To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?

Lunisand – episode 17: Epigram

Det er liksom… tilløp til gode setninger et par steder her, men så klusser jeg det til? Det er som om jeg hadde gode ideer til setninger, men ikke helt den faktiske evnen til å skrive dem ut på den måten jeg så for meg. Litt som hver gang jeg prøver å lage musikk, haha.

Passende å poste akkurat denne episoden på sjølveste Valentinsdagen, da.

Tidligere episoder? Klikk her.

Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.

Mio Elegía – 16 år, Kreps. Sønn til Ursula, bror til Arielle. Fattig, men ved godt mot. Hjelper sin søster som best han kan med det praktiske, mens han innerst inne håper på å, til tross for all motgang, komme langt i livet.

Søskenparet Elegía utvekslet blikk og smil der de så Lunisands borgermester Jonas rusle tilbake til bilen sin. Han trodde nok at han hadde lurt dem nå, men det hadde han ikke. Det var de som hadde lurt ham.
   ”Vi trenger bare å holde dette gående fram til rettssaken”, sa Arielle, ikke høyt nok til at lydbølgene nådde den stadig minkende skikkelsen som var på vei vekk fra dem.
   ”Så blir det bare deg og meg”, avsluttet Mio drømmende mens den støvete vinden nøkket i kråkehåret hans. Han lot øyelokkene gli ned over pupillene, og forestilte seg livet på et nytt sted, der hvor ingen kjente ham, og der han og søsteren kunne leve ut sin kjærlighet til hverandre uten frykt for fordommer. De kunne skaffe seg falsk identitet, og så ville ingen kunne mistenke dem for å være i familie. Bortsett fra den beksorte tonen håret til begge holdt, var det nemlig så godt som ingen likhetstrekk mellom dem. Der Mio hadde hud som minnet om skjørt, lett gråhvitt rispapir, hadde Arielle naturlig blussende kinn og en varm mørk beige hudnyanse. Mios øyne var nesten gjennomsiktig lyseblå, mens Arielles var så mørk brune at de av og til så sorte ut. Også figurmessig var de forskjellige fra hverandre. Begge to var tynne, men mens Mio var hengslete og spinkel, var Arielle slank og atletisk. Dette kom nok av at de ikke hadde samme far. Faren til Arielle var latinamerikaner, men det var også det eneste hun visste om den delen av familien. Han og moren deres Ursula hadde vært gift, men hadde skilt seg igjen allerede før Arielle kunne snakke. Etter det hadde Ursula giftet seg på ny med Mios far, men heller ikke denne gangen hadde det blitt et lykkelig ekteskap, selv om utfallet hadde vært ulikt. Da de to søsknene var små, hadde han blitt angrepet av kreft som han noen år senere døde av. Ursula hadde aldri helt kommet over tapet av sin siste ektemann, og både Mio og Arielle mistenkte hjerteattakket hennes for å være et gradvis selvmord forårsaket av sterke medikamenter for å holde depresjonene i sjakk, men fordi det var veldig viktig at ingen fikk vite om det plutselige dødsfallet hennes, hadde det selvfølgelig heller aldri blitt foretatt noen obduksjon, og det var dermed heller ingen bevis for teorien deres.
   Etter at motorduren fra sportsbilen til Jonas hadde dødd ut blant sanden og grusen, gikk søsknene mot huset, bare for å finne ut at døren stod løst lent inntil dørkarmen fremfor å være festet på hengslene.
   ”Er du klar over at hvis vi ikke vinner den rettssaken, er vi rett og slett eid?” spurte Arielle med et stønn der hun banket døren på plass igjen.
   ”Da får vi bare satse på å vinne den, da”, mumlet Mio likegyldig med et skuldertrekk før han vandret rett bak søsteren inn i huset.
   ”Du ser altfor bekymringslaust på ting!” skjente Arielle, og da hun stod borte ved kjøkkenbenkene, snudde hun seg rundt og glodde mørkt på broren.
   ”Det er bare det at… hvis vi skulle tape, noe som er høyst usannsynlig, i og med at Fabian tross alt må dømmes for å bryte seg inn på eiendommen vår, har vi jo alltids foreldreløsstipendet. Jeg mener, taper vi, og Fabian forteller om liket, noe han garantert kommer til å gjøre, kommer alle til å få greie på at mamma er død uansett. Da er det like greit å ta imot de pengene vi kan få”, sa Mio.
   ”Men de kommer vi aldri til å få hvis det skulle komme fram. Hallo, hun døde for to sia! Det at vi har skjult det så lenge som vi tross alt har, kommer ikke akkurat til å telle positivt for vår del. De kommer ikke til å tru på forklaringa vår om at vi gjorde det for å hindre innblanding fra sosialarbeidere idet omverdenen fikk vite om at vi nå var foreldreløse. De kommer til å tru at det er vi som har drept henne!” Arielle sukket og bøyde hodet. Hun ga seg rastløst til å tromme fingrene mot bordet bak henne mens tankene kvernet. Hvorfor måtte alt være så vanskelig? Og hvorfor var det akkurat dem som hadde hatt så mye uflaks i livet?
   ”Det går nok bra til slutt. Vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel?” spurte Mio med et forsiktig smil, men dette irriterte Arielle bare enda mer.
   ”Men hva gjør vi, da, hvis det verste skulle skje og vi ikke har noen plan i bakhold?” ropte hun derfor provosert ut, ”vi er nødt til å tenke litt lengre enn bare til morgendagen hvis vi skal greie oss! Jeg veit det er urettferdig at vi har endt opp som vi har gjort, men fordi det faktisk er nettopp det vi har, foreslår jeg at vi lever litt mindre impulsivt! Jeg er møkk lei av å bli overkjørt gang på gang. Jeg… vil bare leve som alle andre gjør…”
   ”Så, så”, trøstet Mio og kom mot henne med åpne armer. Disse la han rundt skuldrene hennes og dro kroppen hennes inntil seg.
   ”Jeg elsker deg, og det er det som betyr noe, eller hva?” spurte han ømt.
   Dette var dråpen som fikk Arielles beger til å renne over.
   ”Og så du, da!” ropte hun sint, og dyttet broren vekk fra seg, som sendte et uforstående blikk tilbake, ”det er liksom meninga at vi skal være søsken, ikke kjærester! Bare… bare ligg unna, vil du det?” Idet hun sa det siste, greide hun ikke å hindre stemmen fra å bevre, og snart tørket hun forbannet en tåre som lirket seg ut fra det ene øyet hennes.
   Etter noen minutter i stillhet, så hun omsider opp igjen, og fant igjen Mio med blikket der han satt sammensunket i sofaen og stirret såret på sitt eget fang.
   ”Unnskyld, kjære deg, jeg mente det ikke, jeg… jeg bare…”
   Arielle greide ikke å fullføre setningen, og lot dermed resten slippe ut som et fortvilet pust. Hun slang seg ned i den fillete sofaen ved siden av ham i stedet, og kastet et kjærlig blikk på ham.
   ”Det er sant”, fortsatte hun, la en hånd på kinnet hans, og tvang deretter hodet hans i hennes retning, ”jeg aner ikke hvorfor jeg sa det. Beklager.”
   ”Det er ikke det”, kom det mutt fra Mio, ”men det er heller det at jeg veit at det er sant. Dette er ikke naturlig. Det er til og med ulovlig. Vi burde kutte ut dette.”
   ”Ikke si sånt”, sa Arielle, ”så fort vi får pengene, enten på den ene eller den andre måten, stikker vi herfra. Vi flytter langt av sted hvor ingen kjenner oss. Vi kan bytte etternavn, og da vil det være umulig å kunne bevise det, med mindre man tar ei DNA-prøve, så klart. Det blir nok ikke så lenge til.” Hun prøvde hele tiden å oppnå blikkontakt med ham igjen, men det var tydelig at han unngikk det.
   Da han ikke sa noe til noe av det hun hadde sagt, forstod hun såpass at det var mer som plaget ham.
   ”Hva er det med deg?” spurte hun, og smøg en arm rundt nakken hans.
   ”Vi burde kutte ut dette”, gjentok Mio sammenbitt.
   ”Inntil videre, ja”, sa Arielle, men det virket som om broren overså henne, og fortsatte: ”Vi burde finne oss en ordentlig kjæreste hver. Leve så normalt som vi kan når situasjonen tross alt er som den er. Jeg mener, vi har gått på trynet på absolutt alle andre punkt i livet, så hvorfor kan ikke i det minste kjærlighetslivet vårt være som alle andres? Det fins nok av hyggelige og pene mennesker der ute, mennesker som ville ha tilbudt oss ikke bare kjærlighet og lidenskap, men også sjansen til flere muligheter og et liv som ikke er så til de grader trøsteslaust.”
   ”Det hjelper ikke når det bare er deg jeg vil ha”, kurret Arielle, og forsøkte så godt hun kunne å overse de dystre skyggene som lurte i brorens replikk.
   ”Du hører ikke hva jeg sier!” utbrøt han irritert, og flyttet seg noen centimeter vekk fra både henne og den strykende hånden hennes på nakken hans, ”det jeg sier, er at det må ikke være oss to. Vi har et valg. Selvfølgelig forguder jeg deg over alt i verden, men det jeg sier er at du ikke nødvendigvis kan være den eneste. Jeg kan sikkert få det kjempefint med noen andre òg. Det samme gjelder deg.”
   ”Pisspreik”, blåste Arielle, men gjorde ikke noe nytt forsøk på å nærme seg ham.
   ”Tenk deg om”, drev han på, og blåste en hel trompetfanfare i det faktum at han visste at det han sa, haglet mot søsteren som isspyd, til tross for at hun prøvde å skjule det, ”kjenner du ikke noen andre gutter du kan tenke deg å ha et romantisk forhold til?”
   ”Hvorfor er du så klengete på akkurat det temaet, da?” spurte Arielle omsider, og orket ikke lenger gjøre seg dum for ham, ”er du forelska i ei anna, kanskje?”
   ”Jeg er ikke forelska”, fnøs Mio, nesten foraktelig, som om forelskelse var noe forbeholdt idioter, ”men det jeg prøver å hinte til, er at jeg kjenner ei som både er søt og kjempesnill mot meg. Jeg trur kanskje hun liker meg som mer enn en venn.”
   En massiv stein falt ned gjennom hele kroppen til Arielle. Den ble sluppet fra øverst i hodet hennes, før den raste gjennom hjernen og rev ut flere kabler på veien, fortsatte nedover i halsen og gjorde det vondt og vanskelig å prate, før den brutalt knuste seg vei inn i lungene og gjorde at også pusten gikk tyngre. Omsider sneide den bortom hjertet hennes, og åpnet et lite sår. Deretter deiset den til slutt ned i magen, og ble der som en ulmende verkebyll.
   ”Det er vel ikke…” Røsten var raspete og tørr, og Arielle kremtet før hun prøvde på nytt: ”Det er vel ikke hun nye i nabolaget, vel? Har ikke hun begynt i klassen din?”
 

