Throwback Thursday: Aloha verden – tjueåttende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om traumer: 

Som alltid: tidligere kapitler finner du under Aloha verden-knaggen.

”Noen som vil ha noe å drikke?” spurte Kylie og stakk hodet inn i kjøleskapet. 

   ”Jeg, takk”, sa jeg. 

   ”Ok, og hva vil madamen bestille?” spurte Kylie, tilgjort snobbete. 

   ”Jeg skulle nå gjerne hatt litt tropisk juice, hvis det lot seg gjøre”, sa jeg, like fint, jeg. Kylie fniste og rakte meg et glass med juice. Da vi hadde vært på lansering, hadde nemlig hun handlet litt for oss.

   ”Vi skal til Disneyland i morgen, ikke sant?” spurte Tobias. Han hadde satt seg ned i sofaen med bena på bordet. 

   ”Jada, jada”, forsikret Sid som, nok en gang, stod ute på verandaen og skuet utover. 

   ”Er du helt forhekset av den utsikten, eller?” spurte Kylie som tydeligvis også hadde lagt merke til at han ofte stod der ute. 

   ”Ja, tror det. Den er bare så utrolig… nei, den er fin, det er sånn det er. Utsikten er fin”, sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Ja, men du behøver strengt tatt ikke å stå der ute hele tiden”, sa Kylie med en latter. 

   ”Nei da…” sa Sid fjernt og lente seg mot rekkverket. 

   Jeg satte meg ned i en stol. Deretter så jeg på Sid som stod der ute. Jeg tenkte at han var et slags mysterium. Jeg mener, hvorfor ville han ikke bade? Hva mente han med det som stod på håndbaken hans? Hvorfor skulle de syntes han var stygg? Hvorfor hadde han så triste øyne? Jeg mener, jeg visste jo om det med faren deres, men Tobias hadde tross alt gått gjennom akkurat det samme og han var ikke sånn…

   Tobias, ja! Kanskje han var nøkkelen til løsningen. Jeg kunne kanskje spørre ham om hvorfor Sid var som han var og hvorfor han ikke var det. Kanskje allerede i kveld. Kanskje allerede nå.

   ”Tobias, kan jeg prate med deg nå? Aleine?” spurte jeg ham. En smule forvirret satte han seg opp og sa: ”Ja, såklart. Vi kan gå ut og satte oss på en benk her ute. Det er sikkert ikke mange nordmenn her som kan skjønne hva vi prater om”. 

   ”Ikke noe klining, nå!” sa Kylie flirende idet vi gikk ut døren. 

   ”Ta det rolig, jeg veit hvem han tilhører!” sa jeg til henne og Kylie flirte enda mer. Hun stolte på meg. Ikke det at jeg skulle ta med meg Tobias for å kline med han, altså.

   Ute fant vi, som Tobias sa, en benk som vi satte oss ned på. Deretter spurte jeg rett ut: ”Hva er det med Sid?” 

   ”Du vet jo det, det med faren vår”, sa Tobias, men han så litt forskrekket ut da jeg protesterte. 

   ”Nei!” sa jeg. 

   ”Jo!” sa Tobias. 

   ”Men du er jo ikke sånn! Så vidt jeg veit, har dere opplevd det samme!” sa jeg. 

   ”Ikke helt”, sa Tobias og så ned. Han begynte å fikle med armbåndet han hadde på seg. 

   ”Hva har Sid opplevd da siden han er som han er?” spurte jeg. 

   ”Jeg vet ikke om han ville blitt så glad om jeg sa det”, sa Tobias stille. 

   ”Det kunne hjelpe meg til å forstå”, innvendte jeg. 

   ”Nei, jeg forteller deg det ikke. Vil han at du skal få vite det, så sier han det selv”, sa Tobias og jeg nikket mens jeg bet meg i underleppa. Egentlig var jeg ikke fornøyd med svaret, men jeg måtte vel bare akseptere det. Jeg ville jo ikke at noen, spesielt ikke broren min, sa hemmelighetene mine videre.

   Da vi kom inn, gikk Tobias rett bort til Sid og sa noe som Sid nikket til. Jeg kunne ikke høre hva det var, siden Tobias hadde lukket igjen døren til verandaen han hadde gått ut på. Sid stod der nemlig fortsatt. 

   Der de stod ved siden av hverandre, slo det meg at de faktisk var veldig like. Grunnen til at jeg hadde syntes de var så forskjellige i begynnelsen, var at da så jeg så mye på holdningene deres. Dessuten hadde jo Sid flydd rundt med den lua trukket så langt ned at øynene hans bare var mørke skygger 24 timer i døgnet også da. Nå, hadde det ikke vært for det røde håret og piercingene til Sid, hadde det neiggu ikke vært greit å skille dem. Vanligvis er det jo sånn med tvillinger at du synes de er helt uatskillelige i begynnelsen, men etter hvert ser forskjeller og til slutt er det ingen sak å peke ut hvem som er hvem. Med Sid og Tobias var det stikk motsatt. De ble bare mer og mer like etter hvert, de.

   Plutselig kom Tobias ut og han gikk rett bort til meg. 

   ”Sid vil snakke med deg”, sa han bare før han gikk bort til sofaen igjen. Jeg trakk på skuldrene og gikk ut til Sid som ba meg lukke døren. Jeg gjorde det, hoppet deretter opp på rekkverket og satte meg til rette der mens Sid lente seg mot veggen. Han stirret ned på bakken, men rettet etter det blikket sitt mot meg og et lite smil gled over leppene hans. 

