ’det med Rune?’” Jeg nikket. Jeg husket det. 

   ”Vi har kranglet og han sluttet…” sa Sid enda langsommere. 

   ”Hæ?” Jeg gjorde store øyne. 

   ”Ja, det er trist, han var jo så grei”, sa Sid. 

   ”Hvordan kunne det skje? Dere var jo så gode venner!” nærmest ropte jeg. 

   ”Ja, det er rart med det”, sukket Sid og jeg skulle til å spørre mer, men Roger sendte meg et hold-kjeft-blikk. Jeg nikket og ga meg. 

   ”Kanskje du heller vil hilse på Arne, vår nye trommis?” spurte Tobias. Jeg nikket og Gabriel ropte på Arne. Snart stod den høyeste gutten jeg har sett i døråpningen bak Roger og Gabriel. Dessuten hadde han de musklene! Ikke en fyr du messer med, for å si det sånn.

   ”Som du hører på navnet, er han en norsk fyr vi plukket opp”, sa Gabriel og Arne gliste. Hm. 

   ”Dere nevnte at dere hadde spilt inn ny musikkvideo…” hintet jeg og Sid sa: ”Ja! Vil du se? Jeg er kjempestolt av den!” Så klart ville jeg se og vi samlet oss foran tv-en alle sammen.

   Hele tiden gnagde en tanke i bakhodet mitt mens jeg så musikkvideoen, men jeg skjøv den enda lenger bak. Nei, tenkte jeg. Nei, nei, nei. Jeg ville ikke innrømme det for meg selv, selv om jeg innerst inne visste det. 

   ”Nå snart…” sa plutselig Sid og jeg snudde meg og så på ham. Han gliste. Så festet jeg øynene på tv-skjermen igjen – akkurat tidsnok.

   Jeg ble blek og hjertet mitt sluttet å slå for noen øyeblikk. Nei, tenkte jeg nok en gang, av en annen grunn nå. Nei, nei, nei… Det virker kanskje dramatisk, men det føltes ut som om hele verdenen min falt i grus. Hvis den ikke allerede hadde gjort det, da. Nei, nå var jeg plutselig ikke forelsket i Ole lenger og…

   ”Jeg må gå… på do”, sa jeg og reiste meg brått. Jeg fikk litt forvirrede blikk fra klikken, men må man, så må man. Ikke på do i mitt tilfelle, men være for seg selv. Jeg måtte tenke.

   Jeg slamret igjen baderomsdøra og det jeg nettopp hadde sett gikk i reprise i hodet mitt. 

   Nå var jeg forvirret, nå! Gjett om. Tror jeg aldri har følt meg så forvirret før i hele mitt liv. Samtidig som jeg følte meg trist, sint og rar, var jeg også full av 1000 ubesvarte spørsmål. Nå var plutselig ikke det som skjedde med Ole og Pernille så ille lenger. Eller, altså, ille, jo, man gjør ikke sånn mot vennene sine, men akkurat nå følte jeg det som om jeg faktisk kunne ringe til Pernille og ønske henne lykke til. Jeg følte nemlig ikke noe for Ole lenger.

   Etter at jeg hadde sittet der litt og tenkt, gikk det opp for meg at når jeg ikke følte noe for Ole, hva var den følelsen da? 

   Å, hjelp. Milde Gud i himmelen, frels meg! fikk jeg lyst til å skrike ut. Nå visste jeg nemlig akkurat hva slags følelse jeg fikk inni meg. Og jeg likte det ikke.

   Jeg var sjalu. Sjalu på den *pip* *pip* *pip* kjerringa som hadde kysset Sid i musikkvideoen.

   Å, Gud! Ååå, Gud! SHIT! Det kunne bare bety én ting… Jeg ville ikke innrømme mens jeg så på musikkvideoen at Sid var pen, men nå virket det som om slaget var tapt. Å, fyttikatta, jeg var forelsket i Sid! I Sid! Altså, ikke noe galt med han og jeg skal ikke være fordomsfull og sånn her nå, men hallo? Han hadde tatoveringer, han hadde piercing i tunga, nå også mellom underleppa og haka, han hørte på Sex Pistols, han… Hva ville mamma si? Ja, særlig som om jeg brydde meg. Til helvete med mamma! Ok, greit! Jeg var forelsket i Sid! Mamma kom til å hate meg i all evighet! Jeg ga blaffen! For en herlig følelse! 

   Jeg åpnet døra til badet og gliste stort. 

   ”Vi satt den på pause, vi, så kan du også se hele”, sa Tobias. Jeg nikket og smilet mitt minket litt. Videoen, ja. Faens kjerring. Allikevel minket ikke smilet mitt så mye.

   Jeg så videoen. Den var jo kul. Ooo jau. Jeg mener det, altså. Men akkurat den lille biten jeg… ehm… mislikte, behøvde strengt tatt ikke å ha vært med. 

   Da musikkvideoen var ferdig, var det ingen som sa noe. Alle så rett framfor seg og lette etter noe å si.

   Til slutt var det Sid som tok ordet. Han sa: ”Det der var faktisk første gang jeg ble kysset.” 

   ”Mm”, sa jeg og nikket mens jeg følte at den samme følelsen bygget seg opp igjen. 

   ”Hun var skikkelig pen”, fortsatte Sid, ”som du så, hadde hun glansfullt brunt hår og mørkebrune øyne som…” 

   ”Mm”, avbrøt jeg og nikket igjen. Sid ble visst irritert eller noe, han snudde hvertfall på hodet og så direkte på meg og sa: ”Er det noe, eller?” Jeg ristet åndsfraværende på hodet. Han sukket og begynte å stirre inn i veggen.

   ”Jeg har fått meg kjæreste”, sa Gabriel til slutt stille. 

   ”Kult”, sa jeg, ikke akkurat overentusiastisk. 

   ”Hun heter Linda. Hun kommer herfra”, sa han, prøvde å få oss andre med på en samtale. Ingen sa noe. 

   Plutselig reiste Tobias seg brått opp og sa til meg: ”Du har blitt så forandret! Se på klærne du har på deg! Og hadde du vært den du pleier, hadde du vært like glad som oss for musikkvideoen!” 

   Jeg stirret sjokkert på Tobias. Hva ville han at jeg skulle si? Ikke søren om jeg ville innrømme at jeg var forelsket i broren hans, særlig ikke siden alle, inkludert Sid, så på. 

   ”Klærne?” spurte jeg i stedet dumt. 

   ”Klærne, ja. Blonder. Rysjer. Sommerfugler. Blomster. Jeg trodde du var punker, jeg!” 

   ”Men…” begynte jeg, men innså det da jeg også. Pernille hadde gjort meg til en ikke-punker. Hun hadde fått meg til å se på ting annerledes. Hvorfor? For å få Ole. Jeg hadde gitt meg ut for å være en annen for å få en gutt. Med andre ord, Ole hadde ikke vært sammen med meg, han, han hadde vært sammen med en jeg ga meg ut for å være, men som ikke var meg i det hele tatt. Punkeren, ja, det var meg. Ikke den søte, snille jenta jeg hadde prøvd å få ham og meg selv til å tro. Med gru innså jeg også hva jeg ikke hadde tatt med meg og hylte: ”Tøyet mitt! Det kule, tøffe tøyet mitt! Det er hjemme!” Tobias lo og sa: ”Kom igjen, dumma, vi har ennå ikke kjøpt julegave til deg!” og dro meg på beina. 

   Sammen dro vi, altså, ikke bare Tobias og jeg, men hele gjengen, inn til sentrum hvor vi splittet oss for å gå på julegavejakt til de andre. Jeg skulle gå sammen med Tobias.

   ”Kan du si meg hvorfor du ikke var så engasjert da vi så på musikkvideoen?” spurte Tobias da vi gikk nedover gatene. 

   ”Ehm… Jeg veit ikke, jeg…” sa jeg langsomt. Tobias så spørrende på meg som om han ventet noe mer og jeg sa: ”Lover du å ikke si det til en levende sjel?” Tobias fikk et rart uttrykk i ansiktet, men sa allikevel: ”Ja, jøss.” 

   ”Ok”, sa jeg og trakk pusten dypt før jeg sa: ”Jeg tror jeg… eh… Jeg tror jeg er forelsket på nytt…” Jeg tok en liten pause før jeg fortsatte: ”… i broren din”. 

   Tobias så ut som om han hadde falt ned fra månen! Han bare stirret på meg med noen vidåpne glugger av noen øyne før han sa lavt: ”Oi!”. Jeg smilte litt og ble en smule rød og flau, tror jeg, men Tobias sa bare: ”Ja, ja. Lover, ikke en sjel får vite det.” Jeg nikket takknemmelig, før vi skiftet samtaleemne.

   ”Hva syns du jeg skal kjøpe til dem? Og hvor mye penger skal jeg bruke?” spurte jeg. 

   ”Penger? Kjøp noe du liker!” sa Tobias og jeg syntes det hørtes ganske så bra ut. 

   Kjøpesenteret tronet plutselig opp foran oss. 

   ”Ah, kjøpesenteret”, utbrøt Tobias, ”har allerede vært der. De har noen bra butikker, men jeg er mest der for bare å henge. Jeg er gutt, vet du”. Jeg smilte før vi gikk inn.

   ”Du som er jente, hva bør jeg kjøpe til Kylie?” spurte Tobias da vi var innenfor. 

   ”Har du ikke kjøpt gave til henne?” spurte jeg. 

   ”Nei!” svarte Tobias. Jeg ristet på hodet og svarte: ”Et smykke eller noe slår alltid an”. 

   ”Smykke? Ikke til Kylie, nei. Hun går omtrent aldri med smykker”, sa Tobias. Jeg tenkte så det knakte. Tobias foreslo: ”Hva med en cd? Hun har et nærmest lidenskapelig forhold til musikk.” 

   ”Du, hun er kjæresten din!” utbrøt jeg, ”en cd er en vennegave. Kjøp noe ordentlig romantisk.” 

   ”Dette har vi pratet om før, jeg er ikke romantisk selv om jeg skulle ønske jeg var det!” sa Tobias. 

   ”Nei vel. Da må jeg være romantisk for deg. La meg se”, sa jeg og tenkte gjennom mulighetene vi hadde. En hjerteformet konfekteske? Eh, nei. En ”I love you”-kosebamse? Nei, for valentinaktig. Undertøy? Hm… tror ikke det. 

   ”Hva slags type er hun?” spurte jeg. Tobias så uforstående på meg og jeg forklarte: ”Vel, du sa at hun ikke er den smykketypen. Jeg mener, ehm, er hun punker, for eksempel?” 

   ”Hun har potensial”, sa Tobias bare. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hva han mente. Så lenge behøvde jeg ikke å lure heller, han forklarte nemlig raskt: ”Jeg tror hun gjerne vil bli en punker, men hittil er hun det ikke.” 

   ”Så hva venter du på? Kjøp et punkete klesplagg, få tak i et gavekort hos frisøren til henne så hun kan få ordna håret, kanskje noe stilig tilbehør, jeg tenker på nagler og sånn. Skjønner du hva jeg mener? Hjelp henne på vei, hun vil bli evig takknemmelig!” sa jeg. 

   ”Tror du det?” spurte Tobias, en smule tvilende. ”Jeg veit det”, sa jeg. 

   ”Ok, da var den saken klar! Kom, jeg vet om et sted”, sa Tobias og trakk meg med ut av kjøpesenteret og bort til noe som føltes ut som den andre siden av byen. Deretter gikk vi inn i et smug hvor graffitien lyste mot oss fra veggene. Det var mørkt som i en sekk der og jeg så nesten ikke noe.

   ”Inn her”, sa plutselig Tobias og nappet meg i ermet. Han pekte på ei dør. Over døra hang et skilt med navnet på butikken som ikke egentlig betyr noe. Det sa meg nemlig ingenting. 

   Vi gikk inn. En fyr med hanekam stod i kassa og smilte blidt til oss idet vi gjorde vår entré.

   Jeg gjorde store øyne. Så mye på et sted! Jeg hadde helt glemt hvordan dette føltes, jeg. Jeg hadde jo tross alt frivillig gått inn i Hennes & Mauritz de siste tre månedene så nå hadde jeg glemt hvordan det føles å se kule klær. Nå stod jeg her, i sentrum av dem. Nagler, buttons, glidelåser og sikkerhetsnåler nærmest skrek ”kjøp meg!” fra veggene de hang på. Jeg kunne ikke annet enn å glane.

   ”Dette skjørtet her… Jepp, jeg kan se for meg Kylie i det”. Stemmen til Tobias rev meg tilbake til virkeligheten igjen. Han holdt opp et rødt, skotskrutete skjørt med minst tusen finesser. Jeg likte det også og spurte ham om hvor mye det kostet. Han rynket på nesa da han tittet på prislappen og hang det tilbake. 

   ”Kanskje når vi har blitt rike og berømte, men, nei, absolutt ikke nå”. 

   Tobias gikk lenger inn i butikken for å lete blant tilbehøret, men jeg greide fortsatt ikke ta øynene fra skjørtet. Det var virkelig rålekkert. Jeg så på prislappen jeg også og ja, det var dyrt.

   ”Liker du det?” Stemmen til ekspeditøren bak meg fikk meg til å skvette. Jeg snudde meg og så opp i det hyggelige ansiktet hans. 

   ”Ja”, sa jeg, ”men det koster litt for mye”. 

   ”Ja, det er sånn det er, vet du. Det er av et spesielt merke, men jeg har et som er nesten prikk likt, men det er gult og ikke det samme merket, men mye billigere.” 

   ”Kunne jeg få se på det?” spurte jeg. 

   ”Ja, skal bare på lageret og hente det”, sa han og gikk inn på lageret.

   ”Tobias? Hørte du det?” ropte jeg bort til ham der han så gjennom forskjellig tilbehør. 

   ”Hørte hva?” spurte han og snudde seg mot meg. 

   ”Han har et nesten likt i gult til en mye lavere pris”, svarte jeg. 

   ”Å, ja, men jeg har allerede funnet noe fett her, jeg”, sa han og holdt opp noe stæsj. 

   ”Å”, sa jeg litt trist. Jeg hadde virkelig likt det skjørtet.

   Plutselig lyste Tobias opp i et smil: ”Hvis du bare har like kjipe plagg med deg som det du har på deg nå, er det klart at du trenger noe nytt til i kveld!” 

   ”Ja!” utbrøt jeg. At jeg ikke hadde tenkt på det før!

   ”Se her!” sa ekspeditøren som var kommet tilbake. Han hadde med seg skjørtet han snakket om, og skal jeg være ærlig, likte jeg det enda bedre. 

   ”Hvor mye koster det?” spurte jeg. 

   ”30 dollar”, var svaret. Jeg nikket og spurte om jeg kunne prøve det, noe jeg selvsagt kunne og skal jeg være ærlig, satt det som et skudd, derfor kjøpte jeg det. Puh. Noe å ha på seg også, en bekymring mindre. I tilegg kjøpte jeg en svart topp med en imponerende samling glidelåser på. 

   Etter at Tobias også hadde fått betalt og pakket inn gavene til Kylie, skulle vi kjøpte presanger til gutta boys. Jeg hadde fått med meg såpass at Gabriel digget musikk så en cd var vel midt i blinken for ham. Metal, det var noe han hadde sansen for og jeg spurte Tobias ut om hva han hadde og hva han ikke hadde. Det hele endte med at jeg kjøpte en Iron Maiden-cd han visstnok ikke hadde. 

   Til Sid og Roger var det verre. De likte jo musikk de også, men å kjøpe en cd til hele bunten, det skjønte til og med jeg var lite oppfinnsomt. 

   Vi gikk omkring i gatene og innimellom stakk Tobias innom butikker for å kjøpe gaver. 

   Han var så heldig! Han var kjempeoppfinnsom når det gjaldt gaver, men så kjente jo ham dem ut og inn også, da. 

   Vi trasket og gikk, vi, og da vi gikk forbi en litt bortgjemt t-skjortebutikk, datt plutselig en liten idé ned i hodet på meg. Jeg pilte inn med Tobias i hælene, selv om han ikke skjønte hvorfor jeg måtte inn. 

   Der inne var det for det meste band-t-skjorter, det var jo Sid veldig glad i. Han hadde allerede en ganske diger haug med Sex Pistols-t-skjorter, så det nyttet det ikke å kjøpe. I stedet spurte jeg Tobias hva slags annen musikk han likte. 

   ”Han liker nesten all punk”, svarte han, ”The Clash, Rancid, NOFX, The Used, alt!” 

   ”Ok…” sa jeg og bladde gjennom hylle etter hylle på jakt etter et av bandene Tobias hadde nevnt og jaggu fant jeg ikke en heidundranes Rancid-t-skjorte. Tobias prøvde den, du vet, de var jo tvillinger og selv om Sid var litt kortere og kraftigere enn Tobias, var de jo nesten like. Det endte med at det var den jeg kjøpte.

   Så var det bare Roger igjen, men hva skulle han få?

   Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg kjøpte rollerblades til Roger. Ikke av dyreste merke, riktignok, men det var fortsatt rollerblades. Vi bare gikk innom en sportsbutikk fordi Tobias kunne tenke seg å kjøpe et par svettebånd til Gabriel, da jeg plutselig fikk se noen som var satt ned med 70 % fordi det var vinter. Jeg kom til og tenke på da jeg nesten akkurat hadde flyttet og jeg gikk på rollerblades til skolen mens Roger småløp for å holde følge. Han hadde sagt at han ønsket seg rollerblades da og da var jo dette en gylden anledning. 

   Da Tobias også var ferdig, skulle vi gå og møte de andre.

   Du lurer kanskje på hvor gaven til Tobias ble av opp i alt dette? Jo, det skal jeg si deg. Jeg skulle møte de andre og så skulle vi bytte partner så vi fikk kjøpt gave til den vi i utgangspunktet hadde gått med. Smart, hva?

   Jeg skulle gå sammen med Sid fordi han var den som kjente Tobias best av dem alle og kunne gi meg tips til hva han ville like og hva han ikke ville like.

   ”Hva har du kjøpt til de andre?” spurte jeg da vi vandret nedover gatene. 

   ”Det får du se!” hvisket han, tilgjort mystisk, men så lo han og sa: ”Til Tobias har jeg kjøpt billetter til Green Day-konserten som skal være her om ikke så altfor lenge…” 

   ”Wow”, avbrøt jeg. Sid smilte og fortsatte: ”Til Roger kjøpte jeg en kjempestor eske med godteri, han er jo som kakemonsteret i Sesam Stasjon, bortsett fra at han mumser godteri i stedet for kaker og jeg gikk sammen med Gabriel, så han har jeg ikke kjøpt til enda. Jeg kjøpte ikke noe til Arne, kjenner han jo ikke så godt og heller ikke noe til Rune, det var jeg han kranglet så fælt med at han sluttet, skjønner du. Jeg kan jo ikke si hva jeg kjøpte til deg og til Kylie aner jeg ikke!” 

   ”Oi, shit! Kylie! Hun hadde jeg glemt!” utbrøt jeg. 

   ”Så fint! Da kan vi se på gave til henne sammen!” sa Sid. 

   ”Ok”, sa jeg og nikket. Så spurte han meg hva jeg hadde kjøpt og jeg svarte.  

   ”Hei! Hva har vi her?” utbrøt plutselig Sid og bråstoppet. Jeg snudde meg og la merke til at han så rett mot en kosmetikkbutikk. Jeg skulle til å spørre ham hvorfor han stoppet, men så plutselig strente han rett inn og jeg gikk forbløffet etter ham.

   Da vi var inne, spurte jeg: ”Hva skal du ha her?” 

   ”Gave til Mario”, var svaret, ”jeg hadde visst glemt han også.” 

   ”Men her!?” utbrøt jeg. 

   ”Ja! Så vidt jeg vet er det ikke bare dameparfymer her!” 

   ”Å!” sa jeg og slo meg selv i pannen. At det går an å være så dum!

   Mens Sid gikk og luktet, så jeg på sminken. 

   Plutselig ropte Sid på meg og jeg jogget bort til ham. 

   ”Hvordan syns du at en gutt bør lukte?” spurte Sid og da jeg trakk på skuldrene, rakte han meg en rekke parfymeflasker. 

   ”Lukt”, kommanderte han og det var bare å begynne. De jeg hadde fått, var nemlig de han likte og mente passet for Mario. 

   Jeg greide til slutt å plukke ut en favoritt som Sid betalte for og skulle til å gå, da han fikk øye på sminken jeg for bare noen sekunder siden hadde sett på. 

   ”Vent litt”, ba han og jeg lurte på når i alle dager han ble så opptatt av sminke. 

   ”Hvorfor ser du på sminken?” spurte jeg og lente meg over skulderen hans. 

   ”Gabriel, du vet jo åssen han er”, humret Sid og begynte å kikke på øyenskyggen. 

   ”Farger Gabriel liker er svart- og gråtoner og rødt og litt rosa”, mumlet han. Til slutt rasket han med seg både grå, svart og rød øyenskygge pluss en liten boks med nesten hvitt pudder og gikk for å betale. Etter det, gikk vi.

   ”Hm, hva skal vi kjøpe til Kylie?” tenkte Sid høyt da vi var vel utenfor. 

   Plutselig sendte ham meg et veldig direkte blikk og sa: ”Du er jente. Hva vil du ha?” 

   ”Hæ?” spurte jeg og skjønte fint lite. 

   ”Du er jente, vet du. Du vet hva jenter liker å få i julepresang, derfor spør jeg deg: Hva vil du ha i julepresang?” 

   ”Det er jo ikke sikkert at jeg og Kylie har lik smak, da”, sa jeg, men Sid spurte igjen: ”Hva vil du ha?” 

