A man dances alone at night

Jeg står på plass nummer sju på ventelista for å komme inn på tredjeåret i Tromsø, og det føles overraskende greit. Med tanke på at de tar inn seks stykker, innebærer det at en hel klasse pluss én til må si fra seg plassen før jeg kommer inn, så jeg gidder ikke å håpe på et mirakel, men jeg klarer faktisk å være fornøyd med å i det hele tatt ha kommet på venteliste, og det er jeg helt ærlig litt overraska over. Nesten så man skulle tru at jeg var mental friskere enn på lenge, si, kanskje mer enn noen gang. Er det luftakrobatikken som gjør det? Er det ADHD-medisinene? Samme kan det egentlig være, dette beviser i alle tilfeller at jeg for én gangs skyld har gjort noen veldig kloke valg i livet de siste åra eller deromkring, og dét er generelt noe jeg ikke har hatt for vane å gjøre.

Jeg fikk forresten nei fra litterär gestaltning. Som også føles helt greit.

For ei lita stund siden gjorde jeg noe som fortsatt føles ekstremt skummelt: søkte om bistand i hjemmet. Jeg har i løpet av alle mine år som udiagnostisert blitt fortalt at jeg er rotete og lat. De fleste har uttrykt at det er stort problem. Noen har uttrykt at de ikke bryr seg, fordi "det er opp til deg åssen du velger å ha det." Selv om sistnevnte reaksjon har føltes bittelitt mindre sårende enn førstnevnte, har den likevel føltes feil, fordi åssen jeg har det rundt meg har aldri føltes som et aktivt valg. Jeg har heller aldri likt rot spesielt godt. I likhet med de fleste andre, mistrives jeg i rot, men i motsetning til de fleste andre, er ikke det grunn nok for meg til å gjøre noe med det, og jeg har aldri skjønt hvorfor. Dermed har jeg gjort som vanlig er for oss som får diagnosene våre først i voksen alder: internalisert det jeg har blitt fortalt og gaslighta meg sjøl til å tru at grunnen til at jeg ikke får til det som alle andre gjør, er fordi jeg er lat og rotete. Til dags dato sliter jeg fortsatt med å skjønne at det ikke er sant, til tross for at vansker med eksekutiv funksjon er vanlige trekk både hos folk på autismespekteret og for folk med ADHD. Jeg prøver å minne meg på noe som min sjukepleier Åshild sa til meg en gang, som tross alt gir veldig mye mening: jeg kan jo umulig være lat, jeg som går nesten overalt istedenfor å kjøre kollektivt, og som trener hver dag. 

Når man snakker om at autisme er et spekter, er det mange som trur at det spekteret består av "bare litt autistisk" i den ene enden og "ekstremt autistisk" i den andre. Det er ikke helt riktig. YoSamdySam på YouTube har brukt en av mine favorittmetaforer: det er mer som et miksebord.

Selv om treble er skrudd høyt, kan fortsatt bass være skrudd lavt.

Mange går automatisk ut fra at fordi jeg er relativt flink sosialt (jeg syns ikke sjøl at jeg er det, men jeg innser jo at i en autistisk målestokk er jeg faktisk det), må dermed også de andre autistiske trekka mine være lite framtredende, noe som i sin tur gjør det vanskelig for meg å få hjelp. Noen som snakker så godt for seg, kan umulig slite særlig mye på andre områder, liksom. Sannheten er at min eksekutive funksjon er temmelig ræva. Før jeg skulle ha første møte med hverdagsrehabilitering (som det så fint heter) var jeg derfor veldig redd for at jeg skulle bli avfeid og ikke tatt på alvor, som ofte er tilfellet ellers. Heldigvis blei jeg veldig positivt overraska, og satt igjen med et ganske godt inntrykk av hele opplegget. De skal komme hjem til meg på befaring i midten av august, og jeg gruer meg skikkelig, for det er omtrent ingenting i verden jeg skammer meg mer over enn min manglende evne til å ta vare på meg sjøl og leiligheten min, noe som også er mye av grunnen til at det har gått såpass lang tid før jeg søkte om hjelp. I det lengste håpa jeg jo at jeg skulle klare å fikse det sjøl, siden den lille stemmen inni meg som sier at jeg er lat og rotete aldri holder helt kjeft, og hvis man er lat og rotete, så betyr det at man bare kan ta seg sammen. Men jeg er ikke lat og rotete, jeg er autist med ADHD, og utfordringene mine er like reelle som de til noen med ei fysisk funksjonshemming. Så jeg håper at dette skal være litt som da jeg endelig fikk psykisk helsehjelp for tre år siden: dritskummelt i starten, men så utrolig verdt det på lang sikt.

Apropos ingenting: jeg trur hovedpersonen i denne musikkvideoen faktisk kan være Marerittgutten i den novella mi som før het Hesten og som nå heter Eventyr:

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueniende kapittel

Ja, dere, omsider når våre helter det forjettede land, der det tydeligvis er normal prosedyre å slippe fjortenåringer inn på nattklubber, og som er velsignet fritt for ubeleiligheter som snø, kulde og mordere.

Tidligere kapitler finner du her.

Dagen etter var vår nest siste dag. Det var også dagen vi skulle til Disneyland og for å si det sånn: Vi glemte det ikke bort. Fra jeg stod opp ble jeg minnet på det av Tobias som spratt rundt omkring og sang og ropte og lo. Det var litt irriterende, men også morsomt siden jeg også såklart gledet meg, men jeg viste det ikke på samme måte som Tobias. Dessuten fikk jeg også bekreftelsen på det mens jeg var i her i L.A.: Jeg var kanskje ikke så barnslig som jeg trodde. Med Roger som ville bygge sandslott og Tobias som ikke kunne få ned en eneste matbit fordi han gledet seg så fælt til han skulle til Disneyland, måtte jeg pent si meg enig i at de var barnsligere enn meg.

   ”Er dere snart ferdige?” maste Tobias på Sid, Kylie og jeg som satt og spiste. Han hadde vært oppe grytidlig og hadde allerede spist.

   ”Jada, jada”, mumlet Sid med munnen full av mat. Kylie bare lo av den hypre kjæresten hennes som ikke greide å sitte stille.

   Da vi hadde spist, skulle vi dra. 

   Vi gikk ut i korridoren og Tobias banket energisk på døren til de andre. Roger åpnet og han gliste. 

   ”Gleder meg”, sa han lavt, før han snudde seg og ropte på Gabriel og Arne som straks etter dukket opp bak ham. 

   ”Og da var vi klare?” spurte Sid. 

   ”Ja, ja, ja!” ropte Tobias og hoppet opp og ned. Så gikk vi ut og bestilte en taxi som hentet oss like etterpå.

   ”Vi skal til Disneyland”, sa Tobias til taxisjåføren med et stort smil om munnen. Stakkar, greide nesten ikke å sitte stille, han. Han hoppet opp og ned i setet og hvinte, lo og sang. 

