Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet. 

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueåttende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om traumer: 

Som alltid: tidligere kapitler finner du under Aloha verden-knaggen.

”Noen som vil ha noe å drikke?” spurte Kylie og stakk hodet inn i kjøleskapet. 

   ”Jeg, takk”, sa jeg. 

   ”Ok, og hva vil madamen bestille?” spurte Kylie, tilgjort snobbete. 

   ”Jeg skulle nå gjerne hatt litt tropisk juice, hvis det lot seg gjøre”, sa jeg, like fint, jeg. Kylie fniste og rakte meg et glass med juice. Da vi hadde vært på lansering, hadde nemlig hun handlet litt for oss.

   ”Vi skal til Disneyland i morgen, ikke sant?” spurte Tobias. Han hadde satt seg ned i sofaen med bena på bordet. 

   ”Jada, jada”, forsikret Sid som, nok en gang, stod ute på verandaen og skuet utover. 

   ”Er du helt forhekset av den utsikten, eller?” spurte Kylie som tydeligvis også hadde lagt merke til at han ofte stod der ute. 

   ”Ja, tror det. Den er bare så utrolig… nei, den er fin, det er sånn det er. Utsikten er fin”, sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Ja, men du behøver strengt tatt ikke å stå der ute hele tiden”, sa Kylie med en latter. 

   ”Nei da…” sa Sid fjernt og lente seg mot rekkverket. 

   Jeg satte meg ned i en stol. Deretter så jeg på Sid som stod der ute. Jeg tenkte at han var et slags mysterium. Jeg mener, hvorfor ville han ikke bade? Hva mente han med det som stod på håndbaken hans? Hvorfor skulle de syntes han var stygg? Hvorfor hadde han så triste øyne? Jeg mener, jeg visste jo om det med faren deres, men Tobias hadde tross alt gått gjennom akkurat det samme og han var ikke sånn…

   Tobias, ja! Kanskje han var nøkkelen til løsningen. Jeg kunne kanskje spørre ham om hvorfor Sid var som han var og hvorfor han ikke var det. Kanskje allerede i kveld. Kanskje allerede nå.

   ”Tobias, kan jeg prate med deg nå? Aleine?” spurte jeg ham. En smule forvirret satte han seg opp og sa: ”Ja, såklart. Vi kan gå ut og satte oss på en benk her ute. Det er sikkert ikke mange nordmenn her som kan skjønne hva vi prater om”. 

   ”Ikke noe klining, nå!” sa Kylie flirende idet vi gikk ut døren. 

   ”Ta det rolig, jeg veit hvem han tilhører!” sa jeg til henne og Kylie flirte enda mer. Hun stolte på meg. Ikke det at jeg skulle ta med meg Tobias for å kline med han, altså.

   Ute fant vi, som Tobias sa, en benk som vi satte oss ned på. Deretter spurte jeg rett ut: ”Hva er det med Sid?” 

   ”Du vet jo det, det med faren vår”, sa Tobias, men han så litt forskrekket ut da jeg protesterte. 

   ”Nei!” sa jeg. 

   ”Jo!” sa Tobias. 

   ”Men du er jo ikke sånn! Så vidt jeg veit, har dere opplevd det samme!” sa jeg. 

   ”Ikke helt”, sa Tobias og så ned. Han begynte å fikle med armbåndet han hadde på seg. 

   ”Hva har Sid opplevd da siden han er som han er?” spurte jeg. 

   ”Jeg vet ikke om han ville blitt så glad om jeg sa det”, sa Tobias stille. 

   ”Det kunne hjelpe meg til å forstå”, innvendte jeg. 

   ”Nei, jeg forteller deg det ikke. Vil han at du skal få vite det, så sier han det selv”, sa Tobias og jeg nikket mens jeg bet meg i underleppa. Egentlig var jeg ikke fornøyd med svaret, men jeg måtte vel bare akseptere det. Jeg ville jo ikke at noen, spesielt ikke broren min, sa hemmelighetene mine videre.

   Da vi kom inn, gikk Tobias rett bort til Sid og sa noe som Sid nikket til. Jeg kunne ikke høre hva det var, siden Tobias hadde lukket igjen døren til verandaen han hadde gått ut på. Sid stod der nemlig fortsatt. 

   Der de stod ved siden av hverandre, slo det meg at de faktisk var veldig like. Grunnen til at jeg hadde syntes de var så forskjellige i begynnelsen, var at da så jeg så mye på holdningene deres. Dessuten hadde jo Sid flydd rundt med den lua trukket så langt ned at øynene hans bare var mørke skygger 24 timer i døgnet også da. Nå, hadde det ikke vært for det røde håret og piercingene til Sid, hadde det neiggu ikke vært greit å skille dem. Vanligvis er det jo sånn med tvillinger at du synes de er helt uatskillelige i begynnelsen, men etter hvert ser forskjeller og til slutt er det ingen sak å peke ut hvem som er hvem. Med Sid og Tobias var det stikk motsatt. De ble bare mer og mer like etter hvert, de.

   Plutselig kom Tobias ut og han gikk rett bort til meg. 

   ”Sid vil snakke med deg”, sa han bare før han gikk bort til sofaen igjen. Jeg trakk på skuldrene og gikk ut til Sid som ba meg lukke døren. Jeg gjorde det, hoppet deretter opp på rekkverket og satte meg til rette der mens Sid lente seg mot veggen. Han stirret ned på bakken, men rettet etter det blikket sitt mot meg og et lite smil gled over leppene hans. 

   ”Du vet om faren vår som stakk av gårde da vi var små”, sa han og jeg nikket. 

   ”Det merket både meg og Tobias for livet, men…” Blikket til Sid søkte mot bakken. Han bet seg i leppa. Hvorfor det? Fordi han tenkte? Eller… fordi han strevde for ikke å begynne å gråte? Men gråt han noen gang?

   ”Jeg gråter om kveldene ennå”, sa Sid som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Å, skjønner. Du hadde egentlig et kjempebra forhold til faren din, ikke sant?” gjettet jeg. 

   ”Nei, da er jeg redd du har misforstått. Han ignorerte meg egentlig hele tiden mens vi bodde sammen med han, men før han dro, kom han inn på rommet mitt. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove…” Sid avbrøt og tok et hvesende åndedrag som du gjør hvis du nettopp har grått et nytt verdenshav, bortsett fra at Sid hadde ikke grått. Eller kanskje han hadde det, men uten tårer. 

   ”Det var ganske mørkt i rommet”, sa Sid mens han kjempet for å holde stemmen normal, ”allikevel kunne jeg se at det glimtet i noe blankt han holdt i hånden.”

   Å, herregud. En kniv. 

   Sid stirret ned i bakken en stund mens han kjempet med gråten, men til slutt måtte han gi tapt og sank sammen mot bakken. Han skjulte ansiktet i hendene, men jeg kunne høre at høylytte hulk presset seg opp fra strupen hans.   

   Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Ville han bli flau hvis jeg satte meg ned for å trøste ham? Kanskje. På en annen side følte jeg meg skikkelig slem hvis jeg bare stod å glante som et annet naut derfor endte det med at jeg satte meg rett ned ved siden av ham. Men hva i alle dager skulle jeg si? Til slutt sa jeg: ”Det er fortid. Det er jo ikke…” Sid avbrøt meg. 

   ”Han har kommet for å drepe meg! Nå er han i D.C.!” hvisket han hest. 

   ”Det er jo ikke sikkert”, sa jeg, men hørte selv hvor tvilende jeg hørtes ut.

   ”Ikke gå!” utbrøt plutselig Sid og grep etter meg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gå. 

   ”Jeg skal ikke gå noen steder”, sa jeg og Sid snufset før han plutselig rykket hodet bakover med en sånn kraft at det utløste et skikkelig smell idet det støtte sammen med veggen bak oss. Det virket ikke som om Sid merket det. Han stirret bare opp i luften med røde og hovne øyne. 

   Plutselig kom han seg opp på knærne og ga meg en klem mens han på nytt begynte å gråte. 

   ”Det var så fælt”, sa han, ”han skar meg opp, men Tobias våknet av skrikene mine og halte ham vekk før han deretter flyktet. Jeg skylder Tobias livet mitt”. 

   Sid trakk seg tilbake igjen. 

   ”Unnskyld”, sa han og så ned. 

   ”Det gjør ikke noe”, forsikret jeg.

   Plutselig trakk Sid av seg t-skjorten og det første jeg la merke til var et digert arr som løp på hele brystkassen hans. 

   ”Dette er grunnen til at jeg ikke ville bade”, sa han og tok på seg t-skjorten igjen. 

   Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt ute på verandaen og prøvde å overbevise Sid om at faren hans ikke var kommet for å drepe ham, men jeg hørte selv tvilen i min egen stemme. Faktisk var jo det mest sannsynlig at nettopp det var grunnen til at han var tilbake igjen, for å fortsette der han slapp. Det sa jeg selvfølgelig ikke til Sid, men han visste det uheldigvis allerede, derfor hadde det igrunn ikke gjort noe forskjell.

   ”Takk for at du fortalte meg det”, sa jeg til slutt. 

   ”Takk for at du var her. Det var godt å snakke om det til noen. Jeg har aldri snakket med Tobias om det, men han har visst det. Vi har vel aldri gjort det fordi han var redd for at jeg… skulle bli redd igjen. Kanskje jeg ble det, men nå har det i allefall kommet og alle de tårene jeg har holdt inne siden den gangen har endelig kunnet renne”, var det Sid sa. 

   ”Nei, vi får vel komme oss inn. De andre tror vel vi har falt ned fra verandaen, tenker jeg”, sa Sid og kom seg på beina og gikk inn døren. Jeg fulgte etter.

   ”Blir dere med å spille Twister?” spurte Kylie da vi kom inn. Hun lot ikke til å merke at Sid var litt rødere i øynene enn vanlig. Enten det, eller så lot hun som hun ikke merket det.

   ”Kan vi godt. Ikke sant?” spurte jeg og så på Sid. 

   ”Jo da!” sa han og smilte og ingen kunne ha gjettet hva for slags grusom hemmelighet han bar på. Jeg hadde jo for så vidt gjettet det, da, ikke det at han ble knivstukket av sin egen far, men at det var noe med ham. Det var det øynene og den litt sørgmodige væremåten som røpet.

   Å spille Twister med Kylie, Sid og Tobias var skikkelig artig. Jeg har gjort det et par ganger før, men da var det bare kjedelig. Nå var alt bare så utrolig morsomt at jeg gjerne kunne gjort det i flere timer.

Mai 2024

Aller først må jeg bare anerkjenne at tidligere denne uka døde verdens fineste og godeste August, som har vært nevøen min siden 2022. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å gjøre det på enn å sitere fra min egen dagbok fra dagen etter at det skjedde:

August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet. 

Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.

Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡

Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August). 

Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!

TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha. 

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.

Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden. 

Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.

Glimt

Noen av dere husker kanskje, eller kanskje ikke, at jeg begynte på et litt seriøst dagbokprosjekt i 2020 – for var det ei tid da man begynte på prosjekter, så var det 2020. Jeg har ikke fått til å skrive hver dag, og jeg skriver definitivt ikke alltid langt de gangene jeg skriver, men jeg har holdt det gående siden da. Jeg skriver naturlig nok på en ganske annen måte og om ganske andre ting i dagboka mi enn hva jeg gjør på bloggen, så tenkte rett og slett å dele noen hverdagsglimt fra livet mitt som det var på omtrent denne tida for fire år siden.

Men aller først:

Ruter-kampanjen jeg var med på er nå live! I stad gikk jeg forbi en plakat av mitt eget tryne. Det var litt sært.

Oslo, 28. mai 2020:

Herregud, så trøtt jeg er. Det er fordi jeg stod opp tidlig i dag på grunn av elektrikeren som skulle komme, men han kom ikke inn i leiligheten min. Var tøff og ringte koronatelefonen, endte opp med å få time til testing, jeg sa til hun på telefonen at jeg ikke hadde bil og bodde så langt unna at jeg ikke kunne gå eller sykle sånn at jeg blei nødt til å kjøre kollektivt, noe jeg strengt tatt ikke egentlig skal, noe hun også sa til meg, men så lenge de ikke henter meg i taxi må det nesten bli sånn. Jeg sa til Vibeke at jeg skulle testes, hun sa hun kunne kjøre meg, jeg fikk time til testing samme dag, Vibeke sa hun ikke kunne kjøre meg likevel, jeg takler ikke raske endringer i planene eller telefonsamtaler og endte opp med å gråte og hyperventilere og rase gjennom alle tenkelige følelser, men jeg fikk testa meg, noe som var litt ubehagelig da sjukepleieren stakk pinnen ned i halsen min, og jævlig ubehagelig da hun stakk pinnen opp i nesa mi. Jeg trudde ikke det var mulig å brekke seg av å få ting opp i nesa, men det er nok bare fordi jeg aldri har hatt noe så langt opp i nesa før, jeg visste ikke engang at det var mulig å stikke noe så langt opp. Men nå er det gjort, kanskje jeg kan klare å slappe litt mer av framover, kanskje til og med besøke Vibeke, henge mer med Mari. Eller kanskje prøva mi er positiv. Hahahahaha.

Oslo, 4. juni 2020:

Jeg har hatt en ganske fin dag i dag. Jeg klipte meg, og det er alltid veldig inspirerende å møte Lars (han sa noe om at man burde få meg i pilleform, men det er egentlig han som bør kunne fås i pilleform). Har nettopp sett Party Monster (altså spillefilmen, ikke dokumentaren), og det slo meg at leiligheten min kan minne om leiligheten til Michael Alig i filmen, bare at jeg ikke er en junkie club kid, så jeg har egentlig ingen unnskyldning til at det ser ut som det gjør. I det minste er det ikke rotter hos meg ennå; derimot massevis av edderkopper og møll. 

