Herregud, det er skikkelig lenge siden sist! På samme tid i fjor hadde jeg det visst på nøyaktig samme måten, så kanskje det er noe med februar, jeg veit ikke. Jeg håper dere fortsatt er glad i meg.
Jeg fant denne boklista på bloggen til Karoline, og jeg håper litt at den kan fungere som en inngang til blogginga igjen. Jeg skal innrømme at å svare på disse spørsmåla gjorde at jeg på nytt blei klar over hvor innmari lite jeg egentlig leser – trur ikke jeg kjenner noen andre skrivere som leser så lite som det jeg gjør – og at det ga meg litt dårlig samvittighet. Det føles på et vis nyttigere å lese enn å se film eller TV-serier og høre på musikk, noe som jo egentlig er en ganske dust tanke, for hvorfor skulle det være noe kunsthierarki, liksom. Men det at jeg ikke får til å lese noe særlig gjør unektelig at jeg føler meg litt dum, som om det er noe gærent med meg, for det virker jo så lett for alle andre.
Anyway, I digress.
1. Favoritförfattare?
Det er så mange forfattere som har påvirka meg opp gjennom livet, og jeg trur nok at første gangen jeg hadde en yndlingsforfatter, var det Elin Brodin. Nå i seinere tid er det nok Stig Sæterbakken og Jan Roar Leikvoll som har brakt meg flest av de sterkeste leseropplevelsene, og som antakelig er de som fortsetter å inspirere meg mest.
2. Favoritstandalone och favoritserie?
Å velge éi bok er faktisk umulig. Men la oss nå for enkelhets skyld si Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, både fordi den er ei skambra bok, men også på grunn av inntrykket den gjorde på meg, et inntrykk som fortsatt sitter i. Favorittserie trur jeg jaggu er Den mørke materien av Philip Pullman.
3. Favoritbokformat?
Definitivt fysiske bøker framfor lydbøker eller e-bøker, men jeg har ingen klar preferanse hva angår hardperm eller pocket.
4. Favoritgenre?
Jeg veit ikke om det i det hele tatt er en sjanger, men den mørke magiske realismen/alternativ virkelighet-greia som Jan Roar Leikvoll holdt på med likte og liker jeg veeeeeldig godt.
5. Favoritkaraktär?
Det kan godt hende at jeg aldri har likt en bokkarakter så mye som det jeg i sin tid likte Ax fra Animorphs-serien til K.A. Applegate.
6. Favoritklassiker?
Jeg har i all oppriktighet ikke lest så mange klassikere, men The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er jo latterlig kul, da.
7. Favoritbok hittills i år?
Hahahahaha du mener hva likte jeg best av The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop og de første ti sidene av Dune av Frank Herbert? Umulig å sammenligne to så forskjellige bøker, men jeg er skikkelig gira på Dune foreløpig.
8. Favoritomslag?
Ekstremt begeistra for omslaget til Vi forlot den stille skogen av Janne-Camilla Lyster, på samme måten som jeg er ekstremt begeistra for tittelen.
9. Favoritbok som barn?
Så mange! Den første jeg kommer på er Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
Opplevelser: Hundepass. Konsert med Tamaryn og Some Ember. Oslo Mekaniske med gode venner.
Innkjøp: Klarte å revne den gule buksa jeg har (på det mest problematiske stedet ei bukse kan revne), så jeg ville ha ei ny gul bukse. Fant en i cordfløyel (❤!!!), og i samme slengen ei lilla bukse i cordfløyel, så heeeeey.
