Fire ting som tross alt skjer

Hey, det er fortsatt korona og jeg har nå vært uten jobb i over et år, og det virker som at en del folk antar at det betyr at jeg kjeder vettet av meg, men hvis jeg skal være helt ærlig, fyller jeg nå dagene i større grad med ting som gir mening for meg enn før. Det betyr ikke at jeg ikke savner å ha (relativt) god råd, men hele koronagreia har ikke vært like uutholdelig for meg som for mange andre, og for min personlige del har det faktisk kommet en del positivt ut av det. Det er ting jeg har fått tid til å virkelig ta tak i nå, ting som jeg før har tenkt at jeg gjerne skulle gjort om jeg bare hadde hatt muligheten, og nå har jeg jaggu muligheten. Hjernen min har kokt det ned til hvert fall fire ting:

1. Skrivejobbing

Jeg har vel på en måte innsett at jeg kanskje skal si det sånn at jeg nå har skrevet ferdig et førsteutkast til ei novellesamling? Dokumentet med ferdige noveller er per akkurat nå på 203 sider, og det er faktisk en helt legit lengde på ei bok. I teorien føler jeg at jeg kunne skrevet på dette prosjektet cirka evig – det er jo det som er så fint/dumt med ei novellesamling; det er liksom ikke en tydelig slutt på samme måten som med en roman – men en eller annen gang må man jo liksom gi seg òg. Og jeg trur hovedgrunnen til at jeg har lyst til å fortsette å skrive, ikke er at jeg nødvendigvis har så mye mer å si, men at så lenge dette fortsatt er et prosjekt under arbeid, kan jeg rettferdiggjøre å ikke sende det inn til forlag, som er verdens skumleste ting i hele verden noensinne noen gang. Så nå gjenstår det for meg å faktisk samle mot nok til å sende det fra meg, fordi for første gang har jeg nå ikke et skriveprosjekt å falle tilbake på om dette ikke skulle bli til noe. Når dette er ferdig, står jeg på bar bakke. Og det skremmer meg veldig. Men i skrivende stund venter jeg på svar fra en tidligere lærer om han kan lese det for meg, jeg har nylig sendt inn tekst til Bøygen og Replikk og jeg har tenkt å søke på påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, så nå prøver jeg å ta én dag om gangen og fylle opp dagene tilstrekkelig med gjøremål til at jeg ikke har tid til å engste meg aldeles for mye.

2. Yoga

Jeg trur ingenting passer bedre innunder kategorien ting jeg gjerne skulle gjort om jeg bare hadde hatt muligheten enn det nettopp yoga gjør. Mitt første ordentlige møte med yoga var i Bø for ti år siden (ja, så lenge siden er det jeg gikk forfatterstudiet!!!). Jeg hater de aller fleste treningsformer, og den her endorfinrusen som alle snakker om har jeg aldri opplevd – bortsett fra med yoga (og til dels med dans, men jeg danser aldri for å trene likevel). Det som for meg er så fantastisk med yoga, er at der det virker som at "no pain, no gain" er et generelt slagord for andre treningsformer, handler yoga om å faktisk ha det bra. Som yogalæreren min i Bø avslutta de fleste setningene sine med: "… kun hvis det er behagelig for deg." Eller som min nåværende yogalærer Adriene sier: "find what feels good." Det går faktisk an å trene uten å ha det jævlig!! Og det var for meg en liten revolusjon da jeg innså nettopp det. Jeg har aldri hatt råd til å gjøre yoga på yoga- eller treningssentre i Oslo, og jeg har lenge syntes det har vært vanskelig å finne motivasjon til det for meg sjøl aleine, men etter at korona inntraff, har jeg faktisk, med bare helt få unntak, gjort yoga hver eneste dag. Noen ganger fem – ti minutter, andre ganger en time. En annen ting som Adriene sier er "a little goes a long way", og det er faktisk helt sant. Og det beste av alt er at jeg både merker og ser forskjell. Ting jeg før syntes var vanskelig og til og med umulig, får jeg nå til. Jeg har fått synlige magemuskler og større armmuskler. Jeg har gått en del opp i vekt, noe som jeg syns er en bra ting, for før var jeg undervektig. Min største frykt (!) ved å vende tilbake til en normal hverdag igjen, er at jeg ikke skal få tid til å gjøre yoga, men på den annen side: nå har det blitt en så innarbeida rutine for meg at innen jeg en vakker dag er i jobb igjen, har forhåpentligvis yoga blitt en like naturlig del av dagen min som det å pusse tenner.

3. Psykolog

I desember og januar gikk det skikkelig, skikkelig dårlig med meg. Dere som har fulgt med lenge veit at jeg har prøvd å be om hjelp tidligere, med nedslående resultat. Denne gangen gikk det utrolig mye bedre, og jeg blei sendt på en samtale på DPS i mars for å finne ut av hvorvidt jeg kunne ha utbytte av et angstkurs. Psykologen jeg snakka med da mente – noe jeg forøvrig er helt enig i – at hva enn det er som feiler meg, er det noe mer komplekst enn "bare" angst og at angstkurset dermed ikke ville være riktig hjelp for meg, så jeg blei henvist videre, og allerede til neste uke skal jeg begynne på utredning, noe jeg gruer meg litt til, fordi herregud noe så skummelt, men som jeg enda mer trur kommer til å bli veldig, veldig fint. For det er noe som feiler meg, det har vært det lenge, og jeg er så utrolig sliten av å ikke få til ting som jeg føler jeg burde fått til. Og jeg trur jeg uansett gruer meg litt mindre nå enn den gangen i mars, fordi nå veit jeg i hvert fall i litt større grad hva jeg går til, pluss at jeg fant ut – noe som egentlig burde være opplagt, men likevel – at psykologer er utroooolig mye lettere å snakke med enn hva fastleger er. Selvfølgelig er de jo det, de har jo ikke ei seks år lang spesialistutdanning for ingenting, liksom, men det skumleste med å nettopp åpne seg opp og snakke om ting man egentlig ikke har lyst til å snakke med noen om, er i mitt tilfelle frykten for å bli dømt og ikke bli tatt på alvor, og det hjelper litt på nervene å vite at dette er noen som har som jobb å ikke dømme og å ta meg på alvor.

4. Planter

Vil dere se på babyene mine, eller?! Jeg venter ikke på svar, jeg, her er dem:

Arekapalma mi Robert ser ganske lik ut nå som da jeg fikk ham, men dragefruktkaktusen Tarjei har blitt så stor!! Bare se hvor liten han var da jeg fikk ham for mindre enn et år siden. Dessverre har venus fluefangeren Audrey dødd, hun døde ganske fort, men jeg merker at jeg allerede har blitt sinnssykt mye flinkere til å holde liv i planter generelt. Nå har jeg for eksempel urter i ukesvis, der jeg for eksempel ikke klarte å holde liv i en koriander i noe særlig mer enn et par dager før. Vibeke bor et sted der butikker og denslags holder åpent, og hun har kjøpt med plantejord og nye potter til meg som jeg skal få når jeg treffer henne til helga. Når jeg har fått litt mer hageparafernalia i hus, er planen å potte om Tarjei sånn at gutten min som har blitt så stor kan få bedre plass, og så kanskje klinke til med å gro avocadoplanter og paprikaer og herregud det er ingen grenser for hvor gartner jeg kan finne på å bli med plantejord innen rekkevidde. Planter er rett og slett en hobby jeg ikke engang visste at var for meg før Tarjei og Audrey kom inn i livet mitt, og jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne bli, om ikke noen reser, så i hvert fall markant mye bedre på kunsten å dyrke. En gang i tida tenkte jeg jo det samme om mat; at jeg aldri kom til å bli noen som var flink til å kokkelere, men det har jeg jaggu blitt, og nå kan det jammen meg se ut til at jeg er i ferd med å få grønne fingre òg. Greia med å bli flink til noe, har jeg funnet ut at mer enn noe annet handler om å bli glad i å gjøre noe. Og det er veldig lett å bli glad i planter.

RuPaul's Drag Race sesong 13 – (ikke nødvendigvis så) hot takes og andre tanker

Til helga er det faktisk endelig finale i den lengste sesongen av RuPaul's Drag Race i manns minne, og mye har blitt sagt om akkurat denne sesongen (FOR en kjedelig førsteepisode, herregud), særlig satt opp mot sin britiske søster, men jeg har jevnt over kost meg med den, selv om det har vært få øyeblikk som går inn i historiebøkene, av både den ene og den andre sorten. Og bare så produsentene veit det: det er ikke fordi det ikke har vært nok drama i denne sesongen, for det var ikke så mye drittslenging og såpe i UK-versjonen i år heller. Tvert imot er det faktisk få ting jeg liker bedre enn å se drag queens som er gode venner, og søsterskapet jeg så forme seg innad i UK-gjengen skapte uendelig mye bedre TV enn det krangling og bitching gjør. 

Jeg skal, på samme måten som i fjor, prøve å synse meg fram til hvem av finalistene jeg syns fortjener krona. Herved følger spoilere for alle som ikke er à jour med sesong tretten av RuPaul's Drag Race.

Men aller først vil jeg bare si hvor takknemlig jeg tross alt er for hvor forskjellige de fire finalistene er fra hverandre! RuPaul sier at Amerikas neste drag superstjerne må ha fire kvaliteter; karisma, unikhet, nerve og talent, og sjeldent har disse egenskapene vært så tydelig representert hos finalistene som denne gangen.

Karisma: Symone

For er det noen som virkelig er legemliggjøringa av karisma, så er det Symone. Den utstrålinga og sjølsikkerheten hun går på runwayen med er helt rå å være vitne til. Hun har også vist seg å være en god skuespiller, og det virker som at hun tar med seg denne evnen til å gå inn i en karakter også på runwayen. Hun møter de forskjellige utfordringene med den stoltheten og den autoriteten som hun nettopp via drag får tilgang til, og det er jo nettopp dét som gjør drag til en så interessant kunstform: Symone er et nydelig eksempel på at man kan skape seg et alter ego som er alle de tinga som en svart, feminin mann blir fortalt at han ikke kan være. En annen ting jeg virkelig elsker ved Symone, er at selv om hun på sitt beste utstråler en udiskutabel styrke, er hun også den av årets finalister som virker mest følsom, og er det noe Brené Brown har lært oss, så er det at man ikke kan oppnå styrke og sjølsikkerhet uten nettopp sårbarhet. Måten hun tilsynelatende har kanalisert sårbarheten sin på til å komme ut på den andre sida som enda sterkere, er faktisk vakkert å se på. Og derfor tilgir jeg henne de gangene hun nettopp snubler og sårbarheten hennes blir synlig, som da hun gjorde det ganske dårlig under stand-up-utfordringa, fordi det gjør det enda tydeligere for meg hvor hardt hun faktisk jobber med den superkule Symone-attityden, som hun vanligvis går inn i med den største naturlighet. For Symone jobber beinhardt, og som alltid når noen jobber hardt, er det umulig å legge merke til det når hun er på sitt aller beste. Det eneste negative jeg kan komme på å si om Symone, er at karakteren hun har perfeksjonert kan bli litt repetitiv, og hun var dritmorsom i RuPaulmark Channel og i reklamefilmen ("is your blood sugar low?"), mens i "Henny, I Shrunk The Drag Queens!" følte jeg at hun egentlig gjorde det samme som jeg har sett fra henne tidligere. 

Unikhet: Gottmik

Gottmik er den første transmannen til å delta i Drag Race-franchisen, og som noen som har et sammensatt forhold til kjønn, syns jeg det er fantastisk å se noen dytte på grensene for hva drag kan være. For drag er jo nettopp en slags satire over stereotypiske kjønnsroller, og sånn sett burde dette være helt riktig arena for å utforske såkalte ukonvensjonelle kjønnsuttrykk, likevel har jeg inntrykk av at transmenn som er drag queens blir uglesett i enkelte miljøer. Heldigvis har vi kommet så langt at både Drag Race-fans og -deltagere har en selvfølgelig plass til banebrytere som Gottmik, og hun har hvert fall imponert meg enormt mye med sitt talent og sin naturlige tilstedeværelse på scener og runwayer. For Gottmik hadde allerede før Drag Race en temmelig solid karriere som makeup-artist, og det blei veldig tydelig veldig fort at hun har en uovertruffen motesans og er en ekstremt dyktig designer. Og akkurat som med Aquaria og Gigi Goode fra tidligere sesonger, er Gottmik mer enn "bare" en look queen. Hun er også utrolig morsom og var en soleklar vinner av årets Snatch Game som Paris Hilton, og var – syns jeg – bedre enn Kandy i stand-up-utfordringa, selv om det var Kandy som vant. Og når finalistene i år som nevnt er såpass forskjellige fra hverandre, er det nesten umulig å velge ut hvem av dem som er "best" – med ett unntak som vi straks kommer tilbake til – og dermed er kanskje representasjon nettopp en god grunn til å krone Gottmik. 

Nerve: Kandy Muse

Jeg har litt lyst til å like Kandy Muse mer enn jeg gjør, om ikke for annet, så fordi det virker veldig populært å mislike henne, og jeg misliker henne ikke egentlig, jeg bare syns at andre (Denali og Utica) hadde fortjent en plass i finalen bedre enn hva jeg syns Kandy gjør. Jeg har på følelsen av at grunnen til at hun fortsatt er med ikke skyldes talentet hennes, men fordi hun har en veldig stor personlighet som var en av pådriverne til denne sesongens største showdown backstage. Sagt på en annen måte: at Kandy har fått bli med hele veien til finalen, vitner for meg mer om et bevisst valg tatt av produsentene for å lage juicy reality-TV enn fordi hun er bedre enn alle de som allerede har gått ut. For Kandys runway-looks er på sitt beste helt OK og på sitt verste helt grusomme. Jeg syns ikke brusreklamen hennes var så god som dommerene skulle ha det til, og jeg syns altså at Gottmik (og Rosé!) var bedre enn henne i stand-up-utfordringa, som er den eneste utfordringa Kandy har vunnet. Hun er ikke en håpløs drag queen, jeg syns bare ikke hun når opp til det nivået som de tre andre finalistene har. Med det sagt: jeg kan skjønne hvorfor man blir sjarmert av Kandy, for hun er høylytt og… får jeg lov å si vulgær?…, hun snakker rett fra levra, og er en underholdende person å iaktta fra avstand. Jeg trur personlig jeg ville blitt gal hvis jeg hadde måtte delta i en konkurranse med henne, fordi hun har en bortimot helt motsatt personlighet av hva jeg sjøl har, og hun er ganske enkelt ikke helt min type. Men hun har definitivt nerve, det skal hun ha.

Talent: Rosé

Innrømmelse: det kaaaaan hende jeg crusher bittelitt på Rosé.

Det til side: det er ingen tvil om at Rosé med sin teaterbakgrunn utstråler profesjonalitet på en måte ingen av de andre finalistene gjør, noe også dommerne påpeker igjen og igjen. Hun er rett og slett så utrolig talentfull at hennes største svakhet blir at hun er så perfekt at det kan være vanskelig å knytte seg til henne på den måten det er lett å gjøre med for eksempel Symone. Personlig har jeg ikke hatt nevneverdige problemer med å knytte meg til henne, for i tillegg til å altså være god i absolutt alt, virker hun som en varm, morsom og sympatisk person som ikke tar seg sjøl så alvorlig. Hun kan synge, hun kan danse (og på dette tidspunktet begynner jeg å synge på Stiffis Respekt, men det var en digresjon), hun er en god skuespiller, hun har gode looks (sjeldent så gode som de til Symone og Gottmik, men likevel), hun er velartikulert, hun er smart, og det er rett og slett vanskelig å klandre henne for å alltid forholde seg profesjonell, også i de situasjonene der andre ville hatt emosjonelle sammenbrudd. Hun er ganske enkelt den beste allround entertaineren av dem, og mitt favorittøyeblikk med henne var kanskje som Gnomey i RuPaulmark Channel. Etter enkelte kriterier er hun kanskje sånn sett den mest velfortjente vinneren av dem, fordi hun aldri har gått helt på trynet; de gangene hun ikke har vært best, har hun likevel vært god. Mens jeg skriver dette merker at jeg personlig likevel kanskje heier enda litt mer på Symone og Gottmik, fordi det de gjør er på hver sin måte så unikt og de har begge evnen til å utvide sjølve definisjonen av hva drag innebærer. De tar større sjanser, der Rosé først og fremst er veldig, veldig flink. Men bevares, det er ikke noe i veien med å være flink, og om Rosé skulle vinne er det hundre prosent fortjent.

Lunisand – episode 7: Aske og ild

Jeg syns det er litt festlig å lese hvor maksimalistisk skrivestil jeg hadde en gang i tida, høhø. I disse dager har jeg cirka ingen karakterer som utbryter eller roper eller i det hele tatt spør om noe, de bare sier. Og jeg føler meg ekstremt raus hvis jeg spanderer på dem et adjektiv. 

Lese tidligere episoder? Klikk her.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image. 