Skal kanskje møte Mari til helga. Håper det ikke blir altfor rølpete. Har lyst til å henge ordentlig med Martina snart igjen òg; vi skulle kanskje egentlig ha møttes i dag, men hun kunne ikke likevel. Har lyst til å se igjen Lauren òg. Har lyst til at det skal være Pride, men en del av meg er kanskje letta over at det ikke blir fysisk festival i år, fordi store folkemengder gjør meg stressa, og så mange andre aspekter ved Pride gjør meg stressa, aspekter jeg ikke engang klarer å sette ord på.

I morra er det en demonstrasjon ved USAs ambassade for å vise støtte til politidrapet på George Floyd. Martina skal, jeg sa jeg ikke hadde lyst på grunn av min nevnte ukomfort i store folkemengder, og i det hele tatt har etterdønningene av dette drapet skapt motstridende følelser i meg, der jeg på éi side føler på en overhengende dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør mer for Black Lives Matter-bevegelsen, men samtidig er det feil av meg å late som at jeg er superengasjert, for selvfølgelig er jeg anti-rasist, men jeg må ærlig innrømme at akkurat dette ikke er blant mine aller nærmeste hjertesaker. Det har stort sett opp gjennom tidene vært dyrevern, klimasaken, feminisme og skeives rettigheter som har vært mine kjepphester, ikke ut av noe bevisst valg, men fordi det er de sakene som har engasjert meg mest personlig. Og jeg veit at mange vil si at jeg er privilegert som kan velge å ikke engasjere meg i BLM-bevegelsen, at det er et tegn på hvitt privilegium å kunne velge å se en annen vei, og det er det jo, men jeg har donert til diverse organisasjoner og signert Amnestys opprop, og selvfølgelig kunne jeg gjort mer, og jeg veit det fins folk som uansett ikke vil syns at jeg gjør nok, men vi må alle velge våre kamper, og selvfølgelig vil jeg alltid prøve å lære mer, men det er likevel ikke til å komme ifra at situasjonen i USA ikke er sammenlignbar med situasjonen vi har i Norge, og jeg føler meg distansert fra store deler av denne bevegelsen, og jeg trur ikke det bare er fordi jeg er hvit. Jeg veit ikke, det kan godt hende det er noe grunnleggende feil og uempatisk ved meg som ikke orker å møte opp på demonstrasjonen i morra, men med det sagt har jeg vel aldri vært med på en demonstrasjon i hele mitt liv, heller ikke de som angår saker som typisk har vært mine kampsaker. Og disse tankene gjør meg kanskje til en hjerteløs person, eller i det minste en veldig ignorant og naiv og privilegert person, men det kunne ikke falt meg inn å fortelle folk som spiser kjøtt at de ikke gjør nok for dyrs rettigheter (selv om jeg kanskje innerst inne mener det), og mange syns uansett det er drøyt og ugreit å sammenligne dyr og mennesker, men jeg har aldri syntes det, jeg syns ikke det er feil å mene at dyr og mennesker er like mye verdt, og nå høres dette ut som at Martina blei sur på meg for å si nei til å bli med på demonstrasjonen i morra, men så vidt jeg veit blei hun ikke det, hun bare svarte ikke. Hun veit vel uansett at jeg er litt menneskefobisk, hun er faktisk en av de mest oppriktig empatiske menneskene jeg har møtt. Og kanskje er det dét at alle Instapostene og artiklene jeg har lest fra folk som er kritiske til måten spesielt hvite folk har håndtert de siste dagenes nyheter fra USA på, egentlig snakker til noen andre enn meg, til de som faktisk bare poster et svart bilde som ei skinnhellig handling når de ellers aldri tar et standpunkt til rasisme, jeg er kanskje bare egoistisk som føler at alt handler om meg, men jeg har også lest ulike varianter av «hvis du føler deg truffet, er det kanskje en grunn til det.» Jeg støtter kampen, men akkurat dette føler jeg at ikke er min kamp, men at det burde være det, men at det ikke ville føltes riktig for meg å late som at jeg engasjerer meg mer enn jeg gjør, og hva er det jeg engang skriver så langt for, hele denne greia handler ikke om meg engang, det er jo hele poenget, dette er ikke enda ei jævla anledning for en hvit person til å snakke om åssen de føler om noe de ikke har peiling på. Jeg tenker jeg bare skal gi meg nå, jeg.

Oslo, 5. juni 2020:

Jeg har satt meg ned for å skrive, men jeg er litt lamma av frykten for å skrive. Jeg veit ikke, det er litt rart, jeg merker jeg får litt høyere puls av tanken på det, det er særlig det å komme i gang som er vanskelig, jeg kan ikke forklare det, men det er akkurat frykt det føles som, et aldri så lite forhøya nivå av adrenalin i kroppen. Det er derfor jeg skriver her isteden; jeg varmer på en måte opp. Ofte bruker jeg timevis på å bare bla i dokumenter og lese over ting jeg har skrevet tidligere før jeg faktisk kommer i gang med skrivinga. For jeg har ingen forventinger om å komme inn på tredjeåret i Tromsø, ikke nå som svarfristen har gått ut, jeg tar heller en positiv overraskelse om den skulle komme i løpet av sommeren enn å holde på et håpløst håp. Men fram til alt håp er ute – det er vel i august en gang – skal jeg prøve å holde skrivinga ved like på de prosjekta jeg har som ikke er Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som absolutt er det av prosjekta mine som er klarest til innsending til forlag. Jeg syns noen av novellene mine er ganske bra, og om jeg bare fullfører noen av dem som bare har begynnelser, er det faktisk litt lengde på det. Og dette med manus kan selvfølgelig ha med flaks å gjøre òg: kanskje liker ikke et forlag romanen min, men kanskje novellene vil falle mer i personlig smak hos den redaktøren som måtte finne på å lese det. Det er uansett aldri dumt å bygge seg opp et lager av tekst; jeg drømmer om ei framtid der jeg leverer at manus som blir antatt, og så kan prosjekta bare komme trillende ut på et bånd fordi råmaterialet allerede har vært på plass i flere år og bare trenger litt redaksjonell bearbeiding. En eller annen gang må jeg jo ta meg sammen og sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg vil nødig gjøre det prematurt; om det er en sjanse for at det kan jobbes fram til å bli enda klarere gjennom tredjeåret i Tromsø, venter jeg på den sjansen til jeg ikke kan vente lenger. 

Nå skal jeg samle de novellene som er ferdige – hva angår historien anyway – i et dokument og se hvor mange boksider jeg faktisk har.

