Mars 2022

Opplevelser: Middag på New Anarkali og øl på Vaterland med Mari. Verandachill hos Mari. Afternoon tea på A.C. Perchs med Vibeke. My Dad Wrote a Porno på Sentrum scene.

Innkjøp: Jeg… har omsider kjøpt meg miksebord?? Som jeg har tenkt på kjempelenge, men bare utsatt i en liten evighet fordi jeg på generell basis har litt vanskelig for å økonomisk prioritere ting jeg har lyst på framfor ting jeg trenger. Egentlig hadde jeg lyst på et fra Yamaha som så penere ut og som, vel, kom fra et merke som er kjent for kvalitet, men så var dette, som var mye styggere og produsert av et merke jeg ikke hadde hørt om, vesentlig billigere og hadde de samme funksjonene, så da får det bare være at jeg syns det ser ganske harry ut, haha. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med det kan jeg kanskje til og med koste på meg å oppgradere.

TV-serie: Det er vel i all hovedsak The Expanse det fortsatt går i, sammen med nye episoder av Killing Eve, som jeg egentlig mista interessen for for to sesonger siden, men så fortsetter jeg å se likevel av gammal vane. Og jeg liker jo tydeligvis The Expanse godt nok til å fortsette å se på det, selv om jeg fortsatt er forvirra av hvor kompliserte alle forbindelsene er. Trur jeg på generell basis er fan av enklere historier, som på ingen måte trenger å bety simplere historiefortelling. Som i The Man In the High Castle er det noe med både skuespill og manus i The Expanse som på et vis føles litt datert eller forutsigbart, kanskje det er en generell Amazon Prime-greie. Men der språknerden i meg fullt ut aksepterer at det ute i det koloniserte asteroidebeltet har oppstått sitt eget språk og sin egen aksent, syns den samme språknerden det er rart at karakterer som er født og oppvokst i asteroidebeltet plutselig snakker perfekt britisk engelsk der de fleste andre enten snakker Belt-kreolsk eller amerikansk engelsk? På samme måten som at én Mars-født soldat snakker australsk mens resten av marsboerne snakker amerikansk? Ja til mangfold, altså, jeg bare syns ikke det gir så mye mening reint lingvistisk. Og: jeg får inntrykk av at vi som seere skal syns det såkalte "forholdet" mellom Miller og Julie Mao er rørende, men det er faktisk bare rart og en anelse creepy. Miller er en ensom mann som innbiller seg at han elsker ei jente han aldri har møtt, og det blir framstilt som vakker, selvoppofrende kjærlighet. Jeg kan gå med på at Miller føler det sånn, men vinklinga syns jeg helt ærlig er problematisk. 

Spill: Jeg har fullført Subnautica: Below Zero, eller jeg har valgt å fullføre det, fordi jeg veit at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, men så hadde jeg ikke den samme motivasjonen til å utforske i dette spillet som i originalen. Jeg sitter i det hele tatt igjen med et litt delt inntrykk av Below Zero, for som jeg veit jeg har vært inne på før, er det i større grad enn førstespillet mer et spill og mindre en opplevelse, med et tydeligere narrativ og klarere definerte oppgaver å løse. Men dette større fokuset på en historie gjør at jeg også opplever spillet som litt meningsløst når historien er ferdig nøsta opp i, og i all oppriktighet syns jeg ikke historien er så veldig spennende heller. Dessuten syns jeg sjølve verdenen føles mindre enn den i Subnautica, men det er mulig det bare er fordi i Below Zero er en større del av den over havoverflata, eller kanskje det bare er fordi jeg visste litt mer hva jeg gikk til denne gangen og hadde visse forventninger, mens jeg begynte å spille Subnautica med et helt blankt utgangspunkt. Det har vært en fin spillopplevelse, altså, for all del, og om Unknown Worlds har lyst til å produsere flere spill som foregår på Planet 4546B, spiller jeg dem mer enn gjerne.

Og dermed har jeg vendt tilbake igjen til Fallout 4, som jeg liker stadig bedre og er i ferd med å komme skikkelig inn i. Og apropos store verdener, føles verdenen i Fallout 4 akkurat nå uendelig, noe som både begeistrer og overvelder meg. Og jeg har virkelig lyst til at karakteren jeg spiller skal være et godt menneske, men så presenteres man for valg underveis der det er umulig å velge mellom godt og ondt, fordi alle valga er litt av begge deler. Og derfor har jeg, til tross for gode hensikter, endt opp som en karakter som opererer i en moralsk gråsone, og jeg elsker tankene det gir meg, og hvor utrolig effektivt dette spillet illustrerer det umulige i å dele verden inn i "godt" og "ondt."

Film: The Host, The Lost City, Belfast, Wayne's World og Good Time.

Jeg har vært så sliten denne måneden, og det har føltes mer avslappende å spille enn å se film (til tross for at spilling per definisjon er mer aktivt, men nettopp derfor er det også lettere for meg å holde på konsentrasjonen, som ellers har en tendens til å skli litt ut når jeg ser på film mens jeg er sliten). Good Time er ikke nødvendigvis noe som høres ut som min type film når man bare leser handlingsreferatet, men den var likevel en utrolig medrivende filmopplevelse som, som jeg var inne på i avsnittet om The Expanse, har en veldig enkel historie, og kanskje nettopp derfor er den så engasjerende, for det krever lite ekstrainnsats å følge med på den, den drar deg liksom bare med uten at du trenger å gjøre noe særlig, energien man ellers ville brukt på å huske hvem som var hvem i forhold til hvem og hva, kan isteden rettes mot å, vel, kose seg med filmen. Jeg likte den kornete bildekvaliteten og det generelle gritty-fargerike utseendet, og Robert Pattinson spiller i likhet med meg i Fallout 4 en moralsk gråsonekarakter man ikke kan unngå å heie på.

Bok: Det er kanskje urettferdig av meg mot Sara Sølberg å lese Sarabande mens jeg veit med meg sjøl at jeg egentlig bare vil lese bøkene til Anne Carson igjen og igjen og igjen, men åssen ellers skal man tvinge seg sjøl ut av kjærlighetssorgen hvis man ikke aktivt prøver seg på datingmarkedet igjen? Sarabande er, i likhet med fabelaktige Seismiske smell, full av nydelig poetisk prosa, men så langt har den ikke klart å engasjere meg like mye som den første boka til Sara gjorde.

Musikk: Har hørt mye på Molly Nilsson denne måneden, etter at en av sangene hennes, Mountain Time, i ikke ukjent stil kom deisende ned i hodet på meg mens jeg satt og skreiv en dag. Jeg elsker måten Molly Nilsson balanserer det leikne opp mot det melankolske på, og at det at hun aldri tar seg sjøl så seriøst nesten ironisk nok gir henne enda større slagkraft når hun faktisk er genuin. Det er en lakonisk humor i tekstene hennes som, bare for å toot my own horn litt, ikke er helt ulik skrivestilen i min egen Mjuke, svarte stjerner som i disse dager gjøres tilgjengelig på min Patreon. Yin og yang! Molly Nilsson har mestra kunsten å finne ekvilibrium mellom eufori og dysfori.

Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.

Lunisand – episode 18: Sonny finner også noe rart

Det har vært mye greier i det siste, og alt tyder på at det blir like mye greier framover, så beklager at det er lenge siden sist, og beklager at det sannsynligvis blir like lenge til neste gang. Inntil videre er Lunisand her for deg. Tidligere episoder finner du under Lunisand-knaggen.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.


”Faens djevelpung!” ropte Sonny iltert idet han mottok en noe ufrivillig dusj som kom like uventet på ham som det kreative utropet kom på hans søster Theresa, som ikke kunne annet enn å le.
   ”Er det ikke meningen at dette skal forestille en ørken!?” fortsatte han forbannet, og bannet enda mer.
   ”Det gir seg sikkert snart”, prøvde Theresa å oppmuntre ham, men akkurat nå så det ikke ut til å hjelpe noe særlig.
   Dette var andre gang de to nyinnflytterne hadde opplevd regnvær i Lunisand, og selvfølgelig kom det den dagen de begge sluttet likt på skolen, ingen av dem rakk bussen, og begge dermed hadde en lang og kronglete hjemvei foran seg. Heldigvis i nedoverbakke, men langt var det like fullt. Reisen tok en time hvis man gikk for motorisert kjøretøy, så til fots måtte de nok regne med å bruke en god dag. Allerede hadde de vandret i tre timer, og Sonny var så sliten at han helst ville sette seg rett ned og bli der.
   Ganske brått fikk han sjansen også. Han skled på noen rullesteiner, som var ekstra glatte som våte, og gikk rett bakover så det sang. Halebenet fikk seg en god smell, og han følte for å skrike ut en ny remse grove ord.
   ”Gikk det bra?” spurte Theresa, og gjorde et iherdig forsøk på å hjelpe ham opp på to igjen, men det gikk ikke bedre enn at også hun gled, og snart lå de der ved siden av hverandre, allerede dyvåte av regnteppet, som var så tett at det lignet tåke.
   Den andre gangen det hadde regnet, hadde det blitt borte like fort som det hadde kommet. Theresa håpet og antok at det samme ville skje denne gangen, derfor foreslo hun for broren, til tross for at de hadde en fortsatt lang vandring igjen foran seg: ”Hva sier du til at vi setter oss under treet der borte til regnet har gitt seg? Så går vi videre etter at det er over.”
   ”Akkurat som om det hjelper! Vi er allerede så våte som det går an. Jeg vurderer å skaffe meg gjeller”, mumlet han humørløst, men fulgte likevel etter søsteren der hun kløv innunder det nederste bladverket på en hengepil som hadde blitt plantet langs den ulendte støvveien.
   Det så derimot ikke ut til at skuren ville gi seg med det første. Theresa var egentlig glad til. Da hadde de en unnskyldning for å bli sittende her. Selv om hun ikke hadde brukt opp energien på å klage i så stor grad som hva broren hadde, merket hun med en gang hun satt i ro at musklene hennes nøt det. Senene formelig sukket av velvære, og det hadde nok hun også gjort, hadde det ikke vært for at hun hadde rukket å bli kald og hutrende av den overrumplende spylingen. Hun hadde bare på seg en kortermet kjole, og prøvde å forsvare seg selv ved å peke på det faktum at hun tross alt bare hadde bodd her en uke. Hun var ikke vant med ørkenens lunefulle herjinger, og hadde dermed heller ikke noe grunnlag for å vite ting som de innfødte tok for gitt. Ting som at en solrik og het morgen kan ha noen fuktige ess i ermet.
   ”Det gir bare ikke mening”, sa Sonny, og ristet på hodet, ”vi har en bilgal far, men vi har likevel bare én bil? Jeg mener, hvor er logikken?”
   ”Oppe i rumpehullet hans, sammen med alt annet. Seriøst, familien vår stinker”, istemte Theresa, og selv om det ikke akkurat var oppløftende snakk søskenparet bedrev, så var det på flere måter ganske lettende å bare lette litt på trykket innimellom.
   ”Og denne ene bilen må han bruke for å dra på jobb med! Ærlig talt, mann. Ta bussen som alle andre. Miljøet sparer du også”, fortsatte Sonny, og glodde dystert rundt seg bak den dryppende, sorte luggen som virket enda tyngre nå som den holdt på cirka like mye vann som en hvilken som helst sukkulent.
   ”Kanskje vi kan få mamma til å ringe en taxi for oss?” foreslo Theresa.
   ”Ja, herfra, mener du? Hva forventer du at hun skal si? At ungene hennes sitter under en hengepil et eller annet sted på strekningen mellom Karategata og Lunisand skole?” fnøs Sonny.
   ”Men vi kan gjøre det så snart vi kommer frem til et gatenavn. Nei, vent! Jeg har jo faktisk GPS på mobilen min!” kom Theresa brått på, og fisket den frem fra hoftelommen, bare for å finne ut at det var null dekning.
   ”Innse det, sis. Vi er eid”, brummet Sonny.
   De to søsknene satt en liten stund i taushet. Sonny greide ikke å tenke på noe annet enn hvor åndssvakt urettferdig det var at de ble nødt til å gå hele den lange veien hjem. De kunne likeså godt overnatte her ute. Snart kom tussmørket til å smyge seg på, og da ble det enda verre. Dessuten var det sikkert mange rare dyr i denne utmarken. I Kosdal, som lå lenger mot nord, hadde ikke bare terrenget vært helt annerledes, men han hadde i tillegg på følelsen av at Lunisand i det hele tatt var… villere, på en måte. Kosdal hadde virket så ordentlig og sofistikert, men her var det lenger mellom hver bolig, og viltvoksende planter krabbet langs husveggene til hvermannsen. Det villeste som fantes på hjemstedet, var sommerfugler. Her, derimot, ville han ikke ha blitt overrasket om de hadde kjørt forbi en coyoteflokk på vei til skolen. Han måtte grøsse ved tanken. Tenk om de ble overfalt?
   Men da han så bort på søsteren, satt hun tydeligvis i helt andre tanker. Hun kikket ned i fanget sitt, og ikke ut på de våte omgivelsene slik Sonny gjorde, og hun tygget seg hemmelighetsfullt på underleppen. Om de tynne leppene krøp et nærmest forventingsfullt smil, og det var tydelig at hun hadde noe spesielt i tankene.
   Da hun merket at broren så på henne, bestemte hun seg for å dele det med ham.
   ”Jeg tror jeg er forelsket”, røpet hun, og kinnene antok en rødere nyanse.
   ”Han emoungen, eller hva?” smilte Sonny tilbake, glad på hennes vegne.
   ”Som om du bør snakke så høyt”, fnøs hun ertende, ”men jo, jeg tror vi tenker på den samme. Mio, han som går i klassen min.”
   ”Er ikke han sammen med den latinske bimboen?” spurte Sonny.
   ”Nei, det viste seg at det var søsteren hans”, sa Theresa, bare for å få som respons fra Sonny: ”Da slo du henne ned for ingen nytte, da!”
   ”Hold kjeft!” sa Theresa brydd, tydelig pinlig berørt over hele affæren, og slo etter ham.
   ”Han er den eneste som har snakket til meg så langt på den nye skolen”, fortsatte hun, og før Sonny i det hele tatt hadde rukket å tenke seg om, hadde han bust ut med: ”Jeg er rimelig sikker på at jeg er forelsket selv.”
   ”Åh?” Theresa snudde hele kroppen mot ham, og hele ansiktet hennes glødet av iver, ”i hvem da? Det har du ikke sagt noe om! Fortell!”
   ”Eh…” Sonny tok en pause. Først nå innså han hva han egentlig hadde sagt. Det var ikke det at han var redd for å skjule noe for søsteren, men… nå som han tenkte seg om…
