Jeg får litt bandmøte-inne-på-et-kontor-i-det-newzealandske-konsulatet-med-bandmanager-Murray-vibber av dette her. Bare med et langt større budsjett (av en eller annen grunn).
Da jeg kom hjem til klikken, var jeg fortsatt i sjokk. Det samme var Tobias som sikkert nettopp hadde fått vite hvem vi så i byen i dag.
”Giovanni ringte nettopp”, mumlet Arne, som hadde kommet på besøk.
”Å?” spurte jeg, uten entusiasme i stemmen. Arne bare overså meg. Deretter sa han igjen: ”Jeg sa at Giovanni ringte nettopp”.
”Og jeg så ’å’!” sa jeg. Arne stirret surt på meg og sa: ”Men jeg sa det ikke til deg, så du kan holde kjeft”.
”Hold kjeft selv, Arne, selv om hun ikke er med i bandet, er hun en like stor del av oss”, sa Roger og da tiet Arne. Jeg sendte et takknemmelig blikk i retning av Roger.
”Hva ville han?” spurte endelig Gabriel.
”Han ville at vi skulle komme og lage en ny musikkvideo, i allefall begynne å planlegge”, forklarte Arne. Gabriel tygget på underleppa si før han spurte meg: ”Vil du være med?”
”Kan jeg godt”, sa jeg og trakk på skuldrene.
Alle bare satt eller stod der. Det hvilte en ganske ubehagelig atmosfære over hele huset, igrunn. Alle hadde sitt å tenke på, virket det som. Jeg hadde nettopp fått vite at Kylie var søsteren min og Sid hadde oppdaget faren sin i byen. Nå visste Tobias også om det, og akkurat som Sid, følte tydeligvis han også at faren deres var ute etter noe.
”Kanskje vi skal… kanskje vi skal komme oss bort…” mumlet Arne og kom seg på beina, men han var den eneste.
”Vær så snill, motiver meg, a’”, sa Roger som lå nærmest henslengt i saccosekken. Tobias tok på seg oppgaven og begynte å synge en koselig liten sang han som var på cd’en deres om nettopp det å bli motivert.
”Fin sang”, bemerket jeg og Tobias mumlet et ”takk”.
”Nei, nei, vi får vel komme oss opp, da”, sa Roger og reiste seg. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut døra sammen med han.
Ute tok Gabriel opp mobilen sin for å ringe etter taxi. Den kom ganske fort og vi satte oss inn alle sammen, selv om det ble trangt, og ble kjørt til studio.
Det var ingen Fantastic 5-gutter som ventet på oss da vi ankom, bare oss. Deilig. Hele greia for oss selv.
”Hei dere!” sa Giovanni og kom mot oss.
”Nei, så koselig å se deg igjen også”, sa han og smilte mot meg og jeg smilte tilbake.
Vi gikk etter ham inn på samme rommet vi hadde sittet når vi hadde diskutert musikkvideoen til debutsangen deres. Der satte vi oss ned alle sammen i slitte skinnsofaer og klappstoler i det gråmalte rommet som igrunn var et ganske ukoselig rom, men med oss i det, følte jeg at det faktisk lettet stemningen.
”Det nærmer seg utgivelsen av cd’en deres…” hintet Giovanni da alle hadde satt seg godt til rette. Da ingen sa noe, fortsatte han: ”… og flere cd-butikker har allerede ringt og vil at dere skal være der på dagen den blir gitt ut. Dere må bestemme selv hvilken butikk dere vil være til stede i eller om dere vil være der i en av dem i det hele tatt. Som dere skjønner, er det faktisk ikke så mange som blir tilbudt å være til stede på slippdatoen så dere har nådd en viss popularitet.”
Guttene stirret rett framfor seg. Ingen sa noe. Sid fiklet litt med glidelåsen på jakken sin og Gabriel pirket av neglelakken sin med pekefingeren.
”Så… hva blir det til? Vil dere være der? Oppleve ordentlig kjendisliv med lynende blitzlamper, hylende fans og spørsmål om autografskriving?” spurte Giovanni, men fortsatt var guttene tause.
