Ylva kjørte meg til togstasjonen etter skolen, jeg tok toget inn til Oslo og satte meg på den bussen jeg hadde lært meg at jeg skulle ta og møtte de andre i øvingslokalet. De andre hadde satt sammen et sett som bestod av femti-femti nye og gamle låter som vi skulle spille på slippfesten til andreplata, og jeg sang meg gjennom settet på autopilot, satt oppå forsterkere og fikla med glidelåsen i hettejakka mi mens de andre stemte om og kobla effektpedaler inn og ut, de snakka om folk jeg ikke kjente, brukte referanser jeg ikke tok, snakka bare til meg om det var absolutt nødvendig, hadde noen ganger med seg øl til å drikke underveis og etterpå, og så hendte de at de ville ut når vi var ferdige, og jeg kunne jo ikke bli med, så jeg dro bare hjem, Ylva henta meg på togstasjonen, i bilen hørte vi på CD’er hun hadde brent, og jeg likte ikke engang The White Stripes, men jeg sang likevel med på bassgangen til Seven Nation Army, helt til Ylva fortalte meg at det faktisk ikke var en bass, men en halvakustisk gitar som var stemt en oktav ned, og jeg blei flau og hun lo, og vi kjørte innom bensinstasjonen og Ylva kjøpte pølse og jeg kjøpte en halvliter Pepsi Max.
Og på kvelden, jeg hadde akkurat lagt meg, ringte telefonen min, og det var Tobias.
”Hallo?” sa jeg, jeg hadde mobilen inn til øret, krøyp innunder dyna, lå i stummende mørke og dårlig luft mens jeg hørte på bakgrunnsbråket i den andre enden, det gikk sikkert fem sekunder før jeg hørte han si: ”Hallo?”
”Hallo, ja. Du ringte meg?” sa jeg.
”Jeg savner deg så jævlig”, sa han, rasling i den andre enden, forvrengt støy på den måten bare telefoner får til.
”Hvor er du?” sa jeg.
”Jeg jobber sammen med ei som i tillegg jobber på Blå, så vi kom inn der”, sa han, ”vent, da, skal bare tenne en røyk.”
Mer støy, hakkete lyder, svisjing og rasling.
”Sorry, mista telefonen i bakken”, sa han, ”hva gjør du nå?”
”Jeg har akkurat lagt meg”, sa jeg, ”hvor mye har du drukket?”
”Jeg veit ikke helt, seks eller sju øl”, sa han.
”Oisann”, sa jeg.
Jeg hørte ham puste ut i den andre enden, jeg forestilte meg ansiktet hans i mørket, røyken som seiv ut mellom leppene.
”Du veit at den eneste grunnen til at jeg aldri snakker til deg lenger, er for å unngå å tenke på at jeg angrer på at jeg dumpa deg?” sa han.
Pusten min var klam mot dynetrekket, det svømte inni meg.
”Sånn seriøst”, fortsatte han, ”hver gang du smiler til meg eller tar på meg eller noe, så blir jeg bare deppa fordi jeg veit at dette her hadde jeg en gang, men jeg har det ikke lenger.”
”Du er full”, sa jeg.
Han lo. ”Du sier ikke det.”
Det var stille i noen sekunder. Jeg svelga. ”Jeg savner deg òg.”
Han pusta tungt ut i den andre enden. ”Faen, Kristian. Jeg har så jævlig lyst på deg akkurat nå, og så er du ikke her engang. Sex med alle andre enn deg er kjedelig.”
”Har du ligget med mange etter meg?” sa jeg.
Han var stille, jeg lo.
”På miksinga sa du at det ikke blei et album nummer tre”, sa han, ”men du må ikke slutte i bandet. Vær så snill og ikke slutt. Hvis du slutter, har vi ingen unnskyldning til å fortsette å henge med hverandre.”
Lyder, svisjing og rasling, dunk og puff, lyden av stemmen til Tobias var plutselig fjern, han lo og banna.
”Halla!” Det var plutselig stemmen til Øyvind inn i øret mitt, jeg lo.
”Hei, Øyvind”, sa jeg.
”Må bare stikke fra Tobben, han prøver å ta tilbake telefonen sin”, sa han.
”Hva skjer, ’a? Har dere det gøy?” sa jeg.
”Ja, ass. Hva var det dere snakka om, ’a?”
”Tobias vil ikke at jeg skal slutte i bandet”, sa jeg.
”Det er det ingen som vil”, sa han.
”Ikke du engang?” sa jeg.
”Nei, nei, nei. Har du fått inntrykk av det? Du er en sykt intens vokalist, og vi er et mye bedre liveband etter at vi fikk med deg. Jeg veit at jeg kan bli litt kjerring noen ganger, det er bare det at bandet betyr så mye for meg, skjønner du hva jeg mener?”
”Det er jo babyen din”, sa jeg.
”Ja, ikke sant! Og veit du hvem andre som er babyen min?” sa han.
”Jeg?” sa jeg.
Han lo høyt og hjertelig. ”Nei, ikke deg. Sorry. Jeg tenkte på Tobias.”
Lufta inne under dyna hadde begynt å legge seg som et lag med fukt over huden min.
”Jeg føler at jeg må passe litt på ham, skjønner du. Han er min første og største kjærlighet, helt siden vi møttes på kulturhuset da vi var fjortiser og elska Iron Maiden”, sa Øyvind, ”så noen ganger er jeg nødt til å være litt slem mot deg. Bare sånn, hvis jeg mistenker at du er i ferd med å såre ham, mener jeg. Fordi det får du ikke lov til.”
”Jeg trur jeg har gjort det noen ganger allerede”, sa jeg.
”Ja, det har du. Derav min slemhet, mener jeg”, sa han.
”Men to be fair så har han såra meg òg”, sa jeg.
”Kanskje. Men de gangene han har såra deg, så har det i det minste vært rettferdiggjort. Oh no, he didn’t!” sa han, mer rasling, så var stemmen til Tobias der igjen: ”Unnskyld på vegne av Øyvind, han er full og veit ikke hva han gjør.”
”I motsetning til deg?” sa jeg.
Han lo. ”Jeg bør sikkert legge på og gå tilbake til de andre. Jeg hører noen rykter om at Håkon av alle ting har begynt å danse, og det vil jeg jo ikke gå glipp av.”
”Kommer du til å huske denne samtalen i morra?” sa jeg.
”Sikkert deler av den, og så kommer jeg til å bli flau”, sa han.
”Da kan du jo føle litt på åssen det er å være meg”, sa jeg.
”Tenk på meg når du runker etterpå, da”, sa han.
Jeg lo. ”Jeg er for trøtt til den slags nå. Jeg kan drømme om deg isteden.”
”Gjør det, du, og så skal jeg hooke opp med en random og fantasere om deg”, sa han.
”Hæ?” sa jeg.
”Ha det”, sa han og la på.
Og ganske riktig, da jeg satt og spiste lønsjen min i aulaen med Ylva dagen etter, fikk jeg en SMS fra Tobias: ”Har et vagt minne om at jeg ringte deg i går. Beklager om jeg sa noe altfor cringeworthy, jeg mente det sikkert ikke.”
Jeg lukka meldinga, jeg så for meg at han i akkurat dette øyeblikket reiste seg fra senga til den fremmede, kledde på seg så stille som mulig, gikk ut av soverommet på bein som føltes som om de kunne svikte under ham når som helst, måtte støtte seg mot kjøkkenbenken mens han lukka opp skapdørene for å finne et glass, at han skalv på fingrene idet han skrudde på springen og fylte glasset med vann, drakk det i én eneste slurk, at han hadde vondt i hodet, at ansiktet hans kjentes varmt og pulserende, at han ikke helt huska om at han hadde brukt kondom eller ikke, at han håpa han hadde det, at han så etter i søplebøtta, men fant ingenting, fikk et øyeblikks panikk der alt blodet forsvant fra hodet hans, før han lukka opp soveromsdøra på nytt og pusta letta ut idet han fikk øye på en brukt kondom på gulvet, den hadde ikke blitt knytt igjen og sæden hadde rent ut, i senga lå den fremmede fortsatt og sov med ansiktet inn mot veggen og bustete hår, han lukka døra til soverommet, kjente hvor svimmel han var idet han bøyde seg ned for å knyte skoa sine, tok på seg frakk og låste seg ut av leiligheten, gikk ned trappene, så ned i gulvet idet han passerte en nabo, holdt på å skli på den glatte asfalten idet han gikk ut gjennom porten, frøys selv om det ikke var så veldig kaldt, fikk satt seg på en t-bane der han lente hodet mot glasset og var trist uten å vite hvorfor, at han masserte panna si med tommelen og pekefingeren, at han lukka øya og prøvde å huske hva det var han hadde sagt til meg i går, men at det eneste han huska, var lyden av stemmen min og ikke orda.
”Har du forsvunnet inn i hodet ditt igjen?” sa Ylva.
”Sorry, sa du noe?” sa jeg.
”Bare at vi har engelsk nå”, sa hun og heiste sekken sin opp på skuldera.
torsdag 12. juli 2018
søndag 1. juli 2018
Juni 2018
Opplevelser: Musikkfest Oslo (som jeg egentlig helst vil fortsette å kalle Musikkens dag, for jeg syns det er et finere navn). Middag på Yaya's med Eirin. Hundepass. Førpremiere på Ulydighet. Pizza på En til med Mari, Martina og Renate. Pride.
Innkjøp: På grunn av gavekort jeg har opparbeida meg gjennom å delta i spørreundersøkelser, fikk jeg "kjøpt" Joe Brainards Jeg husker som jeg har ønska meg inderlig siden den kom ut. Blei også plutselig nødt til å kjøpe meg ny telefon i overigår fordi jeg klarte å miste den forrige i fuktsamleren vår (en skikkelig idiotulykke som man nesten ikke skulle tru kunne være mulig engang, men akk ja). Heldigvis hadde jeg nylig fått feriepenger og penger tilbake på skatten, så jeg hadde råd til det. Det er akkurat den samme modellen som den forrige, da, så sånn sett ikke så veldig spennende.
Film: Stabukker, Another Earth, Never Let Me Go, Ulydighet og Star Trek: Into Darkness. Egentlig er det mest relevant å bruke dette avsnittet til å snakke om Ulydighet i og med at den er a) kinoaktuell og b) veldig bra, men jeg vil egentlig heller snakke om Another Earth, som kom som en aldri så liten overraskelse på meg. Så vidt meg bekjent, blei den aldri satt opp på kino her til lands, og jeg hadde ikke engang hørt om den før jeg ramla over den på Netflix. Den har et ganske lite budsjett og en kort rulletekst med flere av de samme navna som går igjen, og så er den altså ei aldri så lita perle. Syns ordet "perle" i filmsammenheng ofte brukes om alt mulig av bra film, men her i ordets rette betydning: bortgjemt og nesten bortglemt, og desto hyggeligere å oppdage. Den er lavmælt, smart, velspilt og rørende, og var faktisk en så positiv overraskelse at jeg blei skikkelig inspirert. Elsker når det bevises igjen og igjen at man ikke trenger store selskaper i ryggen og rekordsprengende spesialeffekter for å lage god film.
Bok: Det var noen dager for noen uker siden at jeg hadde det litt halvjævlig, og så var det en dag der jeg egentlig var forberedt på å ikke klare å stå opp i dag heller, men etter fem timer søvn våkna jeg til ei melding om at BOKA MI HAR KOMMET, så jeg stod opp, løp ut til postkassa, løp inn igjen, lagde meg en JÆVLA SMOOTHIE, gikk ut og satte meg i hagen og leste. Det går fortsatt sakte framover med Jeg husker fordi jeg jobber nesten hver dag for tida, men heldigvis er den ei sånn bok som jeg faktisk klarer å ta med meg og lese litt i her og der, fordi den ikke har noe narrativ og bare er bygd opp av enkeltstående setninger eller avsnitt som begynner med "jeg husker".
Innkjøp: På grunn av gavekort jeg har opparbeida meg gjennom å delta i spørreundersøkelser, fikk jeg "kjøpt" Joe Brainards Jeg husker som jeg har ønska meg inderlig siden den kom ut. Blei også plutselig nødt til å kjøpe meg ny telefon i overigår fordi jeg klarte å miste den forrige i fuktsamleren vår (en skikkelig idiotulykke som man nesten ikke skulle tru kunne være mulig engang, men akk ja). Heldigvis hadde jeg nylig fått feriepenger og penger tilbake på skatten, så jeg hadde råd til det. Det er akkurat den samme modellen som den forrige, da, så sånn sett ikke så veldig spennende.
TV-serie: For tida driver vi egentlig mest med gjensyn med Game of Thrones og Looking, men så var det en dag her da jeg ikke følte meg så bra som jeg bare var nødt til å se litt Planet Earth (fordi på samme måte som det fins comfort food, fins også comfort TV).
Film: Stabukker, Another Earth, Never Let Me Go, Ulydighet og Star Trek: Into Darkness. Egentlig er det mest relevant å bruke dette avsnittet til å snakke om Ulydighet i og med at den er a) kinoaktuell og b) veldig bra, men jeg vil egentlig heller snakke om Another Earth, som kom som en aldri så liten overraskelse på meg. Så vidt meg bekjent, blei den aldri satt opp på kino her til lands, og jeg hadde ikke engang hørt om den før jeg ramla over den på Netflix. Den har et ganske lite budsjett og en kort rulletekst med flere av de samme navna som går igjen, og så er den altså ei aldri så lita perle. Syns ordet "perle" i filmsammenheng ofte brukes om alt mulig av bra film, men her i ordets rette betydning: bortgjemt og nesten bortglemt, og desto hyggeligere å oppdage. Den er lavmælt, smart, velspilt og rørende, og var faktisk en så positiv overraskelse at jeg blei skikkelig inspirert. Elsker når det bevises igjen og igjen at man ikke trenger store selskaper i ryggen og rekordsprengende spesialeffekter for å lage god film.