   ”Jo”, nikket Mio bekreftende, ”hun heter Theresa. Foreldra hennes er veldig rike.”

   Arielle kjente seg med ett forferdelig svimmel, og hun ble nødt til å legge en hånd mot siden av hodet for å få igjen følelsen av fokus. Theresa? Den blonde, bortskjemte snørrungen? Hva var det hun hadde som ikke hun selv, Mios søster som kjente ham bedre enn noen annen, hadde?

   Da plutselig kom hun på noe. Hun hadde aldri før følt glede ved å pine broren, men denne gangen følte hun at hun hadde rett til det på grunn av flammene han nettopp hadde brent henne med.
   ”Det var hun som slo meg ned, det”, sa hun, så nonchalant hun bare greide, og måtte nesten streve for ikke å smile sleskt.
   ”Hva?” Endelig så Mio på henne igjen, og såret laget av steinen sekunder tidligere, tok til å blø enda litt mer fordi det altså var noe som gjaldt Theresa som skulle påkalle oppmerksomheten hans nok til at han ville møte blikket hennes på ny.
   Arielle valgte å ignorere dette, og gikk videre: ”Du husker den festen jeg var på hos McLurv? Og du husker ganske sikkert òg at jeg kom fra det med en saftig blåveis over øyet? Vel, det var Theresas verk. Jeg husker godt åssen du banna den som hadde gjort det opp og ned da jeg kom hjem. Og så irritert du blei da jeg ikke ville si hvem det var som hadde gjort det! Og det lot jeg altså være å si bare fordi jeg visste at dere hadde fått god kontakt. Jeg ville ikke at du skulle bli lei deg, skjønner du ikke? Jeg ville ikke at du skulle tenke vondt om henne på grunn av hva hun hadde gjort mot meg. Og hvorfor ville jeg ikke det? Jo, fordi at jeg ikke ville at dere skulle bli uvenner. Jeg ville at du skulle være lykkelig.”
   Etter denne lille talen, sa ikke Mio noe på en lang stund. I stedet satt han og stirret tomt rett fremfor seg. Tennene hans hadde bitt seg fast i underleppen, og han så ut som om han var på gråten. Arielle motstod så vidt fristelsen til å la et tilfreds smil bre seg om leppene. Derimot gliste hun som en djevel innvendig, samtidig som hun skammet seg. Det hadde aldri tidligere skjedd at hun faktisk hadde nytt synet av broren i denne tilstanden.
   Det neste som skjedde, kunne knapt ha såret Arielle mer om hun så hadde blitt stukket med en kniv.
   Mio reiste seg resolutt opp, og så hardt på henne idet han sa: ”Du ljuger.”
   Først ble Arielle bare sittende og stotre, før hun innså at det ikke kom til å komme noe fornuftig, eller noe i det hele tatt, ut av munnen hennes likevel, så hun klappet den likeså godt sammen. Det som derimot erstattet hakkene, var et par senkede øyebryn og et brått sinne. Hvordan våget han!?
   ”Hva er det du står der og sier?” hadde hun tenkt å skrike til ham, men de åtte ordene listet seg bare ut som en hvisken fra de snerrende leppene.
   ”At du ljuger”, gjentok Mio rolig, ”Theresa ville ikke ha gjort det. Hun er ganske enkelt ikke typen til det. Du er sjalu og desperat. Og derfor tilgir jeg deg.”
   Et smil lyste opp ansiktet hans, og han bøyde seg ned mot henne for å gi henne en klem. Lettet tok hun imot, og den overrumplende vreden la seg igjen. Nå stod bare selvforrakt tilbake. Hva var det hun tillot seg å føle overfor sin egen elskede bror? Først sjalusi, så stolthet over å ha maktet å gjøre ham helt ute av seg, og deretter vrede. Dette var tre dødssynder i løpet av få minutter, det. Hun følte seg som en parodi på seg selv. Avbalanserte Arielle ris organisert av ulike negative instinkt i tur og orden. Det var nesten satirisk.
   ”Jeg elsker deg”, hvisket hun til broren, som for å understreke ironien.

Liftoff

Jeg gjorde det. Jeg starta en Patreon! Og jeg må innrømme at jeg var litt redd for at ingen egentlig skulle benytte seg av den – det ville vært et slag i trynet for egoet mitt – men jeg sa til meg sjøl at om så bare én person bestemmer seg for å bli månedlig giver, ville det være verdt det. Dette er jo snakk om tekster som i all hovedsak bare ligger der og støver ned. Og nå er vi fire stykker! Eller fem, hvis vi inkluderer meg. Det er jo en durabel størrelse på en gjeng, det. 