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Hjertet til Theresa ville simpelthen ikke slutte å løpe, selv om det i praksis hadde krysset mållinjen for maraton idet hun hørte at Mio svarte ”ja” til en kinotur. Nå hadde hun puttet mobilen ned i lommen på kjolen sin igjen, men fortsatt var det som om hun likeså godt kunne ha byttet ut muskelen bak brystet med basstrommen i et metallband, fordi hun sannsynligvis ikke ville ha merket noen forskjell uansett.
   ”Han sa…” begynte hun opprømt, men tidde straks hun så at hun var alene. Hvor var broren blitt av?
   ”Sonny?” spurte hun ut i luften, uten å få noe svar. Hun lot øynene endevende plassen hun stod på, fontenen, sidegatene, de nærmeste butikkene, parken med alle benkene, men hun så ikke tegn til ham. Den karakteristiske, sorte bomullsdotten han kalte hår gjorde som regel at hun lett kunne plukke ham ut fra selv de mest overbefolkede, klaustrofobiske rom, men det så ut til at det var håpløst. Han var som sunket i jorden. Ikke det at hun trodde at han hadde satt seg inn i baksetet på en fremmed bil eller noe, slik var han ikke, men han var heller ikke slik at han bare forsvant uten spor. Det uroet henne.
   Med lett skjelvende fingre lette hun frem mobilen fra lommen nok en gang og bladde seg frem til brorens navn på nummerlisten. Nå var det bare å håpe på det beste.
   Det ringte én gang. Theresas pust gikk nå synkront med hjerterytmen hennes, som på ingen måte hadde avtatt.
   Det ringte en gang til. Og enda en gang.
   Deretter hørte hun brorens stemme i andre enden si: ”Hallo?”
   Flere lag med bly blåste lett som bare det vekk fra skuldrene hennes i det øyeblikket.
   ”Hvor i all verden har du gjort av deg!?” ropte hun inn i telefonen, mer nebbete enn hva hun hadde tenkt, men det fikk gå.
   ”Slapp av, jeg er her på… det der galleriet, vet du. Galleri Anfall. Ikke stress”, sa Sonny.
   Theresa tok en liten pause, gjorde et iherdig forsøk på å kontrollere pusten sin, og åpnet ikke munnen sin før hun var sikker på at det som kom til å strømme ut av den, var til å beherske: ”Beklager hvis du synes at jeg overreagerte, men det var bare litt ekkelt, skjønner du vel. I det ene øyeblikket var du her, men så snart jeg la mobilen vekk, så… Vel, hvis du er der, så er det vel ikke så farlig. Jeg skulle bare si at Mio sa ja til å bli med på kino, og at han skulle komme så fort som mulig.”
   ”Så kjempebra!” utbrøt Sonny, og den oppriktige gleden hans gjorde henne god og varm innvendig.
   ”Men fra det ene til det andre, hva gjør du egentlig inne på galleriet?” spurte Theresa, for i selvbeherskelsesprosessen hadde overraskelsen over at broren hennes tittet på samtidskunst måttet vike for sterkere følelser.
   ”Ehm, altså…” begynte stemmen i den andre enden, men den døde fort bort.
   Noe ble urolig inne i Theresa igjen. ”Ehm, altså…” var svaret han pleide å gi foreldrene når han ikke var kjapp nok til å trylle frem en bortforklaring. Tidligere hadde han aldri trengt det når han snakket med søsteren. Hva skyldtes denne plutselige usikkerheten? Stolte han ikke på henne lenger?
   I samme øyeblikk hørte Theresa en ny lyd, hun snudde på hodet, og så en bil stanse ved fortauskanten. Det tok ikke lang tid å identifisere den lange, hengslete skikkelsen i passasjersetet.
   ”Hør, vi tar det senere. Mio har kommet nå. Ha det bra!” sa hun, og rakk akkurat å oppfatte et ”lykke til!” før hun la på.
   Det hadde nesten ikke gått opp for henne før nå. Alt hadde virket så fjernt der hun minutter tidligere hadde stått og pratet med den snille stemmen som tilhørte klassekameraten hennes over telefon. Nå kjente hun at hun skalv, og at hun ubevisst tok til å smile. Dette skjedde på ordentlig. Hun skulle på kino med Mio Elegía.
   Hun virvlet rundt, med det resultatet at smilet hennes gikk i tusen knas på et øyeblikk.
   Hun hadde egentlig ikke tenkt noe særlig over hvem sjåføren av den rustne Fiaten var. Det så hun jo nå. Det var ei høy jente med oppsatt, sort hår og hud som lys bronse. Hun var kjempepen, mye penere enn hva Theresa noen gang hadde følt seg, og nå bøyde hun seg mot Mio og ga ham et flyktig kyss på leppene.
   Straks etter var Mio ute av bilen og kom mot Theresa med et fast smil. Den gjennomført vennlige auraen hans ville på en hvilken som helst annen dag ha fått ørene hennes til kun å høre fuglesang, men hun greide ikke å fortrenge bildet av denne eventyrprinsen og den fremmede jenta klistret sammen i et kyss.
   ”Hei! Så koselig av deg å ta kontakt”, sa Mio mens munnvikene hans trakk seg oppover.
   ”Hyggelig at du gadd”, sa Theresa distré, og hørte sin egen stemme som et vagt ekko. At hun ikke hadde skjønt det før! Hver gang hun tenkte på Mio, var det adjektiv som ”koselig”, ”vennlig” og ”hyggelig” som dukket opp i hodet hennes. At hun kunne tolke signalene så feil. Selvfølgelig var han ikke interessert i henne. Hadde han vært det, hadde adjektivene hun tenkte på vært ”flørtete”, ”pågående” og ”forførende”. Han hadde jo kjæreste. Det var venn han ville bli med Theresa, ingenting annet.
   Hun skulle ønske hun var sterkere. Hun skulle ønske hun greide å se opp i de himmelfargede øynene, smile like oppofrende som det han gjorde, og si noe fornuftig, men hun klarte ikke. I stedet ble hun stående og granske støveltuppene sine mens hun merket seg hvordan øynene hennes lot seg fylle opp med saltvann. Du er en tosk, Theresa, tenkte hun, tosk, tosk, tosk.
   ”Hvilken film har du lyst til å se?” spurte Mio varmt, men nå som Theresa endelig greide å tyde tegnene han sendte ut riktig, strammet den i utgangspunktet uskyldige replikken bare løkken om halsen hennes enda mer betraktelig.
   ”Jeg… vet ikke”, sa hun omsider, men stemmen brast, og samtidig kom tårene, og selv om hun visste at hun bare gjorde ting verre ved å snu seg og etterlate Mio i forfjamselsen, var det akkurat det hun gjorde. Hun greide ikke å se på ham lenger. Han var så… vennlig… at det skar i både hjerte og sjel.
   ”Sonny…” mumlet hun der hun dyttet seg frem mellom alle menneskekroppene. Synet hennes var tåkete, men hun greide ikke å slutte å gråte. Sist gang hun forelsket seg, hadde foreldrenes handlinger vært den direkte årsaken til at hun der og da hadde avlagt et løfte om at de aldri mer skulle komme i veien for hennes kjærlighet igjen. Hun hadde lovet seg selv at hvis de noen gang igjen kom til å sette seg opp mot det følelsene hennes sa var riktig, skulle hun stå rakrygget imot, som en klippe i stormen, ikke bukke under, men kjempe mot tidevannet, orkanen og jordskredet med besluttsomhet i blikket og tålmodighet i nevene. Nå, derimot… Uansett hvor rakrygget, besluttsom og tålmodig hun var, ville det ikke virke, for den eneste hun ville ha tilhørte noen andre. Det var så urettferdig! Så uendelig urettferdig!
   Hun snublet inn i de strøkne lokalene til Galleri Anfall, og fikk straks alles blikk på seg. Bygningen var fullstendig tyst fra før av, så de såre hulkene hennes hørtes ekstra godt.
   ”Theresa!” hørte hun en velkjent stemme rope opp, og joggende klask mot linoleumsgulvet hadde sjelden virket så avlastende på henne.
   ”Sonny!” hikstet hun idet hun klemte seg inn i en omfavnelse med broren, og den evige strømmen av tårer som rant fra øynene hennes, gjorde jakkestoffet på skulderen hans vått.
   ”Så, så”, hvisket broren mens han holdt henne inntil seg og strøk henne over håret.
   Midt oppe i all elendigheten følte Theresa seg elsket. Av alle gutter i hele universet, var det én som aldri ville svikte henne, og det var hennes egen bror. Nå stod han helt stille uten å ytre et ord, trøstet henne med kjærtegn, og så visste han ikke engang hvorfor hun gråt.
   Etter å ha stått slik en stund, trakk endelig Theresa seg bort. Hun så bort på Sonny med øyne like røde som planeten Mars, og det til tross for at de normalt sett var like tindrende blå som det karibiske hav.
   ”Har du noe imot om vi… drar hjem nå?” spurte hun med en stemme som fortsatt bar preg av det mindre sammenbruddet hennes.
   Sonny kastet et blikk over skulderen, bare for å fange opp Julian, som han ikke hadde gitt noen forklaring idet han løp mot søsteren som plutselig hadde bust inn. Nå stod han noen meter unna og ventet tålmodig mens han så i en annen retning.
   Det virket som om Theresa fanget opp hvordan Sonny hadde sett bak seg.
   ”Hvem er det?” spurte hun, og snufset enda en gang.
   Sonny svarte ikke på spørsmålet, men grep henne løst om skuldrene og sa: ”Jeg kan ringe hjem slik at pappa kan få hentet oss så fort som mulig.”
   Søsteren presset frem et mikroskopisk smil, og Sonny ga henne et oppmuntrende nikk før han gikk bort til Julian for å forklare situasjonen.
   Det var ikke lenge de to guttene hadde snakket sammen, men allerede kjentes det som om de aldri hadde gjort annet hele livet enn å stå her på det, ifølge Julian, eneste galleriet i Lunisand som stilte ut kunst utelukkende av ungdom. Selv om Sonny i begynnelsen hadde følt seg keitete og teit der han sa feil gang på gang og stokket om på ord og ufrivillig skalv i stemmen, hadde Julian en nærmest beroligende effekt på ham, og Sonny følte seg trygg på ham, som om han visste hundre prosent at denne særlingen kunne han stole på. Det var til tross for at de stort sett bare hadde snakket om kulturrelaterte saker også, som med glidende overganger hadde funnet veien inn i samtalen som hadde startet som en forklaring på det symboltunge bildet Julian hadde malt.
   Borte var usikkerheten, selv om sommerfuglene fortsatt bedrev rytmisk sportsgymnastikk i Sonnys mage da han sa til Julian: ”Som du ser, er søsteren min litt utenfor. Vi drar hjem nå. Men det var utrolig hyggelig å snakke med deg.”
   Julian smilte og lo litt om hverandre, før han hermet etter det dannede tonefallet til Sonny og sa: ”Det var utrolig hyggelig å snakke med deg.”
   ”Hva? Jeg…” begynte Sonny, men Julian viftet avvergende med håndflaten og lo enda litt mer idet han sa: ”Nei da, jeg bare kødder med deg. Håper vi kan dumpe borti hverandre som dette ved ei anna anledning òg, det var… ja, som du så fint la det, utrolig hyggelig.”
   Hva er det som skjer med meg? tenkte Sonny idet Julian slentret av gårde med hendene dypt begravd i lommene på de mørke buksene. Han følte seg svimmel, nesten kvalm, likevel var hele kroppen hans så til de grader fylt til randen av en berusende følelse av ekstase, som om en lykkeparasitt hadde hektet seg fast til hjertet hans, og pumpet ut endorfiner til hver eneste skjulte avkrok, til hver bidige mørke bakgate av kroppen hans, og som fikk ham til å fremstå som selve prakteksemplaret på et individ slavebundet av bedugget og enfoldig fryd.
   Så ble han brutalt revet tilbake til virkeligheten igjen av at søsteren skrapte de riflete gummisålene mot gulvet. Det gikk opp for ham på nytt hvorfor han egentlig hadde tatt farvel med Julian, og han tok opp mobiltelefonen sin for å forære opphavet et livstegn.
   Men det var ingen som tok telefonen hjemme. De monotone pipene i den andre enden vedvarte i over et halvt minutt før Sonny ikke gadd mer og klappet apparatet sammen med et sukk.
   Theresa, som i mellomtiden hadde maktet å stenge tårekanalene for denne gang, spurte: ”Var det ingen hjemme?”
   ”Virket ikke sånn”, sa Sonny med et skuldertrekk.
   ”Da bestiller vi taxi”, sa Theresa bestemt, og Sonny kvapp litt til av besluttsomheten hennes. Hun som tidligere hadde vært så ute av seg, var nå med ett blitt selve determinasjonen i menneskeform. Hun spurte ikke engang om han kunne tenke seg å ringe for henne, til tross for at stemmen hennes enda led under bivirkningene gråt ofte fører med seg.
   ”Hallo, jeg skulle gjerne ha bestilt en drosje, jeg, fra Gledestredet i Lunitrum…” innledet hun, og var med det den direkte årsaken til at de bare minutter senere satt side om side i baksetet på en nok en Mercedes. Denne gangen var derimot sjåføren en trivelig, pratsom mann, og som på grunn av dette burde ha fått dem hjem i et lystigere humør enn da de kom, og selv om han greide det for Sonnys tilfelle, var ikke skydekket hos Theresa lett å bryte opp igjen. Tankene hennes sirkulerte kun om bildet som hadde etset seg fast på netthinnen hennes, av Mio og hun som kjørte ham til Lunitrum, og bare det var nok til at hun nesten tok til tårene igjen. Hun burde jo ha visst at Mio kun gjorde det for å være hyggelig mot henne. At hun kunne være så dum!
   Om ikke annet, tenkte hun, kan dagen i det minste ikke bli verre nå.
   Men akkurat som når det gjaldt Mios følelser for henne, tok hun feil igjen. For da den trivelige, pratsomme drosjesjåføren slapp søsknene av foran inngangspartiet til herregården de hadde tilhold i, så de med en gang hvorfor foreldrene ikke hadde svart på telefonopprigningen deres.
   Huset stod i brann. Ikke av flammer, men av mennesker. Mennesker i svømmebassenget, i boblebadet, i solsengene, på bislaget med drinker i hendene, og til og med i trærne. På en av balkongene stod en kvinne med rosa hår og spilte på gitaren til Sonny.
   Akkurat idet Theresa trodde at nå, nå hadde ting nådd en maksimumgrense, skalaen hadde definitivt blitt sprengt etter denne nye oppdagelsen, nå var det i alle fall ikke mulig å totalødelegge dagen hennes noe mer, kom en kjent figur mot henne. Hun var høy og slank, hadde duvende, sort hår omhyggelig festet opp med spenner, og holdt en cocktail balansert mellom to fingre. Hoftene hennes svingte feminint fra side til side, og det blendende smilet stod perfekt til den solbrune huden.
   ”Hei, jeg er Arielle”, sa hun. Stemmen var ganske mørk, uten at den mistet sitt kvinnelige preg av den grunn.
   ”Theresa”, sa Theresa kort, men tok ikke hånden som ble rukket frem mot henne.
   ”Jeg trudde du var på kino med Mio, jeg”, sa hun med et triumferende smil.
   Mer rakk ikke de lipglossrøde leppene hennes å si. Theresa hadde allerede knyttet neven og dengt til dem med slik kraft at hvis Arielle ikke hørte englekor før mannen med ljåen hentet henne for godt denne gangen, var det tvilsomt at hun ville få muligheten igjen.

Ting som inspirerer

Jeg tenker noen ganger på inspirasjon, og på hva det egentlig er. For min del inspireres jeg aller mest når jeg ikke er klar over det. Stort sett dreier det seg om filmer, TV-serier, sanger, podcast-episoder og bøker som jeg har konsumert og som nå ligger i et arkiv et sted bak i hjernen min, og som plutselig, når jeg minst venter det, popper fram til pannebrasken på en måte som gjør at jeg ikke klarer å overse det, som tvinger meg til å på en eller annen måte ta stilling til det. Jeg skulle ønske jeg kunne bevisst plukke stoff fram fra dette arkivet de gangene det er beleilig for meg, og kanskje fins det metoder for å få til det som mer mindfulle folk enn meg veit om, men sjøl er jeg prisgitt de tilfellene der hjernen min finner det for godt å gjøre dette når det passer best for den, som ofte er like før jeg sovner eller idet jeg skal til å gå ut døra. Akkurat nå, for eksempel, hadde det passa innmari godt for meg å skrive, for jeg har ingen andre planer i dag. Men det eneste jeg klarer, er å stirre inn i dokumentet mitt og lese over tidligere tekster jeg er fornøyd med og lure på åssen i all verden det var jeg egentlig kom på den ideen og på hva jeg kan gjøre for å skrive noe like bra igjen.

Det er derfor jeg ser så mye film som jeg gjør. Eller, det er hvert fall delvis grunnen. Det er selvfølgelig også fordi jeg elsker å se film i seg sjøl, men det er altså like mye for å fylle opp hjernearkivet mitt med materiale som kanskje kan vise seg å være nyttig for framtidig skriving. For det er en annen ting: ofte er det veldig vanskelig for meg å vite på forhånd hvilke ting som faktisk har inspirasjonsverdi for meg. Ofte er det veldig detaljorientert: det er det stillbildet i den filmen, det er den setninga i den boka, det er den tingen akkurat der og akkurat da. Jeg har blitt fortalt mange ganger at når jeg ikke skriver bør jeg lese, men jeg er ikke så flink til å lese, og for min del får jeg uansett like mye ut av andre medier, så min oppfordring til alle som føler seg uinspirerte og som har veldig lyst til å gjøre noe kreativt, men ikke helt finner noen inngangsmetode må være: omgi deg med kunst og kultur! Se filmer! Se TV-serier! Hør på podcast! Gå på kunstutstillinger, gallerier og museer! Les bøker! Hør på musikk! Det er i hvert fall det som funker for meg. 

