Å gå i hundene: krype, på alle fire, magen langs gulvet, ansiktet ned, et arr i øynene, lyset, det slår som en stokk, et sår noen plystrer i, hun plystrer i blodet, det plystrer i hodet, hvem er det som plystrer, nærme seg dette, krype langs gulvet, inn under bordet, en dam av alkohol, slikke den opp, rulle seg rundt og legge seg til under bordet, du ser halvparten eller mindre av alt, midjen, kanskje, de nakne føttene, og om kvelden, kanten av nattkjolen. Bordkanten sperrer for ansiktet, det er din far, din herre og mester, den vakre ryggen, svetten og skjorten, vi flytter igjen. Det tomme rommet, så befriende nakent, en lampe, ja, noe å elske, å elske en lampe, kle av deg, slukk lyset og gå til sengs, hvis du bare visste, hvordan kan du vite, hva er det du vet, han finner sigaretten, kryper under bordet, hvor godt det er å krype, drukne i seg selv. Hvor godt det er å drikke, fylle seg med glemsel, gå nedenom og hjem.
Det synkende mørket under bordet, som å bo i et hus i huset, mandag, tirsdag, torsdag, et hundehus, du kryper ut, ruller inn mot veggen, stikker beltespennenålen i stikkontakten, der! kjenner du lyset, kjenner du kraften, nå kan du se hvordan han reiser seg opp, famler mot døren, kjemper og bykser, hopper mot dørklinken og når den med kjeften, biter den ned, metallet mot tungen, bjeffer opp døren og løper ut i gangen, bråker og lager alle de lydene som er nødvendige for at noen skal komme og hente ham bort.
-- Tomas Espedal
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar