TEDtalks: I've lived as a man and as a woman – here's what I've learned

Jeg trur jeg var i begynnelsen av tenåra da Ranma 1⁄2-mangaen begynte å komme ut på norsk. For de som aldri har hatt en periode der de var manisk opptatt av japansk kultur: Ranma 1/2 handler om en gutt som forvandles til ei jente når han kommer i kontakt med kaldt vann. Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham, for jeg hadde også lyst til å bytte kjønn fram og tilbake etter eget forgodtbefinnende. 

For ganske mange år siden så jeg den fantastiske svenske dokumentaren Ångrarna (som kan ses i sin helhet om du trykker på linken!) som er en filma samtale mellom to menn som begge i en lang periode av sine respektive liv levde som transkvinner. Noe av det jeg husker som mest interessant var når de snakka om hvor forskjellig de blei behandla når samfunnet oppfatta dem som kvinner kontra når de blei oppfatta som menn. Og hvis du ikke har lyst til å bruke en time av ditt liv til å se Ångrarna (selv om jeg syns du burde det), så sjekk i det minste ut denne kvarterslange TEDtalken av Paula Stone Williams:

Dette er dessverre sannsynligvis et sånt tilfelle der de som trenger mest å se den, antakelig velger å ikke gjøre det, men den er likevel så god at jeg bare har lyst til å vise den til alle jeg kjenner. For det er jo sånn at man blir blind på sitt eget privilegium – you don't know what you don't know – og dette er mye av grunnen til at så mange viktige diskusjoner stagnerer. Jeg low-key hater uttrykket "på seg sjøl kjenner man andre", for det gjør man jo ikke! Mennesker er så utrolig forskjellige, men det er dessverre ganske vanlig å ikke innse at andre kan ha vilt ulike oppfatninger, erfaringer og reaksjonsmønstre enn seg sjøl. "Jeg klarer det jo, så da må jo du få det til" er noe jeg har fått høre altfor mange ganger i løpet av livet, men det er da ingen som helst logikk i at jeg skal få til det samme som et menneske som har levd et helt annet liv enn meg gjør. Og jeg er veldig klar over sjøl hvilke privilegier jeg ikke har, for det blir jeg mint på stadig vekk, men å se de privilegiene jeg faktisk har er mye vanskeligere. Fordi å være privilegert er ikke det samme som å få spesialbehandling. Jeg tenker ikke over at jeg får spesialbehandling når jeg møter opp på en konsert i god tid og kaprer en god plass helt foran. Likevel har jeg et privilegium overfor rullestolbrukere som blir stua bort bakerst i hjørnet uansett hvor tidlig de møter opp, og så forventer liksom arrangørene at de skal være takknemlige så lenge de i det hele tatt får lov å være med.

Jeg snakker meg bort her. Det trenger jeg ikke å gjøre. Paula Stone Williams forklarer det uansett mye bedre enn meg.

Lunisand – episode 11: Tusen små øyeblikk

Holy shit, folkens, responsen på det forrige innlegget mitt gikk helt over stokk og stein. I løpet av den samme dagen som jeg publiserte det endte det opp med å bli et av mine mest leste blogginnlegg noensinne, og jeg har fått supermange fine kommentarer fra folk både på sosiale medier og i virkeligheten etter at jeg skreiv det, selv om jeg syntes det var en litt skummel ting å snakke offentlig om. Så: tusen takk!

Men! Nå er det tid for episode elleve av Lunisand, min litterære såpeopera skrevet omkring 2007 – 2008. Som alltid er det litt, vel, cringe, men det er dere vel vant til innen nå. Tidligere episoder finner du her.

Ylva Serpiente – 16 år, Skorpion. Datter til Lulu, søster til Nico. Kjølig og arrogant, og liker å titulere seg selv som ”dronning av skolegården.” Har lett for å forelske seg, men til tross for massiv popularitet på skolen, har hun ennå ikke kjæreste.

Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.

Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.

Den lille lappen i Ylvas håndflate ble skrukkete og klam av svetten huden hennes utskilte. Lunisand var et sted der alle kjente alle, men til alt hell hadde hun ikke møtt på noen andre enn eieren av den lokale bokhandleren, som ikke visste hva hun het engang. Hun hadde hatt nok slit med å bortforklare det hele for Nico da han hadde spurt om hvorfor hun ikke tok skolebussen hjem. Og nå satt hun her, med en skjerm foran seg som stadig viste høyere tall, is i hjertet, og en uggen følelse i magen. Hun ble kvalm bare av å tenke på det hele. Hun hadde prøvd å fortrenge det, men fornuften hadde omsider tatt over, og her satt hun på apoteket.

   Nummer nittifem. Nå var det altså bare én kunde igjen før det var hennes kølapp som skulle benyttes. Heldigvis var det ingen andre som greide å maskere følelser som selveste dronningen av skolegården gjorde, og hun visste at hun skulle greie å forholde seg nøytral idet det ble hennes tur.

   Og i det samme hun tenkte det, fikk hun altså muligheten til å teste ut hvor flink hun faktisk var til å dekke over hva det skulle være av affekter. Nummer nittiseks var det neste som blinket digitalt i rødt på den elektroniske skjermen over henne, og hun gjorde så godt hun kunne for å ikke skjelve idet de spinkle bena løftet resten av kroppen opp fra stolen.

   Borte ved disken ble hun møtt av en liten, eldre dame med firkantede briller og et vennlig smil. Ylva fikk lyst til å gråte av ironien.

   ”Jeg skal ha en graviditetstest, takk”, sa hun. Stemmen lød som en jernlenke klasket mot kaldt metall.

   Smilet til damen i kassen forsvant, og hun nikket alvorlig mens hun sa at det skulle hun finne. Ylva kjente hvor frustrert hun ble. Denne uvitende tosken hadde da ingen rett til å bekymre seg! For alt hun visste, kunne hun ha kjøpt det til en venninne, en søster eller en mor. Og hvorfor så plutselig alle i hele apoteket på henne? Hvorfor rynket de brynene, smalnet øynene og rettet usynlige pekefingre mot henne? Hadde dette bare vært på skolen, skulle hun ha krevd respekten tilbake ved å legge høylydt ut om hvor mye lengre oppe på rangstigen hun befant seg enn dem. Hun skulle saktens ha minnet dem på at de bare var som parasitter å regne, udugelige snyltedyr som levde av hennes suksess, blodigler som kun hadde venner fordi de gikk på samme skole som henne. Det var hun, og hun alene, som var grunnen til at folk i det hele tatt gadd å bo på et så gudsforlatt sted som Lunisand, og mislikte de henne, var det fordi de var sjalu fordi de ikke var like pene og kule som henne. Det skulle hun ha sagt! Det ville ha fått dem til å dra de lange, nysgjerrige nesene til seg, til å passe sine egne saker, og til å reflektere over selve verdien av deres egen eksistens, særlig sett i sammenheng med at hun, Ylva Serpiente, eksisterte samtidig med dem.

   Men hun var på apoteket, og her var hun like anonym som flisene på gulvet. Favorittkjolen i lårkort bomull var dekket over av en knelang, grå kåpe, og de sorte fløyelsgardinene hang som slør nedover ansiktet og fikk henne til å gå fra å være en noen til en hvem-som-helst.

   Ekspeditrisen returnerte med den lille, forrædersk ubemerkelsesverdige forpakningen som hun la i en pose. Et metallisk ”takk” sprang fra munnen til Ylva, før hun tok posen, rullet den sammen til den var liten nok til å skli ned i lommen hennes, og strøk ut av døren. Fortsatt inne på apoteket ristet en gammel mann på hodet og mumlet noe om dagens seksuelt frigjorte ungdom, før han og alle de andre glemte alt om henne, og begynte å tenke på hva de skulle ha til middag igjen.

   Ylva, på sin side, tenkte på alt annet. 

   Som om det var et tegn, hadde været ute skyet til, og tunge skyer truet med å gi den lille bygden en vask.

   Like før himmelen rev ned demningene sine og lot vannet falle, som en syndeflod adressert til Ylva selv, skyndte hun seg inn i det lille skuret av en bussholdeplass som ventet på henne ved veien. Det var velsignet tomt, og bortsett fra et par sigarettsneiper som lå nedtråkket i asfalten, var hun helt alene. Hun ség sammen på trebenken, dunket hodet i pleksiglasset bak seg, og lukket øynene. Nå var det bare henne og hjerteslagene hennes.

   Men det lille øyeblikket av forfriskende ensomhet var ikke ment til å vare. Kort tid etterpå hørte hun fottrinn i regnet, og en vennlig mannsstemme som spurte: ”Kan jeg sette meg her?”

   Hun slo øynene opp, og blikket falt på en høy, relativt ung mann med bowlerhatt og et paisleymønstret skjerf om halsen. Hudfargen hans var gyllen, og i et vettskremt sekund trodde hun nesten det var Jonathan Neon, men hun innså raskt at ham kunne det ikke være. Der sistnevnte kledde seg som en slask, var mannen hun nå så på stilig antrukket i skjorte og mørke bukser.

   ”Ja… ja, klart”, mumlet hun, litt perpleks over å bli overrasket, attpå til av en som minnet litt om visse andre.

   Den fremmede satte seg forsiktig ved siden av henne, som om han ville gjøre det helt klart at han ikke var ute etter å skade henne, og så på henne med et blekt smil. Ylva glante tomt tilbake, uten helt å vite hva hun skulle si eller ta seg til. Derimot bestemte hun seg raskt for at hun slett ikke trengte å ta seg til noen ting. Han var bare et tilfeldig menneske som ventet på bussen med henne.

   Likevel virket det ikke som om den ukjente personen ved siden av henne var av samme oppfatning.

   ”Se på regnet”, sa han, og for en gangs skyld gadd ikke Ylva ta på seg bryet med å svare noe som ville få ham til å holde kjeft tilbake, og hun sa: ”Ja, dritt at det måtte komme nå som sola var så god og varm, ass.”

   ”Ja, sola er viktig. Uten den hadde ikke regnet kunnet leve”, sa han, og Ylva merket seg at han hadde en utenlandsk aksent. R-ene hans var litt skarpere enn vanlig, og tonefallet var annerledes.