Jeg føler meg alltid litt ekkelt sjølopptatt når jeg skriver om min egen skriving, men hvis jeg ikke skal ta utgangspunkt i egne erfaringer, hva skal jeg da ta utgangspunkt i. Dessuten er det tross alt frivillig å lese denne bloggen, og har du lest så langt, er sjansen der for at du kanskje har lyst til å lese om åssen skriveprosessen min arter seg, haha. Her er noen ting som har inspirert noen av novellene i det nyeste prosjektet mitt: 

Flamingoen

Jeg delte et utdrag fra denne novella sist gang jeg skreiv om min egen skriving, men for å oppsummere er denne blant de nyere tekstene mine som jeg har kost meg aller mest med å skrive. Den handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å se igjen kjæresten sin som han ikke har sett på lenge på grunn av korona, og den er mitt første ordentlig vellykka forsøk på sci-fi, og grunnen til det er kanskje at jeg ikke engang prøvde å skrive sci-fi, det bare viste seg etter hvert som jeg skreiv at det faktisk var sci-fi det var. Dessuten befinner den seg i et veldig mye mer "whimsical" (jeg skulle ønske vi hadde et tilsvarende ord på norsk) landskap enn det for eksempel Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet gjør, et landskap min tidligere skrivelærer Morten Wintervold omtalte som (og denne beskrivelsen elsker jeg av hele mitt hjerte) "Tor Ulven i Mummidalen", sagt i forbindelse med dikta mine, men jeg trur det er overførbart til denne novella òg. 

Jeg har hatt lyst til å skrive om romvesener lenge, men noe ordentlig bra, der jeg kan tulle litt med stereotypiene, men likevel ta materialet mitt på alvor. Jeg skreiv denne åpninga, men jeg kom aldri lenger, og en eller annen gang hørte jeg sangen Close Encounters av Bat For Lashes:

Sangen er fra konseptalbumet The Bride, som handler om en brudgom som dør på vei til bryllupet sitt og sorgen bruden sitter igjen med etterpå. Akkurat denne sangen handler visstnok om at bruden blir hjemsøkt av spøkelset til forloveden sin, men det visste ikke jeg før nå nettopp da jeg leste om sangen, for fra første gang jeg hørte den, har denne for meg handla om romvesener og det å bli forelska i et romvesen. Jeg elska ideen om å skrive en slags kjærlighetshistorie mellom et menneske og et romvesen, men det løsna ikke for meg før jeg en kveld satt og så gjennom noens gamle Flickr-profil (jeg skreiv et dikt om det) og begynte å fantasere om å reise tilbake i tid for å henge med noen man kjenner i nåtida, men til et punkt før man faktisk har møttes, og alle de merkelige følelsene det nødvendigvis var nødt til å føre med seg. Og hvis man, som meg, trur at UFOer og spøkelser egentlig er to sider av samme sak, fordi de på et vis representerer en romdimensjon (romvesener) og en tidsdimensjon (for hva er spøkelser om ikke tidsreisende) – og har man lest noe Einstein veit man at rom og tid er nettopp to sider av samme sak – begynner alt dette plutselig å gi veldig mye mening. At det vi opplever som "romvesener" kanskje er tidsreisende fra framtida er en idé som blant annet dukker opp i Interstellar, og jeg liker den tanken skikkelig godt. 

I utdraget fra Flamingoen som jeg posta den gangen for noen uker siden står det at den tidsreisende klatrer ned fra en by i himmelen, en idé som heller ikke er ny, og dette bildet har helt sikkert ligget i underbevisstheten min hvert fall siden jeg leste Den mørke materien som tenåring, men det var ikke før jeg hørte Last Podcast On the Left sin tredelers episode om Skinwalker Ranch at noe kickstarta i hjernen min. For dere som ikke veit: Skinwalker Ranch er en eiendom i Utah der det har blitt rapportert om overnaturlige fenomener i mange tiår. Jeg anbefaler virkelig å høre hele serien Last Podcast har om Skinwalker Ranch, for det er så utrolig interessant og mystisk og vakkert at jeg blir helt fra meg av begeistring. Og så var det spesielt det de snakker om fra omkring 40:50 til cirka 43:25 i denne episoden som gjorde at jeg begynte å føle veldig store følelser:

Over the two years they spent on the ranch, both Tom and his family saw a gigantic orange mass floating in the sky dozens of times. (…) They said that the object changed shapes, sometimes it appeared to be flattened and elongated, other times it looked like a large, orange, setting sun, looked almost perfectly round, and in the middle of it was what Tom described as, quote, "another sky." (…) Well, Tom said that he could use binoculars to peer into the center of this object at night, and sometimes you could see a distinctly blue sky hanging there, as if there was a window into another world where it was daytime instead of night. (…) It was evening, and you could look into the center and see a blue sky with clouds on the other side.

Og akkurat dette bildet – som noen har opplevd i virkeligheten! – slår meg som så utrolig vakkert og poetisk at det fungerte som et springbrett i hjernen min, og plutselig hadde jeg alt jeg trengte for å skrive en rar og søt, liten tekst om kjærlighet og tid og parallelle dimensjoner. Av alle novellene mine er det akkurat denne jeg håper aller mest at kan bli tilgjengelig for alle å lese i framtida, aller helst i bokform, så klart, men om det en gang blir klart at denne aldri kommer til å bli utgitt, lover jeg å poste den her.

Elefanten

Jeg sendte den novella jeg har endt opp med å kalle Elefanten til årets Signaler, men fikk avslag, noe jeg tok ganske tungt, for jeg har hørt fra flere hold at dette er en av mine beste tekster noensinne. Det avslaget var egentlig noe av motivasjonen min for å skrive dette lange innlegget, for jeg blir litt lei meg når jeg tenker på at kanskje ikke engang mitt beste er godt nok. Signaler er bare én kanal, jeg veit jo det, men det er frustrerende likevel for noen som har dedikert absolutt hele livet sitt til skriving, som har skriving og det å bli forfatter som eneste mål. Jeg skulle ønske jeg ville andre ting, det hadde gjort alt så mye lettere, men skriving er det eneste jeg faktisk er god nok i til å faktisk kunne lykkes, så ting er nå som de er.

Den dagen jeg begynte å skrive Elefanten følte jeg meg litt melankolsk, og jeg hadde hørt veldig mye på sangen My Work av JFDR den siste tida:

Og det var noe med linja "I dreamt I'd gone back home to collect my old winter coat", samt vissheten om at JFDR er en islandsk artist som er bosatt i Australia, som satte i gang et utgangspunkt for meg; jeg så for meg en karakter som hadde bodd en lang periode et sted langt borte og veldig forskjellig fra der de vokste opp, men så var det noe som skjedde som gjorde at personen måtte dra hjem igjen "to collect their old winter coat", som i dette tilfellet var å ta opp igjen kontakt med et gammalt bekjentskap. Og kanskje var det denne samme linja fra My Work som fikk meg til å tenke på ei annen tekstlinje fra et helt annet sted, nemlig replikken "I dreamed that I was old", som er det siste Aemon Targaryen fra Game of Thrones sier før han dør:

Og av alle de forholdsvis heftige scenene som Game of Thrones består av, er akkurat dette øyeblikket et av de vakreste, uten at jeg klarer å forklare nøyaktig hvorfor, men jeg trur det har å gjøre med å eldes, med at tida går beviselig fortere jo eldre man blir, og i Elefanten fungerte tida som har gått siden sist de to karakterene så hverandre nærmest som en karakter i seg sjøl, for når man er borte fra hjemstedet sitt lenge nok, er det liksom en ubevisst del av en som forventer at alt er som før når kommer tilbake igjen, men så er det ikke det, for tida har gått videre selv om det hele for deg fortonte seg som ei pause, tida går videre også uten at du er der til å oppleve den, og det kan være en skremmende erkjennelse, og akkurat den erkjennelsen var det jeg ville undersøke nærmere i denne novella.

Kolibrien

Jeg liker å skrive om folk som har vanskelige forhold til hverandre, det er vel et gjennomgående tema i nær sagt alt jeg noen gang har skrevet, og jeg syns skjæringspunktet mellom hat og kjærlighet er veldig interessant, i hvert fall om man gjør det riktig. Jeg veit sjøl at jeg har opplevd å like noen så mye at jeg begynner å hate dem (veit ikke om det noen gang har skjedd motsatt vei, haha), og jeg syns det er fascinerende at to ytterpunkter begynner å ligne hverandre bare man drar dem langt nok i hver sin retning. Og en av filmene som jeg syns gjør dette aller best, er Black Swan:

 

Jeg elsker dynamikken mellom Nina og Lily, og det er sikkert mange måter man kan tolke forholdet mellom de to på – for ikke å snakke om filmen som en helhet – men jeg hadde lyst til å skrive om et rivaleri som ligna det mellom dem, og jeg ante fred og ingen fare da denne sangen dukka opp i en av mine automatisk genererte spillelister på Spotify:

Kor! Jeg skulle plassere et hat/kjærlighet-rivaleri i et kor! Jeg begynte å lese masse om de forskjellige stemmene, og en av de sjeldneste mannsstemmene som fins er kontratenor, som er en mann som er i stand til å synge like lyst som en alt, eller til og med en sopran, som er den lyseste damestemmen. Dermed dukka ideen opp i hodet mitt om en mannlig hovedperson som er veldig god til å synge lyst, men som på audition for å bli med i et klassisk kor blir slått av noen som ikke nødvendigvis synger enda lysere, men som synger bedre når han synger lyst enn det hovedpersonen gjør. Og fordi det var akkurat denne versjonen av The Lion Sleeps Tonight som ga meg ideen om ei korsetting, har den også fått lov å bli med i novella som en sang de faktisk synger i koret – og kontratenoren synger den lyse damestemmen. 