   ”Hm”, sa jeg og tenkte så det knakte som blondiner flest gjør. Jeg kom ikke fram til noe fornuftig av den grunn. 

   ”Jeg veit ikke”, sa jeg derfor, ”dessuten kjenner du henne bedre enn meg”.

   Det ble stille for Sid. Så sa han plutselig: ”Hun liker å lese, fantasy-bøker spesielt.” 

   ”Så hva venter vi på?” spurte jeg, ”la oss pelle oss inn i nærmeste bokhandel!” Det gjorde vi også.

   Med en gang vi kom inn, fant vi veien bort til fantasy-avdelingen hvor det selvfølgelig vrimlet av bøker. Det var egentlig bare å velge en. Allikevel tok vi oss god tid til å lese bakpå dem.

   Da fikk jeg øye på den boka som alltid har vært yndlingsboka mi. Jeg leste den første gangen som ganske liten og allerede da ble jeg forhekset av den.

   ”Hva med Ringenes Herre?” spurte jeg og tok den opp og så på forsida. Den var annerledes enn forsida på min bok. Dette her var den nyeste utgaven, så det var kanskje ikke så veldig rart i.

   ”Den har hun”, sa Sid. ”Å, ja”, sa jeg og jeg la fra meg boka, faktisk litt vemodig. 

   Til slutt ble vi begge enige om at første boka i en serie som het Sand hørtes spennende ut. Vi bestemte oss for at den skulle være fra Sid. 

   Vi gikk ut igjen.

   Der lå det igjen. Kjøpesenteret. Som et slags digert episenter stod det der, høyreist og stolt som en svane. Særlig.

   ”Kanskje vi skulle gått inn bare for å se”, tilbød jeg. 

   ”Kan vi godt, det er tross alt Kylie du skal kjøpe gave til”, sa Sid og så gikk vi inn. Hva han egentlig mente med det, er en annen sak.

   Plutselig la jeg merke til en fin lyseblå pyjamas som hang i utstillingsvinduet på en klesbutikk. Pysjen var dekorert med stjerner, soler og måner. Jeg kunne se for meg Kylie i en sånn en, derfor var jeg kjapp med å smette inn og kjøpe en i den størrelsen jeg regnet med at Kylie brukte.

   Etter at jeg hadde kjøpt pysjen, fant vi de andre igjen og så bar det hjem.

Hundre år med Disney!

Så okei. I månedsvis nå har jeg hatt løse planer om å lage ei liste over mine ti favoritter blant alle de animerte Disney-filmene gjennom tidene, og så, fordi synkronisitet er en ting og kaosmagi er ekte, dukka denne opp hos NRK, og jeg som ikke engang visste at Disney står overfor sitt hundreårsjubileum, innser at skjebnen har bestemt at det løst planlagte innlegget mitt må skje nå eller aldri. Ikke minst fordi jeg skal til fysioterapeut til uka – etter å ha stått på venteliste siden begynnelsen av august med hofter som ikke blir noe bedre, spurte jeg foreldra mine om jeg kunne få behandling hos privat fysioterapeut i julegave, og nå har jeg fått overført et beløp av dem som dekker to private behandlinger, så får vi ta det derfra – og fordi jeg også skal på Ullevål om halvannen uke, trenger jeg å tvinge hjernen min til å tenke på andre ting. Og hva er vel bedre eskapisme enn Disney?

Noen få ting først: jeg har ikke sett absolutt alt av Disney, og fordi Disney-renessansen begynte mens jeg var minus ett år og slutta da jeg var ni, klarer jeg ikke å være objektiv. Det går liksom ikke an å ha et nøytralt forhold til den aller første filmen man så på kino da man var fire, liksom. Med andre ord: utvelgelsesprosessen begrenser seg naturlig nok til de filmene jeg faktisk har sett, og den er høyst subjektiv. Alt av kunst kommer på et visst punkt alltid til å koke ned til smak og behag uansett, så istedenfor å si at dette er ei liste over de ti beste Disney-filmene gjennom historien, sier jeg heller at dette er de ti Disney-filmene jeg liker best. Så får vi heller krangle i kommentarfeltet etterpå. Noen av disse filmene har vært bortimot umulige å veie opp mot hverandre, så i enkelte tilfeller er hvilken plass filmen har på lista i hovedsak basert på hvor ofte jeg så den som liten. Kanskje er det et dårlig kriterium, men jeg syns det er et kriterium som tross alt gir mening. Jeg har forøvrig fortsatt heller ikke fullt ut forstått forskjellen på Pixar og Disney, så om jeg har begått noen bommerter i den forbindelse, beklager jeg. 

Okei? Da kör vi.

10. Up

Når det gjelder min benevnelse av Pixar i forbifarta, er det mest Up jeg tenker på. Men hvis vi legger det til side, er dette definitivt den nyere Disney-filmen jeg har fått mest ut av. Den er rørende og morsom om hverandre, akkurat som det skal være, og de snakkende hundene er i all oppriktighet blant de av Disneys kreative krumspring jeg kan huske å ha ledd mest av. Animasjonen er selvfølgelig helt nydelig å se på, så får det heller være at slutten blir litt for actionprega og innholdstett for min del. Jeg er tross alt, i likhet med filmens hovedperson, en gammal grinebiter, og ikke en unge som kjeder seg hvert eneste minutt der det ikke skjer noe særlig, noe jeg mistenker at er grunnen til at jeg fort får litt overdose av nyere barnefilmer generelt. 

9. Oppdrag Nemo

I en av de siste gode, gammaldagse barnebursdagene jeg var i, før mine jevnaldrende heller begynte å ha bursdagsfester, så vi Oppdrag Nemo. Dette var lenge før min nylige besettelse av havet satte inn for fullt (ping Subnautica), så jeg var mer opptatt av historien og humoren enn av estetikken, men du verden, til å ha et såpass enkelt plott, er det nesten utrolig hvor mye Oppdrag Nemo gjør riktig. Da denne filmen kom var jeg tretten år, og det er godt mulig at dette var den gylne alderen der jeg var på mitt aller mest irriterende, så du kan tru jeg koste meg da jeg som den potensielt eneste i selskapet kjente igjen referansene til The Shining og Psycho, referanser som forøvrig nok en gang beviser hvor godt Disney får til det berømte allalderperspektivet. 

8. To gode venner

Som liten, og for den saks skyld den dag i dag, var jeg utrolig glad i dyr. Typ, dyr og verdensrommet var cirka de to interessene jeg hadde (hadde WALL-E kommet i 1996, hadde den sannsynligvis vært på denne lista). Jeg var ikke så veldig opptatt av prinsessefilmene til Disney, men dyrefilmene, derimot! Jeg hadde ikke To gode venner (eller Todd og Copper, som den het i hodet mitt) på VHS, men det hadde naboen vår, så jeg benytta mange av anledningene der borte til å se Disneys kanskje tristeste film og grine på meg hodepine igjen og igjen. Jeg syns fortsatt den slutter usedvanlig brutalt, og det hjalp lite at mamma fortalte meg at det bare var sånn naturen var og at det tross alt er forskjell på ville og tamme dyr.