   Da taxien stoppet utenfor det veldige området, var Tobias først ute av alle, selv om det betydde at han måtte klatre over både Gabriel og Sid. 

   ”Hei, pass på!” sa Gabriel idet Tobias kløv over han, men Tobias merket seg ikke noe av det, bare rev opp døren på taxien og datt pladask ned i bakken. 

   ”Idiot”, lo Sid og gikk ut. Han måtte ta et kjempesteg over ham. Tobias lå der fortsatt og kavet.

   Da vi alle var ute av taxien, var også Tobias på bena igjen. Jeg betalte og så opp på fornøyelsesparken som tronet over oss før vi gikk inn i samlet flokk.

   Med en gang vi var inne (etter en laaang kø, vel å merke), var Tobias i ekstase. Han ville se alle Disneyfigurene og kjøpe masse suvenirer mens vi andre nærmest ble helt slitt ut av all løpingen hans fram og tilbake til de forskjellige attraksjonene.

   Plutselig fikk jeg øye på noe som fanget min oppmerksomhet. En berg- og dalebane. En stor en. En gigantisk en.

   ”Hva er det du glor på?” spurte Kylie og kom opp bak meg. Med det samme hun gjorde det, fikk hun også øye på den. 

   ”Oi”, utbrøt hun. 

   ”Hva er det? Hvorfor stopper dere? Vi må videre!” utbrøt Tobias og dro Kylie i armen, men så festet også blikket hans seg på berg- og dalebanen. 

   ”Oi, oi, oi!” utbrøt han og ropte på de andre: ”Sid! Arne! Gabriel! Roger! Det er noe dere må se her!” De kom mot oss, Roger med et kjempestort sukkerspinn i hånden og så den. 

   Plutselig gled et nytt tog inn på stasjonen og Sid var rask med å smette inn i køen. 

   ”Den der skal jeg ta”, sa han bestemt og jeg stilte meg fort bak ham. Så kom Roger, Gabriel, Arne og Tobias også og stilte seg opp, men Arne feiget ut og gikk ut av køen og bort til Kylie som stod og holdt sukkerspinnet til Roger. Hun ville visst ikke være med.

   ”Kom du da, Kylie!” ba Tobias, men Kylie ristet på hodet. 

   ”Aldri i verden”, sa hun. 

   ”Jeg skal holde deg i hånda under hele turen!” lovte Tobias. 

   ”Nei, på låret, på låret!” sa Gabriel, men Tobias ignorerte ham og fortsatte: ”Vær så snill, gode, søte, kjære, snille…” 

   ”Ja vel, ja vel, siden du ber så pent!” sa Kylie, ga sukkerspinnet til Arne og stilte seg i køen med en latter, ”det kan vel ikke være så fælt”.

   Plutselig ble det vår tur til å huske oss og jeg var så heldig at jeg fikk plass helt foran. Roger humpet ned ved siden av meg. 

   ”Heisann”, sa han. 

   ”Morn”, sa jeg, ”lenge siden sist!” 

   ”Ja, du vet, turneringer og sånn. Når man er superstjerne som meg, så…” Mer rakk vi ikke å spøke siden toget begynte å lee på seg. Vi ble trukket oppover en lang bakke. 

   ”Boya!” utbrøt jeg da vi var på toppen av bakken og skulle bli sluppet nedover igjen.

   Både Roger og jeg satte i et gledeshyl da vi var på full fart nedover. Så var det opp, litt bort, ned, enda mer bort og så masse sånne ting – og så kom loopen. Den gikk nesten så sakte at jeg trodde den skulle stoppe på toppen, men akkurat da skjøt den fart igjen og så var vi i gang igjen.

   Da turen omsider var over, lo Roger høyt og lenge. Vi tok av oss bøylene vi hadde fått over hodet og gikk mot utgangen.

   ”Aldri mer! Aldri mer!” hørte vi og begge snudde seg. Kylie klamret seg til Tobias og hun hadde en lett grønnfarge i ansiktet. 

   ”Tror jeg må spy”, stønnet hun. 

   ”Jeg holdt deg i hånda!” protesterte Tobias, men Kylie bare lo og sa spøkefullt at det var nettopp derfor.

   ”Hallo”, sa Arne og kom bort. Deretter pekte han på en liten butikk lenger borte. 

   ”Dere må ha bilde av dere mens dere kjørte den greia!” 

   ”Å, hjelp, de tok ikke bilde!?” gispet jeg, men da den grufulle virkeligheten gikk opp for meg, var det igrunn ikke annet å gjøre med det enn å akseptere det. 

   Vi la i vei mot butikken, men bildet av meg var faktisk ikke så ille. På bildet så jeg faktisk glad ut i stedet for de påklistrede og anstrengte smilene mine fra de alle de andre bildene.

   Alle anskaffet seg et eksempler hver av alle sammen og da vi gikk videre, var alle kjempeblide.

Da vi dro fra Disneyland den dagen, var alle i et kjempehumør. Ingen av oss, absolutt ingen var sure, ikke engang den vanligvis så syrlige Arne. Kylie var også blid, til tross for at hun var en smule grønn i ansiktet ennå.

   Det var allerede ganske sent da vi kom hjem, men siden det var nest siste dagen vår, bestemte vi oss for å ta en tur ut. Ikke veldig langt, altså, kanskje bare til det første og beste utestedet. Uansett syntes vi at vi burde gjøre det for å feire en vellykket ”ferie” her på vestkysten. 

   ”Hva skal du ha på deg?” spurte Kylie meg oppe på hotellrommet. 

   ”Ikke skjørt denne gangen”, sa jeg, men et overblikk på buksene mine, fikk meg til å skifte mening. Jeg mener det, du har helt sikkert ikke sett så mange kjedelige bukser på en gang.

   Kylie tok på seg bukse. Selv om den ikke var min stil, var hun heldig som hadde den for det, hun kledde den nemlig. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp som henne, husker jeg at jeg tenkte. Vel, vel, jeg tok på meg skjørtet mitt, jeg, og fant ut at man burde være tilfreds for den kroppen man har.

   Da alle var klare til å åke, samlet vi oss i gangen igjen før vi satte av sted til sentrum til fots. Vi fant ut at vi kanskje kom over det beste stedet på den måten.

   Jeg falt pladask for et sted som bare spilte trance. Du vet, jeg elsker jo det, men det gjorde bare Kylie av de andre, så det avgjorde saken. Vi fortet oss videre og videre, men fant ikke noe. På de fleste stedene var det jo trance, trance og atter trance som gjaldt, ikke det at det gjorde meg noe, men hva med guttene da? Nei, de skulle ikke inn der og det gjorde meg rett og slett frustrert. Jeg holdt på å rope til dem at hvis de var ute etter et diskotek som spilte punk hele tiden, kunne de jo få lete så mye de ville for meg, men jeg ble ikke med siden jeg ikke hadde helt troen på akkurat det.

   Da vi gikk forbi en spillehall, viste det seg at det var dit guttene ville inn. 

