Lunisand – Episode 2: Katten med det sorte øret

Det er (cirka) midten av måneden, og dermed tid for en ny episode av min såpeopera i litteraturform, Lunisand. Den første episoden, og ei kort forklaring på hva prosjektet egentlig er for noe, kan leses her.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.


Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny kunne komme på en rekke andre lyder som var mer behagelige for øret enn vekkeklokken neste morgen. Feedback fra en mikrofon. Danseband med svensk vokalist. Skrikene til torturerte barn. Likevel var det altså vekkeklokken han var tvunget til å låne sitt øre til, og med et demonstrativt ”aaargh!” smekket han til den med full kraft. Den landet på gulvet med et smell, men sluttet i alle fall med denne fandenivoldske ringingen sin. Sonny hørte den fortsatt som et marerittaktig ekko i øregangene sine.
   Han satte seg opp i sengen sin, stirret ut i et rom som var fremmed for ham, men var ikke et sekund i tvil om hvor han befant seg. Han var i Lunisand, i ørkenens mest veloppdragne hus, i et rom malt i rødt med rutebord øverst, og helt øverst på loftet. I dag var den dagen han skulle avlegge sitt første besøk hos Lunisand skole, en skole som sikret utdanning til litt over hundre elever, og som likevel var en sammenslått ungdomsskole og videregående skole. Det ville si at han likevel skulle gå på samme skole som søsteren, til tross for at hun var ett år eldre. Det var kanskje like greit. Hvis alt skulle skjære seg, og han forble uten venner nok en gang, hadde han i det minste henne i friminuttene. Hun hadde alltid forstått seg på ham, og hadde hele livet vært hans nærmeste støtte.
   Sonny dundret hodet inn i det lave taket han ikke var vant til, og et lavt ”faen” unnslapp de bleke leppene hans. Han satte føttene utenfor sengekanten, reiste seg, og vandret med skritt som minnet faretruende mye om en zombie på vei mot heisen. Ja, heisen. Dét hadde de til og med ikke hatt installert i huset sitt i Kosdal.
   I går, etter at han og Theresa hadde segneferdig sunket sammen i hver sin lenestol i TV-stuen, hadde de diskutert pek det var mulig å utføre med to heiser i huset. Bytte ut den klassiske musikken fra høytalerne med metall. Trykke på knappene flere ganger i tilfeldig rekkefølge uten å gå inn, særlig hvis foreldrene ventet på heisen og hadde dårlig tid. Stønne høylydt innenfra når foreldrene hadde selskap, og komme med utrop som umulig kunne misforstås. Altså, som Theresa sa selv, siden de først var havnet her, kunne de like gjerne gjøre det beste ut av det. På den måten hadde hun fått ham i bedre humør utover kvelden, til tross for sitt heller lunkne oppsyn på dagen.
   Nå, derimot, hadde gemyttet hans gått tilbake til det dystre. Han så ikke litt frem til å begynne på skolen engang. Det kom til å bli et helvete.
   Det var ikke det at han var redd for at ingen skulle komme til å ta kontakt med ham, for det kom de nok til å gjøre. Det var verre med det at de kom enten til å rygge unna, eller bli jaget vekk av foreldrene hans, idet hans pengesterke bakgrunn kom frem i lyset. Hans eneste håp måtte bli å skjule det for omgivelsene, selv om det innebar en hel nasjon problemer. Derimot hadde han ingen planer om å spolere sin eneste sjanse når han først fikk den.
   Det plinget i heisen, og Sonny gikk forbi bad nummer én. Han kunne høre hvordan det romsterte der inne, og gikk utifra at Theresa allerede hadde okkupert det, og det var helt riktig. Hun hadde nemlig stått opp en halvtime før broren, og unnskyldt det hele med at hun tross alt var jente. Nå hadde hun nettopp lagt på det endelige laget med eyeliner, og gikk over til å frisere håret.
   Med flinke hender gredde hun de blonde bølgene til de lå som et fossefall nedover den slanke ryggen. Deretter tvinnet hun korketrekkere på hver side av midtskillen, som hun etterpå festet sammen med en sølvspenne bak på hodet. Hun så nesten, tenkte hun, bare nesten, litt ut som en alv.
   Etter at hun hadde stelt seg ferdig, noe som bare var noen minutter senere, tok hun heisen ned til første etasje, hvor nyristede brødskiver ventet på henne ved frokostbordet. Sonny hadde allerede gjort seg ferdig på badet, selv om det ikke helt så slik ut. Bortsett fra at han ikke lenger hadde pyjamas på seg, kunne han likså godt ha vært i sin dypeste søvn ennå. Håret hans bar preg av en ikke altfor hard omgang med kammen, og da han gløttet opp på henne for å ønske henne en god morgen, var det med grøtet stemme og øyelokk på størrelse med lastebiler.
   Peter satt ved enden av spisebordet, fortsatt i pyjamas, og med avisen foran seg. Albertine, derimot, så ut til å ha vært oppe i flere timer allerede. Det halvlange, blonde håret lå perfekt dandert om de veltrente skuldrene, og sminken så ut til å ha vært lagt på av en profesjonell makeup-artist.
   Også hun så opp på Theresa da hun satte seg, men det som en gang hadde vært et smil, krøllet seg straks nedover til å bli en tydelig misfornøyd grimase.
   ”Har du tenkt over hva slags førsteinntrykk folk vil få av deg når de ser deg med… det der?” kom det hovent fra Albertine, og nikket med sammensnurpet munn mot Theresa.
   Theresa visste godt hva hun siktet til. Da hun kledde på seg, hadde hun nemlig smekket et naglehalsbånd om den smekre halsen.
   ”Jada, mamma. Det har jeg”, svarte Theresa kjølig. Dette svarte ikke Albertine på, men hun fortsatte å se på datteren med rynket nese og trutmunn en stund før hun gikk tilbake til å spise frokosten sin i stillhet.
   Imens hadde allerede Theresa og Sonny vekslet blikk. Sonny himlet oppgitt med øynene, og Theresa ristet på hodet tilbake med et lite smil. Moren deres var så håpløs.
   ”Så”, Peter gjorde et helhjertet forsøk på å lette på den trykkende atmosfæren som hadde oppstått, og brettet avisen sammen, ”ser dere frem til deres første dag på Lunisand skole?”
   ”Nei”, kom det unisont og avvisende fra søsknene.
   Det virket ikke som om tonefallet deres oppnådde det de hadde håpet på, for Peter lot seg ikke affisere. Tvert imot fortsatte han med de påtatt interesserte, obligatoriske høflighetsspørsmålene.
   ”Hvilke fag er det dere har valgt igjen? Fransk, historie og…?”
   Det var det samme hver morgen. Dét var i alle fall ikke noe som hadde forandret seg siden de flyttet fra Kosdal. Peter prøvde å late som om de var en helt vanlig kjærlig familie, hvor farsfiguren var oppriktig opptatt av hva barna hans tok seg til, og hvor morsfiguren satt strunk som en trestokk og stort sett holdt munnen lukket. Derimot visste både Sonny og Theresa at så fort de var ute av huset, lot foreldrene maskene falle og bannet og skrek til hverandre. Det hadde skjedd så altfor mange ganger før, at de satt på rommene deres og lyttet til hvordan det smalt i dører, og hvordan skjellsord og fornærmelser dundret dem imellom som patroner fra maskingevær.
   ”Takk for maten”, sa Theresa kort, og reiste seg. Brødskiven hennes lå bare halvspist igjen på tallerkenen.
   ”Men Theresa, da, nå kommer du til å gå sulten hele skoledagen! Kjenner jeg deg rett, kommer du bare til å kaste nisten jeg har smurt til deg, og…”
   ”Ha det, mamma, jeg går til bussen nå, jeg”, avføyde Theresa Albertines jammer, grep skolesekken og strøk ut i gangen.
   ”Takk for maten, ja”, hørte hun broren si bak seg. Også han fikk ramset opp en lekse av moren, men hun hørte ikke stort av den, for han var straks oppe ved henne, og hadde smelt døren inn til spisesalen igjen etter seg.
   ”Jævla amøber”, mumlet han, og Theresa nikket enig. Familiefreden de hadde blitt lovet, kunne de tydeligvis foreløpig se langt etter. Det hadde en stund sett nesten lovende ut i går, men nå var alt tilbake i sitt vante spor. Hun håpet bare at ting i det minste kom til å gå noenlunde greit for seg på skolen.
   Selvfølgelig var det ikke fordi bussen snart kom til å komme at Theresa hadde reist seg fra bordet. Hun hadde visst at hun antakeligvis ble nødt til å vente en god evighet, men hun var villig til å gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra stemningen som kjennetegnet hver eneste såkalte ”familiefrokost”. Likevel hadde hun undervurdert sitt eget instinkt, for merkelig nok stod bussen allerede og ventet på dem da de kom ut.
   Forfjamsede gikk de om bord, og en jovial bussjåfør var den første som møtte dem, og det var med et godmodig smil.
   ”Jeg visste godt at det var her de nye bodde, ja! Folk har snakka lenge om palasset de har holdt på med her i Karategata. Så det er dere som er McLurv-ungene, altså! Jeg er Bosse Ripsvips, Rispvisp, Rissviss…”
   Bussjåføren tok en liten pause, masserte pannen sin med to fingre og rynket brynene med lukkede øyne. Slik satt han ganske lenge, før han så opp på de to forvirrede ungdommene igjen, trakk pusten og sa, høyt og tydelig: ”Bosse Ripsvisp.”
   ”Eh… hei”, kom det fra Sonny, som i neste øyeblikk brøytet seg forbi søsteren og slang seg ned på nærmeste ledige sete til en hel hærskare stirrende blikk fra de andre på bussen.
   ”Saken er at jeg er bussjåføren!” gliste denne Bosse, og tok ikke notis av at en av tilhørerne hans tross alt hadde oppført seg ganske uhøflig.
   ”Hyggelig å hilse på deg”, fikk Theresa presset frem, i selskap av et halvhjertet smil. Deretter skyndte hun seg inn i den på langt nær fullastede bussen, og inn ved siden av broren, der hun satt litt i ly fra alle de glanende øynene.
   ”Satans redneck”, mumlet Sonny så bare Theresa kunne høre det, men hun sa ikke noe til det. Hun var altfor opptatt med å gjøre et stort nummer ut av å overse de nysgjerrige menneskene som ikke akkurat fornektet seg. Med vidåpne glugger og helt på kanten av setene satt de og betraktet Sonny og Theresa som om de var en attraksjon i en dyrehage. På en måte kunne for så vidt Theresa forstå dem. Det var lett å se at de var de desidert rikeste i nabolaget, og hadde hun vært dem, hadde nok også hun vært spent på hvordan de som bodde i eventyrslottet i Karategata så ut og var. Var dette et alle-kjenner-alle-samfunn som hun hadde fått inntrykk av, visste garantert alle på bussen allerede alt som var verdt å vite om dem, sikkert også navnene deres. Det var en ubehagelig følelse.
   Bussturen var lang og varm. Det så ikke ut til å bli noe kjøligere i dag heller, og det faktum at bussen ikke hadde klimaanlegg eller takluker, gjorde raskt at Theresa for en gangs skyld skulle ønske hun hadde valgt en annen farge å kle seg i enn sort. Dessuten visste hun at bussturen kom til å ta godt og vel en time, så det var bare å stålsette seg. Hvis hun husket det, skulle hun sannelig ta med isvann på flaske i morgen. I tillegg humpet det. Det var ikke engang asfalt i selve nabolaget, og idet de kom ut på landeveien og begynte å svinge opp mot de røde fjellene, ble det enda verre, og det var akkurat som å kjøre på et vaskebrett.
   Det var derfor ganske naturlig at Theresa var lettet da de endelig var fremme. Det var varmt ute også, men der blåste det i det minste. Noe annet var at Theresa følte seg bortimot sjøsyk etter den ulendte berg-og-dalebanen av en busstur, og litt frisk luft gjorde godt for kvalmen hennes.
   Hun ble imidlertid raskt innhentet av virkeligheten igjen. En kikk ned på klokken avgjorde at det var fem minutter til det ringte inn, og hun burde bruke all den tiden hun fikk på å finne frem til klasserommet sitt. Riktignok var ikke dette noen stor skole, men så var hun heller ikke utstyrt med noen stor dose retningssans, så hun burde begi seg ut på oppgaven så fort som mulig.
   ”Kom”, sa hun til Sonny, og så slo de følge inn.
   Theresa var nesten overrasket over å se hvor normal skolen så ut innvendig. På gulvet var det lagt sjakkrutete fliser, og veggene var malt i en dus blågrønn farge. Langs dem stod det oppstilt skap, og elever, hvorav ingen gikk kledd i snekkerbukse og stråhatt, virret rundt med bøker under armene. Her og der stod vennegjenger på tre til seks ungdommer og snakket og lo. I enden av gangen var det en trapp.
   ”Så… hvor skal vi?” spurte Sonny, men Theresa hadde ikke noe svar på det, så hun ristet på hodet mens hun sa: ”Vi blir nødt til å gripe fatt i den nærmeste læreren vi ser og spørre.”
   De hadde hellet med seg, for den første voksne de tok kontakt med, visste i hvilket klasserom begge to skulle. Hun ga dem et nummer hver å forholde seg til, og bare øyeblikk senere smøg Theresa seg bort til en mørkegrønn dør med hjertet i halsen og munnen like tørr som ørkenen hun nå bodde i.
   Nå håpet hun bare at dette gikk noenlunde stillferdig for seg. Når de en sjelden gang hadde fått en ny elev hjemme i Kosdal, hadde vedkommende alltid sittet stille og forsiktig, uten at noen la merke til ham eller henne, og så sa plutselig læreren at de hadde fått en ny elev, og det var først da at alle snudde seg mot nykomlingen. Forhåpentligvis ville det skje akkurat slik med henne også.
   Nervøst la hun de bleke fingrene om dørhåndtaket, presset ned, dyttet inn… og ble vitne til hvordan all skvaldringen hun tidligere hadde hørt gjennom døren, dødde vekk. Så stod hun der, på dørterskelen, og følte seg som et dyr i et bur, nok en gang. Omkring femten par forventningsfulle øyne hvilte på henne med største selvfølgelighet, og hun rettet blikket mot bakken idet hun med bestemte skritt marsjerte i retning den eneste ledige plassen. Derimot ville ingen ta blikket til seg av den grunn. Fortsatt ikke en lyd, og fortsatt like åpent glante de på henne.
   Uten å ha ytret et eneste ord, og uten å ha sett opp så mye som i et glimt engang, dumpet hun ned på den ledige stolen. Noen satt ved siden av henne, men hun følte ennå ikke at hun kunne ta mot til seg og ta denne mystiske noen i nærmere øyefall. Hun visste ikke engang om det var en gutt eller ei jente.
   Så kom læreren inn, og Theresa pustet lett ut idet oppmerksomheten endelig var fokusert på noen andre.
   ”God dag!” strålte læreren, spaserte bak kateteret og slang bøkene sine ned i det med et pang. Deretter så hun utover elevene bak halvmåneformede brilleglass, og de nøttebrune øynene myste undersøkende. Blikket hennes stoppet hos Theresa, som skvatt idet læreren kom med det lille utropet ”aha!”
   Takk for den, tenkte Theresa med seg selv idet hun nok en gang ble sentrum for alles skuelystne ansikter.
   ”Vi har fått en ny elev i klassen!” utbrøt læreren påfallende henrykt, og slo hendene sammen i begeistring, ”Theresa McLurv, ikke sant?”
   Før Theresa i det hele tatt hadde rukket å svare på det, begynte hviskingen å spre seg som ild i tørt gress. Hoder ble stukket sammen, småsnakkingen steg som et flygende teppe i rommet, og læreren måtte hysje dem ned gjentatte ganger før det var stille igjen.
   ”Så du er Theresa McLurv”, nikket læreren, nesten gjenkjennende i tonefallet, og fortsatte med: ”det er du som er datter av Peter McLurv, millionæren Peter McLurv.”
   Theresa følte seg uvel. Var ”millionær” et ord som kom til å bli tatt imot positivt eller negativt i denne klassen?
   ”Har du lyst til å komme opp hit og fortelle litt om deg selv?” spurte læreren vennlig.
   Ikke faen! hveste noe inne i henne. Likevel var det som kom stotrende ut av munnen hennes intet annet enn: ”O-OK…”
   Sakte dro hun stolen tilbake og gikk på ustøe ben frem mot kateteret. Læreren ga henne et varmt smil, før hun gikk noen skritt unna for å gjøre plass til henne.
   Theresa snudde seg langsomt rundt og tok klassekameratene sine i nærmere øyesyn. Han som satt ved siden av henne var en… hjertebank, hjertebank, hjertebank… nærmest overjordisk vakker gutt med rotete, kort hår. Huden hans var blek, nesten gråaktig, men øynene var livlige og blå.
   ”H-hallo”, innledet Theresa, og prøvde å ikke bare se på engelen som tidligere hadde sittet ved siden av henne.
   ”Mitt navn er Theresa McLurv, og jeg…”
   ”Rikmannsvalp!” smalt det øyeblikkelig fra ei asiatisk jente med stripete kjole. Det blanke håret var strøket tilbake med et koksgrått hårbånd.
   ”Ut på gangen!” bjeffet læreren momentant, og jenta reiste seg glisende, og til stor beundring, så det ut til, fra resten av klassen. Hun strente forbi kateteret uten å verdige Theresa så mye som et hånlig kast med hodet, og var ute av rommet med kun et smell fra døren som kunne vitne om hva som nettopp hadde skjedd.
   ”Bare fortsett, du”, oppmuntret læreren, og Theresa prøvde seg på å smile selvsikkert, som for å vise at oppførselen til den fremmede jenta overhodet ikke hadde gått inn på henne, for å vise at hun var sterk og usårlig, men hun visste så altfor godt at det ikke stemte. Etter alle disse årene i Kosdal burde hun ha lært seg innen nå å være upåvirkelig av tanketomme idioter, men det såret henne like mye hver gang, og selv om hun leverte en god nok tale, til middels entusiastisk applaus fra resten, følte hun seg helt på bånn innvendig. Om ikke annet, håpet hun i det minste at ting gikk bedre for Sonny.
   Og det gjorde det også. Det var jo nemlig ikke bare Sonny og Theresa som begynte på skolen igjen etter sommerferien, men alle de andre i tillegg. Hva klassen til Sonny angikk, hadde de bare fått nye bøker, og så stod de fritt til å dra hjem. Riktignok hadde ikke Sonny fått så god tid til å bli kjent med sine nye medstudenter, men det gjorde ham ikke noe.
   Ute i skolegården ble han vitne til hvordan lykkelige gjenger stimlet sammen i klikker for å diskutere den nylig overståtte sommerferien. Tydeligvis var det ikke bare hans klasse som hadde sluttet tidlig. Derimot kunne han ikke se Theresa noe. Kanskje gjorde de det annerledes i den videregående delen?
   Eller kanskje ikke. En gutt som så ut til å være minst et par år eldre enn Sonny, ble omsluttet av en hel bråte fnisende jenter.
   ”Fabian, Fabian!” ropte de mens de løp mot ham, ”er det sant det de sier om deg og Julian?”
   Hvem Julian var, eller hva ”det de sier” var for noe, var likegyldig så vel som uvisst for Sonny. Han fortsatte målrettet å gå mot bussholdeplassen, men det var ikke til å komme ifra at ett navn gikk igjen blant sladderen som ubevisst nådde ørene hans.
   ”Har du hørt at Julian har blitt matforgifta, og at det er derfor han er borte fra skolen?”
   ”Har du sett at bildet til Julian har blitt stilt ut nede på Galleri Anfall?”
   ”Julian har blitt skikkelig kjekk med den nye sveisen, syns du ikke?”
   Julian meg her og Julian meg der. Sonny brydde seg ikke. Han ville bare hjem, så han kunne prøve ut den nye låten på gitaren. En melodi hadde ramlet ned i hodet hans da bøkene ble utdelt, og han hadde fortet seg å skrive den ned. Kanskje kom han på en tekst senere også.
   Plutselig bare stod den der i veien foran ham. En slank, hvit katt med intense, grønne øyne. Det eneste stedet den ikke var hvit, var på den ene øret. Der var den sort.
   ”Hei, pus”, sa Sonny kjærlig, satte seg ned på huk og lokket på katten. Den kom mot ham på fjærende skritt og gned hodet sitt mot kneet hans. Deretter deiset den ned på siden i gresset og rullet over på ryggen. Det var tydelig at den ville at Sonny skulle klø den på magen.
   De satt slik i omtrent ti minutter, før katten plutselig spratt opp, som på et tegn, og forsvant ned i en hekk og ut av syne. Sonny ble stående og stirre forundret etter den. Han prøvde å rope på den igjen, plystre og lokke med ”pus, pus, pus…”, men det var som om katten aldri hadde eksistert.