7. 101 Dalmatinere

Her har du altså en liten unge som elsker dyr, som nekter å bruke skinn og pels, og som seinere skal bli vegetarianer som trettenåring. Jeg husker ikke hvor gammal jeg var første gangen jeg så 101 Dalmatinere, men Cruella DeVille, den forfengelige kjederøykende kjerringa som ville drepe valper for å få lagd seg pelskåpe, blei den ultimate skurken for meg. Det betyr ikke at jeg ikke fikk en viss sympati for Cruella når hun til slutt endte opp i en snøhaug, eller at jeg ikke syntes hun så usedvanlig stilig ut med det lange munnstykket sitt mens hun røyka og snakka i telefonen, så det er godt mulig at dette er en av de første filmene som fikk meg til å kjenne på de tross alt ganske kompliserte følelsene som oppstår når man både syns synd på og beundrer noen man egentlig misliker.

6. Hercules

Da Hercules kom i 1997, var jeg egentlig ikke spesielt interessert i å se den, mest fordi jeg syntes den hadde en rar tegnestil, men så skulle Vibeke og venninnene hennes på kino og se Spice World: the Movie, og Hercules blei vist i en annen sal samtidig, så mamma og jeg så den mens Vibeke så Spice World, og da den kom på VHS og det blei klart at min barndomsvenninne Marte-Lise hadde en skikkelig hang-up på den, endte jeg opp med å se den ganske mange ganger hos henne, og jo flere ganger jeg så den, jo bedre likte jeg den. Dette er en av de Disney-filmene jeg ikke har sett igjen som voksen, og kanskje den jeg i skrivende stund har mest lyst på et gjensyn med. Jeg husker jeg syntes Hades var dritkul, og Megara var en forfriskende selvstendig jomfru i nød. "Vil du kjøpe et solur?" er for meg en av de mest ikoniske Disney-replikkene, og så har jeg ikke engang nevnt musene ennå! Rett og slett mye som er fortsatt er kult og freskt i denne, og tegnestilen har definitivt vokst på meg.

5. Alice i eventyrland

Jeg var et forholdsvis stort barn da jeg så denne første gang, stor nok til at det skulle en del mer til enn tidligere for å imponere meg, kanskje omkring ni – ti år, så da jeg endte opp med å elske Alice i eventyrland fra første stund, var jeg faktisk litt overraska over meg sjøl. I ettertid har jeg selvfølgelig null problem med å se hvorfor den fargerike, fantasifulle og til tider groteske surrealismen appellerte til meg, i og med at dette jo er ting som fenger meg den dag i dag, men ikke desto mindre vitner dette om det geniale ved Disney: evnen til å fenge barn på tvers av tid og kulturelle strømninger, og en sær feberdrøm unnfanga på begynnelsen av femtitallet, kan treffe en nerve hos sære unger like godt som eller bedre enn samtidige og mer konvensjonelle barnefilmer.

4. Den lille havfruen

Egentlig hadde jeg et sterkere forhold til spin-off-serien fra 1992 enn til originalfilmen, takket være en VHS jeg fikk på et eller annet tidspunkt som inneholdt et utvalg av episodene (Harmoni, sangen Ariel synger til den onde djevelrokken i en av dem, er fortsatt en sang jeg kan få på hjernen i ny og ne), men altså, som Sebastian synger, "darling, it's better here where it's wetter." Fordi Den lille havfruen – og spin-off-serien – gjør en veldig overbevisende jobb med å vise oss at livet under havet er bedre, og jeg sjøl syntes Ariel var temmelig dum som lengta etter den kjedelige verdenen på land. Dette universet er fargerikt, karakterene er elskverdige, i tillegg til at Den lille havfruen har noe av den aller beste musikken i Disney-katalogen. Og hvem i all verden skulle vel ikke innimellom ønske at de var en havfrue?

3. Pocahontas

Pocahontas er kanskje en slags prinsessefilm, men egentlig ikke. Pocahontas, med sitt store hjerte for dyr og evne til å kommunisere med naturen, var en utrolig mye lettere hovedperson å kjenne seg igjen i for fem år gamle Kristine enn virkelighetsfjerne bimboer som Tornerose og Jasmin, og det var ikke få piletrær jeg i min barndom prøvde å snakke med i håp om at akkurat dette treet skulle vise seg å inneholde ei klok, gammal kone. Sett fra dagens ståsted er selvfølgelig ikke Pocahontas direkte uproblematisk, men for en litt rar unge som likte dyr og natur bedre enn folk, var Pocahontas en både vakker og spennende film, og karakteren Pocahontas blei et av mine første forbilder (til tross for at jeg syntes hun heller burde ha forelska seg i Thomas, som etter min mening var mye kjekkere enn John Smith).

2. Et kongerike for en lama

Altså, de fleste som kjenner meg veit at Et kongerike for en lama har en veldig spesiell plass i hjertet mitt. Dette er, i all oppriktighet, en av de aller morsomste filmene jeg veit om, og den norske dubben er helt fantastisk, så fantastisk at jeg faktisk foretrekker den på norsk. Jeg kan veeeeldig mange av replikkene utenat, og jeg lover deg at det fins et Et kongerike for en lama-sitat for nesten enhver anledning. Kronk er verdens beste himbo, Kuzco er den kjekkeste Disney-prinsen (eller keiseren, om du vil) – seriøst, prins Eric ain't got nothin' on him – og Yzma er en hel #vibe. Wikipedia påstår at den har blitt en kultfilm, og det kan jeg skrive under på: blant mine bekjentskaper, er det enten de som aldri fikk med seg at den kom eller som har glemt at den fins, eller vi som veit at denne tilsynelatende unnselige filmen i all hemmelighet er et komedisk mesterverk allerede like legendarisk som det beste fra Monty Python.

1. Løvenes konge

Løvenes konge var sannsynligvis min aller første besettelse, og jaggu er den ikke like fantastisk i dag. Det var den aller første filmen jeg så på kino, men allerede før det hadde jeg en svær Løvenes konge-plakat på rommet mitt fordi jeg elska den allerede før jeg hadde sett den. Og kjærligheten min gikk ikke over etter mitt altså aller første kinobesøk. Jeg eide så mange Løvenes konge-effekter at dere aner ikke, og i barnehagen fikk ikke Anja og jeg lov å leike Løvenes konge – med mindre tante Lise var der – fordi de andre barnehagetantene syntes vi godt kunne leike noe annet innimellom og inkludere andre enn hverandre i leiken vår. Da jeg hadde mitt første gjensyn med denne filmen som voksen omkring 2012, grein jeg omtrent sammenhengende gjennom hele filmen. Animasjonen og musikken er noe av det aller vakreste som noen gang har blitt brakt til lerretet, og den klassiske, men tross alt både modne og mørke historien, om komplekse temaer som sorg, hevn, skyldfølelse og svik, fenger både voksne som barn. I hvert fall er jeg veldig takknemlig for at ingen undervurderte fireårige Kristine og tenkte at dette var en for voksen film for meg, for selv om jeg på den tida kanskje ikke hadde vokabularet til å forklare hva filmen handla om, snakka den til den intuitive forståelsen min av det som foregikk likevel. For mange barn er nok smartere enn hva mange voksne trur, og følelsene Løvenes konge påkalte i meg, er urmenneskelige og universelle.

September 2023

Opplevelser: Seanse hos Martina. Konsert med Daði Freyr med Hannah. Kinotur med Martina, Hannah og Mari (pluss middag på Sumo). Skrivemøte med skrivevenner. Spasering i Ekebergparken og omvisning i Ganzfeld/Skyspace under Oslo Kulturnatt. Elvelangs i fakkellys med Martina, som inkluderte et gledelig gjensyn med Sometimes-gjengen min. Besøk hos Vibeke. Drikke og pizza på Vaterland med Mari.

Innkjøp: Jeg måtte innom Sometimes for å levere legeerklæring, og fordi det hørtes innmari kjedelig ut å dra helt inn til byen bare for ett ærend, fant jeg på at jeg måtte ta en tur innom Cappelens Forslag fordi det tross alt var veldig synd på meg som ikke får trent igjen før tidligst begynnelsen av november. Noe av det aller fineste med Forslaget, er at jeg ikke trenger å vite hva jeg ser etter for å likevel finne det der, så disse to fikk bli med meg hjem derfra i trøstegave til meg sjøl:

Og til tross for at jeg var litt skuffa over det nyeste albumet til Sigur Rós, betyr ikke det at jeg ikke vil eie det på limited edition gjennomsiktig vinyl:

TV-serie: Mitt nyeste popkulturelle prosjekt er å se alt av Star Wars i kronologisk rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg hoppa over Young Jedi Adventures, i og med at tålmodigheten min tross alt har grenser, men jeg har hatt gjensyn med The Phantom Menace og Attack of the Clones, og nå har jeg så vidt begitt meg ut på Clone Wars for aller første gang, og jeg liker det faktisk veldig godt. Det er ikke noen hemmelighet at Star Wars-prequelfilmene byr på noe av den flaueste dialogen som noen gang har funnet veien til kinolerretet, men det corny manuset passer bedre inn i et animert univers med overdrevne ansiktsuttrykk og ellers alt annet man gjerne har plass til i animasjon, men som ofte tar seg dårlig ut i live action. Dessuten er det behagelig at episodene er såpass korte og er frittstående fra hverandre, sånn at jeg kan stikke innom når som helst, også når jeg ikke har tid eller mental kapasitet til å se noe lengre og mer komplisert.

Film: Jeg har vært for sliten til å ha noe særlig overskudd til min ellers så raffinerte filmsmak, så i september valgte jeg minste motstands vei filmmessig, og så superheltfilmen Blue Beetle på kino og live action-versjonen av Den lille havfruen hos Vibeke. Anders, samboeren til Martina, mener at Marvel er overlegen DC fordi DC-filmene er så seriøse, mens det er mer humor i Marvel-filmene. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot syns jeg Marvel-filmene har en tendens til å ta seg sjøl mer høytidelig enn strengt nødvendig, med for meg meningsløst kompliserte bakgrunnshistorier og langtrukne spilletider jeg sjeldent syns de klarer å rettferdiggjøre. På generell basis har jeg det morsommere med DC-filmer, også fordi de ikke prøver å tvinge meg til å se absolutt alle mens jeg først er i gang. Blue Beetle var kanskje ingen revolusjon innen sjangeren, men jeg koste meg med det elskverdige persongalleriet og synthwave-estetikken. En revolusjon innen sjangeren var selvfølgelig heller ikke live action Den lille havfruen, i og med at hele remake-greia Disney kjører for tida sannsynligvis er det lateste prosjektet deres noen gang, men av live action-remakene jeg har sett, trur jeg nok denne er den som funker best. Under the Sea-musikalnummeret er et av høydepunkta i originalen, og det er et av høydepunkta i denne òg. Undersjøisk estetikk er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med for alle animatører, i og med at det allerede ser magisk og mystisk ut fra naturens side, så å kunne tilføre det *det lille ekstra* som dagens teknologi tillater, gjør at det visuelle aspektet ved Det lille havfruen er så lekkert som man kan få det. Selv om jeg personlig var litt skuffa over at Disney ikke greip muligheten til å caste en drag queen i rollen som Ursula (Eureka O'Hara ville vært mitt førstevalg), syns jeg Melissa McCarthy gjorde ei solid tolkning, og til forskjell fra enkelte andre Disney-par, hadde Ariel og prins Eric faktisk glimrende kjemi. 

Bok: Lydbøker er også bøker, er det ikke så? Jeg klarer ikke å syns at å høre på lydbok er det samme som å lese, men det gjør det hvert fall lettere for meg å innta flere bøker, selv om jeg bare klarer å høre på sakprosa som lydbok og ikke skjønnlitteratur. I september begynte jeg på Liv av Dag O. Hessen som jeg foreløpig liker veldig godt.

Musikk: En av sangene jeg hørte mest på i september, var Blown Minded av Young Galaxy. Generelt er jeg ikke så opptatt av tekster innen musikk, fordi hvis det er gode tekster jeg er ute etter, vil jeg heller lese ei bok, liksom. Med det sagt er teksten mye av grunnen til at akkurat denne låta har grepet meg så innmari, rett og slett fordi jeg så til de grader kjenner meg igjen i beskrivelsen av å være "born blown minded." Jeg føler virkelig at min umettelige nysgjerrighet er et av mine mest framtredende personlighetstrekk, og min evne til å la meg fascinere og forundre over ting mange andre tar for gitt, er noe av det jeg liker best med meg sjøl. Young Galaxy skiller seg ikke nevneverdig fra andre drømmepop-band fra det tidlige 2010-tallet reint soundmessig, uten at det gjør veldig mye for meg, for det er uansett et lydlig landskap jeg alltid nyter å oppholde meg i.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuende kapittel

Noen ganger skulle jeg ønske at ting var like lettvint i den virkelige verden som i Aloha verden-universet. På den annen side: kanskje det er like greit at vi faktisk har regelverk mot å sende fjorten år gamle barn ut for å klare seg sjøl. Og hvorfor er det ingen som kler seg i sexy, hvit dress på julefest lenger?

Tidligere kapitler leser du under Aloha verden-knaggen.

”Victoria?” 

   ”Hm?” Jeg slo øynene opp. I dag var dagen etter siste skoledag, altså 21. desember. Det var ikke lenge til julaften nå. Grøss og gru.

   Grunnen til at jeg ikke har fortalt noe i mellomtiden, er at det ikke skjedde noen ting! Jo, altså, jeg fikk noen søte sms-meldinger av Ole hvor det stod at han savnet meg og sånn og da ble jeg alltid så glad, men bortsett fra det: Fint lite. Nå banket altså mamma på døra mi med tilgjort snill stemme. Nå kom hun til å smiske med et eller annet, det var jeg nesten 100 % sikker på.

   Mamma kom inn i rommet. Hun hadde noe bak ryggen. Hun sa: ”I år får du ikke noen julepresang av oss, men det har sin grunn. Problemet med denne familien er at vi har altfor liten tid til hverandre! Innerst inne veit jeg at vi er en koselig og likandes familie og at vi alle elsker hverandre. Vi veit jo alle sammen at vi alle kan lære noe fra hverandre…”

   Bla, bla, bla. Pisspreik. Hva var det jeg sa? Smisking alt sammen. Nå kom hun nok til å be meg om å rydde rommet eller noe sånt. Eller, nei, flytte ut! Ha, ha, ha, tenkte jeg, men jeg var faktisk ganske nærme…

   ”Kanskje det aller beste hadde vært hvis vi hadde innsett hvor mye vi faktisk bryr oss om hverandre? Jeg veit om en måte å gjøre det på… Jeg veit at det pleier å funke i parforhold, så det burde funke nå også… Hva om vi tok en pause fra hverandre? Reiste litt til hver for oss?”

