De positive sidene ved livet

Jeg trenger enda en ny start. Det kommer alltid til et punkt hvor jeg ikke klarer å finne meg til rette lenger. Jeg trur mitt personlige nirvana vil komme den dagen jeg innser at jeg ikke trenger å verken leite eller løpe lenger, for alt jeg trenger er her. Men det er ikke ennå.

Jeg flytter til høsten. Det høres banalt ut å si det, men jeg trur man må tørre å være ærlig med seg sjøl og lytte til kroppens og sinnets signaler hvis man vil oppnå varig lykke. Det holder ikke å prøve å være den man ikke er, men har lyst til å være, når det til syvende og sist går på helsa og psyken løs. Jeg skreiv dette for ei stund siden, og jeg trur jeg fortsatt står for det, i væffal det grunnleggende. Det er jo så enkelt, og likevel så vanskelig; å faktisk bare gjøre det man vil, og unngå det man ikke vil, eventuelt gjøre det man ikke vil hvis det kan lede en dit en vil. Så jeg kommer til å ta et (foreløpig?) farvel med byen, med maset, med alle menneskene, med bråket, og så får vi se hva som skjer videre. Hvem veit hva jeg sitter her og skriver om et års tid.

Og nei, jeg har ikke hatt det bare forferdelig i løpet av min tid som Oslo-boer. Her er noen fanga øyeblikk fra de siste månedene jeg har satt ekstra pris på.

Beklager alle klisjeene.