Kristines topp fem Studio Ghibli-filmer

Jeg har tenkt på at jeg bør skrive dette innlegget helt siden Studio Ghibli-filmene begynte å dukke opp på Netflix, men så har jeg kvia meg litt for det, i hovedsak fordi det framstår som en ekstremt krevende oppgave. Jeg er veldig glad i alle filmene på hver sin måte, og å skulle rangere dem framstår som veldig urettferdig, for de er jo alle så forskjellige fra hverandre, og hvem er jeg til å påstå at én film er bedre enn en annen. Så jeg gjorde to vurderinger: jeg skal ikke ta for meg alle filmene, men fem av dem. Opprinnelig nedjusterte jeg fra alle til ti, men så måtte jeg nedjustere igjen, for der jeg har ei ganske klar formening om hvilke av dem som er mine absolutte favoritter, blir det etter dét ganske vilkårlig hvilken film som havner hvor på lista, så en topp ti ville i bunn og i grunn føltes litt meningsløst. Den andre vurderinga er at dette ikke skal være ei liste over de fem objektivt sett beste Ghibli-filmene, men ei høyst personlig og subjektiv liste over de av dem jeg er mest glad i. Jeg syns og trur jo at de Ghibli-filmene jeg har valgt meg ut som mine favoritter er blant de objektivt beste Ghibli-filmene, men når det gjelder kunst vil så utrolig mye avhenge av personlige referanser og smak og behag uansett at å skulle sette sammen ei liste over hva som én gang for alle er bedre enn noe annet, trur jeg ikke er mulig. 

Så, without så mye further ado, presenterer jeg herved mine fem Ghibli-favoritter. Om du er ny til Ghibli, håper jeg dette kan være til inspirasjon. Egentlig håper jeg det uansett, nybegynner eller ikke.

5. Whisper of the Heart

Dette føler jeg er i underdogen i lista, eller egentlig i Ghibli-katalogen i det hele tatt, for den har rett og slett ikke fått like mye oppmerksomhet som filmene til Hayao Miyazaki og Isao Takahata. Den er regissert av Yoshifumo Kondō, som døde kort tid etter å ha fullført filmen, bare 47 år gammal. Og nettopp på grunn av underdog-vibbene har jeg litt ekstra lyst til å vie den oppmerksomheten den fortjener, for dette er en nydelig og inspirerende historie om ei jente som vil bli forfatter og en gutt som vil bli fiolinmaker. Den er veldig nedpå og nærmest introvert, der de andre filmene på denne lista umiddelbart framstår som mer prangende og ekstroverte. Denne filmen ligner i så måte på sin egen hovedperson; litt sjenert, men med et sterkt behov for å fortelle en historie. Og jeg trur veldig mange som leser dette vil kunne kjenne seg igjen i fjorten år gamle Shizuku, for hun føler seg aldri helt tilpass på skolen; der de jevngamle venninnene hennes er mest opptatt av gutter og sport, liker Shizuku å lese og skrive, og det er ikke før hun følger etter en tjukk katt inn i en bruktbutikk at hun finner en venn med lignende interesser som henne, nemlig den eldre mannen som eier bruktbutikken. Og i det hele tatt er dette ei skjønn fortelling om å følge hjertet sitt, om inspirasjon og kreativitet og om forelskelse, som til tross for sin forankring i realismen, like fullt byr på mange magiske animasjonsøyeblikk.

4. Chihiro og heksene

Jeg er dessverre ikke en hipster som hadde hørt om Studio Ghibli før Chihiro og heksene gikk hen og vant Oscar for beste animasjonsfilm i 2001, så denne filmen var for meg, som for så mange andre, min inngang til Ghibli-universet. Og dens plass blant mine favoritter vil nok alltid være prega nettopp av at det var den første Ghibli-filmen jeg så, for først og fremst var dette så annerledes fra alt det jeg inntil da hadde lært meg å forbinde med animasjonsfilmsjangeren at jeg rett og slett blei forheksa, no pun intended. Fortellerrikdommen og kreativiteten slo meg i bakken, og den håndtegna animasjonen var like makeløst vakker første gangen jeg så filmen som den er nå. For det er en ting ved Chihiro og heksene spesielt og Ghibli-filmene generelt (og det samme kan sikkert sies om mange vestlige håndtegna animasjonsfilmer): den føles løsrevet fra kulturhistorien, og selv om den blei lagd for snart tjue år siden, oppleves den ikke datert, den kunne likeså godt ha kommet ut i dag. For magien og fantasien og eventyret denne filmen utsetter oss for er universelt, mennesker har blitt dratt mot det vi ikke forstår siden tidenes morgen, og en god historie vil ikke slutte å engasjere og fascinere oss bare fordi den ikke lenger er dagsaktuell. Ikke minst er de japanspesifikke inspirasjonskildene til filmen veldig forfriskende for oss som i all hovedsak har vokst opp med amerikanske animasjonsfilmer.

3. Grave of the Fireflies

Der Whisper of the Heart og Chihiro og heksene er fantasirike fabler sprudlende fulle av magi, oppfinnsomhet og en – i fare for å gå i klisjéfella her – kjærlighet til livet og fortellinga, er Grave of the Fireflies den fullstendig hjerteskjærende og ekstremt deprimerende historien om de virkelige ofrene for andre verdenskrig i Japan, nemlig helt vanlige folk som knapt nok visste hva som foregikk, her personifisert ved et fjorten og fire år gammalt søskenpar som plutselig er foreldreløse. Dette er en vond film å se, først og fremst fordi den er så utrolig god. Krigens brutalitet er sjeldent skildra så nådeløst, og jeg kan ikke se for meg at så mange andre enn Studio Ghibli i det hele tatt ville fått seg til å lage en animasjonsfilm som denne, for trangen til å forskjønne sitter så djupt i mange av oss, samtidig som enkelte ting lar seg bare ikke forskjønne. For åssen kan man fortelle en historie om foreldreløse barn som må kjempe for overlevelse under en krig på en oppløftende måte? Med det sagt er det mange oppriktig vakre øyeblikk her, i all hovedsak mellom søskenparet Seita og Setsuko, men de øyeblikka gjør egentlig bare filmen desto tristere. Jeg er så glad denne filmen fins og for at jeg har sett den, men det er nok mange år til jeg får lyst til å se den igjen. 

