Aksept i april – del 3 av 3

Til tross for en innholdsrik måned har jeg rukket å fullføre dette bidraget mitt til #30DaysOfAutisticVoices! Kanskje det ikke virker imponerende å få til tre blogginnlegg på tre uker, men om ingen andre er stolte av meg, er jeg hvert fall stolt av meg sjøl.

Del 1 finner du her, jeg anbefaler å begynne der om du ikke allerede har lest det. Deretter del 2. Og her følger altså de ti siste punktene:

21. Autistic self-care:

Dette er selvfølgelig helt individuelt, men for min egen del innebærer dette ofte å spise pasta, som kanskje er yndlingsmaten min i hele verden fordi det er raskt, lettvint og godt (se neste punkt) og spille et chillespill. Som mange av dere sannsynligvis allerede veit, er TV-spill kanskje det aller mest fornøyelige jeg veit om i hele verden, mye fordi det utfyller så mange av de forskjellige behova mine. Det jeg omtaler som chillespill, er spill jeg syns er enkle å forholde meg til og som jeg bruker lite mental kapasitet på å drive med. The Sims er et ypperlig eksempel på et chillespill, det samme er Final Fantasy X, som jeg spiller for ørnte gang i disse dager, ikke fordi det er et lett spill i seg sjøl, men nettopp fordi det er et av de spilla jeg har spilt flest ganger før og det dermed føles veldig trygt og komfortabelt (The Last of Us er et like ypperlig eksempel på det helt motsatte av et chillespill, som er helt ideelt de gangene jeg kjeder meg og føler meg understimulert).

22. Safe/same foods:

På akkurat dette punktet skiller jeg meg ganske mye ut fra den typiske autistiske opplevelsen, selv om jeg ikke vil påstå at jeg har noe særlig nevrotypisk forhold til mat heller. Mange autister foretrekker mat som er enkel å lage, som ikke har så mange særegne smaker og som har en ideell konsistens, og dermed ender de ofte opp med å ha et ganske ensidig kosthold. Jeg er veldig motsatt. Jeg veit om autister som omtrent bare spiser hamburgere uten noe på, spaghetti med ketsjup og ferdigpizza med ost, mens jeg, som er såpass opptatt av mat at jeg regner det som en av spesialinteressene mine, har en på en grensa til ekstrem aversjon mot den typen mat. Jeg er så nitidig opptatt av å spise variert og spennende at jeg fører en rigid statistikk over maten jeg spiser for å unngå å spise det samme for ofte – og nettopp dette intense fokuset gjør at jeg likevel føler jeg har et autistisk forhold til mat, selv om jeg har et veldig mye mer eksotisk gastronomisk vokabular enn den gjengse autist, sannsynligvis også mer enn den gjengse nevrotypiker. Med det sagt har også jeg et safe food (altså mat som alltid er trygt, som man aldri går lei, som det aldri er feil å servere til en gitt autist), og det er pasta, for som jeg nettopp nevnte, er det veldig lett og raskt å lage på en måte som smaker som om det har tatt lang tid å lage (hvert fall om man er litt nerd på kokkeleringsteknikkene). Og fordi jeg er så glad i pasta, har jeg gitt meg sjøl en regel om at jeg bare kan spise pasta én gang i uka, eller to hvis det inngår i en større helhet, som minestronesuppe eller lasagne. Jeg kan heller ikke spise den samme pastaretten to uker på rad. Men heldigvis fins det innmari mange innmari gode kjappe pastaretter der ute (bare ta en kikk på YouTube-kanalen til verdens fineste TV-kokk Gennaro Contaldo hvis du ikke trur meg), så det har aldri vært et problem hittil.

23. This is how I communicate:

Selv om jeg ofte får høre noe som antakelig er ment som ros fra nevrotypikere om hvor god jeg er til å snakke, kan muntlig kommunikasjon likevel være ganske frustrerende for meg, for jeg veit jo hvor uendelig mye dårligere jeg er til å snakke enn til å skrive. Jeg er vel sånn middels, litt under middels god til å snakke, og – helt ærlig – temmelig fantastisk til å skrive. Noen ganger tenker jeg at grunnen til at jeg har blitt en sånn person som skriver, er at skriving helt siden jeg var liten har gitt meg en måte å kommunisere på som muntlige samtaler ikke gir rom for. Det er vel også derfor jeg ikke er god til å skrive generelt; jeg er bare god på skjønnlitteratur. Essays og artikler suger jeg på. Fordi i skjønnlitteraturen finner jeg friheten til å si nettopp det usigelige. Alt det egentlig ikke fins ord for. Alt det ikke er plass til i konvensjonell kommunikasjon. Alt jeg ikke veit åssen jeg skal uttrykke på noen annen måte.

24. Autistic socialising:

Konseptet parallel play er ganske fantastisk! Det innebærer at man driver med hver sin ting i nærheten av hverandre. På den måten gjør det ikke noe om man har ulike interesser, for man kan likevel kose seg sammen og prate sammen litt om man vil det. Jeg er også veldig glad i å pusle puslespill eller bygge Lego sammen med andre, særlig hvis man i tillegg hører på musikk. Det tar liksom akkurat nok oppmerksomhet til at det ikke er noe press om å produsere smalltalk, samtidig som det ikke er for vanskelig å si noe man faktisk har lyst til å si.

25. Three tips for allies:

For det første: ikke tru at du forstår autisters opplevelse av å være autist like godt som eller bedre enn autister. Bare fordi du har gjort research, er det å lære om noe og å leve det to forskjellige ting. Hør på de det gjelder og vit at deres erfaringer alltid trumfer det du trur du veit. For det andre: om du syns at en autist oppfører seg vanskelig, vær ydmyk nok til å innse at du i autistens øyne antakelig oppfører deg like vanskelig. Det er ikke én måte som er riktig og én som er feil. Hvis du krever at autisten skal inngå kompromisser, må du gjøre det samme. For det tredje: bare fordi du ikke ser at autisten sliter, betyr ikke det at de ikke sliter. Hvis du møter en autist og tenker at vedkommende "ikke virker autistisk", er det med stor sannsynlighet fordi autisten bruker masse energi og tid på å maskere og ikke fordi de "ikke er så veldig autistiske." Hadde vi "ikke vært så veldig autistiske", hadde vi på en måte ikke vært autister, da. Det er liksom hele poenget. Husk at utfordringene våre er reelle selv om de ikke er åpenbare for deg.

26. Autistic people to follow:

Influensere av alle slag er ikke mitt ekspertisefelt, men tidlig i utredningsprosessen fant jeg mye hjelp i videoene til Yo Samdy Sam. Instagramkontoen Autism Affirmations byr på sjølironi og humor i postene, svar på ofte stilte spørsmål i stories. Amina Mucciolo er verdt å følge bare for kunsten, fargene og glitteret sin del, men også for den nylige videoserien om autistic burnout (autistisk utbrenthet?).

27. Autistic pride:

Her velger jeg å melde pass, rett og slett fordi jeg ikke helt skjønner hva det er meninga at jeg skal si om dette punktet. Jeg er verken stolt eller skamfull over å være autist, jeg bare er det, på en måte?

28. Coming out as autistic:

Det gjorde jeg i oktober 2021 og du kan lese det her!

29. Autistic community:

Jeg må ærlig innrømme at jeg syns disse punktene blir gradvis vagere mot slutten. Jeg føler meg igrunn ikke som en del av noe spesifikt autistisk miljø, men Facebook-gruppene Forum for nevromangfold og Spør en autist er godt modererte og inkluderende. 