   ”Jeg kan ikke tro det! En spillehall!” stønnet Kylie og jeg måtte si meg enig. Av alle ting og klubber og steder vi gikk forbi, var lissom en spillehall tingen, virket det som.

   ”Sjekk dette her, a’! Fett!” utbrøt Gabriel og ble nærmest trukket magnetisk mot noe spillegreier. 

   ”Wow!” utbrøt Sid og fulgte etter mens Kylie og jeg stod igjen og ristet på hodet.

   ”Jenter! Sjekk dette her! Dette vil dere like!” ropte plutselig Tobias og gikk bort til noe han syntes virket forlokkende. 

   ”Nei”, sa Kylie tvert, tok meg i armen og sa: ”Gutter er nå en gang gutter, men vi lar vel ikke det ødelegge for oss? Kom a’, vi stikker til en av de klubbene med bra musikk”. Jeg skyndte meg etter henne ut av spillehallen og nedover gaten til vi kom til et ålreit sted hvor vi moret oss. Et par gutter prøvde å sjekke opp Kylie, men hun avviste dem med en gang. Hun var jo opptatt, vet du.

   Da vi omsider kom tilbake til hotellet, Kylie og jeg, altså, var allerede guttene hjemme.

   ”Hvor var dere, a’? Dere kunne sagt ifra”, surmulte Sid med en gang vi kom inn døren. 

   ”Vi gadd i hvertfall ikke bli med dere. En spillehall!” nærmest spyttet Kylie ut og slo ut med hendene. 

   ”Et diskotek!” spyttet Sid tilbake og så var krangelen i gang: Spillehall eller diskotek. Guttene sa at spillehall var best og vi holdt med diskoteket. Vi ble vel ikke egentlig enige om noe da vi til slutt gikk og la oss. 

   

Jeg var sur da jeg våknet neste dag. Vi skulle hjem, men det ville jeg ikke. Jeg ville bli her. Her var det sol og godt og varmt og trygt, der borte i D.C. var det snø og kaldt og... kanskje var noen også ute etter å drepe Sid og det er ikke hva jeg vil kalle trygt.

   ”Hm... Jeg vet at du ikke vil opp og bort, men det må du jo”, hørte jeg stemmen til Kylie. Jeg slo opp øynene som jeg nesten akkurat hadde lukket igjen og stirret opp i det morgentrøtte ansiktet til Kylie. Håret hennes stod rett ut, men blid, det var hun. 

   Da jeg gikk inn i stuen, var guttene også sure. Antakeligvis av samme grunnen som meg. Heldigvis var Kylie som en solstråle og smilte og lo som alle andre dager. Som sagt hadde jeg bare sett henne sur en gang og det var når Giovanni nektet henne å bli med på lanseringen. 

   ”Hvem tok den siste bananen?”, gryntet Sid da han merket at fruktskålen var tom for bananer. 

   ”Det var sikkert Stan”, sa Tobias like surt, men Kylie svarte glad: ”Å nei, det var meg, det!” Sid mumlet et eller annet og gikk motvillig og hentet syltetøy i stedet. 

   ”Melka har gått ut på dato”, kom det surt som eddik fra Tobias idet han åpnet kjøleskapsdøren. Kylie var fortsatt den eneste med godt humør og sa: ”Ta litt juice, da vel! Det har vi masse av!” 

   ”Bare det ikke er eplejuice”, sa Tobias og tok juicekartongen ut og drakk opp det som var igjen rett fra kartongen. 

   ”Tørst i dag?” spurte Kylie muntert. Tobias svarte ikke, men sa noe om at han forsvant ned i butikken nede ved resepsjonen for å kjøpe seg en muffin. 

   ”Du, da, Stan, du er vel i det minste i godt lag i dag?” spurte Kylie meg. 

   ”Si nå ikke det”, mumlet jeg der jeg satt og spiste en taus frokost med Sid ved bordet. 

   ”Huff, da. For en morgengretten gjeng jeg deler rom med!” nærmest kvitret Kylie og svinset rundt og ryddet på plass og vasket etter oss siden vi skulle reise nesten med en gang vi hadde spist.

   ”Det var dyrt”, sa Tobias dystert idet han dukket opp i døren med en blåbærmuffin. 

   ”Ja, ja, sånn er livet!” sang Kylie og blåste fullstendig i humøret til oss andre. 

   Da alt var spist opp og alle var klare, var det med elendig humør at jeg pakket ned alle tingene mine i kofferten min. Jeg spurte Kylie om hun ikke var det minste lei seg for at vi skulle dra. 

   ”Å jo da, men jeg er født med godt humør!” sa Kylie og pakket faktisk ned klærne med et smil om munnen. 

   Da alle hadde pakket, gikk vi ut på gangen. Der møtte vi en gjeng med gutter som så ganske så trøtte ut. 

   ”Gabriel holdt oss våken i hele natt”, sa Roger søvnig. 

   ”Du da, får ikke du 14 timers søvn, så er jo du kake!” sa Gabriel til sitt forsvar. 

   ”Du hadde ikke trengt å holde på med det greiene for det!” sukket Roger. 

   ”Hvilke greier?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”Synging”, sa Roger, ”han sang og danset som om han var full i hele natt!” Jeg greide ikke å holde tilbake en latter der jeg så for meg Gabriel hoppende og sprettende rundt omkring mens han trallet og sang akkurat som Tobias dagen i forveien da vi skulle til Disneyland. 

   ”Hei, gutter, klare til å reise?” spurte Giovanni og kom mot oss. Han bodde litt lenger nede enn oss. 

   ”Nei”, sa Sid og fingret med låsen på sin koffert. 

   ”Kom igjen, litt bedre humør kunne ikke skade”, sa Giovanni, irriterende nok virket han like glad som Kylie, og klappet den sure gutten på skuldrene. Deretter trakk han pusten og sa: ”Vel, vel, uansett om vi vil eller ikke, venter ikke flyet og vi må dra nå. Kom”. Han gikk mot heisen og vi fulgte motvillig etter. 

   ”Opp med hakene, folkens, vi kan reise hit en annen gang!” sa Kylie mens vi gikk. 

   ”Lett for deg å si! Du betalte ikke en dritt og vet ikke hvor dyrt det er! Jeg spanderte alt for deg, vet du”, sa Tobias. 

   ”Ikke lommepenger”, innvendte Kylie. Til det bare trakk Tobias på skuldrene.

   Inne i heisen, var det eneste vi hørte, et langt gjesp fra Roger sin side. Jeg lurte på om det stemte det som Gabriel sa, at dette murmeldyret av en gutt trengte 14 timers søvn. Virket nesten sånn, men så visste ikke jeg hvor lenge Gabriel hadde holdt på med disse greiene sine heller, da. For alt jeg visste, kunne han ha holdt på til daggry, men det var lite sannsynlig for han selv virket kjempeopplagt. 

   Pling! kom det irriterende blidt fra heisen da den stoppet i resepsjonen og jeg gikk med tunge skritt ut. Med tungt hjerte leverte jeg nøkkelen og trakk med meg kofferten ut hvor Giovanni bestilte taxi til oss.