2. Det levende slottet

Denne filmen er fantastisk, og det mener jeg i alle betydninger av ordet. Det levende slottet er muligens den Ghibli-filmen jeg har sett flest ganger, for den gjør bare så utrolig godt å se. Sjølve historien er kanskje blant de mest "vestlige" av alle Ghiblis eventyr, i og med at den er basert på boka med samme navn av engelske Diana Wynn Jones. Og den er full av karakterer og arketyper de fleste av oss har vokst opp med i form av blant annet trollmenn, hekser og forheksa prinser. Og denne filmen hadde vært en frodig og fabelaktig virvelvind av en film uansett, men den inneholder ei av de aller vakreste scenene i en animasjonsfilm jeg noen gang har sett, ei scene som er merkelig melankolsk på en måte jeg ikke veit om er med vilje eller ikke og som er vanskelig å forklare, og det eneste jeg kommer på å sammenligne den med som får meg til å føle noe lignende, er den scena der portalen åpner seg i kinolerretet i Donnie Darko, som er en heeeeelt annen type film, men som får meg til gråte på en måte jeg ikke fullt ut klarer å forstå. Det er bare noe som skjer med meg når hovedpersonen Sofie faller inn i et slags ormehull eller en portal og blir tatt med tilbake i tid der Hauru er et lite barn, og han svelger ilddemonen Calcifer: 

Det må være noe med kombinasjonen av musikken, fargene og den umåtelig vakre animasjonen som gjør det – og jeg veit jeg snakker mye om hvor vakker animasjonen er i Ghibli-filmene, altså, men det er bare fordi det er helt sant: disse filmene er noen av de peneste filmene du noen gang kommer til å se. Og jeg kommer aldri til å ikke være forelska i Hauru.

1. Prinsesse Mononoke

Denne filmen. Denne filmen. Om man kombinerer magien og fyrverkeriet fra Chihiro og heksene og Det levende slottet med tragedien fra Grave of the Fireflies, får man det mektige krigs- og natureposet Prinsesse Mononoke. Og som jeg har gjentatt til det kjedsommelig på denne bloggen, er det etter min mening i det perfekte skjæringspunktet mellom yin og yang at den beste kunsten oppstår, og dermed troner Prinsesse Mononoke øverst på lista over yndlingsfilmene mine fra Studio Ghibli, og også et eller annet sted på den metaforiske lista over alle yndlingsfilmene mine noen gang. Og da jeg snakka om den ene scena i Det levende slottet som får meg til å gråte på den merkeligste måten som fins, tenkte jeg også på den scena i Prinsesse Mononoke der hjorteguden trår ned på jorda, og ved framhovene hans blomstrer og vokser det, og ved bakhovene hans visner det:

Denne filmen full av symboler og metaforer og inspirasjon fra shinto, men også om man er fullstendig uinteressert i mytologien denne filmen bygger på, er den en rørende og sterk historie om kampen mellom industri og natur, som på sett og vis også kan tolkes som en egen form for yin og yang. Dette er en film som på et mikroplan handler om en ung mann som prøver å bryte en forbannelse, og på et makroplan handler den om hele universets balanse. Dette er en film jeg aldri blir ferdig med, som ender opp med å bety nye ting for meg for hver gang jeg ser den, og hvis ikke dét er det ultimate kvalitetsstempelet, så veit ikke jeg.

Oktober 2020

Opplevelser: Noe som skulle blitt en bowlingkveld, men som på grunn av en rekke uforutsette hendelser blei en Oslo mekaniske-kveld, som tross alt også var trivelig. Fagforeningssamling i Sulitjelma. Shopping, boble-te og drikke med gode venner. Bytur med Mari, Marie og Pål.

Innkjøp: Jeg endte denne måneden opp på shopping, av alle ting, noe jeg ikke har gjort på mange, mange år, sammen med Lauren, Martina og Lorenza, og jeg kjøpte meg noen temmelig fantastiske plagg på Uff og Fretex:

TV-serie: Jeg har sett mye forskjellig denne måneden – blant annet The Haunting of Bly Manor, som ikke er fullt så bra som Hill House, men fortsatt veldig bra! – men ikke noe har gått så inn på meg som det We Are Who We Are har. Det er nok ikke en serie for alle – jeg har sett enkelte anmeldere kritisere den for å være for kjedelig og langsom – og langsom kan jeg gå med på at den er, men kjedelig er den ikke; jeg sitter etter hver endte episode og higer etter mer på en måte jeg ikke har gjort med en TV-serie siden Euphoria. Nå skal det riktignok sies at jeg er sånn en person som syns de fleste Marvel- og DC-filmene er kjedelige, da, så det kan hende jeg ikke er skrudd sammen på den måten det er meninga at mennesker skal være skrudd sammen. Men! We Are Who We Are er en ungdomsserie skapt av Luca Guadagnino, regissøren av Call Me By Your Name, og det er på mange måter ganske tydelig, for den har mye av den samme stemninga som det Call Me By Your Name har, og det er noe med måten hovedrolleinnehaver Jack Dylan Grazer spiller på som minner om Timothée Chalamet i Call Me By Your Name. Og apropos hovedrolleinnehaveren: jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut at det er den samme fyren som spiller Eddie i It, for dæven døtte som han har vokst! Og nå snakker jeg ikke om fysisk, men som i at han spiller Fraser i We Are Who We Are med en erfaring og naturlig tilstedeværelse som de fleste voksne skuespillere bare kan se langt etter. Siste episode legges ut nå på tirsdag, og hjertet mitt blør av tanken på at dette er den siste timen jeg får tilbringe med gjengen jeg har blitt så glad i. Alt er så nedpå og ekte, og det fortelles aldri mer enn nødvendig. Jeg har innsett at jeg er en skikkelig sucker for skikkelig godt lagde ungdomsserier, det er liksom noe med at alt oppleves så mye sterkere når man er tenåring som gjør at liva til ungdomskarakterer ofte engasjerer meg mer enn liva til voksne karakterer. 

Film: Christine, Léon, Hush, iHuman, Hva jeg lærte av en blekksprut, Rocketman, Spider-man: Into the Spiderverse, David Attenborough: A Life on Our Planet, Kadaver, The 40 Year Old Virgin, Doomsday og Insidious. Og fordi jeg nettopp snakka om den med Vibeke, fikk jeg lyst til å snakke litt ekstra om Hush, som er en av de tidlige filmene til Mike Flanagan, hjernen bak tidligere nevnte Hill House og Bly Manor, og bak den veldig gode Doctor Sleep, og bak Geralds lek, som jeg ikke syntes var fullt så bra som de andre, men som likevel var en smart og nytenkende thriller. Og dét er igrunn fellesnevneren for alle kreasjonene hans: de gjør nye ting, følger ikke den klassiske skrekkoppskrifta og overrasker hele tida – og de har en slags merkelig optimisme ved seg, som ikke akkurat er dagligdags innen den sjangeren Mike Flanagan opererer innen. Hush har ikke et spesielt originalt plott, men den er likevel så vellagd og velspilt at den er bedre enn alle andre filmer jeg kan huske å ha sett som handler om en morderisk inntrenger, og jeg blir alltid litt ekstra glad når de virkelig gode filmene har et relativt beskjedent budsjett, for det er virkelig ikke fiksfakseri og staffasje som avgjør om sluttresultatet blir bra, men heller godt, gammaldags håndverk. Og hovedpersonen Maddie er på mange måter en ganske utypisk kvinnelig hovedperson i en skrekkfilm, og jeg syns ofte mange skrekkfilmer oppleves som litt… mannssjåvinistiske? Akkurat som i at poenget i mange av dem, kanskje særlig litt eldre filmer, er å kunne vise så mye grufull vold på så mange lettkledde unge kvinner som mulig? Akkurat som at det er meninga at vi skal identifisere oss mer med morderen enn med offeret? Men det er ikke tilfellet i Hush, for vi er med Maddie hele veien, vi føler alt hun føler, og inntrengeren er ikke et monster i et kult kostyme, han er en helt vanlig feig psykopat som velger seg ut det han trur er et lett offer i døve Maddie, men Maddie er snartenkt og tøff, men likevel ikke på en utroverdig måte. Jeg veit ikke, jeg blei bare veldig begeistra over hvor realistisk Hush er, hvor spennende og effektiv den er, hvor empowering den føles, og hvor sykt pen Kate Siegel er (som om vi som har sett Hill House og Bly Manor ikke visste det fra før). 

Musikk: Det er forholdsvis lenge siden jeg hørte Ocean av Goldfrapp for første gang, men siden den gang har jeg vært nødt til å høre på den med jevne mellomrom, for så bra og mektig er den faktisk.

Trettipunktersbloggutfordring #12: En spennende/artig historie

Denne historien er på mange måter ikke min, for selv om jeg er en del av den, er det ikke jeg som er hovedpersonen. Siden den handler om ekte mennesker har jeg prøvd å anonymisere den så godt jeg kan, og jeg har bytta ut alle navn med navna på plantene mine.

Så. Dette skjedde for en del år siden. Jeg var ute og tømte søppel. Jeg slang søpleposen opp i containeren, og så løp jeg tilbake inn til leiligheten min, fordi jeg syns det er morsommere å løpe enn å gå. Kort tid etter at jeg hadde kommet inn igjen, fikk jeg ei melding fra naboen min, som jeg velger å kalle Tarjei. Han lurte på om jeg hadde lyst til å komme ut og prate litt med ham. Så klart, tenkte jeg. Tarjei og jeg var gode venner og vi møttes ofte ute for å prate sammen.

Da jeg kom ut, var Tarjei åpenbart veldig opprørt. Han ville gå en tur. På turen fortalte han at en tredje nabo av oss, for anledninga kalt Robert, for kanskje en times tid siden hadde banka på døra hans, drita full, og spurt om han kunne bomme en sigarett. Dette var ekstremt utypisk oppførsel fra Robert sin side, i og med at han til vanlig verken drakk eller røyka. Men Tarjei, litt perpleks, hadde sagt at det kunne han selvfølgelig, og så hadde de gått ut for å røyke sammen. Og da Robert hadde røyka én sigarett, ville han bomme enda en, så de blei stående og kjederøyke sammen mens Robert snakka usammenhengende og i arkaiske ordlag, og noe av det første han spurte om, var om han kunne kalle Tarjei ved et annet navn, men som ligna hans eget, for eksempel Torjus. Da Tarjei sa det var greit, mente Robert at det burde han ikke syns at var greit, han burde ta seg mer nær av det. Robert spurte Tarjei om han kunne kysse ham, før han begynte å le, han snakka om at han hadde hørt musikken hans og at det appellerte veldig til ham, og etter ei stund gikk de inn i leiligheten til Robert, der Robert gikk bort til bokhylla si og ga ham Brødrene Karamasov i tre bind, sammen med ei formaning at han ikke måtte si til noen at han fikk disse bøkene av ham, men at han gjerne måtte fortelle andre om denne kvelden, for kanskje det ville gjøre at Robert fikk et mer, som han sa, "pikant rykte." Robert snakka også masse om at Tarjei var i ferd med å begå et overgrep mot ham, og en eller annen gang i løpet av denne kvelden lånte Tarjei doen til Robert, og på badet oppdaga han at det stod et tomt, men fuktig vannglass på kanten av vasken, og at det på innsida var noe som ligna på metallspon. Det kunne altså se ut som at Robert hadde drukket metallspon. Hele denne merkelige situasjonen hadde i det hele tatt gjort Tarjei ganske ukomfortabel, så han fant på ei unnskyldning og gikk, og da han var på vei tilbake til sin egen leilighet, hørte han et dunk, og så så han meg løpe over plassen, og han trudde dermed at det som egentlig bare var jeg som tømte søppel, var at Robert hadde hoppa fra balkongen sin – derav dunket – og at jeg hadde sett det, blitt redd og løpt. 

Så der var vi altså. Tarjei og jeg hadde gått en tur, og vi satt nå inne på min leilighet. Vi endte med å banke på døra til en fjerde nabo, Audrey, fordi vi begge var så frika ut og ikke skjønte hva vi skulle gjøre med hele denne greia – vi skjønte ikke om Robert opplevde en psykose eller om han var suicidal eller hva i all verden dette var for noe. Vi endte til slutt opp med å ringe ambulansen, som satte oss over til den psykiatriske avdelinga, og etter at vi hadde forklart situasjonen, spurte de vi snakka med om han het Robert og snakka på en veldig arkaisk måte, før de beskreiv på en prikk åssen han så ut utseendemessig. Vi sa ja. Responsen var noe i nærheten av "åh, han der kjenner vi til. Ikke noe å bekymre seg for."

Og der endte historien, sånn i all hovedsak.

Jeg møtte forøvrig Robert igjen ved en tilfeldighet noen år seinere, og han var sitt sedvanlige jeg (et jeg som forsåvidt sannsynligvis er det mest eksentriske jeg noen gang har møtt), og enda noen år seinere møtte jeg en felles bekjent av Robert og meg som fortalte at hun hadde fått en mail av ham i Anonyme Alkoholikere-stil hvor han unnskyldte sin tidligere oppførsel. 

Og jeg skulle ønske jeg visste hvor og hva det har blitt av Robert i dag, men vi har ingen kontakt, og han er ikke på noen sosiale medier, så vidt jeg veit. Men jeg håper det går bra med ham.

De sorte hestene

Det er oktober, og på grunn av årsaker som bør være åpenbare for alle som leser dette omkring den tida det publiseres, får jeg neppe feira Halloween i år – og har du fulgt med på denne bloggen ei stund, veit du at Halloween er en av mine yndlingsfeiringer, og det har det vært lenge før det blei vanlig å feire det her til lands. Så jeg ser skrekkfilmer og -serier og jeg hører på podcaster om serie- og massemordere, og egentlig gjør jeg jo det året rundt uansett, for i hjernen min er det alltid Halloween, men denne måneden føles det ekstra riktig.

