tirsdag 5. april 2011
Er det mulig å savne noen før de har blitt borte?
I så fall er det nok det jeg driver med nå. Og det er superteit, fordi jeg burde jo være hæppihæppi de siste ukene her. Y'know, bruke tida til å henge med folk og sånn. Ikke at det går uansett, fordi vi har eksamen og må lese og kommer til å dø og sånn, men... det er jo sånn det burde ha vært. Men jeg merker jo hvor ufattlig glad jeg blir bare jeg ser folk, da. Og jeg kommer meg på skolen hver dag for tida fordi jeg savner folk altfor mye hvis jeg blir hjemme. Så det er vel i hovedsak en god ting.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
jeg bruker også mye energi på å savne folk som jeg vet/er redd for at skal bli borte.
SvarSlettÅ lese det her var akurat som å lese bloggen din ett år tilbake i tid når vi snart var ferdige i sandefjord. (=
SvarSlettYeah, det er igrunn akkurat de samme følelsene om igjen. Både godt og vondt samtidig.
SvarSlettTrikset er å fokusere på været. Akkurat nå er det så fint at jeg savner grilling og havet. Du vet, til å bade i og sånn. Det er riktig nok en elv i nærheten, men jeg stoler ikke på lokalbefolkningen. Snodig å savner Bergen når det er fint vær.
SvarSlett