TV-serie: Har sett litt av hvert denne måneden, blant annet X-Files og Sex Education, men framfor noe har jeg endelig sett HBO-serien Euphoria og herreguuuuuud for en serie det er. Jeg så den beskrevet et eller annet sted som "en amerikansk Skam på speed", en beskrivelse som ikke er fullstendig på bærtur, men der Skam er veldig lavbudsjett og har et visst indie-preg, er Euphoria veldig profesjonelt produsert, og veldig ofte mener jeg det i negativ forstand, men ikke denne gangen. Her har fotografene, kostymedesignere og sminkørene fått en større jafs av budsjettet, og det er så utrolig tydelig, for dette er en av de visuelt peneste TV-seriene jeg noen gang har sett, men, som en anmelder i ei av landets største aviser var enig med meg i, går det visuelle aldri på bekostning av historiefortellinga, for uansett hvor gjennomgående og utprega det estetiske uttrykket er, er det alltid karakterene som er i fokus. Altså, jeg kan lett se en serie eller film mer eller mindre blotta for formidlingsevne (se film-avsnittet for eksempel) så lenge den ser og høres bra ut, men Euphoria lar aldri et lekkert utseende fungere som en unnskyldning til å ikke ta dramaet sitt på alvor. Karakterene i Euphoria er så velskrevne og velspilte at det til tider nesten føles dokumentarisk, og det er ganske imponerende med tanke på at det er en del tydelig kunstige grep på gang her, blant annet i form av ikke-kronologisk handling. Man blir rett og slett ekstremt engasjert i og investert i karakterene i løpet av veldig kort tid, og man håper så inderlig at det går bra med dem, selv om man etter hvert begynner å innse at det kanskje, eller sannsynligvis, ikke kommer til å gå bra. For dette er et annet område der Euphoria skiller seg fra Skam; det er jo til dels fæle ting som skjer i Skam-universet òg, men det føles aldri som en tung serie. Euphoria er tidvis skikkelig mørk og vond, og selv om det også er veldig morsomt innimellom, er det likevel et større og tyngre alvor i Euphoria enn i mange andre ungdomsserier (har også sett anmeldere dra paralleller til Skins, men jeg er bare delvis enig). Jeg elsker de sårbare karakterene som er yngre enn de sjøl trur de er, jeg elsker neonfargene, jeg elsker kostymene og sminka (særlig de til Jules, noe som sikkert overrasker cirka ingen), jeg elsker mye av musikken, det er i det hele tatt mye å elske her.
Film: I januar så jeg Marriage Story, Lady Bird, The Bad Batch, Guddommelig kjærlighet, Spring Breakers, Yves Saint Laurent, Dolemite Is My Name, Sicario og Ghostbusters, og det er egentlig flere av disse filmene jeg kunne snakka utfyllende om, men jeg velger å vie ekstra plass til The Bad Batch, som så vidt meg bekjent aldri blei satt opp på kino i Norge, og som er den andre filmen til den iransk-amerikanske regissøren og manusforfatteren Ana Lily Amirpour. Den første filmen hennes, A Girl Walks Home Alone At Night, er en persiskspråklig vampyrfilm i svart-hvitt, som, til tross for at jeg aldri blei like fra meg av begeistring som det de fleste kritikere virka til å bli, tross alt var langt fra uinteressant, så jeg var veldig nysgjerrig på hva hun hadde fått til med sin andre film, som visstnok var en kannibal-dystopi. Og veit dere hva? Jeg ELSKA det. Jeg elska det visuelle uttrykket, jeg elska kostymene og produksjonsdesignet, jeg elska alle de sære detaljene, jeg elska alle de skrudde ideene som likevel aldri virka tilfeldige, men som alle ga mening innenfor det rammeverket de befant seg i. Stor var dermed overraskelsen min da jeg, gira over å ha sett en film jeg likte fryktelig godt, fant ut at kritikerne generelt sett enten syntes det var en av de dårligste filmene de noen gang hadde sett, eller i beste fall syntes den var "så vidt OK." Det meste av kritikken gikk på sjølve historien, på at det egentlig ikke er en historie i det hele tatt, på at bortsett fra i det første kvarteret av filmen, har hovedpersonen aldri noe spesielt mål eller noen tydelig motivasjon, og jeg kan absolutt se at den er plottmessig svak, men jeg koste meg såpass mye underveis med kitschen og stemninga og fargene og det absurde soundtracket (har aldri opplevd Ace of Base brukt i ei lemlestingsscene før) at jeg kan tenke meg å se denne flere ganger. Denne filmen fikk meg til å føle utrolig mye mer enn det enkelte filmer med en teknisk godt fortalt historie gjør, så om ikke det er verdt noe, så veit ikke jeg. Med det sagt: jeg mislikte slutten skikkelig, men om jeg bare forestiller meg en annen slutt, så går det bra.
Bok: Jeg har lest ut The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop (det tok meg bare et halvt år å lese ei bok på i underkant av hundre sider, ja), og har nå i teorien begynt på Dune av Frank Herbert, noe som vil si at jeg tar den med meg overalt, men jeg har egentlig bare kikka på karta i den. Planen er å bli ferdig med den innen den nye filmatiseringa til Denis Villeneuve (altså regissøren av fantastiske Arrival og Blade Runner 2049) dukker opp på norske kinoer, men den er fem hundre sider lang og på engelsk, og jeg er mildt sagt ikke verdens mest fokuserte menneske, så vi får se.