Bok: Det var noen dager for noen uker siden at jeg hadde det litt halvjævlig, og så var det en dag der jeg egentlig var forberedt på å ikke klare å stå opp i dag heller, men etter fem timer søvn våkna jeg til ei melding om at BOKA MI HAR KOMMET, så jeg stod opp, løp ut til postkassa, løp inn igjen, lagde meg en JÆVLA SMOOTHIE, gikk ut og satte meg i hagen og leste. Det går fortsatt sakte framover med Jeg husker fordi jeg jobber nesten hver dag for tida, men heldigvis er den ei sånn bok som jeg faktisk klarer å ta med meg og lese litt i her og der, fordi den ikke har noe narrativ og bare er bygd opp av enkeltstående setninger eller avsnitt som begynner med "jeg husker".
Første gang jeg leste litt fra denne boka (som var på hyttetur i vinter), blei jeg så inspirert at jeg skreiv dette (fra Døden og gleden):
Dagene som fulgte. Hva blei det av dem? Jeg husker lite annet enn soverommet mitt, ansiktene til mamma og Astrid ved middagsbordet og den påtrengende lukta av syriner inn gjennom det kveldsåpne vinduet mitt. Jeg husker lyden av gressklipperne om morgenene, jeg husker Astrid som lagde iste, jeg husker tynne gardiner og det tidlige morgenlyset gjennom dem. Alt det andre? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke.
Jo, og en annen ting! Jeg har hørt Sapiens av Yuval Noah Harari på lydbok, og den er egentlig så bra at den fortjener at jeg snakker mer om den, men jeg har egentlig ikke så mye å si, annet enn at jeg vil at alle som er interessert i for eksempel biologi, teknologi, historie, religion, politikk og/eller psykologi skal lese den (og ikke for å sette interesser opp mot hverandre her, men jeg trur egentlig jeg syns at alle bør være interessert i minst ett av de temaene). Den er lettforståelig, men samtidig smart og ekstremt lærerik, og tusen takk til Laila som anbefalte meg denne forfatteren i en kommentar her på bloggen for ei tid tilbake!
Musikk: I januar 2017-innlegget mitt snakka jeg om at jeg plutselig hadde gjenoppdaga Bloc Party. For sånt skjer jo innimellom, i væffal med meg; at det fins band jeg egentlig har hørt masse på, men så er det veldig lenge siden sist, og så ramler jeg innom dem igjen og bare damn, dette er jo faktisk høyst lyttbart også i dag. Nå har det skjedd med Idiot Pilot, et band jeg hørte en del på i sånn 2007 – 2008. De har et veldig mid-2000's-sound, men jeg liker det, og så er jeg faktisk veldig glad i 8bit-musikk. På den måten blir musikken deres en slags kombinasjon av den jeg var da jeg var tenåring og den jeg er nå, både nostalgisk og veldig meg akkurat nå på samme tid.
onsdag 20. juni 2018
Musikksmaken min gjennom ti år
Okei, så jeg ELSKER lister og systemer og statistikker, har gjort det så lenge jeg kan huske, og det er få ting som gleder meg mer enn å holde oversikt over bøker jeg leser, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, mat jeg spiser og så videre og så videre. Derfor elsker jeg nettsider som Bokelskere, Filmfront og Last.fm, og maten jeg spiser fører jeg privat statistikk over (!).
Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.
Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.
10. Asobi Seksu – 718 avspillinger
Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.
9. Muse – 727 avspillinger
Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!
8. Current 93 – 840 avspillinger
Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekuler minna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjerner rett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).
7. Lady Gaga – 861 avspillinger
Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.
6. Miyavi – 884 avspillinger
Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.
5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger
Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.
4. Sigur Rós – 1417 avspillinger
Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.
3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger
Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.
2. Salem – 1955 avspillinger
Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.
1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger
Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.
Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.
Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.
10. Asobi Seksu – 718 avspillinger
Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.
9. Muse – 727 avspillinger
Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!
8. Current 93 – 840 avspillinger
Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekuler minna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjerner rett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).
7. Lady Gaga – 861 avspillinger
Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.
6. Miyavi – 884 avspillinger
Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.
5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger
Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.
4. Sigur Rós – 1417 avspillinger
Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.
3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger
Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.
2. Salem – 1955 avspillinger
Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.
1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger
Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.
lørdag 9. juni 2018
Parantes
(Men har jeg i det hele tatt egentlig lyst til å gi ut Mjuke, svarte stjerner? Eller, for den saks skyld, Døden og gleden? Begge prosjekta er, på hver sin måte, så utrolig personlige, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på det som konkret skjer i dem, men som i at de kommer fra en slags urkilde inni meg som er vanskelig å forklare, som om romanene er uløselig bundet til meg på en måte de fleste andre tekstene mine – novellene, noen av kortprosatekstene mine, kanskje til og med noen av dikta mine – ikke er. Det er utrolig skremmende å skulle blottlegge en så viktig og nær del av meg sjøl framfor offentligheten, som de i sin tur står fritt til å pirke i, kritisere og analysere. Og kanskje er det sånn alle som har produsert kunst føler det, men hvorfor føler jeg det da bare sånn med romanene mine, og ikke med, ja la oss nå si novellene? Og dette er også hvorfor jeg er mer motivert til å skrive romanene, hvorfor trangen til å skrive dem er så presserende, hvorfor det er vanskeligere å redigere dem, fordi de på et vis ligger tettere inntil meg. Det føles som om jeg risikerer mindre ved å gi ut noveller eller kortprosa, jeg kan i større grad gjemme meg bak dem, det føles ikke like sårbart å la andre lese dem. Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine må gis ut. Det grenseoverskridende i det å bevege seg utafor komfortsona. Jeg veit ikke helt, jeg dere.)
onsdag 6. juni 2018
Mai 2018
Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.
Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.
TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.
Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.
Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.
Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:
Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.
TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.
Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.
Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.
Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:
onsdag 23. mai 2018
Trettipunktersbloggutfordring #8: Et outfitbilde
Dere, jeg har så blanda følelser for disse outfit-greiene, fordi jeg føler litt at de er forbeholdt rosablogger, samtidig som jeg jo egentlig er veldig opptatt av mote. Ikke mote som i trender, men som i stil. Altså, for alle dere som på et eller annet tidspunkt har sett meg i virkeligheten, burde dette være åpenbart; jeg elsker å sette sammen antrekk, og jeg føler at jeg nærmest bruker stilen min for å uttrykke meg, litt sånn som med kunst. En helt annen ting: jeg har aldri i mitt liv hatt et helfigursspeil, så reint praktisk er outfitbilder vanskelige å gjennomføre.
Uansett. Her er et antrekk fra i fjor sommer:
Denne dagen følte jeg meg veldig chill og bare... ekstremt kul, i ordets rette betydning. Trur den mest spennende tingen jeg gjorde den dagen var å tømme søppel, men likevel.
Solbrillene er fra Retro & Me. T-skjorta er fra Johnny Leave Home/Urban. Buksa er en gave fra Japan (altså at gaven er kjøpt i Japan, ikke som i at staten Japan har skjenka meg buksa i gave).
Uansett. Her er et antrekk fra i fjor sommer:
Denne dagen følte jeg meg veldig chill og bare... ekstremt kul, i ordets rette betydning. Trur den mest spennende tingen jeg gjorde den dagen var å tømme søppel, men likevel.
Solbrillene er fra Retro & Me. T-skjorta er fra Johnny Leave Home/Urban. Buksa er en gave fra Japan (altså at gaven er kjøpt i Japan, ikke som i at staten Japan har skjenka meg buksa i gave).
lørdag 19. mai 2018
Fra skisseboka: ei scene i liva til Tobias og Kristian i framtida
Jeg har, om ikke alltid, så i veldig mange år, siden cirka ungdomskolen vil jeg anslå, hatt lyst til å skrive manus. Mest filmmanus, men det kunne sikkert like gjerne vært teatermanus, det er bare at jeg som en default ser det jeg skriver for meg som en film. Det er jo faktisk sånn når jeg skriver romaner, at det hele utspilles veldig filmatisk i hodet mitt, komplett med forskjellige kameravinkler og det hele. Kanskje særlig mitt nyeste prosjekt, Døden og gleden. Jeg føler i væffal at Døden og gleden er vesentlig mer filmatisk enn Mjuke, svarte stjerner, som i større grad foregår på et indre plan. Men jeg trur det kan være en bra ting – min mentor Anne Oterholm nevnte en gang at jeg er god på indre monologer og den slags, men faktisk enda bedre på rein, observerende tekst, som sett fra et helt nøytralt perspektiv uten filter.
Jeg trur jeg skreiv denne teksten... enten rett etter at jeg hadde begynt å skrive Døden og gleden eller rett før. Jeg hadde jo litt starttrøbbel med Døden og gleden; jeg måtte teste ut flere forskjellige måter å behandle materialet på før jeg faktisk fant en form som funka (dette var, utrolig nok, mitt første forsøk – nesten fullstendig ugjenkjennelig fra sånn som det faktisk endte opp). Jeg har en (ikke så) hemmelig drøm om å studere scenetekst ved Teaterhøgskolen, så jeg har ved flere anledninger skrevet scener fra dramatiske tekster som mest av alt er ment som øvelser. Denne gangen tok jeg karakterene mine fra Døden og gleden, flytta dem noen år inn i framtida, og undersøkte åssen forholdet deres kunne komme til å se ut når de har blitt voksne, for eksempel i slutten av tjueåra. Også elsker jeg jo å skrive dialoger – det må vel kunne kalles et godt utgangspunkt for å skrive for scene eller film.
---
SCENE 1
TOBIAS står på en togstasjon. Han ser opp på skjermen som viser togtidene og denslags. Tar opp mobilen fra lomma og ringer til noen.
TOBIAS
Skjera, styggen. Du, jeg er egentlig på vei inn til byen, men så er toget mitt jævlig forsinka. Du gidder vel ikke å muligens kjøre meg inn, vel? Strålende. Ses.
Han legger på. Like etterpå ringer mobilen hans igjen.
TOBIAS
Hei, babe. Forsåvidt, jeg venter på toget, skal på jobb. Ferdig rundt... åtte, kanskje? Spørs litt, kan hende jeg kan gå tidligere hvis det er lite å gjøre. Jeg kan jo ringe deg opp igjen når jeg er ferdig. I kveld? Faen. Jeg mener det kan vi godt. Det er bare det at du veit åssen jeg er når jeg nettopp har kommet fra jobb.
En bil stopper opp i nærheten, Tobias ser bort på den.
TOBIAS
Du, toget kommer nå, jeg kommer til å miste dekninga i tunnelen uansett. Jess. Men vi ringes når jeg er ferdig på jobb i sjutida. Åtte, ja. Jess. Hej då, babe.
Tobias går bort til bilen, åpner døra på passasjersida og setter seg inn. KRISTIAN sitter i førersetet.
TOBIAS
Hadde jeg visst at du var så kjapp, hadde jeg rukket å ta meg en runk først.
KRISTIAN
Den skjønte jeg ikke.
TOBIAS
Det vakke meninga heller.
KRISTIAN
Hei på deg, forresten.
Tobias reiser seg opp i setet og peker ut av vinduet med en overdrevent hektisk bevegelse.
TOBIAS
Følg etter den bilen!
KRISTIAN
Har du tatt speed, eller?
TOBIAS
Sorry, jeg veit ikke hva det er med meg i dag.
KRISTIAN
Hvor skal du, egentlig?
TOBIAS
På pøbben med deg.
KRISTIAN
Den var smud, du. Trudde kanskje det var noe viktig.
TOBIAS
Jeg har jo fått lønning, jeg spanderer til og med.
KRISTIAN
Du har lagt merke til at jeg sitter i en bil, ikke sant?
TOBIAS
Det gjør jeg òg, det.
KRISTIAN
Har ikke du en jobb å ta ansvar for?
TOBIAS
Jeg har også ei potteplante. Det betyr ikke at jeg vanner den hver dag.
KRISTIAN
Men seriøst, hvor skal du?
TOBIAS
På pøbben, sa jeg jo.
KRISTIAN
Du er faen meg trist, ass.
Kristian starter bilen og de kjører av sted.
SCENE 2
KRISTIAN kjører en bil, TOBIAS sitter i passasjersetet.
TOBIAS
Hører du gjør det bra.
Kristian trekker på skuldrene.
TOBIAS
Jammen du gjør jo det.
KRISTIAN
Jeg synger coverlåter.
TOBIAS
Du gjør det bedre enn meg.
KRISTIAN
Du lager din egen musikk.
TOBIAS
Jeg jobber på Platekompaniet.
KRISTIAN
Og lager din egen musikk.
TOBIAS
Jeg tjener 150 i timen.
KRISTIAN
Du lager din egen musikk, da.
TOBIAS
Som ikke akkurat betaler husleia.
Jeg trur jeg skreiv denne teksten... enten rett etter at jeg hadde begynt å skrive Døden og gleden eller rett før. Jeg hadde jo litt starttrøbbel med Døden og gleden; jeg måtte teste ut flere forskjellige måter å behandle materialet på før jeg faktisk fant en form som funka (dette var, utrolig nok, mitt første forsøk – nesten fullstendig ugjenkjennelig fra sånn som det faktisk endte opp). Jeg har en (ikke så) hemmelig drøm om å studere scenetekst ved Teaterhøgskolen, så jeg har ved flere anledninger skrevet scener fra dramatiske tekster som mest av alt er ment som øvelser. Denne gangen tok jeg karakterene mine fra Døden og gleden, flytta dem noen år inn i framtida, og undersøkte åssen forholdet deres kunne komme til å se ut når de har blitt voksne, for eksempel i slutten av tjueåra. Også elsker jeg jo å skrive dialoger – det må vel kunne kalles et godt utgangspunkt for å skrive for scene eller film.
---
SCENE 1
TOBIAS står på en togstasjon. Han ser opp på skjermen som viser togtidene og denslags. Tar opp mobilen fra lomma og ringer til noen.
TOBIAS
Skjera, styggen. Du, jeg er egentlig på vei inn til byen, men så er toget mitt jævlig forsinka. Du gidder vel ikke å muligens kjøre meg inn, vel? Strålende. Ses.
Han legger på. Like etterpå ringer mobilen hans igjen.