Oslo, 6. juni 2020:

Det er så ekstremt vanskelig for meg å rydde. Jeg blir så lett overvelda. Jeg prøver å konsentrere meg om én ting av gangen, gjøre det så konkret som mulig, men bare noe så tilsynelatende enkelt som «rydde av spisebordet» blir vanskelig for meg å forstå. Jeg kan forstå oppgaver som «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», men «rydde av spisebordet» blir altfor vidt. Og hvis jeg først har begynt med oppgaver lignende «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», kan jeg fort bli så opphengt i det at jeg bare holder på med dét hele den avsatte ryddetida istedenfor å fokusere på helheten. Men det er vel kanskje derfor jeg har gitt meg sjøl såpass god tid på å få ting mer eller mindre i orden her òg; sånn at jeg KAN bruke altfor lang tid på detaljer, for når jeg har fått alle detaljene unna, hender det at det blir tydeligere for meg hva annet jeg kan gjøre. Jeg veit ikke helt. Jeg har i hvert fall vært ganske relentless i dag når det gjelder å skylle og vaske emballasje på badet, i all hovedsak gamle tannkremtuber, og det er kanskje ikke så verst bare det. Jeg har i hvert fall vært uendelig mye mer produktiv og effektiv i dag enn sist jeg prøvde å rydde, da som jeg bare var trist. Men jeg lever fortsatt litt på den rusen det var å se Lars igjen for et par dager siden. Dét, og at jeg har begynt å drikke energidrikker igjen. Haha. Det er jo ganske tåpelig, men saken er jo faktisk at jeg blir mer fokusert og gladere av å ha drukket en energidrikk enn å ikke ha gjort det. Sunt og billig er det jo ikke, men i det minste er det sunnere og billigere enn speed, og er det ikke alt i alt bedre å ha litt dårligere tenner enn å ha en dårlig psykisk helse? Jeg syns det, ass. Og jeg skreiv om igjen ei gammal novelle fra 2009 i går, en jobb jeg har utsatt lenge, for det er jo alltid mye gøyere å bare begynne på noe nytt enn å redigere noe gammalt, og jeg trur det jeg skreiv i går potensielt kan ha vært ganske bra. Men jeg husker et tips jeg fikk fra en bergensk forfatter som jeg ikke for the life of me kan huske navnet på, men han holdt foredrag for oss på Skrivebuatreff i 2007: det med å la en tekst ligge i kjøleskapet noen dager før man ser på den igjen, for det er mye enklere å forholde seg til noe man har skrevet ei lita stund etterpå, når skriverushet ikke er like ferskt. 

Oslo, 8. juni 2020:

Jeg skreiv ikke noe i denne dagboka i går fordi jeg mest av alt tenker på dette som en slags dårligere versjon av å skrive skjønnlitteratur, og jeg skreiv «ganske mye» skjønnlitteratur i går. Det vil si, jeg skreiv omtrent halvannen side, men jeg tenkte på skriving og var liksom i skrivemodus hele dagen, så det føltes som om jeg skreiv mye mer enn jeg gjorde. I dag hadde jeg ingen flere energidrikker igjen, og det merka jeg. Etter å ha vaska litt tafatt på badet følte jeg meg helt utslitt og lå i senga i et par – tre timer før jeg endelig tok meg sammen, stod opp og lagde middag. Jeg merker jeg syns det er slitsomt å skrive dette. Jeg har bestilt mat fra Kolonial som skal komme mellom seks og elleve på morran (!) i morra, fordi jeg har innsett at det er kanskje ikke er så sunt med energidrikker, men jeg trur det er sunnere enn å ligge store deler av dagen i senga uten å ta seg til noe som helst. Skal prøve å tvinge meg sjøl til å gjøre yoga nå, og så skal jeg dusje. Det har forresten vært lettere å sove de siste dagene, kanskje fordi jeg har gjort det til en slags tradisjon å høre på podcast før jeg legger meg. Det trenger ikke å være sovepodcast en gang, faktisk har jeg hatt generelt større effekt av å høre på Last Podcast On the Left enn Sleep With Me, for problemet er jo ikke egentlig at jeg ikke er sliten, men at hjernen min aldri klarer å slappe av. Det er fint å distraheres av true crime, aliens og konspirasjonsteorier – hvor kontraproduktivt det enn måtte høres ut.

Oslo, 9. juni 2020:

Jeg har nettopp skrevet ei novelle jeg blei skikkelig fornøyd med! Energidrikk er godt og bra. Og en ting jeg ikke tenkte på i går da jeg skreiv at det har blitt lettere å sove, er at nå bruker jeg Sedix og Lunixen igjen. De funker faktisk overraskende bra.

Oslo, 10. juni 2020:

Herregud, i dag har jeg vaska og ordna på kjøkkenet i flere timer. Og det føltes ganske bra å gjøre det! Og jaggu har jeg ikke drukket energidrikk i dag òg. Haha, dette føles så teit, men liker man ikke kaffe, så liker man ikke kaffe, og jeg trenger åpenbart koffein for å fungere i hverdagen i likhet med andre voksne mennesker. Nå må jeg bare passe meg for å ikke bli avhengig på den måten at det ikke har noen effekt lenger, men jeg bare trenger det for å ikke bli deprimert og tafatt. Men når jeg tenker meg om: jeg er kanskje der allerede. Har spist spinatsuppe som jeg lagde på frihånd, og den blei helt ærlig skikkelig god. Snakka leeeenge med Tarjei på Messenger i morges, det var koselig. Skal møte Mari og Martina til uka, det er meldt sol og varmt, jeg gleder meg. Nå skal jeg ta det med ro resten av kvelden, jeg har vært i aktivitet i hele dag, skal prøve å se en film å slappe av med.

Oslo, 25. juni 2020: 

Rørleggeren/spylebilen kommer på tirsdag, og til uka skal jeg også levere den gamle Macen på iHospital for å forhåpentligvis få redda filene. Jeg har gått til Holmlia og tilbake, har levert tilbake filmene på biblioteket, henta pakke på posten, kjøpt lysstoffrør og is. I morra skal Martina og jeg til Mari for å bade.

Er det lov å glede seg til uka der det er meldt overskya, regn og atten grader? Er det ikke litt ironisk at jeg sitter her og drømmer om LA, når jeg svetter i hjel i Oslo? Det er akkurat som at varmen forhindrer meg fra å tenke, til og med føle. Kanskje det er derfor islendingene er så sykt gode på musikk; i alle andre land er det for varmt halve, eller for den saks skyld hele, året til å skape noe med den nødvendige dybden. 

Jeg har lyst til å gå ut og prøve å lese igjen, men jeg ender som alltid sikkert opp med å bli mer frustrert enn glad av det på grunn av alle lydene. Jeg har tydeligvis en voldsom hang-up når det gjelder å lese utendørs om sommeren, akkurat som at det ikke er noe vits i å lese hvis jeg skal sitte inne.

Jeg hører på Says av Nils Frahm. Det er sånn musikk som gjør meg litt misunnelig på alle som opp gjennom tidene har hatt tålmodighet til å bli gode musikere. Jeg har flere ganger fått høre at jeg har et musikalsk talent, det er bare det at jeg ikke har ro i ræva nok til å bli god til å spille et instrument, eller for den saks skyld god med synth. Jeg trur jeg har innfunnet meg med at det er greit å være en litt under middelmådig musiker med et potensial til å bli ganske god, når jeg tross alt er en ganske, eller til og med veldig, god skribent.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjuende kapittel

Vi begynner å nærme oss slutten av første bind i en hel fordømt trilogi, fordi når ingen stopper meg mens jeg driver med noe jeg liker, fortsetter jeg bare. Det er totalt tredve kapitler i dette første bindet, og jeg kommer til å poste også de tre neste. Men etter det lurer jeg rett og slett på om det er noe poeng for meg å poste resten? Disse kapitlene, hvor enn gøy jeg har hatt det med dem, er de innlegga mine med desidert færrest visninger, og hvis de ikke blir lest, er det heller ikke noe vits for meg å bruke tid på å poste dem. Hva syns dere? Skal vi dure videre gjennom de gjenstående 66,66 prosentene, eller skal vi gi oss når jeg er ferdig med denne første tredjedelen? Jeg blir ikke fornærma i noe fall som helst, men gi meg gjerne et yay eller et nay, så har jeg noe å forholde meg til. 