Og i den anledning har jeg lyst til å dele resultatet av den gangen for noen år siden (i 2016, for å være nøyaktig) da jeg prøvde å skrive ei gotisk novelle. I utgangspunktet var den en del av novelleprosjektet mitt, men jeg har innsett at den på alle mulige måter skiller seg så kraftig ut fra de andre novellene mine at den nok ikke hører hjemme der. Jeg veit egentlig ikke om jeg syns den er spesielt bra, men i likhet med for eksempel Lunisand, hadde jeg heller egentlig ikke ambisjoner om å skrive noe skikkelig bra; mest av alt ville jeg bare ha det gøy mens jeg skreiv. Så i denne novella har jeg lefla med alle tenkelige sjangerklisjeer, i tillegg til å ha prøvd meg på det jeg er aller dårligst på… nemlig et faktisk plott. Jeg aner ikke om jeg har fått det til, om handlinga i det hele tatt gir mening i andre hoder enn i mitt eget, for jeg syns det er så vanskelig å vite hvor grensa for overforklaring og underforklaring egentlig går, særlig når jeg, som er tilfellet denne gangen, har gått inn for å skape et mysterium. Denne novella har heller ikke blitt lest av så veldig mange andre enn meg sjøl, så ikke døm meg som om dette var noe annet enn førsteutkast, for det er det nemlig ikke. 

SpooOOOoooOOOoooky Halloween!!

Det var sent på kvelden, og jeg hørte regnet tromme mot taket, da vognen stoppet opp med et rykk. Jeg rettet på hatten, grep paraplyen som lå ved siden av meg i setet, og da kusken åpnet døren for meg, slo jeg den opp og svingte den opp over hodet akkurat tidsnok til å unngå regndråpene, tettere nå enn for bare minutter siden, idet jeg steg ut og ned. Bakken smuldret allerede opp under støvlene mine, og jeg grep etter pipen i jakkelommen, men slo tanken fra meg; det var ingen vits ennå, ikke i dette været, ikke engang innunder paraplyen. Jeg trakk opp noen mynter fra bukselommen og rakte dem til kusken, som takket med et kort bukk, og satte seg inn i vognen igjen. Jeg snudde meg mot den, det mørkt brune treverket så nesten sort ut i det regntunge mørket, det samme gjorde de to hestene som stampet foran den; til og med de var tydelig plaget av regnet som ikke ville gi seg, som bare tiltok i intensitet. Jeg kunne omtrent ikke minnes en tid da det ikke regnet – jeg innså selv hvor idiotisk det var, jeg visste jo at det umulig kunne stemme – men der og da var det som om dette var alt jeg visste om: den fuktige jorden, lukten av hestenes våte pels, markene som krøp frem fra sine skjulesteder, den klamme følelsen i støveltuppene.

   De tunge dørene til godset foran meg slo opp, og rev meg ut av tankespinnet mitt. En tjenestepike kom ut på steintrappen, kledd i forkle og med skaut på hodet, skjønt «pike» ikke var riktig treffende. Dette var en kvinne, og vel så det; hun måtte være minst førti, og bred som en låvedør. Tilsynelatende uten å ense regnet, stilte hun seg på et av de øverste trappetrinnene, og så ikke på meg, men i den retningen vognen hadde kjørt av gårde. Blikket hennes var fjernt, undrende, nesten skremt? Jeg kremtet.

   «Mister Addicott!» Blikket hennes flyttet seg til meg, og et smil formet seg i ansiktet hennes, men det nådde ikke opp til øynene, «kom inn, De må være gjennomvåt! Har De stått der lenge?»

   Jeg gikk opp trinnene til jeg stod rett overfor henne. Hun neide, jeg løftet på hatten til hilsen. De dannede frasene, ansiktsuttrykkene hennes, alt ved henne røpte en tillært høflighet. Hun var ikke vennlig mot meg fordi det falt naturlig for henne, men fordi lorden eller ladyen hennes hadde bedt henne spesifikt om å være det. 

   «Det er meg en glede å være her, Mis’ess…?»

   «Miss Banister», rettet hun med et forlegent smil, «men bare kall meg Mary.»

   Jeg slo sammen paraplyen og fulgte etter Mary inn de doble dørene, som hun omhyggelig lukket bak meg. Hun tok jakken og paraplyen min, og neide med det samme tillærte smilet som tidligere. Til tross for de kunstige formalitetene, likte jeg denne kvinnen umiddelbart. 

   Ut fra det som måtte være spisestuen, trådde to usedvanlig velkledde skikkelser, uten tvil mine oppdragsgivere. Hun i et mørkt rødt ensemble, han i en sort dress. De var begge i femtiårene, vakre, og med det antakelig ubevisste anstrøket av hovmodighet som bare latterlig rike mennesker har. Jeg tok av meg hatten, Mary var raskt på pletten og plasserte den øverst på hattehyllen.

   «De må være Mister Addicott!» utbrøt kvinnen. Jeg tok hånden hennes og kysset den.

   «Det er en ære å møte deg, Lady Blackwood», sa jeg, «og deg, Lord Blackwood», la jeg til, og bukket til mannen.

   «Kom og spis med oss, middagen er straks klar», smilte Lady Blackwood, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter dem inn i spisestuen.

   Så snart jeg hadde satt meg ved bordet, var Mary borte ved plassen min og skjenket rødvin i glasset mitt. Jeg tok en dyp slurk og lot vinen ligge lenge i munnhulen før jeg svelget.

   «Jeg må få uttrykke vår takknemlighet over at De kunne komme på så kort varsel, Mister Addicott», sa Lord Blackwood, både han og hustruen hans satt overfor meg.

   «Jeg gjør bare jobben min, mylord», svarte jeg.

   «Apropos jobben Deres… er det beleilig for Dem å diskutere det allerede nå?» spurte han.

   «Jo før, jo heller», svarte jeg.

   Mary kom inn i spisestuen igjen, denne gangen bar hun på et enormt fat. Jeg gjenkjente ikke lukten med det samme, men idet hun satte fatet på bordet og løftet lokket, så jeg at det var laks, etter all sannsynlighet bakt i ovn, og Lady Blackwood nikket til meg som tegn til at jeg skulle forsyne meg.

   «Ja, De skjønner, Mister Addicott, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal formulere meg her… men sannheten er at vi har opplevd en rekke… underlige hendelser i det siste.» Lord Blackwood vrikket seg liksom litt i stolen sin mens han sa dette, som om han fikk gåsehud over hele kroppen bare av å snakke om det.

   «Har De noen konkrete eksempler?» spurte jeg mens jeg helte saus over maten min.

   Lord Blackwood så bort på hustruen sin, ørsmå svettedråper hadde begynt å piple frem på pannen hans, og hun tok ordet: «Vi hører skritt om nettene, etter at vi har lagt oss. Jeg har noen ganger stått opp for å se til at alle sover, og det gjør de. Noen ganger kan vi også høre vrinsking og hovslag, men når jeg går til stallen for å se etter, er hestene rolige.»

   «Beklager hvis dette høres banalt ut, men er dere sikre på at vrinskingen og hovslagene rett og slett ikke bare kommer fra passerende vogner?» spurte jeg.

   «Midt på natten? Jeg tror ikke det.» Lady Blackwood hadde nesten blitt spydig, så jeg lot være å svare tilbake at det tross alt virket som den mest logiske forklaringen, og selv om ikke disse fintfolkene var vant med å ferdes ute nattestid, var det stort sett den tiden på døgnet at jeg vanligvis gjorde mine ærender. Jeg kunne vandre rundt i skogene i timevis etter mørkets frembrudd, det hendte også at jeg leide vogner bare for å kunne sitte i dem og la meg kjøres rundt og la tankene spinne vilt; det var alltid om natten at jeg tenkte best, luften var klarere da, timene en anelse villere, midnatt åpnet for hemningsløshet og grensesprenging. 

   Jeg tror jeg klarte å skjule min skuffelse idet jeg svarte: «Jeg skal undersøke dette så godt jeg kan, jeg begynner arbeidet allerede i natt.» Selvfølgelig var nok dette bare snakk om en av mine sjelefrender, en annen rastløs sjel, en natteravn, som tenkte istedenfor å sove når klokken slo tolv, som leide vogner på måfå og ble kjørt rundt for å få orden på kaoset inne i seg. Og skrittene måtte tilhøre en av tjenestefolkene, som snek til seg en ekstra matbit når ladyen og lorden ikke kunne se dem, som fortet seg tilbake til værelset sitt og lot som om de sov når Lady Blackwood kom for å se etter.

   «Maten smaker nydelig», sa jeg og så på Mary. Hun neide og rødmet; det første tegnet til oppriktighet jeg hadde sett hos henne.

Klokken hadde passert midnatt, og jeg satt i stolen på værelset mitt og røkte pipe. Søvnløsheten plaget meg ikke, selv om jeg noen ganger tenkte at den burde det. Jeg hadde glemt hvordan det var å kjenne søvnens ro om sinnet, nå kjente jeg bare til rastløsheten og tankenes retningsløse flukt. Kroppen min hadde for lengst vent seg til denne måten å leve på, og så lenge jeg holdt den ved like med mat og drikke, fungerte den som den skulle. Jeg var aldri syk, aldri sliten, bare rastløs, alltid så rastløs, jeg pleide å gå flere kilometer lange turer, men like rastløst som bena mine, var hodet mitt. Alltid dukket det nye ideer opp, men med én gang jeg prøvde å gripe om dem, forduftet de, for bare å bli erstattet med noe nytt som jeg prøvde å få taket på. Hadde det ikke vært for dette oppdraget jeg hadde tatt på meg, hadde jeg benyttet anledningen til å vandre mellom trærne i Sortskogen – the Blackwoods, som godset var oppkalt etter. Jeg så ut av vinduet og kikket bort på den der den lå badet i tåke. De sorte, bladløse trestammene strakk de lange fingrene sine oppover og utover, som om de ville unnslippe disen som omringet dem. Skogen levde virkelig opp til navnet sitt.

   Med ett ble jeg oppmerksom på den svake lyden av skritt. Lyden ble stadig sterkere, til skrittene måtte være rett utenfor døren min, før de ble svakere igjen. Jeg satte meg opp. Antakelig var det bare en av tjenestefolkene, kanskje de ikke ville rømme igjen med én gang om de så at det bare var jeg som var ute og sjekket, jeg hadde tross alt ingen egeninteresse av å sladre på dem til Lord og Lady Blackwood. De var nok fornøyde om jeg bare fortalte dem at jeg hadde bannlyst spøkelset fra godset deres. De trengte ikke å vite at jeg bare hadde inngått en avtale med renholdersken om at hun aldri mer måtte vandre rundt om nettene på den måten. 

   Jeg kakket pipen mot askebegeret og åpnet døren ut til gangen forsiktig. Alt av lys var slukket, så jeg tok med meg lysestaken som stod på kommoden. 

   Til tross for at det ikke hadde gått lang tid fra jeg først hørte skrittene til jeg nå stod ute i gangen med lysestaken, var det ingen å se, ikke noe å høre heller. Hele godset lå dynket i en kvelende stillhet, en nesten unaturlig stillhet, som om alle som bodde her holdt pusten i påvente av et udefinert noe. 

   Jeg bestemte meg for å finne ut om den første mistanken min holdt vann. Jeg gikk bortover gangen, og passerte rekker med portretter, blant annet av Lord og Lady Blackwood. Hvem enn som hadde malt dem, hadde gjort en forferdelig jobb; vel var teknikken god og penselen stødig, men begge to stirret på meg med ansikter fulle av forakt der de hang ved siden av hverandre på veggen. I møtet med todimensjonaliteten hadde blikkene deres hardnet og blitt isnende kalde, som om en demon hadde tatt bolig i lerretene.

   På raske skritt småløp jeg nedover trappen og skrådde inn mot spisestuen. Derfra peilet jeg meg inn mot kjøkkenet, og var så sikker på at jeg hadde rett i teorien min at jeg allerede nå var skuffet. Denne gangen trengte jeg ikke å grave i fortiden til klientene mine, ingen prester eller åndeutdrivere måtte tilkalles, og jeg slapp å snoke på gamle loft og i låste kjellere. I det minste var dette lettjente penger, for jeg tok betalt per forviste spøkelse heller enn per time. Synd, for jeg skulle gjerne blitt i dette godset lenger, og fått oppleve mer av Blackwoods gjestfrihet.

   Men idet jeg åpnet døren inn til kjøkkenet og forventet å finne en tjenestepike i full sving med å forsyne seg fra spiskammeret, kviknet sinnet mitt til, for kjøkkenet var tomt. Før Lord og Lady Blackwood hadde lagt seg, hadde jeg inspisert spiskammeret for å vite nøyaktig hvor mye mat som var der, men når jeg tok en titt igjen denne gangen, kunne jeg konstatere at ingenting manglet og at alt var som før.

   En ny energi bredde seg i blodomløpet mitt. Dette betydde ikke nødvendigvis at lorden og ladyen hadde rett i at godset var hjemsøkt, men det var utvilsomt noe mer mystisk som foregikk her enn hva jeg først hadde antatt.

   Det var på vei opp trappene igjen at jeg så henne. I etasjen over meg, uklar i skyggene, stod en hvitkledd skikkelse, en ung jente, med uflidd, lyst hår. Huden hennes så blålig ut i mørket, og hun var tynn, mager, knoklete.

   Hun snudde hodet mot meg, og ansiktet hennes fikk meg til å miste lysestaken i gulvet. Øynene var dype hull, innsunkne, munnen bare en smal revne, og fortvilelsen som lyste ut av det groteske åsynet lignet ikke på noe jeg tidligere hadde sett. Det var som om jeg fysisk kjente hjertet mitt vrenge seg, så desperat var hun, og jeg ble grepet av en sorg, og jeg skjønte at den kom fra henne, som om smerten hennes var i stand til å fortære alle hun møtte på sin vei. Og alt dette var over i et kort blaff av et øyeblikk, for i det samme hun så meg, snudde hun og løp oppover trappene bak seg, ut av mitt synsfelt.