   ”Du vet om faren vår som stakk av gårde da vi var små”, sa han og jeg nikket. 

   ”Det merket både meg og Tobias for livet, men…” Blikket til Sid søkte mot bakken. Han bet seg i leppa. Hvorfor det? Fordi han tenkte? Eller… fordi han strevde for ikke å begynne å gråte? Men gråt han noen gang?

   ”Jeg gråter om kveldene ennå”, sa Sid som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Å, skjønner. Du hadde egentlig et kjempebra forhold til faren din, ikke sant?” gjettet jeg. 

   ”Nei, da er jeg redd du har misforstått. Han ignorerte meg egentlig hele tiden mens vi bodde sammen med han, men før han dro, kom han inn på rommet mitt. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove…” Sid avbrøt og tok et hvesende åndedrag som du gjør hvis du nettopp har grått et nytt verdenshav, bortsett fra at Sid hadde ikke grått. Eller kanskje han hadde det, men uten tårer. 

   ”Det var ganske mørkt i rommet”, sa Sid mens han kjempet for å holde stemmen normal, ”allikevel kunne jeg se at det glimtet i noe blankt han holdt i hånden.”

   Å, herregud. En kniv. 

   Sid stirret ned i bakken en stund mens han kjempet med gråten, men til slutt måtte han gi tapt og sank sammen mot bakken. Han skjulte ansiktet i hendene, men jeg kunne høre at høylytte hulk presset seg opp fra strupen hans.   

   Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Ville han bli flau hvis jeg satte meg ned for å trøste ham? Kanskje. På en annen side følte jeg meg skikkelig slem hvis jeg bare stod å glante som et annet naut derfor endte det med at jeg satte meg rett ned ved siden av ham. Men hva i alle dager skulle jeg si? Til slutt sa jeg: ”Det er fortid. Det er jo ikke…” Sid avbrøt meg. 

   ”Han har kommet for å drepe meg! Nå er han i D.C.!” hvisket han hest. 

   ”Det er jo ikke sikkert”, sa jeg, men hørte selv hvor tvilende jeg hørtes ut.

   ”Ikke gå!” utbrøt plutselig Sid og grep etter meg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gå. 

   ”Jeg skal ikke gå noen steder”, sa jeg og Sid snufset før han plutselig rykket hodet bakover med en sånn kraft at det utløste et skikkelig smell idet det støtte sammen med veggen bak oss. Det virket ikke som om Sid merket det. Han stirret bare opp i luften med røde og hovne øyne. 

   Plutselig kom han seg opp på knærne og ga meg en klem mens han på nytt begynte å gråte. 

   ”Det var så fælt”, sa han, ”han skar meg opp, men Tobias våknet av skrikene mine og halte ham vekk før han deretter flyktet. Jeg skylder Tobias livet mitt”. 

   Sid trakk seg tilbake igjen. 

   ”Unnskyld”, sa han og så ned. 

   ”Det gjør ikke noe”, forsikret jeg.

   Plutselig trakk Sid av seg t-skjorten og det første jeg la merke til var et digert arr som løp på hele brystkassen hans. 

   ”Dette er grunnen til at jeg ikke ville bade”, sa han og tok på seg t-skjorten igjen. 

   Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt ute på verandaen og prøvde å overbevise Sid om at faren hans ikke var kommet for å drepe ham, men jeg hørte selv tvilen i min egen stemme. Faktisk var jo det mest sannsynlig at nettopp det var grunnen til at han var tilbake igjen, for å fortsette der han slapp. Det sa jeg selvfølgelig ikke til Sid, men han visste det uheldigvis allerede, derfor hadde det igrunn ikke gjort noe forskjell.

   ”Takk for at du fortalte meg det”, sa jeg til slutt. 

   ”Takk for at du var her. Det var godt å snakke om det til noen. Jeg har aldri snakket med Tobias om det, men han har visst det. Vi har vel aldri gjort det fordi han var redd for at jeg… skulle bli redd igjen. Kanskje jeg ble det, men nå har det i allefall kommet og alle de tårene jeg har holdt inne siden den gangen har endelig kunnet renne”, var det Sid sa. 

   ”Nei, vi får vel komme oss inn. De andre tror vel vi har falt ned fra verandaen, tenker jeg”, sa Sid og kom seg på beina og gikk inn døren. Jeg fulgte etter.

   ”Blir dere med å spille Twister?” spurte Kylie da vi kom inn. Hun lot ikke til å merke at Sid var litt rødere i øynene enn vanlig. Enten det, eller så lot hun som hun ikke merket det.

   ”Kan vi godt. Ikke sant?” spurte jeg og så på Sid. 

   ”Jo da!” sa han og smilte og ingen kunne ha gjettet hva for slags grusom hemmelighet han bar på. Jeg hadde jo for så vidt gjettet det, da, ikke det at han ble knivstukket av sin egen far, men at det var noe med ham. Det var det øynene og den litt sørgmodige væremåten som røpet.

   Å spille Twister med Kylie, Sid og Tobias var skikkelig artig. Jeg har gjort det et par ganger før, men da var det bare kjedelig. Nå var alt bare så utrolig morsomt at jeg gjerne kunne gjort det i flere timer.