Gullfiskene

Jeg veit ikke akkurat når eller hvorfor min dragning mot åttitallet begynte, for den har ikke alltid vært der, men jeg mistenker at den skyldige kan være Stranger Things:

Å se åttitallet gjenskapt med teknologi fra 2010-tallet (titallet? Hva skal man liksom kalle det?) gjorde at et tiår jeg aldri har opplevd, men som liksom har vært tilstede gjennom barndommen min likevel fordi jeg blei født i 1990 og har ei eldre søster som jeg arva alt av leiker og ellers fra, føltes nærmere enn noen gang. Da Stranger Things kom hadde jeg aldri sett noe lignende, og kombinasjonen av barnlig uskyld og noe skremmende og mystisk var for meg helt uimotståelig – og for et fantastisk soundtrack! Jeg har veldig lenge hatt lyst til å skrive noe som oppholder seg i et Stranger Things-inspirert landskap, men jeg har etter hvert innsett at det ikke er så farlig om jeg ikke får det til sånn som jeg vil, for Stranger Things fins jo allerede. Men det Stranger Things gjorde med meg hadde ringvirkninger, for jeg begynte å utforske også andre moderne kulturelle uttrykk der inspirasjonen fra åttitallet er åpenbar, og på min ferd fant jeg Black Marble, et band jeg følte en like stor kjærlighet til som det jeg gjorde til nettopp Stranger Things, og selv om jeg til å begynne med likte førstealbumet deres A Different Arrangement best, fant jeg etter hvert ut at også andrealbumet It's Immaterial var i stand til å sette meg i kontakt med ei helt spesifikk stemning:

Chris Stewart, hovedpersonen i Black Marble, har vel sagt i et intervju en gang at han valgte coverbildet fordi han syntes jenta på bildet så ut som noen som kanskje hører på Black Marble; hun litt rare jenta som sjeldent går ut døra, og som de andre barna kanskje er litt redde for. Jeg syns i hvert fall dette albumet har et litt mer sommerlig sound enn det førsteplata har, samtidig som det tar vare på melankolien og åttitallsinspirasjonen som var grunnen til at jeg først falt for Black Marble. For meg er dette lyden av den sommeren for lenge siden der man var litt fascinert av, og kanskje forelska i, hun mystiske jenta på den andre sida av veien, hun som man aldri så igjen verken før eller siden, og dermed hadde jeg egentlig det jeg trengte for å skrive Gullfiskene, ei novelle jeg posta i sin helhet på denne bloggen i august 2018. Den foregår ikke på åttitallet, men på nittitallet, fordi det var mer naturlig for meg, men overgangen mellom åtti- og nittitallet var mer glidende enn 1. januar 1990, og det som gjorde åttitallet til åttitallet var absolutt tilstede tidlig på nittitallet òg, særlig her i Norge hvor vi henger litt etter alle andre, haha.

(Jeg har forresten ei spilleliste men den musikken som har inspirert og inspirerer novelleprosjektet mitt, så spesielt interesserte må gjerne sjekke den ut.)

Mars 2021

Opplevelser: Tur med Mari. Tur med Martina. Tur med meg sjøl. Det er turer som gjelder om dagen.

Innkjøp: Det er ikke bare spill som er morsomt med å nå eie PS4, men også det at jeg kan se filmer på Blu-ray. Jeg har bursdag om ikke så altfor lenge, og alt tyder på at det kommer til å bli en like trist affære som i fjor, så nå som da har jeg kjøpt meg noe å se på i den anledning. I fjor så jeg forøvrig Color Out of Space, så jeg trur det er på tide å innrømme at jeg har en greie for Nicolas Cage og psykedeliske farger.

TV-serie: Jeg har sett Hollywood, som i likhet med sin nesten-navnesøster Once Upon a Time… In Hollywood var et fint lite eventyr om historien sånn som den burde vært istedenfor sånn som den faktisk var. Jeg har sett og ser fortsatt Generation, som er en sånn helt okå, forholdsvis forutsigbar, men akkurat passe fornøyelig high school-dramedie, og akkurat dét er en sånn type serie som jeg har innmari behov for en gang i blant. Og ikke minst ser jeg The Crown, som jeg veldig lenge har aktivt unngått til tross for gjentatte anbefalinger, fordi jeg har syntes det ser ganske kjedelig ut, i tillegg til at jeg har litt fordommer mot det jeg tenker på som "den typen serier." Jeg har tenkt at The Crown er litt sånn tantete på den samme måten som jeg tenker at Downton Abbey er, men så begynte jeg plutselig å se på det likevel, mest for at Vibeke skulle bli glad, og så er det altså bare så sinnssykt godt lagd at det har lurt meg til å like det likevel. Det minner meg på en måte litt om en slags introvert versjon av Game of Thrones, altså uten all mjukpornoen og volden, for det er så mye politisk intrige og maktspill her, og så mange kompliserte karakterer der ingen er verken det ene eller det andre, og det er så godt skrevet og godt spilt at uansett hvor lite opptatt man er av det britiske kongehuset (hei!), kommer man til å elske dette så lenge man er fan av godt drama. Litt sånn som at man ikke trenger å like fantasy for å like Game of Thrones, for fantasyen er på en måte ikke poenget. Godt drama er godt drama uansett sjanger og innpakning, og The Crown er meget, meget godt drama.

Film: The Dead Don't Die, Nerve, The Stanford Prison Experiment, Eden, Girl, Mary Queen of Scots, Heksesirkelen, Mad Max 3: Beyond Thunderdome, Don't Tell Mom the Babysitter's Dead, Superman: Man of Steel, Kick-Ass 2, Wonder Woman 1984, Min pappa Toni Erdmann, The Cabin In the Woods, I Am Mother og Last Breath.

Blant alle disse veldig forskjellige filmene er det selvfølgelig cirka umulig å velge ut hvilken av dem som er "best", men Girl var definitivt blant dem som gikk mest inn på meg. Jeg har sett at den har blitt kritisert for å ha en cis-gutt i hovedrollen som ei transjente, men filmskaperne blei råda av leger til å ikke la hovedrollen spilles av ei transjente midt oppi prosessen med kjønnsbekreftende behandling fordi det ville være ei utrolig sårbar tid. Den har også blitt kritisert for måten den behandler kjønnsdysfori og sjølskading på, men filmen er inspirert av oppveksten til, og skrevet sammen med, danseren Nora Monsecour, som sjøl er trans, og hun har sagt at Girl ikke bør tolkes som en universell opplevelse av det å være trans og tenåring, men heller som ei gjenfortelling av hennes personlige historie og opplevelse. Det som uansett er helt sikkert, er at Girl er et sterkt og velspilt drama som portretterer et av de vakreste far-og-datter-forholda jeg har noen gang har sett på film. Jeg syns også filmen har et interessant perspektiv (i forhold til enkelte andre filmer med lignende tematikk) i det at hovedpersonen Laras kjønnsdysfori og depressive tanker først og fremst kommer fra henne sjøl, fordi de aller fleste rundt henne er veldig støttende. Det er likevel et par episoder i filmen der hun blir utsatt for mer eller mindre subtil transfobi, og fordi de kommer fra et tilsynelatende trygt sted, oppleves de som desto vondere. Jeg blei i hvert fall veldig rørt av denne filmen på en måte jeg sjeldent blir av filmer lenger, rett og slett fordi det skal stadig mer til for å imponere meg. Men imponert blei jeg, så til de grader.

Musikk: Takket være Generation fikk jeg denne måneden veldig hekta på Todrick Halls I Like Boys. Jeg har de siste par åra plutselig begynt å høre mer på hip-hop, og uten at jeg har blitt noen sjangerkjenner av den grunn, ser – eller rettere sagt hører – jeg nå aspekter ved hip-hop jeg rett og slett setter ganske pris som jeg ikke gjorde før – herregud, så nørd dette hørtes ut, haha. Jeg skal slutte å snakke, jeg nå. Låta er fet:

En filmfestival som ikke fins

Jeg har, i veldig mange år, hatt en – i mangel på bedre ord – drøm om å lage min egen filmfestival. Da jeg gikk på folkehøyskole het et av seminara jeg deltok på nettopp "filmfestival" – og jeg trur jeg var den eneste som blei skuffa over å finne ut at det ikke var opp til oss elevene å faktisk organisere og lage festivalen; det var det lærerne som skulle gjøre. Vi som elever skulle bare være på filmfestivalen og se filmene. 

Som mange av dere sikkert veit, studerte jeg kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer for noen år siden. Der fant jeg ut at jeg på ingen måte har det som skal til for å arrangere en filmfestival – eller noe som helst annet for den saks skyld, noe som egentlig ikke burde overraska meg, for jeg syns det er vanskelig nok å arrangere noe så enkelt som en bursdag. Det vil si, jeg innbiller meg at jeg ville kunne ha fått ting ganske bra til om jeg kunne fått være diktator, men så godt som alt organisasjonsarbeid er et innfløkt samarbeid, og jeg er en introvert og veldig ikke-autoritær figur som aldri klarer å rope høyest i noen som helst forsamling, selv om min mening skulle vise seg å være, vel, den riktige. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg stort sett alltid endte opp med å gjøre absolutt hele jobben hver gang vi hadde gruppearbeid på skolen, fordi jeg visste at om jeg slapp andre til, ville vi få et dårligere sluttresultat. Men det var en digresjon. 

Jeg har et slags håp om at jeg en dag om cirka sju millioner år vil være en noenlunde respektert forfatter som folk faktisk har lyst til å gi ganske frie tøyler til, akkurat som på skolen, fordi de skjønner at om jeg bare får gjøre alt sjøl sånn som jeg vil, blir det faktisk ganske bra. Sånn at jeg kan delegere folk til å gjøre de tinga jeg syns er kjedelig og vanskelig, som økonomi og logistikk, og konsentrere meg om de delene av det jeg er god til og syns er gøy. Og mens vi først er i gang: i dette scenarioet er jeg selvfølgelig også så rik at jeg uten videre har tilgang på et stort hus med mange rom – for kosens skyld trenger ikke romma å være direkte kinoer, bare de er store nok til å ha plass til en del folk og til å kunne vise filmer med prosjektor rett på veggen – og la oss nå bare for moro skyld plassere dette huset sør i California, fordi hvorfor ikke. Og jeg lover at om denne filmfestivalen mot alle odds faktisk ender opp med å fins i framtida, skal den likevel hete En filmfestival som ikke fins.

Så da gjenstår det bare for meg å ønske deg hjertelig velkommen til En filmfestival som ikke fins!

Jeg håper du syns det gikk greit å finne fram, selv om dette huset ligger litt unna allfarvei. Til gjengjeld er det bare å glede seg til det blir mørkt, for det er nymåne i kveld, og her ute kan man faktisk se Melkeveien, og jeg lover deg at det er ingenting i verden som føles bedre etter å ha sett film en hel dag, enn å gå ut i den tørre, varme lufta og stirre rett inn i evigheten. Uansett. På benken i gangen ligger det et skjema du kan fylle ut for å få deler av flybilletten og opphold refundert av Kulturrådet, for selv om festivalen i seg sjøl er gratis og jeg ikke tar ut noe lønn av dette, innser jeg jo at det likevel koster litt om man har en lang reisevei – og det har vel de aller fleste her – men jeg håper også at du ikke bare tenker på dette som en skikkelig kronglete og tungvin måte å se film på, men at du setter pris på dette som en helhetlig opplevelse. For selvfølgelig kunne du bare sett disse filmene hjemme hos deg sjøl, men da ville du jo gått glipp av magien ved å dele disse øyeblikka med andre som, i likhet med deg, syns at film er mer enn bare film, og at det å gjøre en helaften ut av det gjør at det du reiser herfra med, er mer enn bare summen av de enkelte bestanddelene.

Det står en bolle med sangría på kjøkkenet, det er bare å ta seg et glass, men i første omgang ber jeg om at du ikke forsyner deg mer enn én gang, sånn at vi er sikre på at det er nok til alle. Du er når som helst velkommen til å ta deg ei pause, enten mellom filmene eller underveis, men vennligst ikke snakk før du er ute av rommet filmen vises i. Heldigvis har vi vært heldige med været, så du må gjerne sette deg ut i hagen når som helst. Hvis du ikke har tatt med egne puter eller pledd til å sitte på, kan du få låne, men ikke ta mer enn du trenger, det er ikke særlig solidarisk. Det er ikke tillatt med stoler inne i filmromma, av hensyn til de som foretrekker å sitte på gulvet eller som er, y'know, under én søtti. Håper også du vil være grei og sette deg til sånn at du ikke blokkerer andres utsikt. 

Det er lov å spise og drikke medbrakt, men vi har også en bar for de av dere som ønsker å kjøpe noe i den. Det er ønskelig at du etter hver film tar med deg søpla di og kaster den i gjenvinningsstasjonen på kjøkkenet.

Filmene vises parallelt tre og tre om gangen, så velg film med omhu! 

Klokka 15.00:

Evil Dead II (1987) – USA, regi: Sam Raimi, 1 time og 24 minutter, komedie/skrekk

Oppfølgeren til The Evil Dead fra 1981 er ikke så mye en oppfølger som ei nyinnspilling med et større budsjett – og ei litt annen tilnærming. Det er ikke feil å tenke på de to filmene som forskjellige varianter av hverandre, en yin og en yang. Du trenger med andre ord ikke å ha sett The Evil Dead for å kose (?) deg med den blodige galskapen som er Evil Dead II. Bli med Ash og Linda på noe som skal være en romantisk hyttetur for to, men som etter et ublidt møte med De Dødes Bok blir et sant helvete, cirka bokstavelig talt. Her får du demoner, onde trær, motorsager, zombier (inkludert hyttas utstoppa dyrehoder), blod, gørr og underholdning så det tyter ut av øra på deg. Dette er en sjangerdefinerende klassiker som har inspirert filmskapere som Edgar Wright og Peter Jackson. Groovy!

The VVitch (2015) – USA/Canada, regi: Robert Eggers, 1 time og 32 minutter, drama/skrekk/mysterium

For en skrekkgodbit av den mer gammaldagse sorten – og da mener jeg gammaldags som i 1630 – bør du vurdere et besøk hos denne nybyggerfamilien i New England. Dette blei gjennombruddsfilmen til Anya Taylor-Joy, kjent fra The Queen's Gambit og Emma, som i The VVitch spiller tenåringsjenta Thomasin. Det går rykter om at det bor ei heks i skogen, og når babyen Samuel forsvinner, kan det se ut til at ryktene er sanne… The VVitch er et uhyre stemningsfullt lite mesterverk, og lar uhyggen komme krypende i utkanten av synsfeltet ditt heller enn å ty til billige bø-triks. Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Robert Eggers, som fire år etter The VVitch gikk hen og perfeksjonerte kunstskrekksjangeren med forstyrrende gode The Lighthouse. Det er vanskelig å glemme en film som The VVitch, som faktisk bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Heldigvis er det fortsatt lyst ute når den er ferdig.

Climax (2018) – Frankrike/Belgia, regi: Gaspar Noé, 1 time og 37 minutter, drama/skrekk/musikk

Den argentinskfødte urokråka Gaspar Noé har skapt kontrovers og sure miner siden han slapp løs Irréversible på verden i 2002, et monster av en film som kritiker Roger Ebert mente at var "so violent and cruel that most people will find it unwatchable." Climax har ei gjennomgående guffen Noé-stemning som fans lett vil kjenne igjen, men den har også en litt forskrudd glede ved seg, tydeligst i filmens første del, som strengt tatt gjør den til en langt mer fornøyelig affære enn Irréversible. Med sin karakteristiske fargebruk og kameraføring har Noé skapt et overraskende velfungerende utgangspunkt for sin første dansefilm, og mye av musikken er så fengende at dette nesten er en film å bli i godt humør av – før alt begynner å gå skikkelig, skikkelig galt, altså. Gaspar Noé er en av verdens mest provoserende nålevende filmskapere, og Climax er kanskje den mest tilgjengelige av filmene hans. Håper den ikke gjør at du mister lysten på sangría.

Klokka 17.00:

The Room (2003) – USA, regi: Tommy Wiseau, 1 time og 39 minutter, drama

"You're tearing me apart, Lisa!" Med disse orda trådde mysteriemannen Tommy Wiseau inn i historien som verdens kanskje mest suksessrike elendige filmskaper. Noe av det som gjør The Room så unik i b-film-sammenheng er det (relativt) høye budsjettet, ikke minst når det gjaldt markedsføring; Wiseau brukte 5000 dollar i måneden i over fem år på en etter hvert berømt billboard-plakat i Hollywood for å promotere seg og filmen. Historien om åssen The Room blei til er minst like underholdende som filmen i seg sjøl, takket være et memoar skrevet av Greg Sestero, som i filmen spiller Mark, som blei filmatisert av James Franco som The Disaster Artist i 2017. The Room er en av verdens mest elska b-filmer, og den trekker stadig fulle kinosaler når den settes opp på cinemateker over hele kloden, og det er ikke så rart: i motsetning til mange andre dårlige filmer, er The Room rett og slett utrolig severdig og hylende morsom i all sin absurditet. 

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) – USA, regi: Michel Gondry, 1 time og 48 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Clementine og Joel er filmparet som vil få deg til å tro på kjærligheten. En av de mest troverdige kjærlighetshistoriene som noen gang har blitt fortalt på film er ironisk nok en magisk-realistisk fabel satt i en virkelighet der det er mulig å selektivt viske ut minner for alltid. Ablegøyemakeren Jim Carrey gjør en av sine aller fineste roller noensinne som introverte, jordnære, noen vil kanskje si litt kjedelige Joel, som møter ekstroverte, impulsive, fargerike Clementine, nydelig spilt av alltid fantastiske Kate Winslet. Eternal Sunshine of the Spotless Mind har gått rett i hjertet på både publikum og kritikere med sitt originale filmspråk og ukonvensjonelle framstilling av et forhold fra… vel, det er vanskelig å si fra begynnelse til slutt, for det vil nødvendigvis innebære en viss kronologi, og denne filmen har et kreativt forhold til akkurat kronologi, men dette er i alle tilfeller en film som både vil knuse og varme hjertet ditt.