   Så gikk det med ett opp for henne hva han hadde sagt. Eller, kanskje det var nettopp dét det ikke gjorde. For hva mente han med det?

   ”Jeg er ikke sikker på om…”

   ”Regnet, vannet… ingenting er mer udødelig enn det”, sa han, som om han ikke enset at hun var der, ”sola drar vannet til seg, og deretter faller vannet som regn ned til jorda. Det renner ut i elver og innsjøer, og neste gang sola skinner, drar den det til seg igjen. Evig liv…”

   ”Jeg trur jeg er gravid”, ramlet det ut av Ylva før hun i det hele tatt hadde blitt klar over at hun hadde tenkt det. Helt ute av seg slo hun hendene for munnen og kjente seg svimmel. Hva var det hun nettopp hadde sagt til en totalt uvitende og tilfeldig fyr?

   Men hvem-han-nå-var reagerte ikke som folkene på apoteket. Han kom ikke med noen skjennepreken eller morske miner, men så på henne med det samme milde smilet han hadde hatt idet han satte seg.

   ”Da er vi motpoler”, sa han, og så henne inn i øynene.

   ”Hva… mener du?” spurte Ylva, og uten at hun visste hvorfor, hadde hun klump i halsen.

   ”Du bærer livet i deg. Akkurat nå har du en liten vannpytt inni kroppen, som ennå ikke har blitt til regn. Jeg er en regndråpe som renner i stadig større fart mot havet”, sa han, og hele tiden mens han snakket, hadde ikke Ylva på følelsen av at han så på henne, men at han så henne. Og det han sa… Hun trodde hun visste hva det betydde, men…

   ”Er… du…” begynte hun, men hun greide ikke å si det siste ordet. Heldigvis tok han over, nikket og sa: ”Ja. Jeg er døende.”

   Ylva trakk blikket til seg og stirret heller ned i fanget sitt. Hun ble plutselig brydd, og begynte å fingre med knappene på kåpen sin.

   ”Ikke bli så forlegen. Du har all grunn til å være glad”, sa han, men da greide ikke Ylva å holde seg lenger, og lot saltstrømmer dra med seg den kraftige øyesminken nedover porselenskinnene.

   ”Verden er virkelig det underligste stedet som fins”, sa mannen, og la trøstende en hånd på skulderen hennes, ”du har skapt nytt liv, og du gråter. Jeg skal snart forlate mitt, og jeg smiler. Og på toppen av dette, så møttes vi mens det regner. Mon tro om ikke sola snart titter fram. Da ville ironien, og på den måten også skjebnen, ha vært fullkommen.”

   ”Jeg ville ikke… men han holdt ikke opp da jeg ba ham slutte… jeg sparka og slo… men han stoppa ikke…” Ordene fra Ylvas munn kom rykkvis, og bare ved å prate om det, kjente hun kvalmen igjen. Hun følte tungen hans i munnen, hun merket smerten i underlivet. Samtidig ga den plutselige ordflommen henne følelsen av å kaste opp. Den bitre smaken var nesten like besk og sur som hva den hadde vært den skjebnesvangre kvelden voldtekten faktisk hadde funnet sted, men det var bare for en stund. Jo mer hun snakket, selv om det for det meste bare var hikst og hulk og det samme om igjen og om igjen, jo tommere følte hun seg. Snart ville alt være ute av henne.

   Og han som satt ved siden av henne, han holdt henne bare rolig på skulderen og lyttet oppmerksomt uten å si noe.

   Slik satt de i flere minutter, til Ylva endelig fikk rettet seg opp og tørket ansiktet. Hun overrasket seg selv ved å tenke tanken på å unnskylde anfallet sitt, men lot det være. Det lot uansett ikke til at han som satt der med henne hadde noe som helst imot at hun gråt litt.

   Kort tid etterpå kom bussen, og idet hun reiste seg, sa han: ”Ta vare på deg selv.”

   ”Jeg skal prøve så godt jeg kan”, forsikret Ylva, og smilte til ham idet hun gikk på og etterlot ham i skuret. Og, tilfeldig eller ei, litt oppløftende var det at da hun satte seg ved en vindusplass, la hun merke til hvordan solen endelig greide å skinne gjennom skylaget.

Da hun var hjemme, ble hun derimot brått rykket tilbake til virkeligheten igjen. Hun kom på hva det var hun bar på i lommen, og hva det var hun måtte gjøre. Det var selvfølgelig med en viss nervøsitet. Selv om det så klart var godt mulig at hun var helt ubefruktet, hadde voldtekten funnet sted mens hun hadde hatt eggløsning. Hvis mensen uteble om cirka fjorten dager fra nå…

   Hun grøsset. Aller helst ville hun ha svar på det nå med en gang i stedet for å gå rundt og seigpines, men der hun satt på sengen sin og hadde bruksanvisningen foran seg, stod det at den kunne benyttes den første uken etter at mensen unnlot å komme. Altså ble hun nødt til å vandre rundt i usikkerhet frem til det.

   Hun hørte skritt i gangen utenfor, og skyndte seg å legge pakken under hodeputen. Hun kunne høre morens latter og den mørke stemmen til Jonathan. Bare ikke moren åpnet døren hennes nå…

   Men foreldre har en plagsom tendens til å gjøre akkurat det motsatte av hva barna deres vil at de skal gjøre. Uten så mye som å banke på, presset Lulu ned dørhåndtaket og stod på terskelen. Bak henne skimtet hun det ubarberte ansiktet til Jonathan, og han gjorde et forsøk på å smile til henne. Hun presset en slags grimase frem mens hun kjente hvordan magen kjørte berg-og-dal-bane innvendig.

   ”Var det så fort gjort?” spurte hun, og Ylva kvapp til. Hvem hadde sladret?

   ”Eeeh… h-hæ?” spurte hun, og hørte selv hvor påtatt hun låt, men hun innså at det var bedre å spille uvitende, i alle fall med det første.

   ”Nico sa at du blei med ei venninne hjem i dag for å gjøre lekser. Er dere ferdige alt?” smilte hun, og Ylva kunne puste lettet ut. Hun hadde helt glemt hva hun hadde sagt til broren tidligere på dagen.

   ”Ja, det var ikke så mye, og de fleste oppgavene var ganske lette”, sa hun, og prøvde å ikke stirre på Jonathan.

   ”Så flott. Jonathan og jeg skal bare… snakke litt sammen på rommet mitt, så da er jeg der hvis dere trenger meg”, sa Lulu, og smilte så overbevisende hun bare kunne.

   ”Mhm”, sa Ylva, mens hun prøvde å tenke på noe annet.

   Men da moren omsider lukket døren, og fnisingen hennes etter hvert døde bort i gangen, falt Ylva over på siden og lot tårene renne for andre gang den dagen.

Så hva feiler det meg egentlig?

Jeg har vært litt i tvil om hvor mye jeg skal snakke om min psykiske helse på denne bloggen. Jeg har jo ikke lyst til å holde en så viktig del av livet mitt skjult, samtidig som jeg veit at jeg dessverre kjenner en del folk som fortsatt tenker at begreper som "deprimert" og "engstelig" bare er nymotens varianter av "lat" og "dum". Eller som bare, jeg veit ikke, treffer meg utelukkende på mine gode dager og derfra trekker konklusjonen om at det umulig kan feile meg noe som helst, fordi jeg ikke ser ut som eller oppfører meg sånn som de tenker at psykisk sjuke folk ser ut eller oppfører seg. Eller som trur de kjenner meg, men som egentlig ikke kjenner meg i det hele tatt. Når jeg har prøvd å være åpen om min psykiske helse før, har jeg blitt beskyldt for å bare ville ha oppmerksomhet og for å innta en offerrolle, og det gjør at jeg kvier meg litt for dette, selv om jeg jo egentlig veit at de aller, aller fleste som sannsynligvis kommer til å lese dette er greie folk som skjønner at psykisk sjukdom er, ya know, en greie. Så bare for å ha gjort det klinkende klart: det er altså ingen annen grunn til at jeg skriver dette enn at jeg vil at dere skal vite hva det er som egentlig skjer med meg. Jeg trenger ikke at dere syns synd på meg (selv om det er greit om dere gjør det), men jeg trenger at dere respekterer meg.

Herregud, dette blei plutselig veldig mye mer seriøst og formelt enn jeg opprinnelig hadde forestilt meg, men ting går ikke alltid som man har tenkt.

Det er noe gærent med meg. Det har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg skreiv dette for nesten ti år siden, for eksempel, men det begynte jo leeeenge før det. Jeg trur jeg var tolv år første gang jeg skada meg sjøl, men den gangen hadde jeg liksom noe konkret å knytte det opp til: jeg blei mobba på skolen, og jeg grua meg til å stå opp hver eneste morgen. Det var en ganske åpenbar grunn til at jeg følte meg dritt, liksom. Men det gikk liksom ikke over etter at jeg begynte på ungdomsskolen og mobbinga slutta. Jeg hadde skikkelig dårlig sjøltillit, jeg hata meg sjøl og kroppen min, syntes det var vanskelig å knytte meg til andre mennesker, blei sliten av sosiale sammenkomster, ville egentlig bare være i fred og skrive og lese og spille TV-spill og dagdrømme, for fantasiverdener var mye bedre og mer interessante steder å være enn virkeligheten. Og det gikk litt bedre etter hvert som jeg kom meg vekk fra hjemstedet mitt. Jeg begynte på folkehøyskole, og for første gang i mitt liv var jeg på daglig basis omgitt av folk som var interessert i de samme tinga som jeg var, og som syntes det var gøy, og ikke irriterende, når jeg bega meg ut på lange, nerdete monologer om bøker, filmer, band og spill jeg likte. Jeg var riktignok redd jeg aldri skulle klare å få meg utdanning eller jobb fordi nye, ukjente situasjoner var så utrolig overveldende og skremmende for meg, og det gjorde meg så ekstremt sliten, men heldigvis hadde forfatterstudiene et opplegg som passa for hjernen min på en måte mer typiske akademiske utdanninger ikke gjorde, og det var utrolig fint for meg å være sammen med andre folk som hadde de samme interessene som meg, og som kanskje syntes jeg var litt rar, men at det var noe av sjarmen min.

