Kristines digitale diktsamling: Sandefjord-dikt

Det tok litt tid før jeg skjønte hva ei "diktsamling" egentlig var for noe. Det var vel strengt tatt Cappelen Damm som gjorde meg oppmerksom på det etter at jeg sendte dem alle mine beste slagere fra opp gjennom - at det materialet jeg sendte inn, var sprikende og hadde ingen tematisk sammenheng, og så ut til å handle om helt forskjellige ting. Og det gjorde de jo òg, jeg visste bare ikke at det var et problem. Jeg skjønner det for så vidt fortsatt ikke, for når jeg skriver dikt, er det noe som kommer over meg der og da, veldig spontant, som om jeg faktisk får en slags øyeblikksånd over meg. Jeg setter meg aldri ned og komponerer, og jeg skriver væffal ikke flere dikt om gangen - med unntak av én eneste gang, hvor jeg skreiv to korte dikt istedenfor et passe langt et, fordi jeg ikke fikk dem til å henge sammen. I Tromsø har jeg derimot lært at jeg skriver faktisk om de samme temaene igjen og igjen, bare at verken jeg eller Cappelen Damm ser det. Eller, jeg ser det faktisk nå, etter at jeg har blitt gjort oppmerksom på det. Og jeg skriver kanskje ikke mange nok dikt om samme tema til at det er verdt å gi det ut, og noen av dikta mine er veldig gamle og forskjellige fra åssen jeg skriver nå, både reint språkmessig og bare... alt annet-messig. Strykninger bør gjøres, klisjeer bør byttes ut og så videre, men på bloggen min er det ingen sperrer, og jeg liker litt at de gamle dikta er som de er, for det var jo sånn jeg skreiv på den tida. Uansett, jeg tenkte å presentere dere for mine Sandefjord-dikt. Jeg fikk et litt pinlig romantisk forhold til Sandefjord etter å ha gått på folkehøyskole der i et år, men for all del, disse dikta kan godt leses som om de handla om en hvilken som helst annen by. Egentlig er dette bare et forsøk på å sortere og kategorisere all den teksten jeg faktisk har liggende etter motiv- og temakriterier. Vær så god:



Lys fades ut

De passerende togene
i bakgrunnen av kvelden
holder byen våken

og vi tenker

at togene er oss
og at hvert åndedrett her
puster litt videre
i båtene ved kaia
og i vindene over torget

selv etter at
toglyktene har 

slukket

(8. oktober 2009)



Sommerbyen i dvale

for nå har isen
kvalt badevannet
og båtene ligger lengtende

med frosne tårer på kinnene

(30. januar 2010)

Savn I

Det er ikke lenger noe tog

som kan synge voggesangen min

og utenfor vinduet

er det veldig langt til brygga

(7. juli 2010)

Savn II

Voggesangen min var

skinner mot metall mot

lengselsfulle ul

– nå er det

stille

(7. juli 2010)

Gulehuset skal rives

Mekaniske sjiraffer

spiser gråtende vegger til frokost

og

sjel blir til

støv blir til

ingenting

(5. september 2010)

På besøk

Se her, sier de alle. Se her, nå skal vi gi dere den samme maten som dere alltid pleide å få. Se her, her er jo døra inn til rommet ditt. Se her, her er jo jeg, og husker du åssen vi pleide å sitte akkurat her, i akkurat denne sofaen, og lyset falt inn på maleriene på veggen framfor oss som det gjorde den gangen. Se, veien ned til Shell er den samme. Den går fortsatt langs jernbanen, det store treet står ennå midt på plenen, se, ingen hus er revet. Alt er som det skal. Se, og kan jeg få en klem, det er jo så lenge siden sist. Nå syns jeg vi skal ta en spasertur rundt for gamledagers skyld.

(Dette er en kokong fylt med møllkuler. Dette er ikke mitt hjem lenger. Dette er ikke mitt hjem lenger. Dette er ikke mitt hjem lenger.)

(23. januar 2011)