Musikk: Last.fm-statistikken min forteller meg at det var Gloria av Laura Branigan jeg hørte mest på denne måneden, og det er utelukkende fordi den blei brukt i en aldeles fantastisk scene i andre sesong av American Crime Story i tillegg til i I, Tonya, og det slår meg at jeg syns både Andrew Cunanan og Tonya Harding er ekstremt fascinerende personer, godt hjulpet av henholdsvis en serie og en film som utforsker dem nærmere. Noen ganger tenker jeg til og med på meg sjøl et slags hybrid av Andrew Cunanan og Tonya Harding, eller jeg veit ikke, sannsynligvis er jeg en ganske normal og til og med grei person, men jeg kjenner meg igjen i dem begge, på hver sin måte. Anyhoo, Gloria er fengende som faen.
Det er ingen hemmelighet at jeg sliter med å skrive om dagen. Jeg klager over det ved de fleste ledige anledninger, og særlig til folk som skriver sjøl. Ting har ikke endra seg siden den mer eller mindre offentlige utblåsninga jeg hadde her i desember, men jeg trur jeg har innsett at det jeg egentlig trenger, er sjøltilliten til å tru på meg sjøl og det jeg har skrevet. Og sjøltillit kommer i rykk og napp for mitt vedkommende, jeg var full av vilje til både det ene og det andre for omkring et år siden, så enten må jeg vente til at den kommer tilbake, eller så må jeg tvinge meg sjøl til å tørre. Jeg har hørt litt på podcaster om chaos magick i det siste, og uten at jeg helt har turt (!) å prøve meg som magiker fordi jeg er veldig redd for at noe skal gå galt, har denne innsikten gjort at jeg nå ser tegn overalt. De dukker jo opp når du leiter etter dem, og det skal man faktisk ikke kimse av. Den siste tida har for eksempel folk jeg følger på Instagram og TV-serier jeg har sett snakka utrolig mye om at man aldri veit når noe kommer til å være for seint, så det er ingen grunn til å utsette noe du har planer om. Med kaosmagi i bakhodet er det ikke tilfeldig at jeg ser disse tegna akkurat nå. Jeg har også i større grad enn før tenkt på strengteori, kvantemekanikk og parallelle universer – alle som ikke allerede har sett det, er nødt til å sjekke ut The OA på Netflix, forresten – og hva er det egentlig jeg snakker om, jeg husker ikke helt, hva har det med TEDtalken under å gjøre, hvorfor er dette relatert til min egen skriving, jeg veit ikke, men i hodet mitt henger det sammen fordi jeg vil at det skal henge sammen.
Bestemte meg for å se TEDtalks fra kreative folk jeg har sansen for, forhåpentligvis for å få inspirasjon til å, om ikke skrive direkte, så til å jobbe aktivt med skrivinga mi, for eksempel ved å, y'know, sende inn manuset mitt til et forlag. For noen ganger er det ikke sjølve det å skrive som er problemet, men det å ta skrivinga nok på alvor. Noen ganger mister jeg lysta til å være en person som skriver, og det er et stort problem når jeg i utgangspunktet er nettopp en person som skriver. Noen ganger trenger jeg påminnelser om at skriving og skaping og kreativ virksomhet er det mest fantastiske jeg veit om i hele verden. Og hvem er bedre til å formidle det enn J.J. Abrams? Jeg føler han har mye til felles med Steven Spielberg i at det nærmest er en form for barnlig begeistring i alt han lager, uansett hvor mørkt eller dystert det ellers måtte være. Han er rett og slett en film- og TV-skaper jeg liker skikkelig godt, for selv om det er mange ting han har lagd som jeg ser åpenbare svakheter ved, så har det alltid denne genuine skapergleden i bånn, en entusiasme som skinner gjennom uansett. Og dere – jeg elsker lens flare'ene hans, ingen kan overbevise meg om at det er for mange av dem.
Se TEDtalken hans om du også trenger å bli mint på at å lage noe er viktig og nødvendig og ikke minst utrolig gøy.