Men uansett hvor hjemme jeg følte meg på forfatterstudiene, måtte jeg likevel forholde meg til resten av livet. Jeg var fortsatt elendig til å holde orden hjemme, betale regninger i tide, organisere livet, sette meg inn i systemer, være på jobbintervju, kjøre kollektivtrafikk (og å ta førerkort gikk hvert fall ikke), få nye venner og holde kontakta med gamle venner, være på konserter (til tross for at det er noe jeg egentlig liker veldig godt), lese (en annen ting jeg er veldig glad i), kommunisere tydelig, være på flyplasser og andre travle steder, sove, forstå romantiske forhold, gjøre noe som helst så lenge jeg måtte høre på en lyd jeg ikke likte, sitte på en normal måte, sitte stille, feire bursdag, studere alt som ikke er forfatterstudiet, spise, kle på meg, dusje, flørte, kjøpe ting, samarbeide, støvsuge, kaste ting, jobbe og smalltalke. For å nevne noe, men lista er så lang, og det er så mye jeg ikke tenker over engang fordi det for meg tross alt bare er sånn livet mitt er og alltid har vært og det tok litt tid før jeg skjønte at dette var ting det ikke var normalt å være dårlig i. Jeg var flink til å skrive, da. Fiksjon, vel å merke. Ikke jobbsøknader, akademiske tekster, kronikker, mailer eller noe annet som har noen praktisk funksjon i livet. Bare kunst. Og det at alle disse tinga som var så mystiske for meg, framstod som så selvfølgelige for alle andre, gjorde at jeg følte meg ekstremt mislykka og dum og lat. Det hjalp heller ikke at enkelte andre mennesker mente akkurat det samme, at jeg nettopp var mislykka og dum og lat for å ikke få til helt vanlige ting, og at de ikke hadde noen kvaler med å la meg få vite det. Jeg skjønte rett og slett ikke åssen jeg kunne være så tilsynelatende smart og flink, når jeg samtidig var så utrolig dum og udugelig. Hvis man klarer å skrive en roman, bør man klare å ta en buss man aldri har tatt før, liksom. Tenkte jeg, da.

Første gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg femten år og blei fortalt at jeg bare ville ha oppmerksomhet og være spesiell. Andre gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg tjuefem år og blei fortalt at jeg bare måtte bli flinkere til å holde meg i fysisk aktivitet, spise oftere, stå opp og legge meg tidligere og gå på kafé med venner. Etter å ha prøvd å begynne i ny jobb for bare å bryte fullstendig sammen etter noen timer på den nye arbeidsplassen fordi det var så mange nye folk og rutiner, så høy musikk og så skarpt lys, fikk jeg endelig hjelp som trettiåring. Og nå er jeg trettién og skal forhåpentligvis få en diagnose i begynnelsen av september. Og det er ikke den diagnosen jeg hadde trudd. Jeg hadde liksom bare gått ut fra at det kom til å være klassikeren "angst og depresjon" som feilte meg, fordi, vel, jeg har vært utrolig engstelig og skikkelig deprimert mesteparten av livet. Men det slo meg liksom ikke at angsten og depresjonen min kunne være på grunn av noe annet.

Yo Samdy Sam har mange utrolig fine YouTube-videoer som i all hovedsak handler om åssen det er å bli diagnostisert med autisme som voksen dame. Som hun forklarer i videoen over, er dessverre nesten all forskning på autisme gjort på gutter, men fordi jenter i myyyyye større grad enn gutter blir oppdratt til å (og kjefta på hvis de ikke gjør det) holde kjeft og sitte stille, kan det være vanskeligere å oppdage, fordi symptomene våre kan se annerledes ut. 

Da psykologen min snakka om autisme og asperger syndrom for første gang, blei jeg litt overraska, men jo mer vi snakka om det og jo mer jeg leste om det, desto mer mening ga det. Autisme kan forklare så godt som alt som feiler meg. Det jeg hele livet har gått ut fra at har vært angstanfall, er sannsynligvis det som på engelsk kalles autistic meltdowns (sjøl liker jeg den direkte oversettelsen "autistisk nedsmelting" veldig godt, men det er så vidt jeg veit ikke et etablert uttrykk). Og igjen: ikke rart jeg har vært deprimert når jeg ikke har klart å forstå hvorfor jeg ikke får til helt hverdagslige ting og dermed har gått ut fra at det er fordi jeg er lat og dum, si!

Som sagt skal jeg altså gjennom det offisielle diagnostiseringsintervjuet sammen med psykolog og overlege i begynnelsen av september. Fra før av har vi vært gjennom et diagnoseskjema der en score på over 65 kan tyde på at man har autisme eller asperger syndrom. Jeg scorte 125. I mellomtida skal DPS'et i tillegg innhente komparentopplysninger, noe jeg gruer meg til, for noen av mine nærmeste pårørende har vært blant dem jeg snakka om innledningsvis som i løpet av åra ikke har tatt meg og symptomene mine på alvor. Jeg er rett og slett skikkelig bekymra for at det skal gjøre at jeg ikke får diagnosen, for som pasient har man umiddelbart mange flere rettigheter hvis man har en offisiell diagnose å vise til.

Og hvis du etter å ha lest alt dette sliter med å forstå åssen i all verden noen så tilsynelatende oppegående som meg sannsynligvis har autisme eller asperger syndrom, så er det fordi jeg – og som Samdy Sam påpeker er det ekstremt vanlig, særlig blant jenter – hver eneste dag prøver ekstremt hardt å passe inn fordi jeg i barndommen og ungdomstida blei fortalt at sånn kunne jeg ikke oppføre meg. Og det er SÅ SLITSOMT! Jeg veit ikke om det går an for folk som ikke er på autismespekteret å skjønne hvor utrolig energikrevende det er å hele tida prøve å følge regler man egentlig ikke fullt ut forstår. 

Så ønsk meg lykke til i begynnelsen av september! Og hey, hvis du da du leste dette kjente deg igjen i mye av det, kan det kanskje være verdt å nevne det for legen din neste gang du er der.

Juli 2021

Opplevelser: Kunstutstilling, burger på Døgnvill og gin & tonic på Sukkerbiten med Camilla, Corita, Madelén og Lauren. Sognsvann med Martina. Botanisk hage med Vibeke. Kino med Mari. Fjordrock. Katten med Martina. Bursdagen til Mone. Kattepass i Drammen (noe som inkluderte Anchas Bodega med Martina). 

Innkjøp: Ingenting utover husholdning og andre basisprodukter.

TV-serie: Jeg har ikke gjort noen nye oppdagelser denne måneden, men sesong to av HBOs fargerike skateperle Betty gleda hjertet mitt like mye som sesong én gjorde.

Film: Black Widow, Fear Street Part One: 1994, Fear Street Part Two: 1978, Fear Street Part Three: 1666, Weathering With You, A Dangerous Son og Bohemian Rhapsody. Og som dere ser, endte den første Fear Street-filmen opp med å begeistre meg så mye at jeg så de to andre delene rett etterpå. Det kom litt overraskende på meg; jeg hadde rett og slett ikke regna med å like dem så godt som jeg faktisk gjorde. Filmserien i tre deler er basert på bokserien med samme navn av R.L. Stine, en bokserie jeg leste litt av tidlig i tenåra, uten at jeg kjente igjen historien av den grunn. Filmene er teknisk sett kategorisert som skrekkfilmer, men de er såpass lettbeinte og med såpass mye humor at man fint kan være lettskremt og likevel like disse filmene godt, noe som i sin tur gjør at enkelte temmelig grafiske voldsscener kan komme litt brått på, men denna blod og gørr-entusiasten syntes det bare gjorde hele greia desto gøyere. I stemning, utseende og til dels i handling kan de minne litt om Stranger Things, bare at det denne gangen er nittitallet som har blitt kjørt gjennom hypernostalgi-filteret. Dette er ikke de dypeste og mest tankevekkende filmene som fins, men for oss som vokste opp på nittitallet og var glad i bøkene til R.L. Stine, og som aldri helt slutta å være fascinert av det mørke og makabre, er dette ekstremt fornøyelig underholdning. 

Bok: På katteferie i Drammen fikk jeg endelig sjelefred nok til å få lest masse! Herregud, som jeg har savna å sitte ute og lese hele dagen, på den måten jeg pleide å gjøre nesten hele sommeren da jeg var liten. Jeg leste endelig ut Sigd av Ruth Lillegraven, som var ei vakker, sart og melankolsk diktsamling som rørte og begeistra meg med sin til tider nærmest Inger Hagerupske rytme og lydlighet. Jeg leste også novellesamlinga Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, som var skikkelig kul og rar, og som faktisk – ikke for å skryte, eller noe som ligner på å skryte – minte meg litt om enkelte noveller jeg sjøl har skrevet. Nå har jeg for første gang på ekstremt lenge kommet dit at jeg ikke helt veit hva jeg skal begynne å lese nå, men jeg har nok å velge i, så det er egentlig et ikke-problem.

Musikk: Jeg veit jeg har sagt det før, men noen ganger kan det gå laaaang tid før jeg hører ei låt for første gang til jeg plutselig, som fra ingensteder, skjønner hvor bra den faktisk er. For omkring to og et halvt år siden siden fant jeg jo ut at jeg egentlig liker Susanne Sundfør, og da hovedsakelig albumet hennes Ten Love Songs, og så skulle det altså gå enda noen år før det gikk opp for meg at hei, husker dere den hitten Susanne Sundfør hadde i 2012? DEN ER SÅ SYKT BRA. Og resten av verden bare, jada, Kristine. Vi veit det. Vi har visst det i ni år. Ikke desto mindre: jeg kommer ikke over hvor uhorvelig god Susanne Sundfør er til å blande det melankolske og det dansbare, og White Foxes er bare nok et eksempel på hvor perfekt hun har balansert de to polene mot hverandre. Jeg er ikke alltid like fan av, vel, vokaljukkinga hennes (fins det et hakket mer profesjonelt og nøytralt ord for det?), mens andre ganger syns jeg det hun gjør sangteknisk er utrolig spennende og, så klart, ekstremt imponerende. Og perkusjonen! Himmel.