   «Vent!» ropte jeg etter henne, og la på sprang, men innen jeg nådde opp til der jeg hadde sett henne, var hun sporløst forsvunnet. Jeg prøvde alle dører som ikke var låst, men det var som om hun aldri engang hadde vært der.

Mary serverte meg speilegg og kald melk til frokost, men jeg spiste langsomt og distrahert, noe Lord og Lady Blackwood la merke til. Jeg hadde sett det på dem, at de brant etter å spørre hvordan det hadde gått natten i forveien, de hadde nærmest sitret helt siden jeg satte meg ned med dem for å spise.

   «Så, Mister Addicott…» Lord Blackwood kremtet, men han sa ikke noe mer.

   «Jeg så henne i natt», sa jeg endelig, og lorden og ladyen utvekslet blikk, «gjenferdet deres. En ungjente, umulig eldre enn seksten år. I alle mine år i dette yrket har jeg aldri opplevd en så hinsides fortvilt aura. Den piken må ha møtt et grusomt endelikt.»

   Lord og Lady Blackwood ble sittende og stirre på meg, før de så på hverandre, før Lady Blackwood begynte å studere hendene sine og Lord Blackwood begynte å fingre med bestikket, før de så på meg igjen. Lord Blackwood kremtet igjen.

   «Så… kan De fortelle oss mer om henne?» sa han omsider, «hvordan så hun ut? Sa hun noe?»

   «Hun flyktet med én gang hun så meg», sa jeg, «og hun var radmager, benete, jeg frykter at hun kan ha blitt sultet i hjel. Hun var kledd i en lang, hvit nattkjole, og håret hennes var lyst blondt, nesten hvitt, og bustete og tjafsete.»

   Lorden og ladyen var enda en gang helt stille, og flakket urolig med blikket.

   «Hvor mange generasjoner har bodd i dette godset før dere? Kjenner dere til noen mistenkelige dødsfall?» Jeg betraktet dem mens jeg snakket, det virket for første gang siden jeg møtte dem som om de ikke hadde kontroll på denne situasjonen, og at det gjorde dem ukomfortable. 

   «Te?» Mary hadde allerede ryddet av bordet, og nå kom hun bærende på et fat med kanne og kopper.

   «Ja takk, Mary, te er perfekt akkurat nå», sa Lord Blackwood, tilsynelatende lettet over å kunne skifte samtaleemne, om så bare for en stakket stund.

   «Kanskje De skal ta Dem en tur ut i skogen for å se etter ledetråder der», sa Lady Blackwood og så på meg, «De vet, det er ikke bare skrittene om nettene som bekymrer meg, men hovslagene også. Det høres ut som om det er mot skogen at hestene løper.»

   «Jeg tror jeg tar med meg denne tekoppen inn på kontoret mitt», sa Lord Blackwood og reiste seg, «fortsatt god morgen, Mister Addicott.»

   «Og jeg må ta meg et bad», sa Lady Blackwood, reiste seg og gikk fra bordet, enda hun nesten ikke hadde rørt teen sin.

   Jeg lente meg tilbake i stolen med tekoppen i den ene hånden.

   Mary kom inn i rommet igjen.

   «Er Lady Blackwood forsynt?» spurte hun meg, og viste til den fremdeles fulle tekoppen som stod på plassen der hun hadde sittet.

   «Mary, kan jeg spørre deg om noe?» Jeg lente meg fremover igjen, Mary virket forvirret.

   Jeg ventet ikke på svar før jeg fortsatte: «Har du sett gjenferdet som går igjen på godset her? En ung jente, omtrent seksten år, kjempetynn, altfor tynn, med uflidd hår og lang, hvit nattkjole?»

   Mary så ut som om hun hadde fått månen deisende i hodet. Hun satte seg ned i stolen rett overfor meg, der Lady Blackwood tidligere hadde sittet.

   «Nei, Mister Addicott, det har jeg ikke», sa hun langsomt, uten å se på meg, hun bet seg i underleppen.

   «Mary, mye av jobben min går ut på å snakke med mennesker og avsløre hvorvidt de lyver eller ikke, og ikke for å være frekk, men jeg tror du lyver nå.»

   Jeg holdt blikket fast ved Mary, og hun vred på seg. Deretter så hun forsiktig opp på meg, lente seg frem og sa med lav stemme: «Hvis jeg forteller Dem dette, må De love på tro og ære å ikke fortelle det videre, og aller minst til Lord og Lady Blackwood.»

   Jeg nikket, og Mary sukket.

   «Jeg burde virkelig ikke fortelle Dem dette, men… den stakkars jentungen…» Et øyeblikk trodde jeg hun skulle brase ut i gråt, men så trakk hun pusten raskt og fortalte: «Lord og Lady Blackwood har en datter, Augustine. Hun har alltid vært et merkelig barn, helt siden hun var liten, hun snakket i gåter og hadde…»

   Det virket som om Mary måtte samle seg før hun fortsatte: «Hun hadde visjoner, så ting som ingen andre så. Det… det er stygt å si det, men den piken var rett og slett gal.»

   «Er det hun som går igjen i gangene her?» spurte jeg. Det var som om en frost hadde begynt å spre seg i skjellettet mitt, og jo mer Mary fortalte, dess hurtigere spredde den seg.

   «Lord og Lady Blackwood har ikke villet sende henne bort på et galeasyl, samtidig som de har villet skjerme omverdenen for henne. Det er ingen, bortsett fra meg, som vet at de har et barn, for da hun var liten, begynte de å låse henne inne på loftet. Til slekt og venner sa de at hun hadde dødd, det ble til og med holdt en begravelse, men kisten var tom. I virkeligheten holder de henne innelåst der oppe, og ber meg ta med mat opp til henne. Men jeg har… jeg har…»

   Instinktivt strakk jeg hånden over bordet og grep hennes hånd der den lå ved siden av den fortsatt urørte tekoppen. Den skalv, og jeg klemte den.

   Mary fortsatte: «Men hun kan ikke leve slik. Vel er hun gal, men hun er da et menneske, så jeg, som har ansvaret for nøkkelen til loftværelset hennes, har begynt å låse henne ut om nettene, når de ikke kan se henne. De hadde helst sett at hun var innelåst der døgnet rundt, men jeg har ikke hjerte til det lenger.»

   «Men hvorfor er hun så tynn?» spurte jeg.

   «De siste dagene har hun knapt spist», sa Mary, «jeg er så bekymret for henne. Hva som helst hadde vært bedre enn dette. Hun trenger hjelp og behandling.»

   «At noen kan gjøre noe slikt mot sitt eget barn…» Jeg sa det mer til meg selv enn til Mary. Gjenferd eller ikke, synet av den bunnløse håpløsheten som stod skrevet i ansiktet hennes hadde brent seg fast på netthinnen min. De innhulte øynene, det likbleke ansiktet, det var ikke rart jeg hadde trodd hun var et spøkelse.

   «Men Mister Addicott?» Mary så på meg igjen, «det er et gjenferd som går igjen her, selv om det ikke er Augustine. Jeg har hørt det selv, også når jeg har vært på loftet og låst ut den stakkars piken. Jeg har sett det også; det løper som en skygge mellom trærne i skogen noen ganger, andre ganger har jeg fått et glimt av det inne i godset. Og hestene som Lady Blackwood fortalte Dem om hjemsøker oss også. Det er som om spøkelset kommer og går med dem. Først hører jeg vrinsking og hovslag, kort tid etter skritt i huset, før jeg hører skriking fra skogen, og så løper hestene etter, mens de vrinsker og tramper. Vet du, Mister Addicott…» Nå lente Mary seg enda nærmere meg, og jeg kunne kjenne pusten hennes slå mot ansiktet mitt, «det går rykter om at det en gang for mange år siden ble begått et mord i skogen her, og at morderen var en av dem som bodde her før. Det er derfor den myrdede går igjen her.»

   «Har ikke du et hus å stelle, Mary?» Lady Blackwoods høyreiste skikkelse kom gående mot oss. Mary reiste seg i en fart, tok med seg tekoppen og svinset ut på kjøkkenet.

   «Håper hun ikke har snakket hull i hodet på Dem.» Lady Blackwood så på meg, det kunne være innbilning, men jeg syntes å gjenkjenne noe av kjølighet fra portrettet av henne, «den damen liker å slå av en prat, for å si det slik. De må ikke tro på alt hun sier heller, hun er litt smågal, men vi er veldig glade i henne.» Lady Blackwood lo en gledesløs latter, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kalt den hånlig.

Jeg satt inne på værelset mitt og røkte pipe også den natten. Tanken på Augustine, den innestengte, gale datteren på loftet, gjorde meg mer utilpass enn tanken på gjenferdet.

   Jeg skulle til å reise meg for å gå ut og undersøke skogen, da det banket på døren. Inn kom Lady Blackwood.

   «Håper jeg ikke forstyrrer Dem, Mister Addicott», smilte hun.

   «Bare kom inn», sa jeg og gestikulerte mot den andre stolen i rommet.

   Lady Blackwood satte seg ned med et sukk. Hun rettet litt på skjørtet sitt.

   «Det var en ting jeg hadde tenkt å spørre Dem om», sa hun etter at vi hadde sittet slik en liten stund i stillhet.

   «De vet Mary…» Lady Blackwood dro litt på det, «fortalte hun Dem noe i morges… noe om mannen min og jeg?»

   «Nei», sa jeg, prøvde å virke overrasket.

   «Jeg hørte Dem si at en del av jobben Deres var å avsløre løgnere, og til å ha en slik jobb, er De ualminnelig dårlig til å lyve selv.» Lady Blackwood smilte ikke lenger, og det var ikke lenger noen tvil; det var ikke en feil ved maleren som gjorde at portrettet av henne så ut som en demon, for når hun ikke prøvde å skjule ondskapen sin, strålte den ut av hele henne, omtrent som smerten som hadde strålt ut av datteren.

   «Jeg hørte også Mary fortelle Dem den ulykksalige historien om kjære Augustine, min elskede øyensten. De vet, det er for hennes eget beste at vi holder henne på loftet.»

   «Ingen kjærlig forelder ville gjort slikt mot et barn, særlig ikke sitt eget», sa jeg.

   «Har De barn selv, Mister Addicott?» spurte Lady Blackwood. Jeg ristet på hodet.

   «De har med andre ord ingen rett til å uttale Dem om temaet, har De vel?» Hun smilte, uten at ondskapen i blikket hennes forsvant av den grunn.

   «Den piken trenger profesjonell behandling», sa jeg.

   «Og hvem skal gi henne det? Tror De at bare hun lobotomeres, så blir alt bra? Har De noen gang møtt noen som har blitt lobotomert, Mister Addicott?» Uten å vente på svar fortsatte hun: «Det har jeg.»

   «Det De og Lord Blackwood gjør mot datteren deres har oppskaket meg mer enn spøkelseshistoriene Deres. Jeg kommer ikke til å la Dem slippe unna med dette», sa jeg.

   «Det var det jeg var redd for», sa Lady Blackwood rolig, før hun stakk hånden ned i en lomme på siden av skjørtet sitt og trakk frem en lang kjøkkenkniv.

   Jeg reiste meg brått fra stolen.

   «Jeg skal få det fort overstått, jeg lover», sa Lady Blackwood og nærmet seg langsomt.

   Jeg dyttet henne hardt ned i stolen igjen og løp ut døren. Jeg hørte henne rope bak meg, men fortsatte bortover gangen med portrettene på veggen uten å se meg tilbake. Det var ikke så mye bena mine som løp som det var frykten. Den presset meg fremover, tvang hjertet mitt til å jobbe på spreng, dyttet pusten opp til øverst i halsen. Jeg lurte på om det var slik Augustine følte det da hun hadde sett meg natten i forveien; livredd for at det kunne være en av foreldrene, og for hva de ville gjøre med henne om de fant ut at hun var ute av rommet sitt. Jeg så for meg den utmattede, utsultede kroppen hennes der oppe, innelåst i mørket og støvet. Hvem som helst ville blitt gal av noe slikt, kanskje var hun aldri gal heller, men ble det som følge av behandlingen fra foreldrene.

   Jeg nærmet meg den doble døren som ledet ut i natten og friheten. Jeg kastet meg mot den og dro i håndtaket, men den var låst.

   De løpende skrittene og den hvesende pusten til Lady Blackwood var i ferd med å ta meg igjen, og når hun så hvordan jeg strevde med døren, begynte hun å le. Jeg grep taket om en byste som stod ved inngangsdøren og kastet den med en kraftanstrengelse mot det høye vinduet ved siden av døren. Jeg hoppet ut gjennom hullet, rispet meg på noe glass, men løp bare videre, ned steintrappen, ut i regnet som enda en gang hadde begynt å falle, og mot skogen, mot de sorte, knirkende trestammene med sprikende fingre, klare til å holde meg fast, holde meg fanget.

   Lady Blackwood var rask, men jeg var raskere. Jeg krysset grensen inn til skogen da hun fortsatt var noen meter bak meg. Jeg visste at om jeg bare holdt ut litt lenger, ville jeg klare å riste henne av meg.

   En gjennomborende smerte i ryggen presset et hest skrik ut av halsen på meg, og jeg snublet i en rot og falt ned på den gjørmete, våte bakken. Jeg førte en hånd bak på ryggen, og der stod den; kniven, som Lady Blackwood hadde kastet etter meg. Men jeg hørte ikke skrittene hennes lenger, kanskje trodde hun at hun hadde drept meg, eller så var frykten hennes for gjenferdet i skogen så sterk at hun ikke våget å følge etter meg inn hit.

   Jeg prøvde å lirke kniven ut av ryggen, og jeg skrek igjen. Jeg hadde aldri skreket på denne måten før, det var nødt til å høres helt opp på loftet inn til Augustine. Jeg kjente hvordan skjorten min ble gjennomtrukket av noe fuktig, om det var regn eller blod visste jeg ikke. Men jeg visste at jeg ikke kunne bli liggende her, såret kjentes dypt, jeg kunne blø i hjel om jeg ikke kom meg til en lege.

   Med flere smerteskrik prøvde jeg å samle bena under meg – og det var da jeg så det. Hvor vondt det enn var, fikk synet meg til å glemme smerten.

   Det var ikke en rot jeg hadde snublet i, men et skjellett. Og til tross for at klærne det hadde på seg var fillete og markspiste, var de likevel ikke til å ta feil av: de var nøyaktig makne mine egne klær. Det var min jakke, min skjorte, min vest og min bukse. I lommen på vesten til skjellettet fant jeg et ur som var nøyaktig likt det jeg selv alltid hadde med meg. Men det som virkelig fikk det til å svimle for meg, var visittkortet jeg fant i jakkelommen til skjellettet. På det stod det James Addicott – spøkelsesjeger.

   Lyden av hovslag og hjul mot den våte bakken fikk meg til å snu på hodet. De sorte hestene vrinsket idet kusken, den samme som hadde kjørt meg til Blackwood-godset, dro i tømmene og fikk dem til å stanse.

   «God kveld, Mister Addicott», sa kusken og løftet på hatten, «er De klar til å dra videre?»

Lunisand – Episode 1: McLurv melder sin ankomst

Så dere. I forrige uke, da jeg rota fram det gamle Aloha verden-dokumentet fra harddisken min, kom jeg over et annet gammalt prosjekt: Lunisand. Dere som, i likhet med meg, var medlemmer av Skrivebua, husker kanskje det såpeopera-aktige prosjektet mitt som jeg, i motsetning til de mer seriøse romanene mine, la ut nye episoder av etter hvert som jeg skreiv dem. Det blei aldri ferdig, men det hadde en del faste lesere, og siden Skrivebua-nettsida nå er lagt ned, fins det faktisk ikke lenger noe sted der man kan lese Lunisand, og det gjør meg på en måte litt trist. Ikke at dette er det beste jeg noen gang har skrevet, for det er det absolutt ikke, men det var så gøy å skrive det, og – trur jeg – gøy å lese det, fordi jeg virkelig gikk inn for å skvise så mange intriger inn i det som overhodet mulig. Jeg prøvde ikke å skrive noe som var bra, jeg prøvde bare å skrive noe gøy. Jeg ville at det skulle være klisjéfullt og teit. Jeg ville ikke at det skulle være realistisk. Og: Lunisand er virkelig et bevis på hvor mye jeg utvikla meg i tida mi på Skrivebua. Jeg tenker jo at selv om dette er et gammalt prosjekt, så er det jo mye nyere enn nettopp Aloha verden, men Lunisand er faktisk skrevet bare tre – fire år etter Aloha verden. 

Så! Forhåpentligvis til glede for gamle lesere, og kanskje til og med noen nye lesere, har jeg bestemt meg for at jeg skal legge ut alle de 23 episodene jeg skreiv av Lunisand. Jeg skal prøve å legge ut én episode rundt midten av hver måned, og jeg begynner i dag. Og vil dere høre noe helt sykt? Hadde Lunisand vært ei bok, hadde den vært 231 sider lang. Det er omtrent hundre sider lenger enn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet! 

Skrivestilen min er, som forventa, ganske annerledes i dette prosjektet enn hva den er i dag, men så er det jo også hele tolv år siden dette blei skrevet. Det er overflødig å nevne det, men det er selvfølgelig så utrolig mye jeg ville gjort annerledes om jeg hadde skrevet dette i dag, men teksten skal få stå som den er. Den er jo tross alt en del av min personlige kulturhistorie, haha.



Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image. 


Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 


Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Femten år gamle Sonny McLurv satt med pannen lent inn mot det kjølige glasset i baksetet på familiens Mercedes. Likevel kjentes det ikke svalende, for solen på denne kanten av landet hadde feber, og strålte ned på sine undersåtter med ekstraordinær varme. Det var sikkert opp mot førti varmegrader, og til tross for at bilens klimaanlegg sørget for en vesentlig mer overlevbar temperatur, hjalp det ikke på Sonnys humør. De hadde kjørt rundt i ødemarken i nesten ti timer nå, med bare én stopp mellom, og nå var han lei. Helt ærlig lengtet han tilbake til nord, til de gresskledde liene i Kosdal, for selv om han hadde hatet hjembyen siden han var liten, var den tross alt bedre enn dette uttørkede hullet. Fra barnsben av hadde han avskydd Kosdal for å ligge utenfor allfarvei med en hel mil til nærmeste dagligvarehandel, og hundre meter mellom hvert hus, men det var paradis sammenlignet med dette. Bare gold sand og gylne steiner så langt de blå øynene hans rakk, og nå og da en medtatt kaktus. Han skjønte virkelig ikke hva faren hans, Peter McLurv, fortsatte å kjøre for. Om de stoppet nøyaktig der de hadde kjøpt huset eller her spilte det ingen rolle; det var ikke en kjeft å se uansett. Ganske sikkert var det heller ikke noe politi på et sted som dette, og Sonny var skråsikker på at det lurte ganske lugubre folkeslag bak hvert tørre kratt de suste forbi. Ærlig talt, han hadde da sett ”Piknik med døden”!
   Det hjalp i det minste litt på humøret å se at hans ett år eldre søster, Theresa McLurv, følte det på samme måte. Hun satt til høyre, også hun med pannen mot glasset, og med et dystert blikk på ørkenen utenfor. Sonny kunne høre bassen fra mp3-spilleren hennes, og han så hvordan hun dunket pekefingeren mot skinnsetet i takt med musikken.
   Plutselig skvatt Sonny til. Hadde Lunisand, som denne avgrunnen kaltes, antatt en så høy temperatur at han begynte å skimre en luftspeiling der fremme ved horisonten? For – så han riktig nå? – var ikke det hus? Han syntes han skimtet to stykker, begge ganske store, som lå på hver sin side av en sidegate de kom til å kjøre forbi om noen minutter. De var ennå for langt fremme til at han kunne gjøre seg opp noe inntrykk av hva slags mennesker som egentlig bodde frivillig på et sted som dette, men det var da noe. Tenk, familien McLurv kom faktisk ikke til å være de eneste intelligente livsformene i Lunisand! Vel, om livsformene som bodde i husene var intelligente, gjenstod riktignok å se, men det var ikke til å stikke under en stol at en ørliten gnist hadde blitt tent i Sonny.
   Det var tydelig at Theresa hadde oppfattet det samme. Nå løftet hun på hodet, blunket med sine store, isblå øyne, og var, etter ansiktsuttrykket å dømme, like sjokkert som Sonny over å oppdage tegn til sivilisasjon.
   Da la Sonny merke til et værbitt treskilt som stod stukket i sanden på en måte du bare ser på tegnefilmer. ”Lunisand” var det skriblet med utydelige bokstaver. Det var nok til at det gikk grøsninger nedover ryggen til Sonny. Hva slags mennesker var det egentlig som bodde her?
   Nå var de nærme nok til å få tatt husene i sidegaten nærmere i øyesyn også. Det ene så digert ut; en villa, var det, med lysebrune trevegger, veranda og… han kunne ikke tro det! En egen liten dam var omgitt av høye hengebjørker og siv. Det så også ut til at villaens innbyggere hadde tatt til fornuften, gått lei av sanden og sådd gress omkring på eiendommen. Det at ting faktisk vokste her lovte jo godt. Likevel, skulle han dømme utifra størrelsen på inngangspartiet, på de glinsende listene rundt vinduene, på de tre etasjene og fontenen i hagen, var det ikke arbeiderklassen som levde bak disse dørene. Sonny sukket tungt. Han visste at rike folk som regel var synonymt med arrogante folk, noe størsteparten av slekten hans var et ypperlig eksempel på. Foreldrene hans, Peter og Albertine McLurv, formelig svømte i penger, og hadde alltid vært mer opptatt av at folk skulle få inntrykk av hvor vellykkede de var fremfor å faktisk være vellykkede. Sonny visste at ekteskapet dem imellom skrantet, selv om de selvfølgelig ventet med kranglene til han og Theresa hadde lagt seg og de trodde at de ikke kunne høre dem lenger. Som et desperat forsøk på å redde det som reddes kunne, hadde de solgt den staselige familiegården og kjøpt et gods ute blant ørkenrever og hillbillyer. ”Så kan vi få mer tid til hverandre”, hadde Albertine sagt. Sonny hadde ikke trodd et ord av det, og han hadde ennå ikke endret oppfatning.
   Om det første huset han hadde tatt i øyefall var besteborgelig og politisk korrekt så det sang etter, var hus nummer to stikk motsatt. Riktignok så det ikke ut som en rønne, det heller, med sine tre ruvende etasjer og sin hage lastet full med importerte frukttrær, men selve boligen utstrålte en helt annen aura enn hva den perfekte villaen hadde gjort. Her var det ingen lyse trevegger, men skinnende hvit kledning i både andre og tredje etasje – men i første slikket påmalte, skrikende røde flammer seg oppover, og taksteinen var akkurat like grell som ildmalingen. Sonny smilte imponert for seg selv. Kanskje det bodde noen av de såkalte ”sånne”, som foreldrene hans kalte dem, her. Hans type folk. De som ikke fulgte strømmen. Han kunne se hvordan moren hevet sine grå, eyelinerinnrammede verdensvinduer idet Mercedesen strøk forbi.
   Til sin store overraskelse var det flere hus her. Faktisk utgjorde hele dette Lunisand et helt nabolag. Stadig flere hus, som kunne inneholde mange forskjellige typer mennesker, flimret forbi, og det var nesten så Sonny begynte å ane håp. Da de hadde bodd i Kosdal, hadde han nemlig vært venneløs, og han holdt foreldrene sine ansvarlige for det. De ville nemlig ikke at han skulle menge seg med feil type mennesker, og var svært påpasselige med hva de slapp inn gjennom marmorinngangsdøren deres. De så helst at sønnen og datteren skaffet seg venner av like høy rang som dem selv, og som gjerne hadde foreldre som var advokater og leger. Dette førte selvsagt til at alle på hjemstedet hadde sett på Sonny og Theresa som bortskjemte snørrunger, og hadde de først fått så vidt kontakt med noen naboer, var foreldrene på dem med det samme, og kjeftet dem huden fulle fordi de menget seg med feil folk. Kanskje det rett og slett var til det beste at de begynte på nytt på et nytt sted, hvor folk ennå ikke hadde fått feil inntrykk av ham. Sonnys første skoledag var allerede i morgen, så han fikk sjansen alt da. Riktignok kunne han ikke hjelpe for at han hadde sommerfugler i magen. Han ble nødt til å kjøre buss i en time før han var fremme ved skolen, og hvem visste vel egentlig hva slags personer som bodde her? Dessuten hadde skolen bare omkring hundre elever. Det kunne jo bli en selsom opplevelse.
   ”Hvem bor der?” spurte Theresa, og åpnet munnen for første gang på bilturen. Ikke bar stemmen preg av syrlighet eller sarkasme heller, men rett og slett nysgjerrighet. Theresa var like lite begeistret for å flytte hit som det Sonny var, men åpenbart hadde også hun sett trøst i det faktum at de ikke var Lunisands eneste innbyggere likevel.
   Kåken Theresa pekte mot, overgikk alt Sonny hadde sett så langt, og han lot underkjeven falle. Var villaen de tidligere hadde kjørt forbi politisk korrekt, var dette i mildeste fall en rikmannslekeplass.
   Frem til inngangen, som var et kapittel for seg med hvite, antikke søyler og art nouveau-dør, var det plantet en allé av pyntelige trær med feilfritt friserte kroner. Ikke en eneste gren var plassert ved en tilfeldighet. Mellom de to rekkene med trær var det lagt steinheller, og også på denne tomten var det plantet gress. Ikke like engaktig med markblomster som hos villaen, men skikkelig plen hvor alle gresstråene var nøyaktig like høye. To detaljtunge fontener stod på hver sin side av inngangen, og forestilte fisker som sprutet vann ut av munnen. Et digert svømmebasseng gjorde kakseinntrykket komplett, og Sonny grøsset. Dette var altfor perfekt. Her bodde sikkert borgermesteren.
   ”Her”, sa Peter og svingte Mercedesen, som passet så fullkomment inn at det var rent skummelt, inn innkjørselen til VIP-krypinnet, ”bor vi.”
   Sonny snappet etter pusten, og utvekslet fortvilede blikk med Theresa, som forstod så altfor godt hva han mente. Selvfølgelig. At de ikke hadde tenkt tanken før! Dette var jo foreldrene i et nøtteskall. De hadde ikke tatt med barna på visning, og hadde gjort bestemmelsen i full fortrolighet med hverandre, om at skulle de først innta et nytt sted, skulle alle få ”riktig” inntrykk av dem. Sonny kjente hvordan hjertet sank i kroppen på ham. Dette var jo nøyaktig det som ikke måtte skje. Det kom til å bli akkurat som i Kosdal; alle kom til å tro at han var like ufordragelig som det styggrike opphavet sitt.
   Peter stanset Mercedesen med en glidende bevegelse, og et heftig glis bredde seg i ansiktet hans idet han åpnet den skinnende sorte bildøren. Han måtte lene seg et godt stykke tilbake i setet, og samtidig mose de stakkars knærne til Sonny sønder og sammen, slik at magen fikk plass til å velte ut før resten av kroppen. Nok en gang nuppet huden på Sonnys armer seg. Faren hans fungerte som en konstant påminnelse om hvor viktig det var å trene.
   ”Hva synes dere?” spurte Peter stolt med hendene solid plantet i siden idet han var ute. Solen speilet seg i de gule tennene hans idet han glodde kry opp mot det som for ham fortonte seg som paradis på jord.
   Verken Sonny eller Theresa gadd å svare. Førstnevnte demonstrerte derimot tydelig med kroppsspråket sitt hva han mente om saken. Han ble trassig sittende inne i bilen, selv etter at også Albertine hadde gått ut for å beundre den nyinnkjøpte boltreplassen deres.
   ”Kom igjen, da”, sa Theresa meglende, og oppnådde blikkontant med broren, ”det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture. Du får bli med, ellers vet du at jeg velger det fineste rommet!” Det siste sa hun med et smil om leppene, uten at Sonny ble lystigere av den grunn.
   ”Bare ta det rommet du vil ha”, mumlet han, og vendte oppmerksomheten tilbake til vindusruten.
   ”Åh, du er så emo”, sukket Theresa, halvveis oppgitt, halvveis kjærlig, og kløv ut av kjøretøyet selv.
   Varmen traff henne som en boksehanske midt i mellomgulvet, og hun ble nødt til å gispe etter pusten idet hun kom ut. Etter ti timer med den rådyre airconditionen, føltes det som om hun hadde vandret rett inn i en ovn. Dessuten sørget solen for at de sorte klærne hennes i skinnimitasjon ikke føltes direkte avkjølende mot huden, og hun skyndte seg i skyggen av et av de sofistikerte, plantede trærne.
   Selv om hun hadde like mye imot brifehus av denne typen som det broren indikerte at han hadde, måtte hun likevel innrømme at det var tross alt imponerende. Hun kunne kjenne hvordan det knøt seg i magen når hun tenkte på at det danket ut absolutt alle de andre husene i området her, og at alle naboene kom til å bli grønne av misunnelse. Normalt sett burde hun ha stortrivdes, så hun forsøkte å tenke på det på den måten også. Hun prøvde, for foreldrenes skyld, å sende tankene i den retningen at hun var heldig som var velsignet med et verdenshav av penger på kontoen. Hun burde glede seg over å få muligheten til å bo i noe så prangende, og i stedet for å forsure alt som var, burde hun gjøre det beste ut av det. Var det ikke nettopp det hun hadde sagt til Sonny? ”Det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture”? Hvorfor var det da akkurat å krype tilbake til bilen og skru volumknappen på mp3-spilleren ytterligere noen nivå opp, det eneste hun egentlig følte for å gjøre?
   Lyden av motordur og gummidekk mot støvete grus, fikk henne til å vende oppmerksomheten mot veien igjen. En stor lastebil, flyttebilen, stanset ved tomten deres, og en gjeng menn i kjeledresser og caps hoppet ut.
   Det var da, mens hun allerede hadde blikket på veien, at Theresa la merke til at noe var i ferd med å skje på den andre siden også. En rekke mennesker sagde og hamret og tok med jevne mellomrom en titt ned på papirer som lå oppslått. Et hus med noe som lignet et tårn begynte å ta form. Faktisk var de ganske langt på vei, og det så ut til at maling pluss noe finpuss var det eneste som gjenstod.
   Nei… det var ikke maling, og heller ikke tre…
   Hvis Theresa anstrengte øynene, så hun at det faktisk så ut som om selve huset var flettet, kanskje av noe som så ut som mørk bambus. Og disse skulle bli naboene deres? Det kunne saktens bli spennende!
   Litt lysere til sinns gikk hun mot bilen igjen. Lillebroren satt fortsatt igjen inne i den. Hun fattet ikke at det ikke ble varmt; klimaanlegget var jo skrudd av nå som motoren var av.
   ”Hey, emokid! Har du sett huset til våre nye naboer?” Theresa rev opp døren samtidig som hun uttalte ordene, og Sonny tumlet ut på bakken. Han sendte henne et syrlig blikk mens han prøvde å gni vekk grønsken fra knærne. Theresa kunne ikke annet enn å le av ham.
   ”Jeg vedder på at de er hippier eller noe sånt”, fortsatte hun, brydde seg slett ikke om at hun nettopp hadde irritert Sonny grovt, og nikket igjen til husbyggingen som åpenbart pågikk ennå.
   Det så ut til at snekringen også var nok til å feste fokuset til Sonny på noe annet, og han glemte å være sur på søsteren. I stedet reiste han seg, tørket av seg den deprimerte geipen, og stirret nysgjerrig bort på arbeidet rett over veien.
   ”De som bor der tror sikkert at vi er akkurat som mamma og pappa”, mumlet han motløst, begravde hendene så langt han kunne komme ned i bukselommene, og lot den sorte luggen falle skjødesløst som en gardin ned over øynene.
   ”Da blir det opp til oss å motbevise det, da”, smilte Theresa optimistisk, og prøvde å gi broren en vennskapelig dult i siden. Tydeligvis var han ikke i humør, for han kom med et knapt hørbart ”au” og gned seg surt der hun hadde truffet ham.
   ”Theresa! Sondre! Hjelp til med å bære inn møblene!” kunne hun høre moren rope i det fjerne, og Sonnys obligatoriske ”Ikke kall meg Sondre!” lød som et villkattfres rett bak henne. Til tross for det, kunne ikke Theresa annet enn å smile idet hun gikk mot flyttebilen. Riktignok kjente hun ikke de som kom til å flytte til den andre siden av veien ennå, men hun var overbevist om at noen som bygde et hus flettet av bambus, ikke var av den samme ullen som hennes egne lytefrie mor og far. Om ikke annet, gledet hun seg til å se foreldrenes reaksjon på dem, og le av deres patetiske reaksjoner hvis naboene skulle prøve seg på noe så vågalt som en dannet samtale med dem.
   Dessuten, kom hun til å tenke på, var det skole i morgen.
   Åh, herregud. Det var skole i morgen.
   Theresa ble stiv i kroppen, Sonny gikk rett inn i henne, men hun enset det ikke. Det var skole i morgen.