(Jeg vil for den saks skyld også leve i Netflix-filmen Mute, men bortsett fra det visuelle, er den egentlig ikke så veldig bra, så du trenger ikke å se den med mindre du er spesielt interessert.)
Jeg vil tru at noen av dere har fått med dere at en av mine yndlingspodcaster er My Favorite Murder. Er dere klare til å få vite hva som er mitt favorittmord? Eller har dere kanskje allerede gjetta det?
Uansett. Norske Truecrimepodden utlyste i høst en stilling som vikarierende tekstforfatter. Jeg søkte, og tok selvfølgelig utgangspunkt i mitt favorittmord i søknadsteksten, men fikk ikke jobben. Nå har det visstnok kommet en episode om nettopp den saken jeg skreiv om, men jeg har ikke hørt episoden. Ifølge min venn Mari er min episode bedre skrevet enn den som faktisk ligger ute nå fra Truecrimepodden, og jeg må jo lure på om det er tilfeldig at de slapp en episode om det jeg samme som jeg skreiv om bare noen måneder etter at jeg sendte inn søknaden min? Altså, jeg har jo ikke copyright på denne historien, liksom, men litt betenkelig er det jo.
Siden jeg nå uansett ikke kommer til å bruke søknadsteksten min til noe, tenkte jeg like greit å poste den her. Jeg har prøvd å legge meg opptil skrivestilen til Truecrimepodden, så om du syns noen av formuleringene er litt utypisk meg, er det helt riktig. Jeg syns forøvrig også at jeg – og det må vel være lov å si? – skriver bedre enn det Truecrimepoddens tekstforfatter gjør, så jeg kan jo late som at grunnen til at jeg ikke fikk jobben, er at jeg skriver litt for bra, høhø. Eller bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å gjøre noe særlig research utover Wikipedia, på grunn av kort søknadsfrist og mye å gjøre på min vanlige jobb i samme periode.
Mari, som var testleseren min før jeg sendte teksten fra meg, syns nå uansett at jeg burde sende henne en ny true crime-tekst hver uke, så hun var i hvert fall fornøyd. Hadde dette endt opp med å bli en ekte episode av en ekte podcast (og hadde jeg fått betalt for å skrive den), hadde jeg definitivt brukt mer tid på den, for den er langt fra perfekt, men igjen, det er begrensa hvor mye arbeidskraft jeg har kapasitet til å legge i noe uten at det går utover den faktiske pengeinnbringende jobben min.
Er dere klare for litt kirkebrenning og djeveldyrking, eller??
Det er august 1993, og i en trappeoppgang på Tøyen i Oslo ligger liket av en 25 år gammel mann. Mannen har blitt knivstukket 23 ganger; i ryggen, i nakken, og i hodet. Mannen er Øystein Aarseth, kjent fra black metal-miljøet som «Euronymous»; gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete. Det brutale drapet skal vise seg å være den siste av en rekke grufulle gjerninger utført av medlemmer av den såkalte «Black Circle»; en gruppe svartmetallere med en sterk anti-kristen overbevisning som i årevis hadde sjokkert både norsk og internasjonal presse.
La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Øystein Aarseth danner Mayhem, et av verdens første black metal-band, sammen med kameratene Jørn Stubberud og Kjetil Manheim. De er alle i midten av tenåra og, etter alt å dømme, helt vanlige gutter fra normale middelklassehjem. I 1988 får Mayhem en ny vokalist; Per Yngve Ohlin, ofte kalt Pelle, fra Stockholm. Pelle viser seg å inneha en enorm fascinasjon for og besettelse av døden. Som vokalist i Mayhem blir han kjent som «Dead», et kallenavn han virkelig lever opp til. Noen dager før de skal spille konserter graver han ned klærne han skal bruke, for så å grave dem opp igjen, for at klærne skal lukte av jord og forråtnelse. Han sminker seg for å ligne et lik; hvit i ansiktet og svart rundt øynene. Han snakker om døden konstant, og oppfattes av de andre i bandet som merkelig, innadvendt og deprimert. Det har i ettertid vært flere som tror at Pelle led av Cotards syndrom, en psykisk lidelse der den rammede tror at han eller hun er død.
