Dere, jeg elsker åttitallet. Jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. Noe av det jeg angrer mest på i livet, er at jeg ikke blei født på åttitallet. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at jeg ikke egentlig hadde noe valg når det gjaldt akkurat dét, men jeg er fortsatt litt bitter, særlig fordi jeg var så nær. Jeg er født tidlig på året i 1990, og kunne overlevd som et prematurt barn om jeg hadde blitt født i desember 1989. Det hadde selvfølgelig ikke utgjort noen forskjell i praksis, jeg ville uansett ikke huska noe mer fra åttitallet enn hva jeg allerede gjør, men da hadde jeg i det minste visst med meg sjøl at jeg var et barn av åttitallet, helt på ordentlig. Jeg føler liksom nemlig at jeg er det, og jeg føler at barndommen min har mer til felles med barndommen til de som er født på åttitallet enn til de som er født på nittitallet. Men som min gode venn Eirin sa en gang: det er ingenting som er mer åttitallet enn 1990. Og det er jo helt sant. Særlig her i Norge, hvor vi særlig i gamledager hang litt etter når det gjaldt kultur og trender. Og fordi jeg har ei storesøster som er født i 1985. Jeg arva jo alt etter henne, og vi så de samme filmene som små, så min tidlige barndom er nok antakelig faktisk mer påvirka av åttitallet enn av nittitallet. Og det er nok dét som er forklaringa på fantomnostalgien jeg føler for åttitallet (Jørgen har forresten patent på det fantastiske ordet fantomnostalgi).
Åttitallet var mye mer enn bare pastellfarger og tuperte hockeysveiser, for eksempel oppstod noe av den mørkeste og mest gothete musikken da. Tenk The Cure, Depeche Mode, Echo and the Bunnymen. Det ligner overhodet ikke på musikken til for eksempel Wham eller Kylie Minogue, men har likevel fortsatt en helt distinkt åttitallssound som jeg trudde var nesten umulig å gjenskape i dag, men så fins det likevel band og artister som John Maus, I Break Horses og Black Marble som viser at jo visst er det mulig; åttitallet høres nesten like bra ut i dag som det gjorde for tredve år siden.
I dag, derimot, er det ikke gothitallet (!) jeg skal konsentrere meg om. Akkurat i dag har jeg faktisk tenkt å reise i tid sammen med dere, kjære trofaste blogglesere, til the sunshine state, Florida, og nærmere bestemt Miami. Hvis vi blir enige om at gothitallet var åttitallets vinter, har jeg nå lyst til å ta dere med til sommeren: til salt vind i håret, til kabrioleter og palmesus, til netter som er lyst opp av pastellfarga neonskilt. Aller først vil jeg be dere om å trykke på sangen jeg har satt inn under her for å komme i den rette stemninga og la den spille, og så er det bare å la tidsreisen begynne. Som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.
Det er ikke veldig lenge siden jeg skreiv dette her på bloggen, og det er vel sannsynligvis blant de tankene som tar mest plass de gangene jeg tviler på meg sjøl og egen skriving. Og jeg mistenker at jeg nok ikke er aleine om å ha sånne tanker – det å la andre lese noe du sjøl har skrevet setter deg jo i en ekstremt sårbar situasjon. Men som jeg sjøl skriver i innlegget fra juni òg (alltid en anelse kleint å sitere seg sjøl): "Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine må gis ut." For som Brené Brown snakker om i TEDtalk'ene under, kommer både angst og glede fra samme sted: sårbarhet. Og man kan ikke ha det ene uten å ha det andre.
Trur så godt som alle jeg kjenner kan ha godt av å se de to TEDtalk'ene under. Jeg syns egentlig den nederste er den beste, men den første bygger et grunnlag for å bedre forstå tinga hun snakker om i den andre, så jeg anbefaler å se begge to. Ja, til sammen blir det over førti minutter, og det er jo mye tid i vår allerede hektiske hverdag, men hvorfor ikke la det stå på i bakgrunnen mens du spiser middag, for eksempel? Med mindre du er som meg og ikke har noen evne til mulitasking, da. I så fall er det ingen vei utenom å sette deg godt til rette, kanskje med en kopp te eller et glass vin, og bruke førti minutter av dagen din på å prøve å sette litt bedre pris på deg sjøl og svakhetene dine.