”Altså, dere behøver ikke hvis dere ikke vil, jeg mener…”
”Vi stemmer over det”, avbrøt Sid Giovanni, ”rekk opp hånda dere som er for at vi skal være der i en av butikkene!” Sid, Arne og jeg (som Roger sa, selv om jeg ikke var med i bandet, var jeg minst like viktig) rakte hånda i været. Altså var det tre mot tre.
”Loddtrekning”, avgjorde Sid og tok av seg kjedet han hadde på seg og holdt det bak ryggen. Deretter snudde han seg mot Giovanni og sa: ”Ok, Giovanni, siden du ikke er med på avgjørelsen, skal du få det ærefulle oppdraget av å velge hånd”. Giovanni valgte den som kjedet til Sid lå i og dermed var det avgjort – de skulle møte opp i en av butikkene om få dager for å være med på å slippe sin egen cd.
Giovanni så på søknadene han hadde tatt med seg fra forskjellige butikker som ba om at ”de store stjernene” skulle bli med på lanseringsdagen. Han klødde seg litt i skjegget før han spurte guttene om hvilken butikk de ville bli med å lansere i. Sid trakk på skuldrene for å vise at det var samme for han, men allikevel fikk han bunken med søknader å se gjennom. Tobias lente seg over skulderen hans for å lese han også.
Plutselig holdt Sid fram en søknad og sa: ”Dere, denne kommer fra en butikk som ligger på vestkysten, nærmere bestemt California!”
”Jippi! Jeg stemmer for den! Sol og varme!” utbrøt Roger.
”Nettopp, jeg tenkte det samme”, sa Sid og la den søknaden til side mens han bladde fort gjennom de andre. Siden ingen andre virket interessante, spurte han de andre: ”Greit for dere med California-butikken?” Det var alle helt enige i, jeg også, tenk a’ gitt, California, varmt og godt året rundt, så da var det bestemt også – om ikke lenge skulle hele klikken til California bare for å lansere en cd. Tøft.
Giovanni satt i en stressless-stol i brunt skinn som han nå lente seg tilbake i og sa: ”Så til det dere egentlig kom for. Fansen er utålmodige etter flere musikkvideoer. Dere kan allerede nå begynne å tenke på hvem dere vil gi ut så skal vi begynne planleggingen med en gang dere er hjemme fra California”.
”Håpløssangen!” foreslo Sid med en gang, men Giovanni sukket og sa: ”Beklager, altså, Sid, men vi fikk den dessverre ikke med på cd’en engang.”
”Hva!?” sa Sid og så forbløffet ut, ”det var jo en av yndlingssangene mine!”
”Ja, jeg vet det og jeg er lei meg”, sa Giovanni, ”men cd’en deres er fullspekket allerede og vi var nødt til å utelate noen og den sangen var en av dem.”
”Men… men…” stammet Sid, men Giovanni avbrøt: ”Vi får den nok alltids med på den neste cd’en deres for det er dere vel enige om alle sammen? At det blir en neste cd?”
”Jepp”, sa alle, ganske i kor og Giovanni nikket fornøyd.
”Den sangen vi har lagd… om oss… den er vel kul?” foreslo Gabriel, ”jeg mener, hadde det gått an å lage musikkvideo til den?”
”Det der var et glimrende forslag, Gabriel”, sa Giovanni, ”virkelig supert. Den er tross alt en av de mest humørfylte sangene deres som samtidig fenger skikkelig. Jeg tror jeg kan ha rett hvis jeg antar at den kan bli en sann hit”. Gabriel smilte stolt som om det allerede var bestemt at de skulle ta den sangen.
”Skal jeg bli med til California?” spurte jeg, direkte som vanlig, men jeg bare måtte vite det. California, lissom, det var bare så utrolig og hvis jeg skulle bli her, hadde det vært kjipt, for å si det sånn. Allikevel var jeg sikker på at jeg visste hva svaret ble. Jeg var tross alt ikke med i bandet.