Forholdsvis gøy til å begynne med. Øystein Aarseth til venstre, Pelle Ohlin i midten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud til høyre
Etter hvert flytter Pelle Ohlin sammen med Øystein Aarseth og Jan Axel Blomberg, som har vært Mayhems trommeslager siden 1988. De deler et hus i Kråkstad i Ski kommune, og Pelles mentale helse blir bare verre. Han snakker ofte om selvmord, og i følge bandkolleger skal Øystein Aarseth ha oppmuntret ham til å ta livet sitt, angivelig fordi det ville skape blest om bandet og bidra til å forsterke det Øystein oppfattet som imaget deres. I april 1991 begår Pelle Ohlin selvmord ved å skjære over hovedpulsårene i begge underarmene, samt strupen. Deretter skyter han seg selv i hodet med hagle. Det er Øystein Aarseth som finner liket, men før han kontakter nødetatene, drar han for å kjøpe et engangskamera som han tar bilder av sin døde samboer og bandkollega med. Han plukker også opp biter av Pelles istykkerskutte hodeskalle som han deretter deler ut til de andre bandmedlemmene så de kan bruke dem som halskjeder. Et av bildene Øystein tar denne dagen blir senere brukt som forsidebilde til bootlegalbumet Dawn of the Black Hearts, utgitt i 1995.
Dawn of the Black Hearts med Pelles lik som coverbilde
Pelles selvmord markerer et vendepunkt i miljøet som har oppstått rundt Mayhem og andre lignende band. Øystein Aarseth blir gradvis mer opptatt av satanisme og det å fremstille seg selv og bandet forøvrig som ekstreme og sjokkerende. Han åpner platebutikken Helvete, og denne skal komme til å fungere som en slags base for black metal-musikere. Bandmedlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Thorns og Burzum henger, jobber og bor i platebutikken og i den tilhørende kjelleren, og de med sterkest tilknytning til butikken og miljøet blir kjent som «The Black Circle», et navn Øystein Aarseth skal ha funnet på. Kristian Vikernes, senere kjent som Varg Vikernes, er hjernen bak enmannsbandet Burzum. Han er en ung bergenser med en sterk interesse for norrøn mytologi, og som i følge boken Lords of Chaos av Didrik Søderlind og Michael Moynihan allerede fra ung alder viste nynazistiske sympatier. Øystein Aarseth er fem år eldre enn Varg Vikernes, og de to utvikler et vennskap, der Øystein fungerer som en slags mentor for Varg. Øystein lar Varg bli med som bassist i Mayhem, og i etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å peke ut dette som øyeblikket da alt for alvor begynner å gå galt.
Kristian Vikernes og Øystein Aarseth
I 1992 starter kirkebrannene. Fantoft stavkirke i Bergen, opprinnelig bygd rundt 1150, brenner ned den 6. juni som et resultat av en påsatt brann. Dette utløser en bølge av påsatte kirkebranner, i hovedsak utført av personer som påstår å være inspirert av satanisme eller av personer fra black metal-miljøet. I alt tolv kirkebranner forekommer i løpet av dette året, og Varg Vikernes er mistenkt i forbindelse med fem av disse brannene. Bård Eithun fra bandet Emperor og Øystein Aarseth er sammen med Varg Vikernes med på å starte brannen i Holmenkollen kapell i Oslo den 23. august 1992. I følge Bård Eithun skal vennskapet mellom Øystein og Varg ha utviklet seg til å bli en slags konkurranse der de hele tiden knivet om å være den drøyeste, den mest ekstreme. Videre påstår Bård Eithun at Øystein skal ha deltatt i brannstiftelsen for å bevise at han var «en del av det», og ikke bare i bakgrunnen.
Fantoft stavkirke etter brannen
Men kirkebrannene er dessverre ikke den alvorligste forbrytelsen som blir begått av en svartmetaller rundt denne tiden. Den 21. august 1992, bare to dager før han deltar i å brenne ned Holmenkollen kapell, befinner tidligere nevnte Bård Eithun fra Emperor seg i OL-parken i Lillehammer. Det gjør dessverre også 33 år gamle Magne Andreassen. Bård Eithun knivstikker Magne Andreassen 37 ganger, etter at Magne angivelig skal ha kommet med seksuelle tilnærmelser mot Bård. I lang tid har politiet ingen mistenkte i saken.