(Forresten: jeg er cirka allergisk mot sjølhjelpstips og denslags, så hvis du er av typen som lar deg skremme av titlene på disse talk'ene: frykt ei! Ta det fra noen som føler det på samme måten.)
... og dette er egentlig grunnen til at jeg nesten ikke blogger lenger. Jeg er lei av å ikke kunne være forfatter. Jeg er utålmodig, jeg har lyst til å gi ut noe nytt nå, mest fordi det ville løst meg fra stillstanden jeg opplever for tida med utslitte dager og en jobb jeg egentlig ikke liker. Så den lille fritida jeg har, bruker jeg stort sett til å skrive. Og sånn må det bli, fram til jeg har fått gitt ut noe nytt, om det så er Mjuke, svarte stjerner eller novelleprosjektet mitt eller om jeg skulle klare å skape noe som kan ligne en rød tråd mellom dikta mine og kortprosaen min og overbevise et eller annet forlag om at det er ei samling, og ikke bare enkeltstående tekster. Det er litteratur eller ingenting, sånn som det har vært de siste åra, eller egentlig alltid. Det er bare det at det blir tydeligere og tydligere jo mer tid som går. Om jeg bare får gitt ut noe snart, da skal alt skje. Jeg skal blogge, jeg skal lese, jeg skal spille TV-spill, jeg skal lage musikk, jeg skal gjøre yoga. For akkurat nå tar alle andre ting fokuset vekk fra skrivinga, og dét kan jeg ikke ha noe av.
Fotograf og journalist Stein Styve har nylig gitt ut ei fotobok, og sammen med Marit Reiersgård, Nicolai Houm, Laura Djupvik og Hanne Kolstø, har jeg vært så heldig å få bidra med en tekst.
Observante lesere vil kanskje legge merke til at omtrent halvparten av teksten min har forsvunnet... Dette er egentlig nemlig min såkalte greatest hit Alfa omega, som kan leses i sin helhet for eksempel her. Et eller annet ledd i prosessen har tydeligvis svikta litt, men oh well. Det er jo sånt som skjer.
Boka kan kjøpes via Lier kommune, og overskuddet går til et veldedig formål!
Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)
Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.
TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.
Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.
Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)
Ylva kjørte meg til togstasjonen etter skolen, jeg tok toget inn til Oslo og satte meg på den bussen jeg hadde lært meg at jeg skulle ta og møtte de andre i øvingslokalet. De andre hadde satt sammen et sett som bestod av femti-femti nye og gamle låter som vi skulle spille på slippfesten til andreplata, og jeg sang meg gjennom settet på autopilot, satt oppå forsterkere og fikla med glidelåsen i hettejakka mi mens de andre stemte om og kobla effektpedaler inn og ut, de snakka om folk jeg ikke kjente, brukte referanser jeg ikke tok, snakka bare til meg om det var absolutt nødvendig, hadde noen ganger med seg øl til å drikke underveis og etterpå, og så hendte de at de ville ut når vi var ferdige, og jeg kunne jo ikke bli med, så jeg dro bare hjem, Ylva henta meg på togstasjonen, i bilen hørte vi på CD’er hun hadde brent, og jeg likte ikke engang The White Stripes, men jeg sang likevel med på bassgangen til Seven Nation Army, helt til Ylva fortalte meg at det faktisk ikke var en bass, men en halvakustisk gitar som var stemt en oktav ned, og jeg blei flau og hun lo, og vi kjørte innom bensinstasjonen og Ylva kjøpte pølse og jeg kjøpte en halvliter Pepsi Max. Og på kvelden, jeg hadde akkurat lagt meg, ringte telefonen min, og det var Tobias. ”Hallo?” sa jeg, jeg hadde mobilen inn til øret, krøyp innunder