Som alltid kan alle tidligere publiserte kapitlene leses under Aloha verden-knaggen.

Vi kom endelig fram til hotellet og alle gikk ut. 

   ”Puh!” sa Gabriel for det hadde vært slitsomt. Mange folk som var helt gærne stort sett hele tida.

   Kylie kom mot oss og spurte hvordan det hadde gått. 

   ”Bra, men en del av fansen var helt gærne”, sa Tobias og fortalte historien om de to jentene som ville ha et kyss. Kylie lo da han sa det. 

   ”Hvor har du vært?” spurte Gabriel siden hun kom fra bak hotellet. 

   ”Jo, jeg vandret litt rundt her og sjekket litt og fant den stranda! Dere skal se den!” sa Kylie opprømt. 

   ”Å, stranda”, sa jeg drømmende. 

   ”Den er gyllen og vannet er helt blått”, beskrev Kylie og jeg fikk et så drømmende uttrykk i ansiktet at Roger begynte å vifte foran øynene mine med handa si. Jeg lo og dyttet ham i siden.

   ”Ja, det var jo en god idé, dere!” ropte plutselig Tobias opp, ”vi kan dra på stranda!” 

   ”Ja!” ropte jeg og var enig med en gang. 

   ”Hm…” var det eneste svaret han fikk fra Sid. 

   ”Kom igjen, a’”, sa Roger til Sid, for også han var med på ideen. 

   ”Joa… Kanskje…” sa Sid. 

   ”Ok, blir du med, spanderer jeg en milkshake på deg”, lokket Tobias. 

   ”Greit, det gjorde utslaget. Jeg blir med!” sa Sid. 

   ”Woohoo”, ropte jeg og bokset litt i lufta. 

   Kylie ble med oss opp på rommet for å skifte til badetøy, noe vi også måtte.

   Da vi alle var klare, gikk vi ned til stranda. Alle hadde tatt på seg noe lett over badetøyet.

   Plutselig stoppet ei jente oss på veien. Hun var kanskje på min alder. 

   ”Er dere de fra det bandet?” spurte hun guttene. 

   ”Ja”, sa Tobias og smilte og forsøkte å være så hyggelig så mulig, selv om jeg visste at også han var ganske sjenert, ikke så mye som meg kanskje, men fortsatt sjenert.

   ”Skal dere på stranda?” spurte jenta videre. 

   ”Ja”, svarte Tobias og så spørrende på henne. Han hadde sikkert ventet seg et spørsmål om autograf eller noe sånt så dette kom nok litt overraskende på ham.

   ”Eh… Du skal vel ha på deg badeshorts da?” spurte jenta igjen noe som gjorde Tobias enda mer forvirret. 

   ”Nei, han skal bade naken”, sa Sid ironisk som svar på det dumme spørsmålet. Jenta bare så rart på ham før hun igjen stirret direkte på Tobias. 

   ”Ja, jeg skal da det, da”, svarte han til slutt. 

   ”Å, så bra!” sa jenta og løp bortover til noen flere jenter som stod litt lenger borte. Til dem hørte vi henne rope: ”Fort dere ned på stranda! Vi får se Tobias fra Onyx i bar overkropp!” Tobias ristet på hodet og Roger lo før vi gikk videre. 

   På stranda var det alt mange mennesker. 

   ”Å hjelp”, mumlet Sid. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Nei, vet ikke, jeg, liker bare ikke når det er så mange på et sted”, svarte han. 

   I forveien løp Gabriel på de lange, tynne beina sine for å kikke etter et fint sted å okkupere. Det gikk ikke lang tid før han ropte tilbake til oss andre mens han veivet med hendene: ”Her er det fint!” Vi andre kom bort til ham.

   Gabriel hadde funnet et ålreit sted som var halvveis skygget for av noen palmer så hvis det ble for varmt eller vi ble for solbrente, var det bare å gå i skyggen.

   Kylie slo opp solsengen sin og vi gjorde det samme. Snart stod sju solsenger på rekke og rad, hver av dem gjort personlige med sju forskjellige håndklær. 

   Jeg satte meg ned på solsengen mi og tok av meg t-skjorten og sarongen så jeg satt igjen i bare bikinien. Deretter gikk jeg bort og stakk stortåen uti vannet for å kjenne på temperaturen, men jeg behøvde ikke å bekymre meg for at det var for kaldt, akkurat. Vannet holdt nemlig en herlig temperatur derfor bare kastet jeg meg uti. Snart kom Kylie etter meg med den oppblåsbare madrassen sin som et surfebrett under armen. 

   ”Nå kommer jeg og tar deg!” ropte hun og vi kastet oss begge leende ut i bølgene. Snart kom guttene etter også – alle unntatt Sid. Han satt på solsengen sin og dro knærne sine oppunder haken. Han satt ennå i bukse og t-skjorte. 

   ”Kom da, bro!” ropte Tobias til ham. 

   ”Ja, vannet er varmt! Hva er du redd for?” ropte Roger. Sid trakk bare et langt sukk og stirret på bølgene som slo opp på sanden. 

   ”Kom dere, da!” ropte plutselig Kylie til oss og jeg snudde meg. Hun var allerede ganske langt ute og lå nå på madrassen sin og hun padlet stadig lenger ut. 

   ”Ja! Kommer!” ropte Tobias og fløy etter henne. Gabriel og Roger snudde seg og så på hverandre, trakk deretter på skuldrene og fulgte etter. Straks etter var også Arne blant de andre, men jeg stod bare på grunna og så på. Deretter kastet jeg et blikk bort på Sid, men han enset meg fortsatt ikke. Han bare stirret ned på vannkanten med store, sørgmodige øyne. Jeg syntes så inderlig synd på ham. Han hadde sikkert en vond erfaring med vann da han var mindre eller noe.

   ”Kom da, Sid”, sa jeg forsiktig, akkurat høyt nok til at han kunne høre det. Uten å kaste så mye som et blikk på meg, ristet han bare taust på hodet. 

   Jeg skulle ønske det hadde vært noe jeg kunne ha gjort for å trøste ham, men når jeg ikke visste hvorfor han ikke ville uti, var det litt vanskelig for meg også.

   Til slutt bestemte jeg meg og jeg vasset opp på land. Han hadde solsengen sin rett ved siden av min, derfor satt jeg meg ned på min egen, altså rett overfor ham og prøvde å få øyekontakt, noe som slettes ikke var enkelt. Han fortsatte å glane på strandkanten.

   ”Liker du å bade?” spurte han plutselig å så på meg. 