Og jeg har funnet ut at jeg liker det å ha en Patreon skikkelig godt. Ikke bare fordi jeg faktisk får penger for og til å drive med skrivegreier, men også fordi jeg syns sjølve administrasjons- og produksjonsarbeidet er gøy og givende? Dette er jo som å drive en strømmetjeneste, bare at jeg har full kreativ kontroll over alt innholdet som legges ut. Og er det noe jeg liker, så er det full kreativ kontroll. Og egentlig hadde jeg jo tenkt at dette kom til å være en veldig chill greie der jeg bare legger ut litt tekst i hytt og pine, men jeg trur det at jeg har vært arbeidsledig så lenge har gjort at jeg faktisk har oppriktig lyst til å legge mer arbeid i det enn som så. Derfor skal jeg, om ei ukes tid, låne hjemmestudioet og mikrofonen til en venn for å begynne å lese inn hvert fall Mjuke, svarte stjerner, kanskje også andre ting, som lydbok. I utgangspunktet var planen å bare gjøre det på soverommet med mikrofonen på dataen, men tanken på å gjøre en skikkelig jobb med det er faktisk mer stas for meg enn å bare sitte aleine i min egen boble, som jo er sånn jeg som regel gjør det meste. Og apropos Mjuke, svarte stjerner, la jeg ut første bit av den i stad – i hodet mitt er det ikke et første kapittel, jeg veit ikke hvorfor, jeg bare tenker ikke på bitene av Mjuke, svarte stjerner som kapitler – og jeg trur jeg, i skrivende stund, egentlig er takknemlig for at den aldri endte opp som ei bok. Jeg trur faktisk Patreon er helt riktig plattform for akkurat den romanen. Den var aldri ment for offentligheten, for å si det litt dramatisk. Og nå som jeg nettopp åpna Mjuke, svarte stjerner-dokumentet for første gang på sikkert noen år, innså jeg – som jeg var inne på for ikke så altfor lenge siden – hvor utrolig tydelig det er at det er skrevet av en udiagnostisert person på autismespekteret, haha. Og det er sykt langt! Jeg hadde glemt hvor lang den romanen faktisk er. Hadde den blitt utgitt, hadde den vært en real murstein. Kanskje like greit å skåne regnskogen for såpass. (Er det regnskogen man bruker for å lage boksider? I dunno.)

Og hey, det er ikke for seint å joine. Det er aldri for seint å joine! Dette med å legge ut en roman bit for bit på føljetongvis, minner meg om gode, gamle dager på Skrivebua. 

Dessuten er det en del funksjoner Patreon har som bokformatet av åpenbare grunner ikke tillater. Jeg gleder meg rett og slett til å underveis gjøre romanene mine til mer interaktive opplevelser enn hva som ville vært mulig med ei fysisk bok. Og hvorfor er det egentlig så få norske forfattere som har tenkt på dette? Er de redde de skal bli oppfatta som for kommersielle, bli sett ned på som sellouts? Hele konseptet er jo genialt. 

Eller kanskje det bare er jeg som er over gjennomsnittlig narsissistisk. 

Januar 2022

Opplevelser: Middag på Bindaas med Mari og Martina. Besøk av Mari. Middag på Der pepper'n gror med Vibeke. Brettspillkveld hos Trine.

Innkjøp: Det er sjeldent jeg kjøper meg nye klær, og når jeg først gjør det, kjøper jeg som regel "nye" klær brukt, så når det gjelder de kanskje ti prosentene av det allerede ganske beskjedne klesbudsjettet mitt som faktisk er helt nye klær, liker jeg å bruke de penga så ansvarlig jeg kan. Ved å for eksempel støtte små, uavhengige bedrifter eller støtte kreative utøvere jeg liker ved å kjøpe merch. Og denne My Favorite Murder-t-skjorta har jeg hatt lyst på lenge. Så lenge at jeg til slutt endte opp med å kjøpe den! Dere aner ikke hvor vill og gal jeg føler meg når jeg kjøper meg ting av ingen annen grunn enn jeg hadde lyst på. Har også denne måneden gått til innkjøp av et par øreplugger fra Loop, etter å ha hørt mye bra om dem, og etter at støyindusert stress den siste tida har drevet meg til vanvidd. Jeg har ikke pleid å klare å bruke ørepropper tidligere, jeg har alltid bare følt så altfor godt at de er der, og jeg hadde håpa at Loop skulle være annerledes, både fordi jeg har, som sagt, hørt bra ting om dem og de tross alt ikke har en dings som stikker ut og som har pleid å gjøre at det føles som om de aktivt presses inn i øret mitt når jeg for eksempel ligger på sida. Dessverre syns jeg ikke de er veldig mye mer behagelige å ha på enn andre ørepropper, og jeg sov ikke veldig godt med dem i natt. De kom riktignok med fire størrelser å velge mellom, jeg gikk for S i natt, men kanskje jeg skal gi dem en ny sjanse med XS. Jeg sov riktignok bedre med dem enn jeg typisk har gjort den siste tida fordi jeg tross alt ikke hørte noe støy – de bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor, og de pleier å begynne arbeidsdagen klokka sju – men da jeg tok dem ut i morges etter ei natt med litt bedre søvn enn før, men fortsatt ikke god, la jeg merke til at det faktisk ikke var noe støy. Akkurat denne dagen begynte det å bråke først rundt to-tida. Så… foreløpig syns jeg ikke de er noe gode å ha på, og jeg veit ennå ikke hvor godt de faktisk blokkerer støy. Kjedelig om det skal vise seg å være bortkasta penger, for de var relativt dyre, men i det minste mener den psykiatriske sjukepleieren fra bydelen som jeg snakker med innimellom at jeg antakelig kan få støtte til å kjøpe støykansellerende hodetelefoner fra Hjelpemiddelsentralen, og hun skal hjelpe meg å søke neste gang vi møtes. Og jeg syns hodetelefoner er uendelig mye bedre å ha på enn øreplugger. Dog ikke nødvendigvis veldig mye mer beleilig å sove med.

TV-serie: Endelig ny sesong av Euphoria, det har vært veldig etterlengta for mitt vedkommende. Også glad for ny sesong av Rådebank. Jeg rakk å se tre hele episoder av Philip K. Dick's Electric Dreams før den plutselig forsvant fra Amazon Prime. Og så har jeg så vidt begynt på The Expanse, som foreløpig er veldig mye – masse politikk og forbindelser og greier som jeg, som blir overvelda av mye ny informasjon på én gang, sliter med å henge med på. Nå skal det sies at jeg brukte hele første sesongen av Game of Thrones på å komme inn i det, for også der var det mye å ta innover seg fra første øyeblikk, men da jeg altså først hadde kommet inn i det, blei det en av mine største seriebesettelser, så jeg har ikke tenkt å gi opp The Expanse. Og jeg er jo i utgangspunktet en sucker for en god space opera, så jeg håper forvirringa jeg føler på nå etter tre episoder etter hvert vil løse seg opp.

Spill: Below Zero er på mange måter et både ganske annerledes enn og veldig likt spill som Subnautica. Jeg vil påstå at det er et teknisk sett bedre spill. De tinga som gjorde Subnautica så frustrerende som det tross alt kunne være noen ganger/ganske ofte, er løst på en mye mer spillervennlig måte i oppfølgeren. Dessuten er hovedpersonen Robin i mye større grad en karakter med personlighet enn det Riley var. Samtidig, som jeg var inne på i den altfor lange Subnautica-omtalen min, var vrengesida av frustrasjonen jeg følte på, en mestringsfølelse og en realisme som jeg aldri før har opplevd i noe annet spill. Og det at Riley aldri hadde noen ordentlig personlighet og en bakhistorie, forsterka følelsen av at han var meg. Til tross for førstepersonsperspektivet, føler jeg ikke at det er jeg som er Robin. Robin er Robin, og det er hennes fortelling jeg opplever, ikke min egen. Alt i alt har Below Zero flere elementer som gjør at det føles mer som et spill og mindre som en opplevelse, i motsetning til originalen, men det har tross alt tatt vare på Subnauticas aller største styrke: oppdagergleden og eventyrlysten. Subnautica var et første forsøk, og jeg personlig elsker alle måtene det er åpenbart på, men om man heller vil ha en litt mer tradisjonell spillopplevelse, som oppfyller flere av konvensjonene for hva et spill er, er nok Below Zero et bedre valg. Det er uansett to historier som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, så jeg trur ikke det er noe problem å spille Below Zero før Subnautica. Kanskje det til og med er lurt å gjøre det i den rekkefølgen, for det løsere rammeverket i Subnautica er muligens lettere å forholde seg til etter at man har gjennomlevd det tross alt noe mer strukturerte Below Zero. Forresten: jeg fant helt tilfeldigvis ut her for ei stund siden at Subnautica har SJUÅRSGRENSE. Jeg fikk helt sjokk, for det er det skumleste spillet jeg noen gang har spilt, og etter min mening er det mye mer skremmende enn attenårsgrensespillet The Last of Us. Jørgen pleide å si at skrekkfilmer "ikke funker" på meg, og jeg trur det er sant. Jeg trur ikke jeg klarer å la meg skremme når det er åpenbart at avsenderen prøver å skremme meg. Dessuten: zombier er ikke ekte! Å bli fanga inni ei undersjøisk hule mens man ser oksygentanken sin sakte, men sikkert tømmes, er høyst reellt. 