   Da taxien kom, var Kylie den eneste som satte seg glad inn. Giovanni skulle nemlig ikke være med, han hadde fått det ærefulle (eh?) oppdraget av å kjøre vanen helt fra den ene kanten av USA til den andre. Hm. Kjempemoro. Særlig.

   ”Å nei. Flyplassen”, sukket Sid da taxien stoppet utenfor flyplassen. Allikevel gikk både han og vi andre ut. Snart etter kom flyet vårt som skulle frakte oss helt til hovedstaden igjen hvor faren til Sid og Tobias lurte. Jeg lurte på hvor engstelig han var idet vi gikk gjennom gaten og fant setene våre.

   Jeg var takknemmelig da jeg fant ut at jeg skulle sitte ved siden av ham på veien tilbake. 

   ”Jeg savner lua mi”, sukket han da vi holdt på å lette, ”hadde jeg hatt den nå, skulle jeg dratt den langt ned og aldri kommet fram igjen.” 

   ”Huff da, det hørtes ikke bra ut”, sa jeg. 

   ”Nei, det gjorde nå ikke det, da. Kanskje jeg heller burde få meg et skjell og leke eremittkreps”, sa han mørkt. 

   ”Kutt ut. Han er ikke der”, forsikret jeg ham om. Jeg visste jo hvorfor han absolutt trengte luen eller skjellet eller hva han nå skulle ha. 

   ”Han er der. Det vet du og”, sa Sid bare og egentlig kunne jeg ikke protestere på det.

Når ser man akkurat passe autistisk ut?

Om jeg ikke tar helt feil (og kjenner jeg meg sjøl rett, er det slettes ikke umulig) er Ruter-kampanjen jeg var med på nå over. Frykten min for å møte på en full guttegjeng som kjente meg igjen fra plakaten viste seg å være fullstendig ubegrunna, så der kan dere se: angst hjelper! De aller, aller fleste jeg har snakka med har vært positive, og så har det selvfølgelig vært noen surpomper der ute, og i utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke gidde å bruke noe tid på surpompene, men så har jeg ikke klart å la være, fordi det de sier er så… motstridende? Gir så lite mening? Og er samtidig så ekstremt talende for den autistiske opplevelsen?

Okei, la meg forklare. 

Først har vi altså denne Reddit-nissen som ser ut til å mene at jeg ser altfor woke ut til å kunne være autist på ordentlig, men derimot har diagnostisert meg sjøl (selv om måten vedkommende formulerer seg på gjør det litt uklart hva hen egentlig mener):

En smule smigrende er det jo tross alt å bli omtalt som "woke ungdom" i en alder av 34 år, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har tenkt tanken at jeg ser spesielt "woke" ut. Min dragning mot alt som er fargerikt har ingenting å gjøre med at jeg vil vise omverdenen at jeg er opptatt av samfunnsspørsmål, og alt å gjøre med at jeg elsker farger på en veldig spesifikt autistisk måte, som jeg snakka en del om i dette innlegget fra januar 2022. Hva øreringene mine i det hele tatt har med saken å gjøre, har jeg faktisk ikke peiling på. Sånn med tanke på at jeg trur jeg kjenner flere folk som har hull i øra enn som ikke har det, klarer jeg heller ikke å se at dét er noe som er spesielt "woke." Men jeg liker å snurre på dem som en form for stimming, da.

Og angående dette:

Siden denne plakaten var ment som noe som skulle kunne leses med bare et kjapt overblikk, valgte reklamebyrået å forkorte den fem sider lange utredningsrapporten min til "føler meg annerledes", men jeg lover at det at jeg har følt meg annerledes hele livet ikke er det eneste autismesymptomet jeg har, for i så tilfelle hadde jeg ikke oppfylt de diagnostiske kriteriene. ☺

Med andre ord: enda et tilfelle av "men du ser ikke autistisk ut", altså. Men vent, det er mer! Unnveig sendte meg en TikTok-video der folk etter alt å dømme er av motsatt oppfatning av Reddit-brukeren over her, nemlig at jeg ser altfor autistisk ut. Eller åssen er det egentlig meninga at jeg skal forstå dette?

Jeg tviler jo på at disse folka leser bloggen min, men hadde de gjort det, hadde de kanskje visst at kostymeavdelinga egentlig hadde valgt ut et mer nøytralt antrekk til meg, men at jeg likevel endte opp med å bruke jakka mi fordi det jo er sånn jeg faktisk kler meg til vanlig. At jeg, i kraft av å se ut som jeg gjør, forsterker stereotypier om at autister er eklektiske, trur jeg helt ærlig er å tillegge meg mer påvirkningskraft enn jeg egentlig har. Jeg har kledd meg såkalt "annerledes" veldig mye lenger enn jeg har visst at jeg er autist, og som delvis allerede nevnt: da jeg blei klar over diagnosen min, ga det plutselig veldig mye mening at jeg alltid har hatt en annen klesstil enn de fleste andre rundt meg. Og i motsetning til hva enkelte, både her og andre steder på nettet, ser ut til å tru, har ikke Ruter gått ut og leita etter den mest eksentriske autisten de kunne finne, helt til de heldigvis fant meg og alt løste seg. Faktisk søkte ikke Ruter aktivt etter autister i det hele tatt, men etter personer som har opplevd at livet deres har forandra seg i løpet av den siste tida, enten positivt, negativt eller nøytralt. Da jeg fikk min diagnose i oktober 2021, var det noe av det beste som har skjedd meg. Og det syntes Ruter var så fint at de hadde lyst til å bruke historien min i kampanjen sin.

Og til vedkommende som mener at jeg er "litt my": dette er ikke første gangen jeg har blitt beskyldt for å være "litt mye", og det blir nok ikke den siste. Med deg vil jeg gjerne dele dette sitatet av Latrice Royale i den nyeste sesongen av We're Here:

Også litt apropos "bruke en dragartist for å representere alle homofile" (selv om jeg strengt tatt ikke representerer noen andre enn meg sjøl, verken i denne kampanjen spesifikt eller generelt i livet). Med dét sagt, er det jo kanskje en grunn til at jeg har blitt så innmari investert i RuPaul's Drag Race. Flere av deltagerne der har, på tvers av sesonger, snakka om vansker med å bli akseptert i nærmiljøet og/eller av familien sin, og at folk har en tendens til å være litt sånn "det er greit at du er homo, så lenge du ikke driver med drag." Jeg får litt den følelsen sjøl nå, at det er liksom greit at jeg er autist, så lenge jeg ikke er så åpenlyst autist. Så lenge jeg skjuler autismen min litt bedre. Maskerer, om du vil. Jeg kan få være autist, så lenge folk slipper å få rarheten min slengt i fleisen på bussen, liksom.

Kanskje dette bare beviser at det nettopp var helt riktig at folk i noen uker nå har fått rarheten min slengt i fleisen på bussen. Kanskje de, uten å vite det, trengte å få rarheten min slengt i fleisen på bussen.

Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet. 