”Jepp, det hadde jeg tenkt”, sa Giovanni, noe som overrasket meg.
”Men… hvorfor det?” spurte jeg.
”Ja, såklart, vil du jo ikke, skal jeg ikke tvinge deg”, sa Giovanni som misforstod.
”Nei, nei, jeg vil veldig, veldig gjerne, men hvorfor, holdt jeg på å si? Jeg er jo ikke med i bandet”, sa jeg.
”Nei, det er du ikke, men du har en nesten like viktig rolle. Du er maskoten deres”, sa Giovanni og jeg satte i å hikste av latter.
”Maskoten deres?” fikk jeg presset fram mellom latterkulene.
”Ja! Du har fått den rollen som nærmest en liten god fe som er med bandet hvor enn de er”, svarte Giovanni og det virket som om han strevde for ikke å buse ut i latter han også, ”du er faktisk litt kjent du også selv om ingen vet hva du heter!” Jeg lo enda mer mens tårene spratt og da endelig det verste ga seg, hadde jeg skikkelig vondt i magen av hele greia.
”Hør her, flybilletter er betalt”, sa Giovanni og jeg hørte et lavt ”yes!” fra en av gutta, men siden det ikke var annet enn hvisking, var det umulig å si hvem det var.
”Hvor lenge skal vi være der?” spurte Tobias.
”Bare fire dager. Dere vet, livet dere har valgt inneholder mye reising. Det er derfor jeg seriøst har tenkt over å anskaffe dere en turnébuss. Hvis det er greit for dere, da. Det blir jo svindyrt å hele tiden sponse flybilletter”, sa Giovanni.
”Turnébuss? Fete saker!” gliste Sid. Giovanni nikket og smilte før han sa: ”Ja, ja, da ringer jeg til butikken i California og sier at dere kommer, da? Skal jeg bestille en turnébuss til dere også mens jeg først holder på med å ringe?”
”Ja!” ropte de alle sammen og Giovanni reiste seg og gliste mens han sa: ”Greit! Sier vi det, da! Da får dere ha en god dag!”
”Jøss da, såklart skal vi det!” sa Roger og reiste seg han også noe som førte til at hele resten av klikken også gjorde det. Deretter gikk vi ut døra mens vi sa ”ha det!” alle mann.
”Alle disse taxiene tar livet av meg en vakker dag”, sa Roger da vi kom ut og han skulle ringe etter taxi tilbake også, ”det blir så dyrt! Kanskje vi burde skaffe oss sykler og begynne å sykle hit i stedet.”
”Sykle? Altså, ikke noe galt med sykling, men på vintertid? Eh, nei takk”, sa Sid og Roger flirte idet han slo nummeret til taxiselskapet. Snart svingte en opp ved fortauskanten og alle hoppet inn. Snart var vi hjemme.
”Tenk på det, dere, California!” sa Tobias og greide ikke annet enn å gå fram og tilbake i det lille huset, ”har aldri vært på et så varmt sted før, jeg!”
”Ha det, må gå nå”, sa Arne og gikk før vi andre rakk å si ”ha det” tilbake. Merkelig type.
Plutselig la jeg merke til at Tobias stod borte ved veggtelefonen og slo ivrig inn et nummer.
”Hva gjør du?” spurte jeg.
”Ringer bort til Kylie og hører om hun vil bli med til California. På min regning, såklart”, smilte han.
”Romantiske lille idiot”, mumlet jeg spøkefullt og Tobias prøvde å sparke meg fra der han stod, men jeg var for langt unna.
”Bare vent, jeg skal nok ta deg”, flirte han og i det samme var det nok noen som tok av røret i den andre enden for Tobias begynte straks å legge ut. Jeg bare ristet på hodet og forduftet inn på kjøkkenet hvor jeg fant Roger i ferd med å sette til livs en pose med potetgull. Han så overrasket på meg idet jeg kom inn og sa: ”Ikke et ord til de andre om at jeg spiser opp lørdagssnacksen nå, ok?”
”Ikke et ord”, sa jeg og tegnet et kors med fingrene mine på halsen min som tegn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar