Det er bare den samme greia jeg kommer tilbake til om igjen og om igjen; at jeg føkka opp alt som var fint. Jeg greier liksom bare ikke helt å la det slippe ordentlig tak i meg. Og derfor blir jeg nervøs for ting som egentlig sikkert kommer til å bli fint.
Pssssj.
Det fine med Bø er at her går det for det meste på ei linje. Ikke de superhøye toppene, men tilsvarende ikke de skummelt dype dalene heller.
Jeg har vært hos Vibeke og det var fint.
Prosa, Odda, Bø, stryk, viskelær, rewind, glemme. For nå.
I morra kan jeg sikkert poste noen koselige videoer og litt sånn.
Vær forsiktig så ikke Bø blir ditt Tôgane. Jeg hadde det også helt greit i begynnelsen, men så ble til og med de helt ok dagene så fordømt deprimerende. Nettopp fordi det ikke var noen oppturer eller nedturer. Som igjen gjorde oppholdet til en eneste stor nedtur. Nesten. Det var fine øyeblikk og fine mennesker også, men de klarte likevel ikke å veie opp for alt det kjipe... I de tre siste månedene (med unntak av besøkene jeg fikk i desember) ville jeg bare hjem til Norge.
SvarSlettDet som skiller mitt opphold der fra ditt opphold i Bø, bortsett fra den mest opplagte Norge/Japan-forskjellen, er at du har mulighet til å dra hjem eller til meg eller vennene dine, du trives på skolen og har ok klassekamerater. Men Bø ER mindre enn Tôgane og med minst like ille lokalbefolkning, så de gangene du føler du er helt aleine og det kjennes som om du kveles på det lille bajsestedet, ring meg eller kom gjerne også på overraskelsesbesøk. Jeg vil ikke at du skal ha det kjipt.
Joda, men jeg veit liksom bare ikke helt hva jeg skal gjøre for at det ikke skal bli det. Har vel bare gått for lenge på folkehøyskole, tenker jeg. Og så var det bare så kontrast etter å ha vært hos deg.
SvarSlett