Fra skisseboka: åpninger, innganger, muligheter

Jeg skriver noveller. For tida volder skrivinga meg dessverre mer angst enn glede, og sånn har det vært ubehagelig lenge. Det er til og med sånn at jeg syns det er ekkelt å snakke om det her, haha. Og jeg veit jo egentlig også hva som er løsninga, det er bare det at løsninga har to mulige utfall: alt løser seg, eller alt blir mye verre. Jeg trenger ikke å bruke altfor mye tid på å gjenta meg sjøl, gjør jeg vel?

For noen år siden posta jeg begynnelser på noveller jeg aldri kom noe videre med. Novelleprosjektet jeg jobber med nå, består av to dokumenter: en kladd, og noe man, for å bruke ungdomsskolelingo, kan kalle ei innføring. Sistnevnte består akkurat nå av 203 sider. Førstnevnte består av 257 sider. Min skriveprosess går hovedsakelig ut på at jeg først og fremst skriver ekstremt mye, og så heller stryker og sletter og finpusser seinere. I Nanowrimo-ånd tenker jeg som så at bare jeg skriver mye nok, må det jo være et eller annet brukbart et sted i tekstmassen. Med andre ord er det akkurat nå i overkant av femti sider jeg allerede har sortert ut som ubrukelig. Ikke så ubrukelig at jeg faktisk har sletta det; jeg tar vare på så godt som alt jeg skriver, fordi jeg aldri veit hva som plutselig kan komme til nytte en gang likevel, men åpninger jeg per akkurat nå av ulike grunner ikke føler meg motivert til å fullføre. 

Jeg benytter denne glovarme søndagen til å dele et knippe kasserte begynnelser med dere:

---

Jeg var seksten da sirkuset kom til landsbyen. Mamma så på gjennom vinduet da de monterte opp telt og leide elefantene ned fra hengerne.

   «Fordømte sigøynerpakk», sa mamma og rista på hodet.

   Seinere den dagen var det jeg som tilbød meg å gå og kjøpe mat.

   «Ikke snakk med fremmede nå, da. Og kom hjem før stormen begynner», sa mamma og rakte meg kurven.

   Jeg måtte knyte hatten ekstra godt fast da jeg gikk ut døra. Det hadde allerede begynt å blåse kraftig, og jeg måtte holde opp ei hand foran ansiktet for å unngå å få altfor mye sand i øya og i munnen.

   Likevel klarte jeg ikke å la være å stoppe opp da jeg passerte de fargerike vognene og stripete telta. Fra å være travelt og livlig for bare noen timer siden, virka sirkuset nå forlatt.

   Men så kom hun ut av en av vognene. Og ropte noe til meg, men vinden stjal orda rett ut av munnen hennes. Jeg forta meg bort til henne.

   «Hva sa du» ropte jeg da jeg var nærme nok.

   «Jeg sa at du må komme inn til stormen har rast ferdig. Du kan ikke bli her ute.» Så tok hun meg i armen og dro meg inn i vogna.

   Hun var på min alder, kanskje litt eldre. Håret hadde hun samla i ei lang, tjukk, svart flette som hang nedover den slanke ryggen. Huden hennes var gyllen, øya var brune, milde.

   «Vil du ha en kopp te?» spurte hun. Uten å vente på svar fant hun fram en kjele fra et skap.

   Vogna var liten, med en kjøkkenkrok i den ene enden, ei brei seng i den andre, og et lite, rundt bord på midten. Det lukta tungt og varmt av røkelse.

   «Vi har ikke åpna ennå!» var det plutselig en stemme som lød, en kvinnestemme, overraskende mørk.

   Jeg så ikke før nå at det lå noen i den breie senga. Det måtte være mora hennes, med grå striper i det mørke håret og ei krokete nese. Hun satte seg opp og gnei seg i ansiktet.

   «Jeg bare…» begynte jeg, men jenta avbrøyt meg: «Jeg kunne ikke la henne gå ute i stormen. Jeg ba henne med inn til det har roa seg.»

   Mora reiste seg tungt, det virka som at hun hadde vanskelig for å gå, og kom mot meg. Hun var høy og røslig, grov, og jeg rygga kanskje ubevisst et par steg bakover, men så brøyt hun ut i et strålende smil. Hun granska meg liksom fra topp til nå; jeg fikk følelsen av at hun godkjente meg.

   «Men se på deg, da, jente!» sa hun plutselig, og jeg så nedover meg sjøl; det hadde samla seg sand foran på den blå kjolen min.

   «La meg finne noen gamle klær etter Lela som du kan låne», sa hun.

   «Det trengs ikke», sa jeg fort, litt for fort, for både mora og Lela snudde seg og så på meg.

   «Altså, det går bra med meg. Den kan vaskes», sa jeg.

   «Hvis du sier det, så», sa mora, og gikk på stive skritt bort til det lille bordet og satte seg ned på en trestol som stod ved siden av det. Ut fra ei hylle under bordet tok hun ei pipe og en tinnboks med tobakk. Med kraftige fingre ga hun seg til å stappe pipa. Så tente hun den med en lang fyrstikk. 

   «Vær så god.» Lela rakte meg en kopp med rykende te. Hun tok meg i armen igjen og leda meg bort til bordet der mora satt, og vi satte oss på de to gjenværende stolene.

   «Kom innom igjen i morgen, så skal jeg lese deg i hendene», sa mora og blåste den søtlige piperøyken bort på meg. Vinden ruska i vogna, og fikk nesten teen min til å skvulpe ut. Jeg tok en langsom slurk. Den var krydrete, sterk.

   Det var da Lela reiste seg og strakte armene opp for å tenne parafinlampa som hang fra taket at jeg la merke til håndledda hennes. Kjoleermene hennes sklei ned, og var noe med måten handa og armen hennes møttes i ei perfekt innsvingning som gjorde at jeg med ett ikke klarte å ta øya fra henne. Det var som om dette litt tynnere punktet gjorde hendene hennes sterkere, smidigere, vakrere, og jeg klarte ikke å gjøre annet enn å følge enhver bevegelse hun gjorde; de tynne fingrene som holdt den lange fyrstikken, den andre handa som løfta glasset, lyset som spredde seg i vogna da fyrstikken traff veka. Med et uanstrengt rist på håndleddet slokka hun fyrstikken, og satte seg ned igjen på stolen, fullstendig upåvirka av den skjellsettende oppdagelsen jeg nettopp hadde gjort.

   Ei stund blei vi sittende i stillhet. Mora røkte pipe mens hun stirra ut i rommet, Lela stirra ned på hendene sine i fanget, jeg drakk av teen med jevne mellomrom, den slurpende lyden i den ellers stille vogna gjorde at jeg krympa meg.

   «Jeg kjeder meg», sa mora omsider, «vis meg hendene dine.»

   Hun stirra rett på meg, øya hennes var nesten svarte.

   «Jeg har ingen penger», sa jeg langsomt.

   «Jeg kjeder meg, sa jeg. Jeg trenger noe å gjøre. Vis meg hendene dine», sa hun igjen og kakka pipa mot et askebeger hun dro fram fra under bordet.

   Nølende strakk jeg hendene mine fram mot henne. Jeg skvatt da hun tok tak i dem og dro dem nærmere seg, selv om det jo var derfor jeg rakte dem mot henne. Hun myste da hun studerte dem.

   «Jeg vil si du er over gjennomsnittet godt bemidla», sa hun og strøyk forsiktig langs handflata mi, «kanskje til og med rik.»

   Jeg skotta bort på Lela, hun studerte mora med haka hvilende i handflata, et inneforstått smil om leppene hennes. 

   «Er du litt lat? Det kan hende du er litt lat. Enten er du lat, eller så er du bortskjemt», fortsatte mora, Lela undertrykte et knis, «men du er også kreativ og kultivert. Skapende. I framtida di ser jeg penger, stabilitet og… tja, ikke nødvendigvis lykke, men vellykkahet.»

   «Hvordan kan du se alt det bare ut fra hendene mine?» spurte jeg.

   «Enkelt.» Mora slapp hendene mine, lente seg tilbake i stolen og la armene i kors over brystet, «kjolen din er eksepsjonelt velsydd, den skredderen kan ikke ha vært billig. Det at du bruker den ute en dag det brygger opp til storm, og ikke på ball, kan ikke bety annet enn at du er over middels godt bemidla. Dessuten trur jeg at jeg aldri har tatt på så mjuke hender i hele mitt liv. Det kan bare bety at dere stort sett har tjenere som gjør det meste for dere, at du ikke er vant til å grave i jord, eller å lage mat, eller å være ute i allslags vær.»

   «Men hvordan visste du at jeg var kreativ?» spurte jeg.

   Mora trakk på skuldrene. «Det var litt gjetting inni bildet der. Noe må jo du finne på òg, du som har tjenere til å gjøre alt for deg. Jeg antok at du kanskje leser, eller spiller piano, eller broderer.»

   «Kan jeg kjenne?» Lela lente seg plutselig over bordet og tok tak i hendene mine.

   Jeg åpna munnen for å si noe, hva veit jeg ikke, det blei uansett borte da Lelas varme hender greip om mine. Hun strøyk med to fingre i handflata mi, først opp og ned, så i sirkler. Det kilte, først bare i handflata der Lela strøyk, men så spredde det seg oppover armene, gjennom brystet, inn mellom ryggvirvlene. 

   «Jeg har heller aldri tatt på mjukere hender før», sa Lela uten å se vekk fra hendene mine.

   «Men nå skal det sies at de eneste hendene du tar på, er mine når du hjelper meg med å komme opp av senga», flirte mora, Lela rødma, flytta blikket ned i gulvet, og så slapp hun hendene mine, uten å tenke over det lot jeg dem ligge der på bordet, som i vente på at hun skulle ta på dem igjen.