   Jeg stirret forbauset på denne gale dama. Hæ? Reise hver for oss? Flytte fra hverandre? Hallo, vi er tross alt en familie her! Kanskje det ikke alltid virker sånn, men flytte fra hverandre? Var ikke det å dra den litt langt?

   Mamma må ha lagt merke til det forbausede blikket mitt og fortet seg å si: ”Ja, ikke permanent, så klart!” 

   ”Hva mener du da? At jeg bør skaffe meg hybel? Litt tidlig, kanskje?” spurte jeg vantro. 

   ”Nei, men du er tross alt ganske voksen nå…” sa hun. Hun skulle bare visst… 

   ”Du kan ta vare på deg sjøl”, fortsatte hun og jeg så at hun åpnet munnen igjen for å lire av seg noe annet betydningsløst tull, derfor fortet jeg meg å spørre: ”Hva er det du gjømmer så godt bak ryggen?” 

   ”Å, det…” sa hun og rakte fram noe, men hva det var, var ikke greit å si. Hun gjemte det nemlig i neven sin.

   ”Faren din og jeg snakket om en gang for noen måneder siden om vi skulle gjøre dette, det koster tross alt ganske mange penger…”

   Å nei. Nå kom det. Det om at de skulle sende meg bort. Det var det hun hadde prøvd å si hele tiden nå, ikke sant? Det var vel også det hun og pappa pratet om i stua den gangen jeg smuglyttet i gangen? De ville ha meg bort, for jeg var jo tross alt bare i veien allikevel, meg hadde de jo ikke bruk for…

   ”Dette er en flybillett”, sa mamma og kikket ned i neven sin hvor hun fortsatt knuget den lille lappen, ”til hvor vi har tenkt å sende deg. Det er litt langt herfra, men du har tross alt vært der før og har stiftet deg nye bekjentskaper der.”

   Å, nei. Ålesund. Ålreit, nye bekjentskaper, ja. Jeg fikk være sammen med Ole hele tiden, men Ålesund? Hva skjer, a’?

   Mamma rakte meg flybilletten og jeg så på den med et på en måte trist blikk. Nei, jeg ville ikke. Jeg ville ikke til barnehjem eller hybel eller hvor det var i Ålesund. Jeg ville være her, eller nei, jeg ville være i den gamle byen min eller i D.C…

   ”Å hjelp! Å hjelp!” utbrøt jeg da jeg fikk undersøkt den flybilletten litt nærmere. 

   ”Å hjelp! Å hjelp! Å hjelp! Å JAAAAAA!” ropte jeg. Det var nemlig ikke Ålesund det stod som jeg først hadde trodd, men, riktig gjettet, D.C.! Jeg skulle til D.C.! Til vennene mine! Det betydde at jeg måtte reise fra Ole, men han var jeg vel så godt som reist ifra allerede så det kom jeg nok til å takle bra.

   Jeg ble kjempeglad, men det vet jeg ikke var grunnen til at mamma og pappa hadde gjort dette. Grunnen til det, var jo at de ville ha meg bort og da tok de D.C. siden jeg var litt kjent der og kjente folk som bodde der. Oh yeah. 

   Mamma smilte også, faktisk. Sikkert fordi at hun tenkte at nå var det sannelig ikke lenge til hun skulle bli kvitt meg.

   Jeg sjekket avreisedatoen. 23. desember – kvelden. Jeg rakk å være litt på fest, kysse Ole og så hive meg i bilen før jeg ankom flyplassen. Så skulle jeg stige om bord i flyet og så… Jeg kjente allerede nå at jeg dirret av forventing og med ett mamma var ute av rommet, slang jeg kofferten nok en gang på senga og hev nedi ALT som fikk meg til å føle meg vel – skjørtet med rysjer, den nyinnkjøpte blusen med sommerfugler, den beige linbuksen med snøring og blomster. All den søte sminken min i lilla og rosa og lyseblå og blank lipgloss. Å, så gøy det skulle bli! Og så den festen med Ole… Tenk om… Nei, jeg avbrøt meg selv. Ikke skap forventinger nå!

Festen kom noen dager senere og siden det snart var jul, var ikke antrekket overlatt til tilfeldighetene: Jeg var kledd i rødt, så klart. Jeg så noen venner av Lill og Yvonne hadde tatt på seg nisselue, men det hadde sikkert sett dumt ut på meg allikevel. 

   ”Stan! Hei!” Jeg satt i sofaen og skravlet med Yvonne, men snudde straks på hodet idet jeg hørte den alltid like blide stemmen til Pernille skjære gjennom Jingle Bells som gikk i cd-spilleren. 

   ”Morn!” utbrøt jeg, fortet meg til henne og ga henne en klem. For første gang siden vi har vært venninner, utbrøt Pernille: ”Så fin du var!” Jeg takket og smilte.

   Misforstå meg rett. Pernille har ikke latt være å gi meg komplimenter fordi hun var slem. Vi har bare alltid hatt vidt forskjellig klesstil. Nå var jeg faktisk kledd ganske så sofistikert. Det gjorde jeg jo til daglig og, men Pernille hadde ikke sett meg siden Ålesund-turen og hun visste ikke at jeg hadde droppet hele punkergreia og faktisk blitt ei ordentlig lita dame. 

   ”Du må være Pernille! Heeei! Vicky har fortalt sååå mye om deg!” sa Lill og kom mot Pernille. 

   ”Øh, Vicky? Å, ja, Stan. Eh, hallo!” sa Pernille litt halvhjertet og forvirret, kanskje. Visste ikke helt hva hun skulle si. Ikke rart i, Lill er litt spesiell.

   ”Victoria?” spurte noen og jeg ble gelé i knærne. Den stemmen kjente jeg. Det var Ole.

   Jeg snudde meg. Ole stod i døra og var like perfekt som han pleide. 

   ”Er det typen din?” hvisket Lill. Jeg nikket. 

   ”Fy faen, han er jo rålekker!” gispet hun lamslått og jeg lo. Første gang jeg har hørt Lill banne. Men det var sant. Han var rålekker. Nå hadde han tatt på seg en sexy hvit dress. Vet du hva jeg tenkte? Awww, yeah, yeah… 

   Jeg kom mot ham og han trakk meg inntil seg og ga meg et lett kyss. Det var så herlig! 

   Plutselig! Plutselig… skjedde det… Gjett hva? Ok, du skal få noen ledetråder: Mange begynte å klappe. Jeg tror til og med jeg tok notis av en kamerablitz. Og det var min beste opplevelse hittil…

   Fransk kyss. Er det ikke det de kaller det? Tenk deg det, mitt første franske kyss fikk jeg av en gud… I allefall så nær som man kan komme en gud! Eller kanskje det var en engel. Uansett, her stod han, og herrens herlighet lyste om ham der han stod i blendende hvit dress og ga meg fransk kyss. Jeg følte meg som verdens lykkeligste person.

   Da jeg omsider greide å rive meg løs, ga jeg fra meg et langt sukk som såklart førte til at en del personer satte i å le. Det hørtes jo sikkert litt dumt og en smule klisjé også, men ja, ja, et fransk kyss er og blir et fransk kyss og det er alltid noe helt spesielt med ditt første, særlig når det blir utført av en type som Ole. Han var god og, vet du, det var det verste av alt! Eller, greit da, beste. 