dyna, lå i stummende mørke og dårlig luft mens jeg hørte på bakgrunnsbråket i den andre enden, det gikk sikkert fem sekunder før jeg hørte han si: ”Hallo?” ”Hallo, ja. Du ringte meg?” sa jeg. ”Jeg savner deg så jævlig”, sa han, rasling i den andre enden, forvrengt støy på den måten bare telefoner får til. ”Hvor er du?” sa jeg. ”Jeg jobber sammen med ei som i tillegg jobber på Blå, så vi kom inn der”, sa han, ”vent, da, skal bare tenne en røyk.” Mer støy, hakkete lyder, svisjing og rasling. ”Sorry, mista telefonen i bakken”, sa han, ”hva gjør du nå?” ”Jeg har akkurat lagt meg”, sa jeg, ”hvor mye har du drukket?” ”Jeg veit ikke helt, seks eller sju øl”, sa han. ”Oisann”, sa jeg. Jeg hørte ham puste ut i den andre enden, jeg forestilte meg ansiktet hans i mørket, røyken som seiv ut mellom leppene. ”Du veit at den eneste grunnen til at jeg aldri snakker til deg lenger, er for å unngå å tenke på at jeg angrer på at jeg dumpa deg?” sa han. Pusten min var klam mot dynetrekket, det svømte inni meg. ”Sånn seriøst”, fortsatte han, ”hver gang du smiler til meg eller tar på meg eller noe, så blir jeg bare deppa fordi jeg veit at dette her hadde jeg en gang, men jeg har det ikke lenger.” ”Du er full”, sa jeg. Han lo. ”Du sier ikke det.” Det var stille i noen sekunder. Jeg svelga. ”Jeg savner deg òg.” Han pusta tungt ut i den andre enden. ”Faen, Kristian. Jeg har så jævlig lyst på deg akkurat nå, og så er du ikke her engang. Sex med alle andre enn deg er kjedelig.” ”Har du ligget med mange etter meg?” sa jeg. Han var stille, jeg lo. ”På miksinga sa du at det ikke blei et album nummer tre”, sa han, ”men du må ikke slutte i bandet. Vær så snill og ikke slutt. Hvis du slutter, har vi ingen unnskyldning til å fortsette å henge med hverandre.” Lyder, svisjing og rasling, dunk og puff, lyden av stemmen til Tobias var plutselig fjern, han lo og banna. ”Halla!” Det var plutselig stemmen til Øyvind inn i øret mitt, jeg lo. ”Hei, Øyvind”, sa jeg. ”Må bare stikke fra Tobben, han prøver å ta tilbake telefonen sin”, sa han. ”Hva skjer, ’a? Har dere det gøy?” sa jeg. ”Ja, ass. Hva var det dere snakka om, ’a?” ”Tobias vil ikke at jeg skal slutte i bandet”, sa jeg. ”Det er det ingen som vil”, sa han. ”Ikke du engang?” sa jeg. ”Nei, nei, nei. Har du fått inntrykk av det? Du er en sykt intens vokalist, og vi er et mye bedre liveband etter at vi fikk med deg. Jeg veit at jeg kan bli litt kjerring noen ganger, det er bare det at bandet betyr så mye for meg, skjønner du hva jeg mener?” ”Det er jo babyen din”, sa jeg. ”Ja, ikke sant! Og veit du hvem andre som er babyen min?” sa han. ”Jeg?” sa jeg. Han lo høyt og hjertelig. ”Nei, ikke deg. Sorry. Jeg tenkte på Tobias.” Lufta inne under dyna hadde begynt å legge seg som et lag med fukt over huden min. ”Jeg føler at jeg må passe litt på ham, skjønner du. Han er min første og største kjærlighet, helt siden vi møttes på kulturhuset da vi var fjortiser og elska Iron Maiden”, sa Øyvind, ”så noen ganger er jeg nødt til å være litt slem mot deg. Bare sånn, hvis jeg mistenker at du er i ferd med å såre ham, mener jeg. Fordi det får du ikke lov til.” ”Jeg trur jeg har gjort det noen ganger allerede”, sa jeg. ”Ja, det har du. Derav min slemhet, mener jeg”, sa han. ”Men to be fair så har han såra meg òg”, sa jeg. ”Kanskje. Men de gangene han har såra deg, så har det i det minste vært rettferdiggjort. Oh no, he didn’t!” sa han, mer rasling, så var stemmen til Tobias der igjen: ”Unnskyld på vegne av Øyvind, han