   ”Eh, ja”, sa jeg siden spørsmålet kom litt overraskende på. 

   ”Se så lykkelige de er”, sa Sid og pekte på guttene og Kylie der ute som hylte og lo og sprutet på hverandre. 

   ”Mm”, nikket jeg, men jeg skjønte ikke egentlig helt hva han mente. 

   Det kom ikke noe mer heller. Sid bare fortsatte å glo, men nå var det på de der ute, da. 

   ”Hvorfor vil du ikke bade?” spurte jeg han. Han bare trakk på skuldrene. 

   ”Si det, da”, ba jeg, men han bare begynte å granske håndbaken sin. Jeg la merke til at han hadde skrevet noe på den. Jeg lente meg lenger mot ham for å se hva det stod, jeg var jo nesten sikker på at det var noe viktig, men hvor mye mening det ga… ja, det kan diskuteres. ”Ikke dra fra meg, du vet at jeg ikke vil deg noe vondt”, stod det. Jeg rynket pannen og spurte hva det betydde.

   Plutselig kvapp han til. Skulle tro jeg hadde slått ham. Deretter skjulte han hånden sin under t-skjorten sin. 

   ”Jeg har allerede sett det”, bemerket jeg. 

   ”Hm”, var det eneste svaret jeg fikk av Sid, men han trakk motvillig hånden fram igjen. 

   ”Mange respekterer meg ikke”, kom det plutselig fra han. Jeg så på ham med et spørrende blikk. 

   ”Ja, det er svaret på spørsmålet du stilte meg”, sa han. 

   ”Men… jeg får det ikke helt til å stemme”, sa jeg forvirret. 

   ”Jo, det har seg sånn at mange faktisk blir redd for meg og stikker. Jeg har for eksempel opplevd at jeg har avtalt ting over telefon med fremmede og så kommer de, får se åssen jeg ser ut og pigger av”, forklarte Sid trist. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Vet ikke, jeg. Syns vel jeg er stygg, da, tenker jeg”, sa Sid. 

   ”Du er jo ikke det”, protesterte jeg. Du er dødspen! hylte jeg inni meg. 

   ”Hvordan er det å ha kjæreste?” spurte plutselig Sid, ”det er vanskelig å forestille seg det for… en som meg.” 

   ”Hm. Nå veit jeg ikke jeg hvordan det er å ha en trofast kjæreste som elsker deg, da”, sa jeg. 

   ”Nei. Nei, unnskyld at jeg spurte”, sa Sid og så ned og begynte å fikle med sanden.

   ”Bli med å bade, a’”, sa jeg, men Sid ristet bestemt på hodet. 

   ”Hvorfor ikke det?” spurte jeg. 

   ”De kommer til å le av meg”, sa Sid. 

   ”De? Hvem er de?” 

   ”Folkene rundt her. Det er derfor jeg ikke likte det da det var så mange her”, sa Sid. 

   ”Skal jeg gi deg et tips?” spurte jeg og uten å vente på svar fortsatte jeg: ”Drit i dem! Du er deg og hvis ikke de kan akseptere det for det pokker meg være deres problem og ikke ditt! Husk det du sa til meg, spill selvsikker!” 

   ”Hm… kanskje. Jeg blir allikevel oppe på land. Gå uti, du.” Jeg trakk på skuldrene før jeg reiste meg opp og begynte å gå mot vannet igjen.

   Da jeg så de andre vinke til meg, var det raka veien uti. Jeg fortet meg til de andre som hadde begynt moroa uten oss. Så ble jeg også med på å sprute og ha det artig.

   Etter at vi hadde badet fra oss, insisterte Kylie på at hun ville sole seg. Jeg, derimot, er ikke verdens største fan av det, derfor fikk jeg med meg Roger for å kjøpe is. Det var nemlig flust med kiosker og butikker så det var ingen sak å finne et lite sted.

   Da vi hadde kjøpt vår etterlengtede is, satte vi oss på en benk og gransket alle de rare menneskene som gikk forbi. Vi, i allefall jeg, merket meg mangfoldet for vi så alt fra typiske surfere med åpne Hawaii-skjorter og tjukt hår med sand i til bikere i skinn. Roger ropte ”hei!” til alle sammen og det var så mange reaksjoner. Noen så rart på ham, andre kom bort og begynte å prate, noen ba ham dra til helvete og andre igjen begynte å le. Det fantes også dem som ikke brydde seg om ham.

   Da isen var ferdigspist, bar det ned til stranden og de andre igjen. Kylie lå rett ut og solte seg, Gabriel satt i skyggen av palmen og leste et tegneserieblad og Sid og Tobias køddet med andre. De sparket for eksempel sand på ei jente som trodde hun var dritdeilig og lå og solte seg. Da hun skulle ta av seg solbrillene, stakk de leende bort. Gutter, altså. 

   ”Vi kan bygge sandslott!” ropte plutselig Roger og jeg så på ham som om han var helt fra vettet. 

   ”Ja, vi to altså. Vi skal slå de beste av de beste med vår fenomenale arkitektur”, bablet han og jeg lo. 

   ”Tror du ikke på meg? Den som ler sist ler best!” sa Roger og løp ned til strandkanten hvor han faktisk satte seg på huk og begynte å bygge. Jeg bare ristet på hodet og gikk ut i vannet hvor jeg svømte for meg selv helt til vi skulle opp til hotellet igjen. 

   På vei opp til hotellet igjen var Tobias gladere enn han pleide. ”Vi skal til Disneyland, vi skal til Disneyland”, sang han og han danset faktisk oppover helt til vi var framme. Da skjerpet han seg heldigvis, tok seg sammen. Vi gikk opp på hotellrommene våre igjen.

Ny tekst

Jeg har begynt å skrive igjen. Sånn på ordentlig. Forrige gang var for halvannet år siden. Jeg har redigert tekst siden da, men ikke klart å begynne på noe nytt som har føltes viktig. Snutten fra november 2022 blei aldri noe lengre enn som så. 

Jeg har de siste par åra eller så hatt en tekst liggende som jeg skreiv mens jeg leste Rød selvbiografi. Den var en sånn type tekst som bare rant ut av meg, superfort, og der jeg prøvde å etterligne skrivestilen til Anne Carson. Da jeg nettopp hadde fullført den, var jeg særdeles høy på den endorfinrusen som det å skrive noe jeg blir fornøyd med byr på. Noe tid seinere, i et klarere øyeblikk, innså jeg at teksten overhodet ikke var ei novelle, som jeg tenkte på den som, men i beste fall ei samling ideer sortert i kronologisk rekkefølge. Og jeg, som ikke liker så veldig godt å redigere tekst, glemte den bort og skreiv noe nytt isteden, fordi det er mye morsommere. Og så, for noen uker siden, før det forrige møtet med den ene skrivegruppa mi, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle levere nettopp dette uferdige, kaotiske sammensuriet, og det viste seg å være så fruktbart at jeg satte meg ned for å skrive samme kvelden etter at møtet var ferdig. Dette er både ny og gammal tekst samtidig, noe midt i mellom å redigere og skrive noe for første gang. Jeg liker å kalle det resirkulering, for jeg bruker råmaterialet jeg allerede har, men utgangspunktet og nyversjonen ligner like lite på hverandre som det ei plastflaske og en fleecegenser gjør. Plutselig er det gøy å skrive igjen, noe det ikke har vært på flere år. Ikke minst fordi det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er det mest grunnleggende: å finne ut av hva som skal skje. Når jeg først veit dét, går resten nesten av seg sjøl. Og denne gangen veit jeg det. Fordi jeg for et par år siden komprimerte en hel masse høytsvevende ideer ned til en tekst på femten sider. Denne nye versjonen er i skrivende stund på sin tjuefjerde side, og fortsatt oppholder jeg meg på det samme stedet i handlinga som jeg i originalteksten bare brukte ett avsnitt på. Foreløpig veit jeg ikke så mye om hvor lang denne teksten til slutt blir, jeg tenker bare at den må bli akkurat så lang som den trenger å være, men foreløpig føles det som om jeg har mye jeg vil si. Hvem veit, kanskje dette til og med ender opp som en kort roman, til tross for at jeg lenge har tenkt at jeg har gitt opp hele romansjangeren. 