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueåttende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om traumer: 

Som alltid: tidligere kapitler finner du under Aloha verden-knaggen.

”Noen som vil ha noe å drikke?” spurte Kylie og stakk hodet inn i kjøleskapet. 

   ”Jeg, takk”, sa jeg. 

   ”Ok, og hva vil madamen bestille?” spurte Kylie, tilgjort snobbete. 

   ”Jeg skulle nå gjerne hatt litt tropisk juice, hvis det lot seg gjøre”, sa jeg, like fint, jeg. Kylie fniste og rakte meg et glass med juice. Da vi hadde vært på lansering, hadde nemlig hun handlet litt for oss.

   ”Vi skal til Disneyland i morgen, ikke sant?” spurte Tobias. Han hadde satt seg ned i sofaen med bena på bordet. 

   ”Jada, jada”, forsikret Sid som, nok en gang, stod ute på verandaen og skuet utover. 

   ”Er du helt forhekset av den utsikten, eller?” spurte Kylie som tydeligvis også hadde lagt merke til at han ofte stod der ute. 

   ”Ja, tror det. Den er bare så utrolig… nei, den er fin, det er sånn det er. Utsikten er fin”, sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Ja, men du behøver strengt tatt ikke å stå der ute hele tiden”, sa Kylie med en latter. 

   ”Nei da…” sa Sid fjernt og lente seg mot rekkverket. 

   Jeg satte meg ned i en stol. Deretter så jeg på Sid som stod der ute. Jeg tenkte at han var et slags mysterium. Jeg mener, hvorfor ville han ikke bade? Hva mente han med det som stod på håndbaken hans? Hvorfor skulle de syntes han var stygg? Hvorfor hadde han så triste øyne? Jeg mener, jeg visste jo om det med faren deres, men Tobias hadde tross alt gått gjennom akkurat det samme og han var ikke sånn…

   Tobias, ja! Kanskje han var nøkkelen til løsningen. Jeg kunne kanskje spørre ham om hvorfor Sid var som han var og hvorfor han ikke var det. Kanskje allerede i kveld. Kanskje allerede nå.

   ”Tobias, kan jeg prate med deg nå? Aleine?” spurte jeg ham. En smule forvirret satte han seg opp og sa: ”Ja, såklart. Vi kan gå ut og satte oss på en benk her ute. Det er sikkert ikke mange nordmenn her som kan skjønne hva vi prater om”. 

   ”Ikke noe klining, nå!” sa Kylie flirende idet vi gikk ut døren. 

   ”Ta det rolig, jeg veit hvem han tilhører!” sa jeg til henne og Kylie flirte enda mer. Hun stolte på meg. Ikke det at jeg skulle ta med meg Tobias for å kline med han, altså.

   Ute fant vi, som Tobias sa, en benk som vi satte oss ned på. Deretter spurte jeg rett ut: ”Hva er det med Sid?” 

   ”Du vet jo det, det med faren vår”, sa Tobias, men han så litt forskrekket ut da jeg protesterte. 

   ”Nei!” sa jeg. 

   ”Jo!” sa Tobias. 

   ”Men du er jo ikke sånn! Så vidt jeg veit, har dere opplevd det samme!” sa jeg. 

   ”Ikke helt”, sa Tobias og så ned. Han begynte å fikle med armbåndet han hadde på seg. 

   ”Hva har Sid opplevd da siden han er som han er?” spurte jeg. 

   ”Jeg vet ikke om han ville blitt så glad om jeg sa det”, sa Tobias stille. 

   ”Det kunne hjelpe meg til å forstå”, innvendte jeg. 

   ”Nei, jeg forteller deg det ikke. Vil han at du skal få vite det, så sier han det selv”, sa Tobias og jeg nikket mens jeg bet meg i underleppa. Egentlig var jeg ikke fornøyd med svaret, men jeg måtte vel bare akseptere det. Jeg ville jo ikke at noen, spesielt ikke broren min, sa hemmelighetene mine videre.

   Da vi kom inn, gikk Tobias rett bort til Sid og sa noe som Sid nikket til. Jeg kunne ikke høre hva det var, siden Tobias hadde lukket igjen døren til verandaen han hadde gått ut på. Sid stod der nemlig fortsatt. 

   Der de stod ved siden av hverandre, slo det meg at de faktisk var veldig like. Grunnen til at jeg hadde syntes de var så forskjellige i begynnelsen, var at da så jeg så mye på holdningene deres. Dessuten hadde jo Sid flydd rundt med den lua trukket så langt ned at øynene hans bare var mørke skygger 24 timer i døgnet også da. Nå, hadde det ikke vært for det røde håret og piercingene til Sid, hadde det neiggu ikke vært greit å skille dem. Vanligvis er det jo sånn med tvillinger at du synes de er helt uatskillelige i begynnelsen, men etter hvert ser forskjeller og til slutt er det ingen sak å peke ut hvem som er hvem. Med Sid og Tobias var det stikk motsatt. De ble bare mer og mer like etter hvert, de.

   Plutselig kom Tobias ut og han gikk rett bort til meg. 

   ”Sid vil snakke med deg”, sa han bare før han gikk bort til sofaen igjen. Jeg trakk på skuldrene og gikk ut til Sid som ba meg lukke døren. Jeg gjorde det, hoppet deretter opp på rekkverket og satte meg til rette der mens Sid lente seg mot veggen. Han stirret ned på bakken, men rettet etter det blikket sitt mot meg og et lite smil gled over leppene hans. 

   ”Du vet om faren vår som stakk av gårde da vi var små”, sa han og jeg nikket. 

   ”Det merket både meg og Tobias for livet, men…” Blikket til Sid søkte mot bakken. Han bet seg i leppa. Hvorfor det? Fordi han tenkte? Eller… fordi han strevde for ikke å begynne å gråte? Men gråt han noen gang?

   ”Jeg gråter om kveldene ennå”, sa Sid som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Å, skjønner. Du hadde egentlig et kjempebra forhold til faren din, ikke sant?” gjettet jeg. 

   ”Nei, da er jeg redd du har misforstått. Han ignorerte meg egentlig hele tiden mens vi bodde sammen med han, men før han dro, kom han inn på rommet mitt. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove…” Sid avbrøt og tok et hvesende åndedrag som du gjør hvis du nettopp har grått et nytt verdenshav, bortsett fra at Sid hadde ikke grått. Eller kanskje han hadde det, men uten tårer. 

   ”Det var ganske mørkt i rommet”, sa Sid mens han kjempet for å holde stemmen normal, ”allikevel kunne jeg se at det glimtet i noe blankt han holdt i hånden.”

   Å, herregud. En kniv. 

   Sid stirret ned i bakken en stund mens han kjempet med gråten, men til slutt måtte han gi tapt og sank sammen mot bakken. Han skjulte ansiktet i hendene, men jeg kunne høre at høylytte hulk presset seg opp fra strupen hans.   

   Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Ville han bli flau hvis jeg satte meg ned for å trøste ham? Kanskje. På en annen side følte jeg meg skikkelig slem hvis jeg bare stod å glante som et annet naut derfor endte det med at jeg satte meg rett ned ved siden av ham. Men hva i alle dager skulle jeg si? Til slutt sa jeg: ”Det er fortid. Det er jo ikke…” Sid avbrøt meg. 

   ”Han har kommet for å drepe meg! Nå er han i D.C.!” hvisket han hest. 

   ”Det er jo ikke sikkert”, sa jeg, men hørte selv hvor tvilende jeg hørtes ut.

   ”Ikke gå!” utbrøt plutselig Sid og grep etter meg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gå. 

   ”Jeg skal ikke gå noen steder”, sa jeg og Sid snufset før han plutselig rykket hodet bakover med en sånn kraft at det utløste et skikkelig smell idet det støtte sammen med veggen bak oss. Det virket ikke som om Sid merket det. Han stirret bare opp i luften med røde og hovne øyne. 

   Plutselig kom han seg opp på knærne og ga meg en klem mens han på nytt begynte å gråte. 

   ”Det var så fælt”, sa han, ”han skar meg opp, men Tobias våknet av skrikene mine og halte ham vekk før han deretter flyktet. Jeg skylder Tobias livet mitt”. 

   Sid trakk seg tilbake igjen. 

   ”Unnskyld”, sa han og så ned. 

   ”Det gjør ikke noe”, forsikret jeg.

   Plutselig trakk Sid av seg t-skjorten og det første jeg la merke til var et digert arr som løp på hele brystkassen hans. 

   ”Dette er grunnen til at jeg ikke ville bade”, sa han og tok på seg t-skjorten igjen. 

   Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt ute på verandaen og prøvde å overbevise Sid om at faren hans ikke var kommet for å drepe ham, men jeg hørte selv tvilen i min egen stemme. Faktisk var jo det mest sannsynlig at nettopp det var grunnen til at han var tilbake igjen, for å fortsette der han slapp. Det sa jeg selvfølgelig ikke til Sid, men han visste det uheldigvis allerede, derfor hadde det igrunn ikke gjort noe forskjell.

   ”Takk for at du fortalte meg det”, sa jeg til slutt. 

   ”Takk for at du var her. Det var godt å snakke om det til noen. Jeg har aldri snakket med Tobias om det, men han har visst det. Vi har vel aldri gjort det fordi han var redd for at jeg… skulle bli redd igjen. Kanskje jeg ble det, men nå har det i allefall kommet og alle de tårene jeg har holdt inne siden den gangen har endelig kunnet renne”, var det Sid sa. 

   ”Nei, vi får vel komme oss inn. De andre tror vel vi har falt ned fra verandaen, tenker jeg”, sa Sid og kom seg på beina og gikk inn døren. Jeg fulgte etter.

   ”Blir dere med å spille Twister?” spurte Kylie da vi kom inn. Hun lot ikke til å merke at Sid var litt rødere i øynene enn vanlig. Enten det, eller så lot hun som hun ikke merket det.

   ”Kan vi godt. Ikke sant?” spurte jeg og så på Sid. 

   ”Jo da!” sa han og smilte og ingen kunne ha gjettet hva for slags grusom hemmelighet han bar på. Jeg hadde jo for så vidt gjettet det, da, ikke det at han ble knivstukket av sin egen far, men at det var noe med ham. Det var det øynene og den litt sørgmodige væremåten som røpet.

   Å spille Twister med Kylie, Sid og Tobias var skikkelig artig. Jeg har gjort det et par ganger før, men da var det bare kjedelig. Nå var alt bare så utrolig morsomt at jeg gjerne kunne gjort det i flere timer.

Mai 2024

Aller først må jeg bare anerkjenne at tidligere denne uka døde verdens fineste og godeste August, som har vært nevøen min siden 2022. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å gjøre det på enn å sitere fra min egen dagbok fra dagen etter at det skjedde:

August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet. 

Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.

Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡

Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August). 

Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!

TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha. 

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.

Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden. 

Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.

Glimt

Noen av dere husker kanskje, eller kanskje ikke, at jeg begynte på et litt seriøst dagbokprosjekt i 2020 – for var det ei tid da man begynte på prosjekter, så var det 2020. Jeg har ikke fått til å skrive hver dag, og jeg skriver definitivt ikke alltid langt de gangene jeg skriver, men jeg har holdt det gående siden da. Jeg skriver naturlig nok på en ganske annen måte og om ganske andre ting i dagboka mi enn hva jeg gjør på bloggen, så tenkte rett og slett å dele noen hverdagsglimt fra livet mitt som det var på omtrent denne tida for fire år siden.

Men aller først:

Ruter-kampanjen jeg var med på er nå live! I stad gikk jeg forbi en plakat av mitt eget tryne. Det var litt sært.

Oslo, 28. mai 2020:

Herregud, så trøtt jeg er. Det er fordi jeg stod opp tidlig i dag på grunn av elektrikeren som skulle komme, men han kom ikke inn i leiligheten min. Var tøff og ringte koronatelefonen, endte opp med å få time til testing, jeg sa til hun på telefonen at jeg ikke hadde bil og bodde så langt unna at jeg ikke kunne gå eller sykle sånn at jeg blei nødt til å kjøre kollektivt, noe jeg strengt tatt ikke egentlig skal, noe hun også sa til meg, men så lenge de ikke henter meg i taxi må det nesten bli sånn. Jeg sa til Vibeke at jeg skulle testes, hun sa hun kunne kjøre meg, jeg fikk time til testing samme dag, Vibeke sa hun ikke kunne kjøre meg likevel, jeg takler ikke raske endringer i planene eller telefonsamtaler og endte opp med å gråte og hyperventilere og rase gjennom alle tenkelige følelser, men jeg fikk testa meg, noe som var litt ubehagelig da sjukepleieren stakk pinnen ned i halsen min, og jævlig ubehagelig da hun stakk pinnen opp i nesa mi. Jeg trudde ikke det var mulig å brekke seg av å få ting opp i nesa, men det er nok bare fordi jeg aldri har hatt noe så langt opp i nesa før, jeg visste ikke engang at det var mulig å stikke noe så langt opp. Men nå er det gjort, kanskje jeg kan klare å slappe litt mer av framover, kanskje til og med besøke Vibeke, henge mer med Mari. Eller kanskje prøva mi er positiv. Hahahahaha.

Oslo, 4. juni 2020:

Jeg har hatt en ganske fin dag i dag. Jeg klipte meg, og det er alltid veldig inspirerende å møte Lars (han sa noe om at man burde få meg i pilleform, men det er egentlig han som bør kunne fås i pilleform). Har nettopp sett Party Monster (altså spillefilmen, ikke dokumentaren), og det slo meg at leiligheten min kan minne om leiligheten til Michael Alig i filmen, bare at jeg ikke er en junkie club kid, så jeg har egentlig ingen unnskyldning til at det ser ut som det gjør. I det minste er det ikke rotter hos meg ennå; derimot massevis av edderkopper og møll. 