TOBIAS
Hei, babe. Forsåvidt, jeg venter på toget, skal på jobb. Ferdig rundt... åtte, kanskje? Spørs litt, kan hende jeg kan gå tidligere hvis det er lite å gjøre. Jeg kan jo ringe deg opp igjen når jeg er ferdig. I kveld? Faen. Jeg mener det kan vi godt. Det er bare det at du veit åssen jeg er når jeg nettopp har kommet fra jobb.
En bil stopper opp i nærheten, Tobias ser bort på den.
TOBIAS
Du, toget kommer nå, jeg kommer til å miste dekninga i tunnelen uansett. Jess. Men vi ringes når jeg er ferdig på jobb i sjutida. Åtte, ja. Jess. Hej då, babe.
Tobias går bort til bilen, åpner døra på passasjersida og setter seg inn. KRISTIAN sitter i førersetet.
TOBIAS
Hadde jeg visst at du var så kjapp, hadde jeg rukket å ta meg en runk først.
KRISTIAN
Den skjønte jeg ikke.
TOBIAS
Det vakke meninga heller.
KRISTIAN
Hei på deg, forresten.
Tobias reiser seg opp i setet og peker ut av vinduet med en overdrevent hektisk bevegelse.
TOBIAS
Følg etter den bilen!
KRISTIAN
Har du tatt speed, eller?
TOBIAS
Sorry, jeg veit ikke hva det er med meg i dag.
KRISTIAN
Hvor skal du, egentlig?
TOBIAS
På pøbben med deg.
KRISTIAN
Den var smud, du. Trudde kanskje det var noe viktig.
TOBIAS
Jeg har jo fått lønning, jeg spanderer til og med.
KRISTIAN
Du har lagt merke til at jeg sitter i en bil, ikke sant?
TOBIAS
Det gjør jeg òg, det.
KRISTIAN
Har ikke du en jobb å ta ansvar for?
TOBIAS
Jeg har også ei potteplante. Det betyr ikke at jeg vanner den hver dag.
KRISTIAN
Men seriøst, hvor skal du?
TOBIAS
På pøbben, sa jeg jo.
KRISTIAN
Du er faen meg trist, ass.
Kristian starter bilen og de kjører av sted.
SCENE 2
KRISTIAN kjører en bil, TOBIAS sitter i passasjersetet.
TOBIAS
Hører du gjør det bra.
Kristian trekker på skuldrene.
TOBIAS
Jammen du gjør jo det.
KRISTIAN
Jeg synger coverlåter.
TOBIAS
Du gjør det bedre enn meg.
KRISTIAN
Du lager din egen musikk.
TOBIAS
Jeg jobber på Platekompaniet.
KRISTIAN
Og lager din egen musikk.
TOBIAS
Jeg tjener 150 i timen.
KRISTIAN
Du lager din egen musikk, da.
TOBIAS
Som ikke akkurat betaler husleia.
De kjører litt videre i stillhet.
KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?
TOBIAS
Elisabeth.
KRISTIAN
Jeg visste det var noe på T eller E.
TOBIAS
Nei, jo. Hun jobber med masteroppgaven sin, da.
KRISTIAN
Sosialantropologi, var det?
TOBIAS
Journalistikk.
KRISTIAN
Ja, nettopp.
TOBIAS
Jo, nei. Hun skriver på den, da, og jobber fortsatt i barnehage.
Både Kristian og Tobias nikker langsomt mens de kjører videre ei stund til i stillhet.
KRISTIAN
Åssen skriver man en master i journalistikk, egentlig?
TOBIAS
Åssen skriver man en master i noe som helst?
KRISTIAN
Nei, men altså... jeg skjønner masteroppgaveprinsippet i liksom filosofi, en avhandling om Freud eller Marx eller hva de heter for noe alle sammen, men liksom... hva forsker man på når man tar en master i journalistikk, sladder innad i kongefamilien, liksom?
TOBIAS
Hvis man driver med forskning, er man vel strengt tatt i gang med en doktorgrad, ikke en mastergrad.
KRISTIAN
Hva er forskjellen?
TOBIAS
Pøbben.
KRISTIAN
Hæ?
TOBIAS
Stopp her.
Kristian stopper bilen, Tobias tar av seg beltet, blir sittende og stirre på Kristian.
KRISTIAN
Ja, ha det, da.
TOBIAS
Jeg spanderer en øl.
Kristian peker på rattet.
TOBIAS
Som om du ikke har fyllekjørt før!
KRISTIAN
Fyllekjøring er ikke akkurat målet mitt for dagen.
TOBIAS
Hva er det liksom du har av planer i dag som ikke kan utsettes, da? Må du hjem og pusse Spellemann-statuetten din?
KRISTIAN
Jeg trur ikke du skjønner hvor dust du er.
TOBIAS
Men jeg trur jeg skjønner hvor lyst du har på en øl.
Kristian blir sittende ei kort stund uten å si noe.