   «Man får ikke akkurat verdens mjukeste hender av å spa elefantdritt hele kvelden!» Mora lo rungende og holdt de grove hendene opp foran seg, de var store, som om de tilhørte en mann. 

   «Men du sa jo nettopp at du leser folk i hendene?» sa jeg, det var ikke før nå at jeg la hendene tilbake i fanget mitt.

   «Ja, når sirkuset er åpent, ja. Så stenger det for publikum, og drittjobbene, bokstavelig talt, gjenstår.» Mora lente seg nærmere, «og elefantene driter akkurat like mye som det ser ut som at de gjør.»

   Jeg drakk den siste slurken av teen min og kasta et raskt blikk ut av vinduet. Stormen så ut til å ha stilna noe.

   Jeg kremta. «Jeg bør komme meg hjem.»

   Mora og Lela så på meg, jeg så på Lela.

   «Ikke røp hemmeligheten min til noen, da, ett sted må jo penga komme fra», sa mora, hun smilte.

   Jeg reiste meg, stolen skrapte mot det slitte tregulvet

(Denne teksten er egentlig ei resirkulering av ei novelle jeg skreiv for første gang i sekstenårsalderen. Den lå ute på Skrivebua. Denne har arbeidstittel Elefanten, men jeg har endt opp med å gi den tittelen til ei annen novelle i prosjektet. Meget spesielt interesserte får kanskje noe ut av å vite at jeg var inspirert av sangen The Zookeeper's Boy av Mew da jeg skreiv den opprinnelige novella som tenåring.)

---

Du er en ung mann, og jeg har kjent deg halve livet. Vi ses ikke så ofte lenger, og det er stort sett alltid på grunn av meg. Du bor i en leilighet, har en kjæreste nå, jeg trur det er Barbro hun heter, jeg har ikke møtt henne. Alt er så mye enklere for deg enn for meg, men jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det for deg på en måte som gjør at du forstår hva jeg mener. Du er ganske dårlig til å lage mat, men du spiser likevel fire ganger om dagen hver eneste dag. Du drikker kaffe hver dag, hvis ikke får du vondt i hodet, du drikker stort sett øl i helgene, enten på bar eller hjemme, noen ganger er Barbro med, som oftest ikke. Du har bandøving et par ganger i uka, det hender det blir øl da òg. 

---

Håkjerringa de fanga på Grønland var over fem hundre år gammal. Hun har vært i live siden Columbus gjenoppdaga Amerika. Hadde vi kunnet intervjue henne, hadde hun kunne fortelle oss alle hemmelighetene våre; hun har sett oss komme, se, vinne og feile. Hun veit hvorfor vi fyller hava med plast, hun veit hvorfor vi ikke klarer å slutte å krige. Hun sitter på fasiten om menneskehetens historie, men hun sier ingenting. 

   Katten vi hadde da jeg var liten og jeg var født med bare et par års mellomrom; jeg før ham. Jeg så ham krype helt til han klarte å gå, jeg så ham falle og reise seg igjen. Jeg så ham vokse, hørte forandringene i stemmeleiet hans, jeg leika med ham og koste med ham. Jeg ga ham mat, drikke, vaska teppet hans nå og da. Jeg så ham bli en gammal katt, jeg så ham sikle og sjangle, så ham ikke orke å reise seg lenger, så ham til slutt dø av nyresvikt. For ham var det jeg som var håkjerringa.

---

Du var femten år første gang vi møttes, og umiddelbart hadde jeg kjent deg hele livet. Nå er det ti år seinere, og vi ses ikke så ofte lenger, men nå har Håkon dumpa deg og du sitter i sofaen i leiligheten din med håret i en rotete topp og brillene på snei, du har teppet opp til haka selv om det er sommer, du føler liksom ikke at du kan skru på varmekablene i juni, så du ligger og fryser isteden, jeg krabber opp i sofaen til deg, skulle ønske jeg kunne varme deg.

   «Vil du se en film eller noe?» spør jeg, du stirrer rett framfor deg.

   «Du veit at jeg alltid har syntes at du er den vakreste jenta i verden, ikke sant?» sier jeg, du ler kort, fnyser nesten.

   «Eller vi kan gå ut, Miriam skal være DJ på Parkteatret i kveld, skal hun ikke?» sier jeg.

   «Jeg kan ikke gå ut sammen med deg», sier du.

   «Du gjorde det jo hele tida før», sier jeg.

   «Men nå har jeg jo ekte venner», sier du.

   «Men det er jeg som er her», sier jeg, «det er jeg som aldri forlater deg, jeg som alltid er her når du trenger det, alltid jeg som stiller opp.»

   «Er du sjalu?» Du ser på meg, og i blikket ditt ser jeg hele verdenen min, jeg ser alt vi har gjort sammen, jeg ser alle kveldene vi har sittet inne på rommet ditt når du var den eneste som ikke blei invitert på festen, jeg ser alle de gangene du har grått i armene mine fordi en eller annen dum gutt ikke likte deg tilbake, det var jeg som var her da du flytta inn i denne leiligheten, jeg som strøyk deg over håret da du nettopp hadde begynt på universitetet og du ennå ikke hadde blitt kjent med Miriam, og da Håkon dukka opp var jeg den som fortalte deg at om han virkelig hadde likt deg like godt som du likte ham, hadde han svart på meldingene dine med én gang, ikke latt deg vente i dagevis før han ga lyd fra seg, og da du helt slutta å henge med meg fordi du plutselig bare brydde deg om Håkon kunne jeg valgt å bare forsvinne ut av livet ditt fullstendig, men i motsetning til Håkon og alle de andre er min kjærlighet til deg ubetinga.

   «Jeg er ikke sjalu», sier jeg, «den plassen jeg har i livet ditt er helt spesiell, og ingen kommer noen gang til å kunne erstatte meg.»

   Du plukker opp telefonen som ligger på bordet foran deg, jeg kikker over skuldra di, ser deg bla gjennom kontaktlista di, du stopper opp ved Håkon.

   «For guds skyld, ikke ring Håkon», sier jeg.

   «Jeg skulle ikke det heller», sier du, du blar videre, med så mange navn i lista skulle man tru det var noen der du kunne snakke med.

   «Hold kjeft», sier du.

   «Sa jeg det høyt?» sier jeg.

   «Ja, og du er ikke hjelpsom», sier du.

   «Men helt seriøst, Miriam er vel kanskje den eneste faktiske vennen du har i denne lista, og hun har ikke engang spurt åssen du har det etter bruddet», sier jeg, «og ikke minst var det via Miriam at du møtte Håkon. På en måte er alt sammen hennes feil, det er indirekte hennes skyld at du sitter her aleine nå.»

   «Noen ganger hater jeg deg», sier du. 

   «Don’t hate the messenger», sier jeg, du ler, i det minste fikk jeg deg til å le.

---

Det har aldri vært lett for meg å ikke bare bli kjent med andre mennesker, men å oppleve at jeg tilhører samme art som dem. Folk har alltid hatt lett for å like meg, men vanskelig for å ville ha meg noe nærmere enn en armlengdes avstand.

   Jeg møtte Bae tilfeldig på en bar i Byen. Vi skulle egentlig bare ligge sammen, men så snakka vi sammen isteden, lenge, vi lå sammen også for så vidt, etter å ha snakka sammen i mange timer, og vi møttes igjen dagen etter, og egentlig skulle jeg reise hjem dagen etter der igjen, men jeg kunne ikke, jeg måtte kjøpe en seinere flybillett som jeg egentlig ikke hadde råd til, for dette var min Before Sunrise, dette var min Garden State, jeg visste det ikke akkurat da, men jeg var manisk, det var derfor jeg var så innmari impulsiv, manisk og nyforelska, to begreper som egentlig kunne vært synonymer, og ingenting ved møtet vårt var planlagt eller beleilig, egentlig var det altfor kort tid siden mitt forrige forhold og hele den psykiske kollapsen dét førte med seg, og egentlig var ikke Bae min type engang, og vi bodde så langt unna hverandre at det var vel egentlig ikke noe vits i å prøve å ha et forhold gående, men så prøvde vi likevel, vi prøvde til vi ikke lenger hadde penger til å fortsette å prøve, og det var da jeg forlot alt jeg kjente til og flytta til Byen, og egentlig skulle jeg bare bo hos Bae midlertidig til jeg fant meg mitt eget sted, vi var begge enige om at vi kunne ikke gå fra å se hverandre et par uker om gangen cirka hver annenhver måned til å plutselig bo sammen, men jeg klarte aldri å gå helhjerta på visning, jeg fant liksom hele tida på unnskyldninger for meg sjøl for at jeg ikke kunne bo et visst sted, Bae sa igjen og igjen at jeg bare kunne bli boende hos ham for hans del, «men du og jeg er så bra, jeg vil ikke føkke opp det vi har ved å gå for fort fram, det er for mye som står på spill» sa jeg, jeg sa det igjen og igjen helt til jeg sa «næh, fuck it», senka skuldrene og blei boende.

   Det var ikke vanskelig for meg å være borte fra alle jeg kjente. Og alle de som snakka om at de var nødt til å komme og besøke meg så snart de fikk neste lønning, kom aldri. Det hendte de ba meg komme hjem for å besøke dem. «Kom hit isteden», sa jeg, det gjorde de ikke.

   Bae tok meg med til stambarene sine, på telttur i fjellet, på grillfester hjemme hos vennene sine. Og vennene dytta gin tonic, rosévin og meksikansk øl inn i henda mine, og jeg drakk, jeg ville jo ikke være uhøflig. 

---

M og jeg sitter ved siden av hverandre på betongklossen utafor fabrikken, vi røyker og det er fortsatt fem minutter til bussen skal være her.

   «Har du noen gang tenkt på sigaretten som et fallos-symbol», sier M, jeg ler.

   «Tenker du noen gang på noe annet enn peniser», sier jeg.

   «Peniser er noe av det jeg tenker minst på», sier M, hun blåser ut.

   «Penis», sier hun, hun fnyser nesten, «det burde heller hett styggis.» 