Skal kanskje møte Mari til helga. Håper det ikke blir altfor rølpete. Har lyst til å henge ordentlig med Martina snart igjen òg; vi skulle kanskje egentlig ha møttes i dag, men hun kunne ikke likevel. Har lyst til å se igjen Lauren òg. Har lyst til at det skal være Pride, men en del av meg er kanskje letta over at det ikke blir fysisk festival i år, fordi store folkemengder gjør meg stressa, og så mange andre aspekter ved Pride gjør meg stressa, aspekter jeg ikke engang klarer å sette ord på.

I morra er det en demonstrasjon ved USAs ambassade for å vise støtte til politidrapet på George Floyd. Martina skal, jeg sa jeg ikke hadde lyst på grunn av min nevnte ukomfort i store folkemengder, og i det hele tatt har etterdønningene av dette drapet skapt motstridende følelser i meg, der jeg på éi side føler på en overhengende dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør mer for Black Lives Matter-bevegelsen, men samtidig er det feil av meg å late som at jeg er superengasjert, for selvfølgelig er jeg anti-rasist, men jeg må ærlig innrømme at akkurat dette ikke er blant mine aller nærmeste hjertesaker. Det har stort sett opp gjennom tidene vært dyrevern, klimasaken, feminisme og skeives rettigheter som har vært mine kjepphester, ikke ut av noe bevisst valg, men fordi det er de sakene som har engasjert meg mest personlig. Og jeg veit at mange vil si at jeg er privilegert som kan velge å ikke engasjere meg i BLM-bevegelsen, at det er et tegn på hvitt privilegium å kunne velge å se en annen vei, og det er det jo, men jeg har donert til diverse organisasjoner og signert Amnestys opprop, og selvfølgelig kunne jeg gjort mer, og jeg veit det fins folk som uansett ikke vil syns at jeg gjør nok, men vi må alle velge våre kamper, og selvfølgelig vil jeg alltid prøve å lære mer, men det er likevel ikke til å komme ifra at situasjonen i USA ikke er sammenlignbar med situasjonen vi har i Norge, og jeg føler meg distansert fra store deler av denne bevegelsen, og jeg trur ikke det bare er fordi jeg er hvit. Jeg veit ikke, det kan godt hende det er noe grunnleggende feil og uempatisk ved meg som ikke orker å møte opp på demonstrasjonen i morra, men med det sagt har jeg vel aldri vært med på en demonstrasjon i hele mitt liv, heller ikke de som angår saker som typisk har vært mine kampsaker. Og disse tankene gjør meg kanskje til en hjerteløs person, eller i det minste en veldig ignorant og naiv og privilegert person, men det kunne ikke falt meg inn å fortelle folk som spiser kjøtt at de ikke gjør nok for dyrs rettigheter (selv om jeg kanskje innerst inne mener det), og mange syns uansett det er drøyt og ugreit å sammenligne dyr og mennesker, men jeg har aldri syntes det, jeg syns ikke det er feil å mene at dyr og mennesker er like mye verdt, og nå høres dette ut som at Martina blei sur på meg for å si nei til å bli med på demonstrasjonen i morra, men så vidt jeg veit blei hun ikke det, hun bare svarte ikke. Hun veit vel uansett at jeg er litt menneskefobisk, hun er faktisk en av de mest oppriktig empatiske menneskene jeg har møtt. Og kanskje er det dét at alle Instapostene og artiklene jeg har lest fra folk som er kritiske til måten spesielt hvite folk har håndtert de siste dagenes nyheter fra USA på, egentlig snakker til noen andre enn meg, til de som faktisk bare poster et svart bilde som ei skinnhellig handling når de ellers aldri tar et standpunkt til rasisme, jeg er kanskje bare egoistisk som føler at alt handler om meg, men jeg har også lest ulike varianter av «hvis du føler deg truffet, er det kanskje en grunn til det.» Jeg støtter kampen, men akkurat dette føler jeg at ikke er min kamp, men at det burde være det, men at det ikke ville føltes riktig for meg å late som at jeg engasjerer meg mer enn jeg gjør, og hva er det jeg engang skriver så langt for, hele denne greia handler ikke om meg engang, det er jo hele poenget, dette er ikke enda ei jævla anledning for en hvit person til å snakke om åssen de føler om noe de ikke har peiling på. Jeg tenker jeg bare skal gi meg nå, jeg.

Oslo, 5. juni 2020:

Jeg har satt meg ned for å skrive, men jeg er litt lamma av frykten for å skrive. Jeg veit ikke, det er litt rart, jeg merker jeg får litt høyere puls av tanken på det, det er særlig det å komme i gang som er vanskelig, jeg kan ikke forklare det, men det er akkurat frykt det føles som, et aldri så lite forhøya nivå av adrenalin i kroppen. Det er derfor jeg skriver her isteden; jeg varmer på en måte opp. Ofte bruker jeg timevis på å bare bla i dokumenter og lese over ting jeg har skrevet tidligere før jeg faktisk kommer i gang med skrivinga. For jeg har ingen forventinger om å komme inn på tredjeåret i Tromsø, ikke nå som svarfristen har gått ut, jeg tar heller en positiv overraskelse om den skulle komme i løpet av sommeren enn å holde på et håpløst håp. Men fram til alt håp er ute – det er vel i august en gang – skal jeg prøve å holde skrivinga ved like på de prosjekta jeg har som ikke er Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som absolutt er det av prosjekta mine som er klarest til innsending til forlag. Jeg syns noen av novellene mine er ganske bra, og om jeg bare fullfører noen av dem som bare har begynnelser, er det faktisk litt lengde på det. Og dette med manus kan selvfølgelig ha med flaks å gjøre òg: kanskje liker ikke et forlag romanen min, men kanskje novellene vil falle mer i personlig smak hos den redaktøren som måtte finne på å lese det. Det er uansett aldri dumt å bygge seg opp et lager av tekst; jeg drømmer om ei framtid der jeg leverer at manus som blir antatt, og så kan prosjekta bare komme trillende ut på et bånd fordi råmaterialet allerede har vært på plass i flere år og bare trenger litt redaksjonell bearbeiding. En eller annen gang må jeg jo ta meg sammen og sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg vil nødig gjøre det prematurt; om det er en sjanse for at det kan jobbes fram til å bli enda klarere gjennom tredjeåret i Tromsø, venter jeg på den sjansen til jeg ikke kan vente lenger. 

Nå skal jeg samle de novellene som er ferdige – hva angår historien anyway – i et dokument og se hvor mange boksider jeg faktisk har.