er full og veit ikke hva han gjør.” ”I motsetning til deg?” sa jeg. Han lo. ”Jeg bør sikkert legge på og gå tilbake til de andre. Jeg hører noen rykter om at Håkon av alle ting har begynt å danse, og det vil jeg jo ikke gå glipp av.” ”Kommer du til å huske denne samtalen i morra?” sa jeg. ”Sikkert deler av den, og så kommer jeg til å bli flau”, sa han. ”Da kan du jo føle litt på åssen det er å være meg”, sa jeg. ”Tenk på meg når du runker etterpå, da”, sa han. Jeg lo. ”Jeg er for trøtt til den slags nå. Jeg kan drømme om deg isteden.” ”Gjør det, du, og så skal jeg hooke opp med en random og fantasere om deg”, sa han. ”Hæ?” sa jeg. ”Ha det”, sa han og la på. Og ganske riktig, da jeg satt og spiste lønsjen min i aulaen med Ylva dagen etter, fikk jeg en SMS fra Tobias: ”Har et vagt minne om at jeg ringte deg i går. Beklager om jeg sa noe altfor cringeworthy, jeg mente det sikkert ikke.” Jeg lukka meldinga, jeg så for meg at han i akkurat dette øyeblikket reiste seg fra senga til den fremmede, kledde på seg så stille som mulig, gikk ut av soverommet på bein som føltes som om de kunne svikte under ham når som helst, måtte støtte seg mot kjøkkenbenken mens han lukka opp skapdørene for å finne et glass, at han skalv på fingrene idet han skrudde på springen og fylte glasset med vann, drakk det i én eneste slurk, at han hadde vondt i hodet, at ansiktet hans kjentes varmt og pulserende, at han ikke helt huska om at han hadde brukt kondom eller ikke, at han håpa han hadde det, at han så etter i søplebøtta, men fant ingenting, fikk et øyeblikks panikk der alt blodet forsvant fra hodet hans, før han lukka opp soveromsdøra på nytt og pusta letta ut idet han fikk øye på en brukt kondom på gulvet, den hadde ikke blitt knytt igjen og sæden hadde rent ut, i senga lå den fremmede fortsatt og sov med ansiktet inn mot veggen og bustete hår, han lukka døra til soverommet, kjente hvor svimmel han var idet han bøyde seg ned for å knyte skoa sine, tok på seg frakk og låste seg ut av leiligheten, gikk ned trappene, så ned i gulvet idet han passerte en nabo, holdt på å skli på den glatte asfalten idet han gikk ut gjennom porten, frøys selv om det ikke var så veldig kaldt, fikk satt seg på en t-bane der han lente hodet mot glasset og var trist uten å vite hvorfor, at han masserte panna si med tommelen og pekefingeren, at han lukka øya og prøvde å huske hva det var han hadde sagt til meg i går, men at det eneste han huska, var lyden av stemmen min og ikke orda. ”Har du forsvunnet inn i hodet ditt igjen?” sa Ylva. ”Sorry, sa du noe?” sa jeg. ”Bare at vi har engelsk nå”, sa hun og heiste sekken sin opp på skuldera.
Opplevelser: Musikkfest Oslo (som jeg egentlig helst vil fortsette å kalle Musikkens dag, for jeg syns det er et finere navn). Middag på Yaya's med Eirin. Hundepass. Førpremiere på Ulydighet. Pizza på En til med Mari, Martina og Renate. Pride.
Innkjøp: På grunn av gavekort jeg har opparbeida meg gjennom å delta i spørreundersøkelser, fikk jeg "kjøpt" Joe Brainards Jeg husker som jeg har ønska meg inderlig siden den kom ut. Blei også plutselig nødt til å kjøpe meg ny telefon i overigår fordi jeg klarte å miste den forrige i fuktsamleren vår (en skikkelig idiotulykke som man nesten ikke skulle tru kunne være mulig engang, men akk ja). Heldigvis hadde jeg nylig fått feriepenger og penger tilbake på skatten, så jeg hadde råd til det. Det er akkurat den samme modellen som den forrige, da, så sånn sett ikke så veldig spennende.