   Jeg trekker inn, M slipper sneipen sin ned på bakken og tråkker på den med hælen, jeg sier ikke noe.

   «Hvem var det du skulle møte igjen», sier M.

   «Barndomsvenninne av meg, det er mange år siden sist jeg har sett henne», sier jeg.

   «Du får sende meg melding hvis det blir kleint, da, så kan jeg finne på et nødstilfelle av noe slag», sier hun, hun drar røykpakka opp av lomma si igjen, «faen, jeg har lyst på en til, ass.»

   «Det rekker du ikke, der kommer bussen», sier jeg, jeg stumper sigaretten mot busskiltet og legger sneipen i lomma. Vi setter oss bakerst, jeg tenker på hvor mye status det ga å sitte bakerst i bussen på barne- og ungdomsskolen, kontra hvor lite folk bryr seg i Oslo-kollektivtrafikken, hvor latterlig lite det hadde å si i det store og det hele.

   «Kanskje jeg skal prøve å imponere noen med å si at jeg pleide å sitte bakerst i bussen på ungdomsskolen neste gang vi er ute på byen», sier jeg.

   «Gjorde du det? Satt bakerst i bussen?» M ser på meg.

   «Ja, men det var bare fordi jeg var venn med S, og det var en selvfølge at hun skulle sitte bakerst i bussen», sier jeg.

   «Er det hun du skal møte nå», sier M.

   «Nei, hun kom seg aldri vekk fra bygda. Trur hun har sånn fire unger eller noe nå, men det virker som at hun har det fint, da.»

   «Jeg bare så liksom ikke deg for meg som en bakseteramp. Jeg pleide å sitte foran med de andre nerdene», sier M.

   «Det var jo der jeg egentlig hørte hjemme òg, men det skjønte jeg liksom ikke før vi var uansett var ferdige med å bry oss om sånt», sier jeg.

   M plinger når vi nærmer oss stoppet hennes, hun går mot dørene i midten lenge før bussen stopper. På veien snur hun seg mot meg.

   «Vi ses i morra, da. Eller i kveld. Avhengig av åssen det går med hun venninna di», sier hun, vi vinker, så går hun av bussen.

   Bussen kjører inn mot sentrum, jeg skal møte I i Slottsparken av alle steder. Jeg foreslo et utested, et hvilket som helst utested egentlig, men I skreiv tilbake at hun ikke likte utesteder så godt, hun ville heller ha en piknik, og hvorfor ikke, det eneste problemet er at jeg ideelt sett hadde trengt litt flytende mot, og én ting var å drikke på offentlige plasser på bygda, men i Oslo hender det faktisk at folk får bot for sånt, men jeg har med ei lommelerke i tilfelle det blir krise, og jeg ser I på lang avstand når jeg kommer gående, hun har satt seg på et teppe rett i nærheten av aluminiumregnbuen, hun har det samme lange håret, og idet hun får øye på meg og reiser seg og strekker armen opp og vinker så den nederste delen av t-skjorta hennes sklir opp, er det som om det ikke har gått noen tid i det hele tatt, og jeg undertrykker impulsen til å spontant bryte ut i gråt, jeg trur ikke I merker det på meg når jeg kommer helt bort, hun som pleide å være så mye høyere enn meg er nå noen centimeter lavere enn meg, og jeg rekker ikke å tenke på åssen det er mest naturlig å hilse på hverandre før hun har dratt meg inn i en klem, hun lukter blomstersjampo og det samme som rommet hennes pleide å lukte, jeg legger armene rundt ryggen hennes, har lyst til å holde fast både henne og alle øyeblikka vi har hatt sammen, men så er klemmen over, og hun ser helt påvirka på meg og sier: «Det var jammen lenge siden!»

   Vi setter oss ned på teppet hennes, jeg føler meg overrumpla av noe jeg ikke veit hva er, I ser på meg, smiler, fukter leppene og sier: «Så hva har skjedd siden sist? Hva driver du med for tida?» 

   «Nei, altså, jeg jobber bare på en fabrikk», sier jeg, så keitete har jeg ikke vært siden jeg var tolv.

   «Jøss, så spennende!» sier hun.

   «Egentlig ikke», sier jeg, hun ler, «hva med deg?»

   «Nei, altså, hvor skal jeg begynne», sier hun, hun lener seg bakover på albuene, «det mest spennende som har skjedd er vel at jeg nettopp har skilt meg.»

   «Kødder du?» Jeg stirrer på henne, «jeg visste ikke at du hadde vært gift engang.»

   «Nei, jeg er jo ikke så aktiv på Facebook, og det er jo sånn folk får med seg ting om dagen», sier hun, «men joda, vi møttes på folkehøyskolen og gifta oss året etter. Det var sikkert ikke det smarteste vi kunne funnet på, men vi var så sykt forelska at vi ikke klarte å se for oss at det noen gang kom til å gå over. Og så trudde vi nok at vi var litt mer voksne enn vi egentlig var. Men altså, det var et pent og redelig brudd, vi er fortsatt venner. Det hadde sikkert vært vanskeligere om vi hadde hatt barn.»

   «Dæven», sier jeg, vennene mine er i beste fall samboere, og barn er det hvert fall ingen som har.

   «Så nå har jeg nettopp flytta tilbake til Norge», sier I.

   «Hæ? Hvor bodde du før?» 

   «San Francisco», sier I, og jeg ler, jeg er så overraska at kroppen min bare reagerer uten at hjernen min har fått tid til å bearbeide det hun sier, var det ikke egentlig også sånn det var før, jeg følte meg alltid så primitiv sammen med henne, så latterlig overlatt til instinkter og følelser.

   «Så eks-mannen din er amerikaner?» sier jeg.

   «Eks-kona. Nei, hun er norsk, den eneste grunnen til at vi bodde i San Francisco var at vi hadde lyst», sier hun.

   «Å ja», sier jeg, jeg fikler med mine egne fingre, «jeg visste ikke at du var… du veit, ute.»

   «Hvorfor skulle jeg ikke det? Det er 2019», sier hun.

   «Jeg veit hvilket år det er», sier jeg, og det skulle være en slags spøk, men tonen min er for skarp og I gir meg et blikk jeg ikke klarer å være i, jeg ser bort.

   I åpner piknikkurven sin og tar ut ei pakke kjeks, en ost og et beger med druer. Jeg ser nedover meg sjøl, på de hullete støvlene mine og den slitte buksa, så ser jeg bort på I, som har på en blondebluse og noe som kan være ei linbukse, vinden tar tak i håret hennes, hun sitter bakoverlent og spiser druer som en romersk keiserinne, hun fanger blikket mitt, jeg ser bort igjen, finner fram røykpakka mi fra lomma, jeg har ikke rukket å tenne sigaretten ennå idet I sier: «Kan du la være å røyke mens jeg spiser?»

   Jeg legger sigaretten tilbake i pakka, dette minner om følelsen av å bli tatt på fersken med fake leg, nå tør jeg hvert fall ikke å ta opp lommelerka.

   «Jeg visste ikke at du røyker», sier I, «du er liksom ikke typen til det.»

   Jeg trekker på skuldrene. «Jeg visste ikke at du hadde slutta.»

   I ler. «Herregud, jeg har jo aldri røyka-røyka, liksom.»

   «Men da vi var små –»

   «Det var jo bare noe jeg gjorde som et idiotisk opprør mot mamma», sier hun, «jeg trakk jo ikke ned engang.»

   «Det gjorde du, det», sier jeg, «det var jo du som lærte meg å nettopp trekke ned.»

   «Nå forveksler du meg med noen andre her», sier hun, men hvem skulle jeg kunne forveksle I med.

   Det plinger i telefonen min, jeg plukker den opp fra nettet, det er fra M: «Kleint ennå?» Jeg smiler, skal svare seinere.

   «Fra typen, eller?» Jeg ser opp, møter blikket til I.

   «Nei, det var bare… en kollega, liksom», sier jeg.

(Dette var tenkt som en måte å la hovedpersonene i Gullfiskene møtes igjen på mange år seinere, men så bare… klarte ikke stoffet å engasjere meg.)

---

Av alle de pinlig sjølutleverende tinga jeg noen gang har skrevet, er det deg jeg aldri klarer å skrive om. Det vil si, jeg klarer å skrive om ulike versjoner av deg, forskjellige inkarnasjoner, men aldri deg som du faktisk er. Og jeg var redd jeg aldri skulle klare å snakke om deg til henne, til tross for at jeg skjønte at det var viktig for at jeg skulle kunne få riktig diagnose og dermed riktig hjelp, men jeg var vel redd at hun skulle ta deg fra meg, på samme måten som jeg er redd for å snakke med henne om både sjølskading og om alkoholforbruket mitt, jeg er redd hun skal ville få meg til å slutte, for jeg er ikke klar for å slutte, ikke ennå, kanskje aldri. For det er jo det som er så fint med skjønnlitteratur: for meg er det en forlengelse av del delen av meg som eksisterer i samme romtid som det du gjør, en måte å tre inn i den delen av bevisstheten min på som teknisk sett ikke er en del av den objektive virkeligheten, hvis det da i det hele tatt fins noe sånt som en objektiv virkelighet, noe jeg blir mer og mer overbevist om at det ikke gjør. Og det er en befriende tanke: kanskje er du og det forholdet jeg har til deg like virkelig som noe annet jeg kan sanse, i hvert fall hvis vi tar parallelle dimensjoner og kvantemekanikk med i ligninga, for hvis alt som kan skje, vil skje, fins det et du og et jeg i en objektiv virkelighet der ute som ligner denne, der jeg ikke trenger å late som.

   Kan jeg få lov å kalle dette skjønnlitteratur hvis det gjør det enklere for meg å skrive det?

Independent Retailer Month

Jeg er på skrive- og katteferie i Drammen om dagen. Pusi som bodde i Bodø før, har nå flytta til brukbar avstand fra der jeg bor, og mens foreldra hennes er i Nord-Norge, har jeg fått tillatelse til å tjene dronninga av Konnerud. Denne miniferien starta litt trått for min del med et besøk på legevakta etter at jeg bokstavelig talt blei spidda av en enhjørning (ikke spør…), men til tross for at det fortsatt er litt vondt å bruke sko, klarer jeg meg overraskende bra. 