30. Celebrate yourself:

Jeg er en av de mest hardtarbeidende og fokuserte personene jeg veit om, til tross for at jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg har blitt kalt lat. Jeg har generelt to modier: ett der jeg overhodet ikke kommer i gang, og ett der jeg ikke klarer å stoppe. I sistnevnte kategori hører for eksempel skriving, blogging og trening til. Jeg har skrevet siden jeg var omkring fem år, jeg har blogga jevnlig siden 2007, og jeg har trent daglig i tre år. Det krever litt av meg å komme i gang med noe, men når det først skjer, er jeg et utholdende arbeidsjern uten like. Jeg kan jobbe ekstremt raskt og utrolig lenge av gangen, og jeg er uendelig nysgjerrig og elsker å lære om nesten hva enn det måtte være – kanskje bortsett fra økonomi. Til tross for at jeg ganske ofte er redd for at ingen egentlig liker meg, tyder egentlig alt på at det motsatte er tilfelle: folk syns jeg er sjarmerende, rar og morsom, og jeg hadde ikke vært den jeg er om jeg ikke hadde vært autist.

Aksept i april – del 2 av 3

Dette er andre del av en planlagt serie med innlegg jeg begynte på i forrige uke. Kort oppsummert: Instagramkontoen livedexperienceeducator har starta emneknaggen #30DaysOfAutisticVoices der autister oppfordres til å fortelle om aspekter ved våre autistiske tilværelser mange kanskje er nysgjerrige på. I innlegget mitt den 12. april posta jeg en slags kalender over de tretti punktene jeg skulle snakke om, og med det sagt, bare fortsetter jeg der jeg slapp:

11. Autistic unmasking looks like:

Forrige gang var maskering det siste punktet jeg snakka om, der maskering altså er når autister prøver å late som om de ikke er autister fordi vi ofte blir møtt på negative måter når vi oppfører oss åpenbart autistisk ute i samfunnet. Maskering er derimot skikkelig usunt, og fører ofte til psykiske problemer når man holder på med det over lang tid. Det absolutt beste autister kan gjøre for vår mentale velvære, er å nettopp oppføre oss på den måten som faller oss naturlig istedenfor på den måten vi har lært at man "skal" gjøre det. "Skal" står i hermetegn nettopp fordi det ofte ikke er noen innlysende grunn til at én måte er riktigere eller bedre enn noen andre. Det nevrotypiske samfunnet er i stor grad bygd på normer som nevrotypiske tar for gitt, men som autister sliter med å tilpasse seg, og når vi mislykkes i å tilpasse oss, blir vi kjefta på, mister venner, mister jobber og det som verre er. Ideelt sett burde vi levd i et samfunn der man ikke trenger tillatelse i form av en diagnose til å oppføre seg på en måte som bryter med normene og som ikke skader noen, men foreløpig har vi en lang vei å gå på det området. Nettopp fordi vi ofte blir møtt med represalier og utestengelse når vi avmaskerer (min oversettelse av "unmasking"), er det rett og slett ikke alle autister som har det privilegiet det er å være i en sånn situasjon der de kan slutte å maskere uten at det får alvorlige konsekvenser. Når jeg nå, sakte men sikkert, prøver å bli flinkere til å ikke maskere, handler det i stor grad om å være ærlig på å at jeg ikke har kapasitet til en del ting enkelte folk rundt meg forventer at jeg skal ha kapasitet til. De fleste er forståelsesfulle, noen reagerer med å kjefte på meg, og i sistnevnte tilfeller øver jeg meg nå også på å holde på mitt og ikke gi etter likevel, og minne meg sjøl på at det faktisk ikke er mitt ansvar å få alle rundt meg til å forstå til enhver tid. Jeg syns ikke det er urimelig av meg å syns at venner og familie av autister skylder oss å sette seg litt inn i hva autisme innebærer og møte oss på halvveien, istedenfor å alltid bare forvente at vi tilpasser oss deres forventninger, når det er nettopp dét som gjorde oss utbrente og sjuke in the first place. Andre måter jeg avmaskerer på, er å la meg sjøl føle på den måten jeg gjør blant folk (som jeg snakka om sist), selv om det kan se dramatisk ut for utenforstående. Akkurat dét er fortsatt krevende for meg, for folk har en tendens til å bli ekstremt ubekvemme når jeg særlig gråter høyt, selv om det å gråte høyt for meg ikke trenger å bety at jeg er trist, men bare at jeg føler mye av nesten hvilken som helst følelse. Men det er definitivt ei kneik å komme over.

12. What I need during a meltdown:

Så for å først grovt forklare hva et meltdown er, så er det noe som skjer når det blir for mye for oss. For mye stimuli, for mange forventninger, for mange brå endringer, for mye stress. Jeg er helt ærlig ikke sikker på om jeg opplever meltdowns i det hele tatt, for jeg trur at siden jeg har blitt så mye latterliggjort og skreket til for å føle gjennom oppveksten, har jeg med tida liksom bare kanalisert meltdownsa mine over til å bli shutdowns, som egentlig bare er en tilsvarende måte å reagere på de samme tinga på. Under et meltdown kan en autist begynne å skrike, gråte, slå rundt seg, kaste ting og i det hele tatt utagere. Dette er altså ikke et raserianfall ment som manipulering for å få det som man vil, men en ukontrollerbar reaksjon på at det på én eller flere måter har blitt for mye. Et shutdown kan utarte seg på en litt stillere måte, der man for eksempel kan miste evnen til å snakke, ikke svarer på tiltale eller ikke reagerer når noen sier navnet ditt, blir fjern i blikket eller slutter å bevege seg. Jeg trur det jeg opplever er ei slags blanding av de to, som ofte involverer gråting, intens fikling, manglende evne til å snakke, manglende evne til å møte noens blikk, risting, hyperventilering eller å gå innbitt fram og tilbake (det som på engelsk mye mer treffende kalles "pacing"). Det er som om jeg får et shutdown som prøver å bli et meltdown, men fordi jeg alltid har blitt fortalt på temmelig direkte og ofte ufine måter at følelsene mine er uakseptable, klarer jeg liksom ikke å la det bli et fullt meltdown, men noe som ender opp et sted midt i mellom. Og når dette skjer med meg, er noe av det mest frustrerende som fins, folk som spør om det går bra eller hva som skjedde. De mener det godt, så det gjør meg ikke sint, bare frustrert, fordi jeg bokstavelig talt ikke klarer å snakke når det skjer og dermed ikke får svart på noe av det jeg blir spurt om, og dermed blir folk rundt meg enda mer bekymra og spør om de samme tinga på nytt på en mer innstendig måte ("vær så snill og si at det går bra, for jeg er skikkelig bekymra nå, bør jeg ringe ambulansen?"), og det bidrar til å øke stresset mitt og øke forventningene om at jeg bør si noe, noe jeg altså ikke får til, og det gjør hele greia desto verre. Så: det jeg trenger når et meltdown/shutdown skjer, er helt ærlig å få fred. Du kan snakke til meg for å fortelle meg at du ser at jeg sliter akkurat nå og at du ikke dømmer meg for det, eller om du må spørre om noe, så spør i så fall enkle ja/nei-spørsmål så jeg kan nikke eller riste på hodet. Som regel klarer jeg å fjerne meg fra situasjonen sjøl, men om ikke kan du spørre om jeg trenger hjelp til å komme meg bort (av toget, vekk fra folkemengden, inn i et annet rom), og hvis jeg nikker, kan du ta meg i armen og geleide meg vekk. 

13. A letter to your parents: 

Dette har jeg overhodet ikke lyst til å skrive, så dere får nøye dere med følgende:

Hei, jeg er autist, selv om dere ikke trur på det! Jeg syns det er vanskelig å etterkomme forventningene deres, så når jeg ikke gjør det, er det ikke vondt ment, det er fordi jeg skal ha det best mulig med meg sjøl. Jeg beklager at det er en beskjed som gjør at dere blir lei dere, men deres reaksjoner er faktisk ikke mitt ansvar.

14. A letter to your past self:

Hei, kiddo. Du er autist! Jeg veit du noen ganger mistenker det, men slår det fra det igjen fordi oppførselen din ikke ligner på den til de autistene du har sett på TV. Her er en sjokkerende nyhet til deg: Hollywood framstiller ikke virkeligheten som den faktisk er! Du er autist, så du har helt rett de gangene du tenker at det er en helt konkret ting som gjør at du føler deg annerledes fra de andre på din alder. Det er derfor du er så sykt opptatt av Ringenes herre og verdensrommet, det er derfor du hater å feire bursdag, og grunnen til at Jon Helge mobber deg er ikke at du er tynn, stygg og lukter vondt, men fordi han trenger å dra noen ned for å ha det bedre med seg sjøl, og du er et lett offer fordi du allerede skiller deg ut fra resten av klassen. Om noen år kommer han faktisk til å melde seg inn i Vigrid, så det er virkelig ikke du som er problemet her. Ikke prøv så hardt å passe inn med de andre, du kommer aldri til å lykkes med det uansett, det er bedre å bare omfavne annerledesheten din først som sist, for jo fortere du aksepterer at du faktisk er en enhjørning, jo bedre kommer du til å ha det med deg sjøl. Og dårlige erfaringer med å åpne seg for andre til tross: du kommer omsider til å komme dit at folk er til å stole på og vil deg vel. Bare hold ut og legg fra deg barberbladet, det er mye morsommere å drive med luftakrobatikk enn å skade seg, jeg lover.

15. A letter to your future self:

Holy shit, hvem skulle trudd at du fortsatt er her? Ikke jeg da jeg var femten, that's for damn sure. Jeg håper så veldig at forfatterkarrieren din gir deg livsglede og motivasjon til å fortsette å både skrive og leve, og at all treninga gjør at du endelig får til en anatomisk korrekt spagat. For du har vel ikke lagt luftakrobatikken og yogaen på hylla, har du vel? Sannsynlig ikke. For når du først har kommet i gang med noe, er du den mest ustoppelige personen jeg veit om. Bare se hvor lenge du har holdt denne bloggen gående! Herregud, du har en utholdenhet uten like. Namaste, motherfucker.

16. Tips for workplaces:

SLUTT MED ÅPNE KONTORLANDSKAP OG FLOMBELYSNING! Herregud, det er ingen som liker det. All forskning tyder på at man jobber mer effektivt og har det bedre psykisk av å ikke måtte oppholde seg i såpass invaderende omgivelser så stor del av tida si. Bare… slutt.

17. Tips for classrooms:

For det første: slutt med å forholde dere til mobbing som om det var den som blir mobba som er problemet. For det andre: tretti elever per klasse er for mange elever. Heller flere klasser med færre elever. For det tredje: invester i ei digitalklokke eller i hvert fall ei klokke som ikke tikker. Autistene iblant dere har vanskelig nok å følge med i timen som det er, om de ikke skal måtte henge seg opp i tikkinga fra klokka i tillegg. For det fjerde: vi trenger en revolusjon innen gymfaget. Det er vel og bra at barn og ungdommer tvinges til bevegelse en gang i uka, men ikke alle elever mestrer lagsport eller konkurranser like godt. Om du tvinger engstelige elever til å løfte vekter mens hele resten av klassen ser på, kommer denne eleven til å assosiere trening med alt som er jævlig resten av livet. Kanskje kommer det til å kreve et større budsjett, men hvis dere kjemper for det, er jeg sikker på at dere vil få gjennomslag. La elevene i større grad få være med på å legge opp løpet sjøl. Hvis elever som elsker å danse, men hater friidrett blir avspist med to timer dansing før juleballet per år, blir de demotiverte. La dem danse istedenfor å tvinge dem til høydehopp. Det viktigste er vel å skape treningsglede og å holde dem aktive, ikke sant? Så kan vi la elever kose seg med en aktivitet de syns er gøy istedenfor å la dem engste seg gjennom alt de hater? For det femte: dusjforheng i garderobene. Og la transelever skifte i den garderoben der de ikke opplever trakassering.

18: PDA:

Jeg er ikke den beste til å snakke om PDA (forkortelse for "persistent drive for autonomy") fordi jeg ikke har det, men det er en profil hos noen autister der de føler at beskjeder og krav for andre truer selvstendigheten deres i så stor grad at det er til hinder for dem i hverdagen. Jeg trur de fleste autister opplever krav og instruksjoner som frustrerende i noe grad, og for min egen del klarer jeg fint å forholde meg til krav og instruksjoner fra noen utvalgte personer, mens andre personer i livet mitt utløser stress, angst og i verste fall meltdowns/shutdowns når de forteller meg hva jeg skal gjøre. Dog hemmer det ikke livsutfoldelsen min i nevneverdig grad, noe som betyr at jeg ikke har PDA.

19. This is how I stim:

Stimming, eller selv-stimulering, er utrolig viktig for nesten alle autister og for noen nevrotypikere, og det er ikke så seksuelt som det høres ut. Faktisk er det i utgangspunktet ikke seksuelt i det hele tatt, selv om det helt sikkert fins folk der ute som bedriver seksuell stimming. Som nevnt i innlegget mitt om sensorisk overfølsomhet, kan autister ha sterkere sanseopplevelser enn nevrotypikere, på godt og vondt. Når vi stimmer, vil det si at vi bruker disse sterkere sanseopplevelsene til å finne trøst, til å roe oss ned eller til å håndtere følelser. Da jeg i det forrige innlegget mitt snakka om å løpe på veggen av glede, er det en måte å stimme på. Og kose med dokka og kosen er en måte å stimme på. Å gå inn i en kunstinstallasjon som Hymn of Life er en måte å stimme på. Å lukte på røkelse er en måte å stimme på. Men min kanskje aller viktigste måte å stimme på, er ved å danse. På mange måter har dansing overtatt for å løpe på veggen, fordi det tross alt ser mindre dramatisk ut og er lettere for nevrotypikere å forstå. Jeg kaller det dansing, men det er like mye å gå raskt fram og tilbake eller i ring (pacing), hoppe rundt, vifte med armene, kaste på hodet, eller noe som ligner mer på det man typisk forbinder med dansing. Når jeg sitter i en stol og jeg må stimme ved å danse, kan jeg vogge rytmisk fram og tilbake, samme hvis jeg er i ei seng. Dette er faktisk såpass viktig for meg at jeg kan bli ekstremt irritabel og ubehagelig å være rundt hvis jeg ikke får gjort det på ei stund. Og apropos avmaskering: det har skjedd at jeg har danse-stimma på offentlige steder før, og så har blitt bortvist, fordi vektere og bartendere har trudd at jeg var drita full. Jeg har også blitt mistenkt for å være rusa når jeg danse-stimmer offentlig, og har blitt stoppa av politi og vektere. Som sagt: å avmaskere er dessverre ikke uten risiko! Jeg har en personlig hypotese om at det var nettopp dette som skjedde i den ufattelig tragiske Elijah McClain-saken. Hadde jeg vært en svart amerikaner i USA, er det ikke sikkert bortvisning fra utesteder hadde vært den mest alvorlige konsekvensen av å stimme offentlig.

20. Autistic burnout:

Dette er hva som skjer når kraftige stimuli, andres forventninger og lengre perioder med maskering gjør at man ikke lenger klarer alt man klarte før. Når man har brukt for mye energi på å tilpasse seg et nevrotypisk samfunn og det ikke lenger er noe igjen til å gjøre noe annet enn å våkne hver morgen. Det var det som skjedde med meg i desember 2020. Så helt avslutningsvis vil jeg be deg som har kjent deg igjen i disse foreløpig to blogginnlegga om å ikke gjøre som meg; ikke vent til du allerede er knust med å be om hjelp og få ei utredning. For meg var det et realt spark i ræva jeg helst skulle vært foruten.

Aksept i april – del 1 av (forhåpentligvis) 3

Visste dere at april er autismemåneden? Instagramkontoen livedexperienceeducator har ideer til temaer å snakke om hver eneste aprildag gjennom emneknaggen #30DaysOfAutisticVoices, og siden jeg er altfor lat (og opptatt) til å skape såkalt ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:*content*:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ hver eneste dag gjennom måneden, velger jeg å slå hele greia sammen til tre innlegg med ti punkter hver. Forhåpentligvis er det hvert fall det som kommer til å skje. Jeg har vært ekstremt overvelda den siste tida, såpass at det har gjort meg fysisk sjuk (psyken og fysikken er ikke to adskilte aspekter, folkens), så jeg er helt nødt til å la ting ta den tida de tar. Som alltid når jeg snakker om disse greiene, snakker jeg utelukkende på vegne av meg sjøl, og min opplevelse av å være autist (som i tillegg har ADHD) er på ingen måte alle autisters opplevelse. Men det er nettopp derfor den tidligere nevnte emneknaggen eksisterer! Klikker du på den, får du lese flere perspektiver enn bare mitt. Det er selvfølgelig heller ikke sånn at nevrotypiske ikke kan kjenne seg igjen i noe av dette, men for meg som autist er det helt umulig å avgjøre hvilke deler av meg som skyldes autisme og hvilke personlighetstrekk som likeså godt kunne tilhørt en nevrotypiker. Sånn, da trur jeg at jeg har helgardert meg.

Nu kör vi.

1. Dispel a myth:

Jeg får dessverre høre "men du virker ikke autistisk" nesten hver gang jeg forteller folk om diagnosen min. Som med så veldig mange andre tilstander, eksisterer det veldig mange myter og stereotypier der ute om hva autisme egentlig innebærer. Mange har sikkert sett serier som Atypical og tenkt at alle autister der ute er som Sam. Og selv om jeg kjenner meg igjen i mye i måten han er portrettert på, vil jeg si at jeg jevnt over syns han i litt for stor grad er et lærebokeksempel på hva en autist er. Han oppfyller tilsynelatende hvert eneste diagnostiske kriterium? Nettopp dét trur jeg nok er en myte; de færreste autister får full uttelling på hvert eneste punkt i ADOS-testen. Selv om jeg for eksempel er dårligere til å forstå ikke-verbal kommunikasjon enn hva den gjengse nevrotypiker er, klarer jeg meg likevel bedre på dét området enn hva de fleste fiktive autister gjør (jeg har forøvrig også en tendens til å føle meg ekstremt mye mer keitete enn hva andre pleier å oppfatte meg som). I og med at nettopp dette er det kjennetegnet de fleste nevrotypikere forbinder med autisme, fører det ofte til reaksjonen "men du virker ikke autistisk" når de møter noen som meg. Men dårligere evne til å forstå ikke-verbal kommunikasjon er bare ett av mange, mange punkter på den offisielle autismesjekklista, akkurat som at overdreven håndvask bare er ett eksempel på en måte OCD kan manifestere seg på. Selv om jeg ofte tolker andres ansiktsuttrykk riktig, betyr ikke det at hverdagen min ikke er utfordrende, det betyr bare at akkurat dét ikke er den mest utfordrende delen av min autistiske tilværelse.

2. Sensory items:

For litt over et år siden snakka jeg om gledene og prøvelsene ved sensorisk overfølsomhet. Det er ikke det at autister nødvendigvis har bedre eller mer fintfølende sanser enn nevrotypiske, men fordi vi i varierende grad mangler det automatiske filteret nevrotypiske bruker til å prioritere hvilke sanseinntrykk som er viktigere enn andre, har vi ofte mer intense sanseopplevelser enn nevrotypiske. I innlegget jeg linka til fra januar 2022, snakka jeg blant annet om hvor mye jeg elsker kunstverket Hymn of Life av Yayoi Kusama, nettopp fordi det byr på en så positivt overveldende sanselig opplevelse for meg. Nettopp fordi vi sanser på den måten vi gjør, kan vi også bruke positive sanseopplevelser til å roe oss ned eller søke trøst i. Autister kan for eksempel ha en trefigur lett tilgjengelig i lomma fordi de liker følelsen av teksturen i treverket når de stryker på den, og den følelsen kan roe dem ned hvis de er i ferd med å miste kontrollen eller bli opprørte. Da jeg var yngre, pleide jeg alltid å ha med meg dokka og kosen overalt (filledokke og gulpekluter jeg har hatt siden jeg var baby) fordi å gni dem mot ansiktet trøsta meg og roa meg ned. Etter hvert som jeg blei eldre, blei det påpekt at det var en rar ting å gjøre, så desperat etter at jevnaldrende barn ikke skulle legge merke til hvor rar jeg var, slutta jeg å ta dem med meg rundt (se punkt ti om maskering). Jeg har den dag i dag, i en alder av trettitre år, fortsatt dokka og kosen i senga, og jeg koser med dem flere ganger om dagen for å håndtere negative følelser. Men i min prosess med å bli kjent med meg sjøl på nytt etter å ha fått diagnosen, og etter å ha lært at oppførselen som blei sett på som rar og barnslig og til og med creepy da jeg var yngre, er helt vanlig blant autister, har jeg bestemt meg for å ta med meg dokka og kosen rundt omkring igjen. Forsiktig, vel å merke. I motsetning til meg, ser de dessverre ikke vesentlig yngre ut enn de egentlig er. ♥

3. Autistic joy:

Dette var jeg også inne på i innlegget mitt om sensorisk overfølsomhet fra januar i fjor, men den dype euforien jeg som autist opplever i møte med en eller flere av mine spesialinteresser, veit jeg helt ærlig ikke om nevrotypiske opplever i samme grad. Men i tilfelle ikke, lover jeg dere at det er ingenting som føles bedre enn glede når defaultinnstillinga til alle følelsesknotter i hjernen er max.

4. Sensory friendly clothing:

Hva slags klær som regnes som "sensory friendly" blant autister er selvfølgelig like individuelt som hvilke typer smågodt man liker best, men personlig eeeelsker jeg store gensere, klarer ikke å bruke behå, foretrekker å gå barbeint (men fordi jeg ikke liker synet av egne eller andres føtter, går jeg omtrent aldri barbeint sammen med andre), hater t-skjorter i polyester, syns det er fantastisk å ha på hette uansett om det i situasjonen er praktisk eller ikke, misliker strømpebukser, og går heller og heiser på buksa enn å bruke belte fordi jeg syns følelsen av å ha på belte er grusom. Da jeg var liten klarte jeg ikke å bruke olabukser fordi jeg syntes de var altfor stive, men akkurat dét har gått litt over – selv om jeg, i likhet med kanskje de fleste andre, absolutt alltid bytter til joggebukse når jeg har kommet hjem etter en dag der jeg har lata som at jeg er et anstendig menneske som ikke har noe imot å bruke ubehagelige klær.

5. Special interests: 

Akkurat som at å framstå sosialt klønete er vanlig, men likevel ikke gjelder absolutt alle autister, er det ikke absolutt alle autister som har en spesiell interesse, selv om det er vanlig å ha det. Jeg føler meg veldig heldig som tilhører den andelen som har det! Og i motsetning til i Atypical, der Antarktis tilsynelatende er den eneste interessen Sam har, er det helt vanlig å ha flere spesielle interesser, selv om mange likevel har én hovedinteresse som er bittelitt viktigere enn alle de andre. Og matte, tog og dinosaurer er absolutt ikke de eneste spesialinteressene autister har. Min viktigste spesialinteresse er, som de fleste av de som leser denne bloggen antakelig allerede veit, bøker og skriving, der verdensrommet og astrofysikk sannsynligvis kommer på en veldig tett andreplass. Andre spesialinteresser jeg har, er for eksempel film, musikk, TV-spill, mat, RuPaul’s Drag Race, Los Angeles, sopp og ja, dinosaurer. Det som skiller autistiske interesser fra nevrotypiske interesser, er at autisters interesser kan være ekstremt spesifikke, mens nevrotypiske gjerne har litt mer generelle interesser som de typisk har felles med andre på samme alder og av samme kjønn. Dessuten har autister en tendens til å bli oppslukt av interessene sine på en måte nevrotypiske ikke alltid blir. Hvis en nevrotypiker sier hen er interessert i musikk, kan hen mene at hen liker å høre på radioen i bilen mens hen kjører og synge med til de sangene hen har hørt flest ganger. Hvis en autist sier hen er interessert i musikk, kan hen mene at hen… ja, la oss nå si at eier alle albumma til yndlingsbandet sitt på både vinyl og CD, har ei tatovering av sangteksten til den første låta av yndlingsbandet hen hørte på ryggen, kan titlene og utgivelsesåra på alle utgivelsene deres og veit fullt navn og fødselsdato på alle bandmedlemmene, både nåværende og forhenværende. Bare som et helt vilkårlig valgt eksempel, liksom.

6. My dream sensory space:

Oh boy. Jeg elsker virkelig farger, men jeg liker ikke sterkt lys (sånn som det ofte er på kjøpesentre, kontorer og på min forrige arbeidsplass), så et i utgangspunktet mørkt rom opplyst av neon er helt optimalt. Faktisk er nettopp Hymn of Life temmelig perfekt i så måte. Jeg liker når ting lukter godt, men ikke påtrengende. Jeg brenner ofte røkelse når jeg vil være kreativ og fokusert, så vi kan godt ha litt av det òg (røkelse fra Auric Blends er forøvrig de aller beste jeg veit om). Litt avhengig av nøyaktig hva jeg skal gjøre i dette rommet, må det være absolutt stillhet eller musikk, og i sistnevnte tilfelle har jeg for øyeblikket 63 spillelister med musikk til enhver anledning på Spotify-profilen min.

7. Autistic authors:

Meg! Altså helt seriøst. Inntil videre kan greiene mine leses på Patreon, men utgivelse i bokformat er selvfølgelig mitt ultimate mål. På stående fot kommer jeg bare på Gro Dahle hvis jeg ikke kan regne med meg sjøl, og selv om jeg ikke føler meg kvalifisert til å si noe fornuftig om de av barnebøkene hennes jeg har lest, veit jeg i hvert fall at hun er utrolig varm og herlig som person og som skrivelærer, og den barnlige sjarmen hennes som jeg trur jeg også har i noe grad, er ikke uvanlig blant autister. Tips meg gjerne om flere!

8. Autistic inclusion looks like:

Dette har jeg faktisk blitt spurt om tidligere av folk som vil at jeg skal føle meg trygg, og jeg syns det er fantastisk at folk spør, samtidig som jeg ikke helt veit hva jeg skal svare. Jeg trur det i alle tilfeller er riktigst å høre med den autisten det gjelder, i og med at vi er like ulike hverandre som nevrotypiske er ulike hverandre. Noen elsker høy lyd, andre hater det. Mange gjør begge deler avhengig av situasjonen. Men å være innforstått med at meltdowns/shutdowns skjer (mer om det i punkt tolv) og at det verken er farlig eller noe man kan kontrollere og at man lar autisten ta grep for å forbedre situasjonen sin (gå til et annet rom, ikke svare på tilsnakk, gråte) uten å stille spørsmål, kritisere eller kjefte, er et godt utgangspunkt. Generelt: vær rause med hverandre! Forøvrig er jeg veldig fan av konseptet Hidden Disability Sunflower, som er noe de tilbyr på enkelte flyplasser, fornøyelsesparker og andre steder der store folkemengder har en tendens til å samle seg. Det går ut på at de ansatte der veit at om man har ei solsikkesnor rundt halsen, betyr det at man har ei usynlig funksjonshemming, sånn at hvis man trenger hjelp, kan man be om det, eller hvis man åpenbart begynner å slite, veit de ansatte at det sannsynligvis er derfor, uten å trenge å måtte tilkalle vektere eller noe annet stressende som potensielt gjør situasjonen verre. 

9. Autiegender:

Okei, dette er et litt… ukomfortabelt tema for meg å snakke om, for jeg har ikke nevnt det i noe særlig grad på denne bloggen (og de gangene jeg har gjort det (om noen gang overhodet, jeg husker helt ærlig ikke helt), har jeg med vilje vært veldig vag) rett og slett fordi det er noe som føles ekstremt personlig og sårbart for meg. Men det er nå en gang sånn at autister oftere enn andre har en kjønnsidentitet som bryter med normen. For meg gir det masse mening; vi passer allerede ikke inn i samfunnet som den nevrotypiske majoriteten har bygd opp rundt sine egne behov, og å føle seg fremmedgjort fra det kjønnet vi har blitt fortalt at vi er, er sånn sett ikke veldig annerledes. Når jeg samtidig ser åssen transpersoner blir behandla, er det veldig skremmende for meg å begynne å snakke om at jeg egentlig har en kjønnsidentitet som jeg helt ærlig ikke veit om det fins et ord for, og jeg har i skrivende stund heller ikke så lyst til å gå i detaljer rundt det her, men i mellomtida har jeg funnet ut at ikke-binær er et OK ord for det. Pronomen er ikke så viktig for meg, i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, så det er bare å bruke hvilke enn pronomen du vil om meg.

10. Autistic masking looks like:

Så okei, maskering. Kort fortalt er det når autister prøver å skjule at de er autister. Som regel gjør de av oss som maskerer det automatisk allerede fra barndommen av, fordi vi blir fortalt at sånn som vi naturlig oppfører oss, er feil på en eller annen måte. Ikke alle autister klarer å maskere, og de får som regel diagnosen mye tidligere enn de av oss som maskerer så godt at de aller fleste bare trur vi er litt sære nevrotypikere. Problemet er at å gå rundt og undertrykke nesten alle de naturlige impulsene sine er ekstremt slitsomt i lengden, så veldig mange når til slutt et bristepunkt der alt bare ramler sammen og det går ikke lenger. Mitt bristepunkt var egentlig en varsla katastrofe, men kulminerte i et slags psykisk jordskjelv i desember 2020. Jeg er fortsatt i prosessen med å prøve å forstå hvilke deler av oppførselen min som er tillært maskering, sånn at jeg kan finne tilbake til den måten å gjøre det på som egentlig er den beste for meg. For eksempel å gå rundt med dokka og kosen. Eller å bokstavelig talt løpe rett på veggen når jeg føler mye av noe (som jeg faktisk holdt på med, også rundt folk, fram til ungdomsskolen, som var da folk begynte å le av det og lure på hva i all verden jeg holdt på det, og åssen skal man som trettenåring som ikke engang veit at det er noe "feil" med en forklare at det er en like kroppslig reaksjon på glede som det gråt er på sorg?). Fordi jeg hadde så fysiske måter å uttrykke glede på, lærte jeg meg til å vente med å føle på gleden til jeg var aleine. Ikke bare gleden; egentlig alle følelser. Akkurat som at jeg blir så glad at jeg må løpe inn i veggen, gråter jeg også veldig lett. Ikke fordi jeg blir så mye mer lei meg enn alle andre, men fordi følelser manifesterer seg i meg på en måte som kan se ekstremt dramatisk ut utenfra. Andre måter jeg har maskert på i oppveksten og langt ut i voksen alder, er å late som at plutselige endringer ikke påvirker meg. Jeg fikk ofte høre at jeg var kjedelig som alltid sa nei til å bli med på ting, men det var jo ikke det at jeg ikke hadde lyst, det var bare det at jeg ikke hadde hatt tilstrekkelig med tid til å forberede meg mentalt på å være med. Så fordi jeg jo ville være med, begynte jeg å si ja isteden. Selv om det stressa meg noe vanvittig og kjørte angst-o-meteret mitt til værs.