   Jeg hadde ikke så lang til å være på festen på, jeg hadde jo en aldri så liten reise jeg skulle ha unnagjort. Det gjorde ikke egentlig så altfor mye. Ole var her, og det var det som betydde noe. Uffa meg, klisjé, klisjé igjen, men så er jeg overromantisk også, da.

   ”Kom hit litt, da! Hils på venninnene mine!” ropte Lill og jeg kom meg bort til henne der hun satt i sofaen med en gjeng jåleberter rundt seg. Jeg kom bort bare for å være høflig, men jeg ville egentlig ikke. Er det noe jeg hater, så er det å møte nye mennesker. Jeg skulle ønske jeg elsket det. Sånn er det ikke. Jeg er født sjenert eller det ligger i blodet. I det biologiske, amerikanske blodet jeg fortsatt ble litt uvel av å tenke på. Fortsatt hadde jeg ikke fortalt noen om hvordan alt hang sammen, om at jeg egentlig var adoptert. Kanskje jeg burde fortelle det til Pernille? Ja, god idé. Men hvor var Pernille?

   Jeg kom meg ut av sofaen. 

   ”Pernille?” spurte jeg ut i lufta. Jeg prøvde å få øye på henne, men det var ikke lett. Her var det mennesker overalt. Det hadde nemlig kommet ganske mange, både jenter og gutter.

   ”Har dere sett Pernille, hun høye med fregnene og det røde håret?” spurte jeg noen gutter som hang borte ved peisen. 

   ”Ja, hun forsvant inn på badet med en fyr”, sa han ene og blunket. 

   He, he. Pernille får alle hun vil på kroken. Det er ikke ofte hun blir forelsket, men blir hun det, får guttene valuta for pengene, holdt jeg på å si.

   Jeg bestemte meg for å spille uvitende og bare brase rett inn på badet hvis det ikke var låst. Uvitende hadde jeg jo uansett vært om jeg ikke hadde spurt de guttene. Uansett, det virket jo troverdig om jeg bare kom inn på badet. Hva er vel mer naturlig enn det?

   ”Å, unnskyld, jeg visste ikke at det var opptatt!” utbrøt jeg omtrent i samme øyeblikk jeg trykket dørklinken ned. Pernille snudde seg forskrekket der hun satt på fanget til en fyr. Jeg lo litt, men da så jeg det skrekkslagne blikket til Pernille. Hæ? Hva… Hvorfor så hun sånn på meg?

   ”Kom deg ut, det er opptatt her”, sa en stemme jeg umiddelbart dro kjensel på. 

   ”Det er ikke den du tror det er…” sa Pernille skjelven. 

   Jeg ble helt svimmel. Det kunne ikke være… Det var nødt til å bare være en som hadde lik stemme… ikke sant? Eller…

   Fyren stakk hodet fram fra bak Pernille og mine bange anelser ble bekreftet. Der satt han, herrens engel, i hvit dress og med bestevenninnen min på fanget. 

   ”Stan…” hvisket Pernille, knapt hørbart. Ole skulle også si noe, men jeg stormet ut av hele huset mens tårene sprutet. Hvordan kunne de gjøre dette mot meg? Ole var nå én ting, men Pernille? Bestevenninnen min… Eks-bestevenninnen min, rettet jeg. Jeg ville aldri tilgi henne for dette. 

   Jeg vet ikke hvor jeg løp, jeg visste bare at jeg måtte vekk. Det var jo igrunn en dum ting å gjøre, jeg var jo ikke kjent her i det hele tatt. Vekk måtte jeg uansett.

   Jeg løp videre helt til jeg ble så sliten at jeg måtte stoppe. Tårene kom fremdeles i strømmer og jeg følte meg elendig, rett og slett. Som sagt, én ting er at kjæresten din går bak ryggen din, en annen ting er at bestevenninnen din gjør det.

   Jeg så rundt meg. Jeg hadde kommet til sentrum av dette lille stedet. Sentrum med biblioteket hvor jeg pleide å treffe Lill for så å gå sammen til skolen. Sentrum med puben som jeg foraktet. Folk flest sa at det faktisk var sjelden noen ble fulle der og at det var en koselig atmosfære, men når faren din er alkoholiker, lærer du deg å styre unna sånne steder. Hvorfor var det akkurat dit jeg gikk nå da? Ja, jeg gikk ikke inn, men jeg stod bare utenfor og så på de der inne som hadde det fint. 

   Ei klokke hang på veggen der.

   Oi, shit! tenkte jeg. Hadde jeg vært ute her så lenge? Flyet mitt skulle gå om ikke så altfor lang tid og før det, måtte jeg innom Lill igjen og hente kofferten min. Innom Lill, innom Ole, innom Pernille… Ja, dem måtte jeg bare blåse i, kofferten måtte jeg ha og det litt kvikt! Mamma stod sikkert utenfor hos Lill allerede og var utålmodig.

   I en fart spurtet jeg opp mot huset til Lill igjen, men hvor var det? I all min frustrasjon hadde jeg bare løpt, uten egentlig å se hvor hen jeg skulle. Nå fikk jeg svi for det. 

   Jeg samlet mot og gikk og spurte en fyr som så passe dopet ut som satt på fortauskanten. Jeg ga ham adressen til Lill og spurte hvor det lå, noe som kostet meg alt sjenerte meg hadde av tapperhet.

   Fyren ga meg et så sløvt blikk at han likeså godt kunne ha sovet. Allikevel svarte han meg med en lettere… hm… borte-vekk-stemme nøyaktig hvilken vei jeg skulle gå. Jeg presset fram et takk og skyndte meg i den retningen.

   Heldigvis var det riktig retning og mamma sin bil stod parkert i oppkjørselen til Lill. Hun sveivet ned ruten med en gang hun så meg og begynte å kjefte, men jeg ga blanke i det og skyndte meg inn til Lill hvor jeg prøvde å unngå blikkene fra de andre. Kofferten min stod nemlig i gangen der for jeg skulle jo dra direkte fra festen til flyplassen. 

   Jeg grabbet kofferten og fortet meg ut til mamma og kastet meg inn i baksetet. Jeg ville helst slippe å sitte ved siden av henne, som sagt har ikke hun og jeg verdens beste forhold. 

   ”Så sein du er”, gryntet hun, startet motoren og dro i vei. 

   Vi kjørte i taushet. Jeg gråt fortsatt, men uten høye hulk. Jeg tror nok at mamma så det, men hun bemerket det ikke. Jeg hadde ikke regnet med det, altså. 

   På flyplasser er det alltid liv og røre, kvelden intet unntak. Folk fortet seg hit og dit, noen drasset med seg store kofferter, andre gikk rundt med bare ei veske. Jeg var en av dem som kom med størst koffert, i det minste hadde jeg inntrykk av det. Jeg skulle være borte i en måned. Egentlig altfor liten tid, men bevares, all tid med vennene mine er verdifull (klisjéalarm!). 

   Jeg sendte kofferten min av gårde, mumlet ha det til mamma og gikk og kjøpte meg et kakestykke som kostet flesk. Jeg satte meg rolig ned og mumset kake til jeg fikk beskjed om å gå til gaten min. Så kom flyet, jeg steg om bord og så var jeg på vei igjen.