KRISTIAN
Faen ta deg.
Han tar av seg setebeltet, og han og Tobias går ut av bilen.
SCENE 3
KRISTIAN sitter ved et bord i en pub. TOBIAS kommer bort til bordet med en øl i hver hand, plasserer den ene på sin plass, den andre foran Kristian. Han setter seg ned. De tar begge en slurk.
TOBIAS
Så hva skulle du egentlig i dag som gjorde at du ikke kunne ta en øl med meg?
KRISTIAN
Du veit. Kjøre bil og sånn.
TOBIAS
Jammen seriøst. Skulle dere øve? Ny plate på gang?
Kristian trekker på skuldrene, drikker litt.
KRISTIAN
Greia med oss er at vi omtrent ikke trenger å øve fordi vi har jo hørt alle sangene så jævla mange ganger før, og riffa er ikke akkurat kompliserte. Og når vi spiller inn og sånn, blir de andre alltid sure når jeg, you know, faktisk gjør en egen vri på vokalen. Fansen vil bare at det skal høres så likt som originalen som mulig.
TOBIAS
Unnskyld at jeg spør, men hvem gidder vel egentlig å kjøpe ei plate med noen som ikke er Ramones, men som bare prøver å høres helt like ut som Ramones?
KRISTIAN
Veit da faen. Jeg bare veit at jeg får penger for å gjøre det, så jeg stiller ingen spørsmål.
TOBIAS
Altså, jeg skjønner jo at det er gøy å være på konsert med dere når man ikke har muligheten til å oppleve de ekte Ramones, pluss at, la oss innse det, du er faktisk ti tusen ganger mer karismatisk enn Joey uansett, men liksom... hvem kjøper platene deres?
Kristian trekker på skuldrene.
KRISTIAN
Folk bruker overraskende mye penger når de er fulle, altså. Og folk er som regel fulle på konsertene våre. Og liksom, platene ligger jo der i merch-boden, så...
Kristian tar en slurk øl, Tobias gjør det samme.
TOBIAS
Du har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt, da.
KRISTIAN
Hvilket spørsmål?
TOBIAS
Du skal sikkert på date.
KRISTIAN
Å ja, hva jeg skal i dag? Næh. Ingenting spesielt.
TOBIAS
Så hvorfor ville du ikke pilse med meg da?
KRISTIAN
Hva ser det egentlig ut som at jeg gjør nå?
TOBIAS
Du trengte overtalelse.
KRISTIAN
Hvor billig trur du at jeg er? Selvfølgelig trengte jeg overtalelse.
De tar en ny slurk hver.
TOBIAS
Jeg trur ikke noe på at du ikke hadde planer for i dag, jeg.
KRISTIAN
Hva vil du at jeg skal si? Har du lyst til at jeg skal prioritere deg framfor andre ting i livet mitt? Jeg gadd å komme og hente deg, gjorde jeg ikke? Hvor mange bekreftelser trenger du egentlig?
TOBIAS
Ro deg ned, styggen. Ta deg en chill pill. Nei, glem det. Ved nærmere ettertanke innser jeg at du faktisk kommer til å ta det til seriøs etterretning.
KRISTIAN
Jeg har ikke rusa meg på flere uker.
TOBIAS
(ironisk)
Vel, gratulerer!
Han hever glasset sitt til skål, Kristian løfter ikke sitt glass. Tobias drikker.
KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?
TOBIAS
Er du forelska i henne, eller?
KRISTIAN
Hæ? Jeg... åh, faen, glemte at jeg spurte om det i stad.
TOBIAS
ELISABETH driver med en master i JOURNALISTIKK for tida, takk som spør.
KRISTIAN
Du er så sykt dårlig til å være passiv-aggressiv.
TOBIAS
Og du er sykt dårlig til å, du veit, faktisk bry deg om livet mitt.
KRISTIAN
Butthurt much?
TOBIAS
Sorry hvis jeg forventer at du faktisk husker hva kjæresten min heter.
KRISTIAN
Er hun kjæresten din nå.
TOBIAS
Hun har vært kjæresten min i fire måneder.
KRISTIAN
Hun var ikke kjæresten din for to uker siden.
TOBIAS
Jeg angrer på at jeg overtalte deg.
KRISTIAN
Du angrer på at du lå med meg.
TOBIAS
Snakk litt lavere, da, faen. Trenger ikke skrike ut til hele pøbben, liksom.
KRISTIAN
Du er bra egosentrisk hvis du faktisk innbiller deg at de andre folka her prøver å overhøre samtalen vår.
De tar hver sin slurk øl.
KRISTIAN
Men altså, Elisabeth... det er seriøst, liksom?
TOBIAS
Visst faen.
KRISTIAN
Okei. Fint for deg.
TOBIAS
Det er kjempefint for meg, faktisk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)