Film: The Hand of God, Wolfwalkers, The Hunt, Prisoners of the Ghostland, Memories of Murder, The Tragedy of Macbeth, Saint Maud, Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski, Mustang, Contact og The Vast of Night. 

Okei, så jeg fikk lyst til å se Saint Maud etter dette innlegget inne på ei av mine yndlingsgrupper på Facebook, Incredibly Strange Films:

Og dette er en temmelig spot-on beskrivelse, altså. Jeg trudde jeg skulle finne orda til å beskrive Saint Maud etter hvert som den hadde fått sunket inn litt, men jeg har det egentlig ikke ennå. En sinnssykt creepy skrekkfilm (som, i likhet med alle gode skrekkfilmer, ikke lener seg på jump scares) om en hjemmesjukepleier som har blitt ekstremt religiøs etter en traumatisk hendelse på den gamle jobben sin. Der hun burde fått profesjonell helsehjelp, vender hun seg til en streng og mektig Gud som gir livet hennes ei ny retning når hun tolker tegna han gir henne som at hun skal frelse den dødssjuke kreftpasienten hun pleier. Igjen: skrekkfilmer pleier ikke å funke på meg, i stor grad, trur jeg, fordi jeg veit hva de prøver på, og jeg veit at det ikke er ekte. Det er ingenting som ikke er troverdig ved denne desperate og ekstremt traumatiserte kvinna som blir offer for sine egne vrangforestillinger. Som noen andre i nevnte gruppe påpekte, er dette den riktige måten å gjøre religiøs skrekk på. I filmer som The Exorcist og The Omen er det Satan og de mørke kreftene som man må passe seg for, men virkeligheten har vist at satanister stort sett er ganske fredelige folk, det er fundamentalistisk religiøse som bør skremme oss. Sluttscena i denne filmen kommer jeg aldri til å glemme.

Og en helt annen type film som også gikk veldig inn på meg denne måneden, er The Vast of Night. Jeg så den mest fordi jeg likte filmplakaten:

Og for en fornøyelig indie-overraskelse den viste seg å være! Herregud, det er få ting jeg liker så godt som å sette på en film uten å forvente noe spesielt, og så ende opp med å bli fra meg av begeistring. The Vast of Night gjør på mange måter det samme med femtitallet som det Stranger Things gjorde med åttitallet. Den er så genuin i sin retroinspirasjon, det bikker aldri over i ironi eller parodi. En søvnig småby får besøk av et mystisk Noe™, og vi følger radioverten Everett og sentralbordjenta Fay som dekker hendelsen med båndopptagere og kameraer. Dette ga meg Welcome To Night Vale-vibber på best tenkelige måte, dette er nesten mer visuelt radioteater enn det er film. Deler av meg skulle ønske at Black Marble sin Cruel Summer kunne fått spille i sistescena, men egentlig trur jeg at jeg er takknemlig over at filmen valgte et mer tids- og sjangerriktig soundtrack. Jeg elsker lavbudsjetts-sci-fi så utrolig mye, fordi det beviser at det ikke er dyre spesialeffekter som gjør en god film, men god historiefortelling. 

Bok: Denne måneden leste jeg ut Tid av Carlo Rovelli, som var ei klok, vakker og relativt lettlest bok om tung teori. Grunnen til at jeg endelig fikk ræva i gir og leste den ut, etter å ha holdt på med den siden i sommer, var at jeg hadde så lyst til å begynne å lese Rød selvbiografi av Anne Carson, som jeg fikk til jul. Og det er jo veldig skummelt å begynne å lese bøker man har veldig høye forventninger til, du har liksom satt standarden før du i det hele tatt har gitt boka en sjanse, men heldigvis klarte ikke mine høye forventninger å forberede meg på nøyaktig hvor oppslukt jeg skulle bli av denne boka. Den tok over livet mitt de to ukene jeg brukte på å lese den, og jeg føler egentlig at den ikke har sluppet taket ennå, til tross for at jeg altså leste den ut for to dager siden. Det er derfor jeg ikke har forandra den lille rubrikken til høyre der ennå, der hvor det står hva jeg leser for tida, for selv om jeg teknisk sett har fullført boka, føler jeg at jeg ikke har forlatt det mentale landskapet boka tok meg med inn i. Jeg føler meg hvert fall ikke klar for å begynne å lese noe annet. Men akkurat som at Below Zero var der for å trøste meg i kjærlighetssorgen etter Subnautica, viser det seg at Anne Carson skreiv en oppfølger ved navn Red Doc> i 2013, som riktignok ikke er ute på norsk (ennå), men selv om jeg frykter at den kan være ei krevende bok å lese på engelsk, er jeg jo likevel allerede såpass inne i universet at det kanskje ikke blir et stort problem likevel. 

Så uansett. Rød selvbiografi er skrevet med utgangspunkt i den greske dikteren Stesikhoros sine fragmenter Geryoneis, som gjorde noe revolusjonerende og helt uhørt i antikken: de er skrevet fra monsteret sitt perspektiv, og ikke helten. Ifølge legendene skal Herakles ha drept det røde monsteret Geryon for å stjele det magiske røde kveget hans, noe som blei sett på som en heltedåd. Men istedenfor å hylle motet og styrken til Herakles, skreiv Stesikhoros med overraskende stor sympati den samme historien fra Geryon sin synsvinkel, en historie som naturlig nok arter seg ganske annerledes. I Anne Carsons Rød selvbiografi er Geryon fortsatt et rødt monster med vinger, men bortsett fra det, er han ganske menneskelig. Han bor på ei øy sammen med ei mor som røyker altfor mye og en ond storebror. Som tenåring møter han den to år eldre Herakles på en bussholdeplass, og de innleder et romantisk forhold. Og hva annet kan jeg gjøre enn å gjengi ei side fra relativt tidlig i boka:

«Nymånen svevde hvit som et ribbein mot himmelranden.» «Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.» Tenk at det går an å skrive noe så vakkert! I det hele tatt er boka full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis. Det er noe nærmest autistisk i måten Geryon tar innover seg omgivelsene sine på, for eksempel i setninger som «Øynene verket av anstrengelsen det var å forsøke se alt uten å stirre på det.» og «Det var det samme året han begynte å undre seg over all støyen fargene lager.» Denne sammenblandinga av sanseinntrykk er noe hvert fall jeg føler veldig på, og som jeg til dels snakka om her forleden. Det er en mystisk og mytisk verden vi blir tatt med inn i, og akkurat som med Subnautica, var det en verden jeg fikk lyst til å bli værende i for alltid. Den inspirerte meg kraftig, og jeg veit jeg har snakka mye om inspirasjon her inne før – dere må jo være lei av å høre meg messe om det – men jeg nevnte i september i fjor at inspirasjon for meg handler om noe mer enn "bare" kreativitet. Eventuelt at kreativitet er noe mer enn "bare" viljen til å skape kunst. For når jeg sier at boka inspirerte meg kraftig, mener jeg at jeg skreiv fire sider i Rød selvbiografi-indusert rus, men jeg mener også at jeg så dokumentaren Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski fordi boka ga meg et behov for å lære mer om kunst, og jeg mener også at jeg hørte på sanger jeg ikke hadde hørt på ei stund og oppdaga nye ting ved dem, fordi Rød selvbiografi hadde vent meg til en litt annerledes måte å innta verden på.

Jeg veit ikke hva mer jeg kan si om denne boka som mitt begrensa ordforråd tillater meg. Det jeg likte best ved den var den uhåndgripelige stemninga, som jeg også har snakka meg i hjel om på denne bloggen tidligere, og som er så uendelig vanskelig å definere, men som er så lett å kjenne igjen. Jeg blei ekstremt rørt, satt ut og lattermild. Denne boka ligner ikke på så mye annet, og det gjør det vanskelig å snakke om den. Men for en intens opplevelse det har vært å få lese denne. Jeg mistenker at dette er ei bok som tåler flere lesninger, for selv om den ikke er så lang, rommer den likevel så mye, og jeg veit ikke om det er mulig å få med seg absolutt alle laga den gir deg etter bare én gang. Jeg trur jeg faktisk kan ha blitt forelska i denne boka.

Musikk: Og etter langt om lenge, og lengre enn langt, har vi omsider kommet til siste punkt i månedsoppsummeringa mi. Januar var tydeligvis en måned full av inntrykk for meg. Og som en cherry on top tenkte jeg å gi dere det mektige coldwave-eposet – jeg har hvert fall veldig lyst til å kalle det et epos – Solar Flare av Linea Aspera. Dette var en av sangene jeg plutselig inntok på en ny måte mens jeg leste Rød selvbiografi, selv om det riktignok skal sies at jeg har hørt masse på den helt siden Linea Aspera slapp nytt album i 2020. Jeg trur det var mest referansen til Ithaca i sangen som gjorde utslaget for meg; nå er det kanskje mer sannsynlig at det i sangen synges om Ithaca i New York, men det føltes som skjebnen at navnet på den greske øya som Odyssevs kom fra skulle dukke opp i denne sangen som hadde lurt mer eller mindre i bakhodet mitt siden den kom ut, samtidig som jeg leste en moderne gjenfortelling av et gresk dikt. Jeg elsker den kraftfulle vokalen til Alison Lewis, og selv om sangtekster på generell basis ikke egentlig er det som pleier å være viktigst for meg, tilfører teksten et nytt og spennende aspekt til ei låt som ville vært utrolig bra uansett. Dette er ikke tilfellet bare i denne sangen, men i alle tekstene til Linea Aspera; det refereres ofte til naturvitenskap og matematikk, som sammen med poetiske formuleringer og et iskaldt lydbilde etter min mening gjør Linea Aspera til noe unikt i en sjanger som jeg liker veldig godt, men der enkelte band har en tendens til å ligne på hverandre. 

Patreon: å skulle eller ikke skulle

Folkens. Tidligere denne måneden, en gang jeg snakka med Lars om å være frilanser og om å bruke sosiale medier til markedsføring, fikk jeg en idé. Som jeg nesten ikke turte å si høyt, for det føltes så… noe? Stort? Seriøst? Voldsomt? Innbilskt? Ikke helt meg? Men så sa jeg det høyt likevel, og da jeg kom hjem, posta jeg ei avstemming på Instagram. Og svara jeg fikk, kan man jo på en måte si at talte for seg:

For som dere veit, har jeg skrevet minst to ferdige romaner som er ganske bra. Bra nok til å få konsulentuttalelse, men ikke bra nok for utgivelse. To romaner som sannsynligvis aldri kommer til å bli utgitt, for det krever at jeg jobber mer med dem, og jeg føler meg ferdig med dem, jeg har ikke lyst til å gå tilbake til det stedet jeg var på da, jeg har kommet meg videre i livet på et personlig plan og vil heller jobbe med andre ting. Men jeg vil jo likevel at de skal bli lest. Og – helt ærlig – jeg har brukt såpass mye tid og krefter på dem – og veit faktisk at de er såpass bra – at jeg ikke har lyst til å gi dem fra meg gratis. Såpass må være lov å si om seg sjøl og sitt eget arbeid, ikke sant? Og også fordi jeg nå går over fra sjukepenger til AAP som betyr en relativt drastisk nedgang i min månedlige inntekt og jeg har jo uansett ikke tenkt å kreve noen voldsomme summer fra noen, men med alle disse tankene i bakhodet, tenkte jeg at Patreon kanskje kunne være en god idé? Da er i så fall tanken at jeg med jevne mellomrom – én gang i uka? To ganger i uka? – legger ut kapitler/deler av romanene mine – og da tenker jeg altså i første omgang på Mjuke svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og eventuelt etter hvert også Døden og gleden selv om den ikke er ferdig ennå, mot en månedlig pengedonasjon fra leserne mine. Sjansen er også der for at jeg kan legge ut andre ting, for er det en ting som det ikke er mangel på på harddisken min, er det tekst. Det kommer egentlig helt an på hva eventuelle givere har lyst til. Det blir jo i så fall noe jeg gjør for andre, jeg kommer rett og slett til å tilby en betalt tjeneste, og i motsetning til de ikke-kommersielle krumspringa jeg begår på denne bloggen, vil en Patreon-konto i mye større grad være styrt av hva de som benytter seg av den vil ha. 

Så mine spørsmål til deg som leser dette er: 

Hvor mye ville vært en fair månedlig pris for deg å betale for å lese tekstene mine? 20 kroner? 50 kroner? Mer eller mindre?

Hvor ofte ville du helst at jeg skulle ha posta tekst på Patreon? En gang i uka? To ganger i uka? Hver dag? Noe annet?

Er det noe annet enn å lese tekst du kunne hatt lyst til å få tilgang på? Typ livestreams som jeg har gjort på Instagram ved et par anledninger eller noe annet? 

Håper dere som svarte at dere ville betalt meg på Instagram-avstemminga mi kan svare på dette for meg, enten i kommentarfeltet her, på Facebook, på Messenger, på Instagram eller ved å sende meg en mail. Mailadressa mi finner du under "Hvem er jeg?"-fanen helt øverst på bloggen her. Og hvis du ikke svarte på Instagram-avstemminga mi, eller i det hele tatt fikk med deg at jeg hadde ei Instagram-avstemming, så håper jeg du vil svare uansett! Og kanskje til og med tipse en venn som kanskje eller kanskje ikke kunne vært interessert?

Jeg veit ikke, jeg altså. Dette er foreløpig utelukkende på idémyldingsstadiet, og hvis ingen egentlig har lyst til at jeg skal starte en Patreon, gidder jeg selvfølgelig ikke å gjøre det. Jeg blir ikke fornærma om du ikke har lyst til å gi meg penga dine, liksom. Og en (ganske stor) del av meg føler meg uansett forholdsvis teit akkurat nå. Min indre sabotør syns jeg er temmelig høy på meg sjøl for å tenke at skrivinga mi er så god at jeg fortjener andre menneskers penger for den, men på den annen side: hvis det er sånn at dette faktisk er noe folk er gira på, så er det jo ingen grunn til å ikke gjøre det.

Ka du tru?

Gledene og prøvelsene ved sensorisk overfølsomhet

Så dere. Sist gang jeg skreiv måndedsoppsummering, nevnte jeg at jeg burde dedikere et eget blogginnlegg til tankene mine om sanseinntrykk og stimuli. Og i dag er dagen jeg gjennomfører den planen. For jeg er jo som kjent egentlig midt oppi den fryktelig omstendelige prosessen det er å bli kjent med meg sjøl på nytt etter at jeg fikk diagnosen min, og følelsen av å se tilbake på livet sitt og lese gjennom gamle dagboknotater (og blogginnlegg) og tenke "hoi, der var jeg jaggu autistisk uten at jeg visste at det var dét jeg var, gitt" trur jeg alle som har fått en diagnose forholdsvis seint vil kunne kjenne igjen.

Og et av kjennetegna ved meg som ikke så tilfeldigvis også er et av kjennetegna ved autismespekteret, er sensorisk hypersensitivitet. Og før jeg går noe videre, vil jeg gjerne få påpeke først som sist at disse tankene jeg har gjort meg ikke er representative for alle på autismespekteret, jeg snakker utelukkende på vegne av meg sjøl og med utgangspunkt i mine egne erfaringer. Jeg sier heller ikke at ingen nevrotypikere kan oppleve lignende sensorisk overfølsomhet. Det er også vanskelig for meg å si hvilke "deler av meg" som skyldes autisme, og hvilke som ikke gjør det; hvilke deler av meg som hadde vært sånn uansett om jeg så hadde vært nevrotypisk. Det er derfor jeg mer og mer liker å si at jeg er autist og ikke har asperger syndrom, for dette er jo ikke noe jeg har fått eller blitt. Det er sånn jeg alltid har vært, og med stor sannsynlighet alltid kommer til å være. 