   Nei. Nei. Han var ikke forelsket i det der Julian-dyret. Han var bare fascinert fordi han var så annerledes enn alle andre han noen gang hadde møtt.
   ”I hvem da?” maste Theresa videre, og nok en gang greide ikke Sonnys hjerne å reagere før han hørte seg selv svare: ”I Julian, han som bor rett over gaten.”
   Faen.
   Derimot så ikke Theresa ut til å tenke noe over det på noen måte. Tvert imot utbrøt hun begeistret: ”Åh, han er så kul! Jeg har sett ham flere ganger ute. Han gjør liksom så mye… ja, så mye jeg ikke engang hadde tenkt over at går an. Jeg så ham en gang da han tydeligvis hadde blitt utelåst, og han fikset det hele ved å klatre opp i det store eiketreet utenfor huset deres og derfra gå inn gjennom vinduet sitt, helt øverst i det tårnet som stikker opp! Han kunne sikkert ha gått gjennom et av de som var på bakkeplan, men det var akkurat som om han gjorde det bare for å, tja… skape litt spenning, kanskje?”
   Sonny smilte takknemlig til henne, men innvendig var det full storm. Bare ved å si det høyt, at han var forelsket i Julian, og ikke Julia, hadde han på en måte bekreftet det han i en tid nå hadde fryktet. Samtidig kjentes det litt lettende. Nå slapp han å gå rundt med denne gufne følelsen av å hele tiden ville sprenges innvendig. Nå var katten ute av sekken, og det var på tide å lære en ny side av seg å kjenne.
   ”Men er ikke han veldig… utadvendt? Sånn, selvsikker, liksom… Han virker så trygg på seg selv, nesten litt vel mye. Jeg tror han er ganske populær”, sa Theresa, nesten bekymret.
   ”Han virker ganske selvsikker, ja, og jeg tror ikke han tenker det samme om meg”, sa Sonny, forbauset over hvor enkelt det var å finne ordene, ”jeg har sett hvordan han er med andre. Du vet, han går jo på samme skole som oss. Og, hva skal jeg si, han oppfører seg ikke annerledes med meg. Jeg tror det rett og slett er naturlig for ham. Å snakke med folk han ikke kjenner, altså. Så utadvendte personer som ham tenker sikkert ikke over det engang; de bare slår av en prat med alle som ser ut til å trenge det. Hver gang han har pratet til meg, er det sikkert bare fordi jeg tilfeldigvis var i nærheten.”
   ”Men var det ikke han som inviterte deg på den festen nå til fredag? Det må da bety noe!” oppmuntret Theresa, som overrasket var vitne til hvordan broren ristet på hodet.
   ”Han stod og delte ut flygeblader midt i skolegården, for helvete”, smilte han trist, ”er man så populær som ham, er det bare om å gjøre å ha flest folk på festene sine.”
   Theresa rettet på ham: ”Er man så populær som ham, er det et privilegium å bli bedt på festene hans!”
   Sonny så på henne, med et vagt håp tent i de bleke øynene.
   ”Tror du virkelig det?” spurte han tynt, og hun nikket opprømt.
   En ny stillhet la seg om dem, og de eneste lydene som hørtes, kom fra de dumpe plaskene fra det fortsatt sivende regnet. Det falt derimot ikke like tett lenger, og nå kunne man faktisk se de separate dråpene.
   ”Ikke si det til mamma og pappa”, kom det plutselig fra Sonny, og Theresa skvatt litt av det brå stemningsbruddet, men samlet seg snart og sa halvveis forståelsesfullt, halvveis fleipende: ”Hva tror du om meg egentlig? Selvfølgelig skal det være det første jeg gjør når jeg kommer hjem!”
   ”Din store jævel”, flirte han mildt, og ga henne et kraftig dult i siden.
   ”Hva var det for noe?” lo hun, ”din lille jævel!” Og dermed gjengjeldte hun dyttet.
   Tullingen deres ble derimot avbrutt av en svak lyd de begge hørte.
   ”Hva var det?” spurte Theresa, og frøs alle bevegelser.
   ”Det låter som…” begynte Sonny, men lenger kom han ikke før han hadde satt seg opp, krøpet ut under hengepilen, og sett seg om ute på den åpne plassen igjen. Det hadde da visselig kommet et sted herfra, hadde det ikke?
   Der var det igjen! Tynt og nærmest bedende, lød det, og på den andre siden av veien stod noen bregnelignende planter. Disse ga Sonny seg til å gjennomsøke.
   Han måket de brede bladene til side, bare for å komme over en sammensnørt sekk. Denne tvang han åpen med nevene sine, og fant dermed lydkilden.
   ”Hva er det du…” Theresa kom opp bak ham og tittet over skulderen hans, og avbrøt i samme sekund seg selv ved å gispe.
   ”Det er jo en kattunge!” utbrøt hun.
   ”Nei”, sa Sonny, og løftet dyret opp, ”hun er voksen. Men det er en katt, det har du helt rett i.”
   Den forskremte krabaten likte dårlig å få vann helt over seg, og ristet misfornøyd på hodet. I en hvilken som helst annen sammenheng, ville hun nok ha stukket av gårde i frykt, men sannsynligvis var hun både så redd og utmattet at hun ikke greide å gjøre annet enn å bore neglene dypt inn i Sonnys armer, noe som gjorde ham fint lite, i og med at han hadde en godt polstret jakke på seg.
   ”Så utrolig pen hun er! Men…” Theresa reiste seg opp og bøyde seg frem for å få et bedre blikk på den bergede, ”… det er jo en siameser! De kattene er seriøst dritdyre!”
   Sonny fnøs av kommentaren hennes og sa: ”Det er idiotisk å måle dyr etter penger uansett! Hvem er det som har bestemt at for eksempel en perser er mer verdt enn en huskatt? Et liv er et liv, og det var det noen frekke kødder som ikke ville at pusen her skulle ha! Det var bare flaks at vi fant henne!”
   ”Hvordan kan du forresten se at det er jente?” spurte Theresa, og Sonny ble forlegen idet han sa: ”Vel… hun er rett og slett mindre enn hannkatter. Og ser du at hun ikke har så fremtredende værhår i ansiktet? Hos hannene er de som oftest tydeligere.”
   ”Skal vi ta henne med hjem?” spurte Theresa, og Sonny blåste: ”Selvfølgelig! Jeg håper ikke du så mye som vurderte tanken på å bare la henne bli her! Mamma og pappa blir nok ikke blide, men jeg går ikke i fra henne her!” Og etter at de ordene var talt, reiste han seg resolutt opp med katten i armene og spaserte nedover veien, til tross for at regnet enda ikke hadde holdt opp.
   ”Vent på meg, da!” ropte Theresa, og kom settende etter.
   Det var ikke det at hun ville at broren bare skulle etterlate katten i sekken som om ingenting hadde hendt, men hun bare visste at dette kom de til å få trøbbel for. Så klart ville hun ikke under noen omstendigheter ha valgt annerledes selv, men hun ville bare at Sonny skulle være klar over at dette kom nok ikke til å gå ubemerket hen.
   Etter å ha gått noen minutter i nedoverbakke og blitt like våte som før de søkte tilflukt under det store treet, hadde de vektige skyene over dem blitt slitne, og regnet holdt opp. Kort tid etterpå banet solen seg vei, og strålte opp området til sanden glødet som et helt hav med rubiner. Det hadde faktisk ikke Theresa tenkt over før, men nå som hun så utover det lille tettstedet oppe fra høyden, var hun ikke blind for at det slettes ikke var uten sjarm, og at det faktisk var bedårende vakkert på sin måte.
   Med ett sa Sonny: ”Prøv GPS’en nå.”
   Den hadde Theresa helt glemt, men ivrig tok hun den frem, og kunne lettet bekrefte at nå var det dekning. Hun fant dermed raskt ut hvor de var, og ringte selv direktenummeret til drosjesentralen mens hun demonstrativt satte seg på en nærliggende stein og tok av seg de gnagende støvlettene.