TV-serie: For tida driver vi egentlig mest med gjensyn med Game of Thrones og Looking, men så var det en dag her da jeg ikke følte meg så bra som jeg bare var nødt til å se litt Planet Earth (fordi på samme måte som det fins comfort food, fins også comfort TV).
Film: Stabukker, Another Earth, Never Let Me Go, Ulydighet og Star Trek: Into Darkness. Egentlig er det mest relevant å bruke dette avsnittet til å snakke om Ulydighet i og med at den er a) kinoaktuell og b) veldig bra, men jeg vil egentlig heller snakke om Another Earth, som kom som en aldri så liten overraskelse på meg. Så vidt meg bekjent, blei den aldri satt opp på kino her til lands, og jeg hadde ikke engang hørt om den før jeg ramla over den på Netflix. Den har et ganske lite budsjett og en kort rulletekst med flere av de samme navna som går igjen, og så er den altså ei aldri så lita perle. Syns ordet "perle" i filmsammenheng ofte brukes om alt mulig av bra film, men her i ordets rette betydning: bortgjemt og nesten bortglemt, og desto hyggeligere å oppdage. Den er lavmælt, smart, velspilt og rørende, og var faktisk en så positiv overraskelse at jeg blei skikkelig inspirert. Elsker når det bevises igjen og igjen at man ikke trenger store selskaper i ryggen og rekordsprengende spesialeffekter for å lage god film.
Bok: Det var noen dager for noen uker siden at jeg hadde det litt halvjævlig, og så var det en dag der jeg egentlig var forberedt på å ikke klare å stå opp i dag heller, men etter fem timer søvn våkna jeg til ei melding om at BOKA MI HAR KOMMET, så jeg stod opp, løp ut til postkassa, løp inn igjen, lagde meg en JÆVLA SMOOTHIE, gikk ut og satte meg i hagen og leste. Det går fortsatt sakte framover med Jeg husker fordi jeg jobber nesten hver dag for tida, men heldigvis er den ei sånn bok som jeg faktisk klarer å ta med meg og lese litt i her og der, fordi den ikke har noe narrativ og bare er bygd opp av enkeltstående setninger eller avsnitt som begynner med "jeg husker".
Første gang jeg leste litt fra denne boka (som var på hyttetur i vinter), blei jeg så inspirert at jeg skreiv dette (fra Døden og gleden):
Dagene som fulgte. Hva blei det av dem? Jeg husker lite annet enn soverommet mitt, ansiktene til mamma og Astrid ved middagsbordet og den påtrengende lukta av syriner inn gjennom det kveldsåpne vinduet mitt. Jeg husker lyden av gressklipperne om morgenene, jeg husker Astrid som lagde iste, jeg husker tynne gardiner og det tidlige morgenlyset gjennom dem. Alt det andre? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke.
Jo, og en annen ting! Jeg har hørt Sapiens av Yuval Noah Harari på lydbok, og den er egentlig så bra at den fortjener at jeg snakker mer om den, men jeg har egentlig ikke så mye å si, annet enn at jeg vil at alle som er interessert i for eksempel biologi, teknologi, historie, religion, politikk og/eller psykologi skal lese den (og ikke for å sette interesser opp mot hverandre her, men jeg trur egentlig jeg syns at alle bør være interessert i minst ett av de temaene). Den er lettforståelig, men samtidig smart og ekstremt lærerik, og tusen takk til Laila som anbefalte meg denne forfatteren i en kommentar her på bloggen for ei tid tilbake!
Musikk: I januar 2017-innlegget mitt snakka jeg om at jeg plutselig hadde gjenoppdaga Bloc Party. For sånt skjer jo innimellom, i væffal med meg; at det fins band jeg egentlig har hørt masse på, men så er det veldig lenge siden sist, og så ramler jeg innom dem igjen og bare damn, dette er jo faktisk høyst lyttbart også i dag. Nå har det skjedd med Idiot Pilot, et band jeg hørte en del på i sånn 2007 – 2008. De har et veldig mid-2000's-sound, men jeg liker det, og så er jeg faktisk veldig glad i 8bit-musikk. På den måten blir musikken deres en slags kombinasjon av den jeg var da jeg var tenåring og den jeg er nå, både nostalgisk og veldig meg akkurat nå på samme tid.