Bård «Faust» Eithun var bare 18 år da han drepte Magne Andreassen
Men tilbake til Øystein Aarseth og Varg Vikernes. I 1993 når det rivaliserende forholdet mellom de to bandkompisene sitt bristepunkt, og det hele kulminerer i en skjebnesvanger natt til 10. august. Sammen med Snorre Ruch fra bandet Thorns kjører Varg fra Bergen til Oslo med bil, og ankommer Øysteins leilighet på Tøyen tidlig om morgenen den 10. august. Mens Snorre venter i bilen, slipper Øystein Varg inn i leiligheten sin. Hva som skjer mens Varg er inne hos Øystein, fins det bare én versjon av, og det er versjonen til den av de to som overlever. Det som er sikkert, er at på et tidspunkt begynner Varg å knivstikke Øystein. Øystein kommer seg ut av leiligheten sin, men dør av skadene i trappeoppgangen. Varg har knivstukket sin tidligere venn 23 ganger. Ni dager senere blir Varg arrestert. Til politiet forteller han at han drepte Øystein Aarseth i selvforsvar; visstnok skal Øystein ha planlagt å kidnappe for så å torturere Varg til døde og filme det hele. Og helt ærlig: med sitt voldsomme fokus på å være så ekstrem som mulig, er det ikke utenkelig å se for seg at Øystein kan ha sagt noe sånt. Likevel: alle de 23 knivstikkene Varg påførte Øystein var på baksiden av kroppen hans; seksten av dem var i ryggen, fem i nakken, og to i hodet. I hvor stor grad gir det egentlig mening å snakke om selvforsvar når den du angivelig forsvarer deg mot, helt åpenbart har vært vendt bort fra deg? Det at Øystein ble funnet i sin egen trappeoppgang, kan også tyde på at han prøvde å rømme fra leiligheten sin. Varg ble uansett ikke trodd av retten, og ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth, fire kirkebranner og for oppbevaring av 100 kg med eksplosiver, eksplosiver han etter sigende hadde tenkt å bruke til å sprenge Nidarosdomen. I tillegg ble Snorre Ruch dømt til åtte år i fengsel for medvirkning til drap. Litt senere ble også Bård Eithun dømt til fjorten års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Alle tre har nå sonet ferdig, og Varg Vikernes bor for tiden i Frankrike med kone og barn.
Varg Vikernes i retten i 1994
Det virker som at de tidligere medlemmene av «The Black Circle» er splittet i sitt syn på hvorvidt drapet på Øystein Aarseth ble begått i selvforsvar eller ikke. Bård Eithun er blant dem som ikke tror på selvforsvarsforklaringen, mens Mayhems nåværende bassist Jørn Stubberud sa i et intervju med det amerikanske musikknettstedet Consequence of Sound i oktober 2019 at han «var på vei til å drepe Euronymous selv», men at Varg Vikernes kom ham i forkjøpet. Det er ingen tvil om at å drepe et annet menneske er en ondsinnet handling, men hvis det er sant at Øystein Aarseth virkelig oppfordret sin tidligere bandkollega Pelle Ohlin til å ta livet av seg, gjør det ham egentlig noe særlig bedre enn Varg Vikernes? Og hadde han virkelig tenkt å torturere Varg til døde? Som allerede nevnt: per i dag er det bare én person som vet hva som faktisk foregikk i minuttene som ledet opp til drapet, og det er en person som neppe kan kalles en pålitelig forteller – hans mange rasistiske og antisemittiske uttalelser i media er et bevis på nettopp dét. Denne saken er et eksempel på at det noen ganger ikke fins en objektiv sannhet.
Som jeg skreiv i årsoppsummeringa mi i fjor håpa jeg at 2019 skulle bli et annerledes år, et år med forandring. Det skjedde jo i og for seg ei ganske stor forandring i det at det blei slutt mellom Jørgen og meg, men utover det blei 2019 skremmende likt året før der igjen. Dette er vel sikkert bare en del av det å bli eldre, men jeg liker det ikke. Det føles egentlig ikke som at tida går fortere, men som at jeg beveger meg saktere. Jeg blogger stadig sjeldnere, leser stadig mindre til tross for at jeg hele tida lover meg sjøl at jeg skal lese mer, jeg skriver nesten ingenting lenger, ting som før føltes overkommelig har blitt skummelt og vanskelig. Er jeg i ferd med å bli borte for meg sjøl? På den annen side: i 2019 var jeg ærligere med meg sjøl enn jeg har vært på lenge. Jeg skamma meg mindre, og jeg åpna meg om ting jeg ikke hadde trudd jeg skulle åpne meg om med det første – og det gikk helt fint! Ikke bare det, det var en fantastisk lettelse. Fortsetter jeg i dette sporet, kan det hende jeg i framtida ikke engang trenger å være kryptisk og vag når jeg skriver om det på bloggen.