Utvalgte sitater fra Autobiography of Red og Red Doc>

Ja, dere, det er meg igjen, og en del av meg har litt lyst til å beklage at jeg ikke klarer å holde kjeft om bøkene til Anne Carson, mens en annen del av meg føler jeg gjør alle en tjeneste ved å spread the gospel, så ta en beklagelse om du vil ha en, og hvis ikke: velbekomme. 

Som kjent: da jeg dro på Tronsmo forrige måned for å kjøpe Red Doc>, dro jeg derfra med Autobiography of Red på engelsk i tillegg. Jeg likte Tone Hødnebøs oversettelse veldig godt, men når boka opprinnelig er skrevet på et språk jeg faktisk kan, blei jeg nysgjerrig på åssen den engelske utgaven var sammenligna med den norske. Jeg har foreløpig bare skumlest, bladd gjennom og lest yndlingspartiene mine om igjen i den engelske utgaven, jeg trur ikke jeg kan rettferdiggjøre overfor meg sjøl å lese den samme boka på nytt så kort tid etter at jeg leste den forrige gang, selv om den er på et annet språk aldri så mye, så jeg trur jeg skal vente enda litt til med å lese den fra perm til perm på engelsk. 

Og fordi jeg egentlig allerede har snakka mye om begge disse bøkene, men jeg likevel ikke føler at jeg har klart å formidle hva det egentlig er med dem, hva greia er, hvorfor jeg elsker dem så mye som jeg gjør, hvorfor dette skjedde da jeg leste dem, tenkte jeg å, i et slags forsøk på noe som kanskje er å komme seg videre i livet, dele noen av yndlingssetningene mine fra dem med dere. For jeg har skrevet mye om hva jeg føler de handler om for meg, om hvilken slags merkelig sinnsstemning de satte meg i, om at å lese dem føltes litt som å drømme, om hvor inspirerende de er, men der bøkene virkelig har fått meg til å måpe, er egentlig på setningsnivå. Jeg kunne bruke lang, lang, lang tid på en eneste setning, akkurat som at jeg for hver gang jeg leste dem, la merke til nye nyanser ved dem. For kanskje er det dette jeg beundrer med Anne Carsons skrivestil mer enn noe annet: det at hun – helt i tråd med kildematerialet – bruker metaforer og adjektiver på en måte som ikke burde gi mening, men som, i drømmelogikkens ånd, hun likevel får til å gi mening. Jeg veit ikke åssen hun gjør det, men hun bare gjør det, lett som en plett, tilsynelatende fullstendig uanstrengt og uaffektert, som om det ikke fantes noen annen måte å skrive det på. 

Har valgt å sitere fra Autobiography of Red istedenfor Rød selvbiografi, fordi sitatene tross alt klinger enda bedre på originalspråket. Og: oppsettet i begge bøkene følger sine egne regler, men for enkelhets skyld har jeg i denne omgang valgt å bare skrive dem rett ut uten linjedeling, fordi jeg syns det gjør det lettere å lese dem, tatt ut av kontekst som de tross alt er.

Autobiography of Red:

To Geryon it was a hundred thousand miles of thunder tunnels and indoor neon sky slammed open by giants. 

Small, red and upright he waited, gripping his new bookbag tight in one hand and touching a lucky penny inside his coat pocket with the other, while the first snows of winter floated down on his eyelashes and covered the branches around him and silenced all trace of the world. 

Hard morning winds were blowing life bolts against the sky each one blue enough to begin a world of its own. 

Voyaging into the rotten ruby of the night became a contest of freedom and bad logic. 

They were two superior eels at the bottom of the tank and they recognized each other like italics. 

The world poured back and forth between their eyes once or twice. 

The huge night moved overhead scattering drops of itself. 

The instant of nature forming between them drained every drop from the walls of his life leaving behind just ghosts rustling like an old map. 

New moon floating white as a rib at the edge of the sky.

From far down the freeway came a sound of fishhooks scraping the bottom of the world.

Not touching but joined in astonishment as two cuts lie parallel in the same flesh. 

As in childhood we live sweeping close to the sky and now, what dawn is this.

When they made love Geryon liked to touch in slow succession each of the bones of Herakles' back as it arched away from him into who knows what dark dream of its own, running both hands all the way down from the base of the neck to the end of the spine which he can cause to shiver like a root in the rain.

Red Doc>:

Components of today include a shape asleep on the floor an erased white world the tumblers vibrating in the closet and he brought he wrong book. Alive in a room as usual.

Panels of torn planet loom and line up one behind the other to the far edge of what eyes can see. 

The actual touching neither a positive nor a negative experience they each would admit but no one does.