Egentlig har ikke noe av dette noen relevans til det jeg egentlig skulle snakke om. Jeg fant nemlig ved en tilfeldighet ut at juli visstnok er Independent Retailer Month, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledninga til å rett og slett anbefale fem uavhengige butikker innen alle mulige sjangere (heter det dét når det gjelder butikker òg?). Derfor, i ingen spesiell rekkefølge:

1. Cappelens Forslag

Dette er ikke første gang jeg snakker om Cappelens Forslag på bloggen min, og det er jo ikke så rart, det er jo yndlingsbokhandelen min! Jeg og flere med meg var veldig redd for at Forslaget skulle gå dukken under koronapandemien, men det ser ut som at de har… klart seg? Én ting er sikkert: takket være kapitalismen lønner det seg å ikke å være en uavhengig butikk, og det er sånn at de aller fleste setter pris på nisjebutikker i bybildet, men dessverre har ikke de samme folka nødvendigvis lyst til å legge igjen penga sine hos dem. Men det må vi for at de skal fortsette å eksistere! Jeg kjøper nesten ikke bøker hos kjedebutikkene lenger, jeg velger så å si alltid en av Oslos fine indiesjapper – og dem er det faktisk ganske mange av! For nye bøker er Tronsmo, Sagene bokhandel og Per Magnussen gode alternativ, mens på Cappelens Forslag er det brukte bøker som gjelder. Her finner du myyyye rart du ikke får tak i andre steder, og det lønner seg nesten å ikke vite hva man vil ha når man går inn, og heller gå på skattejakt eller få hjelp av en av de kunnskapsrike folka som jobber der til å finne boka som er perfekt for akkurat deg. Særlig når man har litt *kremt* sære interesser, kan man finne SÅ. MYE. GULL. Men nesten like viktig er egentlig stemninga. Jeg elsker samlinga deres av okkulte kuriositeter, og det faktum at det også går an å kjøpe seg en kaffekopp og at de er vertskap for både musikk- og litteraturarrangementer. De holder til i Bernt Ankers gate 4, men har også en nettbutikk, men nettutvalget kan ikke måle seg med det i den fysiske butikken.

2. Tiger

Jeg kunne sikkert like gjerne anbefalt Big Dipper, som også er en veldig fin platebutikk, men jeg har bare et litt mer personlig forhold til Tiger, så derfor blir det sånn. Tiger er mindre og mer intim enn Big Dipper, men desto mer koselig – syns jeg, da, men igjen, konkurransen mellom hvem jeg liker best av Tiger og Big Dipper er egentlig ikke en konkurranse engang, for jeg liker begge to veldig godt på hver sin måte. Selv om Tiger har størst fokus på pønk og hardcore, er jeg veldig begeistra for den kategorien de kaller pling plong. Der har jeg funnet masse spennende greier som jeg sannsynligvis ikke ville ha funnet andre steder – for nettopp dét er jo noe av det som gjør indiebutikker så kule! I disse strømmetider er det særlig vanskelig for platebutikker å holde hodet over vannet, men jeg trur det alltid vil være en hard kjerne av musikkfans som setter pris på den overlegne lydkvaliteten til vinylplater og hvor ekstra hele musikkopplevelsen blir av å eie en fysisk representasjon av den. Og i disse dager som Platekompaniet vier 80% av areala sine til alt annet enn plater, er det digg at det fortsatt fins platebutikker som faktisk, y'know, selger plater.

3. Baby Daughter

Baby Daughter selger smykker, tilbehør og andre småting som er like deler frekke (ikke (nødvendigvis) i betydninga erotiske) og søte – akkurat som jeg liker det! De er pønk og tyggegummi samtidig, beviser at man ikke trenger å gå i helsvart for å gi faen og alt er designa i Oslo. Foreløpig fins de bare på internett, men det er fri frakt på ordrer over hundre kroner – og det er ikke vanskelig å overstige den grensa med alt snadderet de har til salgs. Dessuten trur jeg de dukker opp i pop-up-versjon på markeder og denslags òg når du minst venter det. Anbefaler å følge med på Facebook og Instagram! Da får du i tillegg din daglige dose inspirasjon og påminnelse om å ikke gjøre som mora di sier direkte i feeden din.

4. Saup

Og mens vi først er inne på frekkaser – Saup selger pent porselen med stygge ord. Damene som driver Saup leiter land og strand rundt etter vakre vintage tallerkener som de deretter dekorerer – i mangel på bedre ord – med bannskap og andre uhumskheter. I det siste har de også utvida til duftlys, med navn som "Brenn i helvete", og andre småting. Foreløpig har de ingen nettside som jeg veit om, men det er bare å sende dem ei melding på enten Facebook eller Instagram, så ordner de med både det ene og det andre. De lager også ting på bestilling! De gjør det rett og slett hele handleopplevelsen veldig smertefri – jeg veit det av erfaring, for jeg har kjøpt julegaver derfra før – nærmere bestemt en variant av denne. 

5. Retro & Me

Listas eneste utenlandske tilskudd blir denne fine brukt- og håndlagd-butikken med tilhold i Virginia, USA. De selger de feteste solbrillene jeg noen gang har sett, noe som er grunnen til at jeg har kjøpt hele tre par derfra i årenes løp, det er faktisk sånn at jeg ikke engang har noe særlig lyst til å kjøpe solbriller fra noen andre noen gang. Men de har ikke bare solbriller! De selger også andre typer tilbehør, som øredobber, pins og vesker, i tillegg til klær. Jeg vil jo på generell basis oppfordre alle til å handle lokalt der man kan, men når man først skal kjøpe noe på tvers av landegrenser, er det fint å vite at man støtter helt vanlige folk og ikke Jeff Bezos.

Lunisand – episode 10: Søskenkjærlighet

Da jeg begynte med å legge ut Lunisand-episodene, skreiv jeg at jeg skulle legge ut en ny episode "rundt midten av hver måned", og det som er så fint med hvor upresist det egentlig er, er at jeg kan bestemme meg for at den tiende er rundt midten av måneden. Som før: tidligere episoder kan leses her.

Mio Elegía – 16 år, Kreps. Sønn til Ursula, bror til Arielle. Fattig, men ved godt mot. Hjelper sin søster som best han kan med det praktiske, mens han innerst inne håper på å, til tross for all motgang, komme langt i livet.
Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.

Mio Elegía prøvde å oppnå kontakt med Theresa gjennom hele bussturen denne mandags morgenen, men hun hadde overså ham glatt og lot som om hun og broren hadde århundrets mest betydningsfulle samtale på gang. Han skulle så gjerne ha spurt henne om hvorfor hun hadde løpt av gårde på den måten og hva han hadde gjort feil. Han var ikke sur på henne på noe vis, men han trengte svar, for hvis han bare visste hva slags feiltrinn han hadde begått, hadde han muligheten til å rette det opp igjen til neste gang. Han håpet bare at det ble en neste gang, da. Han likte virkelig Theresa veldig godt, og han ville ikke at hun skulle være sint på ham. Det beste ville være å få skværet opp nå med det samme.
   Da Bosse endelig stoppet opp foran Lunisand skole, gjorde Mio sitt aller ytterste for å ta igjen Theresa, men det var håpløst. Han mistet snart synet av den lyseblonde, lett bølgende fossen som skilte seg litt ut fra alle de mørke hodene der alle elevene omtrent samtidig brøt seg ut av den sterkt overbelastede bussen. Ikke hørte hun når han ropte på henne heller, for den ustoppelige tjatringen venner imellom blokkerte alle hørselssignaler. Likevel innså han at før eller siden kom han til å få snakket med henne uansett. De to satt jo tross alt ved siden av hverandre i de aller fleste timene.
   Mio måtte ærlig innrømme for seg selv at dette ikke var noe han gledet seg til. Han følte seg alltid litt brydd når han konfronterte noen med en misforståelse eller noe annet, men oppriktig talt følte han at det minste Theresa skyldte ham, var en forklaring.
   Han lusket inn i skolebygningen med det kaldblå blikket søkende rundt seg. Fortsatt ingen tegn til venninnen. Han antok at hun prøvde å unngå ham, for hvis han ikke husket helt feil, hadde hun grått idet hun hadde skyndt seg vekk fra ham sist lørdag. Det var nødt til å være noe han hadde gjort som hadde såret henne, og hvis hun trodde at det var med mening, kunne han godt forstå hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde nå.
   Idet han gikk inn i klasserommet, gjorde fortsatt ikke Theresa noe forsøk på å hilse på ham. Tvert imot snudde hun hodet inn mot veggen idet han så i hennes retning, og da han satte seg ved pulten ved siden av henne med et vennlig ”hei!”, mumlet hun bare noe uhørlig tilbake.
   Så kom læreren inn i rommet, og omtrent tjuefem prosent av rommet falt til stillhet. Flerfoldige minutter senere var prosentandelen økt til åtti, men stort stillere enn dét gikk det ikke an for en stakkars lærer å få det. Særlig ille var den ustoppelige tjatringen fra Ylva, la Mio merke til, der hun kommenterte i hytt og gevær og fniste i vei på bakerste rad. Kanskje var han bare paranoid, men han syntes hun virket mer krampaktig opptatt av å på død og liv ha noe å si om absolutt alle og enhver i dag, liksom litt mer enn vanlig. Derimot var han ikke totalt uskyldig i uroen selv. Opptil flere ganger prøvde han å lokke frem ordene hos Theresa, og til tross for multiple advarsler om både anmerkninger og nedsatt karakter i orden og adferd fra lærerens side, ga han ikke opp. Det var ikke måte på hvor oppfinnsom han etter hvert ble i valg av samtaleemner heller, alt for å pirre Theresas oppmerksomhet. Likevel måtte han hver gang gi tapt for hennes manglende interesse. Hva enn han sa, svarte hun bare mutt med et enstavelsesord, eller så unnlot hun å svare i det hele tatt. Til tross for dette fortsatte han med godt mot, og da klokken endelig hadde tikket nok minutter til at det første friminuttet meldte seg, lente Mio seg tilbake i stolen og prøvde ut nok en ny innfallsvinkel: ”Du veit den festen foreldra dine arrangerte i helga? Søstera mi blei banka gul og blå der.”
   Selv om replikken var relativt harmløs, og Mio bare hadde uttalt den fordi det var en minimal sjanse til at den kunne innlede en samtale som kunne dreie seg om alt fra festing, alkohol og foreldre, til vold og menneskerettigheter, hadde han ikke forutsett at Theresa kom til å bli så til de grader interessert. Riktignok hadde jo denne festen faktisk foregått på hennes egen eiendom, og slik sett var det jo bare naturlig at hun var interessert i det, men sett i lys av at hun fortsatt var sur på ham på grunn av et eller annet, var det vel kanskje ikke akkurat denne setningen som burde ha brakt iveren til overflaten. Like fullt stirret Theresa nå på ham med hele seg, hvorav øynene var som hos en spøkelsesape.
   ”Ble søsteren din…” begynte hun, men da hun ikke fortsatte, kjappet Mio seg med å holde samtalen gående ved å fullføre: ”slått ned, ja. Av ei ung jente; hun ville ikke ut med hvem.”
   Enda like merkelig interessert, spurte Theresa: ”Hvordan… ser hun ut?”
   Mio antok at hun kanskje visste hvem som hadde gjort det; det hele hadde jo tross alt skjedd ved hennes hus, og beskrev søsteren Arielle gjerne: ”Hun er ganske høy, og mye mørkere i huden enn det jeg er… Du skjønner, vi er egentlig bare halvsøsken… Og så har hun svart hår, brune øyne… Veldig pen…”
   ”Hva heter hun?” drev Theresa på. Ansiktsuttrykket hennes var umulig å tolke.
   ”Arielle”, svarte Mio, og så på Theresa med et avventende blikk idet han la merke til at hele hun med ett slappet av. Skuldrene hennes sank, munnen var ikke lenger en stram linje, og hun satt ikke lenger som om stolen var laget av spiker.
   Plutselig forandret hun derimot holdning igjen, og den anspente ånden var brått over henne på ny.