Mars 2023

Opplevelser: Lønsj med Mari. Filmkveld hos Martina. Besøk hos Vibeke. Kattepass på Kolsås. Middag på Mantra og Cirque du Soleil: Crystal med Vibeke. Enda en middag på Mantra og Brian Cox: Horizons med Vibeke. Dranks på Rebell med Camilla.

Innkjøp: Når helsepersonell oppfordrer deg til å kjøpe åpne sandaler med teksturert såle, og når du finner et par i regnbuepasteller med glitter fra Buffalo, da er du ikke vanskelig å be når du er Kristine.

TV-serie: Det går i all hovedsak i Only Murders In the Building, som er en akkurat passe fjasete og fornøyelig krimkomedie. Som noen som har hørt en del true crime-podcaster opp gjennom åra, er det dessuten ekstra gøy for meg å se true crime-aficionados parodiert med en så stor dose kjærlighet som det gjøres her.

Spill: I spillende stund er jeg i det som føles veldig som heeelt siste innspurt av The Last of Us Part II, så selv om jeg ikke kan se spillet hundre prosent under ett ennå fordi jeg fortsatt tross alt mangler slutten, har jeg likevel opplevd nok til å kunne slå fast at dette definitivt er en verdig oppfølger. Selv om det første spillet står støtt som en avslutta historie, kommer det likevel fra et så rikt bakland at en oppfølger ikke føltes direkte feil. Vi følger Ellie fem år etter handlinga i det første spillet, der valg Joel tok den gangen fortsetter å hjemsøke dem begge. Men ikke bare er dette en fortsettelse av fortellinga om Joel og Ellie; vi møter også nye karakterer og blir kjent med andre deler av det postapokalyptiske USA. Der vi i første runde reiste fra nordøst i landet til midtvesten, reiser vi nå fra midtvesten til vestkysten, og der har det, som i alle gode postapokalyptiske univers med respekt for seg sjøl, vokst fram en dommedagssekt (ey, til og med undertegnede har falt for fristelsen denne sjangerspesifikke tropen byr på). Og akkurat her var det spillet traff meg aller hardest: vi blir kjent med den tretten år gamle transgutten Lev, som har vokst opp i et religiøst miljø som har nulltoleranse for alle typer brudd med kjønnsnormene. Akkurat som at transpersoner har eksistert lenge før de blei synlige i media (nei, eventuelle Subjekt-lesere der ute, dette er ikke et nymotens fenomen), kommer transpersoner til å eksistere også etter at samfunnet har kollapsa. Å være trans er ikke betinga av miljø eller mote, men av en hjerne som oppfører seg annerledes enn hos cisfolk, på samme måte som at jeg ikke er autist fordi jeg fikk vaksiner som barn eller fordi jeg drakk melk, men fordi hjernen min oppfører seg annerledes enn hos nevrotypiske. Historien til Lev er både vond og vakker, akkurat slik transopplevelsen til de av oss som ikke lever i en sci-fi-virkelighet ofte er. Og er det ikke nettopp dét som skiller enestående sci-fi fra middelmådig sci-fi? Evnen til å kommentere aspekter ved vår nåtidighet gjennom et framtidsfantastisk blikk? Jeg håper veldig at akkurat som at Bill og Frank fikk mer oppmerksomhet i første sesong av TV-serien enn hva de gjorde i spillet, at vi også får mer av Lev, søstera Yara og the Seraphites generelt i andre sesong, når enn den måtte finne det for godt å dukke opp på HBO.

Film: På filmkvelden hos Martina så vi Smile, som til tross for kreativ markedsføring, stod igjen som en helt okå skrekkfilm full av klisjeer og jump scares vi har sett før. Hos kattene på Kolsås så jeg Turning Red, som Martina mente jeg burde se fordi den etter hennes mening var den morsomste Disney/Pixar-filmen siden Et kongerike for en lama, og selv om den for meg ikke var helt oppe på nivå med Et kongerike for en lama (som alltid vil ha en helt spesiell plass i hjertet mitt), koste jeg meg en hel del med den. Jeg trur jeg syntes den var både akkurat litt for lang og litt for handlingstett mot slutten (undertegnede var mindre interessert i rød panda-delen av fortellinga og mer interessert i vennskapet og måten tenåringslivet er skildra på), men det at jeg fortsatt tar meg i å nynne på You're Never Not On My Mind av 4*Town, bør være bevis nok på at dette var en veldig velykka film på de fleste områder.

Musikk: Dere, for en vokalist Anna B Savage er. Både den faktiske lyden av stemmen hennes og måten hun framfører The Ghost på, minner meg om Ryan Lott i Son Lux. Får også Son Lux-vibber av det jazzete og uforutsigbare soundet. Hun spiller på Krøsset den 25. april, en konsert jeg ikke har mulighet til å dra på, men slenger det ut som et hett tips her til de av dere som kanskje nettopp ser etter noe å gjøre den tirsdagen.

Dager, tid, livet

Jeg er mer fraværende enn jeg vil være, både på bloggen og forøvrig. Hver eneste dag våkner jeg med en følelse av å henge bakpå, å være på etterskudd, å bare så vidt ha hodet over vannet. Jeg føler jeg bør vie mer oppmerksomhet til alle aspekter ved livet mitt, og i et forsøk på det, ender jeg opp med å forsømme alt litt. Foreldra mine klarer ikke helt å forstå åssen det kan være så mye på gang i livet mitt når jeg ikke engang har jobb, men en ADHD-hjerne står aldri stille, ikke engang med medisiner. 

Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:

Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre. 

Kanskje annet enn å prøve igjen.

Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.

Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.

Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.

Throwback Thursday: Aloha verden – femtende kapittel

Usannsynlig hippe besteforeldre og usannsynlig innvikla drama. Det er tid for Aloha verden. Klikk her for tidligere kapitler.

Det virket ikke så langt som det egentlig var. Pernille var jo der og vi hadde masse å fortelle hverandre. Det er jo begrenset hva vi kan få fortalt hverandre over telefon.
   ”Nå skal vi av!” sa Pernille, like blid og glad som jeg kunne huske henne.
   Vi tok koffertene våre og steg av toget.
   Det var ikke vanskelig å legge merke til bestemoren og bestefaren til Pernille. Det var i allefall tydelig at det gode humøret lå til slekta, for både de og Pernille var hyggelige og alltid å se med et smil om munnen og det smittet over på klesstilen. Nå stod bestemoren og vinket til oss med lilla kjole og en merkelig, men glad, kreasjon av en lilla hatt.
   ”Pernille! Hei!” ropte hun og da hun fikk øye på meg, sa hun: ”Hei, Victoria! Så koselig at du også ble med! Jeg hørte at du har flyttet, hvordan liker du deg på det nye stedet?”
   ”Det er vel ok”, sa jeg og trakk på skuldrene da vi kom helt bort til dem.
   ”Noen kjekke gutter der, eller?” spurte bestemoren til Pernille og dultet meg i siden.
   ”Nei, dem er det heller dårlig med”, sa jeg. Men ikke her, la jeg til inni meg.
   ”Kom igjen! Vi har nettopp pusset opp huset, dere er vel spent på hvordan det ser ut?” spurte bestefaren hennes og vi fulgte etter ham ut av togstasjonen og inn i hans store stolthet, nemlig den gamle veteranbilen hans.
   ”Så god som ny!” sa han da vi satte oss inn og han tok plass bak rattet.
   Det var omtrent en times kjøring fra togstasjonen og inn til besteforeldrenes hus.
   Jeg har aldri vært i huset deres i Ålesund før, har bare hilst på dem når de har vært hjemme hos Pernille, men jeg var sikker på at huset deres ikke så sånn ut før i det hele tatt. I allefall fikk jeg helt sjokk når jeg kom inn.
   Det var det stiligste huset jeg noen gang hadde sett! Ikke et sånn typisk besteforelderhus, akkurat.
   Pernille ble også helt sjokkert.
   ”Å, gubbanoa!” utbrøt hun og jeg lo litt fordi hun hadde sin helt egne spesielle måte å si det på.
   Huset var topp moderne og helt hvitt. Minnet litt om den bygningen vi var i når vi møtte Wendy, stylisten, og Sid fikk rosa hår og Roger fikk blondt, bortsett fra at i tilegg til å være stilig, var det også hjemmekoselig her. Jeg følte meg velkommen i motsetning til hva jeg hadde gjort den dagen i D.C.
   ”Liker dere det?” spurte bestemoren, og alt Pernille og jeg greide å gjøre, var å nikke. Bestemoren smilte stolt da hun så det.
   ”Er dere sultne? Vi kan sikkert varme en pizza eller noe”, sa bestefaren.
   ”Ok”, fikk jeg så vidt fram. Jeg var fortsatt nærmest forhekset av huset.
   Bestemoren og bestefaren til Pernille har alltid vært moderne og ungdommelige, men noe sånt? Nei, det hadde jeg ikke engang ventet av dem.
   ”Wow!” ropte plutselig Pernille. Jeg fulgte blikket hennes og så at øynene hennes hvilte på en gigantisk plasma-tv, enda større enn den som Giovanni hadde hatt og jeg lover deg, den som Giovanni hadde hatt, den var stor, den.
   ”Biljardbord!” utbrøt jeg idet jeg fikk øye på et stilig biljardbord i blått og stålgrått.
   ”He, he, he!” lo bestefaren og kom til syne i døråpningen, ”det gamle huset vårt ble så kjedelig så vi tenkte at dette ville gjøre susen. Dere vet, vi er ikke som alle andre oldinger!”
   ”Kan vi prøve biljardbordet?” lurte Pernille på.
   ”Prøv i vei! Det er der for å brukes!” lo bestefaren.
   Jeg ble med Pernille for å spille biljard, men vi kom ikke så veldig langt, for bestemoren ropte innenfra kjøkkenet: ”Maten er klar!”
   Pernille og jeg stormet inn på kjøkkenet hvor vi så en stor, deilig pizza stå klar på kjøkkenbordet til oss. Det var en pizza med skinke og sjampinjong.
   Vi satte oss til bords og bestemoren skar pizzaen i biter som Pernille hev seg grådig over med en gang. Deretter slukte hun pizzaen med iver og lyst som om hun ikke hadde smakt mat på flere dager.
   Jeg tok et pizzastykke jeg også og jeg pelte av skinkestykkene. Jeg hadde ikke glemt løftet mitt på McDonald’s-restauranten den dagen.
   ”Eh… Stan? Var det ikke du som elsket skinke og sjampinjongpizzaer før?” spurte Pernille en smule forvirret. Hun hadde pizza i hele ansiktet.
   ”Før, ja. Før er ikke nå”, svarte jeg og spiste pizzaen min uten skinke.
   ”Ikke snakk sånn, a’. Hvorfor tar du av skinka?” spurte Pernille.
   ”Fordi jeg har tatt til fornuft”, svarte jeg og smilte inni meg.
   ”Åssen da?” ville Pernille vite. Jeg smilte og sa: ”Jeg har blitt vegetarianer!”
   ”Hæ?” utbrøt Pernille og satte en pizzabit i halsen. Hun hostet og hostet og etter hvert sa hun: ”Men du trenger jo kjøtt! Tenk på alt det du ikke får i deg som kroppen trenger!”
   ”Ser jeg sjuk ut, kanskje?” sa jeg og Pernille ristet på hodet og sa: ”Nei, men du veit jo det at hvis du fortsetter sånn, kan du…”
   ”Pernille, da! Vil jenta leve i new age-stil, så la henne gjøre det, da! Det er hennes liv!” avbrøt bestefaren hennes og smilte oppmuntrende til meg.
   ”Ja, ja, men jeg skjønner allikevel ikke hvorfor du gjør det”, sa Pernille surt og spiste mer pizza.
   Da vi var ferdige med å spise, foreslo bestemoren at vi gikk opp på rommet vårt for å pakke ut. Pernille og jeg gjorde det.
   Vi skulle dele rom, men det gjorde ingen verdens ting, jeg likte å dele rom med Pernille, jeg. Mens alle de andre hadde lagt seg, kunne vi ligge og skravle til langt på natt.
   Besteforeldrene til Pernille visste jo ikke at jeg også kom, så de hadde ikke satt fram noen ekstra seng. Jeg visste jo det, derfor hadde jeg på forhånd tatt med madrass, dyne og pute så jeg kunne sove på gulvet.
   ”Oi, dette kan ta sin tid å rydde bort!” sa Pernille da hun åpnet kofferten sin. Jeg tenkte at det var ganske utrolig at hun hadde fått med seg så utrolig mye klær.
   Pernille tok noen gensere og bukser og hang dem på plass i skapet som allerede hadde kleshengere.
   ”Ok, da tar jeg høyre halvdel av skapet og så tar du venstre, greit?” spurte Pernille.
   ”Ja, jøss, greit for meg!” sa jeg.
   Da jeg åpnet min egen koffert og så at den bare inneholdt de fineste klærne mine, tenkte jeg på grunnen til at jeg i det hele tatt hadde blitt med. Hm. Tobias hadde sagt at Ole var naboen til tanten hans, men hvem var tanten til Tobias? Kanskje Pernille visste det. Hun hadde tross alt vært her en del ganger før.
   ”Pernille, kjenner du ei som har en nevø som heter Tobias?” lurte jeg på.
   ”Ja, da. Hun bor i sentrum”, svarte Pernille og jeg ble lettet. Heldigvis kjente hun henne!
   ”Hvordan det?” lurte Pernille på.
   ”Jo, Tobias går i klassen min, jeg mener, gikk i klassen min, han har flyttet nå, og han fortalte om tanta si…”
   ”Tobias? Gikk i klassen din? Tror ikke det, nei! Han Tobias jeg kjenner er to år!” sa Pernille.
   ”Å. Ok”, sa jeg og greide ikke la være å høres skuffet ut. Pernille merket det, kom bort til meg og sa: ”Er dette veldig viktig for deg?” Jeg nikket og Pernille sa: ”Greit, jeg kan godt hjelpe deg å finne henne. Det er nok bare å spørre rundt.”