They are lying on a pile of mattress covers on the floor in weak light from somewhere a night that could so easily not exist. 

Night's bones are still forming.

Together they inhale the first blue of day as it starts seeping out of hills all around. 

 

Februar 2022

Opplevelser: Sandra Mujinga på Munchmuseet. Dranks med gjengen på Skyggesiden. Broderiworkshop hos Lauren. Middag på Mano med Martina. Middag på Døgnvill og yatzy på Hytta med Vibeke. Middag på Vaquera verde med Vibeke.

Innkjøp: Ja, altså, for en måneds tid siden nevnte jeg jo at kjærlighetssorgen over at Rød selvbiografi var utlest gjorde at jeg hadde funnet håp i oppfølgeren Red Doc>, så jeg dro på Tronsmo for å kjøpe nettopp Red Doc> – og der plukka jeg jaggu med meg Autobiography of Red på engelsk òg, fordi enkelte bøker trenger man faktisk i flere språkutgaver. 

Og fra samme kilden som indirekte anbefalte meg Rød selvbiografi, har jeg også fått indirekte anbefalt Flannery O'Connors Wise Blood og A Good Man Is Hard to Find, så da jeg fant dem inne på nettbutikken til Cappelens forslag, var det bare én ting å gjøre.

TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Expanse og skjønner kanskje en anelse mer av hva det er som skjer nå enn hva jeg gjorde for en måned siden, og har siden den gang i tillegg funnet ut at minidokumentarserien Midnight Asia er ideell avslapnings-TV for meg. Hver episode fokuserer på nattelivet i noen av Asias største byer, og jeg har riktignok foreløpig bare sett to episoder, men den første, som fokuserer på Tokyo, illustrerer så uendelig godt den tiltrekningskrafta nettopp Tokyo har på meg, i all sin glorete, overdådige, neonfarga, perverse skjønnhet.

Film: The Piano, Honey Boy, Tokyo Godfathers, The Matrix Resurrections, Eyes Wide Shut, A Nightmare On Elm Street, Event Horizon, Into the Inferno og La La Land.

Observante lesere har kanskje lagt merke til at jeg har fått en stadig økende interesse for kaosmagi i det siste. Den interessen er egentlig ikke helt ny (takket være Last Podcast On the Left), men av uante grunner er det nå i det siste at jeg plutselig har merka en åpenbar tilstedeværelse av det i livet mitt. Et viktig aspekt ved kaosmagi er synkromystisisme, og livet mitt de siste ukene har vært tjokka fullt av nettopp synkronisiteter. Og hele greia her er jo at jeg nettopp skaper de synkronisitetene sjøl. Jeg skal prøve å ikke kjede dere altfor mye med intenst nerdesnakk her, men saken er i hvert fall at jeg satte på dokumentaren Into the Inferno på søndag kveld etter å ha egentlig planlagt å se noe annet, men så dukka den liksom bare opp (det er sånn algoritmer funker, jeg veit, men hva er algoritmer om ikke en form for digital synkronisitet). For meg er det dette som er kaosmagi oppsummert: jeg har den siste måneden vært ekstremt tilstede i et litterært og mentalt landskap der vulkanen kanskje er det mest potente symbolet (Rød selvbiografi og Red Doc>), jeg har de siste månedene også vært ekstremt tilstede i et spillmessig og mentalt landskap der, lo and behold, også vulkanen er et av et mest potente symbola (Subnautica og Below Zero), og BAM, her presenterer Netflix for meg vulkandokumentaren Into the Inferno av Werner Herzog, og som om ikke det var nok, viser det seg at historien om utbruddet av Mount Pelée i 1902 der den eneste overlevende var en fengselsinnsatt, er en viktig del av dokumentaren, OG DEN SAMME HISTORIEN ER EN VIKTIG DEL AV RØD SELVBIOGRAFI. Jeg trur ikke på tilfeldigheter lenger. Eller, det blir feil, egentlig er det akkurat det jeg gjør, jeg trur på den magiske krafta som fins i tilfeldigheter. Og det er en god dokumentar, forresten. Anbefaler alle med en viss interesse for både naturvitenskap så vel som sosiologi å se den.

Bok: Og hvor passende er det ikke dermed å bare fortsette denne tankerekka med å endelig snakke litt ordentlig og noenlunde strukturert om Red Doc> av Anne Carson, som jeg leste i februar? Mitt siste blogginnlegg var… definitivt et eller annet, uten at det nødvendigvis var den bokomtalen jeg i utgangspunktet hadde håpa på å skrive, så jeg prøver igjen. Det er en grunn til at du ikke skal spise rundstykkene i det øyeblikket du har tatt dem ut av ovnen, si. Hvor var vi:

Rød selvbiografi, først utgitt i 1998, handler om det røde bevinga monsteret Geryon, som når han er tenåring, møter den to år eldre Herakles. De to innleder et intenst romantisk forhold helt til Herakles dumper Geryon fordi, i hans egne ord, jeg vil at du skal være fri. Mange år seinere, som unge menn, møtes de ved en tilfeldighet igjen i Buenos Aires, og tida som har gått mellom dem blir nesten en egen karakter. Geryon veit ikke lenger om han elsker Herakles, eller om han bare elsker Herakles i drømmene sine om gamledager. Overalt i boka, for eksempel midtveis uti når Herakles, ei stund etter at det blei slutt, men før de møtes igjen, ringer Geryon og forteller at han drømte om ham ei natt og at Geryon i drømmen satte fri en gul fugl og Geryon tenker Gul! Selv ikke i drømme kjenner han meg!, antydes det at forholdet deres kanskje aldri var så likeverdig som Geryon tenkte at det var. Eller hva med egentlig hele det hjerteskjærende kapittelet XLIV. FOTOGRAFIER: GAMLE DAGER, som er blant mine definitive favoritter, som finner sted mot slutten av boka etter gjenforeninga, og som begynner med at Geryon og Herakles har sex, og som avslutter med

Ja ja Geryon nok en lørdagsmorgen der det er jeg som ler og du gråter,

sier han da han kryper opp i senga igjen.

Geryon ser ham trekke teppet opp til haken. Akkurat som i gamle dager.

Akkurat som i gamle dager, sier Geryon også.

Og poenget mitt med å snakke om Rød selvbiografi atter en gang, er at i oppfølgeren Red Doc> fra 2013, er denne tida som har gått mellom dem og følelsene som forandrer seg og vissheten om at kanskje var aldri forholdet det man trudde det var, en enda sterkere tilstedeværelse. I Red Doc> har Geryon og Herakles blitt voksne, og på grunn av en serie hendelser ender de opp på en slags road trip nordover sammen, gjennom et grått og kaldt og tidvis isbrebefengt landskap. På et visst punkt blir også en kunstner ved navn Ida med på reisen. Geryon er den samme følsomme sjela han alltid har vært, Herakles har siden sist vært i krigen og fått PTSD. Forresten: de heter ikke Geryon og Herakles lenger. Nå heter de G og Sad But Great, oftest forkorta til Sad.