Throwback Thursday #15: Aloha verden – åttende kapittel

Jeg spurte om det sist gang jeg posta fra dette prosjektet òg, men: vil dere fortsette å lese dette? Det er helt i orden om dere ikke vil, altså, jeg hadde ikke spurt om jeg ikke hadde tålt å få høre nei. Eventuelt: vil dere at jeg skal poste fra dette oftere? For eksempel en gang i måneden? Gi gjerne lyd! 

Om du bare tilfeldigvis ramler innpå her uten noen som helst forkunnskaper: dette er et prosjekt jeg skreiv omkring 2004 – 2005, altså da jeg var fjorten – femten år, og det første jeg noen gang skreiv som var langt nok til å kanskje kunne kalles en slags roman. Bloggen min er første gang dette publiseres noe sted som helst, i og med at dette til og med var før min tid på Skrivebua, så dette var cirka det siste jeg skreiv før jeg begynte å få tilbakemeldinger fra andre på tekstene mine – og dermed det siste jeg skreiv før jeg faktisk begynte å bli god til å skrive. Anbefaler å begynne på begynnelsen:

Første kapittel, del 1 og del 2.

Andre kapittel.

Tredje kapittel.

Fjerde kapittel.

Femte kapittel.

Sjette kapittel.

Sjuende kapittel.

Neste dag var studio-dag. Jeg gadd ikke bli med. Bare kjedelig allikevel. I stedet satt jeg og spilte playstation alene en stund, men det ble fort kjedelig, så jeg satte på Terminator 3 som var en av DVD’ene i den gigantiske DVD-samlinga til Rune. Om lov spurte jeg ikke, men det gjorde sikkert ikke noe. 

   Den sugde. Rett og slett sugde. Arnold Schwarznegger (eller åssen søren det skrives) kunne blitt utdelt verste skuespiller-prisen for rollen. Men, men.

   Da kom jeg på noe. Jeg hadde fått adressa til Kylie av Tobias og hun bodde i D.C. Henne kunne jeg stikke bort til, vi hadde kommet så godt overens. 

   Jeg tok på meg skoene mine og la merke til at alle guttene hadde like sko som meg. Første gang jeg så det, faktisk.

   Det var ikke langt til Kylie og hun bodde i et fint hvitt hus med hage. Jeg la fort merke til henne der hun satt i solsenga si på terrassen deres.

   ”Hei! Kylie!” ropte jeg opp til henne og hun skrudde av musikken hun hadde på, satte solbrillene opp på toppen av hodet og kikket over kanten på rekkverket. Da hun så meg, smilte og vinket hun. 

   ”Kom opp!” sa hun og jeg spurte om jeg bare kunne gå rett inn. Det kunne jeg.

   Det var et ganske vanlig hus innvendig, lyst og trivelig. En liten baby satt midt på gulvet i stua med byggeklosser strødd rundt seg. 

   Jeg gikk opp trappa der Kylie ventet ved øverste trappetrinn. 

   ”Hei! Så koselig å se deg igjen!” sa hun og smilte et oppriktig smil. Jeg smilte tilbake. 

   ”Hvordan fant du meg?” spurte hun. 

   ”Jeg bare fikk det av din elskede Tobias”, sa jeg og Kylie smilte igjen. 

   ”Kom ut på terrassen, jeg har iskald sitronsaft med isbiter der ute hvis du er interessert. Dessuten spiller jeg litt musikk, men det håper jeg går greit.” 

   ”Så lenge det ikke er boyband eller Britney Spears, overlever jeg vel”, sa jeg og Kylie fniste idet vi gikk ut på verandaen og jeg satte meg på en stol.

   ”Tobias sa at dere møtte hverandre på en konsert. Er det sant, eller?” spurte jeg (Dette er forresten siste gang jeg gidder å si at jeg liker å gå rett på sak). 

   ”Ja, det stemmer. Full klaff med en gang. Han var gutten i drømmene mine”, sa Kylie med et drømmende uttrykk i ansiktet. Det gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle Kylie om Ole, og det gjorde jeg. Da jeg var ferdig, satt Kylie der med store øyne. 

   ”Wow, litt av en historie. Får håpe det blir full klaff for dere og da!” sa hun og smilte litt lurt.

   ”Har du vært i Norge før?” spurte jeg videre. 

   ”Ja, en gang, da jeg møtte Tobias. Jeg ville ikke egentlig reise, jeg tenkte ’å herregud, der er det jo snø hele året og masse isbjørner’, men det var ikke sånn i det hele tatt! Dessuten møtte jeg jo Tobias, da, så hvis jeg hadde fått viljen min og vi hadde reist til California i stedet, ville ikke jeg vært sammen med Tobias.” 

   ”Isbjørner?” spurte jeg. 

   ”Ja, jeg trodde faktisk det var isbjørner i Norge!” sa Kylie og det fikk oss begge til å le.

   ”Jeg misunner deg kroppen din”, utbrøt plutselig Kylie. 

   ”Hæ? Er den noe å misunne?” spurte jeg.

   Er det noe jeg har et virkelig kompleks for, må det bli kroppen min. Den er altfor tynn. Jeg ser ut som et beinrangel, men hvor enn mye jeg spiser, legger jeg ikke på meg.

   ”Er du dum?” spurte Kylie, ”se på meg, da! Jeg er jo feit som en julegris!” 

   ”Nei, nå må du gi deg!” sa jeg, ”jeg misunner deg!” 

   ”Ja, det er sant som de sier, man blir aldri fornøyd”, sa Kylie og tok seg en slurk av sitronsafta si.

   Jeg hadde det kjempefint hos Kylie, men jeg måtte jo hjem også. Guttene kom hjem rett etter meg og fortalte gledestrålende at de fikk lov til å bruke noen av sangene de hadde laget dagen i forveien, blant annet den som jeg syntes var så fin om Kylie. Standing in a crowded room, but I could only see you-saken. 

   “Vi møtte dem”, sa Gabriel. 

   “Dem? Hvem da?” lurte jeg på. 

   "Fantastic 5.  De var kjempekule. De lurte på om ikke vi kunne stikke innom i ettermiddag og jeg sa ja”. Å nei, tenkte jeg, sjenerte meg, men jeg sa ikke noe høyt.

   Hvorfor var det så vanskelig å bli kjent med Fantastic 5-gutta? Det hadde jo gått så greit med gutta fra Onyx. Kanskje de hadde gjort et bedre førsteinntrykk på meg? Nei, første gang jeg så på Sid, hadde jeg trodd at han var den bølla og Roger hadde jeg trodd var en ordentlig frik på grunn av håret. Gutta i Fantastic 5 så jo normale ut og Victor var ganske pen, så hvorfor det var så vanskelig å bli kjent med dem, visste jeg ikke. Uansett, til dem kom vi, og det var liv og røre. De hadde visstnok leid et knøttlite hus som sikkert hadde kostet dem flesk å gjøre, men da kunne de jo tross alt ha fester.

   Roger begynte å skravle med alle han møtte og ble nok god venn med alle på festen. Noen som derimot overrasket meg, var Sid. Han var kjempeutadvendt og lo og pratet. Jeg spurte han om hvorfor det. 

   ”Her kjenner ingen meg og jeg har ikke rukket å bli stemplet som einstøing eller bølle eller hva nå de på skolen tror om meg. Her har jeg muligheten til å være meg selv, her kjenner jeg ingen, kvelden er min!” 

   Han hadde et poeng der. Kanskje jeg skulle gjøre det samme?

   Jeg gikk bort til noen jenter som satt på noen stoler på den bittebittelille terrassen. 

   ”Aloha!” sa jeg. De sendte meg noen merkelige blikk og dreit fullstendig i meg. Ja, ja, tenkte jeg, overlegne jåler, men så kom jeg på det som Sid gjorde: Latet som om han var superutadvendt og ikke redd for noen ting, derfor, for å få litt respekt, sa jeg til jentene: ”Og vi er ikke jåle-plastikk-barbie-berte-hore-billig-snobber, er vi vel?” Jeg brukte en tilgjort fisefin tone som gjorde at de skar merkelige grimaser. 