Oslo, 6. juni 2020:

Det er så ekstremt vanskelig for meg å rydde. Jeg blir så lett overvelda. Jeg prøver å konsentrere meg om én ting av gangen, gjøre det så konkret som mulig, men bare noe så tilsynelatende enkelt som «rydde av spisebordet» blir vanskelig for meg å forstå. Jeg kan forstå oppgaver som «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», men «rydde av spisebordet» blir altfor vidt. Og hvis jeg først har begynt med oppgaver lignende «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», kan jeg fort bli så opphengt i det at jeg bare holder på med dét hele den avsatte ryddetida istedenfor å fokusere på helheten. Men det er vel kanskje derfor jeg har gitt meg sjøl såpass god tid på å få ting mer eller mindre i orden her òg; sånn at jeg KAN bruke altfor lang tid på detaljer, for når jeg har fått alle detaljene unna, hender det at det blir tydeligere for meg hva annet jeg kan gjøre. Jeg veit ikke helt. Jeg har i hvert fall vært ganske relentless i dag når det gjelder å skylle og vaske emballasje på badet, i all hovedsak gamle tannkremtuber, og det er kanskje ikke så verst bare det. Jeg har i hvert fall vært uendelig mye mer produktiv og effektiv i dag enn sist jeg prøvde å rydde, da som jeg bare var trist. Men jeg lever fortsatt litt på den rusen det var å se Lars igjen for et par dager siden. Dét, og at jeg har begynt å drikke energidrikker igjen. Haha. Det er jo ganske tåpelig, men saken er jo faktisk at jeg blir mer fokusert og gladere av å ha drukket en energidrikk enn å ikke ha gjort det. Sunt og billig er det jo ikke, men i det minste er det sunnere og billigere enn speed, og er det ikke alt i alt bedre å ha litt dårligere tenner enn å ha en dårlig psykisk helse? Jeg syns det, ass. Og jeg skreiv om igjen ei gammal novelle fra 2009 i går, en jobb jeg har utsatt lenge, for det er jo alltid mye gøyere å bare begynne på noe nytt enn å redigere noe gammalt, og jeg trur det jeg skreiv i går potensielt kan ha vært ganske bra. Men jeg husker et tips jeg fikk fra en bergensk forfatter som jeg ikke for the life of me kan huske navnet på, men han holdt foredrag for oss på Skrivebuatreff i 2007: det med å la en tekst ligge i kjøleskapet noen dager før man ser på den igjen, for det er mye enklere å forholde seg til noe man har skrevet ei lita stund etterpå, når skriverushet ikke er like ferskt. 

Oslo, 8. juni 2020:

Jeg skreiv ikke noe i denne dagboka i går fordi jeg mest av alt tenker på dette som en slags dårligere versjon av å skrive skjønnlitteratur, og jeg skreiv «ganske mye» skjønnlitteratur i går. Det vil si, jeg skreiv omtrent halvannen side, men jeg tenkte på skriving og var liksom i skrivemodus hele dagen, så det føltes som om jeg skreiv mye mer enn jeg gjorde. I dag hadde jeg ingen flere energidrikker igjen, og det merka jeg. Etter å ha vaska litt tafatt på badet følte jeg meg helt utslitt og lå i senga i et par – tre timer før jeg endelig tok meg sammen, stod opp og lagde middag. Jeg merker jeg syns det er slitsomt å skrive dette. Jeg har bestilt mat fra Kolonial som skal komme mellom seks og elleve på morran (!) i morra, fordi jeg har innsett at det er kanskje ikke er så sunt med energidrikker, men jeg trur det er sunnere enn å ligge store deler av dagen i senga uten å ta seg til noe som helst. Skal prøve å tvinge meg sjøl til å gjøre yoga nå, og så skal jeg dusje. Det har forresten vært lettere å sove de siste dagene, kanskje fordi jeg har gjort det til en slags tradisjon å høre på podcast før jeg legger meg. Det trenger ikke å være sovepodcast en gang, faktisk har jeg hatt generelt større effekt av å høre på Last Podcast On the Left enn Sleep With Me, for problemet er jo ikke egentlig at jeg ikke er sliten, men at hjernen min aldri klarer å slappe av. Det er fint å distraheres av true crime, aliens og konspirasjonsteorier – hvor kontraproduktivt det enn måtte høres ut.

Oslo, 9. juni 2020:

Jeg har nettopp skrevet ei novelle jeg blei skikkelig fornøyd med! Energidrikk er godt og bra. Og en ting jeg ikke tenkte på i går da jeg skreiv at det har blitt lettere å sove, er at nå bruker jeg Sedix og Lunixen igjen. De funker faktisk overraskende bra.

Oslo, 10. juni 2020:

Herregud, i dag har jeg vaska og ordna på kjøkkenet i flere timer. Og det føltes ganske bra å gjøre det! Og jaggu har jeg ikke drukket energidrikk i dag òg. Haha, dette føles så teit, men liker man ikke kaffe, så liker man ikke kaffe, og jeg trenger åpenbart koffein for å fungere i hverdagen i likhet med andre voksne mennesker. Nå må jeg bare passe meg for å ikke bli avhengig på den måten at det ikke har noen effekt lenger, men jeg bare trenger det for å ikke bli deprimert og tafatt. Men når jeg tenker meg om: jeg er kanskje der allerede. Har spist spinatsuppe som jeg lagde på frihånd, og den blei helt ærlig skikkelig god. Snakka leeeenge med Tarjei på Messenger i morges, det var koselig. Skal møte Mari og Martina til uka, det er meldt sol og varmt, jeg gleder meg. Nå skal jeg ta det med ro resten av kvelden, jeg har vært i aktivitet i hele dag, skal prøve å se en film å slappe av med.

Oslo, 25. juni 2020: 

Rørleggeren/spylebilen kommer på tirsdag, og til uka skal jeg også levere den gamle Macen på iHospital for å forhåpentligvis få redda filene. Jeg har gått til Holmlia og tilbake, har levert tilbake filmene på biblioteket, henta pakke på posten, kjøpt lysstoffrør og is. I morra skal Martina og jeg til Mari for å bade.

Er det lov å glede seg til uka der det er meldt overskya, regn og atten grader? Er det ikke litt ironisk at jeg sitter her og drømmer om LA, når jeg svetter i hjel i Oslo? Det er akkurat som at varmen forhindrer meg fra å tenke, til og med føle. Kanskje det er derfor islendingene er så sykt gode på musikk; i alle andre land er det for varmt halve, eller for den saks skyld hele, året til å skape noe med den nødvendige dybden. 

Jeg har lyst til å gå ut og prøve å lese igjen, men jeg ender som alltid sikkert opp med å bli mer frustrert enn glad av det på grunn av alle lydene. Jeg har tydeligvis en voldsom hang-up når det gjelder å lese utendørs om sommeren, akkurat som at det ikke er noe vits i å lese hvis jeg skal sitte inne.

Jeg hører på Says av Nils Frahm. Det er sånn musikk som gjør meg litt misunnelig på alle som opp gjennom tidene har hatt tålmodighet til å bli gode musikere. Jeg har flere ganger fått høre at jeg har et musikalsk talent, det er bare det at jeg ikke har ro i ræva nok til å bli god til å spille et instrument, eller for den saks skyld god med synth. Jeg trur jeg har innfunnet meg med at det er greit å være en litt under middelmådig musiker med et potensial til å bli ganske god, når jeg tross alt er en ganske, eller til og med veldig, god skribent.