   ”Det… var hun som… kjørte deg til byen… var det ikke?” spurte hun, og den stokkvise måten å snakke på, gjorde at Mio nå endelig ble hundre prosent sikker på at det var noe han hadde gjort akkurat der og da som var årsaken til denne kjøligheten fra Theresas side.
   ”Det stemmer”, sa han så nonchalant som mulig og lot som om han ikke hadde merket den plutselige forandringen.
   Theresa snudde hodet og så grunnende ut i luften med rynkede bryn, som om det enda var en brikke hun ikke fikk til å passe inn i det hele.
   ”Vi er veldig nære hverandre”, la Mio til, i tilfelle det skulle ha betydning.
   Denne gangen snudde Theresa hodet mot ham, lot et mikroskopisk smil bølge seg om leppene sine, og repliserte varmt: ”Det skjønner jeg. Også broren min og jeg har et veldig fortrolig forhold.”
   Mio smilte tilbake, men tankene hans hadde allerede begynt å vandre. Det var ikke uten grunn at han og søsteren var så tillitsfulle mot hverandre. De hadde nemlig tidlig blitt avhengig av hverandre. For knapt to år siden hadde moren deres Ursula fått et totalt uforutsett hjerteattakk og falt død om. Den lille familien Elegía, som da kun bestod av Mio og Arielle, hadde ikke råd til noen skikkelig begravelse, og fikset det hele ved å begrave moren under plommetreet i hagen. Fordi de var innflyttere til bygden hadde de heller ingen annen slekt rundt seg, og etter dette ble de overlatt til seg selv. Hva verre var, var det ingen andre enn dem som visste om Ursulas dødsfall, og i følge Arielle var det best om det forble slik også. Hvis myndighetene fikk greie på at to mindreårige bodde for seg selv i utkanten av Lunisand, ville de selvfølgelig gripe inn, få dem inn på et barnehjem og kanskje skille dem fra hverandre for alltid. Det kunne de ikke la skje. Mio elsket sin kjære søster, akkurat slik som hun elsket ham, og i tiden etter morens død hadde de kommet nærmere hverandre enn noen gang tidligere. Nå var det snart to måneder siden Arielle hadde nådd myndighetsalderen, men hun mente at det likevel var best om de holdt Ursulas bortgang hemmelig, i alle fall for en stund, til hun ble litt mer ”voksen og ansvarsfull”, som hun selv sa det. Kanskje de kunne få til en ordning så hun i det minste ble Mios foresatte inntil videre.
   ”Hva tenker du på?” spurte Theresa, og satte de nærmest kattaktige øynene i ham.
   Mio skvatt til, men han slapp heldigvis å svare, for læreren kom inn i rommet igjen. Ny time.

Midttimen fortonte seg som mye lettere nå som Mio hadde fått snakket med Theresa. Riktignok ville hun fortsatt ikke ut med hva det var som hadde fått henne til å gråte, og bortforklarte det hele med at hun hadde hatt det litt tøft i det siste; ikke noe alvorlig, men nok til at hun var litt emosjonelt ustabil, men nærmere enn det ville hun heller ikke gå inn på det. Mio respekterte dette, og til tross for at han var nysgjerrig, gikk han ut fra at hvis det var noe hun ikke likte som han gjorde, hadde hun sagt det.
   Noe som også gikk opp for ham under midttimen, var at det hadde ikke bare vært innbilning. Den pytonslangen Ylva var faktisk mer bitchy enn vanlig akkurat i dag. Idet Mio og Theresa gikk forbi henne og den überhippe venninnegjengen hennes der de stod med røyk i kjeften og hoftene elegant svingt til den ene siden, spyttet hun ut noe som lignet på ”Ser man det! Misfostra finner sammen!”, men Mio og Theresa gikk bare videre som om ingenting var hendt. Nå var det for så vidt ikke noe unaturlig ved at hun spredde fornærmelser rundt seg, bortsett fra det faktum at hun aldri hadde hånet Mio før, men det var heller det at hun ikke stoppet der som fikk Mio til å lure på hva som hadde utløst denne plutselige stormen av fiendskap hos henne. Selv om hekseklikken stod noen meter unna gjerdet Theresa og Mio nå lente seg mot, kunne de klart og tydelige høre hvordan de liksom-hvisket om hvor patetiske de to vennene var. Vanligvis holdt det, også for Ylva, å slynge ut giftigheter et par – tre ganger i løpet av en skoledag til hver, men i dag hadde hun og undersåttene tydeligvis lite å snakke om. I alle fall var det ikke annet enn spydige bemerkninger som florerte i luften omkring dem. Mio syntes det såret, men av personlighet var han sterk og flink til å vandre rakrygget gjennom motgang. Han var mer bekymret for Theresa, men da han forsøkte å trøste henne ved å si at de ikke kjente henne og at de derfor ikke hadde noe grunnlag for å si det de gjorde, smilte hun bare skjevt og sa: ”Slapp av, jeg er vant med det.”
   Men til tross for at Mio lot Ylvas slangebitt prelle av på ham, var han lettet da han omsider kunne slenge skolesekken innenfor dørterskelen hjemme i Karategata. Selv om det ikke var rare huset han bodde i, var det bedre enn skolen. Her hadde han dessuten Arielle. De gikk riktignok på samme skole, men de ville ikke at hele skolen skulle bli klar over at de hang så mye sammen på fritiden som de faktisk gjorde, derfor var de aldri sammen i midttimene. I dag hadde hun i tillegg sluttet før ham, og var hjemme allerede.
   ”Jeg er hjemme!” ropte Mio idet han gikk inn i stuen, men han fikk ikke noe svar. Likevel hørte han stemmen hennes, og da han fulgte lydbølgene med blikket, så han at de ledet ham til telefonen, der søsteren stod med røret presset inntil øret. Hun stirret alvorlig og fraværende ut i luften, og det var tydelig at dette gjaldt noe viktig. Mio satte seg derfor tålmodig og stille, så han ikke skulle forstyrre, ned i den gjennomslitte sofaen, og der satt han pertentlig og ventet til Arielle omsider la røret ned.
   ”Hva var det for noe?” spurte han idet hun snudde seg rundt og sukket tungt.
   ”Jeg ringte nettopp Lånekassen for å få et overblikk over hvilke stipend det er mulig å søke på”, sa hun, før hun gjorde en lang pause.
   ”Foreldreløs-stipendet er på 50.000 kroner”, sa hun så. Ansiktet lignet en blymaske.
   Det føltes som om noe stort og mektig kastet en mørk skygge over Mio. Han visste hvilket dilemma storesøsteren stod overfor. Til tross for at de begge hadde jobber ved siden av skolen, var det så vidt de greide seg med alle utgiftene hver måned bar med seg. Likevel innebar det at de ble nødt til å røpe for omverdenen at moren deres faktisk ikke var blant dem lenger. Hva ville skje med de to da? Og kanskje like ille, hva ville de si til at de hadde holdt det skjult i hele to år? Men likevel, femti tusen var mye penger. Det kunne skaffe Arielle en god utdannelse idet hun fullførte videregående neste år, i tillegg til at det kunne gjøre små underverk med det såkalte huset de nå bodde i.
   ”Åh, Arielle!” utbrøt Mio, reiste seg, og la armene om henne. Hun slapp hodet tungt ned på skulderen hans og kom med et langt utpust.
   Et øyeblikk, uten at han helt visste hvorfor, egentlig, kom Theresa til å vandre inn i tankene til Mio. Rike Theresa som fikk alt hun ønsket seg, men som likevel ikke var helt lykkelig. Han tenkte etter hvor heldig han hadde vært tidligere på dagen, da hun hadde unngått å spørre om kysset i bilen. Muligens var det derfor hun hadde grått. Kunne det være at Theresa hadde romantiske følelser for ham? I så fall var det like greit at hun aldri kom til å få vite nøyaktig hvor nære han og Arielle var hverandre.
   Han la hendene på hver side av hodet til søsteren, og kysset henne ømt.