Roteteksten jeg tar utgangspunkt i, kan leses på Patreon for tjuefem kroner.

Jeg har lyst til å dele begynnelsen på den nye versjonen med dere. Fordi dette er tenkt som ei åpning, tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om det er spennende å lese selv om det ikke skjer så mye på et overfladisk plan, og om den gir dere lyst til å lese videre. Og ellers andre tanker dere eventuelt måtte gjøre dere. Jeg er ikke redd for å bli røska litt i, jeg er tross alt ganske hardhuda etter tre år med forfatterstudier.

Sekken min gir fra seg et lite knirk idet jeg slenger den, kanskje litt for hardt, på bagasjehylla oppunder busstaket, den høres nesten menneskelig ut.

   «Hørte dere det?» sier jeg til Charlie og Tommy rett bak meg, men de sier samtidig noe til hverandre isteden, de får ikke med seg at jeg sier noe som helst, de ler i munnen på hverandre og setter seg side om side i setene rett bak meg, Charlie innerst ved vinduet, han tar tak i seteryggen min idet han setter seg, røsker liksom litt i den, for å støtte seg eller for å plage meg, jeg er ikke sikker på hvilken av de to, og sukker høyt, som om han har gjort noe annet enn å sitte på ræva i flere timer, eller som om spaserturen fra flyet, gjennom den lille flyplassen og inn i flybussen var vesentlig lenger. 

   «Jævlig ubehagelig sete», sier Tommy.

   «Det er jo en buss, liksom, hva forventer du», sier jeg og ser ut av vinduet, foreløpig ikke mye å se på, en parkeringsplass og et brunt, treløst landskap. Sola kommer fram fra mellom skyene, lyset fra den er hvitt og kaldt, som om dette landet kretser rundt ei annen stjerne enn resten av verden, skjærer i øya gjør det ikke desto mindre, jeg reiser meg på nytt og strekker meg opp etter sekken min for å ta ut solbrillene. I samme slengen deiser jeg borti en feit turist i midtgangen, han ser på meg og sier noe på tysk, dama som står bak ham og som jeg antar er kona hans sier også noe på tysk, de er begge rundt seksti år og er kledd i matchende vindjakker med rumpetasker under de bulende magene, de setter seg ved siden av hverandre på motsatt side av midtgangen og skuler på meg.

   Jeg finner fram solbriller, caps og hodetelefoner.

   «Hva skal du med caps, er du redd for å bli solbrent» sier Tommy, jeg ser på ham i setet bak meg og han flirer.

   «Trur dere det blåser like mye inne i byen som her ute ved flyplassen?» sier Charlie.

   Bussjåføren kommer opp trinna og setter seg inn i båsen sin, bussen starter med forventningsfullt lite drønn og den flerspråklige summinga av stemmer stilner.

   «Hello everyone, welcome to Iceland», sier bussjåføren med skarp aksent inn i en mikrofon. En person jubler, lyden høres nølende ut i den halvtomme bussen.

   Idet bussen rygger ut av terminalen setter jeg capsen på hodet og plasserer hodetelefonene over den igjen, stemmene til Charlie og Tommy bak meg reduseres til et voggende bakgrunnssus, som da jeg var liten og sovna mot slutten av filmen, og TV’en lulla meg djupere i søvn ved å begynne å snø. Speilbildet mitt reflekteres i den møkkete bussruta, kornete og gjennomsiktig, som hos et spøkelse, jeg tar meg til ansiktet, burde barbert meg før jeg dro hjemmefra, men jeg nedprioriterte det til fordel for å sove ti minutter lenger, i senga tenkte jeg at jeg skal bare fly hele dagen uansett, ingen bryr seg, men det vokser så fort, syns liksom det vokser fortere jo eldre jeg blir, og jeg liker ikke hvor mye jeg ligner på faren min når jeg får skjegg.

   Sola blir borte bak skylaget igjen, jeg tar på meg solbrillene likevel. Jeg er ikke trøtt, men jeg har lyst til å sove, bak meg beveger Charlie på seg igjen, sparker i setet mitt som en rastløs unge, jeg lener panna mot bussruta, men det rister for mye.

   Jo nærmere vi kommer Reykjavík, dess flere trær har blitt planta rundt omkring, som når man får besøk og bare rydder i de romma som gjestene skal være i. Jeg hører stemmen til bussjåføren gjennom hodetelefonene, jeg løfter dem av meg og klapper dem sammen. 

   Charlie, Tommy og jeg er de eneste som går av på holdeplassen vår. Hotellet ligger rett på andre sida av gata, det er helt nytt, i år er første året de holder åpent, det var Tommy som tilfeldigvis ramla over en annonse for det på Instagram og det var egentlig hovedgrunnen til at det blei akkurat Island, i utgangspunktet ville både Charlie og jeg til et varmere sted, men Tommy klarte å overbevise oss. Ifølge reiseguiden som posta innlegget var dette et budsjetthotell som likevel hadde fasilitetene til et luksushotell, temmelig revolusjonært opplegg, noe med kunstig intelligens, jeg var ikke så veldig aktiv i gruppechatten under planlegginga av turen og skumma bare gjennom tekstveggen fra Tommy, var egentlig allerede lei av å prøve å bli enige om hvor vi skulle dra, så da Charlie omsider sa ja, gjorde jeg det samme bare for at vi faktisk skulle komme noen vei. Nå som vi derimot står utafor det, er det lite som tilsier at vi står ansikt til ansikt med en teknologisk revolusjon. Den grå bygningen ville sett anonym ut hvis det ikke var for at den er flankert på begge sider av koselige trehus, så isteden blir den industrielle fasaden kjip heller enn nøytral. Jeg ser på Tommy, han ser egentlig bare sliten ut.

   Det er ingen mennesker inne i resepsjonen, bare noen trykkskjermer plassert på blokker i ansiktshøyde. Teppegulvet er mørkt, jeg er faktisk ikke sikker på hvilken farge, bare mørkt, veggene tacky burgunder. Tommy sjekker inn på den ene av skjermene, så går han mot trappene, Charlie mot heisen. Jeg følger etter Charlie, Tommy snur seg mot oss mens Charlie trykker på knappen, himler så vidt med øya og stiller seg ved siden av meg.

   Hotellrommet har også teppegulv, i et slags retrofuturistisk psykedelisk mønster, men veggene og sengetøyet er hvitt. Det er ei dobbeltseng og en uttrekkbar sovesofa, to av oss blir nødt til å sove sammen, til gjengjeld får de den beste madrassen. Vi legger fra oss sekkene, beveger oss innover i rommet, kroppen min føles plutselig i veien, overflødig, som om jeg er et fremmedlegeme hotellrommet prøver å støte ifra seg, jeg setter meg på sovesofaen i et slags forsøk på å komme på plass inne i meg sjøl igjen.

   «Ja, da er vel dobbeltsenga vår, da?» sier Tommy og ser på Charlie, Charlie trekker på skuldrene.

  Jeg drar mobilen opp fra bukselomma, har fått SMS fra mamma, «er dere vel framme? <3», jeg tenker jeg skal svare på den seinere, velter over på sida, legger føttene opp i sofaen selv om jeg ikke har tatt av meg skoa.

   «Skal du sove nå?» Tommy ser på meg, han har lagt seg langflat på den ene sida av dobbeltsenga med hendene bak nakken mens Charlie har satt seg på huk på gulvet og roter rundt i sekken sin.

   «Jeg har bare lagt meg nedpå litt, akkurat som deg», sier jeg, hodet mitt ligger oppå armlenet, det dytter inn mot kinnet mitt, gjør orda tungvinte å uttale. 

   «Du har blitt så kjedelig etter at du blei singel.» Tommy lener seg fram litt, snur seg og plasserer hodeputene inntil sengegavlen, lener seg tilbake igjen, denne gangen med overkroppen oppreist.

   «Du som aldri har hatt kjærlighetssorg kan bare holde kjeft», sier Charlie, han reiser seg opp og setter seg på den ledige sengekanten, men lener seg ikke tilbake sånn som Tommy.

   «Jeg har ikke kjærlighetssorg», sier jeg.

   «Da syns jeg du i hvert fall kan begynne å date igjen, om ikke for annet, så for vår skyld», sier Tommy, «du trenger å få deg noe, hele deg skriker innestengt seksuell frustrasjon.» Jeg vil fnyse, men får det ikke til på grunn av stillinga jeg ligger i.

   «Hva er planen nå?» Charlie snur overkroppen så langt han kommer og ser halvveis på Tommy.

   «Mat og drikke», sier Tommy, «Reykjavík er jo kjent for utelivet sitt, vi finner et dugelig kjøttmarked for loverboyen vår her etter middag.»

   «Jeg har litt vondt i hodet etter flyturen, har egentlig mest lyst til å bare ta en paracet og så bli på hotellrommet resten av kvelden», sier jeg, «vi skal jo opp tidlig i morra.»

   «Er det i morra vi skal på Golden Circle?» Charlie ser på Tommy igjen, han prøver i hvert fall, vrir nakken rundt til den ikke går lenger.

   «Hodet ditt blir ikke bedre av å ikke få mat.» Tommy ser på meg, Charlie snur seg tilbake igjen.

   Vi ender opp med å spise på hotellrestauranten. Det er ingen servitører her, bare en QR-kode på bordet. Charlie og Tommy bestiller øl til maten, jeg bare vann, vi får en SMS når bestillingene våre er klare, vi henter dem på et avlangt bord innerst i lokalet inne i et avlukke, ingen av oss har fått med seg åssen de fulle glassa og tallerknene har dukka opp, en eller annen ansatt må jo ha plassert dem der, men vi verken ser eller hører spor etter andre folk enn hotellgjestene.

   «Du bør ikke drikke vannet her, det smaker svovel av det», sier Tommy, men vannet jeg får både lukter og smaker helt fint. Innen vi har spist opp prøver Tommy å overtale meg til å bli med ut igjen, «du har vært stuck i en evig blue balls-tilstand hele det siste året», sier han, jeg ler i mangel på noe å svare. 

   «Ta deg i det minste en runk mens vi er borte, da», sier han når vi reiser oss fra bordet, «du trenger det.»

   Tilbake på hotellrommet runker jeg ikke, jeg drar gulvlampa bort til sofaen og leser isteden, ei populærvitenskapelig bok om botanikk, jeg leser om Carl von Linné som fikk tilsendt planter i posten fra ivrige hobbybotanikere over hele verden, sånn at han måtte fortsette å gi ut bøkene sine i stadig nyere og mer oppdaterte opplag for å få med seg alt, jeg ser ham for meg, på vei hjem fra postkontoret i ukomfortable søttenhundretallssko med høye hæler, armene fulle av pakker, prøver så godt han kan å være takknemlig for at bøkene hans vekker et engasjement uten like, samtidig som han er så jævlig lei av å aldri komme videre, aldri få begynne på et nytt prosjekt, bare måtte bruke all sin hardt tilkjempa fritid på å flikke videre på et verk som tilsynelatende ikke har noen ende, kanskje også han hadde godt av en ferie på Island, her hvor det bare gror gras og kratt, kanskje nettopp dette ville vært det avbrekket han trengte, fullstendig detox, ingen søt eim av blomster, bare lukta av råtne egg fra varme kilder.

   Jeg hører Charlie og Tommy i gangen lenge før de åpner døra inn til hotellrommet, røde i kinna og høyrøsta. 

   «Herregud, du skulle vært med», sier Tommy, jeg reiser meg fra sofaen, legger fra meg boka oppå sekken min og går inn på badet for å pusse tenner mens Tommy forteller, han snøvler og det rennende vannet fra springen gjør det ikke lettere å høre hva han sier, den umiskjennelige prompelukta fyller nesebora mine, «men Charlie visste ikke at de ikke bruker euro her, så han hadde bare veksla inn i euro før han reiste», sier Tommy når jeg kommer ut igjen fra badet, han sitter i t-skjorte og bokser på senga, han holder den ene sokken sin i handa og gestikulerer med den, «så da Charlie prøvde å kjøpe drikke i baren», Tommy pauser og vifter med sokken mot Charlie, som allerede har lagt seg med dyna oppunder haka, «si det, du.»

   «Bartenderen snakka til meg på tysk, fordi han trudde bare tyskere var såpass dumme», sier Charlie med lukka øyne, Tommy hveser av latter, jeg presser fram et «haha» og legger sofaputene på gulvet før jeg drar ut bunnen.

   «Du skulle vært der, ass», sier Tommy.

   «Skal jeg slokke lyset?» sier jeg, Tommy ler fortsatt og jeg slokker.

April 2024

Opplevelser: Raadhuset med gode venner. Fest hos Mari. Disneyquiz på Brød og Sirkus, etterfulgt av vin og pizza hos Trine. Burger på Døgnvill med Vibeke. Vårkonsert med Bislett kammerkor. 

Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.

Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.

Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!

TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.

Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?

Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.

Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.