Så med det ute av verden, kan det hende du lurer på hva sensorisk overfølsomhet (som jeg syns klinger bedre på norsk enn "hypersensitivitet", til tross for at "overfølsom" kan ha enkelte negative konnotasjoner for noen) egentlig er for noe. Kort fortalt henger det sammen med at autister sliter med å filtrere ut overflødig informasjon fra viktig informasjon. Og informasjon kan komme i form av nettopp sanseinntrykk. Når jeg er utafor leiligheten min, skjønner ikke hjernen min om den skal vie mest oppmerksomhet til fuglekvitteret i bakgrunnen eller personen som står og snakker til meg. Noen sanseinntrykk er sterkere enn andre, og tar derfor naturlig større plass enn svakere sanseinntrykk. Jeg trur de fleste, nevrotypikere som vel som autister, vil kunne syns at det er vanskelig å fokusere på noen som forklarer deg regler i et spill hvis noen i bakgrunnen hopper rundt i gorillakostyme. Men kanskje nevrotypikeren ikke ville hatt problemer med å forstå spillereglene hvis det som skjedde i bakgrunnen, ikke var at noen hoppa rundt i gorillakostyme, men at vannkokeren stod på. Fordi hjernen til nevrotypikeren ville ha filtrert vekk lyden av vannkokeren som overflødig informasjon. Det ville ikke nødvendigvis hjernen min ha gjort. Jeg ville ikke syntes lyden av vannkokeren var direkte ubehagelig, men lyden av den ville tatt en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min. Jeg syns denne videoen illustrerer det ganske fint:

Men bare for å gjøre det enda mer komplisert, kan også det motsatte være tilfellet. Jeg har evnen til å bli så oppslukt av noe at hjernen min filtrerer bort absolutt alt annet som overflødig informasjon. Da jeg var midt oppi den verste (eller beste, alt ettersom) Subnautica-perioden min, kunne jeg spille i rundt ti timer hver dag og så plutselig legge merke til at hva er det som skjer, hele kroppen min gjør vondt. Da hadde jeg ikke bevegd meg eller spist på ti timer, fordi hjernen min hadde vært så fokusert på Subnautica at den hadde oversett alle andre sanseinntrykk, som smerte i form av muskelverk forårsaka av samme sittestilling altfor lenge og sult.

Det jeg trur jeg har skjønt, er at autisme for meg i stor grad handler om enten-eller. Og jeg har alltid vært en enten-eller-person. Enten er jeg ekstremt interessert i noe, eller så er jeg fullstendig uinteressert. Enten gjør jeg yoga hver eneste dag, eller så trener jeg ikke overhodet. Enten lager jeg skikkelig mat fra bunnen av, eller så spiser jeg ikke. Enten sover jeg i tolv timer, eller så sover jeg i tre.

Og det at sanseinntrykk blir så innmari påtrengende for autister, på den ene eller den andre måten, er det jeg mener når jeg sier sensorisk overfølsomhet. Lyden av vannkokeren kan for noen oppleves fysisk smertefull. Sterkt sollys kan være irriterende for de fleste, men nærmest uutholdelig for autister. En gang for lenge siden som jeg spiste hasjbrownies, opplevde jeg at lyset fra ei helt vanlig taklampe gjorde fysisk vondt. Visse farger kan gi sterkt ubehag, mens enkelte andre farger kan gi en overveldende følelse av ro og tilstedeværelse. Jeg opplevde fargene og musikken i Subnautica på en måte som jeg i all oppriktighet ikke veit om det er mulig for nevrotypikere å oppleve, for jeg har jo aldri prøvd å være nevrotypiker, men jeg håper det er det, for den følelsen unner jeg alle. Jeg trur ikke det fins ord for det jeg opplevde, men som dere som har fulgt med ei stund allerede veit, syns jeg det japanske begrepet yūgen kommer nærmere enn noe annet ord jeg har kommet over.

Så… sterke sanseinntrykk kan for meg være veldig overveldende, og overveldende kan være bra eller dårlig. Profilbildet mitt her på Blogspot er tatt inne på Henie Onstad Kunstsenter, på Hymn of Life-installasjonen til Yayoi Kusama.

Uansett hva man måtte mene reint subjektivt om denne installasjonen, kan man objektivt slå fast at den er mye. Det er mange farger, som attpåtil skiftes ut i en evig gjentagende loop, og det er sterke farger, og det er kuler i ulike størrelser. Den er et veldig godt eksempel på ei samling sanseinntrykk som vil være veldig overveldende for autister. For min del er denne installasjonen overveldende på den gode måten. Jeg trekkes mot sterke farger på en måte som er noe mer enn bare at jeg syns de er pene; det fyller meg med glede og velbehag å omgi meg med sterke farger, og dette er noe som jeg de siste månedene har begynt å innse at ikke nødvendigvis er sånn alle føler det. Jeg har rett og slett hele livet slitt med å forstå hvorfor folk kler seg i beige og grått når man kan kle seg i blått og rosa. For meg virker det utrolig rart å ikke bli så påvirka av farger som det jeg blir. Jeg kler meg fargerikt, jeg farger håret blått, grønt, rosa og lilla, jeg elsker glitter, kan bli helt oppslukt av lavalamper, jeg føler at egoet oppløses og jeg går opp i en større enhet når jeg kan sitte eller danse i neonbelysning. Inne i Hymn of Life blei jeg fylt med varme og ro og ekstase på én gang, ikke så ulikt det jeg føler når jeg svømmer gjennom et fargerikt korallrev i Subnautica. Sterke farger har evnen til å ta kontroll over hjernen og stenge ut alt annet og få alle vonde følelser som ellers tar mye plass til å blokkeres ute. Som sagt er ikke dette alltid positivt, jamfør å glemme at man er sulten fordi fargene i Subnautica er så vakre, men i all hovedsak elsker jeg at det er sånn. Og så fins det selvfølgelig autister som bevisst unngår sterke farger, fordi de for dem blir overveldende på den dårlige måten.

Jeg veit ikke sjøl hvorfor det er sånn at enkelte sanseinntrykk er overveldende på en dårlig måte, mens andre er overveldende på en god måte. Jeg veit ikke hvorfor jeg blir sliten av Marvel-filmer og elsker Mandy. På overflata har jo for eksempel Black Widow og Mandy mye til felles: sterke farger, episk musikk, mye action. Likevel er jo fargene, musikken og den typen action man finner i Black Widow markedsført mot et mainstream-publikum, og mainstream-publikummet består av majoriteten, og majoriteten er nevrotypiske. Mandy er for spesielt interesserte, med en fargepalett som er tatt ut i det ekstreme, Jóhann Jóhannssons åttitallsinspirerte dommedagssynther og ultravoldelig tegneseriaktig action. Det er akkurat som at Black Widow (eller en annen Marvel-film, nå bruker jeg bare den nyeste av dem jeg har sett for enkelhets skyld) og Mandy er varianter av den samme filmen, men førstnevnte er lagd av og for nevrotypikere, og sistnevnte av og for autister. 

Og enda en gang: det motsatte er også tilfellet. Hele grunnen til at jeg i det hele tatt fikk lyst til å snakke om dette, var jo at jeg i begynnelsen av måneden fortalte dere om The Power of the Dog. Den filmen må jo kunne sies å være Mandys rake motsetning, men likevel veldig godt tilpassa en autistisk måte å se verden på. Der er det nettopp fraværet av det overveldende som påkaller det intense fokuset mitt. 

For det er sånn jeg trur det er med meg: jeg må ha alt eller ingenting. Jeg hører på TR/ST eller Brian Eno. Jeg vil være på Tusenfryd eller sitte aleine i stillheten og mørket. Jeg elsker Los Angeles og Tokyo eller folketomme strender og skoger. For selv om det kan virke merkelig at jeg kan elske begge ytterpunktene med den samme intensiteten, så gir det mening for meg, for når man strekker to ytterpunkter langt nok ut i hver sin retning, begynner de å nærme seg hverandre på den andre sida. Maksimalismen hos TR/ST og minimalismen hos Brian Eno fungerer like bra til å blokkere ut den evige strømmen av overflødig informasjon som tar en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min; hverdagsstøy som during fra fryseren, klikket i termostaten eller noen som går forbi utafor leiligheten min. Jeg føler egoets oppløsning like godt når jeg mediterer som når jeg danser til 120 desibel under blinkende strobelys. Og akkurat dette veit jeg ikke om nevrotypikere er i stand til å skjønne.