   ”Ååå, for ei skikkelig teit jente, assa! Herreguuud, går det an å bli så teit i huet, eller? Ærlig talt, jeg bare spør, jeg! Hun var jo bare ikke lite dum, da!” fortsatte jeg og latet som om jeg var en ordentlig snobb. De sukket og reiste seg da de så en blond gutt komme ut på terrassen. 

   ”Victor!” ropte de og slang seg rundt halsen på ham, ”bleket håret, eller?”

   Det kokte i meg da jeg innså at det var ”min” Victor de hang på. Jeg kom i stedet bort til dem og dyttet dem vekk. Det var sant. Victor hadde bleket håret og jeg syntes at han var mye kjekkere nå enn med det svarte han hadde hatt.

   ”Hallo!” sa jeg og blåste i barbie-dokkene som nå stirret på meg som om jeg var et insekt som nettopp hadde blitt skvist ned i asfalten så blod, gørr og innvoller tøt ut og så begynte sola å steke og denne herlige sammensetningen begynte å koke og boble og så sprutet det til alle kanter på alle personene som stod rundt der. Ok, da. Litt overdramatisk. Men du skjønner tegninga? De så på meg med et blikk du ville sett på scenen over med.

   ”Heisann Stan! Koselig å se deg her!” sa Victor blidt. Han lot heller ikke til å merke barbie-dokkene.

   ”Bleket håret?” bemerket jeg. 

   ”Ja! Gjorde det etter jeg traff deg i cd-butikken”, fortalte han. 

   ”Kjempekult”, bemerket jeg. Victor smilte og sa: ”Takk!” 

   Jeg pratet litt med Victor og siden jeg hadde bestemt meg for ikke å være sjenert denne kvelden, lo jeg så ofte jeg kunne og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde prøvd dette tidligere. Det var en så herlig følelse å være utadvendt. 

   Plutselig kom Petter settende. Han hadde et helt vilt uttrykk i ansiktet og det ellers så velstelte håret stod til alle kanter. 

   ”Kom! Det er noe dere må se!” ropte han. Victor og jeg så på hverandre, så fulgte vi etter Petter som stoppet inne, i stua. Midt på gulvet stod Bastian med to andre barbie-dokker. Han så sjenert og hjelpeløs rundt seg mens barbie-bimboene lirte av seg kommentarer om hvor bra han så ut. Bastian fikk til slutt øye på Petter, Victor og meg og mimet: ”Hjelp meg!”

   Plutselig kom to voksne inn. Det slo meg at det måtte være foreldrene til en av dem. Ikke alle får lov til å reise til USA alene, vet du.

   ”Petter!” sa hun som sikkert var moren til Petter og satte opp en streng mine, ”jeg sa: ingen fester mens vi er borte. Og hva er dette? En fest!”

   Musikken stanset og Petter så forfjamset opp på moren sin. 

   ”Men… men…” stammet han. 

   ”Husk hva jeg lovte onkel Kalle. Ingen fester i hans sommerhus!”

   Det var forklaringen, altså. Petter og de andre hadde lånt huset til onkelen hans, eller sommerhuset til onkelen hans, for å være helt presis.

   Petter så skamfull ut. Moren, derimot, så ut som en streng politiker som nettopp hadde vunnet en valgkamp. 

   ”Ok, alle sammen, festen er over. Regner nok med at det sitter mange bekymrede foreldre rundt omkring som lurer på hvor visse sønner og døtre har gjort av seg. Så, opp, opp, opp og ut!”

   Dette var absurd! Moren til Petter fortonte seg mer som en diktator enn en mor. Hun så til og med ned på Petter med et hånlig blikk.

   Så ned på ham, ja. Petter er ganske høy, men moren hans var en skyskraper, den eneste skyskraperen i D.C.

   ”Hørte du hva jeg sa? Nei, det er jo mulig du har møkk i ørene, men jeg ba faktisk alle om å dra!” sa plutselig moren hans til meg. Jeg hadde nok sittet i min egen lille verden, forsteinet.

   Maken til frekkhet! Dette kunne jeg ikke tolerere! Jeg kjente lavaen boble under mantelen og ville opp og en eksplosjon kunne komme når som helst, selv om vulkanen (altså meg) prøvde å holde tilbake. Men, den måtte gi tapt, naturkrefter er som kjent ikke til å spøke med og kan ikke holdes tilbake av ti ville hester…

   ”Hvordan våger du!?” ropte jeg og spratt liksom opp fra tankene mine. Eksplosjonen var i gang…

   ”Hm?” sa moren til Petter overlegent og snudde seg. Hun hadde snakket med mannen sin, eller hvem det var som mest sannsynlig var faren til Petter og stod ved siden av den hurpa som jeg hatet fra første stund jeg så henne.

   ”Jeg snakker til deg, ja! Og tro ikke at du kan snakke som du vil til meg! Jeg tåler ikke å bli hesjet med og hvis du absolutt trenger noen du kan manipulere, så skaff deg et dataspill! The Sims, for eksempel, der kan du kontrollere dine egne mennesker. Du vil tydeligvis det i virkeligheten også, men ikke når det gjelder meg! Greit at det er du som bestemmer her siden du mest sannsynlig har alt ansvar og bla, bla, bla, men å snakke sånn som du gjorde til meg, beviser bare at du mangler folkeskikk!” skrek jeg. Jeg formelig frådet av sinne.

   Moren til Petter så forferdet på meg. 

   ”Jeg tåler ikke å ha så uoppdragne barn i mitt hus. Ut!” hylte hun iskaldt som om jeg var et insekt. Ja, den følelsen får jeg igrunn ofte.

   ”Uoppdragen? Uoppdragen!? Du snakker om uoppdragenhet!? Hadde jeg levd i samme tidsalder som dem, skulle jeg med glede vist foreldrene dine hvordan man viser ungene sine oppdragenhet, for når man møter deg, er jo du et levende bevis på at oppdragenhet var et tomt kapittel for dem!” og med det trampet jeg ut.

   Ute stod klikken og ventet på meg. 

   ”Go Stan, go Stan, go Stan…” sa Sid lavt. 

   ”Skal si deg du var rå der inne! Det kaller jeg grisebank med ord!” smilte Roger og jeg ble jo litt stolt, da.

   Vi gikk tilbake til hotellet. Jeg spurte hva guttene hadde gjort på festen og de hadde ikke gjort annet enn å prate med hverandre og noen nye. 

   ”Vi skulle hatt en ordentlig fest. Med fet musikk og litt mer vilt. Det der borte ble litt for tamt for min smak”, sukket Gabriel og satte seg i senga si. Han hvilte hodet på knærne som han satt oppunder haka med.

   ”Vi gjør det nå!” ropte plutselig Sid, men de andre sendte ham blikk som gjorde at han gikk og satte seg på senga si med et mumlende ”ok, da.”

   ”Kanskje vi bare burde sove”, foreslo Tobias. 

   ”Ja, det var jo litt lurt”, sa Sid seg enig i, ”dere vet, i morgen skal vi i studio igjen. Og jeg som kunne tenkt meg å ta en titt på byen”. 

   ”Dere kan jo dra, dere. Det viktigste er at Rune, Gabriel og jeg drar dit. Vi må jo uansett spille inn grunnlaget først”, sa Roger. 

   ”Ja, vær så snill, da slipper jeg å være alene!” ba jeg. 

   ”Ok, da”, sa Sid og Tobias samtidig. 

   ”Men vi må uansett sove”, mumlet Rune. Roger, Rune og Gabriel gikk derfor og la seg mens Sid, Tobias og jeg satt oppe.

   ”Er det greit jeg forteller den gledelige nyheten om Ålesund eller hva jeg skal kalle det?” spurte Tobias plutselig. Han snakket ganske lavt så de andre fikk sove i fred.

   ”Ja, jøss”, svarte jeg og Tobias fortalte. Helt fra anonym kjekkas til Ole fra Ålesund. Sid virket imponert da han var ferdig.

   ”Kult”, utbrøt han, men så sa han: ”Men, én ting, Stan. Det gikk jo greit denne ene gangen, siden han tross alt er oppnåelig, mener jeg, men ikke forelsk deg i tegninger mer. Du vet jo hvor håpløst det er.” 

   ”Ja, jeg veit det”, sa jeg og nikket, ”men det er det jeg er. En håpløs liten unge. Ung og håpløs”, sukket jeg. 

   ”Ja, det er vi alle”, sa Tobias og med en gang lurte jeg på hva det skulle bety. ”Jo, ta Sid og meg, for eksempel. Oppveksten vår har ikke vært en dans på roser, akkurat, og normalt sett skulle vi fortsatt vokse opp, men vi har valgt å ta vare på oss selv nå, tidligere enn det som er vanlig. Det eneste vi møter hjemme, er motgang og de fortalte oss hjemme at av oss kom det ikke til å bli noe. Ikke vet jeg. Kanskje det aldri blir noe av oss. Kanskje vi blir de to grå gamle gubbene som sitter på kafeen på hjørnet, tigger etter penger og mimrer over de dagene de trodde de skulle slå gjennom som punk rockere. Det kan hende at vi satser for mye på å nå målet vårt, for det er dette vi vil, men vi satser tross alt en del. Vi satser hele resten av livet vårt. Blir det ikke noe nå, blir det aldri noe og sannsynligheten er stor for at vi mislykkes. Det er faktisk større sannsynlighet for at vi mislykkes enn at vi faktisk gjør suksess og blir det alle snakker om i framtiden. Ikke det at vi vil bli de beste i verden, men, du vet, det er dette vi vil gjøre og ikke noe annet, så mislykkes vi, så mislykkes vi. Det gjør vi nok nemlig. Men ikke kom her og si at vi ikke prøvde. Ja, vi er unge og håpløse. Men vi vil prøve å nå målet vårt, så skal ingen si at vi ikke har prøvd”.

   Jeg satt igjen med en følelse at ting hang sammen. Tobias og Sid er den typen personer som du kan se på i all evighet og ikke finne stort ut av, bortsett fra at de nok er to helt vanlige gutter med en hard oppvekst. Men så åpner de munnen og veldig ofte kommer det kloke ting ut, enten direkte, eller skjult på en måte. 

   Plutselig begynte Sid å synge lavt på en sang jeg tror han kom på i farta om akkurat det å være så håpløs som det han var. 

   ”Ja! Der har vi det!” ropte Tobias og spratt opp. Roger sluttet med den rolige snorkingen sin og Tobias satte opp en uskyldig mine.

   ”Har hva da?” lurte jeg på. 

   ”Jo! Dette blir gjennombruddet, dere!” sa Tobias opprømt. 

   ”Hvilket gjennombrudd?” spurte Sid og ante tydeligvis like lite som meg. 

   ”Bruk huet, hvis det er noe der! Musikkgjennombruddet, så klart! Det er den sangen vi må lage musikkvideo til! Den der var bare helt knall, Sid!” 

   ”Ta det litt rolig nå! Det der var bare noe jeg kom på i farta! Det er jo ikke en hel sang, det, jeg mener…” 

   ”Men det er nettopp det det må bli!” avbrøt Tobias, ”en hel sang! Vi skriver den nå før vi glemmer den!” Tobias hentet blyant og papir lynraskt og slang seg ned på senga til Sid som jeg også kom bort til. Han så veldig klar ut til å begynne å skrive, men så stoppet han. 

   ”Vi har jo bare melodien til refrenget, da”, sa han. Deretter så han direkte på Sid og sa: ”Sid. Hent gitaren din. Her skal det spilles!” 

   ”Men de andre sover jo!” protesterte Sid. 

   ”Blåser jeg i. Vi går ut. Denne sangen må vi lage nå! Og, takk skal du ha, Stan”, sa han henvendt til meg. ”Du sa de magiske ordene først.” Jeg rødmet litt og smilte.

   Sid kom tilbake med gitaren sin og jeg ble med ut på den lille balkongen vi hadde.

   Tobias så på Sid. 

   ”Spill!” sa han, men Sid sa: ”Hva da?” 

   ”Et eller annet som passer til den melodien du sang refrenget på”. 

   Etter mye om og men, ble det en bra sang. Litt vanskelig å si nå siden det eneste instrumentet var kassegitaren til Sid.

   Mens Tobias og Sid sang og skrev, ble Sid veldig engasjert. Det ble jeg også for sangen var virkelig bra. De fortalte om all motgangen og at de var, ja, håpløse, rett og slett. Teksten var noe av det samme som det Tobias fortalte om. Faktisk ble Sid så engasjert at han besluttet at han ville synge i sangen. Ikke bare synge lite grann, altså, men han ville synge hele andre verset. Ikke verst. For en fyr med så store komplekser for stemmen sin, måtte jo det være greit. 

   Jeg hørte på sangen og ærlig talt skjønte jeg ikke hva Sid mente med at i denne sangen hans kom stemmen hans til å bli fæl og skrikende. Den hørtes akkurat ut som normalt. 

   Sangen virket ikke så sterk som jeg hadde regnet med. Jeg hadde regnet med at med en sånn tekst, kom dette til å bli skikkelige sterke saker, men det hele var egentlig ganske svakt. Kanskje det endret seg når el-gitarer, trommer og bass kom inn i bildet.

   Som vanlig fikk jeg ikke sove. Jeg lå og tenkte på alt mellom himmel og jord, egentlig. Jeg tenkte på Ole, at han fantes, at jeg kanskje kunne se ham i levende live. Ville ikke det vært fantastisk om jeg hadde vært sammen med ham? Jeg så for meg han som en skikkelig romantisk fyr. Jeg så for meg at vi gikk på stranda, hånd i hånd, i måneskinn og at mens bølgene med hvitt skum på toppen slo inn mot land, kysset vi. Kanskje ikke så rart i at jeg sovnet med et smil om munnen?