Asexual Awareness Week

Som noen av dere kanskje (ikke) veit, er uka vi befinner oss inne i nå asexual awareness week. Rett og slett med det enkle formål å minne omverdenen på at, hey, det fins faktisk folk som har minimalt med seksuelle følelser, eller ikke har seksuelle følelser i det hele tatt. Og ganske lenge trudde jeg at jeg var en av dem. Og jeg kom på at en gang før her på bloggen min da jeg nevnte det, var det noen som spurte i kommentarfeltet "Hva er EGENTLIG aseksuell? Og hvorfor er du det?"

Tja.

Hva det er, er ikke så vanskelig å besvare som hvorfor man er det. Jeg er ingen psykolog, men jeg kan synse, og det trur jeg egentlig de aller fleste som leser dette kan òg. Uansett belyste jo nettopp det spørsmålet problemet at folk rett og slett ikke veit hva det er. Det er jo ikke så rart, med tanke på i hvor stor grad man blir bombardert av seksualisert reklame til daglig. Media vil lure oss til å tru at alle er grenseløst opptatt av sex, og at det er et så primitivt instinkt, dette å ville reprodusere seg, at så å si alt vi gjør og tenker på, nødvendigvis koker ned til nettopp dét til slutt. Krøkkete formuleringer til side, det er langt vanligere enn mange kanskje er klar over. Og det er faktisk overhodet ikke noe unormalt med å ikke være opptatt av sex.

Så som nevnt i innlegget jeg linka til, trudde jeg før at jeg var aseksuell. Hovedgrunnen til at jeg fikk mild paranoia med tanke på å få en kjæreste, var at jeg antok at en kjæreste ville forvente at jeg ville ha sex med vedkommende. Og hvem kunne klandre en framtidig beiler, mennesker er jo tross alt seksuelle vesener. Bortsett fra de menneskene som ikke er det. Og dermed gikk jeg rundt og lengta etter en person å kunne være helt nær med, samtidig som tanken gjorde meg livredd. Jeg hadde vel motvillig akseptert tanken at jeg aldri kom til å få meg kjæreste, og i væffal ikke fungere sammen med en kjæreste over lengre tid.

Fordi mange aseksuelle personer forelsker seg likevel. Og det er frustrerende å ikke vite om forelskesesobjektet vil komme til å avvise en om det skulle vise seg at sex likevel var en veldig avgjørende faktor - for det kan det jo være, vi er tross alt mennesker. Og når det gjelder aseksualitet, kan det variere fra å ha en reell angst forbundet med sex, til å ikke egentlig bry seg noe særlig. Angivelig er det mange aseksuelle personer som er i forhold med personer som ikke er aseksuelle som likevel har sex, i hovedsak for å tilfredsstille partneren, bare fordi de ikke har noe problemer med det. De liker det ikke spesielt godt sjøl, men joda, det er greit nok, de misliker det ikke.

Jeg var altså en av dem som hadde en helt virkelig angst forbundet med sex. Jeg forelska meg, ja, og hadde veldig lyst til å ta på og kysse de jeg var forelska i, men jeg klarte ikke å se for meg under hvilke omstendigheter jeg skulle klare å ha sex med dem.

Men så møtte jeg Jørgen.

Som i og for seg var et seksuelt vesen som så mange andre. Og som jeg forelska meg dypt og inderlig i. Og som måtte forholde seg til at jeg bare gråt første gang vi prøvde å ha sex.

Men det gikk gradvis bedre, for jeg var jo ikke akseksuell likevel. Jeg fant ut at jeg var demiseksuell, som også er et sånt uttrykk mange ikke har hørt før. Det innebærer kort fortalt at man ikke klarer å ha sex med andre enn de man har et veldig nært emosjonelt bånd til. Dermed ga det også plutselig mening at jeg aldri hadde hatt lyst til å ha sex med folk jeg tidligere hadde vært forelska i. Forelskelsen hadde jo ikke rukket å utvikle seg til kjærlighet.

Med andre ord kunne jeg aldri har gjennomført sex med noen jeg ikke kjenner, eller med noen jeg ikke er forelska i, eller noen jeg er forelska i, men ikke kjenner så godt. Altså: jeg kunne aldri hatt sex med noen andre enn noen jeg hadde vært i et kjærlighetsforhold med over lenger tid. Jeg har forøvrig lignende problemer med nakenhet generelt, klarer ikke å dusje med andre i en svømmehall eller fellesgarderobe, gruer meg til en dag jeg kanskje må gå til legen og kle av meg. Dette gjelder også andre aseksuelle eller demiseksuelle, og det er mange aseksuelle og demiseksuelle det ikke gjelder. Som med absolutt alt annet her i verden, er sånne ting helt individuelle, og man kan ikke tru at noe som gjelder én aseksuell person man kjenner, nødvendigvis vil gjelde en annen. På generell basis trur jeg for så vidt folk har godt av å bli minna på at alle tross alt er forskjellige, og at det skal man ta hensyn til.

Dette blogginnlegget fort og gæli oppsummert: aseksuelle fins. Demiseksuelle fins. Det er ganske vanlig, og man kan ikke se det på oss. Det er ikke noe galt med oss, og vi er like forskjellige fra hverandre som vi er fra hvem som helst andre. Jeg deler ikke seksualiteten min med noen andre enn kjæresten min, så dette er sånn sett ikke et tema jeg snakker med veldig mange andre om, men en god ting kan ikke gjentas for ofte, så derfor: vis respekt. Ikke bare til aseksuelle og til demiseksuelle, men til homoseksuelle og heteroseksuelle og transseksuelle og alle in-between. Eller enda bedre: slutt å tenke på folk som personifiseringer av seksualiteten deres, for alle er så mye mer enn det uansett.

Fred og kjærlighet til alle.