Men jeg håper dere gjør det.

Lunisand – episode 16: CSI: Lunisand

Når jeg leser dette, merker jeg at jeg savner litt å skrive tullball. Det vil si, jeg savner litt å ikke ha noen videre ambisjoner med skrivinga enn å ha det gøy. Det er selvfølgelig i teorien ingenting i veien med å skrive fjas og fanteri i dag, men jeg føler litt at når jeg først har tid til å skrive, må jeg prioritere å skrive ting jeg faktisk legger ned litt arbeid i. 

Kanskje det jeg savner, er å ikke være voksen.

Uansett! Hele Lunisand-arkivet fins her. God fornøyelse:

Jonas Fraz – 36 år, Vekt. Mann til Aurora, far til Ravn. Lunisands kontroversielle borgermester. Av noen sett på som en lat slubbert med gæren frisyre, men elsket av innbyggerne. Opptatt av rettferdighet, og da gjør det opp for hans manglende juridiske talenter.
Aurora Fraz – 35 år, Skytte. Kone til Jonas, mor til Ravn. Livlig, sprudlende og aktiv, og totalt forskjellig for hva man forbinder med ”borgermesterens kone”. Kjent for sitt musikalske talent, sine tatoveringer og sin ærlighet. Et kjent fjes på alle fester.
Ravn Fraz – 12 år, Vekt. Sønn til Aurora og Jonas. Av mange trodd til å bli Lunisands neste borgermester, men vil gå sin egen vei, noe foreldrene støtter. Oppdratt i musikkens ånd, og optimistisk og glad. Kommer fra et rikt hjem.

Hanekammen til Jonas duvet langsomt fra side til side sammen med støvkorn som den lette ørkenbrisen brakte med seg. Han stod med de tunge militærstøvlene godt plantet i den tørre bakken et godt stykke fra hverandre, og med de svulmende, tatoverte armene i sidene. Øynene hans var som mørke revner øverst i ansiktet der de sendte sitt smale blikk utover søppelhaugen som stort sett var det eiendommen til Elegía bestod av.
   Huset i seg selv var vanskelig å få øye på, til tross for at det egentlig var den eneste bygningen på plassen. Grunnen til det var at det var satt sammen av tilfeldig drivved og vrakgods, og man forventet at hvis det var noe hus på tomten, lå det i så fall under masken av skrot. Det som derimot gikk opp for en etter hvert som man stod der og prøvde å tenke ut hvor mye skrap som egentlig lå over dette bygget, var at det faktisk var skrapet som var bygget. De fire veggene og taket søsknene Mio og Arielle og moren deres Ursula bodde under, bestod nemlig utelukkende av korte og lange trestykker, metallflak, isoporesker og ellers alt mulig annet ubrukelig som andre hadde kastet fra seg. Jonas undret seg litt på hvorfor det var slik; i følge papirene hans, hadde Ursula en helt greit betalt jobb som vaskehjelp, men likevel levde de altså som uteliggere. Hvorfor ville Fabian bryte seg inn her, av alle steder?
   Vel, han innså at det bare var én måte å få svar på noen av spørsmålene på, og det var ved avhør. Han begynte å bevege seg mot det han antok var døren.
   For øyeblikket holdt han Fabian varetektsfengslet inne på musikkrommet i tredje etasje i den gigantiske eneboligen han og familien hadde tilhold i. Innbrudd var så visst ikke en gjerning som burde gå ustraffet hen, og i mangel på ressurser, tok han til takke med det han allerede hadde, og brukte de tilgjengelige midlene kreativt. Tre ganger om dagen ble guttungen fôret av enten Ravn eller Aurora, til tross for at vedtaket til Jonas hadde skapt litt misnøye hos de to samboerne hans. Aurora mente at det var totalt uetisk å gjøre noe sånt mot en som ikke engang var myndig – og attpåtil uten rettssak! Jonas hadde argumentert med at det var jo tross alt derfor han var varetektsfengslet – rettssaken hadde ikke funnet sted enda, og de trengte et sted å oppbevare ham inntil da. Dessuten var han da over kriminell lavalder, og da var da ikke dette så drastisk?
   Ravn, på sin side, hadde et litt annet utgangspunkt for motviljen sin. I følge ham satte farens handlinger ham i et dårlig lys hos sine skolekamerater, og gjorde ikke akkurat veien inn til videregåendeelevenes hjerter noe enklere. Jonas hadde klappet ham på skulderen på faderlig vis og påpekt at dette mest sannsynlig hadde motsatt effekt, ja, faktisk skulle han ikke bli forundret om de andre begynte å se opp til ham som en hardhaus av de sjeldne, men det var fortsatt skeptisk at Ravn lusket opp til Fabian med frokost og kvelds. Jonas håpet bare ikke at tvilen hans ville komme fangen til gode. Det skulle sannelig ha tatt seg ut om hans egen sønn hadde løslatt en farlig kriminell i Lunisand uten så mye som en dom å støtte seg til. Det kunne bli skjebnesvangert.
   Men nå hadde han andre ting å tenke på enn Ravn, Aurora og fengselsfuglen deres. Han stod for øyeblikket rett foran en litt skjev plankebit med gaffatape på utsatte steder, og med en liten haug murstein helt nederst. Jonas mistenkte dem for å fungere som en dørstopper for å hindre døren i å blåse opp i hardt vær.
   Siden det ikke var noen ringeklokke, knyttet Jonas de massive nevene og ga planken noen lette dunk. Men det skulle vise seg at han hadde undervurdert sin egen rå muskelkraft, og med knirking og brak falt trestykket ned av den øverste hengselen.
   ”Beklager!” hauket han inn gjennom sprekken som hadde oppstått, og siden han nå først var i gang med snakketøyet, kunne han likeså godt unngå mer hærverk ved å legge til: ”Kan jeg komme inn?”
   Han ventet spent i noen få sekunder, men ettersom ikke så mye som et stakkarslig pip pep tilbake, prøvde han igjen med et mer nøytralt: ”Hallo?”
   Heller ikke denne gangen var det en lyd å høre, og forvirret åpnet Jonas døren så forsiktig han kunne. Tydeligvis ikke forsiktig nok, i og med at resultatet ble et smell og en vannrett dør. Jonas plystret uskyldig idet han reiste den opp igjen og gjorde et helhjertet forsøk på å henge den nok en gang på hengslene. Han fjernet hendene så varsomt som mulig, og passet på å liste seg vekk fra vaklevorenheten for å slippe å være den direkte årsaken til mer ødeleggelse.
   Dagen i forveien hadde Jonas gått undercover på Lunitrums eneste kasino for å speide etter mistenkeligheter. Hva det nå var det skulle bli, hadde han ikke helt visst på forhånd, men siden et kasino tross alt er en plass for folk som er i pengetrengsel, i alle fall blant annet, og pengetrengsel er en vanlig årsak til å bo i søppel, hadde han sett besøket sitt som gunstig likevel. Og neimen hadde han ikke kommet over Mio Elegía, som til tross for at han bare var seksten år, og slettes ikke gammel nok til å spille om penger, hadde med friskt mot dukket opp rundt bordet sammen med Jonas’ egen bestekompis, Jølle Sirkelsneip, og den lokale pokerlegenden Jonathan Neon. Den siste hadde ikke Jonas helt fått taket på hvem var, ettersom han hele tiden hadde sett vekk, men det var nå en gang ikke det som var poenget heller. Poenget var at Mio åpenbart måtte befinne seg i en litt håpløs situasjon siden han prøvde seg på noe som i utgangspunktet var ulovlig. Da han hadde reddet ham fra det som lett kunne ha blitt en stygg affære med noen vakter, hadde det bekreftende nok kommet frem at søsteren hans manglet penger til utdannelse, og at det var derfor han hadde tydd til mer desperate metoder. Så Ursula var ikke i stand til å ta ansvar for sine barn, altså? Da Jonas derimot hadde luftet denne påstanden for Mio, hadde sistnevnte fått et litt manisk ansiktsuttrykk, begynte å vifte febrilsk med hendene, og de vanligvis så gråbleke kinnene hans hadde antatt en lyserød farge, og han hadde hektisk begynt å forklare at jo da, det var hun absolutt, hehe, de hadde det kjempefint, de, aldeles storartet. Denne oppførselen var noe Jonas hadde notert seg bak øret, og det var med dette friskt i minne at han hadde bestemt seg for å oppsøke Ursula og høre henne ut selv. Men, da han nå stod midt i den spartanske stuen og kikket rundt seg, kunne han se at det var like tomt her som hva det hadde hørtes fra utsiden. Var hun på jobb, kanskje? Fantes det muligens noe telefonnummer til arbeidsplassen i umiddelbar nærhet?
   Like ved den gammeldagse telefonen med nummerskive lå en utgått lefse av en adresse- og nummerbok. Jonas nølte ikke med å plukke den opp, og finne frem til alle de oppførte kontaktene under E.
   Først så ikke Jonas navnet til Ursula med suffikset ”jobb” bak. Det var en grunn til det. Hele linjen hadde nemlig en tykk, svart strek over seg. Også mobilnummeret hennes hadde fått samme behandling. Men hvorfor hadde Ursula mobiltelefon når de ikke engang hadde en skikkelig dør inn til huset sitt? Mystisk. Han dro frem notatblokken sin og skrev ned observasjonen.
   Videre fant ikke Jonas annet av interesse, bortsett fra et lass flere bevis på at familien Elegía var og ble lutefattig. Dette ga ikke mening. Hvorfor skulle Fabian bryte seg inn her? Noe fornuftig ut av gjerningsmannen var det dessuten umulig å få. Han nektet simpelthen å prate. Han ble rett og slett nødt til å få fatt i andre som var i stand til å gi noen form for forklaring på den heller snodige oppførselen hans, men her var det jo ingen hjemme. Han hadde nok ikke andre valg enn å komme tilbake ved en senere anledning, men hva skulle han ta seg til i mellomtiden? Denne saken hadde slått rot i hjernefurene hans, og nektet å la seg røske opp før han hadde tygget over hver bidige forgrening i detalj. Han visste med seg selv at han simpelthen ikke kom til å få fred i sjelen før i alle fall noe av denne suppen var vel fortært, og da hjalp det ikke å luske rundt hjemme i påvente av at huset han nå befant seg i skulle fylles med folk. Her krevdes det handling, og det krevdes handling nå!
   Ikke før hadde han tenkt tanken, før en lyd reiste seg fra stillheten utenfor. For det var da sannelig den umiskjennelige melodien av gummi mot grus han hørte? En bil? Men så lød sukket som er særegent for tunge kjøretøy, som om de puster lettet ut etter å ha dratt enda et stykke med alt det massive metallet, og Jonas ble vill i nikkersen. Dette måtte være skolebussen! Han kunne ikke vente med å konfrontere søskenparet med de syke oppdagelsene han hadde gjort! Dermed løp han ut av huset, glemte den vinglete døren, som falt ned på bakken utenfor med et knall og en sky av støv, brukte bare noen få sekunder på å snu seg, plukke den opp igjen, hive den på plass, virvle rundt på hælene, og springe mot de to skikkelsene som stod skrikende ved hovedveien. Jonas åpnet armene slik at det så ut som om han var på vei til å gi dem en klem, tok lange, faste, byksende skritt og gliste jovialt, og lot av og til noen humrende latterbrøl finne veien ut av kjeften, men det lot ikke til å hjelpe. Mio og Arielle klynget seg til hverandre mens de hylte som sirener, og Jonas prøvde alt som stod i sin makt for ikke å virke skremmende. Derfor, da han endelig var fremme ved de to reddharene, klasket han Arielle kameratslig i skulderen og knegget godlynt, bare for å erfare at hele henne liksom klappet sammen, som en annen campingstol under en litt for velfødd bakende. Mio ble fra seg, og stilte seg opp foran henne øyeblikkelig, som for å beskytte henne. Først da gikk det opp for Jonas hva de to faktisk hadde sett. Og en høy, røslig kar med huden full av blekk, klesstil som et Hells Angels-medlem og hår som en indianerhøvding som stormer ut av huset deres, som de selvfølgelig hadde antatt var tomt og ant fred og ingen fare om idet de kom hjem fra skolen, som attpåtil presterer å rive ned døren deres og komme settende mot dem i et halsbrekkende tempo rett etterpå, er vel neppe et syn som går helt ubemerket hen, i alle fall ikke hvis du ikke engang er det minste forberedt. Jonas anså derfor det som sin plikt etter denne oppvåkningen å hjelpe til så godt han kunne, så han holdt kjeften momentant, og nå var den eneste lyden som hørtes, hvinene fra de to tenåringene.
   ”Døh, Arielle, beklager det der…” begynte Jonas, og skulle til å rekke ut en hjelpende hånd mot henne der hun satt sammenkrøpet på bakken som et vilt dyr, men Mio dyttet ham tilbake med en kraft som var overraskende sterk i forhold til den heller beskjedne kroppsbygningen hans, og sa bryskt med de tynne leppene presset godt sammen: ”Du har å holde deg unna, ditt misfoster!”
   ”Oi, skal si man er på offensiven i dag, ja!” bemerket Jonas syrlig, og skulle til å skubbe ham vekk, men Arielle kom ham i forkjøpet. Det lot nemlig til at hun først nå, når hun hadde hørt stemmen, hadde gjenkjent denne galningen som for kort tid siden hadde kommet i vill fart mot dem som en annen psykotisk morder.
   ”Borgermester… Jonas?” spurte hun forvirret, karet seg til bena igjen, og ga broren et puff slik at han kom i overbalanse, og ble nødt til å hinke noen skritt til siden.
   ”Dette er altså så pinlig”, unnskyldte hun seg forlegent der hun ga seg til å børste klærne for skitt og sand. En rosa farge bredde seg i det bronsefargede ansiktet.
   ”Så, så, sånt skjer hele tida”, løy Jonas, og ventet tålmodig til hun så seg ferdig med feieprosessen.
   Omsider rettet Arielle seg opp, smilte overbevisende og spurte fattet: ”Så, åssen har det seg at… du… eh… er her?”
   ”Jo, nå skal du høre”, begynte Jonas, og ga henne hele historien fra han hadde snakket med Mio på kasinoet, til det underlige fenomenet med overstrekningen, mobiltelefonen og pengemangelen.
   ”Har du noe å si til dette?” avsluttet han.
   ”Mamma har slutta i den gamle jobben sin, og har sagt opp mobiltelefonen fordi det blei for dyrt. Hun fant ut at vi måtte prioritere”, kom det fra Arielle mens hun nonchalant byttet kroppsvekten fra det ene benet til det andre.
   ”Jasså, sier du det…” mumlet Jonas fjernt, skrev som besatt i blokken og lot som om han tenkte, men innerst inne hadde han allerede bestemt seg. Arielle løy. Svaret hadde kommet for raskt og unaturlig naturlig. Nå gjaldt det bare å finne ut hvorfor hun løy, hva som egentlig var sannheten og hva det hele hadde med at Fabian hadde brutt seg inn her å gjøre.
   ”Hvor jobber hun nå?” spurte han saklig.
   ”I Lunitrum”, sa Arielle behersket.
   ”Hva jobber hun som?” gravde han videre.
   ”Hjemmesjukepleier”, var svaret han fikk.
   ”Veit du navnet på noen av pasientene hennes?” spurte han.
   ”Beklager, nei”, sa Arielle uanfektet, og ristet på hodet for å understreke det.
   ”Takk, det var alt for i dag!” sa Jonas med et fasadesmil, og mottok det samme tilbake. Men idet han gikk vekk fra eiendommen, derimot, og satte seg inn i den flammelakkerte sportsbilen sin, smilte han med hele sitt hjerte. Søskenparet Elegía trodde nok at de hadde lurt ham nå. Men det hadde de ikke. Det var han som hadde lurt dem.