Beste konsert:
Trur jaggu jeg koste meg mest på Chromatics + Desire i oktober, jeg ass.
Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige, men for én gangs skyld kom jeg meg litt lenger enn til Strömstad.
Hva ønsker du deg i 2020 som du har savna?
Føler jeg sier det samme hvert eneste år, men: mer motivasjon, mer tid, større fokus.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Altså, det går jo ikke an å snakke om 2019 og TV for meg uten å nevne RuPaul's Drag Race. Det er jo nesten litt rart at jeg ikke har sett det før, men endelig skjedde det, og mye av seinsommeren og høsten min havna om nettopp drag på grunn av det. Men jeg vil også gi en honorable mention til Maniac, som kanskje var den serien jeg så som var mest meg, nærmest som om en A.I. skulle ha lagd en TV-serie basert på informasjon Googles algoritmer har om meg. Jeg koste meg mer med begynnelsen enn med slutten, men de tre første episodene var til gjengjeld toppen av kransekaka, ass.
Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Helt klart Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Og apropos bøker: jeg var sikker på at jeg hadde nådd en ny all time low med tanke på antall leste bøker i år, ned fra fjorårets fem, eller egentlig tre, fordi to av dem var lydbøker. Men! Jeg har faktisk lest fem bøker i år, hvorav ingen lydbøker, så det er jo kanskje framskritt? Vi sier det.
Hva slags musikk har du hørt mest på? TR/ST, John Maus, Black Marble, Susanne Sundfør og Chromatics. I den rekkefølgen. Spesielt interesserte må gjerne sjekke ut spillelista med mine mest spilte låter på Spotify. Og: jeg vil gjerne se lista di òg.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders.
Hvilke var de beste filmene du så?
Det var ingen filmer som sønderslo min oppfatning av virkeligheten på samme måten som det 120 slag i minuttet og Mandy gjorde i 2018, men noen av filmene jeg likte best, i alfabetisk rekkefølge fordi de er så forskjellige fra hverandre at det gir liten mening å rangere dem, inkluderer The Favourite, A Ghost Story, The Killing of a Sacred Deer, Only Lovers Left Alive og Weekend. Sistnevnte er egentlig en sånn film jeg godt kunne tenke meg å skrive sjøl. Når jeg tenker meg om, er det egentlig overraskende mange av tekstene mine som på en eller annen måte er varianter av plottet i Weekend.
Opplevelser: Hundepass. The sideshow before Christmas. Forfatterklassekos med Unn og Anne Lise. Bursdagen til (den andre) Mari. Jul i Lier. Kinotur med Vibeke. Nyttårsfest hos Mari.
Innkjøp: I desember har jeg vel igrunn bare kjøpt julegaver til andre.
TV-serie: Jeg driver egentlig fortsatt med å ta igjen for all den tida i vår da jeg ikke klarte å sitte stille lenge nok til å se en episode av noe som helst. I desember så jeg den siste sesongen av The Affair og den nyeste sesongen av Castle Rock.
Film: Deadpool, Ghost World, Jeg har mistet kroppen min, I, Tonya, Star Wars – Episode IX: The Rise of Skywalker, Mute og Grey Gardens (altså spillefilmen fra 2009). Av disse var I, Tonya blant demjeg likte best. Jeg var litt for liten til å få med meg hele Tonya Harding-greia mens det faktisk skjedde, men jeg har vært innmari fascinert av historien hennes siden jeg leste om henne i et eller annet random blad mens jeg var hos frisøren for noen år siden. Hun var kunstløpdronninga USA helst skulle vært foruten; de mente hun var white trash, og ikke så ut sånn som USAs representant i OL burde se ut. Man trenger ikke være opptatt av kunstløp i det hele tatt for å la seg begeistre av det brokete karaktergalleriet, der alle utrolig nok er basert på ekte personer.
Musikk: Whisper av Still Corners er den låta jeg hørte mest på i desember – og for ei låt det er. Helt perfekt å sovne til, selv om den passer bedre til ei tropenatt enn akkurat midtvinteren.