   ”Vil du det? Takk skal du ha!” sa jeg og mente det oppriktig.
   Da vi hadde ryddet på plass alt som var, var vi så slitne at vi likeså godt gikk og la oss.
   Vi sov helt til ettermiddagen dagen etter. Da vi våknet, var vi alene. Først lurte jeg på hvorfor, men da vi gikk ned i etasjen under, så vi en lapp hvor det lå noen penger og på lappen stod det: ”Hei! Bestefar og jeg er en tur i byen i dag! Kom etter om dere vil, ta pengene og stikk en tur til sentrum og kos dere litt! – Bestemor”
   ”Kult!” sa jeg og tok pengene, men Pernille så litt lei seg ut. Jeg spurte hvorfor og hun svarte: ”Du må ikke tro at det bare er gøy å ha såpass unge og kule besteforeldre, for det er det ikke. De er jo som tenåringer, jo, skal bare ha det gøy hele tida og bryr seg ikke om meg, det er derfor jeg ikke liker å være her, jeg er bestandig aleine”.
   Jeg hadde ikke tenkt på det sånn før. Det eneste jeg hadde tenkt, var at Pernille var heldig som hadde så ungdommelige og sporty besteforeldre.
   ”Skal vi stikke til sentrum eller vil du heller være her?” spurte Pernille. Jeg så ut. Været var perfekt. Ikke en sky på himmelen og det så ganske varmt ut til å være 10. oktober, så jeg besluttet at jeg ville ta turen ut.
   ”Jeg vil til byen, jeg!” sa jeg. Pernille smilte og sa: ”Ok!” og så gikk vi for å ta på oss skoene.
   ”Har du de der fortsatt? Skjønner ikke at du gidder!” lo Pernille da hun så at jeg fortsatt gikk med de velbrukte basketskoene mine.
   ”De er yndlingsskoa mine!” protesterte jeg og Pernille smilte og sa: ”Du burde bli litt mer trendy, kjøpe moteriktige klær, for ikke å nevne sko, for en gangs skyld! Dette er det vi gjør: I dag ser vi oss om etter sko av nyeste mote til deg!”
   ”Nei!” utbrøt jeg forferdet.
   ”Jo!” sa Pernille og lo. Hun skjønte ikke at jeg faktisk elsket skoene mine som om de var av gull, derfor fortsatte hun: ”Du kan ikke gå rundt med de der, de er jo fra 80-tallet eller noe sånt, jeg mener…”
   ”Nei!” avbrøt jeg, ”jeg vil virkelig ikke ha nye sko! De kan være så 80-talls de bare vil, det er disse jeg vil ha!”
   ”Hallo! Det fins ikke noe mer harry enn å gå med basketsko!” flirte Pernille.
   ”Samma det! Jeg vil ikke ha nye!” sa jeg og det var først da at Pernille oppdaget at jeg faktisk var sint, så hun satte opp en sur mine og sa: ”Ja vel, da!”
   Pernilles sure humør var som forduftet idet vi trådde over dørterskelen. Det er kanskje det jeg liker aller best ved henne, humøret hennes. Jeg tror ikke hun klarer å være sur i mer enn to sekunder av gangen.
   Hele den dagen trasket jeg rundt og rundt i Ålesund og håpet å få se Ole, men uten hell. Ålesund var jo dessuten en stor by og det var temmelig naivt å gå rundt og bare håpe på å se mine drømmers gutt.
   Da vi dro hjem til besteforeldrene sitt hus, kom jeg på noe. Hvis Pernille virkelig hadde tegnet Ole, måtte hun jo ha sett etter ham, hun kunne vel ikke ha tegnet ham uten å ha sett ham? Og hvis Ole hadde stått modell for mesterverket hennes, måtte det jo bety at hun kjente Ole, i allefall visste hvem han var, derfor, mens vi slanget oss i den digre sofaen i jukseskinn i stua til besteforeldrene, nevnte jeg tilfeldigvis Ole.
   ”Kjenner du noen som heter Ole, Pernille?” spurte jeg.
   ”Ole? Neeei”. Hun dro litt på det.
   ”Sikker på det, a’? For det er vel temmelig vanskelig å tegne noen uten å kjenne personen…”, sa jeg. Dette fikk Pernille til å stirre storøyd på meg og utbryte: ”Hvem har fortalt deg at han på tegningen het Ole?”
   ”Tobias, han jeg fortalte deg om i stad, han som gikk i klassen min”, svarte jeg. Da Pernille bare stirret tilbake, tok jeg ordet: ”Hvor har du ham fra? Hvordan kjenner du ham? Og hvorfor i alle dager løy du da du sa at du ikke kjente ham?”
   ”Løy? Du snakker om lyving? Ikke si at du ikke løy for meg da du i virkeligheten var i USA! Da sa du at du hadde drømt om tidsforskjeller!” ropte Pernille bestyrtet.
   ”Jeg hadde en grunn, og vil du vite den? Jeg tenkte at du ville tro jeg var en dårlig venninne som ikke hadde fortalt deg noe så viktig som at jeg hadde dratt til USA! Så, det var min grunn, hva er din?” spurte jeg utfordrende. Pernille prøvde å vinne tid og sa: ”Dårlig venninne for ikke å ha fortalt meg noe sånt? Og er det å lyve bedre, altså, da?”
   ”Hva er din grunn?” gjentok jeg.
   ”Svar meg!” freste Pernille.
   ”Hvis du svarer meg først, så”, sa jeg. Pernille sukket og sa: ”Da jeg tegna Ole til deg, var vi sammen, men jeg ville ikke si det til deg, for jeg visste at du ville bli sjalu hvis du fikk vite at han hadde kjæreste og siden den kjæresten altså var meg, var jeg redd det ville ødelegge vennskapet vårt! Men jeg sverger, vi er ikke sammen nå mer!”
   Jeg var helt paff. Noe sånt hadde jeg aldri ventet.
   Pernille måtte ha sett hvordan jeg reagerte og la til: ”Æresord!”
   ”Ja, ja, det er ikke det at jeg ikke tror at det er slutt, men hvorfor i alle dager fortalte du meg det bare ikke som det var? Da ville jeg på forhånd visst at han var opptatt og jeg hadde sluppet å bli forelsket i ham også! Dessuten, hadde jeg blitt forelsket i ham for det, hadde jeg i allefall hatt et håp fordi jeg visste han var ekte i stedet for å gå rundt og være helt fortapt i en tegning!” ropte jeg.
   ”U-unnskyld…” stammet Pernille.
   ”Håper du mener det også!” sa jeg og gikk opp på rommet mitt.
   Ok, jeg var kanskje litt vel hard mot Pernille, men det var tross alt ganske dårlig gjort. Tenk så lenge jeg faktisk hadde gått rundt og trodd at jeg var håpløst forelsket i en tegning! Det hadde faktisk gjort meg veldig ille til mote, det, fordi å gå rundt og være forelsket i en det ikke er håp om å få uansett, det er fælt, det, det er jeg den første til å skrive under på!
   Pernille lot meg være i fred resten av ettermiddagen og mens hun bedrev tiden nede i stuen, tok jeg fram boka jeg leste på og fortapte meg i den en liten stund, før jeg kom på noe glupt: Ringe til klikken! Sid og Tobias visste om Ole og hvis jeg fortalte dette til dem, kom de sikkert til å syntes det var interessant!

   Oppspilt grep jeg mobilen min som lå på gulvet ved siden av madrassen min og begynte å lete nedover telefonlista mi etter nummeret til en av dem eller helst begge. Hjertet mitt sank mens jeg bladde og da jeg var på toppen av lista igjen uten å ha funnet nummeret dems, bannet jeg høyt. Veldig høyt, så jeg håper besteforeldrene til Pernille ikke hadde kommet hjem da.
   Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke i det minste ha fått nummeret deres? Jeg løp rundt og rundt på rommet vårt fordi jeg var så sint og prøvde av alle krefter å la være å skrike høyt.

Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.