Colour Out of Space (2019) – USA, regi: Richard Stanley, 1 time og 51 minutter, skrekk/mysterium/sci-fi

Etter å ha regissert kortfilmer, musikkvideoer og kultfilmer, var det stille fra regissør Richard Stanley i mer enn tjue år, før han tok alle på senga med H.P. Lovecraft-filmatiseringa Color Out of Space i 2019. Og for en ubehagelig og kul syretripp det har blitt! En meteoritt slår ned i hagen til en familie på fem, og med den begynner familien å se en farge som ikke ligner på noe annet. Men det viser seg at fargen er noe mer ondsinna enn bare en optisk illusjon… Se Nicolas Cage slippe løs sitt berømte "Cage rage" som familiefaren som plutselig må slåss mot utenomjordiske krefter. Med neonfarger og body horror à la The Thing har Color Out of Space et visst retro-uttrykk og kan ses som en homage til exploitation-filmer fra seksti-, søtti- og åttitallet. Popcorn-stemning er garantert.

Klokka 19.00:

Donnie Darko (2001) – USA, regi: Richard Kelly, 1 time og 53 minutter, drama/mysterium/sci-fi

Donnie Darko er kanskje milleniumsgenerasjonens kvintessensielle kultfilm. Dette er Richard Kellys debut som spillefilmregissør, og til dags dato har ingen av de seinere filmene hans kommet i nærheten av den berømmelsen og beryktelsen (er det et ord?) som omgir Donnie Darko. Dette er ei til tider uhyggelig filosofering over tunge temaer som tid og skjebne, og i sentrum for det hele er vår hovedperson Donnie, spilt av en – på den tida – fortsatt nokså ukjent Jake Gyllenhaal. Donnie hjemsøkes av syns- og hørselshallusinasjoner i form av Frank, en mann i et marerittaktig kaninkostyme, som forteller Donnie at verden snart vil gå under. Filmen oppleves nærmest som et slags mysterium, eller et puslespill, som gir bittelitt mer mening for hver gang man dukker ned i den. Se ellers opp for et knippe av åttitallets aller beste musikkperler strødd rundt i filmens lydspor.

The Bad Batch (2016) – USA, regi: Ana Lily Amirpour, 1 time og 58 minutter, action/skrekk/mysterium

Iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour blei en verdenssensasjon da hun spillefilmdebuterte med den persisk-språklige svart-hvitt feministiske vampyrfilmen A Girl Walks Home Alone at Night i 2014, en film som høsta lovord fra både kritikere og filmnerder. I 2016 kom den tilsvarende sære The Bad Batch, en kannibalistisk futuristisk dystopi. Denne filmen slo ikke like godt an hos kritikerne, men jeg blir ikke overraska om denne får kultstatus med åra, for den har en oppfinnsomhet og en camp-faktor som gjør den til en usedvanlig underholdende affære. Amirpour har sjøl beskrevet den som et møte mellom Mad Max: Road Warrior og Pretty In Pink. Suki Waterhouse spiller vår heltinne, som blir forvist til en ørken utafor Texas for en forbrytelse som aldri blir røpt for seerne. Jason Momoa spiller en kannibal med et hjerte av gull. Keanu Reeves dukker opp som en karismatisk sektleder slæsj partypromotør. Detaljrikdommen er imponerende, soundtracket er en fest, scenografien er gledelig, og alt i alt er dette en av de rareste filmatiske lykkepillene du noen gang kommer til å innta.

Mandy (2018) – USA/Belgia, regi: Panos Cosmatos, 2 timer og 1 minutt, action/skrekk/mysterium

Subjektivt sett er dette en av de aller beste filmene som filmgudene skjenka oss i det herrens år 2018. Mandy er kort fortalt noe av det råeste du kan finne på å se på stor skjerm. Den åttitallsinspirerte synthbaserte musikken til avdøde Jóhann Jóhannson, fotografiet til norske Benjamin Loeb, de syrete fargene, Nicolas Cage sin hysteriske tilstedeværelse; alt dette er elementer som ikke hører hjemme noe annet sted enn på en kino. Det er vanskelig å plassere dette neoneposet i én bestemt sjanger, for Mandy makter å være både dypt forstyrrende og så morsom at man ler høyt, og den veksler mellom de to ytterpunktene med så korte intervaller at det ikke burde funke, men så er det nettopp dét det gjør. Panos Cosmatos har med Mandy begått en aldri så liten genistrek, så om Mandy er den naturlige utviklinga fra Beyond the Black Rainbow fra 2010, er det vanskelig å ikke glede seg til veien videre.

Klokka 21.15:

Only Lovers Left Alive (2013) – Storbritannia/Tyskland, regi: Jim Jarmusch, 2 timer og 3 minutter, komedie/drama/fantasy

Jim Jarmusch er en filmskaper som aldri slutter å overraske, så da han gikk hen og gjorde sin vri på den forslitte klisjeen "vampyrfilm", visste vi kanskje ikke nøyaktig hva vi kom til å få, annet enn at det ikke ville ligne på Twilight. Og i kjent stil både lefler han med stereotypiene samtidig som han bruker de samme stereotypiene som springbrett til hittil ukjente høyder. Hvem ville på forhånd trudd at vampyrer og Marokko ville komplimentere hverandre på en så uanstrengt måte? To av verdens vakreste mennesker, Tilda Swinton og Tom Hiddleston, spiller vampyrparet Eve og Adam, som har vært gift i flere hundre år, og kjemien dem imellom kan få sjøl de blodfattigste blant oss til å bli varme i kinna. Dette, kombinert med nydelig scenografi, den underfundige humoren som er så umiskjennelig Jarmusch, og de varme, barokke tonene fra SQÜRL, gjør Only Lovers Left Alive til en av de mest romantiske overraskelsene du ikke visste at du trengte i livet ditt.

Her (2013) – USA, regi: Spike Jonze, 2 timer og 6 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Spike Jonze har tidligere gitt oss filmatiske særegenheter som Being John Malkovich og Adaptation, så at Her ikke skulle ligne på så mye annet var sånn sett, vel, forventa. Likevel er det vanskelig å forberede seg på nøyaktig hvor personlig involvert man som publikum blir i romansen som utvikler seg mellom den profesjonelle brevskriveren Theodore og operativsystemet hans Samantha. Scarlett Johansson trenger ikke engang å være fysisk tilstede for å gi varme og liv til den kunstige intelligensen som gir fraskilte Theodore trua på kjærligheten tilbake, og vi godtar og lever oss inn i hvert eneste minutt av det. Å få oss til å heie så inderlig på et par der den ene parten ikke er annet enn en serie avanserte algoritmer, sier litt om hvor godt filmhåndverk dette er. For spørsmålet vi sitter igjen med, forøvrig uten et tilhørende godt svar, er jo selvfølgelig hvorvidt Samantha er en person – en bevissthet – eller om hun bare er en maskin. Her vant i sin tid Oscar for beste manus, og det har sjeldent vært bedre fortjent. Ganske enkelt vakkert.

Prinsesse Mononoke (1997) – Japan, regi: Hayao Miyazaki, 2 timer og 14 minutter, animasjon/action/eventyr

Mange mener at Hayao Miyazaki er Japans svar på Walt Disney, noe som bare delvis stemmer, for hva angår popularitet og grad av innflytelse har de to tegnefilmmesterne åpenbart noe til felles, men nervene i filmene i katalogene deres vibrerer på så ulike frekvenser at sammenligninga kanskje ikke er helt riktig likevel. Miyazakis filmer tar ofte utgangspunkt i japansk folketru, og representerer sånn sett ei tilnærming som ikke har noe sidestykke i vestlig animasjon. Og av alle de høyt elska filmene han har bidratt til i løpet av sin nesten seksti år lange karriere, er Prinsesse Mononoke et av de definitive høydepunkta. Det er ikke en spesielt barnevennlig animasjonsfilm, den er tvert imot til tider temmelig brutal, men den inneholder også noen av verdens aller vakreste tegna filmatiske øyeblikk. Dette er et mektig epos om kampen mellom natur og kultur, og om å finne den riktige balansen i kosmos. Ikke småtterier, med andre ord. Det er bare å la seg trollbinde.

Kristine er flink til å skrive

Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:

Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere. 

Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:

Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt. 

TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene? 

Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.

Mjuke, svarte stjerner

Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisand bare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)

Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).

Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:

Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.

Døden og gleden

Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikke funka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:

Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer. 

   Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.

Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå. 

Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:

Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.

Fauna

Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall. 

Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter. 

Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:

Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.

   T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.

   Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min.