Mangelen på lidenskap mellom G og Sad er brutalt og vakkert beskrevet, samtidig som den er så selvfølgelig, fordi ting er helt annerledes og vesentlig mindre intenst når man er voksen kontra tenåring. På et punkt tidlig i boka er det skrevet ut i mer eller mindre klartekst (jeg har gjort så godt jeg kan, eller gidder, med formateringa her):

Pour the honey into the

jar. G thinks of himself as

a jar. It is vaguely sexual.

What was it like to feel

sexual. To want say this

person on the floor. Or

any person. Sexual

situations yes the haste

and ramming yes the hot

cold amazing difference

between before and after

as if a diagram shot inside

out he remembers the

diagram but the feelings

no. Necessity no. One

night under the overpass

they'd got the sex whiff

again. Made a few

fumbles. Not enough

juice for the squeeze as

Sad so neatly put it.

Den største forandringa er det Sad som har gått gjennom. Fra å være en til tider irriterende bekymringsløs ung mann, har han blitt en ødelagt og frynsete krigsveteran. G legger merke til forandringene han sjøl har gått gjennom først og fremst fysisk, som når han ser seg sjøl i speilet og Sharp stab his face no / longer young no more / beauty impact. Get used / to this. Eller hva med denne, som antakeligvis er blant mine personlige yndlingssetninger i boka: Am I / turning into one of those / old guys in a ponytail and / wings he thinks sadly.

Og det er en annen ting: Rød selvbiografi har også mye humor, men det er enda mer av den i Red Doc>. I den delen av boka der G går seg bort inni en isbre og er nær ved å fryse i hjel, blir han leda i trygghet av en flokk enorme flaggermus, til et tilfluktssted ved navn BATCATRAZ. Jeg elsker måten Anne Carson klarer å veksle så uanstrengt mellom den vakreste poesi og absurd humor på. Og apropos absurd: det er mange absurditeter i Red Doc>. Da jeg snakka om Rød selvbiografi, skreiv jeg at den var "full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis." Drømmelogikken er tatt ut i det ekstreme i Red Doc>, men jeg som leser godtar det. Jeg elsker at hun gjør noe så corny som å plassere gudenes budbringer Hermes inn i fortellinga som en haiker iført en sølvsmoking. I det hele tatt er Red Doc>, som på mange måter er det monokrome og underveldende motstykket til den flammende lidenskapen som er Rød selvbiografi, interessant nok i kanskje enda større grad prega av finurlige innfall som bare noen med Anne Carsons pondus kan tillate seg. Hun er ei usedvanlig lærd dame, en professor som blant annet underviser i klassisk litteratur og oversetter fra gammalgresk, så den kunnskapen hun sitter på som utgangspunkt for den tross alt ganske leikne poesien sin er enorm. Og nettopp derfor, fordi hun kjenner kildematerialet sitt så innmari godt, kan hun tillate seg å vrenge på det, føkke det opp og gjøre hva hun vil med det. På et vis tar Red Doc> seg sjøl mindre høytidelig enn hva Rød selvbiografi gjør, litt på samme måten som man tar seg sjøl mindre høytidelig når man er voksen enn når man er tenåring og alt betyr så uendelig mye. For perspektivet skifter jo, og med alderen innser man at ting som føltes ekstremt viktige da man var fjorten, egentlig betydde forsvinnende lite. Og dette fjolleriet, om jeg kan kalle det dét, kan finne på å dukke opp når man minst venter det. I et spesielt lada parti ender Sad opp med å ligge med Ida, og idet de åpner døra og forlater åstedet oppdager de at There against the wall of / the corridor sits G with his / knees up. Howdy says G. Et øyeblikk som både er vondt og banalt, og desto vondere fordi det er så banalt, og det slår meg at denne passasjen ikke ville gått like sterkt inn på meg om G hadde sagt noe mindre teit enn "howdy." De hjerteskjærende øyeblikka blir desto mer hjerteskjærende av at de etterfølges av øyeblikk med virkelig dum humor, på samme måten som når The Cheddar Goblin etterfølger den verste scena i Mandy. Og på en måte gjør nettopp fraværet av sjalusi G føler hele situasjonen desto tristere. Tragedien i Red Doc> er ikke at Sad ikke lenger elsker G, men at ikke engang G elsker Sad lenger. Det er få ting som er så trist som å innse at man ikke engang blir trist av sin egen kjærlighetssorg.

Denne boka er rørende på en annen, men også lignende, måte enn og som Rød selvbiografi. Først og fremst syns jeg den føles som en naturlig konsekvens av alt som skjedde i Rød selvbiografi, og som en naturlig konsekvens av å bli voksen. G har blitt noe sobrere i sitt blikk på verden, og når boka kulminerer i moras død, mora som var en så (be)tydelig figur i oppveksten hans, skjer det i en bisetning, som jo tross alt er sånn døden har for vane å inntreffe: plutselig og uten videre dramatikk. 

Betyr alt dette at jeg omsider er ferdig med dette litterære universet og disse bøkene? Sannsynligvis ikke.

Musikk: Nå har jeg snakka veldig mye, så jeg skal bare etterlate dere med et veldig chill stykke spansk pop, fra det i det hele tatt veldig chille albumet Es el Momento av Sandra Bernardo. Jeg kunne valgt nesten hvilken som helst låt, for de flyter sømløst over i hverandre i noe som føles nærmere én bevegelse enn som ei rekke låter etter hverandre, men så er visst Mediterráneo den av dem jeg har hørt mest på, så da blir det sånn:

To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?

Lunisand – episode 17: Epigram

Det er liksom… tilløp til gode setninger et par steder her, men så klusser jeg det til? Det er som om jeg hadde gode ideer til setninger, men ikke helt den faktiske evnen til å skrive dem ut på den måten jeg så for meg. Litt som hver gang jeg prøver å lage musikk, haha.

Passende å poste akkurat denne episoden på sjølveste Valentinsdagen, da.

Tidligere episoder? Klikk her.

Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.

Mio Elegía – 16 år, Kreps. Sønn til Ursula, bror til Arielle. Fattig, men ved godt mot. Hjelper sin søster som best han kan med det praktiske, mens han innerst inne håper på å, til tross for all motgang, komme langt i livet.

Søskenparet Elegía utvekslet blikk og smil der de så Lunisands borgermester Jonas rusle tilbake til bilen sin. Han trodde nok at han hadde lurt dem nå, men det hadde han ikke. Det var de som hadde lurt ham.
   ”Vi trenger bare å holde dette gående fram til rettssaken”, sa Arielle, ikke høyt nok til at lydbølgene nådde den stadig minkende skikkelsen som var på vei vekk fra dem.
   ”Så blir det bare deg og meg”, avsluttet Mio drømmende mens den støvete vinden nøkket i kråkehåret hans. Han lot øyelokkene gli ned over pupillene, og forestilte seg livet på et nytt sted, der hvor ingen kjente ham, og der han og søsteren kunne leve ut sin kjærlighet til hverandre uten frykt for fordommer. De kunne skaffe seg falsk identitet, og så ville ingen kunne mistenke dem for å være i familie. Bortsett fra den beksorte tonen håret til begge holdt, var det nemlig så godt som ingen likhetstrekk mellom dem. Der Mio hadde hud som minnet om skjørt, lett gråhvitt rispapir, hadde Arielle naturlig blussende kinn og en varm mørk beige hudnyanse. Mios øyne var nesten gjennomsiktig lyseblå, mens Arielles var så mørk brune at de av og til så sorte ut. Også figurmessig var de forskjellige fra hverandre. Begge to var tynne, men mens Mio var hengslete og spinkel, var Arielle slank og atletisk. Dette kom nok av at de ikke hadde samme far. Faren til Arielle var latinamerikaner, men det var også det eneste hun visste om den delen av familien. Han og moren deres Ursula hadde vært gift, men hadde skilt seg igjen allerede før Arielle kunne snakke. Etter det hadde Ursula giftet seg på ny med Mios far, men heller ikke denne gangen hadde det blitt et lykkelig ekteskap, selv om utfallet hadde vært ulikt. Da de to søsknene var små, hadde han blitt angrepet av kreft som han noen år senere døde av. Ursula hadde aldri helt kommet over tapet av sin siste ektemann, og både Mio og Arielle mistenkte hjerteattakket hennes for å være et gradvis selvmord forårsaket av sterke medikamenter for å holde depresjonene i sjakk, men fordi det var veldig viktig at ingen fikk vite om det plutselige dødsfallet hennes, hadde det selvfølgelig heller aldri blitt foretatt noen obduksjon, og det var dermed heller ingen bevis for teorien deres.
   Etter at motorduren fra sportsbilen til Jonas hadde dødd ut blant sanden og grusen, gikk søsknene mot huset, bare for å finne ut at døren stod løst lent inntil dørkarmen fremfor å være festet på hengslene.
   ”Er du klar over at hvis vi ikke vinner den rettssaken, er vi rett og slett eid?” spurte Arielle med et stønn der hun banket døren på plass igjen.
   ”Da får vi bare satse på å vinne den, da”, mumlet Mio likegyldig med et skuldertrekk før han vandret rett bak søsteren inn i huset.
   ”Du ser altfor bekymringslaust på ting!” skjente Arielle, og da hun stod borte ved kjøkkenbenkene, snudde hun seg rundt og glodde mørkt på broren.
   ”Det er bare det at… hvis vi skulle tape, noe som er høyst usannsynlig, i og med at Fabian tross alt må dømmes for å bryte seg inn på eiendommen vår, har vi jo alltids foreldreløsstipendet. Jeg mener, taper vi, og Fabian forteller om liket, noe han garantert kommer til å gjøre, kommer alle til å få greie på at mamma er død uansett. Da er det like greit å ta imot de pengene vi kan få”, sa Mio.
   ”Men de kommer vi aldri til å få hvis det skulle komme fram. Hallo, hun døde for to sia! Det at vi har skjult det så lenge som vi tross alt har, kommer ikke akkurat til å telle positivt for vår del. De kommer ikke til å tru på forklaringa vår om at vi gjorde det for å hindre innblanding fra sosialarbeidere idet omverdenen fikk vite om at vi nå var foreldreløse. De kommer til å tru at det er vi som har drept henne!” Arielle sukket og bøyde hodet. Hun ga seg rastløst til å tromme fingrene mot bordet bak henne mens tankene kvernet. Hvorfor måtte alt være så vanskelig? Og hvorfor var det akkurat dem som hadde hatt så mye uflaks i livet?
   ”Det går nok bra til slutt. Vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel?” spurte Mio med et forsiktig smil, men dette irriterte Arielle bare enda mer.
   ”Men hva gjør vi, da, hvis det verste skulle skje og vi ikke har noen plan i bakhold?” ropte hun derfor provosert ut, ”vi er nødt til å tenke litt lengre enn bare til morgendagen hvis vi skal greie oss! Jeg veit det er urettferdig at vi har endt opp som vi har gjort, men fordi det faktisk er nettopp det vi har, foreslår jeg at vi lever litt mindre impulsivt! Jeg er møkk lei av å bli overkjørt gang på gang. Jeg… vil bare leve som alle andre gjør…”
   ”Så, så”, trøstet Mio og kom mot henne med åpne armer. Disse la han rundt skuldrene hennes og dro kroppen hennes inntil seg.
   ”Jeg elsker deg, og det er det som betyr noe, eller hva?” spurte han ømt.
   Dette var dråpen som fikk Arielles beger til å renne over.
   ”Og så du, da!” ropte hun sint, og dyttet broren vekk fra seg, som sendte et uforstående blikk tilbake, ”det er liksom meninga at vi skal være søsken, ikke kjærester! Bare… bare ligg unna, vil du det?” Idet hun sa det siste, greide hun ikke å hindre stemmen fra å bevre, og snart tørket hun forbannet en tåre som lirket seg ut fra det ene øyet hennes.
   Etter noen minutter i stillhet, så hun omsider opp igjen, og fant igjen Mio med blikket der han satt sammensunket i sofaen og stirret såret på sitt eget fang.
   ”Unnskyld, kjære deg, jeg mente det ikke, jeg… jeg bare…”
   Arielle greide ikke å fullføre setningen, og lot dermed resten slippe ut som et fortvilet pust. Hun slang seg ned i den fillete sofaen ved siden av ham i stedet, og kastet et kjærlig blikk på ham.
   ”Det er sant”, fortsatte hun, la en hånd på kinnet hans, og tvang deretter hodet hans i hennes retning, ”jeg aner ikke hvorfor jeg sa det. Beklager.”
   ”Det er ikke det”, kom det mutt fra Mio, ”men det er heller det at jeg veit at det er sant. Dette er ikke naturlig. Det er til og med ulovlig. Vi burde kutte ut dette.”
   ”Ikke si sånt”, sa Arielle, ”så fort vi får pengene, enten på den ene eller den andre måten, stikker vi herfra. Vi flytter langt av sted hvor ingen kjenner oss. Vi kan bytte etternavn, og da vil det være umulig å kunne bevise det, med mindre man tar ei DNA-prøve, så klart. Det blir nok ikke så lenge til.” Hun prøvde hele tiden å oppnå blikkontakt med ham igjen, men det var tydelig at han unngikk det.
   Da han ikke sa noe til noe av det hun hadde sagt, forstod hun såpass at det var mer som plaget ham.
   ”Hva er det med deg?” spurte hun, og smøg en arm rundt nakken hans.
   ”Vi burde kutte ut dette”, gjentok Mio sammenbitt.
   ”Inntil videre, ja”, sa Arielle, men det virket som om broren overså henne, og fortsatte: ”Vi burde finne oss en ordentlig kjæreste hver. Leve så normalt som vi kan når situasjonen tross alt er som den er. Jeg mener, vi har gått på trynet på absolutt alle andre punkt i livet, så hvorfor kan ikke i det minste kjærlighetslivet vårt være som alle andres? Det fins nok av hyggelige og pene mennesker der ute, mennesker som ville ha tilbudt oss ikke bare kjærlighet og lidenskap, men også sjansen til flere muligheter og et liv som ikke er så til de grader trøsteslaust.”
   ”Det hjelper ikke når det bare er deg jeg vil ha”, kurret Arielle, og forsøkte så godt hun kunne å overse de dystre skyggene som lurte i brorens replikk.
   ”Du hører ikke hva jeg sier!” utbrøt han irritert, og flyttet seg noen centimeter vekk fra både henne og den strykende hånden hennes på nakken hans, ”det jeg sier, er at det må ikke være oss to. Vi har et valg. Selvfølgelig forguder jeg deg over alt i verden, men det jeg sier er at du ikke nødvendigvis kan være den eneste. Jeg kan sikkert få det kjempefint med noen andre òg. Det samme gjelder deg.”
   ”Pisspreik”, blåste Arielle, men gjorde ikke noe nytt forsøk på å nærme seg ham.
   ”Tenk deg om”, drev han på, og blåste en hel trompetfanfare i det faktum at han visste at det han sa, haglet mot søsteren som isspyd, til tross for at hun prøvde å skjule det, ”kjenner du ikke noen andre gutter du kan tenke deg å ha et romantisk forhold til?”
   ”Hvorfor er du så klengete på akkurat det temaet, da?” spurte Arielle omsider, og orket ikke lenger gjøre seg dum for ham, ”er du forelska i ei anna, kanskje?”
   ”Jeg er ikke forelska”, fnøs Mio, nesten foraktelig, som om forelskelse var noe forbeholdt idioter, ”men det jeg prøver å hinte til, er at jeg kjenner ei som både er søt og kjempesnill mot meg. Jeg trur kanskje hun liker meg som mer enn en venn.”
   En massiv stein falt ned gjennom hele kroppen til Arielle. Den ble sluppet fra øverst i hodet hennes, før den raste gjennom hjernen og rev ut flere kabler på veien, fortsatte nedover i halsen og gjorde det vondt og vanskelig å prate, før den brutalt knuste seg vei inn i lungene og gjorde at også pusten gikk tyngre. Omsider sneide den bortom hjertet hennes, og åpnet et lite sår. Deretter deiset den til slutt ned i magen, og ble der som en ulmende verkebyll.
   ”Det er vel ikke…” Røsten var raspete og tørr, og Arielle kremtet før hun prøvde på nytt: ”Det er vel ikke hun nye i nabolaget, vel? Har ikke hun begynt i klassen din?”
 

   ”Jo”, nikket Mio bekreftende, ”hun heter Theresa. Foreldra hennes er veldig rike.”

   Arielle kjente seg med ett forferdelig svimmel, og hun ble nødt til å legge en hånd mot siden av hodet for å få igjen følelsen av fokus. Theresa? Den blonde, bortskjemte snørrungen? Hva var det hun hadde som ikke hun selv, Mios søster som kjente ham bedre enn noen annen, hadde?

   Da plutselig kom hun på noe. Hun hadde aldri før følt glede ved å pine broren, men denne gangen følte hun at hun hadde rett til det på grunn av flammene han nettopp hadde brent henne med.
   ”Det var hun som slo meg ned, det”, sa hun, så nonchalant hun bare greide, og måtte nesten streve for ikke å smile sleskt.
   ”Hva?” Endelig så Mio på henne igjen, og såret laget av steinen sekunder tidligere, tok til å blø enda litt mer fordi det altså var noe som gjaldt Theresa som skulle påkalle oppmerksomheten hans nok til at han ville møte blikket hennes på ny.
   Arielle valgte å ignorere dette, og gikk videre: ”Du husker den festen jeg var på hos McLurv? Og du husker ganske sikkert òg at jeg kom fra det med en saftig blåveis over øyet? Vel, det var Theresas verk. Jeg husker godt åssen du banna den som hadde gjort det opp og ned da jeg kom hjem. Og så irritert du blei da jeg ikke ville si hvem det var som hadde gjort det! Og det lot jeg altså være å si bare fordi jeg visste at dere hadde fått god kontakt. Jeg ville ikke at du skulle bli lei deg, skjønner du ikke? Jeg ville ikke at du skulle tenke vondt om henne på grunn av hva hun hadde gjort mot meg. Og hvorfor ville jeg ikke det? Jo, fordi at jeg ikke ville at dere skulle bli uvenner. Jeg ville at du skulle være lykkelig.”
   Etter denne lille talen, sa ikke Mio noe på en lang stund. I stedet satt han og stirret tomt rett fremfor seg. Tennene hans hadde bitt seg fast i underleppen, og han så ut som om han var på gråten. Arielle motstod så vidt fristelsen til å la et tilfreds smil bre seg om leppene. Derimot gliste hun som en djevel innvendig, samtidig som hun skammet seg. Det hadde aldri tidligere skjedd at hun faktisk hadde nytt synet av broren i denne tilstanden.
   Det neste som skjedde, kunne knapt ha såret Arielle mer om hun så hadde blitt stukket med en kniv.
   Mio reiste seg resolutt opp, og så hardt på henne idet han sa: ”Du ljuger.”
   Først ble Arielle bare sittende og stotre, før hun innså at det ikke kom til å komme noe fornuftig, eller noe i det hele tatt, ut av munnen hennes likevel, så hun klappet den likeså godt sammen. Det som derimot erstattet hakkene, var et par senkede øyebryn og et brått sinne. Hvordan våget han!?
   ”Hva er det du står der og sier?” hadde hun tenkt å skrike til ham, men de åtte ordene listet seg bare ut som en hvisken fra de snerrende leppene.
   ”At du ljuger”, gjentok Mio rolig, ”Theresa ville ikke ha gjort det. Hun er ganske enkelt ikke typen til det. Du er sjalu og desperat. Og derfor tilgir jeg deg.”
   Et smil lyste opp ansiktet hans, og han bøyde seg ned mot henne for å gi henne en klem. Lettet tok hun imot, og den overrumplende vreden la seg igjen. Nå stod bare selvforrakt tilbake. Hva var det hun tillot seg å føle overfor sin egen elskede bror? Først sjalusi, så stolthet over å ha maktet å gjøre ham helt ute av seg, og deretter vrede. Dette var tre dødssynder i løpet av få minutter, det. Hun følte seg som en parodi på seg selv. Avbalanserte Arielle ris organisert av ulike negative instinkt i tur og orden. Det var nesten satirisk.
   ”Jeg elsker deg”, hvisket hun til broren, som for å understreke ironien.